Den frie pressen er bærebjelken i en demokratisk rettstat.

Hvilken beskyttelse har journalistiske ytringer?

Journalistenes ytringsfrihet eller pressefriheten er en sentral del av ytringsfriheten, som er beskyttet av Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 ¹Bl.a. understreket i EMDs praksis, jf. f.eks. Goodwin v. Storbritannia (17488/90) avs. 39–40, som er referert til en rekke ganger senere av EMD og Høyesterett. Pressen spiller viktige samfunnsroller som offentlig vaktbikkje, informasjonskanal og tilrettelegger for en åpen og opplyst offentlig samtale. På den måten kan man også si at pressen er viktig for ytringsfriheten. Disse rollene er av vesentlig betydning for å realisere og sikre de individuelle og kollektive hensynene bak ytringsfriheten: Sannehetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det er ikke tilstrekkelig at myndighetene ikke griper inn i pressens arbeid og frihet, men må også sørge for tilstrekkelige rammebetingelser, herunder mediemangfold. Det fremgår av Grunnloven § 100 sjette ledd at «[d]et påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst samtale». Viktige verktøy som et solid kildevern og innsynsrett er fundamentale forutsetninger for at pressen skal kunne oppfylle sine funksjoner.

Kildevernet som en del ytringsfriheten

Uten et solid kildevern kan ikke pressen ivareta sine viktige samfunnsroller. Kildevernet er ikke bare begrunnet i hensynet til kilden eller mediene, men i hensynet til samfunnet som helhet. Dette betyr at kildevernet ikke må (mis)forstås som et privilegium for journalister. Dersom potensielle kilder ikke har tilstrekkelig tillit til at deres anonymitet vi bli ivaretatt, vil det kunne svekke pressens kildetilfang generelt (gi en «chilling effect») – med de negative konsekvenser det vil ha for pressens mulighet til å utøve sine nevnte oppgaver på vegne av samfunnet.

Det kan likevel oppstå tilfeller hvor myndighetene griper inn i pressens kildevern. Da må de tre vilkårene for inngrep i ytringsfriheten være oppfylt. Inngrepet må ha hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og inngrepet må være nødvendig for å ivareta formålet.

Praksis fra EMD viser at nødvendighetsvurderingen her er svært streng. Kildevern er et område hvor EMD foretar en relativ intens prøving av nødvendighetsvilkåret. Tidligere i år kom to viktige avgjørelse fra EMD i storkammer som gjaldt britisk og svensk etterretningstjenestens masseinnsamling av data, hvor EMD vurderte forholdet mellom nasjonal sikkerhet på den ene siden og retten til privatliv og ytringsfriheten på den andre siden. EMD konkluderte med at det britiske systemet var i strid med ytringsfriheten (kildevernet).²EMDs dom Big Brother Watch v. Storbritannia (58170/13, 62322/14 og 24960/15).

Terskelen for å gripe inn i kildevernet er at inngrepet må være «justified by an overriding requirement in the public interest». Som følge av hvor inngripende slike systemer er og dets iboende misbrukspotensial, legger domstolen stor vekt på at systemet må ha tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier, først og fremst en forutgående kontroll av en domstol eller lignende av om den høye terskelen for inngrep er oppfylt. EMD konkluderte med at det britiske systemet kunne potensielt svekke pressens kildetilfang generelt, og etterlyste mer åpenhet om prosessen for å innhente data og krevde at behandling av journalistisk materiale måtte autoriseres på forhånd av en domstol eller et lignende uavhengig organ.³EMDs dom Big Brother Watch v. Storbritannia avsnitt 450.

Disse dommene har hatt direkte betydning for vår egen e-tjenestelov. De delene av den nye etterretningsloven som handlet om tilrettelagt innhenting ble utsatt i påvente av disse dommene. En analyse foretatt av en arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet har blant annet konkludert med at det er behov for å utrede videre om e-tjenesteloven inneholder tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier for å hindre myndighetenes tilgang til kildeidentifiserende materiale.

I 2015 behandlet Høyesterett en sak hvor politiet under etterforskning hadde foretatt beslag av upublisert filmmateriale hos en dokumentarfilmskaper.⁴HR-2015-2308-A. Saken dreide seg om filmskaperen hadde rett til å verne sine kilder fra råopptak til en film om Syria-farere. Høyesterett konkluderte med at kildene var vernet, på samme måte som vernet mellom en journalist og en kilde. Dommen ble Columbia University i New York tildelt «Columbia Global Freedom of Expression Prize» våren 2016.⁵Columbia Global Freedom of Expression 2016 prisvinnnere.

