Side 34 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Sending 19: Ny åpenhetslov

1. juli trer åpenhetsloven i kraft. Etter loven plikter selskaper å arbeide aktivt for å kartlegge, vurdere og håndtere menneskerettighetsrisikoer i virksomheten sin. Hva betyr dette for næringslivet og hvordan skal loven følges opp? Dette diskuterer NIMs Anine Kierulf med Frode Elgesem fra Norges OECD-kontaktpunkt, Christoffer Bjørnum fra Forbruketilsynet og NIMs assisterende direktør Gro Nystuen i denne episoden av «Menneskerettigheter i hagen».

Sendingen er laget i samarbeid med Norges OECD-kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv.

Se flere sendinger av «Menneskerettigheter i hagen» her:

Om de hamrer eller hamres …

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 11. juni 2022.

En sjeldenhet har inntruffet: Høyesterett har klart å være akkurat passe aktivistisk.

I Norge har Høyesterett siste ord om hvordan lovene er å forstå. Altså: Først vedtar jo vi, folket, lovene via Stortinget. Det er demokratiet. Så dømmer domstolene faglig og lojalt etter disse lovene, det er rettsstaten. Hvis det er eller blir uklart hva lovene betyr, må imidlertid domstolene dømme som best de kan ut fra de lover og forarbeider de har. Er Stortinget uenig i dømmingen, kan det endre lovene. Og slik går nu dagan.

Noen ganger hevdes det at Høyesterett er «aktivistisk». Det er en beskyldning om at dommerne ikke gjør jobben sin. Om at de fremfor faglig å følge de demokratiske og rettsstatlige spillereglene, i stedet bare synsedømmer. Slike påstander kommer ofte når noen er politisk uenige i domsresultatene. Sjelden ellers.

I april sa Høyesterett plutselig at rusavhengiges besittelse av narkotika til eget bruk ikke lenger skulle straffes. De gjennomførte altså i praksis den delen av rusreformen som Stortinget ikke fikk vedtatt. Da ble de av aviskommentatorer beskyldt ikke bare for aktivisme, men også for selvtekt og «åpenbar rettslig overstyring av politikken». For selv om en samlet stortingskomite viste til at det var «bred enighet om at de tyngste brukerne ikke skal møtes med straff», var jo ikke rusreformen demokratisk vedtatt som lov. Ergo var Høyesteretts vektlegging av de uformelle «signaler» enigheten bar bud om, udemokratisk domstolsaktivisme.

Fra Stortinget har det vært stille. Har politikerne skjønt noe kommentatorene ikke har? Eller er det andre grunner til at de holder kjeft? At de er enige i domsresultatet, for eksempel?

Når Stortinget ikke er enige i politisk kontroversielle domsresultater, får Høyesterett nemlig høre det, også fra politikerne. Og det ikke bare hvis dommerne «aktivistisk» har lagt avgjørende vekt på noe Stortinget har sagt, men ikke formelt vedtatt – også hvis de, tja, «pasifistisk» lar være å gjøre det samme:

Omkring årtusenskiftet gav Stortinget flere ganger, bl.a. i budsjettdokumenter, uttrykk for at de ville ha strengere straffer for grove forbrytelser. Høyesterett la ikke synderlig vekt på disse uttalelsene – ut fra samme resonnement som det aktivismekritikerne etter rusdommene nå bruker: Synspunktene var jo ikke formelt vedtatt som lov.

Det likte Stortinget så dårlig at det i 2009, i forarbeidene til den nye straffeloven – altså kladden til loven, ikke selve loven – gav detaljerte retningslinjer for strengere «normalstraffer» for drap, grov vold og seksuallovbrudd. Dette var et brudd med norsk rettstradisjon: Historisk har Stortinget styrt straffenivået med strafferammene, men overlatt selve utmålingen innenfor disse rammene til domstolene. Hvorfor? Fordi den samme type forbrytelse kan skje på så uoverskuelig mange forskjellige måter, og vurdering av individuelt riktig straff innenfor strafferammene derfor forutsetter en stor grad av konkret skjønnsutøvelse.

