Side 39 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Revisjon og forlengelse av midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen

NIM-H-2022-004

NIM – høringssvar: midlertidig lov om innreiserestriksjoner (pdf) 220.57 KB

NIM har avgitt høringssvar til høring om revisjon og forlengelse av midlertidig lov om innreiserestriksjoner. NIM er positive til at departementet foreslår å revidere loven, og mener at et utgangspunkt om at innreise er tillatt bedre reflekterer dagens situasjon. Samtidig gir den foreslåtte loven fullmakter til forvaltningen til å innføre innreiserestriksjoner. NIM har enkelte kommentarer til lovbestemmelsene som etter NIMs syn bedre kan ramme inn den myndighetsutøvelsen som loven legger opp til.

Russland suspendert fra Europarådet

I møte den 25. februar besluttet Europarådets ministerkomité å suspendere Russlands representasjonsrett, med umiddelbar virkning. Suspensjonen ble vedtatt på grunn av Russlands angrep på Ukraina. Dette betyr blant annet at Russland ikke lenger har representasjonsrett i ministerkomitéen og parlamentarikerforsamlingen.

Les Europarådets avgjørelse om å suspandere Russland her.

Europarådet er en organisasjon som ble opprettet i 1949 for å verne om menneskerettighetene, rettsstaten og demokratiet. Europarådet har 47 medlemsland, som inkluderer alle europeiske land unntatt Kosovo og Hviterussland. Europarådet er ikke underlagt eller tilknyttet EU.

Gjennom Europarådet har medlemsstatene inngått en rekke internasjonale avtaler for å fremme målet om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) er en av disse. Andre konvensjoner er for eksempel konvensjonen for bekjempelse av terrorisme, konvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter og konvensjonen om forebygging av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner

Europarådets ministerkomité er Europarådets politiske organ, og består av faste ambassadørrepresentanter fra medlemsstatene som har møte hver uke. Medlemsstatenes utenriksministre møtes en gang i året. Parlamentarikerforsamlingen (PACE) har 324 representanter fra medlemsstatene og enkelte andre stater, og har fire sesjoner i året.

Suspensjonen betyr at Russland ikke får representasjonsrett i disse organene i Europarådet. Dette innebærer blant annet at de ikke har stemmerett eller kan være representert her. At de kun er suspendert, og ikke ekskludert, betyr imidlertid at suspensjonen kan oppheves om situasjonen endrer seg. Russland ble fratatt stemmerett i Europarådet i 2014 etter annekteringen av Krim, men fikk den tilbake i 2019.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er et organ underlagt Europarådet, og domstolens avgjørelser har bindende virkning for medlemsstatene. Suspensjonen av Russland omfatter ikke Den europeiske menneskerettsdomstolen. Det betyr at den russiske dommeren i EMD fortsatt er virksom, og at domstolen fortsatt kan behandle klager mot Russland.

Brev fra ENNHRI til den ukrainske NHRIen

ENNHRI Official Letter to the Ukrainian Parliament Commissioner for Human Rights (pdf) 106.74 KB

I dag uttrykte ENNHRI (den europeiske sammenslutningen av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner) sin støtte til Ukrainas parlamentariske ombudsmann for menneskerettigheter i et brev.

NIM vil gjerne på samme måte uttrykke solidaritet med ombudsmannen, vår søsterinstitusjon i Kiev, i denne kritiske og farlige tiden. Våre tanker går til alle medarbeiderne og deres familier og til det ukrainske folk. ENNHRI forsøker å være i løpende kontakt med lederen for NHRIen, Lyudmyla Denisova, men dette er utfordrende på grunn av situasjonen i landet.

Representantforslag om helsehjelp til papirløse migranter i Norge

NIM-H-2022-005

Høringsinnspill NIM - Representantforslag om helsehjelp til papirløse migranter i Norge (pdf) 200.26 KB

Til: Stortingets helse- og omsorgskomité

Representantforslaget gjelder papirløse migranters tilgang på helsehjelp i Norge. NIM mener at myndighetene bør iverksette tiltak for å sørge for at papirløse migranter har reell tilgang til nødvendig helsehjelp, og at forslaget vil kunne bidra til å oppfylle statens plikt til å sikre denne gruppens rett til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12.

