I denne episoden av «Menneskerettigheter i hagen» diskuteres NIMs rapport «Funksjonshemmedes ytringsfrihet – åtte utfordringer». Med oss i panelet er Aftenposten-kommentator Frank Rossavik, Sverre Fuglerud fra Norges Blindeforbund og likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon. NIMs direktør Adele Matheson Mestad leder som vanlig samtalen.
Funksjonshemmedes ytringsfrihet
NIM-R-2022-005
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Om rapporten
Denne rapporten handler om utfordringer for funksjonshemmedes ytringsfrihet.
Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Den er også en forutsetning for mange andre menneskerettigheter. Funksjonshemmede har, på lik linje med alle andre, ytrings- og informasjonsfrihet etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon. I tillegg har funksjonshemmede et viktig menneskerettslig vern gjennom FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). CRPD inneholder bestemmelser om ytringsfrihet og tilgang på informasjon. Konvensjonen gir også blant annet rett til å ta del i det politiske og offentlige liv, rett til å leve frie og selvstendige liv og til å være en del av samfunnet. I tillegg til å være selvstendige rettigheter, er disse bestemmelsene også viktige for ytringsfriheten til funksjonshemmede.
I denne rapporten presenteres det funn fra en undersøkelse om funksjonshemmedes ytringsfrihet som NIM gjennomførte i 2021. Gjennom dybdeintervjuer søkte vi å få kunnskap om hvilke utfordringer personer med ulike funksjonshemminger møter når de ønsker å tilegne seg informasjon og å ytre seg. Rapporten gjennomgår også det menneskerettslige rammeverket for funksjonshemmedes ytringsfrihet etter Grunnloven, EMK og CRPD, samt eksisterende forskning på feltet.
Med denne rapporten ønsker NIM å løfte fram noen av ytringsfrihetsutfordringene funksjonshemmede møter. I tillegg vil NIM skape bevissthet om betydningen av Norges menneskerettslige forpliktelser på dette området.
På bakgrunn av funnene i undersøkelsen fremmer NIM også et knippe anbefalinger.
Pressefrihetsdagen
I 1993 erklærte FNs generalforsamling at 3. mai skulle være Pressefrihetsdagen, og i år det 29. gang dagen markeres rundt om i verden. Norge er blant landene som har størst grunn til å feire, siden vi nok en gang troner på toppen av verdens pressefrihetsindeks.
Men poenget med dagen er ikke at man skal feire. Grunnen til at vi har en pressefrihetsdag er at den skal gi myndigheter, journalister og andre en mulighet til å diskutere utfordringer for pressefriheten, og hva som kan gjøres for å styrke den.
Journalistenes ytringsfrihet eller pressefriheten er en sentral del av ytringsfriheten, og er beskyttet av Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Pressen spiller viktige samfunnsroller som offentlig vaktbikkje, informasjonskanal og tilrettelegger for en åpen og opplyst offentlig samtale. Pressefriheten er en sentral del av ytringsfriheten, og avgjørende for at vi andre kan bruke vår ytringsfrihet.
I år arrangerer UNESCO og Uruguay en global konferanse om «Journalistikk under digital beleiring». I rapporten «Threats that Silence» omtales 400 drap på journalister mellom 2016 og 2020. Selv om dette faktisk er en liten nedgang i forhold til tidligere år, øker forskjellige former vold, angrep og fengsling av journalister. Rapporten beskriver også hvordan digitale trusler mot pressefriheten øker.
Vil du vite mer om pressefrihet? Lytt til episode fem av NIMs podkast «Ytringsfrihet i 100 & 10»:
Ytringsfrihet for kommunalt ansatte
NIM-V-2022-001
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
Last ned denne teksten som brosjyre (pdf) 
1. Ytringsfrihet skal være enkelt
Ytringsfriheten er en menneskerett, og den er beskyttet av Grunnloven § 100. Bestemmelsen er skrevet slik at den skal være enkel å praktisere.
