Side 41 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Norge dømt i storkammersak i EMD om barnevern

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i storkammer kom 10. desember med avgjørelse i saken Abdi Ibrahim mot Norge. Saken har tidligere vært behandlet av EMD i kammer, som i desember 2019 kom til at Norge hadde krenket klagerens rett til familieliv etter EMK artikkel 8. Klageren anket saken inn for storkammeret i EMD for å få prøvet spørsmålet om retten til religionsfrihet mer inngående. Storkammeret kom i sin avgjørelse til samme resultat som i den opprinnelige dommen.

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en ung muslimsk mor som kom til Norge i 2010 med et noen måneder gammelt barn. Etter akuttvedtak og senere vedtak om omsorgsovertakelse ble barnet da det var ti måneder plassert i fosterhjem hos en kristen familie, og mor ble gitt samvær med barnet fire ganger i året à to timer, med mulighet for barneverntjenesten til å føre tilsyn. Mor klaget saken videre til tingretten, som opprettholdt vedtaket om omsorgsovertakelse, men justerte samværet til seks ganger i året à en time, blant annet fordi barnet skulle opprettholde kontakt med sitt kulturelle opphav og fordi det var usikkert om mors omsorgsevne ville bedre seg. I 2013 begjærte barnevernstjenesten at mor skulle fratas foreldreansvaret og at fosterforeldrene skulle få adoptere barnet. Fylkesnemnda fattet vedtak om adopsjon, som ble opprettholdt ved klage til tingretten. Mor anket til lagmannsretten, men aksepterte i ankerunden at barnet hadde så sterk tilknytning til fosterfamilien at en tilbakeføring ville bli vanskelig. Lagmannsretten forkastet under dissens mors anke over adopsjonen og fratakelse av foreldreansvaret.

Kammeravgjørelsen i 2019

Spørsmålet for EMD var om norske myndigheters beslutning om å tillate adopsjon var et brudd på mors rett til familieliv etter EMK artikkel 8 og religionsfrihet etter artikkel 9. EMD la til grunn at klagers argumentasjon knyttet til hennes og barnets kulturelle og religiøse bakgrunn skulle vurderes etter artikkel 8 om retten til familieliv. EMD i kammer fant etter en helhetsvurdering, særlig under henvisning til de hensynene som talte for å opprettholde muligheten for noe kontakt mellom mor og barn, spesielt med tanke på deres kulturelle og religiøse bakgrunn, at det i saksforløpet som ledet frem til adopsjonen ikke var lagt tilstrekkelig vekt på målsettingen om at mor og barn skulle opprettholde et familieliv. Den norske beslutningsprosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket i denne saken var derfor ikke god nok sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er.

Storkammeravgjørelsen

Som nevnt ble kammerdommen anket inn for EMDs av klageren, som ønsket at spørsmålet om religionsfrihet skulle holdes separat fra artikkel 8-vurderingen. Som rettslig grunnlag påberopte hun både EMK artikkel 9 om retten til religionsfrihet og EMK første tilleggsprotokoll artikkel 2, som gir foreldre rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. EMD avviste å vurdere saken i lys av første tilleggsprotokoll artikkel 2, da dette rettslige grunnlaget ikke hadde vært fremmet for den forutgående kammerbehandlingen. EMD avviste også å vurdere artikkel 9 om retten til religionsfrihet separat, da anførslene om at barnet burde vært plassert i et muslimsk fosterhjem og at det skulle bli oppdratt i muslimsk tro kunne vurderes som «an integral part of her complaint concerning her right to respect for her family life as guaranteed by Article 8 of the Convention, interpreted and applied in the light of Article 9».

Vurderingen under artikkel 8 tok utgangspunkt i at partene var enige om at fratakelsen av foreldreansvaret og adopsjonen var et inngrep, at det hadde hjemmel i lov og forfulgte et legitimt formål. Spørsmålet for domstolen var dermed om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn, herunder hensyntatt klagerens rettigheter etter artikkel 9.

Storkammeret kom, i likhet med kammeret, til at det var sentrale svakheter i håndteringen av saken og til begrunnelsen for vedtaket om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon i de nasjonale rettsprosessene. EMD viste blant annet til at selv om moren hadde frafalt ønske om tilbakeføring av barnet til fosterhjem, hadde myndighetene fortsatt en selvstendig forpliktelse til å ivareta klagerens og barnets rett til familieliv. EMD viste til at nasjonale myndigheter ikke hadde foretatt en «genuine balancing exercise between the interests of the child and those of his biological family». EMD viste videre til at det hadde vært så lite samvær mellom barnet og moren at det var vanskelig å kunne dra bestemte konklusjoner om hvorvidt barnets reaksjoner på samvær tilsa at det var best for barnet å kutte kontakten med moren eller ikke. Videre hadde domstolen innvendinger mot at lagmannsretten i saken også hadde vektlagt at adopsjon og fratakelse av foreldreansvar ville forhindre klageren fra å anlegge nye saker om tilbakeføring eller justering av samvær, og uttalte at «a biological parent’s exercise of judicial remedies cannot automatically count as a factor in favour of adoption» da slike klagemuligheter utgjør en integrert del av deres rettigheter etter artikkel 8.

Når det gjaldt klagerens anførsler knyttet til hennes ønske om at barnet skulle oppdras i muslimsk tro ikke var hensyntatt, viste EMD til at denne rettigheten ikke nødvendigvis krevde at myndighetene finner et fosterhjem som korresponderer med klagerens kulturelle og religiøse bakgrunn. EMD viste videre til at man i slike saker må hensynta mange ulike faktorer «where the child’s best interest must remain paramount», og viste også til den relativt brede enigheten mellom flere land om at myndighetene i slike saker har en innsatsforpliktelse, og ikke en resultatforpliktelse . Dette innebærer at det ikke kan kreves at myndighetene faktisk finner et fosterhjem som har den samme kulturelle bakgrunnen som barnets biologiske familie, men at de må gjøre det de kan for å prøve å finne det. Imidlertid var storkammeret enig med kammeret i at tilretteleggingen for kontakt mellom moren og barnet etter omsorgsovertakelsen ikke tok tilstrekkelig hensyn til klagerens interesse i å la barnet beholde i det minste noen bånd til sin kulturelle og religiøse opprinnelse.

Så langt er det kommunisert 43 saker om barnevern mot Norge, og Norge er domfelt i totalt 14 saker.

NIMs rapport «Hvorfor dømmes Norge i EMD?» kan leses her.

