Hvordan tenker forfattere om ytringsfrihet når virkeligheten tar plass i litteraturen? Hvilke grenser gjelder da? Og hva skjer når jussen og juristene går etter bøkene deres? Åsne Seierstad som er ukas gjest grubler klokt rundt både dette og erfaringene fra bokskriving i Afghanistan, med sørgelig aktualitet. Tune inn og heng med!
Som et minstekrav bør staten vurdere barns beste som et «grunnleggende hensyn».
Av Jenny Sandvig, fagdirektør i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet 24. august 2021.
Klimaendringer forårsaket av fossile brensler truer menneskerettigheter som retten til liv, fysisk integritet og eiendom. Norge har siden 1990 sluppet ut omtrent 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter nasjonalt, og eksporterer omtrent 500 millioner tonn CO2-ekvivalenter i olje og gass hvert år. Forbrenning i utlandet utgjør over 95 prosent av olje- og gassutslippene. Ved elektrifisering av sokkelen vil de utgjøre nær 100 prosent. Hvilket ansvar har Norge etter menneskerettighetene for disse utslippene?
Et første svar finner vi i Grunnloven. I utgangspunktet gir Grunnloven ikke vern mot handlinger og skade i utlandet, men Høyesterett har lagt til grunn at dersom virksomheter som norske styresmakter har direkte innvirkning på, gjør skade i Norge, må det trekkes inn etter Grunnloven paragraf 112. Et eksempel på det, ifølge Høyesterett, er forbrenning av norskprodusert olje og gass i utlandet. Det er fordi myndighetene har direkte innvirkning på utslippet; foruten tillatelse fra staten til utvinning ville forbrenning i utlandet vært umulig. Videre forårsaker utslippene utvilsomt skade i Norge.
Staten må derfor vurdere klimaskaden som vil følge av eksporterte utslipp fra olje og gass. Et omtvistet spørsmål i det såkalte klimasøksmålet var om slike utslipp må vurderes allerede før et område åpnes for leting. Høyesteretts flertall konkluderte at anslag over funn var for usikre på dette stadiet, men fremholdt at eksporterte utslipp må vurderes før det gis tillatelse til å hente opp påviste forekomster av olje og gass.
Ytterligere svar kan finnes i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMK gir ingen rett til miljø som sådan, men forplikter statene til å sikre mot risiko for tap av liv og helse ved å iverksette tiltak som er nødvendige og tilstrekkelige for å avverge overhengende farer. Denne plikten gjelder også risiko for livstruende og helsefarlige klimaendringer. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har rett nok ikke vurdert skade fra klimagassutslipp ennå, men hastebehandler to slike saker nå. Samtidig har nederlandsk høyesterett, den tyske forfatningsdomstolen og en belgisk tingrett slått fast at klimaendringer truer retten til liv og fysisk integritet, og forplikter til utslippskutt for å avverge oppvarming over 1,5 til godt under 2 grader. For å overholde rettighetene, måtte statene kutte sine territorielle utslipp med minst 20 eller 25 prosent i perioden 1990–2020. Tyskland, som overoppfylte dette kravet, ble pålagt å spesifisere årlige kutt etter 2030 for å nå nullutslipp snarest mulig.
Norge har fra 1990 til 2020 kuttet territorielle utslipp med kun 3,9 prosent, og ikke spesifisert fremtidige årlige kutt etter 2030. Høyesterett har ikke tatt stilling til om staten dermed bryter menneskerettighetene. Norge har rett nok kjøpt internasjonale kvoter som skal tilsvare 30 prosent kutt rett før 2020. Gitt at de territorielle utslippene knapt er redusert, og eksportutslippene fra olje og gass bare har økt i perioden, er det likevel tvilsomt om det ville stått seg.
Hvordan EMD vil vurdere Norges utslipp får vi kanskje en pekepinn på i en klagesak fra Portugal. Klagen retter seg mot flere land, herunder Norge, og gjelder blant annet våre eksportutslipp av olje og gass. Det er usikkert om saken blir realitetsbehandlet, men om så skjer, reiser den spørsmål om europeiske stater kan holdes ansvarlig for skogbranner og hetebølger i Portugal. Ved andre former for grenseoverskridende krenkelser har EMD uttalt at statene har plikt til å samarbeide om å avverge risikoen innad i Europa. Når det gjelder klimagassutslipp spesielt, har den tyske forfatningsdomstolen uttalt at Tyskland kan ha et ansvar etter sin grunnlov for å kutte klimagassutslipp for å avverge dødelige eller helseskadelige klimaendringer også utenfor riket.
