Side 32 – Norges institusjon for menneskerettigheter

EMD-dom mot Frankrike om kvinner og barn i leirer i Syria

I en prinsipiell sak om repatriering av egne statsborgere fra leirer i Nordøst-Syria, har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i storkammer konkludert med at Frankrike har brutt sine konvensjonsforpliktelser overfor to franske kvinner og deres tre barn. Dommen stiller krav til saksbehandling, men innebærer imidlertid ingen aktiv plikt for en stat til å hente hjem statsborgere i utlandet.

Det finnes fortsatt norske kvinner og barn i leirer i Syria som ikke kommer seg hjem til Norge. Norske myndigheters posisjon har vært at Norge ikke har plikt til å hjelpe dem med repatriering (hjemsendelse eller hjemhenting).

Les hele dommen Case of H.F. and others v. France her.

Case of H.F. and others v. France

Foreldrene til de franske kvinnene hadde brakt saken inn for EMD med tre påstander:

at kvinnene og barna var omfattet av den franske stats jurisdiksjon fordi de var franske statsborgere, selv om de befant seg i leirer i Syria,
at de forferdelige humanitære forholdene i leirene gjorde at manglende repatriering utgjorde et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 om umenneskelig og nedverdigende behandling,
at manglende repatriering utgjorde brudd på retten til å vende tilbake til sin egen stat etter EMKs 4. tilleggsprotokoll artikkel 3, andre ledd.

EMD fant at EMK bare var krenket på det siste punktet, nemlig retten til å ikke bli nektet adgang til eget land. Bestemmelsen skal beskytte statsborgere av et land mot tvungen eksil. Frankrike ble ikke dømt fordi staten ikke hadde repatriert kvinnene og barna til Frankrike (det materielle spørsmålet), men fordi saksbehandlingen av forespørselen om repatriering ikke var tilfredsstillende. Ifølge EMD ga prosessen for dårlig vern mot vilkårlighet og forskjellsbehandling.

EMD tar i dommen stilling til flere prinsipielle spørsmål. EMD avviser at Frankrike har jurisdiksjon og dermed menneskerettsansvar for franske borgere som befinner seg i leirer i Syria. Domstolen slår også fast at verken EMK eller folkeretten for øvrig pålegger stater noen alminnelig plikt til repatriering av egne borgere. Dommen klargjør videre at europeiske stater ikke plikter å hente hjem sine statsborgere fra leirer i Syria for å beskytte dem mot krenkelser av EMKs rettigheter der (avsn. 198-203).

Domstolen behandler retten til å ikke bli nektet adgang til landet hvor man er statsborger inngående. Utgangspunktet er at staten ikke plikter å legge til rette for at en statsborger i utlandet skal kunne komme hjem. Situasjonen kan likevel stille seg annerledes under særlige forhold hvor manglende respons fra staten i praksis vil innebære tvungen eksil. I denne saken forelå det etter EMDs mening slike særlige forhold. For det første var det fremmet gjentatte forespørsler om repatriering i saken. For det andre var årsaken til forespørslene beskyttelse av fundamentale verdier, som vern mot en reell og umiddelbar trussel mot kvinnene og barnas liv og helse, som følge av forholdene i leirene. For det tredje var kvinnene og deres barn helt og holdent avhengige av franske myndigheter for å kunne forlate leirene og repatrieres, og for det fjerde hadde lokale myndigheter uttrykt vilje til å samarbeide om repatriering (avsn. 213). Gitt disse særegne forholdene, var det ifølge EMD en tilstrekkelig tilknytning til Frankrike til at domstolen kunne vurdere Frankrikes saksbehandling av retten til å vende tilbake til eget land i den konkrete saken.

Domstolen slo fast at statens forpliktelser etter bestemmelsen som hovedregel er negative – staten kan ikke nekte statsborgere å komme inn i riket, men behøver ikke å gjøre noe aktivt for å sikre denne rettigheten (avsn. 255-259). Storkammeret konkluderte med at bestemmelsen likevel kunne pålegge statene enkelte positive forpliktelser for å hindre at statsborgere ble satt i en situasjon av de facto tvungen eksil (avsn. 260). Slike plikter er svært snevre, og gjelder bare i unntakstilfeller. Domstolen konkluderte med at denne saken gjaldt et slikt unntakstilfelle hvor staten var forpliktet til å foreta seg noe aktivt, nemlig å behandle forespørselen om repatriering (avsn. 265-271). Storkammeret la særlig vekt på at det dreide seg om en trussel mot liv og helse.

