Side 35 – Norges institusjon for menneskerettigheter

NIMs utredning til OED om oppfølgningen av Høyesteretts dom

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge blant annet gjennom rådgivning til norske myndigheter. NIM har utarbeidet en utredning til Olje- og energidepartementet (OED) med en rettslig vurdering av oppfølgingen av Høyesteretts dom av 2. desember 2020 (HR-2020-2472-P), den såkalte klimadommen. Saken gjaldt gyldigheten av ti utvinningstillatelser. Søksmålet førte ikke frem. Høyesterett legger der til grunn at det er en høy terskel for at domstolene skal kunne tilsidesette denne typen stortingsvedtak etter Grunnlovens § 112.

NIMs utredning knytter seg imidlertid til forvaltningens plikter etter Grunnloven, hvor grunnlovsvernet gjelder fullt ut.

I klimasaken uttalte Høyesterett at staten vil ha plikt etter Grunnloven § 112 til å nekte å godkjenne plan for utbygging og drift av petroleumsforekomster (PUD) når hensynet til klima og miljøet ellers tilsier det. NIM konkluderer med at denne terskelen går når de territorielle og eksporterte forbrenningsutslipp som en godkjenning vil gi opphav til, ikke er forenelig med å begrense oppvarmingen til 1,5°C. Høyesterett forutsatte at klimavirkningen av eksporterte forbrenningsutslipp trekkes inn i vurderinger etter Grunnloven § 112, og at klimavirkningen av eksportutslippene vil bli konsekvensutredet før departementet avgjør søknader om PUD. NIM legger derfor til grunn at i den grad slike utredninger ikke er foretatt i samsvar med de saksbehandlingskrav som følger av Grunnloven, bør slike saker behandles på nytt. I etterkant av vår utredning har regjeringen i dag opplyst at tilleggsmeldingen til Energimeldingen vil inneholde krav om vurdering av klimavirkningene opp mot Paris-avtalens mål ved alle planer for utbygging og drift (PUD).

NIM har ikke mandat til å behandle enkeltsaker, og har ikke tatt konkret stilling til grunnlovsmessigheten av enkelte søknader eller petroleumspolitikken generelt.

Les et sammendrag av utredningen her.

Les hele utredningen her (pdf).

Bachtalo djes sale rom! Gratulerer med dagen, rom!

Folkegruppen har i dag et særskilt menneskerettslig vern, men gjennom historien har rom blitt offer for undertrykkelse og overgrep. I store deler av Europa, men også i Norge, møter mange rom fortsatt betydelige utfordringer. I mange land er de den nasjonale minoriteten som utsettes for mest diskriminering.

Markeringen av denne dagen bør derfor sette søkelyset på behovet for kunnskap, inkludering og mangfold – slik at det blir lettere å være rom i Norge og i resten av Europa. Vi håper at denne dagen blir en god dag for alle rom – til tross for omstendighetene og restriksjonene grunnet koronaviruset.

Gratulerer med Den internasjonale romdagen!

Les mer i NIMs rapport fra 2019 om Norges nasjonale minoriteter.

Les også NIMs nettsak «Anbefalinger om minoritetsspråk i Norge».

Anbefalinger om minoritetsspråk i Norge

Europarådets ministerkomite har kommet med anbefalinger til Norge om gjennomføring av minoritetsspråkpakten. Ministerkomiteens anbefalinger er basert på ekspertkomiteens mer omfattende rapport fra høsten 2021.

Les anbefalingene her.

Les ekspertkomiteens rapport her.

Ministerkomiteen anbefaler at myndighetene i Norge følger opp ekspertkomiteens rapport fra 2021, og å særlig prioritere å:

Iverksette bærekraftige tiltak for å revitalisere og utvikle kvensk, lulesamisk og sørsamisk, romani og romanes.
Følge opp kravet om å undervise i og på samiske språk på alle utdanningsnivåer, fra barnehage til høyere utdanning, og møte kravene til foreldre til barnehagebarn.
Ta grep for å styrke rekrutteringen til kvensk og samisk lærerutdanning.