Etter folkeretten er statene forpliktet til ikke å volde skade på andre land, for eksempel ved å eksporterte utslipp under statens kontroll. FNs rammeavtale for klimaendringer, som Parisavtalen er en del av, bygger på denne plikten. Den tekniske beregningsmåten for utslipp etter Parisavtalen, der hver stat svarer for territorielle utslipp, kommer i tillegg. Det er altså ikke slik at Parisavtalen fritar Norge fra ansvar for skade i utlandet forårsaket av territorielle og eksporterte utslipp. Ettersom EMK skal tolkes i harmoni med internasjonal rett, kan det ikke utelukkes at EMD vil holde Norge ansvarlig for klimaskade forårsaket innad i Europa, også ved forbrenning av eksportert olje og gass.
Et tredje svar på spørsmålet om ansvar finner vi i rettighetene til de yngste blant oss. Utslipp fra norsk olje og gass vil utsette våre barn for alvorlige konsekvenser over deres levetid, uavhengig av hvor sluttforbrenningen skjer. Flere regelsett kan gi barn krav på beskyttelse mot slik skade. Barn har for eksempel en særlig rett til personlig integritet etter Grunnloven, begrunnet i sin sårbarhet og avhengighet av voksne. Staten har også plikt etter FNs barnekonvensjon til å sikre barns rett til helse mot miljøforurensning. FNs barnekomité har derfor bedt Norge beskytte barn mot negative virkninger av fossilutvinning.
Likebehandling på tvers av generasjoner kan også gi barn krav på beskyttelse mot utslippsbeslutninger i dag som irreversibelt griper inn i deres fremtidige rettigheter. Et slikt intertemporært likebehandlingskrav begrunner den tyske forfatningsdomstolens konklusjon om at barn og fremtidige generasjoner i Tyskland har et grunnlovsvern mot beslutninger i dag som bruker opp karbonbudsjettet og ugjenkallelig påfører dem en radikal kuttbyrde som innskrenker deres friheter i morgen. Tilsvarende kan man kanskje si om tillatelser til å hente opp og eksporterte store mengder olje og gass med gyldighet flere tiår frem i tid, og virkning for klimaet i århundrer.
En plikt til å beskytte barn mot fremtidig skade fra territorielle og eksporterte utslipp kan også følge av vanlige aktsomhetsregler. Tingretten i Haag bygget på aktsomhet, da den dømte Shell til å kutte sine utslipp, inklusive fra forbrenning av solgt olje og gass i utlandet, med minst 45 prosent innen 2030. Den føderale domstolen i Australia bygget også på ulovfestede normer for aktsomhet, da den konkluderte at myndighetene må beskytte australske barn mot personskade over deres levetid ved beslutninger som kan åpne for 100 millioner tonn i eksporterte CO2-utslipp fra en kullgruve over dens driftsperiode. Det er fordi Australia kan bestemme om kullet forblir under bakken eller hentes opp for forbrenning i utlandet, og fordi det er en «rimelig forutsigbar risiko» for at så store utslipp kan utløse vippepunkter som kan medføre oppvarming til 4 grader, med dødelige hetebølger og branner innen 2100. Det er verdt å merke seg at utslippene det var tale om i den saken utgjør kun én femtedel av de årlige utslippene fra eksportert norsk olje og gass.
Dommene fra Nederland og Australia er anket. Erkjennelsen av at enkelttillatelser til fossil utvinning kan være tua som tipper lasset og forårsaker katastrofale klimaendringer, har imidlertid vidtrekkende betydning. FNs klimapanel har understreket hvordan hvert tonn CO2 øker risikoen for vippepunkter, herunder en katastrofal kollaps av den nordatlantiske havstrømmen som Golfstrømmen er en del av. Som et minstekrav bør staten derfor vurdere og legge vekt på barns beste som et «grunnleggende hensyn» i beslutninger om å utvinne olje og gass til forbrenning. Det følger av Grunnloven, men følges ikke i dag.
Statens ansvar vil bare avtegne seg klarere i tiden som kommer. Rettsutviklingen internasjonalt viser at den rettslige risikoen allerede er betydelig.
Sporten må vel være blant de siste kjærkomne frirommene fra dette evinnelige ytringsfrihetsmaset. Er ikke poenget der nettopp å konkurrere, fremfor å prate? Joda. Men hva om man synes noe er så viktig at man vil markere det, selv på en idrettsarena? Som fotballandslagets t-skjortebudskap for menneskerettigheter i kvaliken til Qatar? Eller det å ta kneet mot rasisme? I denne episoden får NIMs direktør Adele Matheson Mestad og spesialrådgiver Anine Kierulf nyansert sine syn på ytringsfrihet i idretten når VM-medaljegrossist og sylfersk paralympisk mester Birgit Skarstein tenker høyt og klokt ut fra sine egne erfaringer.
