Formålet med denne rapporten er å bidra med kunnskap om det menneskerettslige vernet mot inngrep i samiske bruksområder, med hovedvekt på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Rapporten viser at det har skjedd en utvikling mot en sterkere vektlegging av samiske forhold i inngrepssaker. Samtidig øker presset generelt mot samiske områder. Det rettslige vernet mot inngrep, som følger av folkeretten og norsk rett, er ikke sterkt nok til å hindre at stadig nye områder blir gjenstand for inngrep og utbygginger. Uten det eksisterende vernet ville imidlertid enda større deler av samiske bruksområder vært tapt. Selv om mange inngrep tillates, er også en rekke inngrepssøknader avslått av myndighetene på grunn av de negative virkningene på urfolks kulturutøvelse.
Både urfolks materielle rettigheter og de prosessuelle bestemmelsene om saksbehandlingen i inngrepssaker bidrar til at det i økende grad foretas vurderinger, både i forvaltning og domstoler, av hvordan det folkerettslige vernet slår inn i hver enkelt sak. Urfolks og minoriteters menneskerettslige vern mot naturinngrep, slik denne beskyttelsen utkrystalliseres gjennom denne rettsanvendelsen, er tema for denne rapporten. Dette rettsvernet er til dels komplekst, og bygger på en rekke ulike rettskilder. Et viktig formål med rapporten har derfor vært å tegne opp et bredt rettslig bilde, som viser hvordan de internasjonale bestemmelsene tolkes i internasjonale organer, i norske domstoler og i forvaltningen.
Du har kanskje hørt om Fosen-saken, der vindmølleparker krenket reindriftssamers rett til kulturutøvelse? Hva slags menneskerettighetsvern har samene mot naturinngrep i sine reinbeiteområder? Og hva innebærer egentlig FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27? Dette diskuterer NIMs Anine Kierulf med sametingspresident Silje Karine Muotka, stortingsrepresentant Ola Elvestuen, statssekretær i Olje- og energidepartementet Amund Vik og NIMs Johan Strömgren i 2022s første sending av «Menneskerettigheter i hagen».
EMD kunngjorde torsdag 20. januar to nye avgjørelser mot Norge som omhandler barnevern. Norge ble dømt i én av disse, og dermed er Norge nå dømt i totalt 15 saker.
Begge sakene mot Norge er avgjort i kammer, i motsetning til den forenklede behandlingsmodellen i komité som flere av de nylige sakene mot Norge. I begge sakene var Anne Grøstad ad hoc-dommer i Arnfinn Bårdsens sted.
Saken der Norge ble frikjent er E.M. m.fl. mot Norge. I saken ble Norge frifunnet for både opprettholdelse av omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, og total nektelse av samvær. Denne saken illustrerer at manglende samvær ikke i seg selv er i strid med EMK artikkel 8, men at det krever tungtveiende grunner for å nekte samvær eller redusere samvær til et minimum. I saken ble barnas beste flere ganger trukket inn som et tungtveiende moment, og barnas egne meninger om samværet ble også vektlagt. Ettersom saken gjaldt alvorlig omsorgssvikt og mistanke om straffbare forhold, og barna selv ikke ønsket kontakt, var inngrepet rettmessig. Beslutningen om fratakelse av foreldreansvar var også forholdsmessig, blant annet i lys av at moren (klageren i saken) hadde delt sensitiv informasjon om barna på nett.
Saken illustrerer også at foreldre ikke nødvendigvis kan klage på vegne av sine barn der det tydelig er konflikt mellom foreldrene og barnas interesser, noe domstolen fant risiko for i denne saken.
Saken der Norge ble domfelt er A.L. m.fl. mot Norge. Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der nasjonale domstoler har fastsatt et skjematisk lavt samvær i saker der det er antatt at barnet vil være plassert i fosterhjem i lang tid. Som kjent er dette en praksis som har utviklet seg og festnet seg over tid, og det er grunn til å tro at flere av de resterende sakene for EMD vil kunne lede til domfellelse på dette punktet.
