Side 30 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Sjikane som grenser til hat?

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 24. september 2022.

Stortinget må nå ta en skikkelig gjennomgang av hva de egentlig vil med paragrafen om hatytringer.

Høyesterett avgjorde nylig en sak om «hatytringer». På Jessheim togstasjon begynte en godt voksen beruset mann å snakke til en ukjent ung kvinne – et barn – på snaut 17 år. Hun var der med noen venninner, og hadde tørkle på hodet. Etter noen innledende utvekslinger ba han henne «dra tilbake til Somalia så får du det mye bedre, for der får du ikke noe NAV».

Etter straffeloven § 185 er hatytringer mot en del minoriteter forbudt. Bestemmelsen står i straffelovens kapittel om «Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet», ikke i kapittelet om «Vern av den personlige frihet og fred». Det er fordi den ikke primært skulle verne mot den fæle følelsen våre minoritetsmedborgere personlig opplever når de utsettes for hat. Ytringer fremsatt på tomannshånd rammes nemlig ikke. Den skulle verne mot det hat som kan oppstå hos oss andre, mot utsatte minoriteter, som følge av offentlige ytringer.

Dette har ikke hindret Høyesterett i å bruke bestemmelsen også til personlig individvern i flere saker det siste tiåret, når det som er blitt sagt, er grovt nok. At et flertall (3-2) mente at ytringen på togstasjonen var grov nok, har imidlertid fått mange til å klø seg i hodet. Det er på tide at kløen sprer seg til Stortinget.

Hva er hatytringer, spør du kanskje? Det er det mange som har gjort. Også fordi § 185 er ganske gammeldags formulert, med ord som «ringeakt» og «forhåne». Noen vil bare skrote hele paragrafen. De har, inntil nå, ikke hatt så gode argumenter. Andre, blant dem Ytringsfrihetskommisjonen, har isteden anbefalt at Stortinget pusser litt på den, så den blir lettere å lese. Etter denne dommen er det mer enn bare litt oppussing som trengs.

Ut fra «gjeldende rett» – det vil si Høyesteretts tidligere dommer – skal det ganske mye til å bli straffet etter § 185. Det er bare ytringer som på en «kvalifisert krenkende» måte fremmer hat eller forfølgelse mot de vernede grupper, som «oppfordrer eller slutter seg til integritetskrenkelser mot» eller «grovt nedvurderer menneskeverdet til» noen av dem, som omfattes.

Gjeldende rett inntil nå.

Drittslenging til medmennesker, som mannen på Jessheim togstasjon bedrev, er jo ikke noe fint. Særlig når den NAVlebeskuende er voksen og plager er et barn. Sånt kan være straffbart som sjikane – det rammer jo den som utsettes for det hardt. Og det kan være straffskjerpende at det er minoriteter og barn som rammes. Men var Jessheimsjikanen så kvalifisert krenkende, dehumaniserende og nedverdigende at den var er en offentlig sikkerhetstruende hatytring? Selv ikke flertallet i Høyesterett mente egentlig det. Men i akkurat denne situasjonen, og fordi hun som ble utsatt var et barn, mente de det likevel.

Dommen visker ut to rettesnorer som Høyesterett har sagt man skal følge når man vurderer § 185:

Den første kan kalles «forsiktighetsprinsippet». Det tilsier at «ingen skal risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen». Hvis det ikke er ganske så klart at det du så faktisk var hatefullt, hvis det like gjerne kan tolkes på en annen måte, skal du altså ikke kunne straffes for det.

Den andre er «smakløshetsmarginen». Den tilsier at det også i sjikanetilfellene, altså «utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten, gjelder en relativt rommelig margin for smakløse ytringer». Du har litt å gå på, altså, selv når du er en dust og ikke klarer å stoppe kjeften din.