Ytringsfriheten gjelder for idrettsutøvere som for alle andre. Likevel har idretten tidvis fått et rykte på seg for å være en ganske lukket arena, som i liten grad har lagt til rette for åpenhet og et godt ytringsklima.
Ytringsfriheten som menneskerettighet gjelder i idretten som i samfunnet ellers. Ytringsfriheten er en nødvendig forutsetning for både samfunnets og den enkeltes utvikling. 1Det fremgår av Grunnloven § 100 at ytringsfriheten har tre begrunnelser. Disse er sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Svært mange av oss vil ha vært involvert i idrett i løpet av livet, enten det er som deltaker, foresatt eller som supporter. I idretten gjelder en sterk lojalitetstankegang. Det kan være til laget, organisasjonen eller idretten som sådan. Sosiale normer, hierarkier og lagånd kan ende opp med å gå på bekostning av å tørre eller ønske å ytre seg om avvikende syn, varsle om misligheter eller si ifra om at noen har blitt dårlig behandlet. Ytringsfriheten omfatter også friheten til å tie, men det kan være viktig at idrettsaktører bruker stemmen sin.
Det er en fordel både for idrettssamfunnet og samfunnet generelt at de som har fagkunnskap og innsikt, deler sine synspunkter og eventuelle kritiske vurderinger, for å gjøre debatten og beslutningsprosessene om temaer i idretten så informerte som mulig. En åpenhetskultur kan også øke allmennhetens og medlemmenes tillit til systemet gjennom økt trygghet om at misligheter (som for eksempel maktmisbruk overfor barn og unge, økonomisk kriminalitet eller trakassering) kommer frem i lyset. En åpenhetskultur vil i seg selv kunne være en kontrollmekanisme for å motvirke myndighetsmisbruk og misligheter.
Idrettens aktører kan også målbære stemmer i samfunnsdebatten generelt, for eksempel for minoriteter. I den senere tid er det flere eksempler på at idrettsutøvere bruker sin ytringsfrihet og deltar i samfunnsdebatten for endringer. Et eksempel er Black Lives Matter-markeringen der blant annet fotballspillere har gått ned på kne før kamper (både i USA og England). Et annet eksempel er da den engelske fotballspilleren Marcus Rashfords engasjement fikk britiske myndigheter til å snu når det gjaldt finansiering av skolemat til barn i familier med lav inntekt.2Statsministeren med helomvending etter Rashfords bønn – VG Eller da idrettsforbundet fordelte pengene som skulle fordeles både OL- og Paralympics-utøvere kun til OL-utøvere, men senere endret sin beslutning etter å ha hørt på kritikken for avgjørelsen fra blant annet Stiftelsen VI og Birgit Skarstein.3Etter omstridt tildeling: Nå får parautøvere stipend (dagbladet.no)
Som ellers i samfunnet, er det også i idretten ulovlig å fremsette hatefulle ytringer eller trusler. Slike ytringer er straffbare.4Straffeloven § 185 og § 263.
En hatefull ytring er en ytring som truer, forhåner, fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor en person eller gruppe personer på grunn av deres hudfarge, religion, homofile orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne. Bestemmelsen omfatter altså kun ytringer som retter seg mot noen basert på disse vernede grunnlagene. For å avgjøre om ytringen oppfyller vilkårene for å være straffbar, må ytringen først tolkes for å fastlegge dens meningsinnhold. Det avgjørende for tolkningen av ytringen er hvordan en alminnelig person ville forstått ytringen utfra konteksten den er fremsatt i.5HR-2020-2133-A avs. 25-27 med videre henvisninger. Terskelen for hva som er straffbart, er høyere enn hva man kan få inntrykk av etter å ha lest lovteksten i § 185. Det gjelder en relativt rommelig følelse for smakløse ytringer, også utenfor ytringsfrihetens kjerneområde.6HR-2020-2133-A avs. 33 med videre henvisninger. Ytringen må være kvalifisert krenkende.7Ibid. Det kan være ytringer som innebar en grov nedvurdering av noens menneskeverd eller som gir sin tilslutning til eller oppfordrer til vold mot noen basert på de oppstilte diskrimineringsgrunnlagene.8Ibid.