Domstolen la videre til grunn at saksbehandlingen må være individuell og verne mot vilkårlighet. Domstolen uttrykte at en slik vurdering må foretas av et uavhengig organ, og må gi en begrunnelse som kan imøtegås. I saker som omhandler barn, må barnets beste og de særlige hensynene som gjelder for barn tas i betraktning (se avsn. 276). Domstolen konkluderte etter dette med at Frankrikes manglende saksbehandling av søknadene om repatriering derfor innebar et brudd på protokoll 4 artikkel 3 annet ledd.

Norske myndigheters posisjon

Det finnes fortsatt fire norske kvinner med fire barn i leirene i Syria. Norske myndigheters posisjon har vært at Norge ikke har plikt til å hjelpe dem med repatriering slik at de kan komme til Norge. Dommen fra EMD gir ikke de norske kvinnene rett til å bli repatriert til Norge. Derimot vil en konsekvens av dommen være at dersom de norske kvinnene ber om å bli repatriert, må norske myndigheter behandle forespørselen i tråd med kriteriene som EMDs storkammer har knesatt i dommen.

NIM har tidligere omtalt saken da EMD startet behandlingen i fjor:

Innspel til regjeringa sin handlingsplan for lhbt+

NIM-B-2022-019

Innspel frå NIM til regjeringa sin nye handlingsplan for lhbt+ (pdf) 220.76 KB

Til: Kultur- og likestillingsdepartementet

NIM har sendt inn skriftleg innspel i samband med oppstarten av regjeringa sitt arbeid med ny handlingsplan for lhbt+. I dette innspelet har NIM løfta fram nokre menneskerettslege utfordringar for transpersonar.

Behov for styrking av barns klagemuligheter

NIM-B-2022-018

Behov for styrking av barns muligheter til å klage over brudd på sine rettigheter (pdf) 162.58 KB

Til: Stortingets familie- og kulturkomité

NIM har sammen med Advokatforeningen, Redd Barna og Barnas jurist sendt brev til Familie- og kulturkomiteen på Stortinget om behov for styrking av barns muligheter til å klage over brudd på sine rettigheter.

Brevet er en oppfølging av en debatt på Arendalsuka der NIM deltok sammen med de nevnte organisasjonene. NIM har lenge vært opptatt av at barns muligheter til å klage over brudd på sine rettigheter må styrkes, og har også sendt brev til barne- og familieminister Kjersti Toppe om dette.

I brevet foreslår NIM og organisasjonene at det legges opp til en bred utredning, gjerne gjennom nedsettelse av et offentlig utvalg, som kan se helhetlig på barns rett til å klage gjennom ulike instanser i norsk offentlig forvaltning, identifisere både rettslige og faktiske hindre, og vurdere hvordan barns klagerett kan styrkes, slik at barns rettigheter i større grad også blir oppfylt i praksis.

Debatten fra Arendalsuka ser du her:

Menneskerettighetene til barn på Svalbard

NIM-B-2022-017

Om barnehage- og skoletilbudet til barn bosatt i Longyearbyen og forholdet til menneskerettighetene (pdf) 216.63 KB

Til: Utdannings- og forskningskommiteen

NIM har sendt brev til Stortingets utdannings- og forskningskomité om barnehage- og skoletilbudet til barn bosatt i Longyearbyen.

I juni ble det vedtatt nye forskrifter om barnehage og opplæring på Svalbard som gjør unntak fra flere av bestemmelsene i barnehageloven og opplæringsloven. Som NIM pekte på i høringen forut for vedtakelsen av forskriftene, er det etter NIMs syn ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av forslagene opp mot menneskerettslige krav.

