Regjeringen skriver i en pressemelding i dag at de foreslår å ta FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inn i menneskerettsloven. Dette er noe NIM har jobbet for lenge og denne utviklingen er svært velkommen.
Dette er virkelig en gledens dag, sier Gro Nystuen, fungerende direktør i NIM (Norges institusjon for menneskerettigheter). Funksjonshemmedes menneskerettigheter vil nå få større gjennomslag.
Inkorporering vil være egnet til å øke bevisstheten og oppmerksomheten om konvensjonen i offentlige organer, og på den måten bidra til å styrke gjennomføringen av CRPD i praksis. Endelig får funksjonshemmede den samme menneskerettslige beskyttelsen som andre minoriteter i Norge, sier Nystuen.
NIM skrev i 2022 rapporten «Inkorporering av CRPD i norsk rett», og i 2024 en lengre utredning om inkorporering som høringssvar til Kultur- og likestillingsdepartementets ekspertutredningen om CRPD. De kan du lese her:
NIM har avgitt høringsuttalelse til forslag om undersøkelsesordning for drap og andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn mv. Etter NIMs syn vil en undersøkelsesordning kunne bidra til bedre etterlevelse av Norges internasjonale forpliktelser etter bl.a. barnekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen, Lanzarotekonvensjonen og EMK, fordi den gjennom avdekking av feil og mangler i eksisterende lovverk og praksis vil kunne videreutvikle og forsterke forebyggingsarbeidet mot drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. NIM ber for øvrig blant annet departementet om å vurdere forslagets regler om tilgang til taushetsbelagte opplysninger grundigere opp mot Grunnloven og EMK.
Amnesty og Samerådet har lansert rapporten «Just Transition or ‘Green colonialism’». Rapporten beskriver hvordan klimaendringene truer samenes kultur og eksistens på to måter:
Direkte gjennom miljøpåvirkninger som endringer i værforhold og økosystemer.
Indirekte gjennom økning i energi- og ressursutvinningsprosjekter i Sápmi, som kalles «grønn» utvikling og «ren» energiomstilling.
Rapporten fremhever viktigheten av konsultasjoner og retten til fritt forhåndsinformert samtykke (Free Prior and Informed Consent – FPIC) for å identifisere og forhindre mulige menneskerettighetsbrudd på et tidlig stadium. Prinsippet om FPIC fremgår av flere bestemmelser i FNs erklæring om urfolks rettigheter (UNDRIP).
Gjennom case-studier fra Norge, Sverige og Finland undersøker rapporten hvordan beslutningsprosessene i energiprosjekter har vært. Sakene er vindkraftverkene på Fosen, en planlagt nikkel-gruve Rönnbäck og søknader om mineralutvinning i Käsivarsi. Rapporten konkluderer med at alle tre statene svikter i å gi samiske representanter tilstrekkelige ressurser til å delta effektivt i konsultasjoner, og at de samiske samfunnene som blir påvirket av energiutbyggingen blir tvunget til å ta saken til domstolene og internasjonale menneskerettighetsorganer. Ifølge rapporten er det derfor avgjørende at staten sikrer materiell og prosessuell beskyttelse for å forhindre potensielle menneskerettighetsbrudd.
I rapporten fremmes det anbefalinger samlet og enkeltvis til Norge, Sverige og Finland. Blant anbefalinger til Norge er:
Krav om uavhengige konsekvensutredninger som inkludere samisk tradisjonell kunnskap.
Utvikle prosedyrer for vurderinger knyttet til FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter artikkel 27, for å beskytte samenes rett til å utøve sin kultur.
Kartlegge og overvåke naturgrunnlaget for samisk kultur i samarbeid med samene.
Avverge muligheten for forhåndstiltredelse før gyldigheten av en tillatelse er rettslig avklart.
Bidra til forskning på kumulative konsekvenser av vindkraftutvikling i samiske områder på samisk kultur og næringer.
NIM har tidligere skrevet én rapport om menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder og én om samiske rettigheter og klimaendringer. Rapportene kan leses her:
NIM har også nylig sendt brev til Energidepartementet om evalueringen av Fosen-saken, hvor NIM etterlyser konkrete tiltak for å forhindre fremtidige brudd på urfolks menneskerettigheter. Les brevet her:
NIM har sendt brev til UNE hvor vi redegjør for hvorfor vi mener det er behov for retningslinjer om returhindringer til hjemlandet på grunn av statsløshet i saker etter utlendingsloven § 38, og hva vi mener slike retningslinjer bør inneholde. Slike retningslinjer vil også kunne oppfylle hensynene bak anbefalinger UNHCR, FNs barnekomité og FNs menneskerettighetskomite har gitt til Norge om statsløse.