I fjor ila Sør-Øst politidistrikt en mann i slutten av 40-årene, en frivillig vakt på Sandefjords fotballstadion, bot for å ha ropt «apekatt» til Vålerengaspilleren Ousmane Camara.9Rasisme i fotball blir straffet | Utrop Idretten i Norge utarbeidet veiledere med tanke på forebygging og behandling av saker som gjelder rasisme og diskriminering.10Les mer her f.eks.: #STOPP (idrettsforbundet.no).
Selv om det finnes få saker i det norske rettsapparatet som gjelder hatefulle ytringer i idretten, er det ikke en ukjent problemstilling internasjonalt. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har behandlet en sak mot en fotballspiller, Simunic v. Kroatia11Šimunic v. Kroatia, saksnr. 20373/17, som gjaldt spørsmål om en fotballspiller som ble straffet for hatefulle ytringer hadde fått sin ytringsfrihet etter EMK artikkel 10 krenket. Han hadde istemt i en fascistisk hilsen med tilskuerne under en landskamp. EMD understreket at ytringsfriheten var essensielt for demokratiske samfunn og at den også beskytter ytringer som sjokkerer, fornærmer og forstyrrer oss.12Ibid. avs. 36. Domstolen viste også til konvensjonens artikkel 17 som oppstiller et forbud mot misbruk av rettighetene i konvensjonen. Domstolen uttalte at et avgjørende poeng ved vurderingen av om uttalelser, verbale eller ikke-verbale, ikke nyter beskyttelse etter 10 på grunn av artikkel 17, er om uttalelsene retter seg mot konvensjonens underliggende verdier, for eksempel ved å røre opp hat eller vold, og om klageren med henvisning til ytringsfriheten i artikkel 10 deltar i en aktivitet eller utfører handlinger rettet mot ødeleggelsen av rettighetene og frihetene som er nedfelt i konvensjonen. Samtidig understreket domstolen at artikkel 17 kun skal reserveres til de eksepsjonelle tilfeller. 13Ibid. avs. 38. EMD kom til at behandlingen nasjonale myndigheter hadde gjort var i tråd med vilkårene for å gjøre inngrep i ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 nr. 2. Ytringsfriheten til fotballspilleren var derfor ikke krenket.
I idretten gjelder egne regler som får betydning for ytringsklimaet i idretten. Norges idrettsforbund har egne skjønnsmessige regler som kan ramme ytringer.14nifs-lov-160321.pdf (idrettsforbundet.no) NIF-loven § 11-4 har flere bestemmelser som kan ramme ytringer som er ansett ulovlige i idretten. Bestemmelsens bokstav b omfatter bl.a. seksuell trakassering og uredelig eller uhøvisk opptreden, bokstav e uriktige eller villedende opplysninger, bokstav i diskriminerende eller hatefulle ytringer og bokstav j skade på idrettsarbeidet eller idrettens anseelse. Idrettens domsorganer har slått fast at disse reglene skal tolkes innskrenkende i lys av ytringsfriheten.15 NFA-2014-6 og NIFD-2013-25/26 s. 9. NIF-lovens bestemmelse om hatefulle ytringer har langt på vei samme innhold som den i straffeloven, og ifølge lovforslagets begrunnelse skal det ha samme innhold som tilsvarende begreper i straffeloven.16Se saksdokumenter til Idrettstinget 2021, forslag 17.30 på s. 67–68. Diskriminerende eller hatefulle ytringer knyttet til andre diskrimineringsgrunnlag enn de som er listet opp i ny bokstav i, kan fortsatt gi grunnlag for straff etter bokstav b og j. Samtidig er det er noen forskjeller i ordlyden i NIF-loven og straffeloven som gir førstnevnte et videre nedslagsfelt, blant annet er kjønn inntatt som diskrimineringsgrunnlag i NIF-loven § 4-11.