NIMs hovedsynspunkter kan oppsummeres slik:

Etter NIMs oppfatning er det ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av adgangen til å begrense menneskerettighetene på Svalbard, og mer spesifikt overfor barn. NIM kan ikke se hva som er det rettslige grunnlaget for innskrenking av menneskerettighetene til barn på Svalbard, og NIMs vurdering er derfor at menneskerettighetene gjelder for barn på Svalbard.
NIM etterlyser en nærmere vurdering av om forslagene er i tråd med de menneskerettslige forpliktelsene etter Grunnloven og barnekonvensjonen. Særlig de forslagene som omhandler innskrenkning av retten til spesialundervisning reiser problemstillinger opp mot flere av barnekonvensjonens bestemmelser.
NIMs konklusjon er at forslagene, slik de foreligger nå, på flere punkter kan innebære en formell forskjellsbehandling som ikke i tilstrekkelig grad er legitimert, og at de dermed kan være i strid med barnekonvensjonen artikkel 2 nr. 1. og 28, samt rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser etter barnekonvensjonen artikkel 23 i lys av menneskerettslovens § 3.
Når det gjelder geografiske og personellmessige forhold som kan gjøre realisering av retten til spesialundervisning mer krevende på Svalbard enn på fastlandet, har NIM forståelse for at dette kan ha innvirkning på hvordan retten skal gjennomføres. Likevel må forskriftsarbeid på dette området løses innenfor menneskerettslige rammer, ettersom Svalbard ikke er geografisk unntatt fra menneskerettighetens virkeområde. Dette innebærer at rettighetsspørsmålene må løses på samme måte som andre steder med en særegen geografisk plassering.

På denne bakgrunn oppfordrer NIM Stortingets utdannings- og forskningskomité til å vurdere om det er behov for en fornyet gjennomgang av forskriftenes innhold sett opp mot menneskerettighetene.

Les brevet til Stortingets utdannings- og forskningskomité her.

Les den opprinnelige høringsuttalelsen til Kunnskapsdepartementet her.

Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge

NIM-R-2022-006

I en ny rapport etterlyser NIM tiltak for å forebygge og bekjempe hatprat mot samer og de nasjonale minoritetene, samt et betydelig kunnskapsløft om de samme gruppene.

NIM lanserer denne uken rapporten «Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge», hvor NIM presenterer funn fra en omfattende spørreundersøkelse om befolkningens holdninger til samer og nasjonale minoriteter.

Undersøkelsen viser at mange i befolkningen har lite kunnskap om samer og nasjonale minoriteter, at de har lært lite om flere av gruppene i skolen, og at de har negative holdninger til disse gruppene. I tillegg ser vi at en betydelig andel har observert hatprat mot jøder, samer, romer og romani/tatere de siste 12 månedene, og at hatprat mot samer øker jo lenger nord man kommer i Norge. Forskning tyder på at hatprat kan ha både direkte skadevirkninger for dem som utsettes for det, samt indirekte konsekvenser for dem som observerer den og for samfunnet generelt.

Dette er et samfunnsproblem som krever felles innsats og flere ulike tiltak. Det følger av menneskerettighetene at statene har en forpliktelse til ikke bare å forby diskriminering og hatprat, men også til å iverksette effektive tiltak for å forebygge og bekjempe fordommer som bidrar til disse problemene. Rapporten er utarbeidet med sikte på å forbedre kunnskapsgrunnlaget for å utvikle og forbedre tiltak på dette området, sier seniorrådgiver Peter Dawson, som har utarbeidet rapporten.

Undersøkelsen viser at hatprat observeres oftest mot jøder, samer, romer og romani/tatere. Hatprat mot samer er vanligst i Midt- og Nord-Norge. Undersøkelsen viser at særlig romer og romani/tatere er gjenstand for mer negative holdninger i befolkningen enn det som gjelder for de andre gruppene.

Vi håper at denne rapporten vil bidra til å løfte befolkningens kunnskap om samer og nasjonale minoriteter og beskytte disse gruppene mot diskriminering og hatprat. Dette er alles ansvar, på alle samfunnsnivå, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad.

På bakgrunn av det som har kommet fram i rapporten fremmer NIM fem anbefalinger for videre arbeid. Disse anbefalingene rettes mot både stat og kommuner, samt andre offentlige organer som har en sentral rolle i kunnskapsoppbygning og i bekjempelse av hets/hatprat.

Vi anbefaler handlingsplaner mot hatprat/hets overfor disse gruppene. I tillegg mener vi at det er behov for et nasjonalt kompetanseløft, sier Mestad.