NIM har sendt innspill til Norges Bank Investment Management (NBIM) der vi deler noen refleksjoner rundt rettslige aspekter ved selskapers håndtering av risiko knyttet til klima og menneskerettigheter. Innspillet kommer i lys av at NBIM har overtatt ansvaret for håndteringen av klimakriteriet i de etiske retningslinjene for SPU.
I USA har Høyesterett godkjent et lovforslag om å forby TikTok, men nylig tiltrådte president Trump har utsatt avgjørelsen i 75 dager for å legge press på Kina. I en tid der sosiale medier stadig påvirker vårt demokratiske samfunn og nasjonale sikkerhet, står Norge overfor et kritisk spørsmål: Kan vi forby plattformer som TikTok?
Mens USA heller mot et forbud, og EU innfører strenge reguleringer, møter Norge unike utfordringer på grunn av sterkt konstitusjonelle vern og manglende nasjonale regler. Denne artikkelen dykker ned i de juridiske og politiske barrierene, samt mulighetene for å holde SoMe-plattformer ansvarlige i det norske landskapet.
Innledning
Sosiale medier (SoMe) skiller seg fra andre medier på to måter som er viktige for regulering. For det første er sosiale medier ikke redaktørstyrte, men inneholder en blanding av offentlig informasjon og brukernes eget private innhold. For det andre er SoMe-plattformer et internasjonalt fenomen, og utgjør en form for global ytringsinfrastruktur. Det skaper utfordringer og behov for regulering.
SoMe har brakt mange fordeler. De fleste kan enklere skaffe seg kunnskap og underholdning, og enkelt ytre seg til mange. Men utfordringene er også mangfoldige og fundamentale. Sosial medier kan påvirke hva vi velger å bruke vår tid og derved våre liv til. De kan påvirke våre verdier, vårt politiske syn og vår helse. Disse virkningen kan forplante seg til samfunnsnivå, for eksempel gjennom å påvirke valg. Vi gir fra oss data om oss selv, noe som utfordrer vårt personvern. Vi kan kvie oss for å uttale hva vi vil, vår ytringsfrihet utfordres. Disse effektene kan utnyttes, og det gjøres. For eksempel kan plattformene brukes til påvirkningskampanjer, fremmede makter kan bedrive etterretning og vi kan utsettes for uønsket persontilpasset markedsføring.
Det fins ingen egen internasjonal traktat for sosiale medier, og relevante internasjonale regler er fragmenterte. Det betyr at mesteparten av reguleringen av SoMe-selskapene foregår nasjonalt eller regionalt, og det er bare nylig at man i det hele tatt har fått mer omfattende regulering. SoMe-selskapene har historisk vært drevet i stor grad av selvregulering.
I Europa skjer regelutviklingen av det digitale rommet særlig i EU. I tillegg spiller menneskerettighetene en viktig rolle. Særlig menneskerettighetene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) begrenser hvilke inngrep europeiske stater kan foreta i ytringsfriheten, for eksempel under henvisning til nasjonal sikkerhet. Internt i Norge spiller Grunnloven en liknende rolle.
Regulering av sosiale medier
Situasjonsbildet for regulering av sosiale medier kan deles inn i to kategorier
Stater hvor selskapene er hjemmehørende. Den viktigste reguleringen av SoMe-selskaper skjer i deres egen stater. De fleste selskaper er hjemmehørende i USA, for eksempel Meta, Alphabet, Apple og X. Her er USA er i førersetet. TikTok er kinesiskeid, via moderselskapet ByteDance. I USA ser man en særlig skepsis mot ikke-amerikanske selskap, noe som var del av bakgrunnen for forbudet mot TikTok, som president Trump nå har utsatt midlertidig. For øvrig er det lite regulering av SoMe i USA.
Stater der brukere er hjemmehørende. Statene der brukerne befinner seg kan også måtte regulere sosiale medier for å beskytte brukerne som er deres borgere. Det skjer gjennom regulering av selskapets handlinger i deres markeder. De fleste land i verden må regulere sosiale medier på denne måten, og særlig EU har vedtatt en rekke omfattende forordninger som tar sikte på å regulere både store sosiale medier, kunstig intelligens og å beskytte personvernet.