Minoritetsspråkpakten ble åpnet for undertegning i 1992 og trådte i kraft i 1998. Norge ratifiserte pakten i 1993. Minoritetsspråkpakten er en konvensjon som gir plikter til staten om å sikre og fremme bruken av de minoritetsspråk som har historisk og geografisk tilknytning til landet. Den omfatter ikke dialekter av majoritetsspråket eller språket til minoritetspersoner som kommet til Norge i nyere tid. I Norge er nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, kvensk, romanes og romani definert som minoritetsspråk og beskyttet av minoritetsspråkpakten.

Minoritetsspråkpakten er utformet på en måte som gjør det mulig for statene å velge de plikter og tiltak som best passer forholdene i den respektive stat. Denne fleksibiliteten var ment å ta hensyn til de store forskjellene i regions- eller minoritetsspråkenes faktiske situasjon (antall brukere, grad av fragmentering, osv.). Minoritetsspråkpakten definerer minoritetsspråk som enten territorielle eller ikke-territorielle, avhengig av historie, geografisk utbredelse og andre faktiske forhold.

Minoritetsspråkpaktens gjennomføring overvåkes av Europarådets ministerkomité som bistås av en ekspertkomité. Ekspertkomiteen behandler periodiske rapporter fra statene, og innhenter informasjon fra berørte organisasjoner i vedkommende stat, som grunnlag for sine anbefalinger.

I NIMs rapport «Norges nasjonale minoriteter» kan man lese mer om menneskerettighetene til de nasjonale minoritetene i Norge.

Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt

Last ned "Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt – kort oppsummert" (pdf) 1.66 MB

Hvorfor er vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn et menneskerettighetsproblem?

Dette er kortversjonen av en rapport skrevet av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Fullversjonen av rapporten er tilgjengelig på NIMs nettsider.

Dette rettsområdet har hatt stor rettslig utvikling, i takt med endrede samfunnsnormer. Dette innebærer at en del handlinger som ble ansett som akseptable for noen tiår siden, som vold i oppdragelsesøyemed, nå er omfattet av det som myndighetene skal verne barnet mot. Norge har også signert nye menneskerettighetskonvensjoner som forplikter til å beskytte barn mot vold og seksuelt misbruk. I dag har statene et omfattende ansvar med konkrete forpliktelser som de må gjennomføre.

Les hele rapporten her.

Hvilke menneskerettigheter er sentrale?

I Norge er det mange ulike menneskerettigheter som sier noe om hvilke rettigheter barn har og hvilke forpliktelser statene har til å forebygge og bekjempe vold og overgrep mot barn. Det er særlig fem regelsett som er viktige i Norge, og som vi tar utgangspunkt i når vi gjennomgår forpliktelsene.

Grunnloven er den viktigste loven i Norge og går ved motstrid foran all annen lovgivning. Den inneholder mange menneskerettigheter som er relevante for rapporten. Spesielt relevant er Grunnloven § 104, som gir særlige menneskerettigheter til barn.
Barnekonvensjonen er en egen konvensjon som gjelder bare for barn. Den inneholder mange rettigheter som er viktige for barns rett til frihet fra vold, overgrep og omsorgssvikt. FNs barnekomité gir råd til statene om hvordan barnekonvensjonen skal forstås. De har blant annet skrevet flere dokumenter som kalles generelle kommentarer, som veileder tolkningen av barnekonvensjonen og forpliktelsene knyttet til bekjempelsen av vold.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) gjelder for alle mennesker, også for barn. Det er opprettet en egen domstol som kan dømme statene for brudd på menneskerettighetene, kalt Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Praksis fra EMD gir en rekke føringer for hvordan statene må jobbe for å beskytte mennesker generelt, og barn spesielt, mot vold, overgrep og omsorgssvikt.
Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen) gir mange konkrete bestemmelser om hva statene må gjøre for å beskytte barn.
Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) gjelder også for barn, og gir mange konkrete bestemmelser om hva statene må gjøre.

Hva er vold, overgrep og omsorgssvikt?

Det er ingen entydig definisjon av vold i menneskerettslige instrumenter eller i litteratur om menneskerettigheter. De ulike menneskerettslige instrumentene som beskytter barn mot vold, uttrykker det barnet skal beskyttes mot på ulike måter.