Hun viser til at ni av ti i befolkningen over 18 år oppgir at de lærte lite eller ingenting om kvener/norskfinner, skogfinner, romer og romani/tatere på skolen, mens halvparten oppgir det samme om samer og en tredjedel oppgir det samme om jøder. Mestad peker også på at det er behov for lavterskelløsning for å melde fra om hatprat/hets, samt at alle politidistrikter samler inn og publiserer statistikk om hatefulle ytringer og hatkriminalitet mot samer og nasjonale minoriteter.

Les rapporten her:

Koronakommisjonens andre rapport: Mye bra, men også menneskerettslige mangler, særlig knyttet til innreiserestriksjoner

NIM leverte denne uken svar på høringen av «NOU 2022: 5 myndighetenes håndtering av koronapandemien del 2», som diskuterer håndteringen fra høsten 2020 til 31. oktober 2021.

Kommisjonen mener nok en gang at myndighetene håndterte pandemien på en god måte. Dette begrunnes med at Norge er et av landene i Europa med lavest dødelighet, lavest tiltaksbyrde og minst reduksjon i økonomisk aktivitet. Myndighetene har altså oppfylt en av sine aller viktigste menneskerettslige forpliktelser ved håndteringen av en pandemi som covid-19, nemlig å beskytte liv og helse.

Samtidig har myndighetene til tider iverksatt inngripende tiltak i andre menneskerettigheter for å bekjempe spredningen av covid-19. NIM diskuterer de delene av Koronakommisjonens rapport som gjelder tiltak som griper inn i enkeltpersoners friheter, samt behovet for å sikre betryggende menneskerettslige vurderinger på systemnivå.

NIM ser særlig på tiltak som ble iverksatt mot smitte ved innreise fra utlandet. Ettersom ordningen med karantenehotell ble grundig diskutert av Koronakommisjonen, retter NIM spesiell oppmerksomhet mot ordningen med innreisenekt for en del grupper av utlendinger:

NIM mener både kravet til klar hjemmel i lov for menneskerettslige inngrep og at inngrep må være forholdsmessige ble utfordret av at tidvis ble de utlendinger som ikke var registrert i folkeregisteret ikke vurdert som «bosatt» etter innreiserestriksjonsloven, og dermed nektet innreise til Norge. Dette var selv om de hadde fast hjem og oppholdsrett. NIM anbefaler at det utvises stor varsomhet med å oppstille innreisebegrensinger for personer med fast hjem og oppholdstillatelse eller oppholdsrett i Norge.
Etter NIMs syn hadde også saksbehandlingen knyttet til bortvisningssakene flere svakheter. NIM anbefaler at der en begrenser utlendingers rett til innreise i riket ut fra smittevernhensyn, bør det ikke gjøres unntak fra rettssikkerhetsgarantiene i forvaltningsloven og utlendingsloven.

Andre viktige merknader fra NIM:

NIM er enig med Koronakommisjonen i at regjeringens grunnlag for å beslutte smitteverntiltak i mange tilfeller var mangelfullt, for eksempel ved innføringen av en straffesanksjonert plikt til å gjennomføre en innreisekarantene på et hotell. NIM arbeider med en egen veileder om utredning av menneskerettslige problemstillinger som tar sikte på å bidra til gode menneskerettslige vurderinger på systemnivå.
NIM mener at begrunnelser for inngripende koronatiltak burde ha vært offentliggjort rutinemessig, og at regjeringens rutiner for offentliggjøring av begrunnelser for inngripende koronatiltak i perioder var mangelfulle.
NIM mener det er behov for kunnskap om og ressurser til arbeid med menneskerettigheter i kommunene. Kommunene har et selvstendig menneskerettighetsansvar, og fattet til tider svært inngripende tiltak under pandemien, som forbud mot flere enn to gjester i private hjem. NIM har løftet frem behovet for juridisk kompetanse i kommunene i rapporten «Kommuner og menneskerettigheter».
NIM støtter Koronakommisjonens kritikk av hvordan smitteverntiltakene over tid har rammet barn og unge hardt, og at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad har klart å skjerme barn og unge i tråd med egen målsetning. I tillegg til å støtte Koronakommisjonens fem anbefalinger til forbedringer, trekker NIM frem at plikten til å foreta vurderinger av barns rettigheter må styrkes.