Forenklet kan man si at USA er sterke på innovasjon og svakere på regulering, mens EU er svakere på innovasjon og sterkere på regulering.
Regulering av sosiale medier kan gjøres på mange måter. Det mest ekstreme er å vedta forbud mot visse sosiale medier. Det mulige forbudet mot TikTok i USA er et eksempel, og det reiser komplekse spørsmål om avveining mellom ytringsfrihet og nasjonal sikkerhet. TikTok hevdet at pålegget i loven brøyt med den amerikanske grunnlovens vern av ytringsfrihet i First Amendment som verner både amerikanske brukere og selskapet TikTok mot slike inngrep. TikTok mente også at omlegging av eierstruktur og endringer av tempo på plattformen ville svekke ytringsfriheten til amerikanske brukere. Amerikanske myndigheter hevdet at utenlandske selskaper ikke er beskyttet av den amerikanske grunnlovens First Amendment. Myndighetene fikk medhold i USAs høyesterett, men den konstitusjonelle beskyttelsen kan variere fra land til land.
Mindre inngripende eksempler er delvise forbud eller autoritative råd, for eksempel mot TikTok på tjenestetelefoner, noe en rekke land – inkludert Norge – har gitt. Det fins også en rekke eksempler på midlertidige forbud mot forskjellige sosiale medier, for eksempel vedtok India en rekke midlertidige forbud mot kinesiske sosiale medier da konflikten mellom landene tilspisset seg i 2020.
En annen mulighet til å begrense risiko knyttet til utenlandsk eierskap eller at fremmede stater regulerer SoMe-selskapene, er å kreve ulike typer mellomledd som fungerer som buffer eller kommunikasjon mellom brukerland og selskap/stat som er eier.
Ettersom en vesentlig bekymring knyttet til SoMe-plattformer dreier seg om utenforstående myndigheters tilgang til brukerdata, har en del land forsøkt å begrense risikoen ved sosiale medier gjennom reguleringer og tiltak for lagring og besørge datalokalisering, enten i eget land eller i tredjeland som anses trygge. I EU må data lagres i europeiske land og kan bare føres ut på visse vilkår eller etter avtale.
For Norge sin del er det særlig en lang rekke reguleringer fra EU som er relevante. EU skiller seg fra USA ved at de europeiske statene selv rår over spørsmål om nasjonal sikkerhet. Brussel har få muligheter til å regulere ut fra sikkerhetshensyn. I USA anses nasjonal sikkerhet som et føderalt anliggende. Dette fører til den noe paradoksale situasjonen at mens USA løser markeds- og handelsproblemer med sikkerhetslovgivning, løser EU sikkerhetsproblemer med markeds- og handelslovgivning.
EU har vedtatt personvernforordningen (GDPR), som særlig skal sikre og beskytte privatlivet og personopplysninger og derfor begrenser hva blant annet sosiale medier kan bruke dem til. I tillegg har EU vedtatt forordningen om digitale tjenester (DSA) og forordningen om digitale markeder (DMA), som skal begrense markedsmakten til store teknologiselskaper og sosiale medier, og gir selskapene et særskilt ansvar for å vurdere og minimere den systemiske risikoen de utgjør for blant annet grunnleggende rettigheter som ytringsfriheten. I tillegg er nylig en forordning om kunstig intelligens (AI Act) vedtatt. AI Act tar sikte på å minimere risikoen for brudd på rettigheter og systemisk risiko ved bruk av kunstig intelligens, som også er viktig for sosiale medier.
EU har også en viss kompetanse i utenrikspolitikken, hvis alle medlemsstatene er enige. Tidligere har denne kompetansen blitt brukt til å forby de russiske statsmediene Russia Today og Sputnik, i etterkant av invasjonen av Ukraina. Så langt er ikke sosiale medier forbudt, men EU har viss en mulighet til å agere utenrikspolitisk hvis det er enighet og nødvendig, også med forbud.
Det menneskerettslige vernet
I Europa setter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 grenser for myndighetenes adgang til å gripe inn i borgernes ytringsfrihet. EMK pålegger også myndighetene en viss plikt til å verne ytringsfriheten fra inngrep fra andre, og å sikre felles ytringsfrihetsinfrastruktur. Ytringsfriheten omfatter både retten til selv å ytre seg («meddelelsesfriheten») og retten til å motta ytringer («informasjonsfriheten»).