Ytringsfriheten gjelder for alle ytringer, og for alle mennesker. Alle kommuneansatte kan derfor i utgangspunktet si og skrive akkurat hva de vil, om alt. Det er faktisk sånn. Og det gjelder alt fra ytringer på sosiale medier til avisinnlegg og formelle høringsuttalelser.
Ytringsfriheten er der fordi det er ønskelig at folk ytrer seg. Ytringsfriheten skal ikke begrenses av vanskelige regler og ordninger som skaper usikkerhet og bekymring. Retningslinjer om at det man sier eller skriver skal godkjennes av andre, gjør at vi betenker oss og kanskje ikke får lyst til å ytre oss. Slik nedkjølende «chilling effect» skal unngås.
Hvorfor skal det være så fritt frem? Jo, fordi samfunnet har aller mest behov for ytringer som er kritiske. Først når vi får vite om ting som ikke fungerer, kan vi gjøre noe med dem. Dessuten trenger vi å skjønne mer om hvordan samfunnet vårt egentlig fungerer. Det er ofte de som arbeider med et tema som kan mest om det temaet. Derfor er det dem vi trenger å høre fra. Men de som arbeider med et tema tror ofte at de ikke bør ytre seg offentlig om det. Dette er altså en misforståelse.
Noen kan også ønske at en sak bør behandles mest mulig effektivt, med lite oppstuss og unødvendige forstyrrelser. Man nøler med å utsette andre for kritikk. Å bli oppfattet som en uromaker er ubehagelig. Alt dette er forståelig, men kortsiktig. Kritikk er positivt og diskusjon skal være normalt, men det kan kreve litt øvelse å bruke ytringsfriheten nok.
Samtidig er det klart at ytringsfriheten har grenser. De er begrunnet i hensyn til arbeidsgiveren og andre som kan skades av ytringer.
Disse grensene er unntak fra hovedregelen. Og det er unntakene fra ytringsfriheten som må begrunnes. Begrunnelsene for unntak fra ytringsfriheten krever tre ting: forbudet må være bestemt i loven, av Stortinget, begrunnelsen for forbudet må ikke undergrave begrunnelsene for ytringsfriheten, og forbudet må være forholdsmessig i de enkelte tilfellene det brukes.
Grunnloven bestemmer at hvis unntakene ikke tilfredsstiller alle disse kravene, så har man lov til å ytre seg.
Mange av de grensene som finnes, vil være grenser kommunalt ansatte kjenner til. Det finnes regler som gjelder alle borgere, slik som forbud mot hatefulle ytringer, ærekrenkelser og vern av privatlivets fred. For kommunalt ansatte gjelder i tillegg regler om taushetsplikt, personvern og offentlighet. Det forutsettes at dette er kjent, og ikke noe av dette behandles her. Heller ikke varslingsregler omtales.
En grense som ofte skaper tvil, er lojalitetsplikten. Denne plikten begrenser hva ansatte kan gjøre og ytre seg om.
At akkurat denne grensen skaper tvil, kan man blant annet se av Sivilombudets praksis. Når ombudet vurderer saker der ytringsfrihet står mot lojalitetsplikt, har det i mange av dem kommet til at kommunen har gått for langt i å begrense ansattes ytringsfrihet. Det kan virke som om både ansatte og ledelse i mange kommuner tror at lojalitetsplikten begrenser ytringer mer enn det den faktisk gjør, rettslig sett.
Det er uheldig hvis ansatte begrenser sine ytringer på grunn av slik usikkerhet. Derfor skriver vi nedenfor litt om hvilken grense lojalitetsplikten setter for ytringsfriheten.
«… både i kommunal og statlig forvaltning hersker usikkerhet om hvor grensen for de ansattes ytringsfrihet går.»
2. Hva er lojalitetsplikten for ansatte?
Den som blir ansatt i en kommune, eller hos en annen arbeidsgiver, har en plikt til å være lojal overfor sin arbeidsgiver. Når du er ansatt et sted skal du bruke arbeidskraften i arbeidsgivers interesse. Dette følger av selve ansettelsesforholdet, og arbeidsgiveren har som følge av ansettelsen og regler i arbeidsmiljøloven en rett til å styre hvordan arbeidet skal organiseres og utføres.