Alt kan kanselleres

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 19. februar 2022.

Reell meningsutveksling blir nesten umulig hvis man ser bort fra hva den man snakker med, selv mente.

Kanselleringskultur er i vinden. Folk med alt for avvikende meninger eller form blir «kansellert». Det vil si: søkt marginalisert i offentligheten, eller utsatt for boikottkampanjer, på grunn av sin alt for avvikende mening eller form. Kulturen er i ferd med å kvele ytringsfriheten. Eller: Den finnes ikke. Eh, hva?

Frontene kan karikert skisseres slik: De som er kontroversielle, føler avmakt (eller svinnende makt) eller ikke blir lest eller invitert fordi de er uinteressante eller bøllete, ser kanselleringskultur overalt. De som synes offentligheten blir langt bedre uten stemmer de selv mener er overrepresentert, hatefulle eller farlige, anser påstandene om kanselleringskultur som helt overdrevne.

Kanselleringskultur brukes om alt for mye ulikt, hevdes det. Det stemmer. Men dette skiller ikke kanselleringskultur fra en rekke andre begreper om dagen.

For eksempel «netthets». Denne ulne størrelsen som alle velmenende kampanjer har søkt å bekjempe de siste årene. Uten synderlig hell. «Netthets» brukes om alt fra straffbare hatytringer og trusler via skjellsord til krass, men saklig kritikk.

I gamle dager hadde «hets» et islett av ugreie hensikter hos dem som fremsatte hetsen. Hets defineres nå tidvis ut fra hva de som lytter og leser opplever, uten hensyn til hva de som snakket eller skrev mente.

Også «hat» var i dagligspråket inntil nylig betinget av en ond vilje hos den som sa noe stygt. I ordbokeksemplene er det stadig slik. Ifølge Medietilsynets nylige undersøkelse av unges erfaringer med hatefulle ytringer, brukes «hat» nå også om «kritikk av klær eller prestasjon i spill». Man kan «hate» bare ved å stille oppriktige spørsmål, uansett hensikt, hvis spørsmålene oppleves krenkende.

I vanlig språktolking – de normene som styrer hvordan vi fastlegger meningsinnhold – er både det vi med rimelighet tror er intensjonen hos den som snakker, og inntrykket hos lytteren, viktige utgangspunkter. Frikobling, der lytteropplevelsen styrer, og intensjonen blir irrelevant, går på tvers av disse normene. Det gjør kommunikasjon vanskelig. Reell meningsutveksling blir nesten umulig hvis man ser bort fra hva den man snakker med selv mente.

De som fremsetter «hat» ut fra ignoranse eller skepsis snarere enn ond vilje, kan ha «fobi». Er du kritisk til islam, er du fort islamofob. Ikke bare om du er en rasistisk bølle, nei, også om dine spørsmål er saklig skeptiske. Er du sivilisert, men spørrende til likekjønnet ekteskap, flytende kjønnsidentitet eller ureflektert internasjonaliseringsiver i akademia, kan du være homo-, trans- eller xenofob.

I en retorisk maktkamp der slagene står om hvem som har minst makt, hvem som er mest utsatt, er dette en rar bruk av «fobi»: Fobi er en psykisk lidelse, kjennetegnet ved «angst, uro, hjertebank, skjelving, ubehag i brystet, pustevanskeligheter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og følelse av uvirkelighet når personen utsettes for det fobiske stimulus. Frykt for å dø er vanlig». Etter avmaktslogikken – der utsatte grupper kan tillate seg hardere ordbruk enn de mektige – må fobikere være gruppe vi bør gjøre vårt ytterste for å hegne om, og tåle mye fra.

Kritikk av privilegier, rasisme, undertrykking og ondsinnet hets og hatefulle ytringer er ikke bare legitimt, det er svært viktig. Du er ikke kansellert om noen bruker sin ytringsfrihet til å argumentere mot deg. Det som skiller kansellering fra motytringer, er målet: Er målet fortsatt herredømmefri meningsbrytning, bidrar kritikk til å muliggjøre, ikke hindre, demokrati og sannhetssøken. Er målet å skvise enkelte synspunkter ut av offentligheten, fordi man mener de er dumme, farlige eller uønsket, kan det være ganske udemokratisk: Man setter seg til doms over hva andre bør og ikke bør få høre. Det passer ikke så godt hvis folkestyre betyr at alle skal kunne informere seg selv og gjøre seg opp sin egen mening om hva som er gode og dårlige ideer. Eller hvis det er et poeng å forklare hvorfor man misliker de dumme ytringene. Eller hvis man til og med skulle ha som mål å overbevise «haterne» om at de tar feil.

Høyesterett om Tolga-saken- EMK er like bindende for kommuner som for staten

En ny og viktig kjennelse fra Høyesterett slår fast at kommunen kan stå som saksøkt i et erstatningssøksmål med påstand om brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Kommunen er forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene. Denne saken viser at kommunen kan pådra seg erstatningsansvar for brudd på EMK.

Tolga-saken HR-2022-401-A

Saken omhandler to personer som har reist erstatningssøksmål mot Tolga kommune for brudd på EMK. Bakgrunnen for søksmålet er at kommunen i flere år hadde registrert saksøkerne som psykisk utviklingshemmede uten grunnlag, og hadde meldt fra til fylkesmannen at de hadde behov for vergemål. Spørsmålet for Høyesterett gjaldt bare spørsmålet hvorvidt partenes erstatningskrav for ikke-økonomisk tap for påståtte brudd på EMK, kan fremmes i søksmål mot kommunen. Høyesterett vurderte ikke om partene hadde krav på erstatning.

I lagmannsretten fikk kommunen medhold i at søksmålet ikke kunne rettes mot kommunen, men måtte rettes mot staten. Det tungtveiende argumentet for lagmannsretten var at det er staten som er pliktsubjektet etter EMK, ikke kommunen. Lagmannsretten konkluderte derfor med at søksmålet måtte rettes mot staten, selv om det var kommunen som hadde begått den påståtte feilen.

Høyesteretts behandling

For Høyesterett anførte kommunen at begrunnelsen og resultatet i en annen sak (Vestre Viken-saken (HR-2011-2325-A)), måtte legge føringer for denne saken. Høyesterett hadde der konkludert med at et såkalt fastsettelsessøksmål for brudd på EMK måtte reises mot staten ettersom det er staten som er pliktsubjekt etter konvensjonen. Tolga kommune hadde anført at dette også måtte gjelde for søksmål om erstatning for ikke-økonomisk tap etter EMK.

Høyesterett anerkjente i Tolga-avgjørelsen at det er likheter mellom et fastsettelsessøksmål og krav om erstatning, men viser til at de rettslige konsekvensene likevel er forskjellig. Etter EMK artikkel 13 er staten ansvarlig for at det etableres effektive rettsmidler for borgerne, når deres friheter og rettigheter blir brutt. Etter EMK har det ikke betydning om reparasjonserstatningen rettes mot kommunen eller staten, så lenge dette avgjøres av «a national authority». Dette betyr at EMK ikke legger føringer på hvordan den enkelte stat skal fordele dette ansvaret internt.

EMK like bindende for kommunene som staten

Selv om det er staten som er pliktsubjekt etter EMK, har dette kun betydning for statens folkerettslige ansvar. Dette har mindre betydning i vurderingen av hvem som er erstatningsansvarlig internrettslig. Det presiseres dessuten i avsnitt 46 i kjennelsen at Den europeiske menneskerettskonvensjonen er like bindende for kommuner som for staten, noe som bl.a. fremgår av Grunnloven. Høyesterett vurderer derfor spørsmålet med utgangspunkt etter tvistelovens regler om rettslig interesse. Høyesterett viser til at norsk erstatningsrett bygger på at det rettssubjektet som har begått et rettsbrudd, også vil være erstatningsansvarlig for følgene av rettsbruddet så langt vilkårene for ansvar er oppfylt. Høyesterett ser ikke grunn til å gjøre forskjell mellom erstatningssøksmål med grunnlag i EMK og erstatningskrav på andre grunnlag.

Høyesterett kommer derfor til et annet resultat enn lagmannsretten. Krav for ikke-økonomisk tap for påståtte brudd på EMK kan rettes mot den offentlige instans som påstås å ha begått den erstatningsutløsende handlingen. I denne saken hadde derfor partene rettslig interesse å få reist erstatningssak mot kommunen med påstått krenkelse av EMK.

Kjennelsen kan du lese her

Ny NIM-strategi

NIMs_strategi_2022_2024 (pdf) 13.70 MB

NIMs styre har nylig vedtatt ny hovedstrategi for perioden 2022-2024.

Etter en omfattende prosess med innspillsmøter med de ansatte, involvering av NIMs rådgivende utvalgt og flere diskusjoner i styret, har NIM nå en ny strategi for den kommende treårsperioden.

– Jeg er veldig glad for at vi har fått dette viktige arbeidet i havn, og jeg tror den nye strategien vil være et godt arbeidsredskap for NIM gjennom de neste tre årene, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad.

Den nye strategien angir fire tematiske prioriteringer – utsatte grupper, klima og menneskerettigheter, urfolk og nasjonale minoriteter, samt ytringsfrihet og personvern. I tillegg har NIM identifisert en såkalt tverrgående satsning.

– Den tverrgående satsningen er kommuners menneskerettighetsansvar. Gjennom pandemien har vi sett hvor viktig det er at kommunene gjør gode vurderinger av avveiningen av ulike rettigheter, og NIM ønsker i årene fremover å løfte frem det viktige ansvaret kommunene har for gjennomføringen av mange menneskerettigheter. Vi ønsker dette perspektivet skal prege det arbeidet vi gjør innen alle våre tematiske områder, sier Mestad.

Strategien løfter også frem tiltak for å styrke NIMs arbeid innenfor de fire pilarene som NIM organiserer sitt arbeid rundt, nemlig rollene som rådgiver, brobygger, vaktbikkje og formidler.

Strategien utfylles av årlige virksomhetsplaner som beskriver mer konkret hva NIM skal jobbe med innenfor de prioriterte områdene.

– I år utvikler vi blant annet et prosjekt om rus og menneskerettigheter. Vi viderefører også arbeidet vårt med innsattes rettigheter, hvor vi fortsatt ser store utfordringer. Vi jobber også med flere prosjektet knyttet rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som vi håper får et nødvendig løft nå i forbindelse med at regjeringen har lovet at CRPD skal inkorporeres i norsk rett, sier Mestad.

Les NIMs strategi for 2022–2024 her

Justisministeren vurderer å forby bruk av spytthette overfor barn

En spyttbeskytter eller spytthette er en hette som blir tredd nedover hodet slik at spytt samles opp og ikke treffer personer i nærheten. Spytthette kan brukes både av politiet og av Kriminalomsorgen. NIM har i flere år vært kritiske til adgangen til å bruke spytthette. Spytthette innebærer en risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling, og kan føre til kvelning og nakkeskader. Risikoen gjelder særlig for barn. NIM har derfor påpekt at myndighetene ikke har kartlagt helserisikoen ved bruk av slike hetter, og tatt til orde for at de bør avskaffes.

Stavanger Aftenblad ved journalist Thomas Ergo har over lengre tid gjort et grundig journalistisk arbeid og satt søkelyset på denne problemstillingen. I en artikkelserie ble det dokumentert at politiet utførte en rekke oppdrag for barnevernet overfor barn, som involverte bruk av maktmidler som håndjern, spytthette og «bodycuffs». Som følge av denne oppmerksomheten fremsatte SV i fjor høst et representantforslag, der det blant annet ble foreslått strengere regulering av hvilke tvangsmidler som kan brukes overfor barn. Den tidligere regjeringen var likevel tilbakeholdne med et absolutt forbud av sikkerhetsmessige hensyn.

I et møte med justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl i januar i år, gjentok NIM at adgangen til å bruke spytthette overfor barn bør avskaffes. Emilie Enger Mehl har nå uttalt at hun vil vurdere et forbud mot bruk av spytthette på barn:

«Bruk av spytthette kan oppleves belastende og skremmende, særlig av mindreårige. Jeg forutsetter at både politiet og kriminalomsorgen foretar grundige vurderinger basert på sikkerhet og barnefaglig kunnskap hvis det er aktuelt å bruke. Jeg mener det er grunnlag for å vurdere bruken av spytthette overfor mindreårige og vil ta initiativ til en gjennomgang i dialog med Politidirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet», uttaler Mehl til Stavanger Aftenblad.

Mehl viser også til NIMs innspill i sitt svar til Stavanger Aftenblad: «Jeg klar over de store betenkelighetene, blant annet Norges institusjon for menneskerettigheter har fremhevet når det gjelder bruk av spytthette, spesielt overfor mindreårige. Politidirektoratet har også tidligere signalisert at de vil vurdere å utrede bruk av spytthette mot barn.»

Barn er en sårbar gruppe. Skal deres menneskerettigheter sikres i praksis, må de beskyttes av et klart regelverk. Maktbruk kan bare være tillatt på en måte som tar barns sårbarhet og sikkerhet på alvor.

Det er derfor bra at det nå er varslet en gjennomgang av adgangen til å bruke spytthette for barn og NIM vil følge dette viktige arbeidet tett.

Les NIMs innspillsbrev om behov for utredning av mer presis regulering av politiets maktbruk overfor mindreårige her.

Menneskerettsbrudd som arbeidsuhell

Når myndighetene griper inn i rettighetene våre, må vi få vite hva de tenker.

Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø og Mathilde Wilhelmsen. Opprinnelig publisert i Morgenbladet 3. februar 2022.

I fjor høst sendte Helse- og omsorgsdepartementet på høring et lovforslag om endringer i matloven og kosmetikklova. Bortgjemt blant ulike forslag om behandling av personopplysninger, lå et forslag om en hjemmel til å la Mattilsynet ta seg inn i private hjem, og lete etter og ta prøver av mat dersom det er nødvendig for å forebygge eller oppklare utbrudd av alvorlig sykdom som skyldes næringsmidler. Ifølge høringsnotatet skal personer fra Mattilsynet i slike tilfeller få ta seg inn i private hjem uten samtykke, uten forvarsel, og uten beslutning fra domstol eller annet uavhengig organ.

Som Hans Petter Graver har pekt på, er dette et betydelig inngrep i den private rettssfære. Retten til privatliv følger både av Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Disse grunnleggende rettighetene er ikke berørt i høringsnotatet når det gjelder adgangen til å ta seg inn i private hjem.

Statlig kjøleskapstitting kan nok uansett oppfattes som et litt spesielt forslag, men illustrerer først og fremst at vi ikke har tilstrekkelige systemer som sikrer at vi fanger opp og får diskutert alle forslag som utfordrer menneskerettighetene. Vi risikerer å bryte dem ved et arbeidsuhell.

Inngrep krever vurderinger

For å gjøre inngrep i retten til privatliv etter både Grunnloven og EMK kreves det at inngrepet har hjemmel i lov, et legitimt formål og at inngrepet er nødvendig for å oppnå det aktuelle formålet. Inngrep kan normalt ikke aksepteres hvis mindre inngripende tiltak også kan ivareta formålet. Som et minimum må utredninger vise hvordan disse vilkårene er vurdert, og hvorfor et inngripende tiltak slik som en plikt til å slippe Mattilsynet inn i private hjem, anses nødvendig og forholdsmessig. Uten disse vurderingene fra myndighetene er det i realiteten umulig å ta stilling til om forslaget kan aksepteres i lys av menneskerettighetene.

Det kan virke som at ingen av høringsinstansene oppdaget det vidtrekkende forslaget om Mattilsynets myndighet. Det kan ha sammenheng med at forslaget var bortgjemt blant ulike andre forslag som ikke berørte grunnleggende, prinsipielle problemstillinger. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) var heller ikke oppført som høringsinstans, noe som kan tilsi at heller ikke departementet anså forslaget for å gripe inn i menneskerettighetene.

Flere mangelfulle utredninger

I fjor svarte NIM på 40 høringer fra regjeringen. I en håndfull av disse inneholdt ikke høringsnotatet noen referanser til menneskerettighetene overhodet. I en tredjedel av høringssvarene viste vi til at det var noen referanser til menneskerettighetene, men at dette likevel var mangelfullt utredet opp mot de forslagene som ble fremmet. Dette gjaldt for eksempel på viktige områder som tvangslovgivning og om omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere. Også i flere høringer om smitteverntiltak har vi måttet påpeke, gang på gang, at det ikke holder med en generell henvisning til at regjeringen vil beskytte befolkningens liv og helse, men at det kreves konkrete forholdsmessighetsvurderinger av tiltakene i lys av menneskerettslige krav.