Fri sakførsel ved påstand om brudd på EMK

NIM-B-2021-024

Brev til SRF (pdf) 223.08 KB

Til: Statens sivilrettsforvaltning

NIM har sendt brev til Statens sivilrettsforvaltning og bedt om en nærmere redegjørelse for praktiseringen av reglene for fri sakførsel i saker om brudd på EMK.

Menneskerettighetsdagen og utdeling av Nobels fredspris

I dag, 10. desember, er det 73 år siden FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt, også kjent som menneskerettighetsdagen. I dag deles også Nobels fredspris ut. Prisen gis i år til de to journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov for deres innsats for ytringsfrihet, som er en forutsetning for demokrati og fred.

Verdenserklæringens artikkel 19

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt den 10. desember 1948. Den omtales gjerne som grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter.

Sort-hvitt-foto av barn på en plen som holder opp og peker på et stort ark med skrift. — En gruppe barn ved FNs internasjonale barneskole i New York viser frem Verdenserklæringen. Foto: UN Photo

Verdenserklæringen ble til etter andre verdenskrig. Etter de grusomme hendelsene mot jøder, minoriteter og sivilbefolkningen for øvrig vokste det frem en erkjennelse av at menneskerettigheter var sentralt for å sikre internasjonal fred og sikkerhet. Verdenserklæringen inneholder 30 artikler, som blant annet skal sikre politiske og sivile rettigheter, i tillegg til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Etter artikkel 1 er alle mennesker født frie, med samme menneskeverd og rettigheter. Verdenserklæringen gjelder for alle FNs medlemsland.

Etter artikkel 19 har enhver rett til menings- og ytringsfrihet. Dette omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer uten hensyn til meddelelsesmiddel eller landegrenser. Bestemmelsen likner vår egen Grunnlov § 100 og EMK artikkel 10.

I Grunnlovens § 100 fremgår det at ytringsfrihetens begrunnelse er sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten er altså en forutsetning for at vi skal kunne komme nærmere sannheten – uten ytringsfrihet ville vi kanskje fremdeles trodd at jorden var flat. Den er også en betingelse for demokratiet vårt – vi kan rett og slett ikke styre oss selv som folk uten en mulighet til å orientere oss om hva våre makthavere står for og uten frihet til å stille spørsmål til dem og samfunnet rundt oss. Ytringsfrihet er nødvendig for at vi skal kunne ta informerte valg og delta i samfunnsdebatten. Til slutt er ytringsfriheten en forutsetning for at hver og en av oss skal kunne utvikle oss som individer, i møte med andre og deres ytringer.

Et viktig ledd for å sikre disse verdiene er pressefriheten. Uten en fri og uavhengig presse vil ikke befolkningen få sann informasjon, det vil ikke være fri meningsutveksling, og befolkningen vil ikke være i stand til å ta informerte valg.

Journalister er utsatt for stadig større press verden over. Ifølge UNESCO ble 62 journalister drept i 2020. Mellom 2006 og 2020 har over 1200 journalister blitt drept på verdensbasis. Journalister verden over møter også andre trusler som kidnapping, fengsling, tortur og trakassering, som alle truer pressefriheten. FNs generalsekretær António Guterres har uttalt at lovbrudd mot journalister har en enorm påvirkning på samfunnet som helhet, fordi de hindrer folk i å ta informerte valg.

Nobelprisen til maktkritiske jourmalister

Hvert år deler Den Norske Nobelkomité ut Nobels fredspris. Prisen blir i år tildelt de to journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov.

Malte portretter av Maria Ressa og Dmitrij Andrejevitsj Muratov. — Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Maria Ressa er en filippinsk journalist, redaktør og forfatter. Hun har særlig jobbet med å avdekke korrupsjon, falske nyheter og maktmisbruk, og har vært særlig kritisk til den filippinske presidenten Duterte. Hun ble i 2020 dømt til seks års fengsel for ærekrenkelser av Duterte. I løpet av sin journalistkarriere har hun møtt på mange andre hindre, blant annet har journalister i avisen hun er redaktør for, blitt nektet tilgang til arrangementer og mottatt trusler. Mange offentlige ansatte har fått forbud mot å snakke med avisens journalister.

Dmitrij Muratov er en russisk journalist og redaktør. Han grunnla avisen Novaja Gazeta, en maktkritisk avis som har vært i opposisjon til Kreml og engasjert seg for en fredelig løsning i Tsjetsjenia. Flere av avisens ansatte har vært utsatt for attentatforsøk og mistet livet. Likevel har Muratov fortsatt sitt arbeid, til stor personlig risiko.

Begge prismottakere også markert seg ved å dokumentere hvordan sosiale medier brukes til å spre falske nyheter og manipulere den offentlige debatten. Det brukes også til å trakassere meningsmotstandere, noe som kan innskrenke rommet for ytringsfriheten.

Nobelkomiteen uttalte i forbindelse med tildelingen at de to journalistene mottar prisen for sin innsats for å trygge ytringsfriheten som er en forutsetning for demokrati og varig fred. De er representanter for journalister som står opp for dette idealet i en verden der demokrati og pressefrihet får stadig trangere kår.

Pressefriheten i Norge

I Norge har pressefriheten gode kår. Norge er rangert som nummer én i verden på Reportere uten grensers årlige pressefrihetsindeks. Selv om journalister sjelden utsettes for vold eller overgrep i Norge, er det fortsatt forbedringspotensiale også her. Blant annet pekte Reportere uten grenser på åpenhet og tilgang på informasjon under pandemien som en utfordring i Norge i året som gikk. Falske nyheter, desinformasjon og trakassering på nett er dessuten problematisk på tvers av landegrenser. Sosiale medier har også stor påvirkning på den offentlige samtalen, men styres i stor grad av utenlandske selskaper. Ytringsfriheten og pressefriheten krever kontinuerlig arbeid med blant annet rammevilkår for journalister. Selv om vi har det bra i Norge, er ikke dette en frihet vi kan ta for gitt.

Hør vår podkast «Ytringsfrihet i 100&10» med journalist Kadafi Zaman om journalistikk og ytringsfrihet.

Les artikkelen «Ytringsfrihet i journalistikken».

Innspill til Klimautvalget 2050

NIM-H-2021-047

Innspill til Klimautvalget 2050 fra NIM (pdf) 290.98 KB

Til: Klimautvalget 2050

NIM har sendt inn et innspill til Klimautvalget 2050, som har fått i oppgave å utrede hvilke veivalg Norge skal ta for å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. NIM uttaler seg ikke om hensiktsmessigheten eller prioriteringen av virkemidler på klimafeltet, men fremhever de menneskerettslige rammene for utvalgets mandat. Innspillet har tre deler:

I den første delen har NIM to overordnede merknader til utvalgets mandat. Det ene er behovet for å presisere og nyansere begrepet «rettferdig omstilling», slik at det også inkluderer behovet for å unngå krenkelser av menneskerettighetene i dag og for fremtidige generasjoner. I lys av at stadig flere klimasaker er basert på menneskerettigheter, går den andre merknaden ut på å inkludere klimarelatert søksmålsrisiko som en del av «klimarisiko».

I den andre delen peker NIM på hvilke generelle menneskerettslige rammer som gjelder for statens klimaarbeid etter (i) Grunnloven § 112, (ii) Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), (iii) FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og (iv) FNs barnekonvensjon.

I den tredje delen kommer NIM med fire konkrete innspill til utvalgets arbeid, utledet av menneskerettslige forpliktelser slik de er tolket av flere domstoler. For det første må staten nå nullutslipp snarest mulig for å begrense oppvarmingen til 1,5°C. For det andre må staten spesifisere reduksjonsraten årlig frem mot netto null for å sikre en praktisk, effektiv og reell beskyttelse av menneskerettighetene. For det tredje må utvalget inkludere føre-var-prinsippet ved valg av virkemidler for å kutte utslipp. For det fjerde peker NIM på at Norge har et ansvar for også eksporterte forbrenningsutslipp fra norsk olje og gass, som utvalget bør ta hensyn til.

NIM ønsker utvalget lykke til med arbeidet, og stiller seg til rådighet ved behov.

Å ta CRPD inn i loven er berre starten

Kronikk av Eivind Digranes, rådgiver i NIM . Opprinnelig publisert i Vårt Land 29. november 2021.

Endeleg skal konvensjonen som skal sikre menneskerettane til funksjonshemma inn i norsk lov. Det bør vere startskotet for eit paradigmeskifte i tilnærminga til funksjonshemma i Noreg.

I vår røysta Stortinget over om FN-konvensjonen om rettigheitene til personar med funksjonsnedsettingar skulle bli tatt inn i norsk lov. Spørsmålet var om konvensjonen, som Noreg allereie har ratifisert, skulle bli ein del av det norske lovverket på lik linje med andre menneskerettskonvensjonar.

På trass av appell frå eit samla sivilt samfunn, Likestillings- og diskrimineringsombodet (LDO) og Noregs institusjon for menneskerettar (NIM), blei forslaget nedstemt med knapp margin.

Gledelege nyheiter

No har den politiske situasjonen endra seg. Støre-regjeringa varslar i Hurdalsplattformen at Funksjonshemmakonvensjonen – eller CRPD – skal inkorporerast i norsk lov.

Dette er svært gledelege nyheiter. Det er prinsipielt uheldig at Funksjonshemmakonvensjonen framleis er utelaten, medan dei andre diskrimineringskonvensjonane – Kvinnekonvensjonen og Rasediskrimineringskonvensjonen – allereie er tatt inn i det norske lovverket. Det same er Barnekonvensjonen. Det er på tide at dette blir retta opp i.

«Det er ein tydeleg beskjed om at funksjonshemma ikkje lenger skal bli sett på som passive brukarar, men likestilte borgarar.»

Ein tydeleg beskjed

Ved å gjere Funksjonshemmakonvensjonen til ein del av norsk rett, vil konvensjonen og rettane den vernar, få ein styrka rettsleg posisjon i Noreg. Saker om etterleving av konvensjonen vil kunne bli tatt direkte til norske domstolar. Om Funksjonshemmakonvensjonen blir tatt inn i Menneskerettsloven, vil konvensjonen ha forrang i tilfelle der det er motstrid med norsk lov.

Inkorporering vil også bidra til å gjere konvensjonen meir tilgjengeleg og kjend, og sende eit viktig signal om at staten tar funksjonshemma sine grunnleggjande menneskerettar på alvor. Det er ein tydeleg beskjed om at funksjonshemma ikkje lenger skal bli sett på som passive brukarar, men likestilte borgarar med like rettigheiter og plikter som alle andre.

Det er med andre ord mange gode grunner til å ta inn Funksjonshemmakonvensjonen i norsk lov. Samtidig er det viktig å minne om at Noreg ratifiserte Funksjonshemmakonvensjonen utan reservasjonar heilt tilbake i 2013, og har sidan då vore folkerettsleg forplikta til å oppfylle konvensjonen i sin heilskap. Dei menneskerettslege forpliktingane norske styresmakter har etter konvensjonen vil difor vere akkurat dei same som i dag, også etter inkorporering.

Utfordringane forsvinn ikkje

Det er heller ikkje slik at inkorporering i seg sjølv vil løyse alle menneskerettslege utfordringar funksjonshemma møter i Noreg. Også innanfor dei konvensjonane som allereie er inkorporert i lovverket, finns det framleis ei rekke menneskerettslege problemstillingar som norske styresmakter mottar kritikk for.

«Altfor mange opplever diskriminering, utestenging og barrierar i det norske samfunnet.»

Høyringa av Noreg i FN-komiteen som overvaker Funksjonshemmakonvensjonen (CRPD-komiteen) i 2019 viste òg tydeleg at det eksisterer mange menneskerettslege utfordringar på dette feltet. Dette gjeld mellom anna når det kjem til verjemålsordninga, tvang i psykisk helsevern, institusjonalisering, kommunale forskjellar i tilgang til rettigheiter, manglande tilgjengelegheit, og diskriminering. Desse utfordringane forsvinn ikkje over natta, sjølv om konvensjonen blir ein del av norsk rett.

Funksjonshemma utgjer den største minoriteten i Noreg. Altfor mange opplever diskriminering, utestenging og barrierar i det norske samfunnet. Innlemming av Funksjonshemmakonvensjonen i norsk rett vil vere eit viktig grep for å signalisere at funksjonshemma skal ha like rettigheiter og moglegheiter som alle andre.

Ein gyllen moglegheit

Likevel er ikkje inkorporering åleine nok. I staden er det ein gyllen moglegheit til å sette i gang eit større arbeid for å styrke menneskerettane til funksjonshemma i Noreg.

Inkorporering av Funksjonshemmakonvensjonen i norsk lov må berre vere startskotet for eit paradigmeskifte i tilnærminga til funksjonshemma – frå å fokusere på diagnosar og omsorg til å sette søkelys på rettigheiter og samfunnsskapte barrierar.

Ein plass å starte er å erstatte verjemålsinstituttet med eit system for beslutningsstøtte som sikrar autonomi og sjølvråderett for den enkelte, og få på plass ein ny tvangsavgrensingslov som betre sikrar rettane til funksjonshemma.