Høyesterett mente straffskjerpelsen bare kunne gjelde fremover i tid, og da bare etter en gradvis opptrapping. Denne domstolspasifismen – altså den manglende domstolsvilje til umiddelbart å følge Stortingets «signaler», var ikke politisk populær. Året etter vedtok Stortinget derfor at domstolene skulle bruke de nye normalstraffene, fra nuh! Domstolenes mulighet til nyansert skjønnsutøvelse i enkeltsaker ble kraftig innsnevret. Nå svarte Høyesterett med lojalt å følge opp signalene – tidvis med urimelige enkeltutslag som resultat. Og ubalanse i straffesystemet. Denne uaktivistisk lojale – eller «skuffende servile» – oppfølgingen av lovgiverviljen, får Høyesterett nå pepper for i fagtidsskriftene, den er «inhuman og hensiktsløs».

De uheldige konsekvensene av Høyesteretts «domstolspasifisme» overfor Stortinget i volds- og seksualsakene er et ikke uvesentlig bakteppe når man skal vurdere «domstolsaktivismen» overfor rusavhengige nå. Men om Høyesterett hamrer løs med Stortingets ikke-vedtatte «signaler» eller hamres fordi de ikke gjør det, likefult skal det jamres om domstolsaktivisme fra domstolsskeptiske kommentatorer. Og fra politikerne – med mindre de er politisk enige i hamringen, da.

Ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffing av vald og trakassering i arbeidslivet, og endringar i arbeidsmiljølova sitt regelverk om trakassering

NIM-H-2022-015

Høyringssvar NIM - Høyring om ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffing av vald og trakassering i arbeidslivet og endringar i arbeidsmiljølova sitt regelver (pdf) 171.90 KB

Til: Arbeids- og inkluderingsdepartementet

NIM meiner at ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 190 om avskaffing av vald og trakassering i arbeidslivet, og dei føreslegne endringane om presiseringar i arbeidsmiljølova sine føresegner om trakassering og seksuell trakassering, vil kunne bidra til betre etterlevinga av statens menneskerettslege plikt til å førebygge og nedkjempe vald og trakassering, inkludert seksuell trakassering.

Behov for å styrke strukturer og systemer for innhenting av kunnskap fra barn

NIM-B-2022-014

Brev til barneminister Kjersti Toppe om barn og unges medvirkning (pdf) 180.58 KB

Til: Barne- og familiedepartementetBarne- og familieminister Kjersti Toppe

NIM har sendt brev til barne- og familieminister Kjersti Toppe om behov for å styrke systemer og strukturer for å ivareta barns rett til medvirkning.

Innspill til EU-kommisjonens forslag til direktiv for virksomheters aktsomhetsvurderinger om menneskerettigheter, klima og miljø

NIM-H-2022-014

Norwegian National Human Rights Institution_Feedback_Sustaniable Corporate Governance (pdf) 330.02 KB

Til: EU-kommisjonen

NIM har sendt innspill til EU-kommisjonens forslag til direktiv for virksomheters aktsomhetsvurderinger om menneskerettigheter, klima og miljø. NIM ønsker forslaget velkommen, og har i innspillet fokusert på virkeområdet til direktivet både når det gjelder menneskerettigheter og miljø (artikkel 2 og 3 (b) og (c)). NIM har også gitt kommentarer til artikkel 15 om klima.

Oppdatert utgave av kommunerapporten

NIM har oppdatert rapporten «Kommuner og menneskerettigheter». I den anledning deltok direktør Adele Matheson Mestad i KS’ podkast «Der livet leves». NIM har også satt sammen en egen samleside med relevant menneskerettslig informasjon for kommuner.

Egen temaside for kommuner

NIMs arbeid de siste årene har tydeliggjort et behov for å fokusere på ivaretakelsen av menneskerettighetene på det kommunale nivå i Norge. I NIMs strategi for 2022–2024 er kommuners menneskerettighetsansvar derfor gjort til et tverrgående satsningsområde. Som en del av dette arbeidet, har vi nå laget et eget temaområde for kommuner og menneskerettigheter på nettsiden vår. Her finner du blant annet høringsuttalelser, rapporter og brev som har relevans for kommuner og deres menneskerettighetsansvar. I tillegg har vi samlet et knippe ressurser som kommuner kan bruke for å styrke sitt menneskerettighetsarbeid.

Rapport om kommuner

NIM publiserte sin rapport «kommuner og menneskerettigheter» i november 2021. I april i år ble rapporten revidert og oppdatert bl.a. etter ny rettspraksis fra høyesterett.

Formålet med rapporten er å sette kommunenes menneskerettighetsansvar på dagsordenen, og NIM håper rapporten kan fungere som et oppslagsverk for kommunene i deres arbeid med å styrke implementeringen av menneskerettighetene på kommunalt nivå.