Lojalitetsplikten gjør at du skal utføre det arbeidet du er ansatt for, og følge de retningslinjene som er fastsatt for dette arbeidet.
I tillegg innebærer lojalitetsplikten at arbeidstakeren ikke må skade kommunens interesser. Det er dette kravet som oftest medfører uenighet, når en ansatt ytrer seg på en måte som noen synes er dum.
Spørsmålet er så hva denne lojalitetsplikten går ut på, og hvor langt den rekker.
Lojalitetsplikten er ikke lovfestet. Den kan da ikke overstyre ytringsfriheten som følger av Grunnloven. Lojalitetsplikten inneholder ikke noen «lovhjemmel» for å regulere innholdet i noens ytringer, ut over at man ikke skal skade arbeidsgiveren.
Kommunen kan organisere sin egen virksomhet, og det er opp til den å bestemme hvem som skal uttale seg på kommunens vegne. Kommunen kan også bestemme hva ansatte skal bruke arbeidstiden sin til, for eksempel at man bør unngå tidsbruk på sosiale medier.
Men kommunen kan i utgangspunktet ikke bestemme hva du kan uttale deg om på egne vegne. Den kan ikke kreve at uttalelsene dine skal godkjennes på forhånd, og den kan heller ikke lage regler for innholdet i hva du kan uttale, eller om hva. Men kommunen kan veilede om hvor grensene for lojalitetsplikten går på en nøytral måte.
Det avgjørende for om en ansatt har overtrådt sin lojalitetsplikt, er særlig om den ansattes handlinger eller ytringer har hatt en skadelig virkning på kommunens interesser.
«…arbeidsgiver må kunne påvise at ytringen rent faktisk påfører eller kan påføre virksomhetens saklige og legitime interesser en skade. Ytringer som ikke er undergitt lovbestemt taushetsplikt, og som i hovedsak gir uttrykk for arbeidstakernes egne oppfatninger, vil det derfor vanligvis være anledning å komme med.»
Dersom du som ansatt bryter lojalitetsplikten, kan det få arbeidsrettslige konsekvenser. Du kan for eksempel få advarsel, eller i verste fall bli avskjediget.
Hvis du bare bruker din lovlige ytringsfrihet, kan ikke arbeidsgiver utsette deg for slike sanksjoner. Kommunen har heller ikke lov til å gjøre ting som reelt demper ytringsviljen på andre måter, for eksempel ved å lage uklare retningslinjer om hvordan du skal uttale deg i sosiale medier eller ved å innkalle deg «på teppet» på en måte som kan oppfattes som korreks.
Etter Grunnloven skal myndigheter legge «til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette er en plikt også kommunene har.
Det er altså viktig å forstå hvor disse grensene går. De grensene som lojalitetsplikten setter kan oppsummeres i punktene under.
3. Lojalitetspliktens grenser
3.1 Alle kan ytre seg på egne vegne
Kommunen kan bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av kommunen.
Derimot kan alle i utgangspunktet ytre seg som man vil på egne vegne, og det gjelder også kommunalt ansatte. Når du uttaler deg på egne vegne, er det særlig to ting du bør passe på.
For det første må det komme rimelig klart frem at du faktisk uttaler deg på egne vegne, og ikke på kommunens vegne. For det andre må de få som har så høyt betrodde stillinger at de lett kan identifiseres med kommunen selv om de ytrer seg i eget navn, være litt ekstra forsiktige.
Det er nok at det fremgår av en alminnelig lesning at den ansatte uttaler seg på egne vegne. Hvis du er en vanlig ansatt, er dette stort sett uproblematisk: Du har ingen posisjon som gjør at du representerer kommunen. Men hvis du skriver et avisinnlegg eller lar deg intervjue kan det være lurt å passe på at dette kommer frem, selv om det ikke er noe krav om at du må bruke spesielle formuleringer eller forbehold. Det kan også være greit å oppgi hva stillingen din går ut på, slik at de som leser det du skriver forstår bakgrunnen for at du uttaler deg, så lenge det er klart at du bare uttaler seg på egne vegne.