Les NIMs høringssvar her:

Styrking av strukturar og system for innhenting av kunnskap frå barn

NIM-B-2022-016

Svarbrev styrking av strukturar og system for innhenting av kunnskap frå barn (pdf) 147.07 KB

Til: Barne- og familieminister Kjersti Toppe

NIM har sendt brev til barne- og familieminister Kjersti Toppe om at vi gjerne bistår i arrangeringen av et møte om hvordan systemer og strukturer for ivaretakelse av barns rettigheter kan styrkes.

Høringsuttalelse – NOU 2022:5 Myndighetenes håndtering av koronapandemien del 2

NIM-H-2022-020

Høringsuttalelse – NOU 2022 5 Myndighetenes håndtering av koronapandemien del 2 (pdf) 439.93 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har leverte svar på høringen av «NOU 2022: 5 myndighetenes håndtering av koronapandemien del 2», som diskuterer håndteringen fra høsten 2020 til 31. oktober 2021.

Når lyttet De sist til vår største minoritet?

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. august 2022.

Hvis en femtedel av stemmene våre uteblir, nedsettes samfunnets funksjonsevne.

Blant alt interessant i Ytringsfrihetskommisjonen utredning (NOU 2022:9), er synligheten til en usynlig minoritet et eget lyspunkt. Kommisjonsleder Kjersti Løken Stavrum sa hun synes nesten alt var viktig av det hun rakk å fremheve i sin overleveringstale. Det var det også. Hun fremhevet likevel nettopp ytringsutfordringene til denne minoriteten som særlig viktig.

Hvilken minoritet? Norges største, vel. Den som omfatter 15-20 prosent av den norske befolkningen?

Du er fremdeles i villrede? Du er i godt – i alle fall stort – selskap. For vår største minoritet er paradoksalt nok den som er lettest å glemme, selv om den har rettigheter og lovverk og utredninger i fleng. Jeg snakker om den femtedelen av oss som har en funksjonsnedsettelse. Selv i en tid der betydningen av mangfold og inkludering er gått opp for de fleste som skal sette sammen styrer, paneler, arbeidsgrupper eller programmer, blir de funksjonshemmede ofte oversett.

Da kulturminister Abid Raja nedsatte Ytringsfrihetskommisjonen i 2020, fremhevet han stolt dens bredde: «Kommisjonens medlemmer gjenspeiler mangfoldet i det norske samfunnet.» Mangfoldet inkluderte ingen funksjonshemmede. Kommisjonen har søkt å oppveie dette – gjennom et innspillsmøte, ved å supplere seg selv med leder for Norges Handikapforbunds Ungdom, Marianne Knudsen – og altså ved å løfte dette perspektivet særskilt frem i sin utredning.

Det var på sin plass. For hvordan står det egentlig til med funksjonshemmedes ytringsfrihet?

Det hadde ingen kartlagt. I vår laget Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) en rapport om temaet. Den viste flere utfordringer – blant dem usynliggjøringen i medier og andre steder. Kommisjoner, for eksempel. Noen utfordringer er velkjente også for andre minoriteter: hets, trakassering, hatefulle ytringer, negative holdninger og stereotypier, frykt og selvsensur. Flere er imidlertid unike: Funksjonshemmede får ikke tilgang til informasjon, de er fysisk utestengt fra de ytringsarenaene og transportmidlene alle andre har, de får ikke deltatt i det politiske liv, de får rett og slett ikke muligheten til å være samfunnsborgere på lik linje med oss andre.

Er du politiker, er det lettere å nå frem med budskapet ditt når du fremstår troverdig og verdig. Det siste er vanskeligere når du er avhengig av at noen løfter deg opp til talerstolen.

Mange diskusjoner om ytringsfrihet går på hvor mye rart folk skal ha lov å ytre. Men ytringsfriheten er vel så viktig for å sikre oss muligheten til å lytte til det andre ytrer. Slik at vi kan heie det frem, eller mobilisere mot det. Og slik danne oss selv som mennesker, få nye innsikter på vår søken etter sannhet, og være en del av det demokratiske fellesskapet som gjennom vedvarende ideutveksling bygger folkestyret vårt nedenfra, hver dag.

Manglende tilgang til informasjon er et betydelig hinder for funksjonshemmede. Det er fint med masse offentlig info og banktjenester på internett, men ikke fullt så fint for dem med synsnedsettelser og andre leseproblemer. Topp med radio og podkaster og demoer og foredrag – for dem som kan høre. Supert med seminarer og konferanser – hvis de er tilrettelagt for rullestolbrukere eller andre med nedsatt bevegelsesmulighet. Fint å komme seg til alle ytringsarenaene med kollektivtransport – hvis du ikke blir sittende igjen på perrongen fordi akkurat du bare ikke passer. Om du i det hele tatt kommer deg til perrongen uhindret av henslengte sparkesykler. Som du uansett ikke kan bruke. Det er en grunn til at felles forflytningsmidler kalles offentlig kommunikasjon.

Skal ytringsfrihetens fine begrunnelser realiseres, må flest mulig ulike stemmer brytes mot hverandre. For demokratiet, selvfølgelig – vi skal alle skal ha en likeverdig stemme, i direkte og overført betydning. Og for sannhetssøken. Vår personlige dannelse forutsetter at mange ulike stemmer kan høres. Vår egen, men også stemmene til dem som har andre perspektiver enn oss. En femtedel hører ikke sin egen. Hadde du funnet deg i det? Går vi glipp av deres stemmer, nedsettes vår felles funksjonsevne uansett.

Ja til endring av hatytringsparagrafen

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO, og Kai Spurkland, politiadvokat OPD. Opprinnelig publisert i Aftenposten 20. august 2022.

Lover som setter straff for ytringer bør være mer presise enn det straffeloven § 185 er i dag. Derfor bør Ytringsfrihetskommisjonens endringsforslag følges opp.

Innledning

Et av forslagene fra Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 2022:9), er å endre straffeloven § 185, som forbyr hatefulle ytringer. Målet er ikke å gjøre flere eller færre ytringer straffbare, men at bestemmelsen skal bli enklere og mer presis. Forslaget er fremsatt i to alternativer – ett mer pedagogisk, ett mer presist.

Vi har begge jobbet mye med denne bestemmelsen, og støtter forslaget. Strl. § 185 er mye omdiskutert, og blir ofte misforstått. Den har gammeldagse ord med uklart innhold, og forklarer ikke godt hvilke ytringer som i praksis er straffbare.

En endring må både sikre ytringsfriheten, og ivareta de forpliktelsene vi har til å kriminalisere spredning av hatefulle ideer etter rasediskrimineringskonvensjonen. Dette er krevende avveininger, som fordrer en bred gjennomtenkning. Vi gir noen innspill til dette: Først til valg av alternativ, så med to tilleggsperspektiver til kommisjonens vurderinger.

Straffeloven § 185 i dag

Straffeloven § 185 sier i dag at det er straffbart offentlig å fremsette «en diskriminerende eller hatefull ytring». «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres [hudfarge mv]…». Slik bestemmelsen er formulert i dag fremstår den som uklar. Hvorfor står det for eksempel «true»? Trusler er straffbart uansett hvem de rettes mot og er regulert i egne bestemmelser i straffeloven (§ 263 og § 264). Hva betyr egentlig å «forhåne», og ikke minst hva er det å fremme «ringeakt»?

Straffebestemmelser skal være så klare og presise som mulig. Ideelt skal man bare ved å lese bestemmelsen forstå hva som er straffbart og ikke. Dette er ikke bare et pedagogisk ideal, men også et rettslig krav. I Grunnloven § 96 står det at «Ingen kan dømmes uten etter lov». Dette lovskravet skal gi forutberegnelighet og sikre at statens kraftigste maktmiddel – straff – skjer innenfor forutsigbare og demokratiske rammer. Slik strl. § 185 er formulert i dag oppfyller den ikke disse kravene.

Om endringsforslagene

Kommisjonen forslag til endringer i ordlyden har til hensikt «å gjøre paragrafen mer forståelig og å tydeliggjøre hva som faktisk er straffbart». Pedagogikk og presisjon er begge viktige hensyn, men de kan trekke i ulike retninger. En lettlest lov er ikke nødvendigvis presis, og presisjon kan gå ut over lesbarheten. Kommisjonens to forslag vektlegger disse to hensynene ulikt:

Det pedagogiske forslaget definerer hatefulle ytringer som: «ytringer som grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunnlag av deres…». Det presise forslaget definerer dem slik: «En ytring regnes som hatefull når den på kvalifisert krenkende måte fremmer hat eller forfølgelse mot, oppfordrer eller slutter seg til integritetskrenkelser mot, eller grovt nedvurderer menneskeverdet til noen på grunn av deres [hudfarge mv.]».