Innsynsretten som en del av ytringsfriheten

Innsynsretten er et av, om ikke det viktigste verktøyet journalister har for å få tak i informasjon om myndighetsutøvelsen. Prinsippet om åpenhet eller offentlighet er grunnlovsfestet i Grunnloven § 100 femte ledd. For eksempel er forvaltningens saksdokumenter i utgangspunktet offentlige, folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner skal i utgangspunktet holde møtene sine for åpne dører og domstolene skal i utgangspunktet avvikle rettsmøtene sine for åpne dører.  I praksis benytter pressen seg av offentleglova som et viktig grunnlag for å innhente informasjon om myndighetsutøvelsen av forvaltningen.

EMD har slått fast at innsyn i dokumenter hos det offentlige er en del av ytringsfriheten etter EMK.⁶EMDs dom TÁRSASÁG A SZABADSÁGJOGOKÉRT v. Ungarn (37374/05).

«In view of the interest protected by Article 10, the law cannot allow arbitrary restrictions which may become a form of indirect censorship should the authorities create obstacles to the gathering of information. For example, the latter activity is an essential preparatory step in journalism and is an inherent, protected part of press freedom».

Denne saken gjaldt innsyn i domstolens saksdokumenter i Ungarn. EMD konkluderte med at innsynsnektelsen var et brudd på ytringsfriheten.

Unntak fra offentlighet krever særlig hjemmel. Det er derfor ikke anledning til å unnta et dokument fra offentlighet på rent skjønnsmessig grunnlag. Lovbestemt taushetsplikt er for eksempel et viktig unntak fra innsynsretten. Også regler om personvern kan stå i et spenningsforhold til innsynsretten. Foreligger det en unntaksregel, har likevel forvaltningen plikt til å vurdere meroffentlighet, jf. offentleglova § 11. Unntak fra hovedregelen om at offentlige dokumenter skal være offentlig, må derfor begrunnes konkret.

Under koronapandemien har offentlighetsprinsippet blitt utfordret for eksempel i forbindelse med muligheten til å være fysisk til stede i møter i folkevalgte organer samt rettsmøter i domstolene.⁷Se NIMs rapport om Ivaretakelse av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19 kapittel 8.

Den presserende pressefriheten

I NOU 2019: 10 beskrives pressefriheten som «medienes rett til å informere, omtale, og kontrollere eget medium uten noen form for forhåndssensur, verken fra offentlige myndigheter, eiere eller andre».⁸NOU 2019:10 punkt 4.2.4.1. Forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd utgjør en viktig forutsetning for at journalister får realisert sin rolle.

I henhold til organisasjonen Reporters Without Borders (RWB) sin pressefrihetsindeks havner Norge på førsteplass av 180 land, som viser at pressefriheten i Norge har gode kår mål opp mot situasjonen i andre land. Blant faktorene som evalueres er mediemangfold, uavhengighet, lovverk og sikkerhet for journalister.

Utenfor Norges grenser er journalistenes kår mer truet, og i mange land er det direkte livsfarlig å være journalist. RWB rapporterer kontinuerlig om overgrep mot journalister, og ifølge deres funn har 23 journalister til nå i 2021 blitt drept.

Pressefrihet er symbolet på demokrati og åpenhet. Selv om norsk presse er fri for sensur og politisk press, blir også norske journalister utsatt for trakassering. Dette og mer diskuteres med Kadafi Zaman i NIMs podcast Ytringsfrihet i 100 og 10.

Vi graver videre i ytringsfriheten – denne uka med god hjelp av gravejournalist Kadafi Zaman. Journalistenes virke har et sterkt vern etter ytringsfriheten – hvorfor er det sånn? Og hva tenker ukas kloke gjest om rollen som fjerde statsmakt? Og når blir man redd på ekte? Og hva gjør det med ytringsviljen? Og friheten? Svarene får du i sesongens siste episode av «Ytringsfrihet i 100 & 10».

Selv om det er over femti år siden en bok ble forbudt i Norge, er det tidvis debatter om hvor langt ytringsfriheten til forfattere strekker seg.

Hvilken beskyttelse har litterære ytringer?