«Opplysningen om at klager var veterinær i Mattilsynet, kunne nok medføre fare for at høringsuttalelsen ble oppfattet som å være på vegne av Mattilsynet. Det sto imidlertid samtidig tydelig at uttalelsen var på vegne av henne selv. Det gjentok hun også til avisen C.»
Sivilombudet i sak om en ansatts egen høringsuttalelse i sak 2021/742
Det er veldig få personer som må være forsiktige fordi de lett kan identifiseres med kommunen. Det gjelder først og fremst rådmenn og øverste ledere av etater. Også disse har ytringsfrihet, men må være særlig forsiktig både med tanke på form og innhold i sine uttalelser.
«Det finnes tilfeller der den ansatte har en slik posisjon at forvekslingsfare – identifikasjon – ikke kan unngås. Ytringer fra den ansatte kan da bli tolket som et uttrykk for virksomhetens standpunkt, selv om det det presiseres at de fremmes på egne vegne.»
Sivilombudet i sak 2015/940, en generell gjennomgang av offentlig ansattes ytringsfrihet
3.2 Hva slags ytringer kan fremsettes?
Lojalitetsplikten gjør ikke at noen kan sensurere ytringene dine. Sivilombudet og domstolene har behandlet ytringer av mange typer, som alle er vernet av ytringsfriheten. Blant disse er avisinnlegg, faglige høringsuttalelser og temmelig skarpe politiske ytringer på Facebook. Ytringsfriheten gjelder uansett form, og gjelder både skriftlige og muntlige ytringer.
Når man skal vurdere om en ytring kan ansees for unødig å skade kommunens interesser, er det innholdet i det som er uttalt man ser på. Dette er det sentrale poenget ved lojalitetsprinsippet. I tillegg til innholdet kan formen på ytringer kan også ha betydning ved vurderingen av om ytringen har medført skade.
Noen ganger har ytringene mer preg av faktiske handlinger enn ytringer, selv om grensen kan være uskarp. Hvis en ansatt for eksempel til stadighet sender ubehagelige epostmeldinger til sine kolleger, og dette etter hvert forsurer miljøet, kan vedkommende risikere sanksjoner for å skade arbeidsmiljøet, uten at det anses som en sak om ytringsfrihet. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har uttrykt det slik at arbeidstakere har et særlig vern for sanksjoner som i det vesentlige gjelder (er «essentially related to») ytringsfrihet. Har du skrevet et leserinnlegg, en kontroversiell melding på Facebook, eller holdt en tale, er det ytringsfrihet det dreier seg om.
3.3 Må alt gå tjenestevei?
Det er ikke lov til å kreve at du må få godkjent en ytring, for eksempel et avisinnlegg, før det settes på trykk. Det er heller ikke slik at du alltid må ta opp kritikkverdige forhold med overordnede, før du kan henvende deg til omverdenen. Klok og saklig kritikk er ikke ulovlig.
«Etter mitt syn gir ikke dagens rettstilstand grunnlag for å stille noen absolutte krav til en arbeidstaker som ønsker å varsle offentligheten om uheldige eller ulovlige forhold ved egen arbeidsplass.»
Ofte kan det likevel være mest lurt å ta opp temaer internt først, du bør i det minste vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Det bør i hvert fall vurderes å ta saken opp internt hvis det kan være tvil om hva som faktisk har skjedd i en sak.
«Jeg legger etter dette til grunn at det ikke kan stilles et alminnelig krav om intern varsling/bruk av tjenestevei før en ansatt uttaler seg om sine private synspunkter i media.»
3.4 Skadelige ytringer
Hovedpoenget er altså at en arbeidstaker ikke må skade kommunens interesser. Spørsmålet er hvor mye som skal til før en slik grense er overskredet.