Begge forslagene forbedrer dagens lovtekst. Ordene som gjør dagens lovtekst uklar er fjernet, og begge forslag klargjør at terskelen for at en ytring skal være straffbar er høy ved å bruke uttrykkene «kvalifisert krenkende» og «grovt nedvurderer».

Vi har mest sans for det presise forslaget fordi det reflekterer Høyesteretts praksis direkte, og gir en god beskrivelse av hva slags ytringer som faktisk er straffbare. Vi mener dette er viktigere enn en lettlest tekst som ikke gir et dekkende bilde av rettstilstanden.

Diskriminerende ytringer som ikke er hatefulle rammes ikke

Bestemmelsens angir straff for dem som «…setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring…». Språklig sett tilsier ordet «eller» at vilkårene «diskriminerende» og «hatefull» er alternative. Etter rettspraksis rammes imidlertid ikke diskriminerende ytringer, med mindre de også er hatefulle.

Diskriminering brukes ofte om handlinger og praksiser, og dette er særskilt regulert i andre bestemmelser. Diskriminerende ytringer som hverken er hatefulle eller trakasserende, vil ofte være politiske ytringer. Dem vil man av hensyn til ytringsfrihetens begrunnelser nødig straffe. For eksempel vil det å si at skeive ikke burde få adoptere barn, eller at muslimer ikke burde få opphold i Norge åpenbart være diskriminerende, men likevel ikke kunne straffes etter bestemmelsen. Ettersom denne delen av ordlyden er villedende, bør også den vurderes endret.

En bestemmelse til vern av samfunnet eller av individer?

Vi spør oss også om bestemmelsen i rettspraksis har fått et videre virkeområde enn den opprinnelig var ment å ha, og enn dens plassering i straffeloven tilsier. Strl. § 185 står i straffeloven kapittel 20, som verner «den offentlige ro, orden og sikkerhet». Bestemmelsene i dette kapittelet har samfunnsvern som mål, og beskyttelse av kollektive interesser – hensikten er ikke å beskytte enkeltpersoner mot krenkelser.

Et sentralt hensyn bak strl. § 185 er å motvirke det hat som kan oppstå i storsamfunnet, mot en minoritet, som følge av grovt hatefulle ytringer. Dette vises ved at det bare er ytringer fremsatt offentlig eller i andres nærvær som rammes. Den krenkelsesfølelse den enkelte opplever som følge av hatefulle ytringer er i utgangspunktet ikke vernet: Hvis en hatefull ytring sendes på sms eller ytres på tomannshånd, rammes den ikke.

Det er et klart samfunnsmål også å verne enkeltmennesker mot frykt og en del andre subjektive krenkelsesfølelser. Flere straffebud rammer slikt. Felles for de fleste av dem – som trusler, privatlivskrenkelser, hensynsløs adferd/sjikane og personforfølgelse – er at de står i kapittel 24, «Vern av den personlige frihet og fred».

Det siste tiåret er flere høyesterettsdommer etter strl. § 185 avsagt overfor ytringer som er offentlige, fordi de er fremsatt på offentlig sted. De bærer likevel mer preg av grov, enkeltpersonrettet sjikane, enn av farligere og mer samfunnsskadelige ytringer som er egnet til å oppildne andre, og slik bidra til et gruppehat. Utviklingen har et visst holdepunkt i forarbeidene til en av de mange mindre endringer § 185 har vært gjennom. Spørsmålet er hvor gjennomtenkt den egentlig er. Dette blir særlig viktig i lys av det klasseperspektivet som Ytringsfrihetskommisjonen betimelig fremhever. Kommisjonen skriver: «En ressurssterk og veltalende rasistisk ideolog kan være farligere enn en mindre språkmektig «hverdagsrasist». Men den veltalende og mer innflytelsesrike blir ikke nødvendigvis like lett dømt i retten.»

Hvis bestemmelsen skal endres, bør det vurderes om glidningen fra samfunnsvern til individvern er en ønsket utvikling, eller om denne formen for sjikane og personrettede krenkelser heller burde fanges opp av andre, eller nye straffebud.