Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 1. april 2022.
Vi gir mange dult i retning bedre og klokere kultur, men utviklingen må skje i akademia selv.
Etter et halvt års arbeid, leverte vi onsdag en utredning om akademisk ytringsfrihet til forsknings- og høyrere utdanningsminister Ola Borten Moe.
Etter Grunnloven § 100, 6. ledd skal myndighetene «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Noen må bidra til den opplysningen, og ikke bare innad i akademia. Akademikere skal etter loven ikke bare forske og undervise, men også formidle – ut til samfunnet. De skal oversette fra fag til folk. Og fra folk til fag: Akademikere som forstår og forholder seg til samfunnet rundt seg gjennom kunnskapsbasert interaksjon gjør både offentligheten og akademia mer opplyst.
Et sentralt budskap i utredningen – undertittelen, faktisk – er at «god ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag». Mens vi har utredet, har mange bygget i praksis:
Sosiolog Arve Hjelset skisserte fem trusler mot den akademiske ytringsfrihet, fra politisk og kommersiell overstyring, via omdømmetenkning, til ubehaget ved å ytre seg om kontroversielle forskningstemaer. Forfatter Ingerid Straume etterlyste den frie, offentlige intellektuelle, som spiller en nøkkelrolle i et politisk demokrati. Professor Morten Holmboe pekte på et viktig spørsmål utvalget ikke har kunnet behandle, nemlig hvilke kildevernregler som gjelder for forskere. Biologiprofessor Kristian Gundersen trakk frem terror, straff, avskjed, bannlysing, hets som trusler mot den akademiske ytringsfriheten, men mener straffeloven § 185 om hatefulle ytringer ikke er blant dem Det var idehistoriker Carl Muller Frøland uenig i. Gjennom hele høsten ble Cecile Hellestveits problematisering av internasjonalisering i akademia diskutert fra diverse vinkler, i diverse kanaler. Morgenbladets Marit Slotnæs skrev at det akademiske ytringsrommet har krympet det siste tiåret, at det å være kritisk til internasjonalisering i akademia ikke er rasisme og at akademisk engstelighet virkelig er et problem. Professor i statsvitenskap Tore Wig avviste hele formidlingskrisen, han mente samfunnsdebatten formelig renner over av formidlingskåte norske forskere. Fagdirektør Vidar Strømme skrev om tofrontskrigen akademikere står i, mellom økt byråkratisering og krenkelseskultur. Akademikere kan bli bedre på å erkjenne feil og vise større nysgjerrighet for hverandres meninger, skrev professor Hilde Gunn Slottemo. Forsker Thorgeir Kolshus og rektor Klaus Mohn ved Universitet i Stavanger forklarte at når takhøyden i ytringsrommet går ned, og terskelen for deltakelse opp, overlater vi debattscenen til folk med sterkere engasjement enn underbygning. Til og med danske tilstander har det vært plass til. Grete Brochmann viste til at alt ikke var bedre før. Snarere tvert om: De overtramp som nå skjer, kommer fort på den offentlige agenda, og utsettes for betydelig meningsbrytning.
Kanskje var utvalget vårt overflødig? Problembeskrivelser er avgjørende. Men noen må komme opp med noen løsningsforslag også. Det har vi prøvd. Noen «harde»: Lovendringer som tydeliggjør institusjonenes ansvar for å gi rom for, og trening i formidling. Og styringsverktøy som stiller krav – og knytter penger – også til dette arbeidsoppdraget.
De fleste innspillene vi har fått, tilsier imidlertid at kultur og klok ledelse er vel så viktig som lover og finansiell støtte. Vi gir mange dult i retning bedre og klokere kultur, men utviklingen må skje i akademia selv. Institusjonene må synliggjøre at akademisk ytringsfrihet og aktiv deltakelse i det åpne ordskiftet er en selvsagt del av universitetsoppdraget. De må reflektere over omdømmetenkningens nedsider. Etablere systemer som ivaretar forskere som «må stå i stormen», og trene alt fra studenter til rektorer i hvorfor formidling er viktig, og hvordan den kan utøves på måter som bidrar til modig sannhetssøken snarere enn selvsensur.
Ytringsklimaet blir uansett ikke bedre enn det den enkelte hele tiden gjør det. Mange bidrar heldigvis godt til dette. Langt flere kunne vært nevnt enn dem i denne teksten. De er ikke glemt, de understreker bare poenget: Hvis sykdommen er svak formidlingskultur, er åpen, kunnskapsbasert meningsbrytning i praksis den beste medisin.