Rapporten gir en juridisk gjennomgang av kommunene som menneskerettslig pliktsubjekt. Den presenterer også funn fra NIMs spørreundersøkelse om kommuners kjennskap til og arbeid med menneskerettighetene. I tillegg gir rapporten en oversikt over hvordan FN, Europarådet og EU arbeider med menneskerettigheter og lokale myndigheter, samt en beskrivelse av konseptet menneskerettighetsbyer. I kapittel 7 (Hvordan styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i byer og kommuner?) og 8 (NIM anbefaler) drøftes det hvordan norske byer og kommuner kan styrke gjennomføringen av menneskerettighetene.

Årsaken til oppdateringen

I februar 2022 kom en viktig rettsavklaring i norsk rett. Da avga Høyesterett en kjennelse som fastslo at kommunen kan stå som saksøkt i et erstatningssøksmål med påstand om brudd på EMK. Høyesterett uttalte blant annet at etter intern norsk rett er kommunen like bundet av EMK som staten, og viste blant annet til Grunnloven § 92. NIM har etter denne kjennelsen valgt å oppdatere rapporten. Kapittel 3.4 om adgangen til å holde kommuner rettslig ansvarlig for påståtte menneskerettighetsbrudd er nytt, og vi har også henvist til avgjørelsen andre steder i rapporten. I tillegg har rapporten fått et engelsk sammendrag og vi har gjort noen mindre oppdateringer knyttet til design. Du kan også lese om Høyesteretts kjennelse her.

KS-podkast med NIMs direktør

Mandag 23. mai slapp også KS nyeste episode av podkasten «Der livet leves» hvor NIMs direktør Adele Matheson Mestad var invitert til å snakke om rapporten og kommunenes menneskerettslige ansvar generelt. I podkasten deltok også styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen og podkastvert og fagsjef i KS, Kjell Erik Saure.

Podkasten finner du på KS’ sider her.

Ytringsfrihet i fengsel

Hvordan står det til med ytringsfriheten i fengsel? Og hører vi nok fra de innsatte selv? NIM avholdt 13. mai et seminar om nettopp dette for de innsatte i Bergen fengsel.

Som utgangspunkt har de innsatte i fengsler samme krav på ytringsfrihet som alle andre, men noen ytringer kan begrenses av for eksempel sikkerhetshensyn. Grunnloven har også et unntak fra forbudet mot forhåndssensur i fengsler. Dette kan by på vanskelige grensedragninger og var temaet for Mathilde Wilhelmsens (rådgiver i NIM) innlegg på seminaret.

Ytringsfrihet handler også om retten til å få informasjon, men når stadig mer av samfunnets infrastruktur befinner seg på nett kan man fortsatt nekte innsatte tilgang? Det var en at hovedproblemstillingene til Peter Scharff Smith, professor i rettssosiologi ved UiO, den andre innlederen på seminaret.

Redaksjonssjef Liv Skotheim og debattleder Jon Tufto, begge fra Bergens Tidene holdt, også innlegg om innsattes mulighet til å ytre seg i avisens debattspalter, og kom bl.a. med konkrete skrivetips.

I tillegg hadde en innsatt ved Bergen fengsel et innlegg om sin hverdag og hvordan dette oppleves fra innsiden. For eksempel oppleves avlytting av telefonsamtaler som inngripende og begrensende. Dette har også Sivilombudet tidligere kritisert.

Etter innleggene var det en panelsamtale hvor også Ingunn Seim fra Kriminalomsorgen deltok, og de innsatte kom med spørsmål og innspill. De hadde mange tanker om hvordan forholdene i fengsel kunne forbedres.

Debattleder og initiativtaker for seminaret var Vidar Strømme, fagdirektør i NIM.

Innsattes ytringsfrihet er et utfordrende tema hvor utviklingen innenfor murene kanskje ikke har hold tritt med utviklingen utenfor. For NIM var det lærerikt å få komme inn på de innsattes arena og delta i direkte dialog med dem om temaet, og vil ta sikte på gjenta seminaret i andre norske fengsler.

Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi

17. mai er, i tillegg til å vere Noregs grunnlovsdag, den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. Sidan 2005 har ein markert dagen ved å rette merksemd mot og fremje fokus på lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (lhbt-personar) sine rettar og situasjon verda rundt.