Ein annan er å sikre at alle med assistansebehov får brukarstyrt personleg assistanse (BPA), og kan leve frie og sjølvstendige liv. Eller trappe opp innsatsen for å styrke kompetansen om desse rettigheitene blant kommunalt tilsette. Utfordringane er mange.

Inkorporering er ikkje slutten. Det er no det verkelege arbeidet startar.

Ytringsfrihet for sykepleiere

NIM-V-2021-001

Denne teksten er en kort introduksjon i ytringsfrihet skrevet spesifikt for sykepleiere. Teksten er en veileder spesielt for yrkesutøvere i helsefag, men kan leses av andre yrkesgrupper også.

1. Ytringsfrihet skal være enkelt

Ytringsfriheten er en menneskerett, og den er beskyttet av Grunnloven § 100.

Bestemmelsen er skrevet slik at den skal være enkel å praktisere.

Et viktig hovedprinsipp er at ytringsfriheten gjelder for alle ytringer, og for alle mennesker. Alle sykepleiere kan derfor i utgangspunktet si og skrive akkurat hva de vil, om alt. Det er faktisk sånn. Og det gjelder alt fra ytringer på sosiale medier til avisinnlegg og formelle høringsuttalelser.

Ytringsfriheten er der fordi det er ønskelig at folk ytrer seg. Ytringsfriheten skal ikke begrenses av vanskelige regler og ordninger som skaper usikkerhet og bekymring. Retningslinjer om at det man sier eller skriver skal godkjennes av andre, eller at man bare kan ytre seg på visse måter, gjør at vi betenker oss og kanskje ikke får lyst til å ytre oss. Slik nedkjølende «chilling effect» skal unngås.

Hvorfor skal det være så fritt frem? Jo, fordi samfunnet har aller mest behov for ytringer som er kritiske. Først når vi får vite om ting som ikke fungerer, kan vi gjøre noe med dem. Dessuten trenger vi å skjønne hvordan samfunnet vårt egentlig fungerer. Det er ofte de som arbeider med et tema som kan mest om det temaet. Derfor er det dem vi trenger å høre fra. Som sykepleiere. Men de som arbeider med et tema tror ofte at de ikke bør ytre seg offentlig om det. Dette er altså en misforståelse.

Noen kan også ønske at et tema bør behandles mest mulig effektivt, med lite oppstuss og unødvendige forstyrrelser. Man nøler med å utsette andre for kritikk. Å bli oppfattet som en uromaker selv er ubehagelig. Alt dette forståelig, men kortsiktig. Kritikk er positivt og diskusjon skal være normalt, men det kan kreve litt øvelse å bruke ytringsfriheten nok.

Samtidig er det klart at ytringsfriheten har grenser. De er begrunnet i hensyn til arbeidsgiveren og andre som ytringer kan skade.

Disse grensene er unntak fra hovedregelen. Det er unntakene fra ytringsfriheten som må begrunnes, og det må gjøres på en bestemt måte. Etter Grunnloven krever unntak fra ytringsfriheten tre ting: forbudet må være bestemt i loven, av Stortinget, forbudet må ikke undergrave begrunnelsene for ytringsfriheten, og forbudet må være forholdsmessig i de enkelte tilfellene det brukes.

Grunnloven bestemmer at hvis unntakene ikke tilfredsstiller alle disse kravene, så har man lov til å ytre seg.

Mange av de grensene som finnes, vil være grenser som sykepleiere kjenner til. Det finnes regler som gjelder alle borgere, slik som forbud mot hatefulle ytringer, ærekrenkelser og vern av privatlivets fred.

For sykepleiere gjelder i tillegg særlig regler om taushetsplikt og vern av personopplysninger. Dette må alle sykepleiere sette seg inn i og følge opp. Sykepleiere kan være ansatt i forskjellige typer virksomheter. Disse reglene kan variere etter arbeidssted, og vi går ikke nærmere inn på dem.

Heller ikke varslingsregler behandles her. Men det er greit å huske at det ikke er slik at kritikk bare kan fremsettes som varsling. Hovedprinsippet er at kritikk som ikke er krenkende kan fremsettes åpent.

En grense som ofte skaper tvil, er lojalitetsplikten. Denne plikten begrenser hva ansatte kan ytre seg om. At akkurat denne grensen skaper tvil, kan man blant annet se av Sivilombudets praksis. Når ombudet vurderer saker der ytringsfrihet står mot lojalitetsplikt, har det i mange tilfeller kommet til at arbeidsgivere har gått for langt i å begrense ansattes ytringsfrihet. Det kan virke som om både ansatte og ledelse i mange virksomheter mener at lojalitetsplikten begrenser ytringer mer enn det den faktisk gjør, rettslig sett.

«…både i kommunal og statlig forvaltning hersker usikkerhet om hvor grensen for de ansattes ytringsfrihet går».
Sivilombudet i sak 2015/940.

Det er uheldig hvis ansatte begrenser sine ytringer på grunn av slik usikkerhet. Derfor skriver vi nedenfor litt om hvilken grense lojalitetsplikten setter for ytringsfriheten.

2. Hva er lojalitetsplikten?

Den som blir ansatt som sykepleier har en plikt til å være lojal overfor sin arbeidsgiver. Når du er ansatt et sted skal du bruke arbeidskraften i arbeidsgivers interesse. Dette følger av selve ansettelsesforholdet, og arbeidsgiveren har som følge av ansettelsen og regler i arbeidsmiljøloven en rett til å styre hvordan arbeidet organiseres og utføres.

Lojalitetsplikten gjør at du skal utføre det arbeidet du er ansatt for, og følge de retningslinjene som er fastsatt for dette arbeidet.

For sykepleiere gjelder lovgivning som fanger opp viktige sider av lojalitetsplikten. Pasientene skal man vise omsorg etter helsepersonelloven § 4, og det har betydning for hvordan man kan ytre seg til dem. Etter helsepersonelloven § 56 skal man heller ikke «i vesentlig grad svekke tilliten» til helsetjenesten. Denne plikten gjelder sykepleieres forhold til omverden, og gjelder også på fritiden.

I tillegg til reglene som gjelder helsepersonell, har alle arbeidstakere en generell lojalitetsplikt som betyr at du ikke må skade arbeidsgiverens interesser. Det er dette kravet som oftest medfører uenighet, når en ansatt ytrer seg på en måte som ikke ønskes velkommen.

Denne generelle lojalitetsplikten er ikke lovfestet. Et slikt prinsipp kan ikke overstyre ytringsfriheten som fremgår av Grunnloven. Lojalitetsplikten inneholder ikke noen «lovhjemmel» for å regulere innholdet i noens ytringer, men innebærer at man ikke kan opptre slik at arbeidsgivers interesser skades.