Forbud mot eller regulering av SoMe-plattformer vil lett anses for å være inngrep i ytringsfriheten. Det betyr at vilkårene for å gjøre slike inngrep må være oppfylt for at reguleringen skal være i tråd med ytringsfriheten. Kort sagt innebærer det et krav om at inngrepene må være hjemlet i lov, forfølge et akseptabelt formål og være egnede, nødvendige og forholdsmessige veid opp mot formålet.
Antakeligvis er rommet for regulering av hensyn til nasjonal sikkerhet ganske stort, men samtidig avhenger det av typen regulering. Det skal mer til for å forby innhold ved å forhåndsblokkering enn for eksempelvis ved straff for en publikasjon og spredning i etterkant. Det er fordi blokkering av informasjon før den gis ut til offentligheten er et større inngrep i ytringsfriheten, slikt er eller nærmer seg forhåndssensur.
I den Norske Grunnloven er ytringsfrihet vernet i § 100, som i stor grad er regulert over samme lest som menneskerettighetene i EMK. Et vesentlig unntak er at Grunnloven inneholder et strengere forbud mot forhåndssensur, som kan sette begrensninger for enkelte tiltak mot SoMe-plattformer som TikTok, også dersom begrunnelsen er nasjonal sikkerhet.
Forbudet mot forhåndssensur er etter sin ordlyd absolutt, bortsett fra det som omfattes av to unntak om å beskytte barn og unge og sensur i anstalter. Bestemmelsen åpner ikke for noe inngrep som omfattes av forbudet selv om det vedtas et lovgrunnlag og anses nødvendig og forholdsmessig. Det er altså en vesentlig forskjell på det alminnelige og relative vernet av ytringsfriheten etter EMK, og det absolutte forbudet mot forhåndssensur, som står svært sterkt i Norge. Forbudet fremstår både omfattende og ufravikelig, men i praksis er det noe usikkerhet ved om det åpnes for en viss interesseavveining.
Mulige tiltak som kan tenkes gjennomført i Norge
Hvordan kan SoMe tenkes regulert, helt konkret? Nedenfor nevner vi noen aktuelle måter. Vi gir også noen korte kommentarer, som ikke må oppfattes som uttømmende eller noen fasit.
Forbud, blokkering eller konsesjonskrav. Et direkte forbud mot å tilby en SoMe-plattform i Norge, eventuelt i kombinasjon med krav om konsesjon, faller inn under det strenge forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100, men grensene er ikke helt klare.
Forbud rettet mot enkeltpersoner. Det kan tenkes at enkeltpersoner som misbruker sosiale medier kan dømmes der en straffereaksjon er et forbud mot bruk. Dette vil også riktignok kunne støte mot forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100.
Statlig pålagt innholdsmoderering. Myndighetene kan generelt pålegge sosiale medier å foreta moderasjon. Slike krav følger delvis av den nye europeiske lovgivningen.
Innføring av statlige innholdsfiltre. Bruk av innholdsfiltre er inngrep i ytringsfriheten, og må også regnes som forhåndssensur. Det betyr at Grunnlovens §100 setter grenser. Grunnloven åpner for sensur av hensyn til barn og unge. Et eksempel på et filter som må anses akseptabelt er Kripos’ filter mot overgrepsbilder mot barn («CSAADF»).
Aldersgrenser. Innføring av aldersgrenser er en form for forhåndskontroll, men regnes for å være mer akseptabelt under Grunnloven § 100.
Krav til beskyttelse av data i datasentre. Krav til bruk, og standarder for beskyttelse av, datasentre, slik at vi kan være sikre på at data fra sosiale medier forblir i Norge, er et mulig sikkerhetstiltak.
Implementering og effektiv håndheving av EU-regulering i Norge. EU-reguleringen vil begrense sikkerhetsutfordringer med sosiale medier, både når det gjelder datainnsamling og fare for at algoritmer misbrukes til å påvirke innbyggerne
Hvordan vil ytringsfriheten rammes av forbud
I USA er forbudsdiskusjonen om TikTok preget av to leire som begge benytter ytringsfrihet som begrunnelse for sitt syn. På den ene siden hevdes det at ytringsfriheten tilsier at man bør unngå trusler og påvirkning fra Kina. På den andre siden hevdes det at slike forbud i seg selv er inngrep i ytringsfriheten.
Her hjemme vil et forbud mot SoMe-plattformer verne mot at enkelte andre staters myndigheter har en viss grad av kontroll over ytringsfrihetsinfrastrukturen. Det kan motvirke de negative virkninger som påvirkning, desinformasjonskampanjer eller sensur av grunner som vil bryte med ytringsfriheten til norske borgere. Det er riktignok slik at alle slike forbud, også fremtidige, må oppfylle EMKs krav om nødvendighet og proporsjonalitet, samt gå klar av det særlig strenge forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven. Det er også et spørsmål om et forbud er effektivt, eller om for eksempel etterretningstjenester kan skaffe seg informasjonen på annen måte
I andre stater har man sett at tidspunkt for midlertidige eller permanente forbud gjerne er knyttet til politisk utvikling (valg, folkeavstemninger, upopulære politiske beslutninger), og kan fremstå som politisk sensur uten at begrunnelsene er enkle å etterprøve.
I Norge er trolig det viktigste grepet å implementere de europeiske reglene så raskt som mulig, og etablere den forvaltningsstrukturen (organer som skal gjennomføre og overvåke) som er nødvendig. Det er derfor all grunn til å påskynde dette arbeidet.
Disse temaene har NIM sammen med Teknologirådet utforsket i større bredde og dybde i rapporten Sosiale medier, ytringsfrihet og nasjonal sikkerhet fra 2024, som kan leses her:
Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 25. januar.
Hvilken beredskap har vi mot weapons of mass distraction?
En kald, klar januardag forrige helg, noe etter at klokkene ringte tretten, ble TikTok borte for plattformens 170 millioner amerikanske brukere. Den kom raskt på plass igjen. Spekulasjonene om hvem som kan bliTikToksnye eier, er godt i gang.
Amerikansk høyesterett fastslo enstemmig at kongressens forbud mot kinesiske TikTok, vedtatt mot et kor av protester, men med utidsmessig tverrpolitisk støtte, var forenelig med den grunnlovsbeskyttede ytringsfriheten.
Hvorfor? Fordi den populære plattformen samler inn mengder av persondata om sine brukere. Slike data, i slike mengder, kan gi overvåkningsverktøy så effektive at Orwell ville siklet. De er også finfine for å trene kunstig intelligens i menneskelig adferd. TikTok samler ikke nødvendigvis så mye mer data enn mange andre – Facebook, Google eller YouTube – men gjør det med et eierselskap som er kinesisk registrert. Etter kinesisk rett må slike selskaper på forespørsel samarbeide med myndighetene i etterretningsspørsmål, herunder gi dem tilgang til private data. Og i USA er Kina en «foreign adversary».
TikTokforbudet var i tillegg begrunnet i den massive manipuleringsmuligheten i TikToks algoritme. Algoritmen er svært effektiv, men også den har likhetstrekk med de som gjør at du stirrer på Instagram eller X lenger enn du hadde tenkt.
Mens du tikker dine timer vekk på det du tror du vil ha, er plattformenes algoritmepotensial for å koke hodet ditt til å tenke på ting du ellers neppe ville kommet på, stor. Og til å drive «ampliganda» – forsterkning av uenigheter som allerede diskuteres i demokratier (by-land, EU, sau-ulv, klima, strøm), i propagandaøyemed. Og til å gi ulike grupper – for eksempel gutter og jenter – ulikt innhold, og slik polarisere dem. Ikke for å overbevise oss om noe nytt (eller gammelt), men for å hisse oss opp, ikke minst mot hverandre, og slik distrahere oss vekk fra samarbeid, konfliktløsning, årvåkenhet og sindig gjennomtenkning. Hodekokingens mål trenger ikke være propaganda for statlige formål, de kan også være «bare» kommersielle – tidstyvene stjeler de redigerte medienes klingende mynt. Målene kan også være mer ugjennomtrengelige, som hos megalomillardære marsfarere. Men i et nasjonalt sikkerhetsperspektiv er det, i alle fall foreløpig, noe eget med fiendtlige stormakter med sterke armeer.
Høyesterett hoppet over gjerdet på eierskap, og unnlot behendig å vurdere forbudets begrunnelse i å beskytte borgerne mot «covert manipulation of content», skjult innholdsmanipulering.
For hva er egentlig «skadelig innhold»? Er det en for positiv eller negativ vinkling, eller en opp- eller nedprioritering av gode/skumle saker som vaksiner, ytrehøyrepolitikk, ytrevenstrepolitikk, religion, rase, identitet, melk(!) – eller hjemlige eller fremmede makter?
