Side 46 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Forslag om elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud mv.

NIM-H-2021-049

forslag-om-elektronisk kontroll-ved-brudd-pa-besoksforbud (pdf) 312.40 KB

NIM mener at adgang for påtalemyndigheten til å ilegge elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud kan bidra til å oppfylle myndighetenes menneskerettslige forpliktelser til å forebygge vold og overgrep, og til å verne om utsatte personers privat- og familieliv. Samtidig berører forslaget visse spørsmål hva gjelder retten til privatliv, bevegelsesfriheten og uskyldspresumsjonen for den som underlegges slik kontroll. NIMs merknader til høringen har som siktemål at et lovforslaget bygger på en betryggende regulering med tanke på oppfyllelse av menneskerettighetene, både for den som underlegges elektronisk kontroll, og gjennom at det sikrer en effektiv forebygging av straffbare handlinger og vern av fornærmede.

Ved besøksforbud er det etter forslaget påtalemyndigheten som skal ha adgang til å pålegge elektronisk kontroll ved brudd. I dag er det slik at det bare er i en straffesak der det adgang til å ilegge elektronisk kontroll for å sikre etterlevelse av et kontaktforbud. Behandling av retten i en straffesak gir en vesentlig mer rettssikker behandling. NIM mener at lov og forarbeider bør gi mer presise føringer for når elektronisk kontroll kan være aktuelt, og at prosessen må tilpasses for å ivareta uskyldspresumsjonen. NIM mener også at det bør oppnevnes forsvarer for den som skal underlegges slik kontroll. Videre ba NIM departementet om det også bør være adgang for påtalemyndigheten til å ilegge besøksforbud ved brudd på kontaktforbud ilagt av retten, og ikke bare ved brudd på besøksforbud ilagt av påtalemyndigheten.

Påminnelse: Smitteverntiltak må være i tråd med menneskerettighetene

Med strengere tiltak, nye mutasjoner og vår andre jul med pandemi, står vi igjen med en situasjon hvor ulike smitteverntiltak kan gripe inn i menneskerettigheter.

Staten og kommunene har en menneskerettslig plikt til å yte helsehjelp og sikre retten til liv. Samtidig må myndighetene respektere andre rettigheter og friheter. Under hele pandemien har det oppstått krevende problemstillinger om hva som er nødvendige og forholdsmessige tiltak for å beskytte befolkningens liv og helse, fordi slike tiltak ofte griper inn i andre rettigheter som for eksempel retten til privat- og familieliv og bevegelsesfriheten. Ulike pandemitiltak krever derfor at det gjøres fortløpende menneskerettslige avveininger fra både stat og kommune. Transparente og etterprøvbare menneskerettslige forholdsmessighetsvurderinger er sentralt for å sikre tillit til myndighetenes tiltak, og oppslutning om dem.

Kommuner har en helt sentral rolle i å løse grunnleggende samfunnsoppgaver og i den nasjonale gjennomføringen av menneskerettighetene. I smittevernsarbeidet har kommunene hatt et særlig ansvar. Koronakommisjonsrapporten viser til at ansatte i helse- og omsorgstjenestene, på skolene, i kommunene i statsforvaltningen og andre offentlige og private virksomheter har vist en formidabel omstillingsevne og innsats. Samtidig viser erfaringene fra pandemihåndteringen at mange kommuner har et forbedringspotensial når det gjelder det å sikre tilstrekkelige forholdsmessighetsvurderinger ved tiltak som griper inn i menneskerettigheter. Dette krever blant annet gode vurderinger av fordeler og ulemper ved ulike tiltak, vurderinger av hvorvidt samme effekt kunne vært oppnådd ved mindre inngripende tiltak for å ivareta det menneskerettslige viktige prinsipp om minste inngrep, osv. Uten dette, er det krevende for innbyggerne å vurdere forholdsmessigheten av smitteverntiltakene på en tilfredsstillende måte. NIM har utarbeidet et notat med innspill til kommunenes ivaretakelse av menneskerettigheter ved håndteringen av covid-19-pandemien, og håper denne blir lest av landets kommuner og øvrige myndigheter, nå som nye tiltak vurderes gjennomført.

På våre hjemmesider har vi dessuten en egen temaside hvor vi har samlet våre høringsuttalelser, rapporter, brev og artikler om covid-19 og menneskerettigheter.