For å svare på dette, må vi se på ytringsfrihetens begrunnelser. Ytringsfriheten skal bidra at vi får bedre innsikt og kan treffe bedre valg. Da er kunnskap og opplysning om samfunnet rundt oss nødvendig. Vår felles søken etter sannhet og vilje til demokrati er prosesser som er til beste for oss alle. Derfor kan man ikke forby ansattes ytringer bare fordi de skaper ubehag.
Kritikk kan medføre et visst omdømmetap for kommunen, eller at noen kan miste tillit til kommunens saksbehandling. Men det er ikke noen tilstrekkelig grunn til at du ikke kan fremsette den ytringen som du mener er viktig. For at ytringen skal være illojal, må skadene eller farene for skade har et visst alvor.
Ved en slik vurdering er det viktig hva ytringen gjelder, og om du har tatt «ballen og ikke mannen». Hvis du har fremsatt saklige ytringer, for eksempel i et avisinnlegg, skal det svært mye til for å konstatere noen slik skade. Det har ikke skjedd i noen av de sakene fra Sivilombudet som er nevnt kort her.
Det er heller ikke avgjørende om det viser seg at du tok feil i din kritikk, hvis kritikken var basert på forsvarlige vurderinger og undersøkelser da den ble fremsatt. Rene meningsytringer kan ikke klassifiseres som sanne eller usanne, og er uansett lovlige hvis det ikke dreier seg om usaklige og grunnløse angrep.
Sivilombudet har slått fast at også kommunalt ansatte kan uttale seg kritisk om egen virksomhet, og dessuten har spillerom for feil. Det tillatte omfatter:
«…også ytringer som arbeidsgiveren oppfatter som uønskede, uheldige eller ubehagelige. Offentlig ansatte har altså et vidt spillerom – både i form og innhold – for offentlig å gi uttrykk for sin mening».
Skaden eller faren for skade må være helt klar. Man kan si at tvilen skal komme ytringsfriheten til gode. Det er heller ikke alle opplevde farer, for eksempel omdømmetap, som er relevante. Det som kan være relevant er tap av den tillit som er nødvendig for kommunens utøvelse av sine tjenester.
«…avgjørende […] hvorvidt As kommentar innebar en påviselig skade eller åpenbar risiko for skade på kommunens legitime og saklige interesser. Momenter i vurderingen vil særlig være ytringens innhold, ytringens form, faren for identifikasjon, hva slags stilling det er tale om og formålet med ytringen.»
Det skal altså generelt mye til av slik skade før ytringsfriheten begrenses.
En av Sivilombudets saker viser at en ansatt kan skrive høringsuttalelse, og være uenig med sin arbeidsgiver.
Som ansatt i kommunen kan du også skrive leserinnlegg og argumentere mot bruk av vaksiner. Men hvis du som helsesøster eller kommunelege hevder at vaksiner er farlige, vil det lett gå ut over den nødvendige tilliten til offentlige oppgaver, fordi du har en stilling som representerer nettopp den posisjonen som tilliten er knyttet til.
De forskjellige «momentene» som form, innhold og fremgangsmåte har først og fremst betydning ved vurderingen av om noe er skadelig for kommunen. En uheldig form eller fremgangsmåte er ikke i seg selv illojal hvis den ikke volder noen skade.
Videre lesning
I denne gjennomgangen har vi beskrevet ansattes ytringsfrihet uten detaljerte juridiske henvisninger. Hvis du vil fordype deg mer i dette kan du finne mer stoff her, hvor alle de siterte sakene fra Sivilombudet også er tatt med:
Grunnloven § 100 om ytringsfrihet finner du her
Sivilombudets gjennomgang i 2015 medførte at det i 2017 ble laget nye Etiske retningslinjer for statstjenesten og at KS samme år utarbeidet en veileder om Ytringsfrihet og varsling for kommuner og fylkeskommuner.
- Etiske retnignslinjer for statstjenesten
- Ytringsfrihet og varsling – veileder for kommuner og fylkeskommuner
Last ned veilederen som brosjyre
Forslag om å forlenge straffegjennomføringsloven kapittel 3 A (straffegjennomføring under utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom)
NIM-H-2022-013
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringssvar til forslaget om å videreføre straffegjennomføringsloven kapittel 3A som omhandler regler om straffegjennomføring under utbruddet av en allmennfarlig smittsom sykdom, som covid-19. NIM mener at vurderingen av behovet for forlengelse må foretas i lys av et oppdatert faglig grunnlag. Dersom det er behov for å innføre regler av mer generelle beredskapshensyn, mener NIM at dette bør inngå i en større diskusjon om hvilke beredskapshjemler vi skal ha i norsk rett.
Skriftlig innspill til Dokument 8:236 S (2021-2022)
NIM-H-2022-012
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har sendt et skriftlig innspill til høring om Dokument 8:236 (2021-2022) i Stortingets energi- og miljøkomité. Innspillet følger opp NIMs utredning om Grunnloven § 112 og plan for utbygging og drift av petroleumsforekomster (PUD). Innspillet fokuserer særlig på krav til konsekvensutredning av klimavirkninger fra eksportert norsk olje og gass på PUD-stadiet.
Koronakommisjonens andre rapport: Mange av funnene fra første rapport er forsterket
I dag overleverte Koronakommisjonen sin andre rapport om håndteringen av koronapandemien i Norge til statsministeren. Mange av læringspunktene fra første rapport ble bekreftet, men kommisjonen har også avdekket nye funn.
Koronakommisjonens første rapport ble lagt frem våren 2021, og det ble samtidig besluttet å utvide virketiden for kommisjonen. Kommisjonens andre rapport gransker myndighetenes håndtering til og med 31. oktober 2021.
Rapporten (NOU 2022: 5) er tilgjengelig på regjeringen nettsider her.
Ikke gode nok vurderinger av menneskerettighetene
Koronakommisjonens hovedfunn i den andre rapporten bekrefter flere av funnene fra den første rapporten, men kommer også med nye funn. Av generelle funn bekreftes det at landets befolkning og norske myndigheter samlet sett har håndtert pandemien godt, med lav dødelighet og lav tiltaksbyrde sammenliknet med andre land i Europa. Samtidig er et annet generelt funn, som er gjentatt fra den første rapporten, at myndighetene ikke var tilstrekkelig forberedt til å kunne møte og håndtere en pandemi av denne typen.
Et annet generelt funn er at arbeidet med beslutninger var organisert på en måte som førte til at beslutningsgrunnlaget ikke alltid var optimalt. I rapporten er dette beskrevet slik:
«Vi mener organisering, arbeids- og beslutningsprosesser i den overordnede krisehåndteringen medførte en klar fare for at beslutningene ikke ville ha god nok kvalitet. For eksempel at den smittevernfaglige begrunnelsen eller forholdet til menneskerettighetene ikke ble godt nok utredet, eller at beslutningene ble lite treffsikre, hadde utilsiktede konsekvenser eller ble vanskelige å gjennomføre.»
Dette funnet samsvarer med NIMs gjentatte budskap gjennom pandemien om at det er viktig å sørge for at forholdet til menneskerettighetene alltid blir vurdert når man setter inn tiltak, og NIMs etterlysning av synliggjøringen av disse vurderingene.
Barn og unge ble rammet hardt
Koronakommisjonen er kritisk til hvordan smitteverntiltakene over tid har rammet barn og unge hardt, og viser til at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad har klart å skjerme barn og unge i tråd med egen målsetning. Blant annet peker kommisjonen på at det ikke ser ut til å være noen instanser som har noen samlet oversikt over den totale tiltaksbyrden for barn og unge i ulike kommuner eller skolekretser. Kommisjonen uttrykker dette slik:
Dermed finnes det ingen som kan svare på hvor mange elever som er berørt av gjentatte skolestengninger, rødt nivå eller klasser i karantene. Det har også vært svært begrenset informasjon om hvilke «sårbare» elever som har vært på skolen, og hvilket tilbud de har hatt. Når krisetiltak varer i nærmere to år, ville det vært mulig å tilrettelegge for at slike analyser kunne bli gjort. Dette ville gitt bakgrunn for en mer kunnskapsbasert diskusjon om justering av tiltak.