En institusjon kan i utgangspunktet ikke bestemme hva du kan uttale på dine egne vegne. Den kan ikke kreve at uttalelsene dine skal godkjennes på forhånd, og den kan heller ikke lage regler for innholdet i hva du kan uttale, eller om hva. Men institusjonen kan rettlede om hvor grensene for lojalitetsplikten går på en nøytral måte.

Det avgjørende for om en ansatt har overtrådt sin lojalitetsplikt, er altså om den ansattes ytringer har hatt en skadelig virkning på institusjonens interesser.

«… arbeidsgiver må kunne påvise at ytringen rent faktisk påfører eller kan påføre virksomhetens saklige og legitime interesser en skade. Ytringer som ikke er undergitt lovbestemt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakernes egne oppfatninger, vil det derfor vanligvis være anledning å komme med».
Sivilombudet i sak 2021/21.

Hvis du som ansatt bryter lojalitetsplikten, kan dette få arbeidsrettslige konsekvenser. Du kan for eksempel få advarsel, eller i verste fall bli avskjediget.

Hvis du bare bruker din lovlige ytringsfrihet, kan ikke arbeidsgiveren din utsette deg for slike sanksjoner. Institusjonen har heller ikke lov til å gjøre ting som reelt demper ytringsviljen på andre måter, for eksempel ved å lage uklare retningslinjer om hvordan du skal uttale deg i sosiale medier eller ved å innkalle deg «på teppet» på en måte som kan oppfattes som korreks.

Etter Grunnloven skal myndighetene legge «til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette er en plikt som også gjelder offentlige institusjoner.

Det er altså viktig å forstå hvor disse grensene går. De grensene som lojalitetsplikten setter kan oppsummeres i punktene under.

3. Lojalitetspliktens grenser

3.1. Alle kan ytre seg på egne vegne

En institusjon kan bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av institusjonen.

Derimot kan alle i utgangspunktet ytre seg som man vil på egne vegne, og det gjelder også sykepleiere. Når du uttaler deg på egne vegne, er det særlig to ting du bør passe på.

For det første må det komme rimelig klart frem at du faktisk uttaler deg på egne vegne, og ikke på institusjonens vegne. For det andre må de som har så høyt betrodde stillinger at de lett kan identifiseres med institusjonen selv om de ytrer seg i eget navn, være litt ekstra forsiktige.

Det er nok at det fremgår av en vanlig lesning at en ansatt uttaler seg på egne vegne. Hvis du er en vanlig ansatt er dette stort sett uproblematisk. Men skriver du et avisinnlegg eller lar deg intervjue kan det være lurt å passe på at dette fremgår, men det er ikke krav om at du må bruke spesielle formuleringer eller forbehold. Det kan også være greit å oppgi hva stillingen din går ut på, slik at de som leser det du skriver forstår bakgrunnen for at du uttaler deg, så lenge det er klart at du bare uttaler seg på egne vegne. Det er lov å være faglig og saklig uenig med sin arbeidsgiver.

«Opplysningen om at klager var veterinær i Mattilsynet, kunne nok medføre fare for at høringsuttalelsen ble oppfattet som å være på vegne av Mattilsynet. Det sto imidlertid samtidig tydelig at uttalelsen var på vegne av henne selv. Det gjentok hun også til avisen C».
Sivilombudet i sak om en ansatt som skrev egen høringsuttalelse om pelsdyr i sak 2021/742.

Den som leder en institusjon eller en avdeling må være mer forsiktig med sine uttalelser hvis det er klart at ytringens mottakere vil tro at det er institusjonen selv som taler. Denne begrensningen gjelder for de høyeste stillingene.

«Det finnes tilfeller der den ansatte har en slik posisjon at forvekslingsfare – identifikasjon – ikke kan unngås. Ytringer fra den ansatte kan da bli tolket som et uttrykk for virksomhetens standpunkt, selv om det det presiseres at de fremmes på egne vegne.»
Sivilombudet i sak 2015/940, en generell gjennomgang av offentlig ansattes ytringsfrihet.

3.2. Hva slags ytringer kan fremsettes?

Lojalitetsplikten gjør ikke at noen kan sensurere ytringene dine. Sivilombudet, Helsepersonellnemnda og domstolene har behandlet ytringer av mange typer, som alle er vernet av ytringsfriheten. Blant disse er avisinnlegg, faglige høringsuttalelser og temmelig skarpe politiske ytringer Facebook. Ytringsfriheten gjelder uansett form, og beskytter både skriftlige og muntlige ytringer.

Når man skal vurdere om en ytring kan anses for unødig å skade institusjonens interesser, er det innholdet i det som er uttalt man ser på. Dette er det sentrale poenget ved lojalitetsprinsippet. I tillegg til innholdet kan også formen på ytringer ha betydning ved vurderingen av om ytringen har medført skade.

Noen ganger har ytringene mer preg av faktiske handlinger enn ytringer, selv om grensen kan være uskarp. Hvis en ansatt for eksempel til stadighet sender ubehagelige epostmeldinger til sine kolleger, og dette etter hvert forsurer miljøet, kan vedkommende risikere sanksjoner for å skade arbeidsmiljøet, uten at det anses som en sak om ytringsfrihet. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har uttrykt det slik at arbeidstakere har et særlig vern for sanksjoner som i det vesentlige gjelder (er «essentially related to») ytringsfrihet. Har du skrevet et leserinnlegg, en kontroversiell melding på Facebook, eller holdt en tale, er det ytringsfrihet det dreier seg om.

3.3. Må alt gå tjenestevei?

Det er ikke anledning til å kreve at du må få godkjent en ytring, for eksempel et avisinnlegg, før det settes på trykk. Forhåndssensur anses som et særlig alvorlig inngrep i ytringsfriheten. Det er heller ikke slik at du alltid må ta opp kritikkverdige forhold med overordnede, før du kan henvende deg til omverdenen.

«Etter mitt syn gir ikke dagens rettstilstand grunnlag for å stille noen absolutte krav til en arbeidstaker som ønsker å varsle offentligheten om uheldige eller ulovlige forhold ved egen arbeidsplass».
Sivilombudet i sak 2006/530.

Ofte kan det likevel være lurt å ta opp temaer internt først. Du bør i det minste vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Ikke minst bør det vurderes hvis det kan være tvil om hva som faktisk har skjedd i en sak, og det er som regel fornuftig å ha luftet et tema med dem det gjelder. Klok og saklig kritikk er ikke ulovlig.

«Jeg legger etter dette til grunn at det ikke kan stilles et alminnelig krav om intern varsling/bruk av tjenestevei før en ansatt uttaler seg om sine private synspunkter i media».
Sivilombudet i sak 2012/1031.