Forespørsel om møte med kommunal- og distriktsminister

NIM-B-2021-027

Brev til kommunal- og distriktsminister (pdf) 147.48 KB

Til: Kommunal- og distriksminister Bjørn Arild Gram

NIM har sendt brev til kommunal- og distriksminister Bjørn Arild Gram hvor vi ber om et møte for å overlevere og presentere rapporten «Kommuner og menneskerettigheter» og dens anbefalinger.

Hva betyr menneskerettslig reparasjonsplikt?

I kjølvannet av Høyesteretts avgjørelse i Fosen-saken er det kommet mange synspunkter på hva følgene av dommen bør bli. Dette er et komplisert spørsmål. Både nasjonale og internasjonale regelverk gir enkelte føringer.

Menneskerettslig ansvar

Statens myndigheter har plikt til å sørge for at norsk lovgivning og praksis er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Staten må også, gjennom lovgivning og praksis, sikre at private rettssubjekter som for eksempel selskaper opptrer i samsvar med menneskerettighetene.

I dette tilfellet er bestemmelsen som var krenket, SP artikkel 27, inkorporert i norsk lovgivning med forrang. Dette var en del av begrunnelsen for at Høyesterett i dommen fastslo at departementets konsesjons- og ekspropriasjonsvedtak i Fosen-saken var ugyldige.

Høyesterett kom til at de omfattende avbøtende tiltakene lagmannsretten hadde lagt opp til, ikke hindret krenkelse av SP artikkel 27. Høyesterett kom til at SP artikkel 27 ble krenket gjennom tillatelsene til vindkraftverkene på Storheia og Roan. Så lenge krenkelsen ikke er reparert, altså så lenge driften av vindparkene går som før og menneskerettighetsbruddet heller ikke er reparert på andre måter, er krenkelsen pågående.

Høyesterett har ikke sagt noe om hva som bør skje med vindkraftanleggene. Dommen innebærer at saken må tas til videre behandling i departementet. Regjeringen har beklaget at vedtakene krenker reineierne på Fosen sine rettigheter. Men SP gir flere føringer for hva som skal skje når det har inntruffet et brudd på en av bestemmelsene i konvensjonen.

Menneskerettslig reparasjonsplikt

Etter SP artikkel 2 (3) har stater som har krenket konvensjonens rettigheter en plikt til å sørge for «effektive rettsmidler» for å bøte på bruddet. Ifølge denne bestemmelsen er staten forpliktet til å «sikre at enhver, hvis rettigheter og friheter etter denne konvensjon blir krenket, skal ha adgang til effektive rettsmidler, uansett om krenkelsen er foretatt av personer som har handlet i offentlig tjeneste». Denne bestemmelsen kan altså bare krenkes hvis en annen av konvensjonens rettigheter er krenket – den kan ikke krenkes alene.

Menneskerettighetskomiteen har avgitt en generell kommentar om blant annet «effective remedy» og reparasjonsplikten.¹ Her understrekes det at avslutning av et pågående brudd er en sentral del av denne rettigheten.² Videre kan reparasjonsplikten omfatte en rekke ulike tiltak som «restitution, rehabilitation and measures of satisfaction, such as public apologies, public memorials, guarantees of non-repetition and changes in relevant laws and practices,…»³

I begrepet «effektive rettsmidler» ligger altså mer enn bare tilgang til domstolsapparatet eller andre klageinstanser. FNs menneskerettighetskomité har i flere individklagesaker uttalt at statene har plikt til å yte «full reparation» til individer hvis rettigheter er krenket.

I den såkalte Poma Poma-saken, om en lama-oppdretter i Peru som hadde mistet sitt livsgrunnlag på grunn av brønn-utbygging som førte til at beitene forsvant, fant Menneskerettighetskomiteen at artikkel 27 var krenket, og at artikkel 2 (3) sammen med artikkel 27 var krenket fordi saken ikke slapp inn til domstolsbehandling på grunn av en prosessuell feil staten selv hadde begått.⁴

Saken Corinna Horvath mot Australia gjaldt en dom for erstatning som ikke var blitt håndhevet av myndighetene. Her minnet Menneskerettighetskomiteen om at:

«… under article 2, paragraph 3, States parties are required to make reparation to individuals whose Covenant rights have been violated. Without such reparation the obligation to provide an effective remedy, which is central to the efficacy of article 2, paragraph 3, is not discharged.»⁵