En sentral bestemmelse er barnekonvensjonen artikkel 19. Denne bestemmelsen krever at statene beskytter barnet mot

«alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.»

Også etter de andre konvensjonene og Grunnloven kan det legges til grunn at barn skal beskyttes mot alle former for vold. Det er ikke bare fysisk vold barna skal beskyttes mot, og det anerkjennes at blant annet bruk av psykologisk, seksuell og økonomisk vold er noe som faller inn under det menneskerettslige vernet.

Generelt om statenes forpliktelser

Staten har både en plikt til å selv avstå fra å bruke vold (for eksempel når offentlige ansatte bruker vold på skoler eller institusjoner), og til å beskytte barn mot vold begått av privatpersoner. Selv om menneskerettighetene forplikter stater og ikke privatpersoner, har statene en menneskerettslig plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mellom privatpersoner. Disse forpliktelsene er formulert ulikt i de ulike konvensjonene, og hvor omfattende forpliktelser statene har varierer. Men ettersom barn er særlig sårbare, og fordi vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn er svært alvorlige handlinger, har staten generelt en omfattende forpliktelse til å beskytte barn mot slike handlinger.

I arbeidet med vold og voldsforebygging er det noen overordnede prinsipper som har betydning for gjennomføringen av statens forpliktelser. Et viktig grunnprinsipp er at statene må ha en rettighetsbasert tilnærming til arbeidet med vold mot barn. Ifølge FNs barnekomité innebærer dette at man må gå fra å se på barn som «objekter» som trenger hjelp, til å se på barn som rettighetshavere som har en umistelig rett til beskyttelse.

En rettighetsbasert tilnærming krever at man sørger for at alle barns rettigheter blir oppfylt. Særlig viktige er de fire generelle prinsippene som FNs barnekomité har løftet frem som prinsipper som skal legges til grunn for tolkningen av alle rettighetene i barnekonvensjonen. Prinsippene har også betydning for arbeidet med vold og voldsforebygging. Disse er:

Prinsippet om ikke-diskriminering
Prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn
Prinsippet om barnets rett til liv og utvikling
Prinsippet om barnets rett til å si sin mening og å bli hørt

Statenes konkrete forpliktelser

Ved å ta utgangspunkt i teksten i de forskjellige rettighetene i Grunnloven og konvensjonene, tolket i lys av praksis fra konvensjonsorganene og nasjonale domstoler, kan det utledes mange konkrete forpliktelser for statene i arbeidet med å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Forpliktelsene spenner over flere områder og sektorer. Vi har delt de inn på følgende måte:

Kriminalisere: Staten må kriminalisere en rekke handlinger, herunder alle former for vold og seksuelle overgrep mot barn.

Forebygge: Staten må iverksette forebyggingstiltak på samfunnsnivå, for eksempel opplæring- og bevisstgjøringstiltak ved informasjonsspredning og behandlingsprogrammer for tidligere voldsutøvere og overgripere.

Identifisere: Staten har en plikt til å sørge for at man har mekanismer på plass som kan identifisere barn som står i fare for å bli utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt.

Rapportere: Staten skal ha mekanismer som gjør det mulig å melde inn vold, overgrep og omsorgssvikt, for eksempel åpne telefonlinjer.

Avverge: Staten må i visse tilfeller ta skritt for å avverge vold og overgrep mot barn. Når en melding om en antakelse om at et barn utsettes for dette kommer inn, må myndighetene reagere umiddelbart ved å iverksette undersøkelser for å avklare situasjonen. I undersøkelsen må myndighetene foreta en selvstendig, proaktiv og omfattende vurdering av om det foreligger en reell og umiddelbar risiko for vold mot barn, også ved å innhente egne bevis. Der risikoen er reell og umiddelbar, må myndighetene med en gang iverksette alle tiltak det ut fra situasjonen er rimelig å forvente for å forhindre vold eller overgrep mot barn.