Som ved tolkning av ytringer ellers, kan kontekst også være relevant på ulike idrettsarenaer.17Et interessant tilfelle i denne sammenheng er en sak fra Danmarks Østre Landsret, inntatt i «U 2007.1468 Ø». Slike saker har ikke noen betydning for norsk rettstilstand, men kan være interessante sammenlikningsgrunnlag. Sakens bakgrunn var at ordene «negersvin», «negerbolle» og «sorte svin» ble brukt om en motspiller i en fotballkamp. Retten fant at ytringen var omfattet av den danske straffebestemmelsen om hatefulle ytringer. Retten uttalte at ytringer rettet mot enkeltpersoner kan rammes av bestemmelsen, der uttalelsen samtidig er rettet mot den gruppe som personen tilhører. Domstolen fant at det var tilfellet i saken. Avgjørelsen har imidlertid blitt kritisert, og det er hevdet at ytringen ikke var omfattet av straffebestemmelsen fordi ytringen, utfra sammenhengen den var fremsatt i, ikke kunne tolkes slik at den kunne «generaliseres ud på den relevante gruppe (…)», se Trine Baumback, Strafferet og menneskeret, 1. utg. (2014) s. 569-570. Fordi idretten er internasjonal, kan det også oppstå uenigheter om hvordan ord skal tolkes og forstås. Et eksempel på dette er da Manchester United-spiller Edinson Cavani i desember 2020 ble straffet av det engelske fotballforbundet for en kommentar i sosiale medier. Cavani hadde takket en venn for en kampgratulasjon med «Gracias Negrito». Cavani slettet kommentaren etter kort tid da han ble kjent med at den kunne bli tatt ille opp. Det engelske fotballforbundet (FA) mente likevel at kommentaren var «insulting, abusive, improper and brought the game into disrepute» og en «aggravated breach» fordi den viste til hudfarge. Straffen ble kritisert av flere for å være unyansert og ikke ta hensyn til kontekst og intensjon, blant annet fordi «Negrito» ble anført være et vanlig uttrykk blant venner i Latin-Amerika.
Et annet internasjonalt eksempel på en ytringsfrihetsgrense i idretten er den internasjonale olympiske komités regel 50 («rule 50») som slår fast at det ikke er lov med politisk budskap på olympiske arenaer eller under seremonier. Formålet med bestemmelsen er å beskytte sporten og de olympiske lekers nøytralitet. Samtidig, er regelen omdiskutert, og har vært det helt siden sprinterne John Carlos og Tommie Smith ble utvist fra OL i 1968 etter å ha hevet knyttneven under medaljeseremonien til støtte for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen.
Et tredje eksempel på en internasjonal ytringsgrense er FIFAs utstyrsreglement som forbyr visning av politiske, religiøse eller personlige meldinger på drakter mv. Regelen kom i fokus i forbindelse med det norske herrelandslagets t-skjorte-markering for menneskerettigheter i starten av kvaliken til fotball-VM i Qatar. Markeringen ble deretter fulgt opp av blant annet det tyske landslaget.
Et sideliggende tema knyttet til ytringskulturen i idretten gjelder åpenhet og offentlighet i rettsprosser. Dette var tema i Mutu og Pechstein v. Sveits, en sak som gikk for den EMD.18Mutu og Pechtein v. Sveits, saksnr:40575/10 og 67474/10. Adrian Mutu og Claudia Pechstein ble ilagt reaksjoner på bakgrunn av at de begge hadde testet positivt i dopingkontroll. Begge mente behandlingen de fikk i idrettens voldgifsdomstol – CAS ikke var i tråd med rettighetene etter EMK artikkel 6. Pechtein hadde blant annet klaget over at høringen ikke var offentlig, og at det medførte at høringen ikke ble gjennomført på en objektiv måte.19Ibid. avs. 173-174. EMD kom til at mangelen på offentligheten under rettergang i CAS var et brudd på klagerens rettigheter etter EMK artikkel 6.20Ibid avs. 183. Etter EMDs avgjørelse har CAS’ regler blitt endret til å åpne for offentlige høringer dersom en part ønsker det og det er tale om en sak av disiplinær karakter.21Se nr. 57 i CAS-regelverket. Tilgjengelig her: Code: Procedural Rules – Tribunal Arbitral du Sport / Court of Arbitration for Sport (tas-cas.org)I Norge er forhandlingene for NIFs domsorganer i utgangspunktet offentlige. Det samme er rettsavgjørelsene.
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) anser kunstnerisk ytringsfrihet som fundamentalt for opprettholdelsen av demokratiske samfunn.
Det å uttrykke seg gjennom musikk er en ytringsform som er dekket av ytringsfriheten.1Ytringsfriheten følger av Grunnloven § 100. Videre følger den av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Både SP og EMK gjelder som norsk lov og skal ved motstrid ha forrang foran norsk lov, jf. Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 jf. 3. Ytringsfrihetens tre begrunnelser – sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse – kan realiseres gjennom musikk. I EMD sine dommer anses kunst generelt, og musikk spesielt, som en grunnleggende betingelse for demokratiets fremgang og for individets selvrealisering. Også virkemidlene, formen og tilgjengeliggjøringen av musikken er vernet av EMK artikkel 10.2Se for eksempel EMDs dom Vereinigung Bildender Künstler v. Østerrike (68354/01) avsnitt 33. I en dom fra 1998 uttalte EMD at de som skaper, fremfører, distribuerer eller stiller ut kunstverk bidrar til utveksling av ideer og meninger som er avgjørende for et demokratisk samfunn. Staten har dermed plikt til ikke å gripe urimelig inn i ytringsfriheten.3Emds dom Müller and Others v. Sveits (10737/84). For musikere betyr ytringsfrihet frihet til å spille musikk privat og offentlig, frihet til å lage konserter og frihet til å gi ut plater, uavhengig av budskapet. Musikk kan være et virkemiddel for å utrykke seg religiøst, politisk, moralsk eller om andre temaer. I tillegg til det litterære gjennom teksten, kan melodien i seg selv appellere til følelsene våre og fremme budskapet. Musikken har dessuten en viktig rolle for å sikre retten til å utrykke sin egen kultur som er beskyttet av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Selv om en tekst eller melodi ikke har en utrykt mening, er selve adgangen til å spille musikk vernet av SP artikkel 27 retten til kulturliv.