3.4. Skadelige ytringer

Hovedpoenget er altså at en arbeidstaker ikke må skade institusjonens interesser. Spørsmålet er hvor mye som skal til før en slik grense er overskredet.

For sykepleiere følger viktige grenser av loven om helsepersonell. I en mye omtalt sak om ambulansepersonell i Sofienbergparken ble det gitt advarsel for helsepersonellets ytringer til en pasient som hadde falt om og som hadde urinert. Ytringene var uakseptable og brudd på kravet til omsorgsfull hjelp i helsepersonelloven § 4.

«Klageren har forklart at han i forbindelse med at urin fra pasienten traff hans kollega sa ”nå er toget gått for denne pasienten”. Han har også erkjent å ha sagt til en av de tilstedeværende i parken at ”han står oppreist, han dør ikke”. Klagerens kollega uttalte ”jævla gris” […] Dette er ikke profesjonell yrkesutøvelse».
Statens helsepersonellnemnd i sak 08/13.

Kravet i § 56 om ikke å svekke «vesentlig» tilliten til helsevesenet, gjelder også på fritiden. Bestemmelsen er ikke særlig myntet på ytringer, men alle slags handlinger som er uforenlig med stillingen, slik som voldsbruk eller gjentatt fyllekjøring. Men regelen betyr også at sykepleiere ikke kan undergrave helsevesenets arbeid, ved for eksempel aktivt å advare mot behandling som helsevesenet tilbyr. For at pasienter skal søke hjelp og behandling, må befolkningen ha tillit til tilbudene. Man kan heller ikke oppfordre andre til å bryte plikter som følger av helselovgivningen. Et eksempel er psykologen som ble oppsagt fordi han ut fra personlige erfaringer med barnevernet gjentatte ganger offentliggjorde at han ikke ville overholde sin meldeplikt til barnevernet.

«Etter nemndas vurdering viser klageren mangelfull innsikt og dømmekraft når han tar et offentlig standpunkt om ikke å etterleve en lovpålagt plikt. I tillegg tilsier klagerens nedsettende kommentarer om de ansatte i barneverntjenesten en svekket dømmekraft.».
Statens helsepersonellnemnd i sak N2017/5083.

Dette betyr ikke at sykepleiere ikke kan delta i debatter, og uttrykke uenighet. Men hvis du som sykepleier vil gi uttrykk for eksempelvis skepsis til vaksiner, kreves at du vurderer ytringens form, stedet for ytringen og din egen posisjon opp mot dette som er nevnt her. Det at denne grensen er vanskelig å trekke skal ikke medføre absolutte forbud, og temaet er egnet for gode diskusjoner på din arbeidsplass.

Ut over dette som er spesielt for helsepersonell, har sykepleiere den samme ytringsfrihet som alle andre. De kan omtale for eksempel tjenestetilbud, budsjetter og organisering slik som andre ansatte.

For å finne grensen for lojalitetsplikten, må vi se hen til ytringsfrihetens begrunnelser. Ytringsfriheten skal bidra at vi får bedre innsikt og kan treffe bedre valg, en prosess til beste for oss alle. Da er det nødvendig at noen bidrar med kunnskap og innsikt. Det betyr at man ikke kan forby ansattes ytringer bare fordi de skaper ubehag.

Kritikk kan medfører et visst omdømmetap for en institusjon eller for eksempel en kommune, eller at noen kan miste tillit til tilbud. Men det er ikke tilstrekkelig grunn til at du ikke kan fremsette den ytringen som du mener er viktig. For at ytringen skal være illojal, må skadene eller farene for skade ha et visst alvor.

Ved en slik vurdering er det også viktig hva ytringen gjelder, og om du har tatt «ballen og ikke mannen». Hvis du har fremsatt saklige ytringer, for eksempel i et avisinnlegg, skal det svært mye til for å konstatere noen slik skade. Det har ikke skjedd i noen av Sivilombudets saker som er nevnt kort her.

Det er heller ikke avgjørende om det viser seg at du tok feil i din kritikk, hvis kritikken var basert på forsvarlige vurderinger og undersøkelser da den ble fremsatt. Rene meningsytringer kan ikke klassifiseres som sanne eller usanne, og er uansett lovlige hvis det ikke er usaklige og grunnløse angrep.

Sivilombudet har slått fast at også offentlig ansatte kan uttale seg kritisk om egen virksomhet, og dessuten har spillerom for feil.

Det tillatte omfatter «…også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlig ansatte har altså et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening».
Sivilombudet i sak 2018/4777.

Skaden eller faren for skade må være helt klar. Man kan si at tvilen skal komme ytringsfriheten til gode. Det er heller ikke alle opplevde farer for eksempelvis omdømmetap som er relevante. Det som kan være relevant, er tap av tillit som er nødvendig for institusjonens utøvelse av sine tjenester.

«…avgjørende […] hvorvidt As kommentar innebar en påviselig skade eller åpenbar risiko for skade på kommunens legitime og saklige interesser. Momenter i vurderingen vil særlig være ytringens innhold, ytringens form, faren for identifikasjon, hva slags stilling det er tale om og formålet med ytringen».
Sivilombudets uttalelse i sak 2018/4777.

Det skal altså generelt mye til av slik skade før ytringsfriheten begrenses.

En av Sivilombudets saker viser at en ansatt kan skrive høringsuttalelse, og være uenig med sin arbeidsgiver i hvordan en lov bør utformes.

De forskjellige «momentene» som form, innhold og fremgangsmåte har først og fremst betydning ved vurderingen av om noe er skadelig for en institusjon. En uheldig form eller fremgangsmåte er ikke i seg selv illojal hvis den ikke volder noen skade.

4. Vil du vite mer?

I denne gjennomgangen har vi beskrevet sykepleieres ytringsfrihet uten detaljerte juridiske henvisninger. Hvis du vil fordype deg mer i dette kan du finne mer stoff her, hvor alle de siterte sakene også er tatt med:

Grunnloven § 100 om ytringsfrihet finner du her.

Helsepersonelloven som blant annet har regler om omsorg overfor pasienter (§4) og at man ikke må svekke tilliten til helsetjenesten (§ 56) ligger her.

Saken fra Helsepersonellnemnda om psykologen som skrev at han ikke ville overholde meldeplikten til barnevernet er her.

Helsepersonellnemndas sak om ambulansepersonellet i Sofienbergparken som blant annet kom med ukvemsord til pasienten ligger her.

Dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (Baka mot Ungarn i 2016), hvor det ble sagt at vernet gjelder i saker som i det vesentlige gjelder ytringer, er her.