Mindretallet finner ikke igjen disse rettesnorene i flertallets resonnement. Det gjør ikke jeg heller. Dommen har gjort en vanskelig tilgjengelig paragraf enda mer uforståelig. En hovedoppgave for Høyesterett er å bidra til rettsavklaring. Det denne dommen avklarer, er behovet for at Stortinget nå tar en skikkelig gjennomgang av hva de egentlig vil med § 185. Skal den primært være et samfunnsvern mot det hat ytringer kan skape mot utsatte minoriteter, eller skal den beskytte mot ordinær, men minoritetsrettet offentlig personsjikane?

Innspel til Bufdir si utgreiing om eit tredje juridisk kjønn mv.

NIM-B-2022-021

NIM - Innspel til Bufdir si utgreiing om tredje juridisk kjønn (pdf) 283.18 KB

Til: Bufdir

I dette brevet kjem NIM med innspel til Bufdir si utgreiing om eit tredje juridisk kjønn. I innspelet gjer NIM greie for menneskerettslege rammer og utgangspunkt for eit tredje juridisk kjønn, i tillegg til å løfte fram menneskerettslege utfordringar for transpersonar.

Dokumentoffentlighet i straffesaker

NIM-H-2022-021

Høringsuttalelse - Dokumentoffentlighet i straffesaker (pdf) 321.01 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har levert svar på Justis- og beredskapsdepartementets høring av professor Ragna Aarlis utredning «Dokumentoffentlighet i straffesaker».

Forespørsel om møte med Oslos ordfører og byrådsleder

NIM-B-2022-020

Brev til Oslo kommune 210922 (pdf) 147.60 KB

Til: Oslo kommune

NIM har sendt brev til Oslos ordfører og byrådsleder hvor vi ber om et møte for å overlevere og presentere rapporten «Kommuner og menneskerettigheter» og dens anbefalinger.

Ny NIM-rapport: Rusbrukeres menneskerettigheter ivaretas ikke godt nok

Det er flere utfordringer knyttet til realiseringen av menneskerettighetene til personer som bruker ulovlige rusmidler i Norge. Det kommer frem i en rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), som lanseres i dag. I rapporten fremmer NIM ni anbefalinger til myndighetene om hvordan rusbrukeres menneskerettigheter kan styrkes.

Formålet med rapporten er å skape større bevissthet om statens menneskerettslige forpliktelser på rusfeltet, og hvor godt de er ivaretatt. Rapporten identifiserer særlig menneskerettslige svakheter knyttet til hjelpetilbudet til personer som bruker ulovlige rusmidler.

NIMs assisterende direktør Gro Nystuen uttaler at:

Denne rapporten viser at rusbrukeres menneskerettigheter ikke er tilstrekkelig ivaretatt i dag. Dette gjelder på en rekke samfunnsområder. Flere av funnene er alvorlige og bør følges opp av myndighetene.
Vi ser særlig at det er menneskerettslige svakheter når det gjelder hjelpetilbudet til denne gruppen, både når det gjelder barn og voksne.
NIM mener også at rusbrukeres diskrimineringsvern bør utredes. Dette er en stigmatisert, og til tider marginalisert, gruppe. Det er mye som tyder på at rusbrukere møter usaklig forskjellsbehandling innenfor flere samfunnsområder, blant annet i helsevesenet.
NIM mener det er viktig at myndighetene sikrer at politiets tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker utøves innenfor menneskerettslige rammer. Her har Riksadvokaten avdekket at tvangsmidler har blitt brukt i strid med straffeprosessuelle krav. Tvangsmidler i strid med loven kan krenke retten til privatliv etter EMK artikkel 8.
Rapporten belyser også menneskerettslige sider ved avkriminalisering av befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. Dette er et viktig spørsmål, som det har vært mye offentlige debatt om de siste årene.
Det er behov for at menneskerettighetene til denne gruppa styrkes. Derfor fremmer NIM ni anbefalinger til myndighetene om styrking av rusbrukeres menneskerettigheter.

Rapporten tar blant annet opp:

Det er flere svakheter ved hjelpetilbudet til voksne som bruker ulovlige rusmidler

Mye tyder på at dagens tilbud til voldsutsatte rusbrukere ikke fullt ut sikrer deres menneskerettigheter. Rusbrukere mangler et reelt krisesentertilbud mange steder i landet, og mye tyder på at det generelle hjelpetilbudet til gruppen er for svakt.
Det har over lengre tid vært store regionale forskjeller i praktiseringen av kontrolltiltakene i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Mye tyder også på at mange personer som har vært lenge i LAR og er godt rehabilitert, hittil har gjennomgått til dels strenge kontrollvilkår som kan ha vært problematiske i forhold til retten til privatliv. Nye LAR-retningslinjer ivaretar i større grad menneskerettslige krav til forholdsmessighet. Hvordan de nye retningslinjene gjennomføres i praksis, er foreløpig ikke kjent.
Behandlingstilbudet til voksne med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser (ROP) er svakt, og dette utfordrer retten til helse. Personer med ROP-lidelser lever rundt 15 år kortere enn befolkningen ellers, og mottar et dårligere somatisk helsetilbud enn andre. I tillegg har de ofte et botilbud som ikke er tilfredsstillende.

Deler av forebyggings- og behandlingstilbudet til barn på rusfeltet fremstår utilstrekkelig

Rapporten viser at menneskerettighetene til barn som bruker ulovlige rusmidler er under press på flere områder, herunder retten til beskyttelse mot narkotika, retten til helsehjelp og retten til privatliv:

Barn med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser står ofte uten et reelt behandlingstilbud, og gis i flere tilfeller behandling beregnet på voksne. Både i kommunesektoren og i spesialisthelsetjenesten mangler det både kompetanse og ressurser.
Hjelpetilbudet til barn som bor på barnevernsinstitusjon og som bruker rusmidler fremstår utilstrekkelig. Det er en risiko for at det ikke alltid fanges opp i hvilken grad barnet har rusvansker ved plassering på barnevernsinstitusjon, noe som kan få alvorlige konsekvenser for barna det gjelder. Flere rapporter peker også på at barn med rusproblemer ikke alltid får den hjelpen de trenger mens de er på institusjon, herunder adekvat helsehjelp.
Ungdom kan underlegges rusprøver for å kontrollere rusfrihet enten som del av en straffereaksjon, eller som del av en frivillig ruskontrakt. Det mangler dokumentasjon på at slike tiltak har effekt, og derfor er det uvisst om disse er egnede virkemidler etter barnekonvensjonen. Det mangler også regler som sikrer at samtykke til frivillige ruskontrakter blir innhentet uten press og med god nok informasjon om mulige konsekvenser ved positiv rusprøve.

Rusbrukeres vern mot diskriminering bør styrkes

Personer som bruker ulovlige rusmidler er en stigmatisert, og til tider marginalisert, gruppe. Det er mye som tyder på at denne gruppen møter forskjellsbehandling innenfor en rekke ulike samfunnsområder, blant annet i helsevesenet. Rusbrukere har et visst vern mot diskriminering i lovverket, men det kan spørres om beskyttelsen favner om alle som bør ha et diskrimineringsvern. Dette bør utredes.

Menneskerettslige sider ved bruk av straff

I rapporten vurderer NIM også menneskerettslige sider ved to problemstillinger knyttet til straff: avkriminalisering og politiets tvangsmiddelbruk.