Det er også et spørsmål hvor manipulerende skjult innholdsstyring må være for å bli noe mer enn ordinær redaksjonsvirksomhet. Som dommer Gorsuch bemerket i TikTokdommen: “One man’s “covert content manipulation” is another’s “editorial discretion”.”
Også plattformer med «snilt» eierskap (eventuelt eiere USA har lettere tilgang til dataene fra) baler med å finne et nivå av innholdsmoderering som både ivaretar ytringsfrihet og motvirker terror, overgrep, fiendtlig etterretning og samfunnsundergraving. Dette har Dear Mark vist oss i årevis. Ingen ting tyder på at plattformene finner ut av dette villniset, selv om flere av dem nå påberoper seg å være for ytringsfrihet. For heller ikke hos dem virker viljen til å hegne likt om ytringer de selv liker og misliker, særlig overbevisende. Forbud begrunnet i innholdsmanipulering er på sporet av den tapte tid, men pådrar oss det tilleggsproblem at den umulige redaktøroppgaven legges til voldsmektige stater.
Det enkle svaret er muligens «nei» – nå. Men med tiden? Tja. Teknologi utvikles som kjent mye raskere enn rettsregler, men for sosiale medier er misforholdet særlig påfallende for Norges del.
Da avtroppende president Joe Biden holdt sin avskjedstale forrige uke, kom han med følgende advarsel: «Amerikanere drukner i en flodbølge av falske nyheter og feilinformasjon som gjør oss sårbare for maktmisbruk. Den frie pressen er i ferd med å bukke under. Redaksjoner forsvinner. Sosiale medier gir opp faktasjekking. Sannheten knuses av løgner som spres for profitt og makt. Vi må holde sosiale plattformer til ansvar!».
I USA har begge partier stilt seg bak en loven som forbyr Tiktok i USA. Den trådte i kraft 19. januar, dagen før Trumps overtagelse av presidentmakt.
Påtroppende president Donald Trump bad tidligere i januar Høyesterett om å utsette behandlingen av Tiktok-forbudet, som blant annet vil ramme 170 millioner amerikanske brukere. I et innspill til Høyesterett ga Trump en todelt begrunnelse.
For det første ønsker Trump selv å ha et mulig forbud mot Tiktok som pressmiddel til disposisjon for å kunne forhandle.
For det andre advarte Trump om at forbudssaken mot Tiktok reiser store og kompliserte prinsipielle spørsmål om forholdet mellom nasjonal sikkerhet og ytringsfrihet, som «ikke egner seg for rask ekspedering».
Tre dager før maktskiftet besluttet Høyesterett likevel at forbudsloven ikke er i strid med den amerikanske grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelser, og kan tre i kraft. Fordi loven åpner for at presidenten kan gi en 90 dagers utsettelse, har Trump likevel fått et forhandlingskort overfor Tiktok.
Tilstandsrapporten fra USA er illustrerende for to utfordringer som også treffer oss i Norge.
For det første truer sosiale medieplattformer vår demokratiske offentlighet på nye og uvante måter.
For det andre er regulering av sosiale medier både juridisk og politisk komplisert. Kan og bør vi regulere ytringsfriheten på sosiale medier under dekke av å beskytte den?
Mens vi bekymrer oss for å kaste barnet ut med badevannet, slår den digitale flodbølgen med desinformasjon og feilinformasjon fra sosiale medier nå innover oss alle med full kraft.
Men hva kan norske myndigheter gjøre for å «holde sosiale plattformer til ansvar»?
Høsten 2024 gikk NIM og Teknologirådet sammen for å undersøke hvordan sosiale medieplattformer kan true nasjonal sikkerhet og ytringsfriheten i Norge, og å kartlegge hvilke regulatoriske redskaper norske myndigheter har til rådighet.
Vi fant blant annet:
USA innoverer, mens EU regulerer. Norge er i mottakerenden av reguleringen, mens infrastrukturen styres fra utlandet. Dette gjør det mer krevende å regulere hos oss.
USA regulerer handel med nasjonal sikkerhetsbegrunnelse, mens EU regulerer nasjonal sikkerhet med handelslovgivning. Det er EUs Digital Servises Act (DSA) og Digital Markets Act (DMA) som vil bli våre viktigste redskap for å kontrollere sosiale medieplattformer.
Trump har signalisert større makt til teknologigigantene og enda mindre teknologiregulering i USA. EU, på sin side, er i full gang: DSA benyttes nå som hjemmel i EU-land mot Tiktok, Meta, X og Telegram.