I år er det det er femti år sidan homofili vart avkriminalisert i Noreg. Den 21. april 1972 oppheva Stortinget § 213 i straffelova, som slo fast at seksuelt samkvem mellom menn var forbode. Opphevinga av paragrafen var ein viktig siger for den skeive rettigheitsrørsla, og eit viktig steg nærare like rettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk. Femtiårsjubileet er både ei markering av kor langt kampen for lhbti-personar sine menneskerettar har kome, og ei påminning om kampane som framleis står att.

I saka Dudgeon mot Storbritannia, slo Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fast at at straffeføresegner som kriminaliserer homofili, som til dømes den norske § 213, er brot på retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Nyleg kom FNs kvinnekomité med ei avgjerd i ei klagesak mot Sri Lanka, der komiteen uttalte at kriminalisering av seksuelt samkvem mellom kvinner ikkje var i tråd med FNs kvinnekonvensjon.

Diverre ser ein også tilbakeslag. Homofili er framleis kriminalisert i over 60 statar. Lhbt-rettar møter stadig motstand fleire stadar i Europa, mellom anna i Ungarn og i Polen. I 2020 innførte det ungarske parlamentet lovgjeving som i praksis gjer det umogleg for transpersonar å endre juridisk kjønn, noko som gjer at dei i større grad risikerer å bli utsett for trakassering og vald. I Polen har ein over lengre tid operert med såkalla «lhbt-frie» sonar, og lovforslag om å forby Pride-feiringar og andre støttemarkeringar for lhtb-rettar har vorte forsøkt fremja i løpet av det siste året.

Også her heime i Noreg finns det utfordringar. Levekårsundersøkingar viser at lhbt-personar framleis har verre levekår enn befolkninga elles. Særleg transpersonar opplev verre levekår. Om lag ein av tre transpersonar har blitt utsatt for seksuelle overgrep, og ein av fire har fått trugsmål om vald. Over tretti prosent har forsøkt å ta livet sitt.

Hindring av hatkriminalitet mot og diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersonar er ei menneskerettsleg plikt for staten. Denne plikta følgjer mellom anna av Grunnlova og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Å markere den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi er ein viktig del av arbeidet for å synleggjere lhbt-personar i samfunnet, og sette søkjelyset på menneskerettsutfordringane dei framleis møter – både i Noreg og i resten av verda. Markeringa er eit ledd i kampen for å sikre like menneskerettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk. Dagen er også ei viktig påminning om at ingen kampar er vunne for godt.

Brann i rosenes leir

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 13. mai 2022.

Hvis man nå skulle forby koranbrenning – hvordan burde forbudet se ut?

Nesten halvparten av oss mener at koranbrenning ikke bør være lov, viser en undersøkelse Institutt for samfunnsforskning har utført som ledd i Fritt Ords Monitorprosjekt om ytringsfrihet.

Dette er kanskje ikke så overraskende. At ytringer som fremstår som ufattelig krenkende, dumme eller farlige ikke bare skal tolereres, men beskyttes, er jo helt kontraintuitivt. Vår suksess som menneskehet beror på at vi samarbeider rasjonelt og innlevende med hverandre. Vi strekker oss instinktivt langt for å hindre at noen, eller vi selv, går på tvers av gruppen. Aksept av dissenteres mulige oppsider for fellesskapet, og dermed for oss selv, fordrer flere runder med resonnementer i de saktere deler av hjernen.

Alle borgere både kan og bør mene noe om hva som skal være lov og forbudt i samfunnet. Hva som er lov og forbudt, og hvorfor, trenger man ofte jurister til å svare på. Selv om jurister bare er mennesker, prøver mange å holde sin egen moralske forargelse utenfor når de vurderer juridiske spørsmål. Noe annet fører lett til rettslig gale svar.

I 2019 prøvde jeg å forklare om de brennbare prinsippene som gjør at selv noe så provoserende som koranbrenning rettslig sett er en lovlig ytring. I 2020 om nedsidene ved å møte slike krenkende ytringer med vold.

Noen mistenker at slike forklaringer av hva jussen er, egentlig er uttrykk for juristers personlige syn. Det er ubehagelig, men ufarlig. Når påtalejurister forklarer at uønskede ytringsformer er lovlige, kan slike misforståelser være verre:

De kan undergrave tilliten til rettsstaten og voldsmonopolet. For politiet har etter Grunnloven plikt til å beskytte ytringsfriheten – uansett hva de personlig måtte mene om de ytringene folk demonstrerer med.