NIM har vurdert menneskerettslige problemstillinger knyttet til straffelegging av befatning med mindre menger narkotika til eget bruk. Det eksisterer per i dag ikke en menneskerettslig plikt til å avkriminalisere slik befatning. Hvilke løsninger som velges vil derfor være et politisk spørsmål. En rekke internasjonale organer anbefaler avkriminalisering, blant annet for å bedre realisere retten til helse og barns rettigheter. Avkriminalisering er neppe i strid med folkerettslige forpliktelser, såfremt statene har alternative tiltak for å beskytte mot skadelig og problematisk rusbruk, særlig overfor barn.
En undersøkelse fra Riksadvokaten avdekket våren 2022 mange tilfeller av tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker i strid med straffeprosessuelle krav. Tvangsmidler i strid med loven kan krenke retten til privatliv etter EMK artikkel 8. De som har vært utsatt for mulig urettmessig tvangsmiddelbruk, må derfor ha en praktisk måte å få prøvet lovligheten av inngrepet på.

Les hele rapporten her:

NIM planlegger å arrangere tre frokostseminarer om rus og menneskerettigheter i løpet av høsten. Datoene for seminarene er 21. oktober, 15. november og 6. desember. Mer informasjon blir tilgjengelig i NIMs kanaler snart.

Rus og menneskerettigheter

NIM-R-2022-007

Det er flere utfordringer knyttet til realiseringen av menneskerettighetene til personer som bruker ulovlige rusmidler i Norge. Det kommer frem i denne rapporten fra NIM. Flere av funnene er alvorlige og bør følges opp av myndighetene. I rapporten fremmes ni anbefalinger til myndighetene om hvordan rusbrukeres menneskerettigheter kan styrkes.

Formålet med rapporten er å skape større bevissthet om statens menneskerettslige forpliktelser på rusfeltet, og hvor godt de er ivaretatt. NIM har sett på følgende områder:

Avkriminalisering av befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk
Politiets bruk av tvangsmidler i mindre narkotikasaker
Beskyttelsestiltak overfor voldsutsatte i aktiv rus
Kontrolltiltak i legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
Behandlingstilbudet til personer med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser
Forebyggings- og behandlingstilbudet til barn, herunder ruskontrakter, hjelpetilbudet til barn med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser og hjelpetilbudet til barn som bruker rusmidler og som bor på barnevernsinstitusjon.
Rusbrukeres diskrimineringsvern

EMD-dom mot Frankrike om kvinner og barn i leirer i Syria

I en prinsipiell sak om repatriering av egne statsborgere fra leirer i Nordøst-Syria, har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i storkammer konkludert med at Frankrike har brutt sine konvensjonsforpliktelser overfor to franske kvinner og deres tre barn. Dommen stiller krav til saksbehandling, men innebærer imidlertid ingen aktiv plikt for en stat til å hente hjem statsborgere i utlandet.

Det finnes fortsatt norske kvinner og barn i leirer i Syria som ikke kommer seg hjem til Norge. Norske myndigheters posisjon har vært at Norge ikke har plikt til å hjelpe dem med repatriering (hjemsendelse eller hjemhenting).

Les hele dommen Case of H.F. and others v. France her.

Case of H.F. and others v. France

Foreldrene til de franske kvinnene hadde brakt saken inn for EMD med tre påstander:

at kvinnene og barna var omfattet av den franske stats jurisdiksjon fordi de var franske statsborgere, selv om de befant seg i leirer i Syria,
at de forferdelige humanitære forholdene i leirene gjorde at manglende repatriering utgjorde et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 om umenneskelig og nedverdigende behandling,
at manglende repatriering utgjorde brudd på retten til å vende tilbake til sin egen stat etter EMKs 4. tilleggsprotokoll artikkel 3, andre ledd.

EMD fant at EMK bare var krenket på det siste punktet, nemlig retten til å ikke bli nektet adgang til eget land. Bestemmelsen skal beskytte statsborgere av et land mot tvungen eksil. Frankrike ble ikke dømt fordi staten ikke hadde repatriert kvinnene og barna til Frankrike (det materielle spørsmålet), men fordi saksbehandlingen av forespørselen om repatriering ikke var tilfredsstillende. Ifølge EMD ga prosessen for dårlig vern mot vilkårlighet og forskjellsbehandling.

EMD tar i dommen stilling til flere prinsipielle spørsmål. EMD avviser at Frankrike har jurisdiksjon og dermed menneskerettsansvar for franske borgere som befinner seg i leirer i Syria. Domstolen slår også fast at verken EMK eller folkeretten for øvrig pålegger stater noen alminnelig plikt til repatriering av egne borgere. Dommen klargjør videre at europeiske stater ikke plikter å hente hjem sine statsborgere fra leirer i Syria for å beskytte dem mot krenkelser av EMKs rettigheter der (avsn. 198-203).

Domstolen behandler retten til å ikke bli nektet adgang til landet hvor man er statsborger inngående. Utgangspunktet er at staten ikke plikter å legge til rette for at en statsborger i utlandet skal kunne komme hjem. Situasjonen kan likevel stille seg annerledes under særlige forhold hvor manglende respons fra staten i praksis vil innebære tvungen eksil. I denne saken forelå det etter EMDs mening slike særlige forhold. For det første var det fremmet gjentatte forespørsler om repatriering i saken. For det andre var årsaken til forespørslene beskyttelse av fundamentale verdier, som vern mot en reell og umiddelbar trussel mot kvinnene og barnas liv og helse, som følge av forholdene i leirene. For det tredje var kvinnene og deres barn helt og holdent avhengige av franske myndigheter for å kunne forlate leirene og repatrieres, og for det fjerde hadde lokale myndigheter uttrykt vilje til å samarbeide om repatriering (avsn. 213). Gitt disse særegne forholdene, var det ifølge EMD en tilstrekkelig tilknytning til Frankrike til at domstolen kunne vurdere Frankrikes saksbehandling av retten til å vende tilbake til eget land i den konkrete saken.

Domstolen slo fast at statens forpliktelser etter bestemmelsen som hovedregel er negative – staten kan ikke nekte statsborgere å komme inn i riket, men behøver ikke å gjøre noe aktivt for å sikre denne rettigheten (avsn. 255-259). Storkammeret konkluderte med at bestemmelsen likevel kunne pålegge statene enkelte positive forpliktelser for å hindre at statsborgere ble satt i en situasjon av de facto tvungen eksil (avsn. 260). Slike plikter er svært snevre, og gjelder bare i unntakstilfeller. Domstolen konkluderte med at denne saken gjaldt et slikt unntakstilfelle hvor staten var forpliktet til å foreta seg noe aktivt, nemlig å behandle forespørselen om repatriering (avsn. 265-271). Storkammeret la særlig vekt på at det dreide seg om en trussel mot liv og helse.

Domstolen la videre til grunn at saksbehandlingen må være individuell og verne mot vilkårlighet. Domstolen uttrykte at en slik vurdering må foretas av et uavhengig organ, og må gi en begrunnelse som kan imøtegås. I saker som omhandler barn, må barnets beste og de særlige hensynene som gjelder for barn tas i betraktning (se avsn. 276). Domstolen konkluderte etter dette med at Frankrikes manglende saksbehandling av søknadene om repatriering derfor innebar et brudd på protokoll 4 artikkel 3 annet ledd.

Norske myndigheters posisjon

Det finnes fortsatt fire norske kvinner med fire barn i leirene i Syria. Norske myndigheters posisjon har vært at Norge ikke har plikt til å hjelpe dem med repatriering slik at de kan komme til Norge. Dommen fra EMD gir ikke de norske kvinnene rett til å bli repatriert til Norge. Derimot vil en konsekvens av dommen være at dersom de norske kvinnene ber om å bli repatriert, må norske myndigheter behandle forespørselen i tråd med kriteriene som EMDs storkammer har knesatt i dommen.

