I kjølvannet av Høyesteretts avgjørelse i Fosen-saken er det kommet mange synspunkter på hva følgene av dommen bør bli. Dette er et komplisert spørsmål. Både nasjonale og internasjonale regelverk gir enkelte føringer.
Menneskerettslig ansvar
Statens myndigheter har plikt til å sørge for at norsk lovgivning og praksis er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Staten må også, gjennom lovgivning og praksis, sikre at private rettssubjekter som for eksempel selskaper opptrer i samsvar med menneskerettighetene.
I dette tilfellet er bestemmelsen som var krenket, SP artikkel 27, inkorporert i norsk lovgivning med forrang. Dette var en del av begrunnelsen for at Høyesterett i dommen fastslo at departementets konsesjons- og ekspropriasjonsvedtak i Fosen-saken var ugyldige.
Høyesterett kom til at de omfattende avbøtende tiltakene lagmannsretten hadde lagt opp til, ikke hindret krenkelse av SP artikkel 27. Høyesterett kom til at SP artikkel 27 ble krenket gjennom tillatelsene til vindkraftverkene på Storheia og Roan. Så lenge krenkelsen ikke er reparert, altså så lenge driften av vindparkene går som før og menneskerettighetsbruddet heller ikke er reparert på andre måter, er krenkelsen pågående.
Høyesterett har ikke sagt noe om hva som bør skje med vindkraftanleggene. Dommen innebærer at saken må tas til videre behandling i departementet. Regjeringen har beklaget at vedtakene krenker reineierne på Fosen sine rettigheter. Men SP gir flere føringer for hva som skal skje når det har inntruffet et brudd på en av bestemmelsene i konvensjonen.
Menneskerettslig reparasjonsplikt
Etter SP artikkel 2 (3) har stater som har krenket konvensjonens rettigheter en plikt til å sørge for «effektive rettsmidler» for å bøte på bruddet. Ifølge denne bestemmelsen er staten forpliktet til å «sikre at enhver, hvis rettigheter og friheter etter denne konvensjon blir krenket, skal ha adgang til effektive rettsmidler, uansett om krenkelsen er foretatt av personer som har handlet i offentlig tjeneste». Denne bestemmelsen kan altså bare krenkes hvis en annen av konvensjonens rettigheter er krenket – den kan ikke krenkes alene.
Menneskerettighetskomiteen har avgitt en generell kommentar om blant annet «effective remedy» og reparasjonsplikten.1 Her understrekes det at avslutning av et pågående brudd er en sentral del av denne rettigheten.2 Videre kan reparasjonsplikten omfatte en rekke ulike tiltak som «restitution, rehabilitation and measures of satisfaction, such as public apologies, public memorials, guarantees of non-repetition and changes in relevant laws and practices,…»3
I begrepet «effektive rettsmidler» ligger altså mer enn bare tilgang til domstolsapparatet eller andre klageinstanser. FNs menneskerettighetskomité har i flere individklagesaker uttalt at statene har plikt til å yte «full reparation» til individer hvis rettigheter er krenket.
I den såkalte Poma Poma-saken, om en lama-oppdretter i Peru som hadde mistet sitt livsgrunnlag på grunn av brønn-utbygging som førte til at beitene forsvant, fant Menneskerettighetskomiteen at artikkel 27 var krenket, og at artikkel 2 (3) sammen med artikkel 27 var krenket fordi saken ikke slapp inn til domstolsbehandling på grunn av en prosessuell feil staten selv hadde begått.4
Saken Corinna Horvath mot Australia gjaldt en dom for erstatning som ikke var blitt håndhevet av myndighetene. Her minnet Menneskerettighetskomiteen om at:
«… under article 2, paragraph 3, States parties are required to make reparation to individuals whose Covenant rights have been violated. Without such reparation the obligation to provide an effective remedy, which is central to the efficacy of article 2, paragraph 3, is not discharged.»5
I sin vurdering la Menneskerettighetskomiteen blant annet til grunn at myndighetenes prosedyrer for å reparere krenkelsene av artikkel 7, 9 (1) og 17, hadde vist seg å være for ineffektive og den endelige kompensasjonen for utilstrekkelig i forhold til de bruddene saken gjaldt. Komiteen kom til at manglene i håndhevingen og saksgangen utgjorde en krenkelse av artikkel 2 (3) sammen med artikkel 7, 9 (1) og 17.6
Reparasjonsplikten oppstår altså etter at en krenkelse av en av rettighetene i SP er blitt konstatert. Det betyr at krenkelsen må repareres og forholdene bringes i samsvar med konvensjonens krav igjen.
Hvilke tiltak som skal til for å oppfylle reparasjonsplikten kan imidlertid variere fra sak til sak. I en sak mot Australia, der FNs menneskerettighetskomité kom til at Australia krenket retten til kulturutøvelse for urfolk fordi de ikke ble beskyttet mot havstigning på grunn av klimaendringer Australia bidrar til, oppsummerte komiteen innholdet i reparasjonsplikten i den saken slik:
«…. the State party is obligated, inter alia, to provide adequate compensation, to the authors for the harm that they have suffered; engage in meaningful consultations with the authors’ communities in order to conduct needs assessments; continue its implementation of measures necessary to secure the communities’ continued safe existence on their respective islands; and monitor and review the effectiveness of the measures implemented and resolve any deficiencies as soon as practicable. The State party is also under an obligation to take steps to prevent similar violations in the future.» 7
I denne saken var krenkelsen pågående og av en eksistensiell art, gitt at de lavereliggende øyene som urfolket tradisjonelt bor på går tapt meter for meter som følge av menneskeskapte klimaendringer.
Reparasjonsplikten i en situasjon med fortidige eller pågående rettighetsbrudd kan altså oppfylles ved tilbakestille forhold (restitusjon), rehabilitere områder, tilby erstatningsområder å gi adekvat kompensasjon, sørge for meningsfull konsultasjon, iverksette tiltak som er nødvendige for å sikre de berørte individene og deres familiers eksistensgrunnlag, overvåkning og vurderinger av effektiviteten av tiltakene over tid, og utbedring av mangler i tiltakene snarest mulig. Staten er også forpliktet til å ta skritt for å unngå at tilsvarende krenkelser finner sted i fremtiden.