Etterforske og straffeforfølge: Menneskerettighetene stiller krav til at myndighetene må sørge for etterforskning, og i visse tilfeller også straffeforfølgning. Det stilles en rekke prosessuelle krav til sakene som havner i straffesakssporet for å ivareta barns rettigheter. Barn har rett til å få informasjon og å bli hørt i alle saker som angår dem, også når de er ofre i en straffesak.

Ivareta retten til familieliv: Både foreldre og barn har rett til familieliv med hverandre. Denne rettigheten må også vurderes og hensyntas hele veien når man vurderer inngrep i familier for å beskytte barn.

Følge opp: Dersom et barn har vært utsatt for vold eller overgrep, er staten forpliktet til å følge opp barnet, for eksempel ved rådgivning eller oppfølgning fra psykolog og andre helsetjenester.

Reparere krenkelser: Et barn som har vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt skal ha mulighet til å prøve saker om krenkelse av menneskerettighetene for domstoler eller andre organer, der man også skal kunne fremme krav om erstatning.

Samarbeide internasjonalt: De menneskerettslige kildene oppfordrer også statene til å samarbeide internasjonalt om arbeidet med vold og voldsforebygging.

Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt

NIM-R-2022-004

Om denne rapporten

Denne rapporten handler om de menneskerettslige rammene for barns rett til vern mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

Vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn er et alvorlig samfunnsproblem og har store konsekvenser for barna som utsettes for dette. Selv om vold og overgrep oftest begås mellom privatpersoner, er det likevel myndighetenes ansvar å forebygge og bekjempe dette. Derfor er det også et menneskerettighetsproblem. Statens myndigheter er forpliktet etter en rekke menneskerettighetsbestemmelser til å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt, og til å bistå og følge opp de barna som utsettes for dette. Dette rettsområdet har også hatt stor rettslig utvikling, i takt med endrede samfunnsnormer. Dette innebærer at en del handlinger som ble ansett som akseptable for noen tiår siden, som vold i oppdragelsesøyemed, nå er omfattet av det som myndighetene skal verne barnet mot. Norske myndigheter har også vedtatt nye konvensjoner som forplikter til å beskytte kvinner og barn mot seksuelt misbruk.

Formålet med denne rapporten er derfor å gi en oppdatert og felles oversikt over det menneskerettslige rammeverket for myndighetenes plikt til å beskytte barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt, samt å sette dette menneskerettighetsansvaret på dagsordenen. Rapporten er skrevet særlig med henblikk på de rettslige forpliktelsene og med bruk av alminnelig juridisk metode, der en viktig målgruppe er andre rettsandvendere. Likevel vil rapporten kunne veilede alle som jobber med, eller på annen måte har interesse for barns menneskerettslige vern mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

Akademiske ytringer i teori og praksis

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 1. april 2022.

Vi gir mange dult i retning bedre og klokere kultur, men utviklingen må skje i akademia selv.

Etter et halvt års arbeid, leverte vi onsdag en utredning om akademisk ytringsfrihet til forsknings- og høyrere utdanningsminister Ola Borten Moe.

Etter Grunnloven § 100, 6. ledd skal myndighetene «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Noen må bidra til den opplysningen, og ikke bare innad i akademia. Akademikere skal etter loven ikke bare forske og undervise, men også formidle – ut til samfunnet. De skal oversette fra fag til folk. Og fra folk til fag: Akademikere som forstår og forholder seg til samfunnet rundt seg gjennom kunnskapsbasert interaksjon gjør både offentligheten og akademia mer opplyst.

Et sentralt budskap i utredningen – undertittelen, faktisk – er at «god ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag». Mens vi har utredet, har mange bygget i praksis:

Sosiolog Arve Hjelset skisserte fem trusler mot den akademiske ytringsfrihet, fra politisk og kommersiell overstyring, via omdømmetenkning, til ubehaget ved å ytre seg om kontroversielle forskningstemaer. Forfatter Ingerid Straume etterlyste den frie, offentlige intellektuelle, som spiller en nøkkelrolle i et politisk demokrati. Professor Morten Holmboe pekte på et viktig spørsmål utvalget ikke har kunnet behandle, nemlig hvilke kildevernregler som gjelder for forskere. Biologiprofessor Kristian Gundersen trakk frem terror, straff, avskjed, bannlysing, hets som trusler mot den akademiske ytringsfriheten, men mener straffeloven § 185 om hatefulle ytringer ikke er blant dem Det var idehistoriker Carl Muller Frøland uenig i. Gjennom hele høsten ble Cecile Hellestveits problematisering av internasjonalisering i akademia diskutert fra diverse vinkler, i diverse kanaler. Morgenbladets Marit Slotnæs skrev at det akademiske ytringsrommet har krympet det siste tiåret, at det å være kritisk til internasjonalisering i akademia ikke er rasisme og at akademisk engstelighet virkelig er et problem. Professor i statsvitenskap Tore Wig avviste hele formidlingskrisen, han mente samfunnsdebatten formelig renner over av formidlingskåte norske forskere. Fagdirektør Vidar Strømme skrev om tofrontskrigen akademikere står i, mellom økt byråkratisering og krenkelseskultur. Akademikere kan bli bedre på å erkjenne feil og vise større nysgjerrighet for hverandres meninger, skrev professor Hilde Gunn Slottemo. Forsker Thorgeir Kolshus og rektor Klaus Mohn ved Universitet i Stavanger forklarte at når takhøyden i ytringsrommet går ned, og terskelen for deltakelse opp, overlater vi debattscenen til folk med sterkere engasjement enn underbygning. Til og med danske tilstander har det vært plass til. Grete Brochmann viste til at alt ikke var bedre før. Snarere tvert om: De overtramp som nå skjer, kommer fort på den offentlige agenda, og utsettes for betydelig meningsbrytning.

Kanskje var utvalget vårt overflødig? Problembeskrivelser er avgjørende. Men noen må komme opp med noen løsningsforslag også. Det har vi prøvd. Noen «harde»: Lovendringer som tydeliggjør institusjonenes ansvar for å gi rom for, og trening i formidling. Og styringsverktøy som stiller krav – og knytter penger – også til dette arbeidsoppdraget.

De fleste innspillene vi har fått, tilsier imidlertid at kultur og klok ledelse er vel så viktig som lover og finansiell støtte. Vi gir mange dult i retning bedre og klokere kultur, men utviklingen må skje i akademia selv. Institusjonene må synliggjøre at akademisk ytringsfrihet og aktiv deltakelse i det åpne ordskiftet er en selvsagt del av universitetsoppdraget. De må reflektere over omdømmetenkningens nedsider. Etablere systemer som ivaretar forskere som «må stå i stormen», og trene alt fra studenter til rektorer i hvorfor formidling er viktig, og hvordan den kan utøves på måter som bidrar til modig sannhetssøken snarere enn selvsensur.

Ytringsklimaet blir uansett ikke bedre enn det den enkelte hele tiden gjør det. Mange bidrar heldigvis godt til dette. Langt flere kunne vært nevnt enn dem i denne teksten. De er ikke glemt, de understreker bare poenget: Hvis sykdommen er svak formidlingskultur, er åpen, kunnskapsbasert meningsbrytning i praksis den beste medisin.

NIMs rapport om SP artikkel 27 og oppfølging av Fosen-dommen

NIM-B-2022-010

NIM-rapport om SP artikkel 27 og oppfølging av Fosen-dommen (pdf) 234.23 KB

Til: Olje- og energidepartementet

NIM sendte 1. april 2022 et brev til Olje- og energidepartementet, dels for å gi en nærmere presentasjon av rapporten «Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder» og dels for å uttrykke noen synspunkter på betydningen av Fosen-dommen i et menneskerettslig perspektiv. Blant annet fremheves at det i forlengelsen av Fosen-dommen er et pågående menneskerettighetsbrudd for reineierne på Fosen, og at myndighetene har en menneskerettslig reparasjonsplikt.

NIMs årsmelding for 2021

DOK6-2021-2022

NIMs årsmelding for 2021 (Dokument 6 2021–2022) ble 29. mars overlevert Stortinget ved første visepresident Svein Harberg.

Les årsmeldingen for 2021 på nett her.