I sin vurdering la Menneskerettighetskomiteen blant annet til grunn at myndighetenes prosedyrer for å reparere krenkelsene av artikkel 7, 9 (1) og 17, hadde vist seg å være for ineffektive og den endelige kompensasjonen for utilstrekkelig i forhold til de bruddene saken gjaldt. Komiteen kom til at manglene i håndhevingen og saksgangen utgjorde en krenkelse av artikkel 2 (3) sammen med artikkel 7, 9 (1) og 17.⁶

Reparasjonsplikten oppstår altså etter at en krenkelse av en av rettighetene i SP er blitt konstatert. Det betyr at krenkelsen må repareres og forholdene bringes i samsvar med konvensjonens krav igjen.

Hvilke tiltak som skal til for å oppfylle reparasjonsplikten kan imidlertid variere fra sak til sak. I en sak mot Australia, der FNs menneskerettighetskomité kom til at Australia krenket retten til kulturutøvelse for urfolk fordi de ikke ble beskyttet mot havstigning på grunn av klimaendringer Australia bidrar til, oppsummerte komiteen innholdet i reparasjonsplikten i den saken slik:

«…. the State party is obligated, inter alia, to provide adequate compensation, to the authors for the harm that they have suffered; engage in meaningful consultations with the authors’ communities in order to conduct needs assessments; continue its implementation of measures necessary to secure the communities’ continued safe existence on their respective islands; and monitor and review the effectiveness of the measures implemented and resolve any deficiencies as soon as practicable. The State party is also under an obligation to take steps to prevent similar violations in the future.» ⁷

I denne saken var krenkelsen pågående og av en eksistensiell art, gitt at de lavereliggende øyene som urfolket tradisjonelt bor på går tapt meter for meter som følge av menneskeskapte klimaendringer.

Reparasjonsplikten i en situasjon med fortidige eller pågående rettighetsbrudd kan altså oppfylles ved tilbakestille forhold (restitusjon), rehabilitere områder, tilby erstatningsområder å gi adekvat kompensasjon, sørge for meningsfull konsultasjon, iverksette tiltak som er nødvendige for å sikre de berørte individene og deres familiers eksistensgrunnlag, overvåkning og vurderinger av effektiviteten av tiltakene over tid, og utbedring av mangler i tiltakene snarest mulig. Staten er også forpliktet til å ta skritt for å unngå at tilsvarende krenkelser finner sted i fremtiden.

Forslag til ny opplæringslov og endringer i friskolelova

NIM-H-2021-048

NIMs høringsuttalelse - forslag til ny opplæringslov og endringer i friskoleloven (pdf) 365.63 KB

Til: Kunnskapsdepartementet

NIM er positive til forslaget om å innføre en generell bestemmelse i den nye opplæringsloven om elevens beste, og at barns rett til medvirkning og til å bli hørt synliggjøres i lovforslaget. NIM har også noen kommentarer til barns klageadgang. I høringssvaret kommer NIM også med noen merknader knyttet til retten til opplæring i og på de samiske språkene, retten til opplæring i kvensk eller finsk, samt retten til opplæring for barn på reise. NIM har også innspill til forslaget om å innføre hjemler for fysiske inngrep mot elever. NIM mener forslaget om å nekte videregående opplæring for barn over 16 år uten gyldig opphold, kan være i strid med prinsippet om barnets beste og diskrimineringsforbudet.

Mulighet for bistand fra NIM i tilknytning til behandling av Dok. 8:50 S (2021-2022)

NIM-B-2021-026

Brev til HOK om Dok 8-50 S (2021-2022) (pdf) 159.31 KB

Til: Stortingets helse- og omsorgskomité

NIM har sendt brev til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i forbindelse med behandling av representantforslag 50 S (2021-2022). I brevet orienterer NIM om vårt arbeid med ivaretakelse av menneskerettighetene under koronapandemien, og stiller oss disponibel for å gi bistand i tilknytting til representantforslaget.

