Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 24. september 2022.

Stortinget må nå ta en skikkelig gjennomgang av hva de egentlig vil med paragrafen om hatytringer.

Høyesterett avgjorde nylig en sak om «hatytringer». På Jessheim togstasjon begynte en godt voksen beruset mann å snakke til en ukjent ung kvinne – et barn – på snaut 17 år. Hun var der med noen venninner, og hadde tørkle på hodet. Etter noen innledende utvekslinger ba han henne «dra tilbake til Somalia så får du det mye bedre, for der får du ikke noe NAV».

Etter straffeloven § 185 er hatytringer mot en del minoriteter forbudt. Bestemmelsen står i straffelovens kapittel om «Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet», ikke i kapittelet om «Vern av den personlige frihet og fred». Det er fordi den ikke primært skulle verne mot den fæle følelsen våre minoritetsmedborgere personlig opplever når de utsettes for hat. Ytringer fremsatt på tomannshånd rammes nemlig ikke. Den skulle verne mot det hat som kan oppstå hos oss andre, mot utsatte minoriteter, som følge av offentlige ytringer.

Dette har ikke hindret Høyesterett i å bruke bestemmelsen også til personlig individvern i flere saker det siste tiåret, når det som er blitt sagt, er grovt nok. At et flertall (3-2) mente at ytringen på togstasjonen var grov nok, har imidlertid fått mange til å klø seg i hodet. Det er på tide at kløen sprer seg til Stortinget.

Hva er hatytringer, spør du kanskje? Det er det mange som har gjort. Også fordi § 185 er ganske gammeldags formulert, med ord som «ringeakt» og «forhåne». Noen vil bare skrote hele paragrafen. De har, inntil nå, ikke hatt så gode argumenter. Andre, blant dem Ytringsfrihetskommisjonen, har isteden anbefalt at Stortinget pusser litt på den, så den blir lettere å lese. Etter denne dommen er det mer enn bare litt oppussing som trengs.

Ut fra «gjeldende rett» – det vil si Høyesteretts tidligere dommer – skal det ganske mye til å bli straffet etter § 185. Det er bare ytringer som på en «kvalifisert krenkende» måte fremmer hat eller forfølgelse mot de vernede grupper, som «oppfordrer eller slutter seg til integritetskrenkelser mot» eller «grovt nedvurderer menneskeverdet til» noen av dem, som omfattes.

Gjeldende rett inntil nå.

Drittslenging til medmennesker, som mannen på Jessheim togstasjon bedrev, er jo ikke noe fint. Særlig når den NAVlebeskuende er voksen og plager er et barn. Sånt kan være straffbart som sjikane – det rammer jo den som utsettes for det hardt. Og det kan være straffskjerpende at det er minoriteter og barn som rammes. Men var Jessheimsjikanen så kvalifisert krenkende, dehumaniserende og nedverdigende at den var er en offentlig sikkerhetstruende hatytring? Selv ikke flertallet i Høyesterett mente egentlig det. Men i akkurat denne situasjonen, og fordi hun som ble utsatt var et barn, mente de det likevel.

Dommen visker ut to rettesnorer som Høyesterett har sagt man skal følge når man vurderer § 185:

Den første kan kalles «forsiktighetsprinsippet». Det tilsier at «ingen skal risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen». Hvis det ikke er ganske så klart at det du så faktisk var hatefullt, hvis det like gjerne kan tolkes på en annen måte, skal du altså ikke kunne straffes for det.

Den andre er «smakløshetsmarginen». Den tilsier at det også i sjikanetilfellene, altså «utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten, gjelder en relativt rommelig margin for smakløse ytringer». Du har litt å gå på, altså, selv når du er en dust og ikke klarer å stoppe kjeften din.

Mindretallet finner ikke igjen disse rettesnorene i flertallets resonnement. Det gjør ikke jeg heller. Dommen har gjort en vanskelig tilgjengelig paragraf enda mer uforståelig. En hovedoppgave for Høyesterett er å bidra til rettsavklaring. Det denne dommen avklarer, er behovet for at Stortinget nå tar en skikkelig gjennomgang av hva de egentlig vil med § 185. Skal den primært være et samfunnsvern mot det hat ytringer kan skape mot utsatte minoriteter, eller skal den beskytte mot ordinær, men minoritetsrettet offentlig personsjikane?