Utredningsinstruksen gjelder all utarbeiding av beslutningsgrunnlag for statlige tiltak som utføres i eller på oppdrag for statlige forvaltningsorganer, med mindre annet følger av lov. NIM har over tid tatt til orde for at Utredningsinstruksen må inneholde et eksplisitt krav til at myndighetene skal utrede forholdet til menneskerettighetene der det er relevant, og at det bør utarbeides en konkret veileder for menneskerettslige vurderinger.

Etter Utredningsinstruksen skal det vurderes hvilke prinsipielle spørsmål tiltakene berører. Instruksen inneholder imidlertid ingenting direkte om at forholdet til menneskerettighetene må vurderes, selv om det følger av en veileder. Det bør følge uttrykkelig, og kjennskapen til dette kravet må heves.

Handling foran ord

Hva som står i Utredningsinstruksen er viktig. Hvordan den følges opp, er enda viktigere.

Nav-skandalen er et alvorlig eksempel på at Utredningsinstruksen i seg selv ikke var tilstrekkelig. Skandalen førte som kjent til at flere titalls nordmenn ble uriktig dømt til fengselsstraffer for trygdebedrageri, mens de i virkeligheten ikke hadde gjort noe galt. Da skandalen ble gransket, fant man ut at EØS-forpliktelsene ikke var utredet i tråd med Utredningsinstruksens krav. Dette illustrerer at de som utreder spørsmål for myndighetene, må ha tilstrekkelig kompetanse til å faktisk kunne foreta gode vurderinger. Både EØS-retten og menneskerettighetene er særskilte rettsområder som krever bruk av andre kilder enn de man vanligvis bruker i norsk rett, og dermed også god metodisk kunnskap.

Den neste skandalen?

Norge har på mange måter de beste forutsetningene for å oppfylle borgernes menneskerettigheter. Vi har en grunnlov som sikrer menneskerettighetene, og er tilsluttet de aller fleste internasjonale menneskerettighetsavtalene. Vi har et sterkt demokrati, uavhengige domstoler, en fri presse, flere ombudsfunksjoner, og et sivilsamfunn som trygt kan uttale seg om menneskerettigheter og foreslå forbedringer i myndighetenes politikk og tiltak.

Men for at vi og andre som passer på menneskerettighetene i Norge skal kunne gjøre jobben vår, må myndighetene både foreta og synliggjøre sine egne menneskerettighetsvurderinger. De må gjøre det klart for allmennheten når de foreslår inngrep i våre fundamentale rettigheter, og hvordan de mener at slike inngrep kan forsvares i lys av menneskerettslige krav. Slik synliggjøring er også i statens interesse. Når slike vurderinger ikke foreligger, vil internasjonale domstoler, som Den europeiske menneskerettighetsdomstol, ofte si at statens såkalte skjønnsmargin blir innskrenket. Det kan gjøre veien kortere til domfellelse.

Ingen ønsker å bryte menneskerettighetene ved et arbeidsuhell. Derfor bør det stilles strengere krav til utredning av forholdet til menneskerettighetene.

Innspill til Stortinget om klagerett for barn

NIM-B-2022-005

Innspill til representantforslag 56 S fra NIM (pdf) 341.69 KB

Til: Stortingets utenriks- og forsvarskomité

NIM har levert innspill til Utenriks- og forsvarskomiteen i forbindelse med komiteens behandling av et representantforslag om at Norge skal tilslutte seg FNs barnekonvensjons tredje tilleggsprotokoll, som gir barn rett til å klage til FNs barnekomité over brudd på sine rettigheter.

Rett før jul leverte politikere fra tre partier et representantforslag om at Norge skal slutte seg til FNs barnekomités tredje tilleggsprotokoll. Denne tilleggsprotokollen gir barn rett til å klage til FNs barnekomité over brudd på sine rettigheter. Slike klageordninger finnes også for en rekke andre FN-konvensjoner, og Norge har sluttet seg til flere slike.

Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen er så langt ratifisert av 48 stater. Stortinget har behandlet norsk tilslutning til protokollen flere ganger, sist i 2017, men aldri gått inn for det. I 2017 viste Utenriks- og forsvarskomiteen blant annet til at siden barnekomiteen på dette tidspunktet ennå ikke hadde behandlet noen klagesaker, var det vanskelig å vite noe om hvordan komiteen kom til å tolke konvensjonen og behandle klagene.

24 klager er behandlet av komiteen

Barnekomiteen avgjorde sin første individklage ikke lenge etter dette, og har til og med januar 2022 avgjort 24 klagesaker. I innspillet gjennomgår NIM disse, og vurderer hva som kan trekkes ut av dem. NIM redegjør også for prosedyrene rundt klagesaksbehandlingen, og for betydningen av individklagesaker fra barnekomiteen i norsk rett. NIM gir også informasjon om klagesaker avsagt av andre FN-komiteer Norge allerede har ratifisert.

NIM mener at det kan utledes en del informasjon fra de konkrete sakene som til nå er behandlet mot andre land, som svarer ut en del av spørsmålene som ble stilt forrige gang Stortinget tok stilling til om tilleggsprotokollen skulle ratifiseres. NIMs funn og vurderinger kan oppsummeres slik:

De individuelle avgjørelsene fra barnekomiteen vil kunne få betydning som rettskilder i norsk rett selv om norske myndigheter ikke slutter seg til tilleggsprotokollen.
De fleste av sakene som kommer inn for komiteen blir avvist, noen uten nærmere begrunnelse, og noen med omfattende begrunnelser.
Av de sakene som er materielt behandlet av komiteen, har komiteen funnet krenkelse av konvensjonen i alle sakene bortsett fra én.
De aller fleste sakene omhandler per i dag utlendingsfeltet, men de er forskjellige: de fleste gjelder prosedyrer for aldersvurdering, og flere gjelder retur og prinsippet om at ingen kan returneres til stater der da kan risikere å bli utsatt for uopprettelig skade, det såkalte non-refoulement-
Krenkelsene av konvensjonen er for det meste knyttet til prosessuelle forhold, som manglende vurdering av barnets beste og vektlegging av dette som et grunnleggende hensyn, at barn ikke er hørt, at staten ikke har vurdert risikoen for krenkelse av andre artikler.
Komiteen uttaler eksplisitt i flere saker at den ikke går inn i den konkrete vurderingen av faktum, bevis og nasjonal lovtolkning, så lenge vurderingen ikke er klart vilkårlig eller innebærer «denial of justice», altså ikke ivaretar sentrale rettssikkerhetsprinsipper, på samme måte som dette også uttrykkes av andre FN-komiteer.
Komiteen har foreløpig ikke uttalt seg eksplisitt om skjønnsmargin, men det følger av tilleggsprotokollen artikkel 10 nr. 4 at statene skal kunne velge mellom ulike virkemidler i implementeringer av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette har foreløpig ikke kommet på spissen.
En kan se ut fra avgjørelsene av hensynet til barnets beste stort sett alltid vurderes, men at komiteens vurdering ser ut til å begrense seg til om statene har foretatt individualiserte vurderinger og vektlagt hensynet som grunnleggende i tråd med barnekonvensjonen.

NIM fastholder at Norge bør tilslutte seg protokollen

NIM har tidligere tatt til orde for at Norge burde ratifisere barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll. Gjennomgangen har ikke endret NIMs syn på dette. I innspillet til komiteen viser NIM til at Norge allerede er materielt bundet av konvensjonens bestemmelser, og at barnekonvensjonen inneholder særegne rettigheter for barn som ikke kan prøves gjennom andre internasjonale organer og domstoler som Norge er tilsluttet. NIM mener at avgjørelsene fra komiteen så langt først og fremst tydeliggjør for statene at de må foreta grundige vurderinger av det enkelte barns situasjon når deres rettigheter kan være krenket eller stå i fare for å krenkes. En «prøving» på dette nivået vil kunne bidra til å øke bevisstheten av å inkludere individualiserte vurderinger av barns rettigheter i alle saker som angår barn i statene som er tilsluttet, og Norge bør oppmuntre til dette som en internasjonal standard gjennom selv å tilslutte seg protokollen. NIM viser også til at det er gjennomgående få saker mot Norge i de andre komiteene, og det er ikke grunn til å tro at det vil bli mengder av saker mot Norge.

Representantforslaget behandles i disse dager, og Utenriks- og forsvarskomiteen har frist for å avgi sin innstilling 1. mars.

Følg saken på Stortinget her

Les hele representantforslaget her