Sivilombudets uttalelse i sak 2006/530, om en miljøarbeider som hadde ytret seg i lokalavisen om angivelige brudd på arbeidsmiljøloven, uten å ta dette opp internt, finner du i årsmeldingen for 2006-2007 på side 79, her.

Sivilombudets uttalelse i sak 2012/1031, om fem lærere som uttalte seg om et skoleutviklingsprosjekt og ble innkalt «på teppet», finner du her.

I 2015 gikk Sivilombudet av eget tiltak gjennom rundskriv og praksis om ansattes ytringsfrihet i stat og kommune, og ga uttrykk for prinsipper som senere er lagt til grunn. Uttalelsen i sak 2015/940 finner du her.

Sivilombudets gjennomgang i 2015 medførte at det i 2017 ble laget nye Etiske retningslinjer for statstjenesten og at KS samme år utarbeidet en veileder om Ytringsfrihet og varsling for kommuner og fylkeskommuner.

Sivilombudets uttalelse i sak 2018/4777 om en lærer som uberettiget hadde fått advarsel for en politisk ytring på Facebook finner du her.

Sivilombudets sak 2021/742 om en veterinær i Mattilsynet som hadde avgitt sin egen avvikende høringsuttalelse i sak om lovforslag om pelsdyrhold finner du her.

Forespørsel om møte med administrerende direktør i KS

NIM-B-2021-023

Brev til administrerende direktør i KS (pdf) 255.85 KB

Til: Administrerende direktør i KS

NIM har sendt brev til administrerende direktør i KS hvor vi ber om et møte for å overlevere og presentere rapporten «Kommuner og menneskerettigheter» samt for å diskutere et mulig samarbeid om oppfølging av rapporten.

To nye domfellelser fra EMD i barnevernssaker mot Norge

EMD kunngjorde torsdag 25. november to nye avgjørelser mot Norge som omhandler barnevern. Norge ble dømt i begge, og dermed er Norge nå dømt i totalt 13 saker.

Begge sakene mot Norge er avgjort i komité, som er en forenklet behandlingsmodell som domstolen nå har varslet at de vil gå over til i behandlingen av de fleste barnevernssakene. I begge sakene uttaler domstolen at de generelle prinsippene som nå gjelder for saker som involverer barnevernstiltak, herunder tiltakene som sakene omhandler, nå er godt etablert i domstolens rettspraksis, og ble utførlig utpenslet i storkammersaken Strand Lobben mot Norge, og i senere saker.

E.H. mot Norge

Den ene saken omhandlet omsorgsovertakelse og samværsbegrensninger. Domstolen fulgte tidligere praksis som går ut på å være tilbakeholdne med overprøving av omsorgsovertakelser, og fant ikke grunn til å sette til side denne. Dermed ble det ikke konstatert krenkelse av artikkel 8 i spørsmålet om omsorgsovertakelsen. Derimot ble det konstatert krenkelse på bakgrunn av begrensninger i klagerens samvær med barnet. Samværet var satt så lavt som to timer, tre ganger i året. Domstolen viste til at den tidligere har understreket at sterke samværsbegrensninger ikke støtter gjenforeningsmålet. Domstolen sier videre at i hver sak er det spesielle omstendigheter som må undersøkes før en fastsetter samværsbegrensning, men at de nasjonale myndighetene i denne saken har lent seg mye på veldig generelle vurderinger av barnets behov for stabilitet i fosterhjem og dermed avskjæring av samvær, fremfor individuelle vurderinger av dette.

Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der fylkesnemnder og domstoler har fastsatt et skjematisk lavt samvær i saker der det er antatt at barnet vil være plassert i fosterhjem i lang tid. Som kjent er dette en praksis som har utviklet seg og festnet seg over tid, og det er grunn til å tro at flere av de resterende sakene for EMD vil kunne lede til domfellelse på dette punktet.

En helt fersk rapport fra OsloMet som har undersøkt praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter fra siste halvdel av 2020, viser at praksis nå har endret seg slik at en tar opp i seg signalene fra EMD og Høyesterett. Samtidig understreker rapportforfatterne bekymringer over at man i enkelte tilfeller også kan risikere at pendelen svinger for langt over på den andre siden, og fastsetter mye samvær i tilfeller der dette ikke er til barnets beste. Også EMDs praksis åpner for at det ikke fastsettes samvær, og at det såkalte gjenforeningsmålet forlates, på visse vilkår, og det er viktig at rettsanvenderne også tar inn over seg dette fremfor å utmåle skjematisk hyppig samvær i alle saker. NIM ser frem til at det nå skal komme nye retningslinjer for utmåling av samvær etter omsorgsovertakelse, som forhåpentlig balanserer godt mellom de ulike hensynene på dette området.

M.F. mot Norge

Den andre saken omhandlet tvangsadopsjon og fratakelse av foreldreansvar. Saken gjaldt et barn som hadde blitt plassert i fosterhjem kort tid etter fødsel, og da barnet var to og et halvt år ble det besluttet fratakelse av foreldreansvaret og adopsjon. Faren til barnet klaget inn tvangsadopsjonen og fratakelsen av foreldrerettighetene. Også i denne saken var det lite og sjeldent samvær forut for adopsjonen, bare to timer fire ganger i året under tilsyn. EMD påpekte at med så lite samvær var det lite grunnlag for å kunne si noe om hvorvidt klageren og barnet burde ha kontakt i fremtiden, og klageren hadde ikke blitt gitt noen reell mulighet til å utvikle bånd til barnet.

EMD kritiserte også prosessen i domstolen for at det ikke ble innhentet en oppdatert sakkyndigrapport forut for avgjørelsen om tvangsadopsjon, og prosessen ble også kritisert for å legge for stor vekt på generell forskning som tilsier at barn med langvarige plasseringer bør adopteres, fremfor å foreta mer konkrete vurderinger av barnets situasjon. EMD advarte videre mot å legge til grunn at adopsjon mot foreldrenes vilje generelt er til barnets beste, fremfor å foreta en individualisert vurdering, gitt det veldig inngripende tiltaket adopsjon er. Domstolen uttrykte også reservasjon mot den vekten tingretten hadde lagt på at adopsjonsvedtaket ville kunne hindre gjentatte rettsprosesser fra klageren for å få nye samværsordninger eller tilbakeføring av barnet, og uttrykte at dette ikke kan telle til fordel for adopsjon, da adgangen til å få prøvet spørsmålet på nytt er en integrert del av retten til familieliv etter EMK artikkel 8.

Alt i alt konkluderte domstolen med at prosessen som ledet frem til adopsjonsvedtaket ikke balanserte inn alle hensyn og synspunkter fra klageren, og at prosessen ikke var ledsaget av tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier.