Det å uttrykke seg gjennom litteratur er en ytring som er dekket av ytringsfriheten.¹Ytringsfriheten følger av Grunnloven § 100. Videre følger den av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Både SP og EMK gjelder som norsk lov og skal ved motstrid ha forrang foran norsk lov, jf. Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 jf. 3. Ytringsfrihetens tre begrunnelser – sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse – kan realiseres gjennom litteratur, og tidvis gjøre seg sterkt gjeldende for litterære verker.²De tre begrunnelsene er listet opp i Grunnloven § 100 andre ledd. Den europeiske mennskerettsdomstol (EMD) har uttalt at en roman er en form for kunstnerisk uttrykk, som er beskyttet av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10 ved at den gir muligheten til å delta i offentlig diskusjoner om kulturell, politisk og sosial informasjon og ideer av alle slag. De som skaper eller distribuerer et verk, for eksempel av litterær karakter, bidrar til utveksling av ideer og meninger som er avgjørende for et demokratisk samfunn.³Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. Frankrike saksnr: 21279/02 og 36448/02) avs.47. Fordi romaner og andre litterære verker kan være skrevet i en rekke ulike stiler, og inneholde en viss overdrivelse og bruke både fargerike og uttrykksfulle språklige bilder, vil ikke bare det man skriver, men også de virkemidler man bruker være beskyttet av ytringsfriheten.⁴Jelsevar mfl. v. Slovenia (47318/07) avs. 34. Gjennom å lese litteratur kan vi også utvikle oss selv i møte med andres meninger og få bedre innsikt og delta i debatter om samfunnet er eller bør være. Litteratur kan derfor ofte ligge i kjernen av ytringsfriheten.⁵Jf. Grunnloven § 100 tredje ledd.

Boksensur i Norge

Grunnloven § 100 oppstiller et rettslig, nesten absolutt vern mot forhåndssensur, for å tillate så mange ytringer som mulig kan brytes mot hverandre for å fremme ytringsfrihetens begrunnelser. Myndighetene har ikke ansvar for å gi et godkjent-stempel på hva slags bøker vi skal akseptere i samfunnet.⁶Et annet spørsmål er om et forlag ønsker å signere med en forfatter. Man vet ikke hva slags diskusjoner litterære verker kan bidra til før de slipper til i offentligheten. Men forfattere kan, som alle andre, bli stilt til ansvar for bøker de har skrevet, i ettertid.

I Norge har flere bøker gjennom tidene blitt forbudt. Hans Jægers bok «Fra Kristiania-Bohemen» og Christian Kroghs «Albertine» ble beslaglagt. Også «Uten en tråd» av Bjørneboe var forbudt, men forbudet ble senere opphevet.

I nyere tid har det vært saker som helt eller delvis har nådd rettsapparatet som knytter seg til spørsmål om forholdet mellom forfatteres ytringsfrihet og beskyttelse av retten til privatliv. Dette gjelder typisk såkalt virkelighetslitteratur, et fenomen som har vært hyppig debattert i offentligheten – hva er egentlig greit å skrive om? Selv om det er flere bøker om virkelighetslitteratur som har vært gjenstand for debatt, har ikke bøkene blitt forbudt.

Den rimelige balansen mellom privatliv og ytringsfrihet

Ytringsfriheten må tidvis balanseres mot andre menneskerettigheter, slik som retten til privatliv. Noen ganger er ikke skillene mellom det som er virkelighet og det som er fiksjon like klare. Tidvis er det også flere måter å tolke innholdet i en bok på. At litteratur kan være komplisert å tolke, kan gjøre det vanskelig å bygge et krav på at man for eksempel har blitt ærekrenket eller om noen har krenket privatlivets fred.

Høyesterett har behandlet en sak som gjaldt spørsmål om krenkelse av privatlivets fred ved utgivelse av en lokalhistorisk bok. Boken handlet om flere småbruk i en kommune, og i boken omtaler forfatteren også forholdet til sin tidligere ektefelle. Høyesterett kunne ikke se at omtalen i boken er rettsstridig, selv om fremstillingen – i tråd med forfatterens egen erkjennelse – burde vært annerledes. Det ble pekt på at opplysningene som formidles, ikke er spesielt følsomme. Det var heller ikke benyttet nærgående formuleringer eller nedsettende karakteristikker.⁷HR-2010-00390-A avs. 66 Selv om retten hadde forståelse for at saksøker reagerte på at detaljene fra samlivet ble utgitt i bokform flere år etter samlivsbruddet og forfatteren også hadde innrømmet at han kunne brukt en annen skrivestil, var ikke omtalen rettsstridig. ⁸Ibid. avs. 67.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har også behandlet flere saker som har handlet om spørsmålet om forfattere, gjennom bruk av ytringsfriheten i sine verk, har krenket til retten til privatliv for de som ble omtalt i boken eller deres nærstående.⁹Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. Frankrike (21279/02 og 36448/02) Storkammersak fra 2007, Jelsevar mfl. v. Slovenia (47318/07) og Roland Dumas v. Frankrike  (34875/07). Sistnevnte bok gjaldt spørsmål om om ærekrenkelser for ytringer i selvopplevd rettsak. Tidligere advokat og politiker tidligere frikjent i korrupsjonssak skrev bok om rettssaken og en enkelt hendelse  i den forbindelse som handlet om statsadvokaten i saken. Han ble tiltalt for ærekrenkelser. EMD mente at ytringene lå i ytringsfrihetens kjerne, at statens skjønnsmargin var liten, og at nasjonale domstoler ved sin tolkning av ytringene, ikke hadde sett saken som et hele, og at det ikke var vektlagt at han hadde sagt det samme under rettssaken. Krenkelse av artikkel 10.  Saken Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. Frankrike gjaldt en forfatter og en forlegger som ble idømt bot for ærekrenkelser for ytringer fremsatt i novellen «Jean-Marie Le Pen on Trial». Selv om det i novellen var brukt fiksjonskarakterer, bygde den også på reelle hendelser, slik som et nazistisk drap. De fiksjonelle i boka stilte spørsmål om Le Pens ansvar for drapet.  EMD uttalte at litterære ytringer er essensielle for demokratiske samfunn og at ytringsfriheten ikke er absolutt, men at unntakene må tolkes strengt, og behovet for eventuelle begrensninger må være overbevisende.¹⁰Lindon, Otchakovsky-Laurens and July v. Frankrike (21279/02 og 36448/02) avs. 45. Videre skrev EMD at det i vurderingen av inngrepet i ytringsfriheten bør tas i betraktning at en roman er en form for kunstnerisk uttrykk som, selv om den potensielt opprettholder leserkretsen i en lengre periode, generelt appellerer til en relativt smal offentlighet sammenlignet med trykte medier.¹¹Ibid. avs. 47. EMD kom under dissens 11–4 til at det forelå et brudd på forfatterens rett til å ytre seg etter artikkel 10.

En annen sak fra EMD er Jelsevar mfl. v. Slovenia. Klagerne mente at Slovenia ikke hadde sikret retten til privatliv etter at en kvinne hadde skrevet en roman hvor familie ble omtalt på en liten flatterende måte. Klageren mente boken handlet om hennes egen familie, og anla sak mot forfatteren, men uten å bli hørt av nasjonale domstoler. EMD uttalte at for at retten til privatliv etter artikkel 8 skulle komme til anvendelse, måtte angrepet mot personlig ære og omdømme være av et visst alvor og ha blitt utført på en måte som forårsaker skade på utøvelsen av retten til respekt for privatlivet.¹²Jelsevar mfl. v. Slovenia (47318/07) avs. 31. Retten uttalte også at i tilfeller hvor en persons omdømme har blitt påvirket av utgivelse av en bok, har domstolen slått fast at  retten til respekten for privatlivet må balanseres mot retten til ytringsfrihet og at dersom de nasjonale domstoler gjør dette i tråd med de momenter EMD har oppstilt, skal det sterke grunner for at EMD overprøver disse vurderingene.¹³Ibid. avs. 32,           EMD la blant annet  vekt på at domstolen hadde vektlagt hvordan historien ville fremstå for en alminnelig leser, og vektla at boken ikke var skrevet som biografi, men som fiksjon. EMD fant at ryktet til de berørte ikke ble alvorlig påvirket av boken, og avviste klagen. ¹⁴Ibid. avs. 35-39.

EMD har også behandlet saker som gjelder reaksjoner på bøker som ikke er knyttet til reelle hendelser eller personer.¹⁵Se f.eks. Handyside v. Storbritannia (5493/72) om gyldighet av reaksjoner for publisering og oppnåelse av økonomisk vinning på bakgrunn av kontroversiell barnebok rettet mot ungdom. Ikke brudd på artikkel 10, dissens 13-1. Se også Akdaş v. Turkey (41056/04) om utgivelse av en tyrkisk oversettelse av den erotiske novellen «The Eleven Thousand Rods”. Selv om inngrepet fulgte av lov og ivaretok et legitimt hensyn ivaretok ikke inngrepet et tvingende samfunnsmessig behov. Vektlagt at boken var over 100 år gammel, var oversatt til mange språk og var en del av den europeiske kulturarven. Brudd på artikkel 10.