I Norge er DSA og DMA derimot ikke implementert ennå. Det er heller ikke besluttet hvilke organer som skal gjøre jobbene. Dermed vil det altså gå en god stund før vi har hjemler til å gjøre noe i Norge.
Mange andre land forbyr nå sosiale medier som Tiktok, særlig i tilknytning til valg. I forrige uke besluttet for eksempel den albanske regjeringen et forbud mot Tiktok i ett år. Norge bør ikke nødvendigvis følge i slike fotspor, men debatten her hjemme hemmes av mangel på faste rettslige utgangspunkter for hvilke tiltak vi eventuelt kan gripe til.
Norge står i en særstilling fordi Grunnloven gir et særlig sterkt vern av medieplattformer. Den forrige ytringsfrihetskommisjonen av 1999 førte til at det ble inntatt et strengt og tilnærmet ufravikelig forbud i Grunnloven mot alle «forebyggende forholdsregler». Det er ikke grundig utredet hvor langt forbudet rekker, eller hvordan det kan begrense våre muligheter til å temme de sosiale mediegigantene.
Den globale reguleringen av sosiale medier er som et lappeteppe av politikk og rettsregler på regionalt og nasjonalt plan. Det er velkjent at teknologi utvikles mye raskere enn rettsregler, men misforholdet er i ferd med å bli særlig påfallende for Norges del når det gjelder sosiale medier.
Det er utenlandske teknologigiganter som nå i stor grad styrer og kontrollerer deler av vår egen offentlighet, inkludert hvordan kunstig intelligens brukes. Etter vår oppfatning er det på høy tid at norske myndigheter nå avklarer hvordan europeiske regler og forvaltningsstruktur skal hjelpe oss i Norge i møte med den digitale flodbølgen som også slår inn over våre breddegrader.
I perioden 2019–2024 har NIM fremmet en rekke anbefalinger knyttet til vold i nære relasjoner. Her er en oversikt.
Anbefalinger i årsmeldinger
I NIMs årsmelding for 2024 hadde NIM to anbefalinger om vold (2025):
Avvergingsplikt og informasjonsflyt i saker om vold og overgrep Stortinget bør be regjeringen om å utarbeide en tiltakspakke for å styrke gjennomføringen av avvergings-, taushets- og opplysningsplikten og adgangen til å dele informasjon i saker om vold, overgrep og omsorgssvikt. Tiltakspakken bør inkludere utredning av opprettelsen av en nasjonal rådgivningstjeneste som kan gi ansatte i førstelinjen bistand i enkeltsaker.
Beskyttelse mot voldtekt Stortinget bør be regjeringen følge opp Voldtektsutvalgets utredning ved å iverksette konkrete og forpliktende tiltak for å bekjempe voldtekt. Tiltakene bør inkludere et omfattende forebyggingsløft, sikre et tilstrekkelig og tilgjengelig helsetilbud for ofre og styrke prioriteringen av volds- og voldtektssaker i politiet og påtalemyndigheten.
Den varslede handlingsplanen mot vold i nære relasjoner bør identifisere sårbare grupper og inneholde kunnskapsbaserte tiltak som sikrer koordinert og effektiv beskyttelse av disse gruppene. Det er særlig viktig å etablere tiltak knyttet til barn og eldre, slik det skal gjøres for urfolk. Kommunenes rolle og ansvar bør reflekteres i planen.
Myndighetene bør tydeliggjøre ansvarsforhold i reetableringsfasen i krisesenterloven.
Kommunene bør intensivere sitt arbeid for å samordne hjelpetilbudet til voldsutsatte.
Bruken av relevante risikovurderingsverktøy og individuell plan i reetableringsprosesser bør systematiseres og trappes opp.
Informasjonstilgang og barrierer mot å oppsøke hjelp
NIM anbefaler:
Sentrale myndigheter og kommuner bør iverksette ytterligere tiltak for å sikre at nødvendig informasjon om deres hjelpetilbud når ut til voldsutsatte, blant annet ved å sørge for at informasjonen gjøres tilgjengelig i ulike kanaler, på flere språk.
Sentrale myndigheter bør gjennomføre årlige nasjonale informasjonskampanjer om hjelpetilbudet, med fokus på krisesentertilbudet.
