NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har sendt brev til administrerende direktør i KS hvor vi ber om et møte for å overlevere og presentere rapporten «Kommuner og menneskerettigheter» samt for å diskutere et mulig samarbeid om oppfølging av rapporten.
EMD kunngjorde torsdag 25. november to nye avgjørelser mot Norge som omhandler barnevern. Norge ble dømt i begge, og dermed er Norge nå dømt i totalt 13 saker.
Begge sakene mot Norge er avgjort i komité, som er en forenklet behandlingsmodell som domstolen nå har varslet at de vil gå over til i behandlingen av de fleste barnevernssakene. I begge sakene uttaler domstolen at de generelle prinsippene som nå gjelder for saker som involverer barnevernstiltak, herunder tiltakene som sakene omhandler, nå er godt etablert i domstolens rettspraksis, og ble utførlig utpenslet i storkammersaken Strand Lobben mot Norge, og i senere saker.
Den ene saken omhandlet omsorgsovertakelse og samværsbegrensninger. Domstolen fulgte tidligere praksis som går ut på å være tilbakeholdne med overprøving av omsorgsovertakelser, og fant ikke grunn til å sette til side denne. Dermed ble det ikke konstatert krenkelse av artikkel 8 i spørsmålet om omsorgsovertakelsen. Derimot ble det konstatert krenkelse på bakgrunn av begrensninger i klagerens samvær med barnet. Samværet var satt så lavt som to timer, tre ganger i året. Domstolen viste til at den tidligere har understreket at sterke samværsbegrensninger ikke støtter gjenforeningsmålet. Domstolen sier videre at i hver sak er det spesielle omstendigheter som må undersøkes før en fastsetter samværsbegrensning, men at de nasjonale myndighetene i denne saken har lent seg mye på veldig generelle vurderinger av barnets behov for stabilitet i fosterhjem og dermed avskjæring av samvær, fremfor individuelle vurderinger av dette.
Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der fylkesnemnder og domstoler har fastsatt et skjematisk lavt samvær i saker der det er antatt at barnet vil være plassert i fosterhjem i lang tid. Som kjent er dette en praksis som har utviklet seg og festnet seg over tid, og det er grunn til å tro at flere av de resterende sakene for EMD vil kunne lede til domfellelse på dette punktet.
En helt fersk rapport fra OsloMet som har undersøkt praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter fra siste halvdel av 2020, viser at praksis nå har endret seg slik at en tar opp i seg signalene fra EMD og Høyesterett. Samtidig understreker rapportforfatterne bekymringer over at man i enkelte tilfeller også kan risikere at pendelen svinger for langt over på den andre siden, og fastsetter mye samvær i tilfeller der dette ikke er til barnets beste. Også EMDs praksis åpner for at det ikke fastsettes samvær, og at det såkalte gjenforeningsmålet forlates, på visse vilkår, og det er viktig at rettsanvenderne også tar inn over seg dette fremfor å utmåle skjematisk hyppig samvær i alle saker. NIM ser frem til at det nå skal komme nye retningslinjer for utmåling av samvær etter omsorgsovertakelse, som forhåpentlig balanserer godt mellom de ulike hensynene på dette området.
Den andre saken omhandlet tvangsadopsjon og fratakelse av foreldreansvar. Saken gjaldt et barn som hadde blitt plassert i fosterhjem kort tid etter fødsel, og da barnet var to og et halvt år ble det besluttet fratakelse av foreldreansvaret og adopsjon. Faren til barnet klaget inn tvangsadopsjonen og fratakelsen av foreldrerettighetene. Også i denne saken var det lite og sjeldent samvær forut for adopsjonen, bare to timer fire ganger i året under tilsyn. EMD påpekte at med så lite samvær var det lite grunnlag for å kunne si noe om hvorvidt klageren og barnet burde ha kontakt i fremtiden, og klageren hadde ikke blitt gitt noen reell mulighet til å utvikle bånd til barnet.