E.M. m.fl. mot Norge
I saken E.M. and others mot Norge fant EMD at det ikke forelå krenkelse av artikkel 8 i konvensjonen. Saken gjaldt myndighetenes beslutning om å opprettholde en omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvaret og nektelse av samvær mellom en mor og hennes to barn.
Moren, som var førsteklageren i saken, hadde bedt om å få klage på vegne av sine to barn for brudd på deres rettigheter, i tillegg til klagen på vegne av seg selv. Domstolen viste til at barn kan klage til EMD for brudd på deres rettigheter, og at de biologiske foreldrene i utgangspunktet representerer barna. EMD viste imidlertid til at det i noen tilfeller kan være interessekonflikt mellom foreldre og barna i sakene, med henvisning til de generelle bemerkningene om dette i saken Strand Lobben mot Norge. I denne saken fant EMD at slik interessekonflikt kunne oppstå, på bakgrunn av den omsorgssvikten de var utsatt for av begge foreldrene, og at moren ikke hadde greid å beskytte barna sine mot misbruk. Moren fikk dermed ikke tillatelse til å klage på vegne av barna i saken og representere dem. Dette er første gang EMD har nektet dette i barnevernssakene mot Norge.
Når det gjaldt substansen i saken, var spørsmålet om opprettholdelse av omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar for begge barna, samt nektelse av kontakt mellom moren og de to barna, var i strid med morens rett til familieliv etter EMK artikkel 8.
EMD gjentok de generelle prinsippene for barnevernssaker slik de fremgår Strand Lobben og senere rettspraksis mot Norge. EMD gjentok utgangspunktene om statens positive plikt til å sørge for familiegjenforening så raskt det rimeligvis er mulig. Samtidig uttalte EMD at dette alltid må alltid balanseres mot hensynet til barnets beste. I denne saken var det iverksatt undersøkelser om både omsorgssvikt og alvorlige beskyldninger om fysisk og seksuelt misbruk av barna fra en eller begge foreldrene, som hadde ledet til den opprinnelige omsorgsovertakelsen.
EMD fant at fratakelse av foreldreansvar var begrunnet tilstrekkelig, og at inngrepet var nødvendig. Klager hadde publisert sensitiv informasjon om barna på nett og i andre medier, og fratakelse av foreldreansvar var besluttet for å forhindre henne i å fortsette denne aktiviteten. EMD bemerket også at fratakelsen av foreldreansvar ikke var en permanent eller irreversibel beslutning, i motsetning til hva adopsjon ville være.
Når det gjaldt samværet, var klageren i de nasjonale prosessene ikke gitt noen samværsrett med noen av barna. Dette innebar at EMD måtte gjøre en strengere vurdering av hvorvidt forholdene var så eksepsjonelle at et slikt inngrep var rettmessig. I denne vurderingen la EMD spesielt vekt på barnas egen oppfatning om samvær, og arten og graden av deres negative reaksjoner når spørsmålet om samvær ble bragt på banen. EMD fant at det ikke forelå noen grunn til å anse tingrettens vurdering som mangelfull. EMD understreket videre at en forelder ikke har rett etter EMK artikkel 8 til å gjennomføre tiltak som vil skade et barns helse og utvikling. Det ble videre vektlagt at en biologisk forelder kan be om at samværsretten prøves på ny etter tolv måneder. EMD vektla også alvorligheten i bekymringene rundt barnas situasjon da de først ble plassert i fosterhjem, og samtidig at betydelig oppmerksomhet var viet til spørsmålet om å beholde, i den utstrekning det var mulig, forholdet mellom mor og barn, men med barnets beste interesser som den sentrale faktor.
Samlet sett fant EMD derfor at det ikke forelå krenkelse av EMK artikkel 8.
A.L. and Others v. Norge
Saken gjaldt omsorgsovertakelse og samværsbegrensninger etter omsorgsovertakelse. Klagen var inngitt av både foreldrene, barnet og bestemoren til barnet.
Foreldrene anførte at omsorgsovertakelsen og samværsordningen innebar en krenkelse av deres rett til privatliv etter EMK artikkel 8.