Inngripende vedtak krever grundige, individuelle vurderinger

Norge har generelt gode og grundige prosesser sammenliknet med mange andre stater, men sakene for EMD viser også noen systemiske svakheter som NIM også har påpekt i rapporten «Hvorfor dømmes Norge i EMD? – En statusrapport om barnevernsfeltet», blant annet knyttet til manglende innhenting av oppdaterte sakkyndigvurderinger, og vektlegging av generelle betraktninger om adopsjon i større grad enn individuelle vurderinger. Denne saken viser også dette. NIM har tidligere vært opptatt av at et så inngripende vedtak som fratakelse av foreldreansvar og adopsjon bør rammes inn av sterke rettssikkerhetsgarantier og grundige vurderinger.

Begge sakene viser at behovet for konkrete og individuelle vurderinger må være fremste fokus for rettsanvenderne i barnevernssaker i tiden fremover.

Vald i nære relasjonar – eit menneskerettsleg problem

Av Mina Haugen, rådgjevar i Noregs institusjon for menneskerettar.

Vald i nære relasjonar er eit alvorleg menneskerettsproblem i Noreg. NIM er spent på kva tiltak den nye regjeringa vil setje i verk.

I dag, torsdag 25. november, er FNs internasjonale dag for avskaffing av vald mot kvinner. Dagen er meint å setje søkjelyset på eit verdsomspennande samfunnsproblem.

Kjønnsbasert vald utgjer stadig eit av dei mest utbreidde og systematiske menneskerettsbrota i verda. Ifølgje FN vert kvar tredje kvinne i verda utsett for vald minst ein gong i løpet av livet.

Også i Noreg utgjer dette eit alvorleg samfunnsproblem. Om lag kvart fjerde drap i Noreg er eit partnardrap. I fjor vinter leverte Partnardrapsutvalet ei utgreiing der dei presenterte funna av ein gjennomgang av 19 partnardrap som fann stad i perioden 2014 til 2017. Utvalet peika på at det i alle dei gjennomgåtte sakene hadde førekome partnarvald i forkant av sjølve drapet. Utvalet peika også på store og systematiske utfordringar i både politiet og hjelpeapparatet si risikovurdering og handtering av sakene.

Desse utfordringane er ikkje berre eit alvorleg samfunnsproblem. Det er også eit stort menneskerettsleg problem, og staten har ei menneskerettsleg plikt til å førebygge, hindre og nedkjempe vald. Dette følgjer av fleire av dei internasjonale menneskerettskonvensjonane som Noreg er rettsleg bunden av, mellom anna EMK, FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, og FNs kvinnekonvensjon. Sistnemnde identifiserer òg kjønnsbasert vald som ei form for menneskerettsstridig diskriminering.

I år er det òg ti år sidan Istanbulkonvensjonen, Europarådets konvensjon om førebygging og nedkjemping av vald mot kvinner og i nære relasjonar tredde i kraft. Konvensjonen, som Noreg ratifiserte i 2017, inneheld eit omfattande og heilskapleg rammeverk for korleis styresmaktene skal gjennomføre plikta til å førebygge og nedkjempe vald mot kvinner og i nære relasjonar i praksis. Den inneheld mellom anna føresegner om opplæring av fagfolk, krav til krisesenterdekning, tiltak for å gi vern til valdsutsette, forsking på og datainnsamling om vald, åtgang for valdsutsette til å krevje skadebot, og plikt til finansiering av førebyggingstiltak, for å nemne eit knippe. Staten er forplikta etter konvensjonen til å arbeide målretta og koordinert på alle myndigheitsnivå. Konvensjonen anerkjenner òg eit viktig premiss, nemleg at vald i nære relasjonar i stor grad er eit kjønna fenomen. Sjølv om vald i nære relasjonar kan råke alle kjønn, er det i aller størst grad kvinner som er utsett.

Plikta til å førebygge og nedkjempe vald i nære relasjonar kvilar altså på styresmaktene sine skuldrar. I august kom Solberg-regjeringa med ein etterlengta handlingsplan mot vald i nære relasjonar, «Frihet fra vold». Handlingsplanen, som inneheldt 82 tiltak fordelt på seks ulike innsatssområde, er meint å bidra til gjennomføringa av pliktene i Istanbulkonvensjonen.

Sidan då har me fått eit maktskifte i regjeringskontora. NIM er spente på korleis, og om den nye regjeringa vil følgje opp handlingsplanen frå den førre regjeringa. Samstundes er det ikkje oppfølginga av handlingsplanen aleine som eventuelt vil definere den nye regjeringa sitt arbeid mot vald mot kvinner. Det avgjerande er kva tiltak som faktisk vert satt i verk.

NIM ser fram til å sjå kva den nye regjeringa vil gjere for å oppfylle Noregs menneskerettslege plikt til å førebygge og nedkjempe vald nære relasjonar. Det er framleis ein svært lang veg å gå før me nærmar oss å kunne seie at kjønnsbasert vald er avskaffa – både i verda og i Noreg. Me vonar at me innan 25. november neste år har kome nokre steg vidare.

«Kommuner og menneskerettigheter»

NIM-R-2021-003-v02

Les rapporten «Kommuner og menneskerettigheter» her.

Uten innsats fra kommunene får vi ikke gjennomført menneskerettighetene i Norge.

Kommunene står i førstelinjen og er de som ivaretar mange av menneskerettighetene som Norge er bundet av i praksis. Lærerne som underviser datteren din, vernepleierne som pleier din syke far eller naboen som sikrer at bygninger i din kommune skal være universelt utformet, er mennesker som daglig bidrar til den nasjonale gjennomføringen av menneskerettighetene.

Menneskerettigheter kan både sikres og brytes i norske kommuner. Kommunen har gjennom sine lovpålagte oppgaver en viktig rolle for å sikre Norges menneskerettighetsansvar. I praksis betyr dette blant annet at lokalpolitikere, sentraladministrasjonen, leger, lærere, innkjøpere og alle andre som tar beslutninger eller jobber med mennesker må være klare over hvilken betydning menneskerettighetene har for arbeidet som daglig utføres.

NIM har publisert rapporten «Kommuner og menneskerettigheter». Formålet med denne rapporten er å sette kommunenes menneskerettighetsansvar på dagsordenen. NIM ønsker å tydeliggjøre det menneskerettslige ansvaret landets kommuner har. Formålet er videre å synliggjøre utfordringer og behov som finnes for å kunne styrke det lokale menneskerettighetsarbeidet.

Vi håper rapporten vil bli lest og brukt av landets kommuner for å bedre både deres, og slik også Norges, helhetlige menneskerettighetsarbeid.

Les hele rapporten her.