EMD kritiserte også prosessen i domstolen for at det ikke ble innhentet en oppdatert sakkyndigrapport forut for avgjørelsen om tvangsadopsjon, og prosessen ble også kritisert for å legge for stor vekt på generell forskning som tilsier at barn med langvarige plasseringer bør adopteres, fremfor å foreta mer konkrete vurderinger av barnets situasjon. EMD advarte videre mot å legge til grunn at adopsjon mot foreldrenes vilje generelt er til barnets beste, fremfor å foreta en individualisert vurdering, gitt det veldig inngripende tiltaket adopsjon er. Domstolen uttrykte også reservasjon mot den vekten tingretten hadde lagt på at adopsjonsvedtaket ville kunne hindre gjentatte rettsprosesser fra klageren for å få nye samværsordninger eller tilbakeføring av barnet, og uttrykte at dette ikke kan telle til fordel for adopsjon, da adgangen til å få prøvet spørsmålet på nytt er en integrert del av retten til familieliv etter EMK artikkel 8.
Alt i alt konkluderte domstolen med at prosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket ikke balanserte inn alle hensyn og synspunkter fra klageren, og at prosessen ikke var ledsaget av tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier.
Norge har generelt gode og grundige prosesser sammenliknet med mange andre stater, men sakene for EMD viser også noen systemiske svakheter som NIM også har påpekt i rapporten «Hvorfor dømmes Norge i EMD? – En statusrapport om barnevernsfeltet», blant annet knyttet til manglende innhenting av oppdaterte sakkyndigvurderinger, og vektlegging av generelle betraktninger om adopsjon i større grad enn individuelle vurderinger. Denne saken viser også dette. NIM har tidligere vært opptatt av at et så inngripende vedtak som fratakelse av foreldreansvar og adopsjon bør rammes inn av sterke rettssikkerhetsgarantier og grundige vurderinger.
Begge sakene viser at behovet for konkrete og individuelle vurderinger må være fremste fokus for rettsanvenderne i barnevernssaker i tiden fremover.
Av Mina Haugen, rådgjevar i Noregs institusjon for menneskerettar.
Vald i nære relasjonar er eit alvorleg menneskerettsproblem i Noreg. NIM er spent på kva tiltak den nye regjeringa vil setje i verk.
I dag, torsdag 25. november, er FNs internasjonale dag for avskaffing av vald mot kvinner. Dagen er meint å setje søkjelyset på eit verdsomspennande samfunnsproblem.
Kjønnsbasert vald utgjer stadig eit av dei mest utbreidde og systematiske menneskerettsbrota i verda. Ifølgje FN vert kvar tredje kvinne i verda utsett for vald minst ein gong i løpet av livet.
Også i Noreg utgjer dette eit alvorleg samfunnsproblem. Om lag kvart fjerde drap i Noreg er eit partnardrap. I fjor vinter leverte Partnardrapsutvalet ei utgreiing der dei presenterte funna av ein gjennomgang av 19 partnardrap som fann stad i perioden 2014 til 2017. Utvalet peika på at det i alle dei gjennomgåtte sakene hadde førekome partnarvald i forkant av sjølve drapet. Utvalet peika også på store og systematiske utfordringar i både politiet og hjelpeapparatet si risikovurdering og handtering av sakene.
Desse utfordringane er ikkje berre eit alvorleg samfunnsproblem. Det er også eit stort menneskerettsleg problem, og staten har ei menneskerettsleg plikt til å førebygge, hindre og nedkjempe vald. Dette følgjer av fleire av dei internasjonale menneskerettskonvensjonane som Noreg er rettsleg bunden av, mellom anna EMK, FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, og FNs kvinnekonvensjon. Sistnemnde identifiserer òg kjønnsbasert vald som ei form for menneskerettsstridig diskriminering.
I år er det òg ti år sidan Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon om førebygging og nedkjemping av vald mot kvinner og i nære relasjonar tredde i kraft. Konvensjonen, som Noreg ratifiserte i 2017, inneheld eit omfattande og heilskapleg rammeverk for korleis styresmaktene skal gjennomføre plikta til å førebygge og nedkjempe vald mot kvinner og i nære relasjonar i praksis. Den inneheld mellom anna føresegner om opplæring av fagfolk, krav til krisesenterdekning, tiltak for å gi vern til valdsutsette, forsking på og datainnsamling om vald, åtgang for valdsutsette til å krevje skadebot, og plikt til finansiering av førebyggingstiltak, for å nemne eit knippe. Staten er forplikta etter konvensjonen til å arbeide målretta og koordinert på alle myndigheitsnivå. Konvensjonen anerkjenner òg eit viktig premiss, nemleg at vald i nære relasjonar i stor grad er eit kjønna fenomen. Sjølv om vald i nære relasjonar kan råke alle kjønn, er det i aller størst grad kvinner som er utsett.