Formålet med årsmeldingen er å gi stortingsrepresentantene en god oversikt over utviklingen av menneskerettighetene i Norge. Den peker på områder hvor NIM mener det er utfordringer som Stortinget bør være særlig oppmerksom på. Også 2021 har vært et pandemiår. Koronahåndteringen har tydelig vist betydningen av at det gjøres gode menneskerettsvurderinger fra både statlige og kommunale myndigheter når det iverksettes tiltak som griper inn i menneskerettigheter.

I årets årsmelding fremmer NIM fem anbefalinger til Stortinget. Anbefalingen omhandler:

soningsdyktighet, isolasjon og tvangsbruk i fengsel
klima og menneskerettigheter
enslige mindreårige asylsøkeres omsorgstilbud
urfolks vern mot naturinngrep
menneskerettigheter og ny teknologi

I årsmeldingen gir NIM ellers en oversikt over institusjonens eget arbeid, blant annet om arrangementer, rapporter og høringsuttalelser som ble produsert i 2021. Årsmeldingen gir også en oversikt over sentrale menneskerettslige utviklingstrekk, og en oversikt over saker med betydning for menneskerettighetssituasjonen i Norge fra Høyesterett, EMD og FN-systemet.

Isolasjon i fengsel

Innsatte har menneskerettigheter på lik linje med alle andre, og overdreven bruk av isolasjon kan bryte med menneskerettighetene. NIM og Sivilombudet mener det haster å bedre innsattes soningsforhold. Det har vi ment lenge.

I denne filmen forteller NIMs direktør Adele Matheson Mestad og sivilombud Hanne Harlem om årsakene til isolasjon og hvorfor det er en menneskerettighetsutfordring. I tillegg forteller Johan Lothe om hvordan det er å være isolert, og Kriminalomsorgdirektoratets direktør Lise Sannerud forteller om direktoratets arbeid.

Les også artikkelen «Isolasjon i fengsel«.

Isolasjon i fengsel

Innsatte i fengsel har i utgangspunktet samme menneskerettigheter som alle andre. Det følger av Grunnloven § 93 annet ledd at ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Tilsvarende forbud følger av både Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (torturkonvensjonen) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Etter EMK artikkel 8 har dessuten enhver rett til respekt for sitt privat- og familieliv. Dette omfatter retten til å danne relasjoner med andre.

Personer som er fengslet er underlagt myndighetenes fulle kontroll, og er derfor særlig sårbare for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det er velkjent at isolasjon kan være skadelig og gi både fysiske og psykiske skader. Langvarig isolasjon kan etter omstendighetene utgjøre et brudd på dette forbudet. Etter FNs minimumsregler for behandling av innsatte (Mandelareglene) skal isolasjon forstås som innlåsing på celle i 22 timer i døgnet eller mer, uavhengig av årsaken til dette. Den europeiske torturforebyggingskomitéen (CPT) har anbefalt at innsatte minst bør ha rett til åtte timer utenfor cella hver dag, og drive med meningsfull aktivitet. Isolasjon kan også være et hinder fra innsattes rett til å ha fellesskap med andre etter EMK artikkel 8.

Norge har over flere år fått kritikk for bruken av isolasjon i fengsler, blant annet fra NIM, Sivilombudet og CPT. Sivilombudet har i sin særskilte melding til Stortinget om isolasjon i 2019 dokumentert alvorlige utfordringer knyttet til isolasjon i norske fengsler. Blant annet er manglende nasjonale minstestandarder for fellesskap, begrenset aktivitetstilbud og fengselsavdelinger trukket frem som hovedårsaker.

Etter NIMs syn bør ikke fengslenes ressurs- eller bemanningssituasjon kunne begrunne et så tyngende inngrep som isolasjon. Heller ikke bygningsmessige forhold bør medføre at innsatte sitter isolert. NIM anbefalte derfor i årsmeldingen for 2020 at det skulle lovfestes rett til minimum åtte timers meningsfull aktivitet utenfor cellen per dag. Dette ville vært i tråd med anbefalingene fra CPT.

NIM har i samarbeid med Sivilombudet laget en film om isolasjon i fengsel. Se filmen her: