NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har gitt innspill til Bufdirs langtidsplan for forskning, evalueringer og utvikling av kunnskapsgrunnlag.
Den 21. april 2022 er det 50 år sidan homofili vart avkriminalisert i Noreg. Dagen er ei viktig markering av kor langt kampen for lhbti-personar sine menneskerettar har kome, og ei påminning om kampane som framleis står att.
Den 21. april 1972 oppheva Stortinget § 213 i straffelova. Paragrafen slo fast at:
«Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar».
Opphevinga av § 213 var ein viktig siger for den skeive rettigheitsrørsla, og eit viktig steg nærare like rettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk.
Det er óg 40 år sidan Den europeiske menneskerettsdomstolen slo fast at forbod mot homofili er eit brot på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). I saka Dudgeon mot Storbritannia, slo domstolen fast at at straffeføresegner som kriminaliserer homofili, som til dømes den norske § 213, er brot på retten til privatliv etter EMK.Nyleg kom óg FNs kvinnekomité med ei avgjerd i ei klagesak mot Sri Lanka, der komiteen uttalte at kriminalisering av seksuelt samkvem mellom kvinner ikkje var i tråd med FNs kvinnekonvensjon.
Mykje har endra seg sidan 1972. Lesbiske, homofile, bifile og transpersonar har eit mykje sterkare rettsvern enn for 50 år sidan. I dag er diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk forbode etter likestillings- og diskrimineringslova. Hatkriminalitet og hatefulle ytringar mot lhbt-personar er også forbode etter straffelova. Onsdag 20. april 2022 kom statsminister Jonar Gahr Støre óg med ei orsaking på vegne av norske myndigheiter for korleis myndigheitene har kriminalisert og straffeforfølgd skeive.
Samstundes finns det utfordringar for lhbti-personar sine menneskerettar, både i Noreg og i verda elles. Levekårsundersøkingen viser at skeive framleis har verre levekår enn befolkinga elles. Særleg transpersonar opplev verre levekår. Om lag ein av tre transpersonar har blitt utsatt for seksuelle overgrep, og ein av fire har fått trugsmål om vald. Lhbti-personar opplev også store tilbakeslag internasjonalt, mellom anna i Russland, Polen, Ukraina og Ungarn.
Avkriminaliseringsdagen er derfor er ei viktig markering av like menneskerettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Dagen er óg ei påminning om kampane som framleis står att, og at ingen kampar er vunne for godt.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har levert høringsuttalelse til Stortinget om forslag til endringer i NIM-loven.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har avgitt høringssvar til regjeringens forslag om midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina med rett til midlertidig kollektiv beskyttelse.
NIM har særlig merknader til enkelte deler av forslaget som berører barns rettigheter. Regjeringen foreslår blant annet tilpasninger i regelverket for tilsyn med omsorgsinstitusjoner og fosterhjem. NIM har også innspill til fristen for å tilby barn grunnskoleopplæring, og anbefaler at denne fristen ikke utvides lenger enn absolutt nødvendig.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet utredet det menneskerettslige handlingsrommet for spørsmålet om et forbud mot søskenbarnekteskap i norsk rett.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
En av regjeringens nye satsninger er tillitsreform i offentlig sektor. Reformens formål er å sikre mer innflytelse og frihet til den enkelte ansatte ved utøvelsen av offentlig myndighet, samt færre kontrolltiltak. En slik reform vil imidlertid også ha sider til rettssikkerhetsspørsmål, ettersom rapportering og kontrollrutiner kan være nødvendig for å fange opp svikt. Det slår særlig inn ved myndighetshandlinger som har en side til menneskerettighetene. NIM har drøftet hvordan hensynet til rettssikkerhet og garantier for å sikre menneskerettighetene kan ivaretas i en tillitsreform.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge blant annet gjennom rådgivning til norske myndigheter. NIM har utarbeidet en utredning til Olje- og energidepartementet (OED) med en rettslig vurdering av oppfølgingen av Høyesteretts dom av 2. desember 2020 (HR-2020-2472-P), den såkalte klimadommen. Saken gjaldt gyldigheten av ti utvinningstillatelser. Søksmålet førte ikke frem. Høyesterett legger der til grunn at det er en høy terskel for at domstolene skal kunne tilsidesette denne typen stortingsvedtak etter Grunnlovens § 112.
NIMs utredning knytter seg imidlertid til forvaltningens plikter etter Grunnloven, hvor grunnlovsvernet gjelder fullt ut.