Plikta til å førebygge og nedkjempe vald i nære relasjonar kvilar altså på styresmaktene sine skuldrar. I august kom Solberg-regjeringa med ein etterlengta handlingsplan mot vald i nære relasjonar, «Frihet fra vold». Handlingsplanen, som inneheldt 82 tiltak fordelt på seks ulike innsatssområde, er meint å bidra til gjennomføringa av pliktene i Istanbulkonvensjonen.
Sidan då har me fått eit maktskifte i regjeringskontora. NIM er spente på korleis, og om den nye regjeringa vil følgje opp handlingsplanen frå den førre regjeringa. Samstundes er det ikkje oppfølginga av handlingsplanen aleine som eventuelt vil definere den nye regjeringa sitt arbeid mot vald mot kvinner. Det avgjerande er kva tiltak som faktisk vert satt i verk.
NIM ser fram til å sjå kva den nye regjeringa vil gjere for å oppfylle Noregs menneskerettslege plikt til å førebygge og nedkjempe vald nære relasjonar. Det er framleis ein svært lang veg å gå før me nærmar oss å kunne seie at kjønnsbasert vald er avskaffa – både i verda og i Noreg. Me vonar at me innan 25. november neste år har kome nokre steg vidare.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Les rapporten «Kommuner og menneskerettigheter» her.
Uten innsats fra kommunene får vi ikke gjennomført menneskerettighetene i Norge.
Kommunene står i førstelinjen og er de som ivaretar mange av menneskerettighetene som Norge er bundet av i praksis. Lærerne som underviser datteren din, vernepleierne som pleier din syke far eller naboen som sikrer at bygninger i din kommune skal være universelt utformet, er mennesker som daglig bidrar til den nasjonale gjennomføringen av menneskerettighetene.
Menneskerettigheter kan både sikres og brytes i norske kommuner. Kommunen har gjennom sine lovpålagte oppgaver en viktig rolle for å sikre Norges menneskerettighetsansvar. I praksis betyr dette blant annet at lokalpolitikere, sentraladministrasjonen, leger, lærere, innkjøpere og alle andre som tar beslutninger eller jobber med mennesker må være klare over hvilken betydning menneskerettighetene har for arbeidet som daglig utføres.
NIM har publisert rapporten «Kommuner og menneskerettigheter». Formålet med denne rapporten er å sette kommunenes menneskerettighetsansvar på dagsordenen. NIM ønsker å tydeliggjøre det menneskerettslige ansvaret landets kommuner har. Formålet er videre å synliggjøre utfordringer og behov som finnes for å kunne styrke det lokale menneskerettighetsarbeidet.
Vi håper rapporten vil bli lest og brukt av landets kommuner for å bedre både deres, og slik også Norges, helhetlige menneskerettighetsarbeid.
Av Kirsten Kolstad Kvalø og Maren Irene G. Bakkevoll.
Gratulerer til alle barn! I dag har FNs barnekonvensjon bursdag. Det er den viktigste avtalen for barn i hele verden. Den gir alle under 18 år rett til ekstra beskyttelse og noen helt egne rettigheter.
Selv om barnekonvensjonen er den FN-konvensjonen som har bredest tilslutning verden over, opplever barn brudd på sine rettigheter hver dag. Derfor vedtok FN i 2011 en tilleggsprotokoll som ga barn rett til å klage til FNs barnekomité om et land ikke fulgte barnekonvensjonen. Norge har foreløpig sagt nei til å være med på denne tilleggsprotokollen. Det var et nei til å styrke barns menneskerettigheter.
Norge har lenge vært kjent som forkjempere for barns rettigheter. For de fleste er det trygt og godt å vokse opp i Norge. Likevel er det flere barn som opplever rettighetsbrudd. Et eksempel på hvordan barn i Norge kan oppleve brudd på barnekonvensjonen er mobbing på skolen. Nylig kunne vi lese i VG at adoptivbarn, særlig de med mørkest hudfarge, opplever forskjellsbehandling. Det er et brudd på barnekonvensjonen hvis staten ikke gjør nok for å hindre dette. Et annet eksempel er at mange barn mistet spesialundervisningen sin da det var mye koronasmitte og skolene måtte stenge og ha fjernundervisning. Det finnes mange flere eksempler på hvordan barn i Norge ikke får sine rettigheter innfridd.