EMD fant innledningsvis at klagen fra foreldrene og barnet kunne behandles fordi det ikke var noen interessekonflikt mellom barn og foreldrene, men at bestemorens klage måtte avvises fordi hun ikke hadde vært part i saken for norske domstoler, og derfor ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler.
EMD viste igjen til de veletablerte prinsippene for barnevernssaken slik de fremgår av blant annet Strand Lobben og senere rettspraksis fra domstolen. EMD fant som i tidligere saker at staten har vid skjønnsmargin når det gjelder selve omsorgsovertakelsen. Nasjonale domstolers begrunnelse fremsto både relevant og tilstrekkelig for å begrunne omsorgsovertakelsen. EMD bemerket likevel at omsorgsovertakelsen ble besluttet etter en lang periode med betydelig inngripen i familielivet, herunder restriktivt samvær på en time hver 14 dag i tiden etter akuttplasseringen.
Når det gjaldt samvær etter omsorgsovertakelsen, som besto av en time tre ganger i året, gjentok EMD at såpass strenge samværsrestriksjoner normalt er uforenlig med gjenforeningsmålsetningen og prinsippet om at omsorgsovertakelser så langt mulig skal være midlertidige. EMD gjentok at samværsregimet ikke bør utsette barn for «undue hardship», men at det bør støtte gjenforeningsmålsetningen frem til – etter grundig vurdering og hensyntatt myndighetenes positive plikt til å iverksette tiltak for å bidra til gjenforening – frem til myndighetene rettmessig kan konkludere at gjenforeningsmålsetningen ikke lenger er kompatibel med barnets beste. Gjenforening kan normalt ikke oppnås dersom det går uker, eller måneder, mellom hvert samvær, uttalte EMD og henviste til tidligere praksis mot Norge.
EMD fant at samværet etter omsorgsovertakelsen hadde blitt redusert såpass at det var i strid med gjenforeningsmålsetningen. Avgjørelsen fremsto hovedsakelig å være bygget på at foreldre og barn kunne opprettholde et visst forhold, og ikke på å unngå at omsorgsovertakelsen ble permanent. EMD fant derfor at den foreliggende saken hadde store likhetstrekk med andre saker mot Norge om svært begrenset samvær, hvor EMD tidligere har funnet krenkelse av EMK artikkel 8, og at avgjørelsen ikke oppfylte de strenge kravene for såpass begrenset samvær. Det forelå derfor krenkelse av EMK artikkel 8 hva gjaldt samværsordningen.
Foreldrene klaget også over at saken ikke hadde blitt avgjort innen rimelig tid, i strid EMK art. 6. EMD fant at denne delen av klagen måtte avvises som «manifestly ill-founded», ettersom det ikke var noen periode med inaktivitet. Den lange saksbehandlingstiden skyldtes i hovedsak opphevelse av tingrettens dom grunnet inhabilitet, og selv om dette var en prosessuell feil, hadde myndighetene respondert adekvat til denne feilen.
NIM har gitt innspill til Stortingets justiskomité i forbindelse med behandlingen av et representantforslag med forslag til endringer i straffeloven. Representantforslaget var fremsatt på bakgrunn av en dom i lagmannsretten, som reiste debatt om hvorvidt straffeloven var dekkende for kriminaliseringsforpliktelsene Norge har etter Lanzarotekonvensjonen. NIM viser til at Norge er folkerettslig forpliktet etter Lanzarotekonvensjonen til å gjennomføre plikten til å kriminalisere en rekke handlinger, og er positiv til en gjennomgang av forholdet mellom straffeloven og kriminaliseringsforpliktelsene i konvensjonen.
NIM sendte i 2019 et brev til Justis- og beredskapsdepartementet om gjennomføringen av et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. NIM mente at departementet burde igangsette en utrednings- og lovgivningsprosess slik at mulighetene for å kreve erstatning for ikke-økonomisk tap som følge av menneskerettighetskrenkelser reguleres i lov. Det nye brevet minner om og fastholder denne anbefalingen, også i lys av nyere rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen.
NIM har i dag sendt brev til Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet om vårt syn på behov for offentliggjøring av begrunnelser når regjeringen fatter beslutninger om koronatiltak som griper inn i menneskerettighetene.