Som ytringsfrihet generelt er heller ikke ytringsfriheten i musikk absolutt. Den må avveies mot for eksempel personvern, opphavsrett eller andre samfunnsmessige interesser. Artister kan derfor, som alle andre, måtte stå til ansvar for ytringene sine i etterkant av at de har blitt fremført.4Grunnloven § 100 fjerde ledd oppstiller et nærmest absolutt forbud mot forhåndssensur av ytringer. Bestemmelsen lyder «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter». Det går derfor også en grense for musikere. Men enhver begrensning må vurderes grundig. Straffebestemmelsen om hatefulle ytringer utgjør for eksempel en begrensning av ytringsfriheten, og vil også gjelde for artister. Et annet eksempel hvor retten til ytringsfrihet må avveies mot andre interesser er straffeloven § 156. Bestemmelsen verner offentlig myndighetsutøvelse og rammer den som med skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenesteperson under eller på grunn av tjenesten.
Ytringsfriheten i musikken kan dessuten havne i et spenningsforhold til opphavsretten. Opphavsretten omfattes dels av EMK protokoll 1 artikkel 1, som verner retten til eiendom. EMD har fastslått at denne bestemmelsen også får anvendelse på immaterielle rettigheter.5Se for eksempel EMDs dom i Balan v. Moldova Opphavsretten skal i prinsippet stimulere til ytringer, ikke begrense dem. Det kan likevel oppstå et motsetningsforhold hvor retten til ytringsfrihet må avveies opp mot opphavsretten. I EMDs dom Neij og Kolmsoppi var spørsmålet om straffesanksjoner mot innehaverne av filtjenesten Pirate Bay stred mot EMK artikkel 10. Domstolen bekreftet at immaterielle rettigheter er beskyttet av EMK P1-1, og uttalte at ulovlig distribusjon av musikk var tungtveiende hensyn til å begrense ytringsfriheten. Domstolen konkluderte dermed med at straffesanksjonene mot Pirate Bay ikke var i strid med EMK artikkel 10.
Ved avgjørelsen av om en ytring er straffbar eller skal begrenses på andre måter, må ytringen tolkes for å fastlegge dens meningsinnhold. I denne tolkningsprosessen kan konteksten ha avgjørende betydning for hvilket meningsinnhold som formidles. Som annen kunst, er musikk ofte nettopp preget av mange tolkningsmuligheter.
I mange tilfeller kan det være utfordrende å tolke om musikken og teksten er ironisk ment, om det er en reell trussel eller har en annen betydning. Marcus Møll Kabelo Mosele (Kamelen) ropte «fuck politi» og liknende fra scenen under en konsert. Under konserten var det to polititjenestemenn som befant seg i lokalet. Lagmannsretten frikjente Kamelen fordi det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at han ønsket å forulempe tjenestemennene ved å rope «fuck politi»6LA-2021-21305 Lagmannsretten trakk blant annet inn i vurderingen at ropene «var en del av hans vanlige show, og som han brukte som allment utrykk av misbilligelse mot politiet og andre offentlige myndighetsorganer». Lagmannsretten tok dermed ikke konkret stilling til om utsagnet falt inn under Kamelens ytringsfrihet som kunstner, men frifant artisten på grunnlaget av manglende forsett.