Uansett hva som gjør at barn i Norge ikke får sine rettigheter innfridd, er det til slutt staten sitt ansvar. Det samme gjelder i Danmark, Finland, Tysland, Spania, Portugal og 43 andre land. Forskjellen mellom barn i Norge og disse andre landene, er at der har barn rett til å klage til FN hvis staten krenker deres rettigheter.
Da Stortinget sist tok stilling til barns klagerett til FN var et av hovedargumentene mot at man fryktet et redusert handlingsrom for politiske myndigheter. Spesielt var man bekymret for hva det kunne få å si for asyl- og flyktningpolitikken til Norge. I tillegg var man usikker på hvordan klageordningen kom til å fungere, siden den var ny.
Realiteten er at Norge må forholde seg til FNs tolking av barnekonvensjonen uansett om vi er knyttet klageordningen eller ikke. Barns rettigheter må oppfylles i Norge i tråd med folkeretten. Det gjelder uavhengig av hvor barnet kommer fra, eller hvordan barnet har endt opp i Norge.
Det finnes mange andre land hvor barn langt oftere opplever rettighetsbrudd enn i Norge. I disse landene kan det være kjempeviktig med en klageordning. Det er vanskelig å mene at disse landene skal følge tilleggsprotokollen om klagerett, når ikke Norge gjør det. Norge bør gå foran med et godt eksempel for å sikre god oppslutning om klageordningen også i resten av verden.
Stortinget glemte en vesentlig del av vurderingen da de sist gang tok stilling til saken i 2017. Etter barnekonvensjonen artikkel 3 skal hensynet til barnets beste alltid være en del av vurderingen når man tar avgjørelser som handler om barn. Det gjorde ikke Stortinget i denne saken. I 2017 hadde barnekomiteen behandlet svært få saker. Nå har de behandlet flere titalls saker. Og i høst fikk vi nye politikere på Stortinget. Derfor er det på tide å ta opp saken igjen. Vi håper at neste gang barnekonvensjonene har bursdag, så kan vi også feire at barn kan klage til FN!
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringsuttalelse om forslag om endringer i sameloven (samelovens språkregler). Forvaltningsområdet for samisk språk (språkområdet) gir viktige rammebetingelser for bruk og utvikling av samiske språk. NIM mener at et utvidet språkområde kan bidra til bedre gjennomføring av disse rettighetene også i byer og kommuner som er utenfor dagens språkområde. Det er samtidig viktig at rettighetsnivået i de kommuner som allerede inngår i forvaltningsområdet for samisk språk ikke svekkes. Sametingets syn på lovendringenes innhold og valg av ulike alternativer bør gis tilbørlig vekt. Berørte kommuner bør også oppmuntres til å fremme aktiv oppfølging av samelovens bestemmelser om samiske språk. Retten til muntlig svar på samisk bør beholdes i kommuner som er del av dagens forvaltningsområde.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Høyringa gjaldt Helse- og omsorgsdepartementet si oppfølging av Tvangslovutalet si utgreiing NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten. NIM meiner det framleis er behov for ytterlegare kunnskapsgrunnlag og nærare menneskerettslege vurderingar og drøftingar i det vidare arbeidet med ny tvangslovgjeving, mellom anna etter CRPD. Dette gjeld særleg dei mest inngripande formene for tvang. NIM vil også framheve viktigheita av tilstrekkelege ressursar i helse- og omsorgstenestene som ein annan viktig faktor i å hindre og minske bruken av tvang.
NIM og 116 andre nasjonale institusjoner for menneskerettigheter ber i et åpent brev til statene på COP26 om at de forplikter seg til større utslippskutt for å sikre menneskers rett til liv og helse.
NIMs fagdirektør Jenny Sandvig, seniorrådgiver Pete Dawson og rådgiver Hannah Brænden er i Glasgow som observatører til klimatoppmøtet (COP26) i uke 44.