I klimasaken uttalte Høyesterett at staten vil ha plikt etter Grunnloven § 112 til å nekte å godkjenne plan for utbygging og drift av petroleumsforekomster (PUD) når hensynet til klima og miljøet ellers tilsier det. NIM konkluderer med at denne terskelen går når de territorielle og eksporterte forbrenningsutslipp som en godkjenning vil gi opphav til, ikke er forenelig med å begrense oppvarmingen til 1,5°C. Høyesterett forutsatte at klimavirkningen av eksporterte forbrenningsutslipp trekkes inn i vurderinger etter Grunnloven § 112, og at klimavirkningen av eksportutslippene vil bli konsekvensutredet før departementet avgjør søknader om PUD. NIM legger derfor til grunn at i den grad slike utredninger ikke er foretatt i samsvar med de saksbehandlingskrav som følger av Grunnloven, bør slike saker behandles på nytt. I etterkant av vår utredning har regjeringen i dag opplyst at tilleggsmeldingen til Energimeldingen vil inneholde krav om vurdering av klimavirkningene opp mot Paris-avtalens mål ved alle planer for utbygging og drift (PUD).
NIM har ikke mandat til å behandle enkeltsaker, og har ikke tatt konkret stilling til grunnlovsmessigheten av enkelte søknader eller petroleumspolitikken generelt.
Folkegruppen har i dag et særskilt menneskerettslig vern, men gjennom historien har rom blitt offer for undertrykkelse og overgrep. I store deler av Europa, men også i Norge, møter mange rom fortsatt betydelige utfordringer. I mange land er de den nasjonale minoriteten som utsettes for mest diskriminering.
Markeringen av denne dagen bør derfor sette søkelyset på behovet for kunnskap, inkludering og mangfold – slik at det blir lettere å være rom i Norge og i resten av Europa. Vi håper at denne dagen blir en god dag for alle rom – til tross for omstendighetene og restriksjonene grunnet koronaviruset.
Gratulerer med Den internasjonale romdagen!
Les mer i NIMs rapport fra 2019 om Norges nasjonale minoriteter.
Les også NIMs nettsak «Anbefalinger om minoritetsspråk i Norge».
Europarådets ministerkomite har kommet med anbefalinger til Norge om gjennomføring av minoritetsspråkpakten. Ministerkomiteens anbefalinger er basert på ekspertkomiteens mer omfattende rapport fra høsten 2021.
Les ekspertkomiteens rapport her.
Ministerkomiteen anbefaler at myndighetene i Norge følger opp ekspertkomiteens rapport fra 2021, og å særlig prioritere å:
Minoritetsspråkpakten ble åpnet for undertegning i 1992 og trådte i kraft i 1998. Norge ratifiserte pakten i 1993. Minoritetsspråkpakten er en konvensjon som gir plikter til staten om å sikre og fremme bruken av de minoritetsspråk som har historisk og geografisk tilknytning til landet. Den omfatter ikke dialekter av majoritetsspråket eller språket til minoritetspersoner som kommet til Norge i nyere tid. I Norge er nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, kvensk, romanes og romani definert som minoritetsspråk og beskyttet av minoritetsspråkpakten.
Minoritetsspråkpakten er utformet på en måte som gjør det mulig for statene å velge de plikter og tiltak som best passer forholdene i den respektive stat. Denne fleksibiliteten var ment å ta hensyn til de store forskjellene i regions- eller minoritetsspråkenes faktiske situasjon (antall brukere, grad av fragmentering, osv.). Minoritetsspråkpakten definerer minoritetsspråk som enten territorielle eller ikke-territorielle, avhengig av historie, geografisk utbredelse og andre faktiske forhold.
Minoritetsspråkpaktens gjennomføring overvåkes av Europarådets ministerkomité som bistås av en ekspertkomité. Ekspertkomiteen behandler periodiske rapporter fra statene, og innhenter informasjon fra berørte organisasjoner i vedkommende stat, som grunnlag for sine anbefalinger.
I NIMs rapport «Norges nasjonale minoriteter» kan man lese mer om menneskerettighetene til de nasjonale minoritetene i Norge.
Dette er kortversjonen av en rapport skrevet av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Fullversjonen av rapporten er tilgjengelig på NIMs nettsider.
Vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn er et alvorlig samfunnsproblem og har store konsekvenser for barna som utsettes for dette. Selv om vold og overgrep oftest begås mellom privatpersoner, er det likevel myndighetenes ansvar å forebygge og bekjempe dette. Derfor er det også et menneskerettighetsproblem. Statens myndigheter er forpliktet etter en rekke menneskerettighetsbestemmelser til å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt, og til å bistå og følge opp de barna som utsettes for dette.
Dette rettsområdet har hatt stor rettslig utvikling, i takt med endrede samfunnsnormer. Dette innebærer at en del handlinger som ble ansett som akseptable for noen tiår siden, som vold i oppdragelsesøyemed, nå er omfattet av det som myndighetene skal verne barnet mot. Norge har også signert nye menneskerettighetskonvensjoner som forplikter til å beskytte barn mot vold og seksuelt misbruk. I dag har statene et omfattende ansvar med konkrete forpliktelser som de må gjennomføre.
I Norge er det mange ulike menneskerettigheter som sier noe om hvilke rettigheter barn har og hvilke forpliktelser statene har til å forebygge og bekjempe vold og overgrep mot barn. Det er særlig fem regelsett som er viktige i Norge, og som vi tar utgangspunkt i når vi gjennomgår forpliktelsene.