Fordi ytringer skal tolkes i konteksten de har blitt fremsatt i, vil det ved tolkning av utsagn fra rap-artister være relevant å trekke inn foranledningen til ytringen, stedet det blir fremsatt på, men også særegenheten til musikksjangeren. Utrykket «fuck the police» er for eksempel et mye brukt refreng innen rap/hip-hop-sjangeren. Høyesterett har på generelt grunnlag avklart at det går et viktig skille mellom kritikk av et emne og angrep på personer når det gjelder hatefulle ytringer.7HR-2020-184-A Dette vil også kunne gjelde for andre straffebestemmelser som straffeloven § 156 annet ledd som handler om forulemping av offentlig tjenesteperson. Noen ganger kan det imidlertid være krevende å avgjøre hvorvidt en ytring kan ses på som det ene eller det andre, og det kan være flytende overganger som gjør vurderingen vanskelig.
Det er mange artister i verden som opplever å bli sensurert. I Norge har vi et nærmest absolutt forbud mot forhåndssensur. Dette betyr at et eventuelt straffansvar, erstatningsansvar eller andre sanksjoner for en ytring først kommer på tale etter at en ytring har blitt fremsatt. I andre autoritære stater kan myndighetene gå svært langt i å undertrykke sine kritikere og meningsmotstandere. Undersøkelser gjort av den internasjonale organisasjonen Freemuse viser at musikere er den mest utsatte kunstnergruppen. Blant artister er det musikere som i størst grad blir målrettet begrenset og sensurert, forfulgt og drept i verden. Ifølge Freemuse sin rapport ble elleve kunstnere drept i 2020. Det er i tillegg antatt at det er store mørketall.8https://freemuse.org/news/the-state-of-artistic-freedom-2021/
Spotify har innført regelverk som gjør det mulig å fjerne artister og enkeltlåter fra tjenesten. Selskapet har utviklet overvåkingsverktøyet Audio Watch for å kunne håndheve reglene og oppfordrer også brukerne til å melde inn regelbrudd. Regelverket rammer sanger som oppfordrer til hat og vold mot grupper, enkeltpersoner på bakgrunn av rase, kjønn og seksuell orientering m.m. Dette reiser spørsmål om musikksensur bør forvaltes av store teknologiske selskaper. Innvendingene kan dreie seg om manglende åpenhet om hvordan slike algoritmer fungerer. Dessuten drives ikke private selskaper av demokratiske prinsipper, men av kommersielle betingelser. Disse diskusjonene har handlet om selskaper som Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Men også i musikkbransjen er det en risiko for at store selskaper blir premissleverandører for hvilken musikk som får slippe til offentligheten. Dette kan være uheldig for ytringsfriheten hvor formålet nettopp er at flest mulige ideer og ytringer slippes til og brytes mot hverandre.
«Kunstnerisk frihet er ikke luksus, men en nødvendighet – en avgjørende faktor av det å være menneske og en fundamental menneskerett, som gjør det mulig for oss å utvikle og uttrykke oss som mennesker» sa FNs første Spesialrapportør for kulturelle rettigheter, Farida Shaheed i 2013.
På 60- og 70-tallet var folkrock og deler av punken de sjangerne som inneholdt tekster om samtiden, urettferdighet og politikk. I dag får hip hop-sjangeren særlig oppmerksomhet for å kritisere myndighetsorganer og urettferdighet i samfunnet.
En rekke artister gjennom tidene har laget musikk som har tatt opp viktige og kontroversielle temaer i samtiden – som da John Lennon sang Imagine, U2 sin Sunday, Bloody Sunday eller Get up, Stand up med Bob Marley & The Wailers, NENAs 99 luftballonger, eller The Clash med London Calling.9Låta som forandret verden er et samarbeid mellom Øyafestivalen og Nobels fredssenter. Nesten hele Bob Dylans karrière, og protestmusikk mot krig på 70-tallet er andre gode eksempler på hvordan artister bruker ytringsfriheten for å utrykke seg om samtiden og urettferdighet i samfunnet. En av det 20. århundrets store komponister, russeren Dmitrij Sjostakovitsj skrev et musikalsk portrett av Josef Stalin i andresatsen i sin tiende symfoni. Denne satsen er ikke ansett for å være vakker, som viser hvordan budskapet kan nås frem gjennom melodien alene.10Podcast: Hvorfor blir musikk sensurert? Pål Moddi Knutsen fra Senja har reist verden rundt for å dokumentere personer som er sensurert for sine tekster. Gjennom sitt prosjekt har han hentet fram sanger som har blitt forbudt av myndighetene i tolv ulike land.
Musikk spiller er verdifullt for mange og påvirker våre følelser. Den nye digitale hverdagen har gjort musikk mer tilgjengelig for oss. Videre åpner teknologien for at flere musikere får mulighet til å nå frem med sin musikk. Musikken kan gjennom sitt budskap sikre samfunnets dannelse og en opplyst offentlighet. Ytringsfrihet i musikken er dermed en naturlig og viktig del av et demokratisk og fritt samfunn.
