Side 38 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Skeiv rett – Skeive som menneskerettslege subjekt

I motsetning til fleire andre minoritetsgrupper har ikkje lesbiske, homofile, bifile, transpersonar og andre som bryt med samfunnet sine forventingar til kjønn og seksualitet ein menneskerettskonvensjon. Kvar finn ein eigentleg menneskerettane til skeive?

Sjølv om skeive sitt menneskerettslege vern ikkje er nedfelt svart på kvitt i brorparten av dei internasjonale menneskerettskonvensjonane, rår det ikkje noko tvil om at skeive har eit sterkt menneskerettsvern. Den gradvise framveksten av skeive sitt vern etter eksisterande internasjonale menneskerettskonvensjonane er temaet for denne artikkelen.

Ingen skeiv menneskerettskonvensjon

Menneskerettane er universelle. Det er rettar me alle har, uavhengig av kven me er. Skeive har, på lik linje med alle andre, grunnleggjande menneskerettar etter mellom anna FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar, og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Desse konvensjonane er også bygde på ålmenne menneskerettsleg prinsipp om likehandsaming og ikkje-diskriminering.

Einskilde grupper i befolkinga har etter kvart fått også eigne internasjonale menneskerettskonvensjonar som inneheld særlege rettar som supplerer dei som følgjer av dei meir generelle konvensjonane. Det har blitt gjort for å styrke utsette grupper sitt diskrimineringsvern. Eit døme er FNs kvinnekonvensjon, som gir særlege rettar til kvinner. Vidare gir FNs rasediskrimineringskonvensjon særlege rettar for etniske minoritetar, og FNs konvensjon om rettane til menneske med nedsett funksjonsevne gir særlege rettar til personar med funksjonsnedsettingar. I tillegg har barn også særlege rettar etter FNs barnekonvensjon.

Lesbiske, homofile, bifile, transpersonar, og andre som bryt med samfunnet sine forventingar til kjønn og seksualitet, har ikkje ein eigen konvensjon på same måte som mange andre utsette grupper.

Skeive sitt menneskerettslege rettsvern etter menneskerettskonvensjonane har vekst fram gradvis. Det har skjedd gjennom at dei nemnte eksisterande menneskerettskonvensjonar har vorte tolka i lyset av utfordringane til og stoda for skeive gjennom praksisen til menneskerettslege overvakingsorgan, som Den europeiske menneskerettsdomstolen og FNs menneskerettslege overvakingsorgan.

Retten til ikkje-diskriminering og «other status»

Dei rettslege instrumenta me har for å verne om menneskerettane er alle bygd på eit grunnleggjande prinsipp om likehandsaming og ikkje-diskriminering, og fleire av dei inneheld eigne føresegner om dette. Eit døme er vår eiga Grunnlov, som i § 98 forbyr usakleg forskjellshandsaming.

I fleire av dei internasjonale menneskerettskonvensjonane har ein eit hakket meir spesifikt diskrimineringsvern. Eit døme er forbodet mot diskriminering som følgjer av EMK artikkel 14. Artikkel 14 slår fast at «The enjoyment of the rights and freedoms set forth in this Convention shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status.” FNs konvensjon om sivile og politiske rettar og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar inneheld liknande føresegner om ikkje-diskriminering.

Verken seksuell orientering og kjønnsidentitet er nemnt eksplisitt i desse føresegnene. Men føresegnene inneheld ein samlebetegnelse for andre tilhøve ved ein person, «other status.» Dette diskrimineringsgrunnlaget gir rom for at diskrimineringsvernet i konvensjonen kan utvide og endre seg i takt med tida og tilhøva, i tråd med samfunnsendringar.

EMD har i sin praksis slått fast at «other status» i EMK artikkel 14 omfattar både seksuell orientering og kjønnsidentitet. FNs menneskerettskomité, som overvakar konvensjonen om sivile og politiske rettar har i nokre einskiltavgjerder innfortolka seksuell orientering inn i diskrimineringsgrunnlaget «sex».

Seksuell orientering og kjønnsidentitet som del av retten til privatliv

Ein av rettane som har vore sentral i utviklinga av skeive sitt menneskerettslege vern er retten privatliv, som følgjer av EMK artikkel 8. Det konkrete innhaldet i denne retten har vorte utviklinga gjennom praksisen til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Dom har ved slått fast at både seksuell orientering og kjønnsidentitet er omfatta av EMK artikkel 8.