Det ene brevet, sendt til Helse- og omsorgsdepartementet, som er koordinerende departement for arbeidet med koronapandemien, viser til hvordan det gjennom pandemien har vært varierende grad av åpenhet om begrunnelser for koronatiltakene, og anbefaler at det gjøres mer for å gjøre disse begrunnelsene offentlige. NIM skriver i brevet at offentliggjøring av begrunnelser en forutsetning for utøvelsen av NIMs lovfestede rådgivningsoppgave overfor myndighetene, jf. lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter § 3 bokstav b. For individene er det også av betydning å kunne orientere seg om sine rettigheter, og hvordan myndighetene begrunner inngrep i disse.
Det andre brevet, sendt til Kunnskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet, tar særlig for seg behovet for begrunnelser for tiltak som griper inn i barns menneskerettigheter. I brevet peker NIM på noen særskilte menneskerettigheter for barn som berøres av koronatiltak, og anbefales at det gjøres grundige vurderinger av disse hver gang man treffer tiltak som griper inn i barns rettigheter, og at disse gjøres offentlig tilgjengelig. I tillegg bør det også vurderes høring der det er mulig. NIM ber også departementene sørge for at barn og unge involveres i beslutninger om koronatiltak som angår dem.
NIM mener at departementet undervurderer hvor inngripende tiltaket er i retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Det foreslås at PST kan samle inn og lagre nær sagt alt som er publisert på internett, uavhengig av om det er publisert med den omhandledes samtykke eller ikke. Dette gjelder også informasjon publisert åpent i sosiale medier, og på det mørke nettet. Det vil også kunne omfatte sensitive opplysninger slik som personers legning, politiske eller religiøse ståsted, eller helseopplysninger. Forslaget legger heller ikke opp til forhåndskontroll om innsamlingen og bruken av opplysningene er tillatt eller ikke. NIM mener samtidig at etterhåndskontrollen ikke er betryggende.
I realiteten er det få begrensninger i forslaget på hva PST kan benytte opplysningene til, såfremt det har sammenheng med PSTs ansvarsområder. Opplysningene kan brukes både til etterretning, forebyggende sak og i etterforskingsøyemed. I tillegg foreslås det at opplysningene kan analyseres ved hjelp av automatiske systemer slik som kunstig intelligens, uten at det er nærmere spesifisert hvordan dette skal skje, eller hvordan man skal forhindre feilaktige eller diskriminerende resultater generert av slike automatiske systemer. Disse forholdene, sammen med den foreslåtte lagringstiden på hele 15 år, gjør at inngrepet i privatlivet er stort, og det ledsages etter NIMs syn ikke av tilstrekkelige rettssikkerhetsmekanismer. Dette kan også føre til en «nedkjølende effekt», ved at befolkningen vegrer seg for å publisere informasjon eller meninger i åpne fora. Samlet sett mener NIM at forslaget utgjør et uforholdsmessig inngrep i EMK artikkel 8, og at forslaget ikke kan vedtas i sin nåværende form.
NIM har sendt inn høringsinnspill til kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget, i forbindelse med høring av Meld. St. 40 (2020-2021) «Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030». I høringsinnspillet tar NIM opp at vi savner et tydelig skille i meldingen mellom politiske mål og folkerettslige forpliktelser, og etterlyser en forpliktelse til å gjøre menneskerettslige vurderinger i alle relevante politiske tiltak som kan påvirke menneskerettighetene.
FNs barnekomité er i gang med å utarbeide en tolkningskommentar (General Comment) om barns rettigheter og miljøet med et spesielt søkelys på klimaendringene. Komiteen tar sikte på å lansere tolkningskommentaren i mars 2023.
Barnekomiteen har laget en nettside for å informere om prosessen frem til dette. Komiteen har lagt opp til en bred og omfattende høringsprosess der barn og andre berørte aktører verden over skal få mulighet til å komme med sine innspill.