Kunnskap og kompetanse i hjelpetjenestene
NIM anbefaler:
Kompetansen på vold i nære relasjoner, risikovurdering og -håndtering, kultursensitivitet, kommunikasjon og samhandling, samt ulike beskyttelsestiltak for voldsutsatte, bør styrkes hos i relevante profesjoner, utdanninger og etter- og videreutdanninger.
Det bør igangsettes mer forskning på vold som rammer kvinner med innvandrerbakgrunn og deres møte med hjelpetjenestene.
Boligutfordringer for voldsutsatte
NIM anbefaler:
Myndighetene bør innføre målrettede tiltak for å sikre voldsutsattes tilgang til bolig. Tiltakene bør være utformet på en slik måte at man unngår at særlig utsatte personer, inkludert kvinner med innvandrerbakgrunn, faller utenfor.
Kommunene bør formalisere samarbeid mellom krisesentre og boligkontorer, og mellom krisesentre og andre relevante tiltak.
Frykt for å miste oppholdstillatelsen som eget hinder mot å søke hjelp
NIM anbefaler:
Det bør foretas en uavhengig gjennomgang av UDI og UNE sin praksis av utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b.
Anbefalinger om eldre
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil?» (2023) anbefalte NIM:
Myndighetene må styrke sitt arbeid for å beskytte eldre mot vold og overgrep, både overfor hjemmeboende eldre og eldre på institusjon. Dette inkluderer blant annet å:
sørge for nødvendig forskning
sørge for utvikling og implementering av verktøy for å forebygge, avdekke og beskytte mot vold og overgrep
sikre at det finnes relevante, overordnede strategier og handlingsplaner mot vold og overgrep mot eldre
sørge for nødvendig kunnskap om voldsutsatte eldre hos relevant helsepersonell
I rapporten «Eldres menneskerettigheter: syv utfordringer» (2019) anbefalte NIM:
Myndighetene bør iverksette tiltak på systemnivå for å forebygge og forhindre at hjemmeboende personer over 65 år og personer på sykehjem utsettes for vold og overgrep, inkludert seksuelle overgrep, herunder å styrke kompetansen til helse- og omsorgspersonell.
Kommunene bør utarbeide og iverksette handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Planene bør ha et livstidsperspektiv og inneholde konkrete og egnete tiltak rettet mot gruppen eldre.
Anbefalinger om voldsutsatte i aktiv rus
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2020) anbefalte NIM:
Myndighetene bør utrede hvordan hjelpetilbudet til voldsutsatte i aktiv rus kan styrkes, og sikre gruppen reell tilgang til et godt krisesentertilbud over hele landet.
Anbefalinger knyttet til urfolk
I rapporten «Vold og overgrep i samiske samfunn» (2018) anbefalte NIM:
Myndighetene må styrke sin innsats for å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mot den samiske voldsutsatte. Myndighetene bør utarbeide og iverksette en handlingsplan mot vold og overgrep i samiske samfunn, der særlig følgende tiltak bør være implementert:
Planverket må sørge for nødvendig forskning på vold og overgrep i samiske samfunn. Forskningen bør være både kvantitativ og kvalitativ og se på både forekomst, årsakssammenhenger, fornorskningspolitikkens betydning, hvem som er voldsutøveren, og hvordan tiltakene kan tilpasses den samiske voldsutsatte.
Planverket må sørge for at tjenesteyterne har nødvendig kompetanse om samiske språk, kultur og tradisjoner som gjør dem i stand til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep overfor den samiske voldsutsatte.
Planverket må sikre at det utvikles godt opplæringsmateriale i/på samisk om grensesetting og seksuelle krenkelser til bruk i skoler med opplæring på samisk. Samiske barn og ungdom må involveres i dette arbeidet.
Planverket må sørge for holdnings- og informasjonsarbeid om vold og overgrep på samisk og at både generelle utfordringer og utfordringer av språklig og kulturell art knyttet til vold og overgrep adresseres.
Planverket må forankres i det samiske samfunn, ved konsultasjon av fagpersoner, sivile organisasjoner og Sametinget.
Planverket må være i tråd med og bidra til å implementere Norges menneskerettslige forpliktelser, herunder relevante bestemmelser i FNs urfolkserklæring. Anbefalinger fra FNs tre urfolksmekanismer bør vurderes når ulike tiltak iverksettes, herunder også relevante forslag som har til formål å styrke og effektivisere den internasjonale overvåkningen av urfolkskvinners og – jenters rettigheter.
Planverket må inneholde tilstrekkelige økonomiske ressurser og forpliktende tidsfrister.