EMD har ved fleire høve slått fast at omgrepet «privatliv» i EMK omfattar den fysiske og psykiske integriteten til ein person, og at dette inkluderer seksuell orientering Eit sentralt døme var Dudgeon mot Storbritannia frå 1981, som omhandla lovgjeving som forbaud seksuelle handlingar mellom menn. Her sto EMD fast at slik lovgjeving utgjorde eit brot på Dudgeon sin rett til privatliv, som «included his sexual life – a most intimate aspect of private life». EMD har slått fast det same i ei lang rekkje andre dommar.

EMD har også slått fast at også kjønnsidentitet er omfatta av vernet om retten til privatliv. Spørsmålet har vore oppe for EMD fleire gongar, mellom anna i 2002 i saka Christine Goodwin mot Storbritannia. Domstolen tok her stilling til om Storbritannia hadde plikt til å formelt anerkjenne kjønnsidentiteten til personar som har gjennomgått kjønnsbekreftande behandling ved å la dei endre juridisk kjønn. EMD kom til at staten hadde ei slik plikt. Om kjønnsidentitet som del av privatlivet uttalte domstolen at

«Under Article 8 of the Convention in particular, where the notion of personal autonomy was an important principle underlying the interpretation of its guarantees, protection was given to the personal sphere of each individual, including the right to establish details of their identity as individual human beings.»

Året etter kom van Kück mot Tyskland. Der uttalte domstolen at «gender identity is one of the most intimate areas of a person’s private life» og vidare at «the very essence of the Convention being respect for human dignity and human freedom, protection is given to the right of transsexuals to personal development and to physical and moral security.» EMD har opprettheldt at kjønnsidentitet er del av retten til privatliv i ei rekkje seinare avgjerder.

Skeive kvinner, barn, etniske minoritetar og folk med funksjonsnedsetjingar

Også dei meir spesialiserte menneskekonvensjonane har hatt betydning for utviklinga av det skeive menneskerettsvernet. Sjølv om det ikkje eksplisitt nemnast at skeive har noko vern etter ordlyden i kvinnekonvensjonen, rasediskrimineringskonvensjonen, og konvensjonen om rettane til personar med nedsett funksjonsevne, har også desse konvensjonane hatt betydning for utviklinga av menneskerettsvernet for skeive.

Både FNs kvinnekomité, FNs rasediskrimineringskomité, FNs barnekomité og FNs komité for menneske med nedsett funksjonsevne har, på ulikt vis i praksis, tatt opp utfordringar som skeive kvinner, skeive barn, skeive med etnisk minoritetsbakgrunn, og skeive med funksjonsnedsetjingar møter. Dette har dei gjort både i generelle kommentarar om korleis konvensjonane skal tolkast, i avgjerder i einskildsaker, og i tilrådingar til enkeltstatar.

Pågåande utvikling

Skeive sitt menneskerettsvern har blitt drive fram gradvis ved at skeive sjølv har tatt sine saker til nasjonale domstolar og etter kvart EMD, FNs menneskerettslege overvakingsorgan, og andre menneskerettsmekanismar. Sjølv om skeive i stor grad ikkje har hatt status som sjølvstendig menneskerettsleg subjekt, har lesbiske, homofile, bifile og transpersonar etter kvart fått eit sterkt menneskerettsleg vern, mellom anna mot diskriminering, som ein finn i praksisen til dei internasjonale menneskerettsorgana. Denne utviklinga er i stadig utvikling.

Avslutningsvis er det verdt å nemne at det finns menneskerettslege instrument som eksplisitt anerkjenner skeive som menneskerettssubjekt. Eit døme er diskrimineringsforbodet i artikkel 21 i EUs Charter om fundamentale rettar, som eksplisitt inneheld seksuell orientering som eit verna diskrimineringsgrunnlag. Fleire yngre menneskerettsinstrument er også meir eksplisitte etter sin ordlyd på at dei også omhandlar skeive.

FNs for menneskerettar uttalte følgjande i 2021 om skeive sitt menneskerettsvern, og mangelen på eigne menneskerettsinstrument for skeive:

«Protecting LGBT people from violence and discrimination does not require the creation of a new set of LGBT-specific rights, nor does it require the establishment of new international human rights standards. The legal obligations of States to safeguard the human rights of LGBT people are well established in international human rights law on the basis of the Universal Declaration of Human Rights and subsequently agreed international human rights treaties. All people, irrespective of sex, sexual orientation or gender identity, are entitled to enjoy the protection provided for by international human rights law, including in respect of private life, security of person and privacy, the right to be free from torture, arbitrary arrest and detention, the right to be free from discrimination and the right to freedom of expression, association and peaceful assembly.»

Kort sagt: Skeive har eit sterkt menneskerettsleg vern etter dei gjeldande menneskerettskonvensjonane, sjølv om dei ikkje har sin eigen.

Samehets

Mange samer opplever hets fordi de er samer. Til tross for at vi vet at dette er et problem, mangler vi kunnskap om både omfang og årsakene til hetsen. Det ønsker NIM å gjøre noe med. Derfor har vi kartlagt befolkningens holdninger til både samer og nasjonale minoriteter. Rapporten lanseres i slutten av august. I mellomtiden kan du se denne filmen med artist Ella Marie Hætta Isaksen, lagdommer Susann Funderud Skogvang, sametingsråd Runar Sammol Myrnes Balto og NIMs Peter Dawson og Anders Broderstad, som gir en pekepinn på hva samehets handler om.

Sending 19: Ny åpenhetslov

1. juli trer åpenhetsloven i kraft. Etter loven plikter selskaper å arbeide aktivt for å kartlegge, vurdere og håndtere menneskerettighetsrisikoer i virksomheten sin. Hva betyr dette for næringslivet og hvordan skal loven følges opp? Dette diskuterer NIMs Anine Kierulf med Frode Elgesem fra Norges OECD-kontaktpunkt, Christoffer Bjørnum fra Forbruketilsynet og NIMs assisterende direktør Gro Nystuen i denne episoden av «Menneskerettigheter i hagen».

Sendingen er laget i samarbeid med Norges OECD-kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv.

Se flere sendinger av «Menneskerettigheter i hagen» her:

Om de hamrer eller hamres …

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 11. juni 2022.

En sjeldenhet har inntruffet: Høyesterett har klart å være akkurat passe aktivistisk.

I Norge har Høyesterett siste ord om hvordan lovene er å forstå. Altså: Først vedtar jo vi, folket, lovene via Stortinget. Det er demokratiet. Så dømmer domstolene faglig og lojalt etter disse lovene, det er rettsstaten. Hvis det er eller blir uklart hva lovene betyr, må imidlertid domstolene dømme som best de kan ut fra de lover og forarbeider de har. Er Stortinget uenig i dømmingen, kan det endre lovene. Og slik går nu dagan.

Noen ganger hevdes det at Høyesterett er «aktivistisk». Det er en beskyldning om at dommerne ikke gjør jobben sin. Om at de fremfor faglig å følge de demokratiske og rettsstatlige spillereglene, i stedet bare synsedømmer. Slike påstander kommer ofte når noen er politisk uenige i domsresultatene. Sjelden ellers.

I april sa Høyesterett plutselig at rusavhengiges besittelse av narkotika til eget bruk ikke lenger skulle straffes. De gjennomførte altså i praksis den delen av rusreformen som Stortinget ikke fikk vedtatt. Da ble de av aviskommentatorer beskyldt ikke bare for aktivisme, men også for selvtekt og «åpenbar rettslig overstyring av politikken». For selv om en samlet stortingskomite viste til at det var «bred enighet om at de tyngste brukerne ikke skal møtes med straff», var jo ikke rusreformen demokratisk vedtatt som lov. Ergo var Høyesteretts vektlegging av de uformelle «signaler» enigheten bar bud om, udemokratisk domstolsaktivisme.

Fra Stortinget har det vært stille. Har politikerne skjønt noe kommentatorene ikke har? Eller er det andre grunner til at de holder kjeft? At de er enige i domsresultatet, for eksempel?

Når Stortinget ikke er enige i politisk kontroversielle domsresultater, får Høyesterett nemlig høre det, også fra politikerne. Og det ikke bare hvis dommerne «aktivistisk» har lagt avgjørende vekt på noe Stortinget har sagt, men ikke formelt vedtatt – også hvis de, tja, «pasifistisk» lar være å gjøre det samme:

Omkring årtusenskiftet gav Stortinget flere ganger, bl.a. i budsjettdokumenter, uttrykk for at de ville ha strengere straffer for grove forbrytelser. Høyesterett la ikke synderlig vekt på disse uttalelsene – ut fra samme resonnement som det aktivismekritikerne etter rusdommene nå bruker: Synspunktene var jo ikke formelt vedtatt som lov.

Det likte Stortinget så dårlig at det i 2009, i forarbeidene til den nye straffeloven – altså kladden til loven, ikke selve loven – gav detaljerte retningslinjer for strengere «normalstraffer» for drap, grov vold og seksuallovbrudd. Dette var et brudd med norsk rettstradisjon: Historisk har Stortinget styrt straffenivået med strafferammene, men overlatt selve utmålingen innenfor disse rammene til domstolene. Hvorfor? Fordi den samme type forbrytelse kan skje på så uoverskuelig mange forskjellige måter, og vurdering av individuelt riktig straff innenfor strafferammene derfor forutsetter en stor grad av konkret skjønnsutøvelse.

Høyesterett mente straffskjerpelsen bare kunne gjelde fremover i tid, og da bare etter en gradvis opptrapping. Denne domstolspasifismen – altså den manglende domstolsvilje til umiddelbart å følge Stortingets «signaler», var ikke politisk populær. Året etter vedtok Stortinget derfor at domstolene skulle bruke de nye normalstraffene, fra nuh! Domstolenes mulighet til nyansert skjønnsutøvelse i enkeltsaker ble kraftig innsnevret. Nå svarte Høyesterett med lojalt å følge opp signalene – tidvis med urimelige enkeltutslag som resultat. Og ubalanse i straffesystemet. Denne uaktivistisk lojale – eller «skuffende servile» – oppfølgingen av lovgiverviljen, får Høyesterett nå pepper for i fagtidsskriftene, den er «inhuman og hensiktsløs».

De uheldige konsekvensene av Høyesteretts «domstolspasifisme» overfor Stortinget i volds- og seksualsakene er et ikke uvesentlig bakteppe når man skal vurdere «domstolsaktivismen» overfor rusavhengige nå. Men om Høyesterett hamrer løs med Stortingets ikke-vedtatte «signaler» eller hamres fordi de ikke gjør det, likefult skal det jamres om domstolsaktivisme fra domstolsskeptiske kommentatorer. Og fra politikerne – med mindre de er politisk enige i hamringen, da.

Ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffing av vald og trakassering i arbeidslivet, og endringar i arbeidsmiljølova sitt regelverk om trakassering

NIM-H-2022-015

Høyringssvar NIM - Høyring om ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffing av vald og trakassering i arbeidslivet og endringar i arbeidsmiljølova sitt regelver (pdf) 171.90 KB

Til: Arbeids- og inkluderingsdepartementet

NIM meiner at ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffing av vald og trakassering i arbeidslivet, og dei føreslegne endringane om presiseringar i arbeidsmiljølova sine føresegner om trakassering og seksuell trakassering, vil kunne bidra til betre etterlevinga av statens menneskerettslege plikt til å førebygge og nedkjempe vald og trakassering, inkludert seksuell trakassering.

Behov for å styrke strukturer og systemer for innhenting av kunnskap fra barn

NIM-B-2022-014

Brev til barneminister Kjersti Toppe om barn og unges medvirkning (pdf) 180.58 KB

Til: Barne- og familiedepartementetBarne- og familieminister Kjersti Toppe

NIM har sendt brev til barne- og familieminister Kjersti Toppe om behov for å styrke systemer og strukturer for å ivareta barns rett til medvirkning.

Innspill til EU-kommisjonens forslag til direktiv for virksomheters aktsomhetsvurderinger om menneskerettigheter, klima og miljø

NIM-H-2022-014

Norwegian National Human Rights Institution_Feedback_Sustaniable Corporate Governance (pdf) 330.02 KB

Til: EU-kommisjonen

NIM har sendt innspill til EU-kommisjonens forslag til direktiv for virksomheters aktsomhetsvurderinger om menneskerettigheter, klima og miljø. NIM ønsker forslaget velkommen, og har i innspillet fokusert på virkeområdet til direktivet både når det gjelder menneskerettigheter og miljø (artikkel 2 og 3 (b) og (c)). NIM har også gitt kommentarer til artikkel 15 om klima.

Oppdatert utgave av kommunerapporten

NIM har oppdatert rapporten «Kommuner og menneskerettigheter». I den anledning deltok direktør Adele Matheson Mestad i KS’ podkast «Der livet leves». NIM har også satt sammen en egen samleside med relevant menneskerettslig informasjon for kommuner.

Egen temaside for kommuner

NIMs arbeid de siste årene har tydeliggjort et behov for å fokusere på ivaretakelsen av menneskerettighetene på det kommunale nivå i Norge. I NIMs strategi for 2022–2024 er kommuners menneskerettighetsansvar derfor gjort til et tverrgående satsningsområde. Som en del av dette arbeidet, har vi nå laget et eget temaområde for kommuner og menneskerettigheter på nettsiden vår. Her finner du blant annet høringsuttalelser, rapporter og brev som har relevans for kommuner og deres menneskerettighetsansvar. I tillegg har vi samlet et knippe ressurser som kommuner kan bruke for å styrke sitt menneskerettighetsarbeid.

Rapport om kommuner

NIM publiserte sin rapport «kommuner og menneskerettigheter» i november 2021. I april i år ble rapporten revidert og oppdatert bl.a. etter ny rettspraksis fra høyesterett.

Formålet med rapporten er å sette kommunenes menneskerettighetsansvar på dagsordenen, og NIM håper rapporten kan fungere som et oppslagsverk for kommunene i deres arbeid med å styrke implementeringen av menneskerettighetene på kommunalt nivå.

Rapporten gir en juridisk gjennomgang av kommunene som menneskerettslig pliktsubjekt. Den presenterer også funn fra NIMs spørreundersøkelse om kommuners kjennskap til og arbeid med menneskerettighetene. I tillegg gir rapporten en oversikt over hvordan FN, Europarådet og EU arbeider med menneskerettigheter og lokale myndigheter, samt en beskrivelse av konseptet menneskerettighetsbyer. I kapittel 7 (Hvordan styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i byer og kommuner?) og 8 (NIM anbefaler) drøftes det hvordan norske byer og kommuner kan styrke gjennomføringen av menneskerettighetene.

Årsaken til oppdateringen

I februar 2022 kom en viktig rettsavklaring i norsk rett. Da avga Høyesterett en kjennelse som fastslo at kommunen kan stå som saksøkt i et erstatningssøksmål med påstand om brudd på EMK. Høyesterett uttalte blant annet at etter intern norsk rett er kommunen like bundet av EMK som staten, og viste blant annet til Grunnloven § 92. NIM har etter denne kjennelsen valgt å oppdatere rapporten. Kapittel 3.4 om adgangen til å holde kommuner rettslig ansvarlig for påståtte menneskerettighetsbrudd er nytt, og vi har også henvist til avgjørelsen andre steder i rapporten. I tillegg har rapporten fått et engelsk sammendrag og vi har gjort noen mindre oppdateringer knyttet til design. Du kan også lese om Høyesteretts kjennelse her.

KS-podkast med NIMs direktør

Mandag 23. mai slapp også KS nyeste episode av podkasten «Der livet leves» hvor NIMs direktør Adele Matheson Mestad var invitert til å snakke om rapporten og kommunenes menneskerettslige ansvar generelt. I podkasten deltok også styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen og podkastvert og fagsjef i KS, Kjell Erik Saure.

Podkasten finner du på KS’ sider her.

Ytringsfrihet i fengsel

Hvordan står det til med ytringsfriheten i fengsel? Og hører vi nok fra de innsatte selv? NIM avholdt 13. mai et seminar om nettopp dette for de innsatte i Bergen fengsel.

Som utgangspunkt har de innsatte i fengsler samme krav på ytringsfrihet som alle andre, men noen ytringer kan begrenses av for eksempel sikkerhetshensyn. Grunnloven har også et unntak fra forbudet mot forhåndssensur i fengsler. Dette kan by på vanskelige grensedragninger og var temaet for Mathilde Wilhelmsens (rådgiver i NIM) innlegg på seminaret.

Ytringsfrihet handler også om retten til å få informasjon, men når stadig mer av samfunnets infrastruktur befinner seg på nett kan man fortsatt nekte innsatte tilgang? Det var en at hovedproblemstillingene til Peter Scharff Smith, professor i rettssosiologi ved UiO, den andre innlederen på seminaret.

Redaksjonssjef Liv Skotheim og debattleder Jon Tufto, begge fra Bergens Tidene holdt, også innlegg om innsattes mulighet til å ytre seg i avisens debattspalter, og kom bl.a. med konkrete skrivetips.

I tillegg hadde en innsatt ved Bergen fengsel et innlegg om sin hverdag og hvordan dette oppleves fra innsiden. For eksempel oppleves avlytting av telefonsamtaler som inngripende og begrensende. Dette har også Sivilombudet tidligere kritisert.

Etter innleggene var det en panelsamtale hvor også Ingunn Seim fra Kriminalomsorgen deltok, og de innsatte kom med spørsmål og innspill. De hadde mange tanker om hvordan forholdene i fengsel kunne forbedres.

Debattleder og initiativtaker for seminaret var Vidar Strømme, fagdirektør i NIM.

Innsattes ytringsfrihet er et utfordrende tema hvor utviklingen innenfor murene kanskje ikke har hold tritt med utviklingen utenfor. For NIM var det lærerikt å få komme inn på de innsattes arena og delta i direkte dialog med dem om temaet, og vil ta sikte på gjenta seminaret i andre norske fengsler.

Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi

17. mai er, i tillegg til å vere Noregs grunnlovsdag, den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. Sidan 2005 har ein markert dagen ved å rette merksemd mot og fremje fokus på lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (lhbt-personar) sine rettar og situasjon verda rundt.

I år er det det er femti år sidan homofili vart avkriminalisert i Noreg. Den 21. april 1972 oppheva Stortinget § 213 i straffelova, som slo fast at seksuelt samkvem mellom menn var forbode. Opphevinga av paragrafen var ein viktig siger for den skeive rettigheitsrørsla, og eit viktig steg nærare like rettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk. Femtiårsjubileet er både ei markering av kor langt kampen for lhbti-personar sine menneskerettar har kome, og ei påminning om kampane som framleis står att.

I saka Dudgeon mot Storbritannia, slo Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fast at at straffeføresegner som kriminaliserer homofili, som til dømes den norske § 213, er brot på retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Nyleg kom FNs kvinnekomité med ei avgjerd i ei klagesak mot Sri Lanka, der komiteen uttalte at kriminalisering av seksuelt samkvem mellom kvinner ikkje var i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

Diverre ser ein også tilbakeslag. Homofili er framleis kriminalisert i over 60 statar. Lhbt-rettar møter stadig motstand fleire stadar i Europa, mellom anna i Ungarn og i Polen. I 2020 innførte det ungarske parlamentet lovgjeving som i praksis gjer det umogleg for transpersonar å endre juridisk kjønn, noko som gjer at dei i større grad risikerer å bli utsett for trakassering og vald. I Polen har ein over lengre tid operert med såkalla «lhbt-frie» sonar, og lovforslag om å forby Pride-feiringar og andre støttemarkeringar for lhtb-rettar har vorte forsøkt fremja i løpet av det siste året.

Også her heime i Noreg finns det utfordringar. Levekårsundersøkingar viser at lhbt-personar framleis har verre levekår enn befolkninga elles. Særleg transpersonar opplev verre levekår. Om lag ein av tre transpersonar har blitt utsatt for seksuelle overgrep, og ein av fire har fått trugsmål om vald. Over tretti prosent har forsøkt å ta livet sitt.

Hindring av hatkriminalitet mot og diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersonar er ei menneskerettsleg plikt for staten. Denne plikta følgjer mellom anna av Grunnlova og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Å markere den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi er ein viktig del av arbeidet for å synleggjere lhbt-personar i samfunnet, og sette søkjelyset på menneskerettsutfordringane dei framleis møter – både i Noreg og i resten av verda. Markeringa er eit ledd i kampen for å sikre like menneskerettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk. Dagen er også ei viktig påminning om at ingen kampar er vunne for godt.