For å sikre at barns rett til medvirkning og til å bli hørt, har barnekomiteen i første omgang besluttet å opprette et rådgivende utvalg av barn som skal gi innspill til komiteen. Utvalget vil bestå av 12 barn fra forskjellige regioner i verden og skal sikre at barns perspektiv tas med i tolkningskommentaren. Søknadsfristen for å sitte i utvalget går ut allerede 16. januar 2022. Det er verdt å merke seg at barn må søke sammen med en organisasjon og ikke kan fylle 18 år før slutten av 2022.
NIM har over flere år arbeidet med klima og menneskerettigheter, og følger rettsutviklingen – blant annet gjennom stadig flere klimasøksmål – på området tett. I det kommende året vil vi også følge arbeidet med barnekomiteens tolkningskommentar. NIM inviterer berørte aktører til et åpent møte om barns menneskerettigheter og klima og hvordan man kan spille inn til FNs barnekomité 24. januar 2022 kl. 12.15–13.45.
Dersom du eller din organisasjon ønsker å delta, kan dere sende en e-post til hannah.braenden@nhri.no senest innen 17. januar 2022.
I dag kom nyheten om at klagen over Høyesteretts avgjørelse i klimasøksmålet (HR-2020-2472-P) er kommunisert til norske myndigheter av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Domstolen har gitt myndighetene frist for å uttale seg innen 13. april 2022.
Dermed er klagen en av svært få saker som slippes inn til behandling av EMD. Av 41,700 klager som ble forelagt domstolen i 2020, ble hele 37,289 avvist.
Klagens bakgrunn
Klagen er sendt inn av seks unge klimaaktivister, Natur og Ungdom og Greenpeace. Klagerne mener deres rett til liv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 2 og rett til fysisk integritet etter artikkel 8 er brutt ved at norske myndigheter åpnet Barentshavet sør og sørøst for oljeutvinning. Dette skyldes at klagerne mener klimagassutslippene utvinningstillatelsene vil kunne føre til utgjør en alvorlig trussel for liv og helse. Saken reiser også spørsmål om de unge klimaaktivistene er indirekte diskriminert ettersom de over deres levetid må bære en uforholdsmessig byrde av skadene klimagassutslippene vil kunne føre til, jfr. EMK artikkel 2, 8 og 14.
Selv om EMD ber norske myndigheter om å svare på klagen, kan den fortsatt bli avvist senere av prosessuelle grunner. Et av spørsmålene i saken er nemlig om klagerne har rettslig interesse til å fremme saken etter EMK artikkel 34, som bestemmer at domstolen bare kan motta klager der klagerne kan hevde å være ofre («victim») for en krenkelse av EMK. Dette er et generelt spørsmål i klimasaker, diskutert av NIM tidligere i intervensjonen i KlimaSeniorinnen mot Sveits og i rapporten «Klima og menneskerettigheter».
Dette er den tredje klimaklagen EMD har sluppet inn til behandling. Sammen med det europeiske nettverket for menneskerettslige institusjoner (ENNHRI), har NIM tidligere intervernet i saken KlimaSeniorinnen mot Sveits. Denne saken gjelder ikke oljeboring, men om Sveits har tilstrekkelig ambisiøse klimamål eller gjør nok for å kutte klimagassutslipp i lys av sine menneskerettslige forpliktelser. Likevel har sakene visse likhetstrekk ettersom de reiser spørsmålet om en stat etter EMK kan holdes ansvarlig for effektene deres klimagassutslipp har for menneskers liv og helse. I intervensjonen kom ENNHRI til at stater er menneskerettslig forpliktet til å beskytte retten til liv og fysisk integritet ved å kutte sine klimagassutslipp. Intervensjonen er tilgjengelig her.
«Impact case»
Nytt er det likevel at EMD åpner for at klimasaken mot Norge kan bli en såkalt «impact case». Dette innebærer at EMD vil kunne prioritere behandlingen av saken. Valget av slike saker skjer ut fra kriterier definert av domstolen i en ny strategi vedtatt i 2021. Særlig viktig er det om saken reiser viktige menneskerettslige spørsmål av generell interesse som enda ikke er vurdert av domstolen eller om saken kan få stor betydning for nasjonale rettssystemer. At EMD åpner for å prioritere saken, tyder på at domstolen vurderer klimaendringene som et viktig menneskerettslig spørsmål det haster å få en avklaring på.