Ett av funnene knyttet til ivaretakelsen av barn og unge er den manglende ivaretakelsen av barns rett til å bli hørt i saker som angår dem. I rapporten viser kommisjonen blant annet til et brev som NIM sendte til barne- og familieministeren og kunnskapsministeren om manglende ivaretakelse av barnets rett til å bli hørt, der vi viste til blant annet kartlegginger som viste at mange ungdomsråd lå nede under pandemien. Dette blir nøye gjennomgått av kommisjonen, som har fremmet følgende anbefaling:
«Kommisjonen anbefaler at beslutningstagere på alle nivåer etablerer gode prosedyrer for å involvere barn og unge i beslutninger som berører dem. Prosedyrene bør utformes med tanke på at de også skal fungere i kritiske situasjoner.»
Utfordringer ved regulering av inngripende tiltak mot importsmitte
Koronakommisjonen foretar i rapporten en grundig gjennomgang av inngrep i menneskerettighetene for å forebygge og begrense importsmitte. Kommisjonen vurderer i denne sammenheng ordningen med karantenehotell ved innreise til Norge. Karantenehotell utgjorde et inngrep i retten til privatliv som er beskyttet etter Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Inngrep av denne type må, for å være lovlige, bygge på et betryggende og klart regelverk, ivareta smittevern og være forholdsmessig, det vil si at tiltaket må bygge på en rimelig avveining mellom individets og samfunnets interesser.
Kommisjonen påpeker at så langt de kan bedømme har ikke myndighetene hatt tid til å gjennomføre grundige og helhetlige rettslige vurderinger. NIM vil vurdere dette i prosessen videre. Allerede nå vil NIM påpeke et bekymringsfullt funn: Kommisjonen påpeker at både politiet og individer har pekt på uklarheter ved regelverket rundt karantenehotell. Plikten til å oppholde seg på karantenehotell var straffesanksjonert og inngripende. Det er da særlig viktig at regelverket er presist og tilgjengelig for individene.
Videre oppfølging
NIM vil komme tilbake til med en grundigere vurdering av de relevante punktene i rapporten ved en senere anledning når den blir sendt ut på høring.
Endringer i domstolstruktur
NIM-H-2022-011'
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringsuttalelse om forslaget til endring i domstolstruktur.
Etter NIMs syn – holdt opp mot begrunnelsen for domstolsreformen av 2021, som blant annet var å sikre kvalitet i domstolene og dermed rettssikkerheten – er forslaget til endring i domstolstruktur (reversering av domstolsreformen) ikke egnet til å styrke oppfyllelsen av menneskerettighetene.
Domstolsreformen var motivert av utfordringer som ble påpekt, herunder at saksbehandlingstiden hadde økt, og at det var ønskelig med en styrket kompetanse i saker som gjelder barn. Dette er utfordringer som innebærer en risiko for at menneskerettigheter ikke sikres godt nok. Ved en reversering av domstolsreformen gjeninnføres også dette utfordringsbildet som reformen skulle avbøte. Gjennomgangen i høringsnotatet av mulige avbøtende tiltak ved en reversering er lite konkret. Spørsmålet om reversering likevel kan gjennomføres på en forsvarlig måte og ivareta nevnte utfordringer, kan først vurderes om det fremmes et helhetlig forslag til endring. Begrunnelsen for forslaget er svært knapp. NIM har utdypet temaer som må vurderes nærmere ved en ny og grundigere gjennomgang.
Enkelte spørsmål knyttet til regjeringens vide myndighet etter domstolloven til å bestemme over domstolenes geografiske organisering bør avklares. Det har en side til domstolenes uavhengighet og upartiskhet.