Slik tillitsundergraving kan være dum, som da en FrP-politiker i 2020 rettet sin frustrasjon over en stor, pandemiregelbrytende Black Lives Matter-marsj mot politiet, han mente de burde grepet inn og stanset marsjen. Den kan også være farlig, som når motdemonstranter mot koranbrenning tyr til skadeverk og vold – ikke bare mot brennerne, men også mot politiet.

Så mye om hvordan jussen er. Men hvordan burde den være – hvis målet var å forby dompapytringer som koranbrenning?

«Det er forbudt å brenne koraner» funker ikke så godt i en rettsstat der likebehandling er sentralt. Hva med bibler og toraer? «Det er forbudt å brenne hellige bøker», kanskje. Men hva da med andre måter å vanære dem på? Som å rive ut sider, tegne satansymboler på eller surre dem inn i bacon? Hvis en brennende bibel slukkes med hellig vann – skal det gi straffrihet eller dobbel straff? Og hva med de religionene som holder andre ting enn hellig enn bøker? Buddhistiske bønnebjeller brenner kanskje ikke så bra, og dharmiske religioner er også mindre opptatt av blasfemi, men likevel. Burde vanhelligelsen vurderes ut fra krenkelsesopplevelsen i de ulike religioner (hvis den kunne måles), eller den blasfemiske intensjonen?

Kanskje noe mer generelt, en forenklet variant av det blasfemiforbudet vi hadde, men aldri håndhevet? «Det er forbudt å krenke religioner»? Det kunne funke. Da ville man også sluppet krenkende karikaturer. Avistegnerne har jo for lengst sluttet med dem, av forståelig voldsfrykt. Med et slikt forbud kunne vi imidlertid påtalt dem hvis de ble vist i hatefulle demonstrasjoner. I alle fall om karikaturene lignet tilstrekkelig på religiøse figurer. Noe advokatmat ville det bli, siden det finnes få fotografier av slike figurer. Men det kunne jo være en legalpresumpsjon for at karikaturer av menn med nagler i håndflatene, lotusblomster eller skjegg falt innunder forbudet. I alle fall langt skjegg. Grensetilfeller fra tredagersskjegg og oppover måtte vurderes konkret.

Man måtte bare finne ut hvordan man skulle definere religion. Om det kun var de etablerte som skulle vernes, eller også andre – som satanisme, rastafarianisme (jeg avgrenser her mot krenkelsesproblemene knyttet til dreadlocks) og pastafarianisme, for eksempel. Men hvis religionsbegrepet omfattet for mye rart, ville vern av slike religioner på like fot med de etablerte fort kunne være blasfemisk i seg selv – hvordan skulle man løse det?

«Det er forbudt å krenke ting folk mener er skikkelig, skikkelig viktig» kanskje? Som kloden vår? En slik rettsliggjøring av klimakampen kunne i det minste være mer potent enn den grunnlovsbestemmelsen klimasøksmålet bygget på. Vurderingen av hvem som var den fornærmede når noen klimaprotesterte i en kirke midt i en påskegudstjeneste kunne imidlertid blitt vanskelig.

Håndhevelsen ville også bli en utfordring. Skulle man bare slå ned på koranbrenning og ikke Monthy Pythons Life of Brian, ville jo det være forskjellsbehandling. Kanskje man kunne håndheve forbudet bare når religionskrenkelser førte til voldelig motstand? Det kunne ha den litt uheldige nedsiden at man oppfordret alle som følte seg krenket til å møte ytringer med vold fremfor ord. Til å forkaste rettsstaten for maktstaten.

Tredjepartsintervensjon til EMD i den norske klimasaken

ENNHRI third-party intervention in Greenpeace Nordic et al. v. Norway (pdf) 260.79 KB

Sammen med de europeiske nasjonale institusjonene for menneskerettigheter (ENNHRI), har NIM inngitt et tredjepartsinnlegg til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i den norske klimasaken Greenpeace Nordic and others v. Norway. Saken er prioritert som en potensiell «impact case», som reiser «important question[s] of general interest capable of having major implications for domestic legal systems or for the European system». I innlegget peker NIM særlig på betydningen av offentlig tilgjengelige utredninger av den potensielle klimaeffekten av fremtidige forbrenningsutslipp før det gis tillatelser til å lete etter ny olje og gass. Formålet med dette er å sikre miljø- og demokratihensyn, og at menneskerettighetene forblir effektive.