Brev til helse- og omsorgsdepartementet om behov for presiseringer i regelverket for karantene og isolasjon

NIM-B-2021-025

Behov for presisering i covid-19-forskriften (pdf) 165.32 KB

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

NIM har sendt brev til helse- og omsorgsdepartementet med vurderinger av behov for klargjøring av vilkår for og unntak fra regler om isolasjon og smittekarantene ved mistanke om varianten omikron i covid-19-forskriften. Henvendelsen er foranlediget av Bergen kommunes lokale beslutning om at alle smittetilfeller skulle behandles som omikron, som kommunen senere gikk tilbake på.

Norge dømt i storkammersak i EMD om barnevern

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i storkammer kom 10. desember med avgjørelse i saken Abdi Ibrahim mot Norge. Saken har tidligere vært behandlet av EMD i kammer, som i desember 2019 kom til at Norge hadde krenket klagerens rett til familieliv etter EMK artikkel 8. Klageren anket saken inn for storkammeret i EMD for å få prøvet spørsmålet om retten til religionsfrihet mer inngående. Storkammeret kom i sin avgjørelse til samme resultat som i den opprinnelige dommen.

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en ung muslimsk mor som kom til Norge i 2010 med et noen måneder gammelt barn. Etter akuttvedtak og senere vedtak om omsorgsovertakelse ble barnet da det var ti måneder plassert i fosterhjem hos en kristen familie, og mor ble gitt samvær med barnet fire ganger i året à to timer, med mulighet for barneverntjenesten til å føre tilsyn. Mor klaget saken videre til tingretten, som opprettholdt vedtaket om omsorgsovertakelse, men justerte samværet til seks ganger i året à en time, blant annet fordi barnet skulle opprettholde kontakt med sitt kulturelle opphav og fordi det var usikkert om mors omsorgsevne ville bedre seg. I 2013 begjærte barnevernstjenesten at mor skulle fratas foreldreansvaret og at fosterforeldrene skulle få adoptere barnet. Fylkesnemnda fattet vedtak om adopsjon, som ble opprettholdt ved klage til tingretten. Mor anket til lagmannsretten, men aksepterte i ankerunden at barnet hadde så sterk tilknytning til fosterfamilien at en tilbakeføring ville bli vanskelig. Lagmannsretten forkastet under dissens mors anke over adopsjonen og fratakelse av foreldreansvaret.

Kammeravgjørelsen i 2019

Spørsmålet for EMD var om norske myndigheters beslutning om å tillate adopsjon var et brudd på mors rett til familieliv etter EMK artikkel 8 og religionsfrihet etter artikkel 9. EMD la til grunn at klagers argumentasjon knyttet til hennes og barnets kulturelle og religiøse bakgrunn skulle vurderes etter artikkel 8 om retten til familieliv. EMD i kammer fant etter en helhetsvurdering, særlig under henvisning til de hensynene som talte for å opprettholde muligheten for noe kontakt mellom mor og barn, spesielt med tanke på deres kulturelle og religiøse bakgrunn, at det i saksforløpet som ledet frem til adopsjonen ikke var lagt tilstrekkelig vekt på målsettingen om at mor og barn skulle opprettholde et familieliv. Den norske beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket i denne saken var derfor ikke god nok sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er.

Storkammeravgjørelsen

Som nevnt ble kammerdommen anket inn for EMDs av klageren, som ønsket at spørsmålet om religionsfrihet skulle holdes separat fra artikkel 8-vurderingen. Som rettslig grunnlag påberopte hun både EMK artikkel 9 om retten til religionsfrihet og EMK første tilleggsprotokoll artikkel 2, som gir foreldre rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. EMD avviste å vurdere saken i lys av første tilleggsprotokoll artikkel 2, da dette rettslige grunnlaget ikke hadde vært fremmet for den forutgående kammerbehandlingen. EMD avviste også å vurdere artikkel 9 om retten til religionsfrihet separat, da anførslene om at barnet burde vært plassert i et muslimsk fosterhjem og at det skulle bli oppdratt i muslimsk tro kunne vurderes som «an integral part of her complaint concerning her right to respect for her family life as guaranteed by Article 8 of the Convention, interpreted and applied in the light of Article 9».

Vurderingen under artikkel 8 tok utgangspunkt i at partene var enige om at fratakelsen av foreldreansvaret og adopsjonen var et inngrep, at det hadde hjemmel i lov og forfulgte et legitimt formål. Spørsmålet for domstolen var dermed om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn, herunder hensyntatt klagerens rettigheter etter artikkel 9.

Storkammeret kom, i likhet med kammeret, til at det var sentrale svakheter i håndteringen av saken og til begrunnelsen for vedtaket om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon i de nasjonale rettsprosessene. EMD viste blant annet til at selv om moren hadde frafalt ønske om tilbakeføring av barnet til fosterhjem, hadde myndighetene fortsatt en selvstendig forpliktelse til å ivareta klagerens og barnets rett til familieliv. EMD viste til at nasjonale myndigheter ikke hadde foretatt en «genuine balancing exercise between the interests of the child and those of his biological family». EMD viste videre til at det hadde vært så lite samvær mellom barnet og moren at det var vanskelig å kunne dra bestemte konklusjoner om hvorvidt barnets reaksjoner på samvær tilsa at det var best for barnet å kutte kontakten med moren eller ikke. Videre hadde domstolen innvendinger mot at lagmannsretten i saken også hadde vektlagt at adopsjon og fratakelse av foreldreansvar ville forhindre klageren fra å anlegge nye saker om tilbakeføring eller justering av samvær, og uttalte at «a biological parent’s exercise of judicial remedies cannot automatically count as a factor in favour of adoption» da slike klagemuligheter utgjør en integrert del av deres rettigheter etter artikkel 8.

Når det gjaldt klagerens anførsler knyttet til hennes ønske om at barnet skulle oppdras i muslimsk tro ikke var hensyntatt, viste EMD til at denne rettigheten ikke nødvendigvis krevde at myndighetene finner et fosterhjem som korresponderer med klagerens kulturelle og religiøse bakgrunn. EMD viste videre til at man i slike saker må hensynta mange ulike faktorer «where the child’s best interest must remain paramount», og viste også til den relativt brede enigheten mellom flere land om at myndighetene i slike saker har en innsatsforpliktelse, og ikke en resultatforpliktelse . Dette innebærer at det ikke kan kreves at myndighetene faktisk finner et fosterhjem som har den samme kulturelle bakgrunnen som barnets biologiske familie, men at de må gjøre det de kan for å prøve å finne det. Imidlertid var storkammeret enig med kammeret i at tilretteleggingen for kontakt mellom moren og barnet etter omsorgsovertakelsen ikke tok tilstrekkelig hensyn til klagerens interesse i å la barnet beholde i det minste noen bånd til sin kulturelle og religiøse opprinnelse.

Så langt er det kommunisert 43 saker om barnevern mot Norge, og Norge er domfelt i totalt 14 saker.

NIMs rapport «Hvorfor dømmes Norge i EMD?» kan leses her.

Fri sakførsel ved påstand om brudd på EMK

NIM-B-2021-024

Brev til SRF (pdf) 223.08 KB

Til: Statens sivilrettsforvaltning

NIM har sendt brev til Statens sivilrettsforvaltning og bedt om en nærmere redegjørelse for praktiseringen av reglene for fri sakførsel i saker om brudd på EMK.

Menneskerettighetsdagen og utdeling av Nobels fredspris

I dag, 10. desember, er det 73 år siden FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt, også kjent som menneskerettighetsdagen. I dag deles også Nobels fredspris ut. Prisen gis i år til de to journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov for deres innsats for ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og fred.

Verdenserklæringens artikkel 19

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt den 10. desember 1948. Den omtales gjerne som grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter.

Sort-hvitt-foto av barn på en plen som holder opp og peker på et stort ark med skrift. — En gruppe barn ved FNs internasjonale barneskole i New York viser frem Verdenserklæringen. Foto: UN Photo

Verdenserklæringen ble til etter andre verdenskrig. Etter de grusomme hendelsene mot jøder, minoriteter og sivilbefolkningen for øvrig vokste det frem en erkjennelse av at menneskerettigheter var sentralt for å sikre internasjonal fred og sikkerhet. Verdenserklæringen inneholder 30 artikler, som blant annet skal sikre politiske og sivile rettigheter, i tillegg til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Etter artikkel 1 er alle mennesker født frie, med samme menneskeverd og rettigheter. Verdenserklæringen gjelder for alle FNs medlemsland.

Etter artikkel 19 har enhver rett til menings- og ytringsfrihet. Dette omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer uten hensyn til meddelelsesmiddel eller landegrenser. Bestemmelsen likner vår egen Grunnlov § 100 og EMK artikkel 10.

I Grunnlovens § 100 fremgår det at ytringsfrihetens begrunnelse er sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten er altså en forutsetning for at vi skal kunne komme nærmere sannheten – uten ytringsfrihet ville vi kanskje fremdeles trodd at jorden var flat. Den er også en betingelse for demokratiet vårt – vi kan rett og slett ikke styre oss selv som folk uten en mulighet til å orientere oss om hva våre makthavere står for og uten frihet til å stille spørsmål til dem og samfunnet rundt oss. Ytringsfrihet er nødvendig for at vi skal kunne ta informerte valg og delta i samfunnsdebatten. Til slutt er ytringsfriheten en forutsetning for at hver og en av oss skal kunne utvikle oss som individer, i møte med andre og deres ytringer.

Et viktig ledd for å sikre disse verdiene er pressefriheten. Uten en fri og uavhengig presse vil ikke befolkningen få sann informasjon, det vil ikke være fri meningsutveksling, og befolkningen vil ikke være i stand til å ta informerte valg.

Journalister er utsatt for stadig større press verden over. Ifølge UNESCO ble 62 journalister drept i 2020. Mellom 2006 og 2020 har over 1200 journalister blitt drept på verdensbasis. Journalister verden over møter også andre trusler som kidnapping, fengsling, tortur og trakassering, som alle truer pressefriheten. FNs generalsekretær António Guterres har uttalt at lovbrudd mot journalister har en enorm påvirkning på samfunnet som helhet, fordi de hindrer folk i å ta informerte valg.

Nobelprisen til maktkritiske jourmalister

Hvert år deler Den Norske Nobelkomité ut Nobels fredspris. Prisen blir i år tildelt de to journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov.

Malte portretter av Maria Ressa og Dmitrij Andrejevitsj Muratov. — Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Maria Ressa er en filippinsk journalist, redaktør og forfatter. Hun har særlig jobbet med å avdekke korrupsjon, falske nyheter og maktmisbruk, og har vært særlig kritisk til den filippinske presidenten Duterte. Hun ble i 2020 dømt til seks års fengsel for ærekrenkelser av Duterte. I løpet av sin journalistkarriere har hun møtt på mange andre hindre, blant annet har journalister i avisen hun er redaktør for, blitt nektet tilgang til arrangementer og mottatt trusler. Mange offentlige ansatte har fått forbud mot å snakke med avisens journalister.

Dmitrij Muratov er en russisk journalist og redaktør. Han grunnla avisen Novaja Gazeta, en maktkritisk avis som har vært i opposisjon til Kreml og engasjert seg for en fredelig løsning i Tsjetsjenia. Flere av avisens ansatte har vært utsatt for attentatforsøk og mistet livet. Likevel har Muratov fortsatt sitt arbeid, til stor personlig risiko.

Begge prismottakere også markert seg ved å dokumentere hvordan sosiale medier brukes til å spre falske nyheter og manipulere den offentlige debatten. Det brukes også til å trakassere meningsmotstandere, noe som kan innskrenke rommet for ytringsfriheten.

Nobelkomiteen uttalte i forbindelse med tildelingen at de to journalistene mottar prisen for sin innsats for å trygge ytringsfriheten som er en forutsetning for demokrati og varig fred. De er representanter for journalister som står opp for dette idealet i en verden der demokrati og pressefrihet får stadig trangere kår.

Pressefriheten i Norge

I Norge har pressefriheten gode kår. Norge er rangert som nummer én i verden på Reportere uten grensers årlige pressefrihetsindeks. Selv om journalister sjelden utsettes for vold eller overgrep i Norge, er det fortsatt forbedringspotensiale også her. Blant annet pekte Reportere uten grenser på åpenhet og tilgang på informasjon under pandemien som en utfordring i Norge i året som gikk. Falske nyheter, desinformasjon og trakassering på nett er dessuten problematisk på tvers av landegrenser. Sosiale medier har også stor påvirkning på den offentlige samtalen, men styres i stor grad av utenlandske selskaper. Ytringsfriheten og pressefriheten krever kontinuerlig arbeid med blant annet rammevilkår for journalister. Selv om vi har det bra i Norge, er ikke dette en frihet vi kan ta for gitt.

Hør vår podkast «Ytringsfrihet i 100&10» med journalist Kadafi Zaman om journalistikk og ytringsfrihet.

Les artikkelen «Ytringsfrihet i journalistikken».