Uavhengig av spørsmålet om reversering, er det viktig å vurdere tiltak som kan styrke kompetansen i de små og dermed sårbare rettsstedene. Alle rettssteder bør, etter NIMs syn, ha størrelse som sikrer et fagmiljø i det daglige virke ved rettsstedet og som ivaretar en betryggende behandling av alle saker som reiser menneskerettslige spørsmål. Det bør vurderes mer inngående hvor stort fagmiljøet ved et rettssted som minimum bør være. Blant annet bør det sikres tilstrekkelig barnefaglig kompetanse i alle saker med en vesentlig barnedimensjon, slik som saker etter barneloven og barnevernloven. Videre bør behovet for kompetanse i andre saker som berører menneskerettighetene, slik som saker om tvang etter helse- og omsorgslovgivningen, inngå.
NIM har dessuten fremhevet at det må tas særlig hensyn til den samiske dimensjonen. NIM peker særlig på at sikring av samenes rettigheter krever kjennskap til samerett, samisk rettskultur, samisk språk, sedvaner og samfunnsliv blant de ansatte i domstolene. Kompetansen som er opparbeidet ved rettssted Tana i Sis-ja Nuorta-Finnmárkku diggegoddi/Indre og Østre Finnmark tingrett bør opprettholdes og videreutvikles på en måte som sikrer best mulig ivaretakelse av den samiske dimensjonen.
Innspill til Bufdirs langtidsplan for forskning, evaluering og utvikling av kunnskapsgrunnlag
NIM-B-2022-013
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har gitt innspill til Bufdirs langtidsplan for forskning, evalueringer og utvikling av kunnskapsgrunnlag.
50 år sidan avkriminalisering av homofili
Den 21. april 2022 er det 50 år sidan homofili vart avkriminalisert i Noreg. Dagen er ei viktig markering av kor langt kampen for lhbti-personar sine menneskerettar har kome, og ei påminning om kampane som framleis står att.
Den 21. april 1972 oppheva Stortinget § 213 i straffelova. Paragrafen slo fast at:
«Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar».
Opphevinga av § 213 var ein viktig siger for den skeive rettigheitsrørsla, og eit viktig steg nærare like rettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk.
Det er óg 40 år sidan Den europeiske menneskerettsdomstolen slo fast at forbod mot homofili er eit brot på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). I saka Dudgeon mot Storbritannia, slo domstolen fast at at straffeføresegner som kriminaliserer homofili, som til dømes den norske § 213, er brot på retten til privatliv etter EMK.Nyleg kom óg FNs kvinnekomité med ei avgjerd i ei klagesak mot Sri Lanka, der komiteen uttalte at kriminalisering av seksuelt samkvem mellom kvinner ikkje var i tråd med FNs kvinnekonvensjon.
Mykje har endra seg sidan 1972. Lesbiske, homofile, bifile og transpersonar har eit mykje sterkare rettsvern enn for 50 år sidan. I dag er diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk forbode etter likestillings- og diskrimineringslova. Hatkriminalitet og hatefulle ytringar mot lhbt-personar er også forbode etter straffelova. Onsdag 20. april 2022 kom statsminister Jonar Gahr Støre óg med ei orsaking på vegne av norske myndigheiter for korleis myndigheitene har kriminalisert og straffeforfølgd skeive.
Samstundes finns det utfordringar for lhbti-personar sine menneskerettar, både i Noreg og i verda elles. Levekårsundersøkingen viser at skeive framleis har verre levekår enn befolkinga elles. Særleg transpersonar opplev verre levekår. Om lag ein av tre transpersonar har blitt utsatt for seksuelle overgrep, og ein av fire har fått trugsmål om vald. Lhbti-personar opplev også store tilbakeslag internasjonalt, mellom anna i Russland, Polen, Ukraina og Ungarn.
Avkriminaliseringsdagen er derfor er ei viktig markering av like menneskerettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Dagen er óg ei påminning om kampane som framleis står att, og at ingen kampar er vunne for godt.