Det er ingen entydig definisjon av vold i menneskerettslige instrumenter eller i litteratur om menneskerettigheter. De ulike menneskerettslige instrumentene som beskytter barn mot vold, uttrykker det barnet skal beskyttes mot på ulike måter.
En sentral bestemmelse er barnekonvensjonen artikkel 19. Denne bestemmelsen krever at statene beskytter barnet mot
«alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.»
Også etter de andre konvensjonene og Grunnloven kan det legges til grunn at barn skal beskyttes mot alle former for vold. Det er ikke bare fysisk vold barna skal beskyttes mot, og det anerkjennes at blant annet bruk av psykologisk, seksuell og økonomisk vold er noe som faller inn under det menneskerettslige vernet.
Staten har både en plikt til å selv avstå fra å bruke vold (for eksempel når offentlige ansatte bruker vold på skoler eller institusjoner), og til å beskytte barn mot vold begått av privatpersoner. Selv om menneskerettighetene forplikter stater og ikke privatpersoner, har statene en menneskerettslig plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mellom privatpersoner. Disse forpliktelsene er formulert ulikt i de ulike konvensjonene, og hvor omfattende forpliktelser statene har varierer. Men ettersom barn er særlig sårbare, og fordi vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn er svært alvorlige handlinger, har staten generelt en omfattende forpliktelse til å beskytte barn mot slike handlinger.
I arbeidet med vold og voldsforebygging er det noen overordnede prinsipper som har betydning for gjennomføringen av statens forpliktelser. Et viktig grunnprinsipp er at statene må ha en rettighetsbasert tilnærming til arbeidet med vold mot barn. Ifølge FNs barnekomité innebærer dette at man må gå fra å se på barn som «objekter» som trenger hjelp, til å se på barn som rettighetshavere som har en umistelig rett til beskyttelse.
En rettighetsbasert tilnærming krever at man sørger for at alle barns rettigheter blir oppfylt. Særlig viktige er de fire generelle prinsippene som FNs barnekomité har løftet frem som prinsipper som skal legges til grunn for tolkningen av alle rettighetene i barnekonvensjonen. Prinsippene har også betydning for arbeidet med vold og voldsforebygging. Disse er:
Ved å ta utgangspunkt i teksten i de forskjellige rettighetene i Grunnloven og konvensjonene, tolket i lys av praksis fra konvensjonsorganene og nasjonale domstoler, kan det utledes mange konkrete forpliktelser for statene i arbeidet med å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Forpliktelsene spenner over flere områder og sektorer. Vi har delt de inn på følgende måte:
Kriminalisere: Staten må kriminalisere en rekke handlinger, herunder alle former for vold og seksuelle overgrep mot barn.
Forebygge: Staten må iverksette forebyggingstiltak på samfunnsnivå, for eksempel opplæring- og bevisstgjøringstiltak ved informasjonsspredning og behandlingsprogrammer for tidligere voldsutøvere og overgripere.
Identifisere: Staten har en plikt til å sørge for at man har mekanismer på plass som kan identifisere barn som står i fare for å bli utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.
Rapportere: Staten skal ha mekanismer som gjør det mulig å melde inn vold, overgrep og omsorgssvikt, for eksempel åpne telefonlinjer.
Avverge: Staten må i visse tilfeller ta skritt for å avverge vold og overgrep mot barn. Når en melding om en antakelse om at et barn utsettes for dette kommer inn, må myndighetene reagere umiddelbart ved å iverksette undersøkelser for å avklare situasjonen. I undersøkelsen må myndighetene foreta en selvstendig, proaktiv og omfattende vurdering av om det foreligger en reell og umiddelbar risiko for vold mot barn, også ved å innhente egne bevis. Der risikoen er reell og umiddelbar, må myndighetene med en gang iverksette alle tiltak det ut fra situasjonen er rimelig å forvente for å forhindre vold eller overgrep mot barn.
Etterforske og straffeforfølge: Menneskerettighetene stiller krav til at myndighetene må sørge for etterforskning, og i visse tilfeller også straffeforfølgning. Det stilles en rekke prosessuelle krav til sakene som havner i straffesakssporet for å ivareta barns rettigheter. Barn har rett til å få informasjon og å bli hørt i alle saker som angår dem, også når de er ofre i en straffesak.
Ivareta retten til familieliv: Både foreldre og barn har rett til familieliv med hverandre. Denne rettigheten må også vurderes og hensyntas hele veien når man vurderer inngrep i familier for å beskytte barn.
Følge opp: Dersom et barn har vært utsatt for vold eller overgrep, er staten forpliktet til å følge opp barnet, for eksempel ved rådgivning eller oppfølgning fra psykolog og andre helsetjenester.
Reparere krenkelser: Et barn som har vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt skal ha mulighet til å prøve saker om krenkelse av menneskerettighetene for domstoler eller andre organer, der man også skal kunne fremme krav om erstatning.
Samarbeide internasjonalt: De menneskerettslige kildene oppfordrer også statene til å samarbeide internasjonalt om arbeidet med vold og voldsforebygging.