Formålet med deltagelsen er å fremme nasjonale menneskerettighetsinstitusjoners syn i klimadiskusjonene som pågår. NIM vil arbeide for å fremme menneskerettigheter og klima for å sikre at de nasjonale delegasjonene er seg bevisst sin menneskerettslige forpliktelse til å avverge klimaendringene for å sikre nåværende og fremtidige generasjoners rett til liv og helse. For å realisere dette formålet, har NIM flere ting på agendaen:
De nasjonale institusjonene for menneskerettigheter verden over har også gått sammen om et brev til statene som vi vil overlevere under COP. Vi er organisert globalt i et nettverk som forkortes GANHRI (Global Alliance of National Human Rights Institutions), og brevet utgår fra dette nettverket. Overrekkelsen av brevet vil være sentralt i å synliggjøre de nasjonale institusjonenes engasjement på dette området.
GANHRI arrangerer også et digitalt COP26 symposium der formålet er at de nasjonale menneskerettighetsinstitusjoners rolle i klimakrisen skal styrkes. NIM v/ Jenny Sandvig skal holde et innlegg torsdag 04.11 mellom 15:30–16:00 CET om «Judicial Mechanisms and the national and European courts» der vi skal fortelle om NIMs intervensjoner for Høyesterett og EMD i klimasaker.
Les mer om COP26 Symposium her.
NIM skal også arrangere panelsamtalen «Fighting climate change through human rights law». Eventet vil foregå onsdag 03.11 på Bellonas Pavilion i Blue Zone at no. 63 in Hall 4 of the Scottish Event Campus mellom 15:00–16:00 GMT.
Du kan lese mer om arrangementet og deltakerne i Bellonas program her.
Videre skal NIM v/ Jenny Sandvig delta som paneldeltaker i samtalen «From climate justice to climate litigation». Denne arrangeres onsdag 03.11 på Benelux Pavillon i Blue Zone mellom 18.15–19.30 GMT.
Utenom disse aktivitetene, planlegger NIM å delta på en rekke andre arrangementer og være observatør til de pågående forhandlingene.
Dersom noen ønsker å komme i kontakt med NIM i Glasgow, kan fagdirektør Jenny Sandvig nås på telefon 0047 993 73 602 eller e-post jenny.sandvig@nhri.no.
Seniorrådgiver Pete Dawson kan nås på telefon 0047 99 86 93 96 eller e-post peter.dawson@nhri.no
Rådgiver Hannah Cecilie Brænden er tilgjengelig på telefon 0047 468 97 943 eller e-post hannah.braenden@nhri.no.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har sendt brev til fire av de nye statsrådene som har ansvar for ulike deler av de temaområdene NIM jobber med. Brevene kan du lese her.
Temaet for brevet til justis- og beredskapsministeren er en rekke forhold NIM håper statsråden vil prioritere i videre arbeid, slik som forholdene for innsatte i norske fengsler, ivaretakelse av barns rettigheter, erstatning for ikke-økonomisk tap ved krenkelser av menneskerettighetene, og endring av vergemålssystemet i tråd med FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD)
Les hele brevet til justis- og beredskapsministeren her (pdf).
I brevet til barne- og familieminister Kjersti Toppe peker NIM på barnevernssakene mot Norge i EMD, behovet for å styrke nasjonale klageordninger for barn og barns rett til medvirkning i politikk og tiltak.
Les hele brevet til barne- og familieministeren her (pdf).
Brevet til kultur- og likestillingsministeren tar særlig opp spørsmål som handler om retten til likestilling for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Les hele brevet til kultur- og likestillingsministeren her (pdf).
I brevet til klimaministeren påpeker NIM risikoen for at Norges begrensede nasjonale utslippskutt, betydelige eksporterte forbrenningsutslipp og mangel på spesifiserte årlige planer frem til nullutslipp er i strid med grunnleggende rettigheter. For å styrke den menneskerettslige etterlevelsen på klimaområdet, anbefaler NIM den nye klima- og miljøministeren å revidere klimaloven for å lovfeste 1,5-gradersmålet, spesifisere årlige kutt frem til nullutslipp og opprette en uavhengig klimakommisjon.
Les hele brevet til klima- og miljøministeren her (pdf).