Kunst – bilder, ord, musikk og andre former – er måter å ytre seg på som kan gi andre innsikter enn de ikke-kunstneriske ytringene. Men hvordan står det til med den kunstneriske ytringsfriheten i Norge? Blir også den påvirket av ny teknologi? Til det bedre eller verre? I denne episoden diskuterer NIMs direktør Adele Matheson Mestad og spesialrådgiver Anine Kierulf musikk, ytringsfrihet og ikke minst battle-rap med Magdi fra Karpe. Det siste er jo litt av en kunst!
Podkasten kan høres på de fleste tjenester for podkast bl.a. på Spotify under:
Podkasten er produsert av Rollo Live for NIM.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) ble endret på flere punkter som følge av at protokoll nr. 15 trådte i kraft 1. august 2021. Endringene knytter seg til konvensjonens kontrollsystem, og ikke menneskerettighetene som følger av konvensjonen.
Protokoll nr. 15 ble vedtatt på Brighton-konferansen om fremtiden til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 2012. Den er en del av en større reformpakke som skal gjøre domstolen mer effektiv, etter flere år med betydelige etterslep som følge av en stor saksmengde.
Blant de mest sentrale endringene er at fristen i artikkel 35 nr. 1 for å klage en sak inn for EMD forkortes fra seks til fire måneder etter at den siste avgjørelsen ble tatt av nasjonale domstoler. Denne endringen trer imidlertid likevel ikke i kraft før 1. februar 2022. De materielle og prosessuelle vilkårene for klage forblir de samme.
Videre får partene ikke lenger mulighet til å motsette seg at EMD i kammer overfører en sak til storkammer etter artikkel 30. Storkammeret behandler saker som reiser alvorlige spørsmål angående tolkningen av konvensjonen, eller saker der resultatet kan avvike fra tidligere praksis fra EMD.
I tillegg inntas en referanse til subsidiaritetsprinsippet og læren om statenes skjønnsmargin i konvensjonens fortale. Subsidiaritetsprinsippet innebærer at statene har hovedansvaret for å sikre rettighetene i konvensjonen, og statene har i den forbindelse en viss skjønnsmargin. Dette medfører ingen realitetsendring, men er ment å tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre prinsippene slik de er lagt til grunn i langvarig praksis fra EMD.
En annen endring er at kandidatene til dommerembetet i EMD må være under 65 år når Europarådets Parlamentarikerforsamling mottar nominasjonene i henhold til artikkel 22. Tidligere utløp dommernes embetsperiode ved fylte 70 år, men den nye endringen innebærer at de kan sitte som dommere i hele den niårsperioden de er valgt for.
Den siste endringen er at EMD gis mulighet til å avvise individklager etter artikkel 35 nr. 3 bokstav b der den finner at klageren ikke har lidd noen ulempe av betydning, selv om saken ikke har vært behørig vurdert av en nasjonal domstol. Det gjelder fortsatt et krav om at saken likevel skal behandles dersom respekt for menneskerettighetene i konvensjonen krever det.
Menneskerettsloven med EMK vedlagt på engelsk og i norsk oversettelse kan leses på Lovdata.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringsinnspill til Justis- og beredskapsdepartementets forslag om endringer i saksbehandlingen mv. i Utlendingsnemnda. NIM foreslår endringer å for styrke muntlig høring av barn og kontradiksjonen i Utlendingsnemndas saksbehandling.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i straffeloven, straffeprosessloven og politiloven som kriminaliserer samarbeid med fremmed etterretningstjeneste om å utøve påvirkningsvirksomhet, og åpner for adgang til bruk av skjulte tvangsmidler for å bekjempe slik virksomhet. NIM mener at forslaget i sin nåværende form innebærer en betydelig risiko for krenkelse av retten til ytringsfriheten og retten til privatlivet, og at lovforslaget dermed ikke bør vedtas i sin nåværende form. For å ivareta menneskerettslige krav på en betryggende måte mener NIM at:
NIM har i dag lansert en egen podkast. I første episode tar Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf imot komiker Harald Eia for å snakke om ytringsfrihet og humor.
Ytringsfrihet i 100 & 10 er en podkast om ytringsfriheten på ulike felt – som sport, litteratur, humor, musikk og journalistikk. Adele Matheson Mestad og Anine Kierulf gjør denne friheten litt mer levende for deg ved å la skikkelig bra gjester snakke om sine erfaringer med den.
Podkasten kan høres på de fleste tjenester for podkast bl.a. på Spotify under.
Podkasten er produsert av Rollo Live for NIM