NIM har tidligere omtalt saken da EMD startet behandlingen i fjor:

Innspel til regjeringa sin handlingsplan for lhbt+

NIM-B-2022-019

Innspel frå NIM til regjeringa sin nye handlingsplan for lhbt+ (pdf) 220.76 KB

Til: Kultur- og likestillingsdepartementet

NIM har sendt inn skriftleg innspel i samband med oppstarten av regjeringa sitt arbeid med ny handlingsplan for lhbt+. I dette innspelet har NIM løfta fram nokre menneskerettslege utfordringar for transpersonar.

Behov for styrking av barns klagemuligheter

NIM-B-2022-018

Behov for styrking av barns muligheter til å klage over brudd på sine rettigheter (pdf) 162.58 KB

Til: Stortingets familie- og kulturkomité

NIM har sammen med Advokatforeningen, Redd Barna og Barnas jurist sendt brev til Familie- og kulturkomiteen på Stortinget om behov for styrking av barns muligheter til å klage over brudd på sine rettigheter.

Brevet er en oppfølging av en debatt på Arendalsuka der NIM deltok sammen med de nevnte organisasjonene. NIM har lenge vært opptatt av at barns muligheter til å klage over brudd på sine rettigheter må styrkes, og har også sendt brev til barne- og familieminister Kjersti Toppe om dette.

I brevet foreslår NIM og organisasjonene at det legges opp til en bred utredning, gjerne gjennom nedsettelse av et offentlig utvalg, som kan se helhetlig på barns rett til å klage gjennom ulike instanser i norsk offentlig forvaltning, identifisere både rettslige og faktiske hindre, og vurdere hvordan barns klagerett kan styrkes, slik at barns rettigheter i større grad også blir oppfylt i praksis.

Debatten fra Arendalsuka ser du her:

Menneskerettighetene til barn på Svalbard

NIM-B-2022-017

Om barnehage- og skoletilbudet til barn bosatt i Longyearbyen og forholdet til menneskerettighetene (pdf) 216.63 KB

Til: Utdannings- og forskningskommiteen

NIM har sendt brev til Stortingets utdannings- og forskningskomité om barnehage- og skoletilbudet til barn bosatt i Longyearbyen.

I juni ble det vedtatt nye forskrifter om barnehage og opplæring på Svalbard som gjør unntak fra flere av bestemmelsene i barnehageloven og opplæringsloven. Som NIM pekte på i høringen forut for vedtakelsen av forskriftene, er det etter NIMs syn ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av forslagene opp mot menneskerettslige krav.

NIMs hovedsynspunkter kan oppsummeres slik:

Etter NIMs oppfatning er det ikke gjort tilstrekkelige vurderinger av adgangen til å begrense menneskerettighetene på Svalbard, og mer spesifikt overfor barn. NIM kan ikke se hva som er det rettslige grunnlaget for innskrenking av menneskerettighetene til barn på Svalbard, og NIMs vurdering er derfor at menneskerettighetene gjelder for barn på Svalbard.
NIM etterlyser en nærmere vurdering av om forslagene er i tråd med de menneskerettslige forpliktelsene etter Grunnloven og barnekonvensjonen. Særlig de forslagene som omhandler innskrenkning av retten til spesialundervisning reiser problemstillinger opp mot flere av barnekonvensjonens bestemmelser.
NIMs konklusjon er at forslagene, slik de foreligger nå, på flere punkter kan innebære en formell forskjellsbehandling som ikke i tilstrekkelig grad er legitimert, og at de dermed kan være i strid med barnekonvensjonen artikkel 2 nr. 1. og 28, samt rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser etter barnekonvensjonen artikkel 23 i lys av menneskerettslovens § 3.
Når det gjelder geografiske og personellmessige forhold som kan gjøre realisering av retten til spesialundervisning mer krevende på Svalbard enn på fastlandet, har NIM forståelse for at dette kan ha innvirkning på hvordan retten skal gjennomføres. Likevel må forskriftsarbeid på dette området løses innenfor menneskerettslige rammer, ettersom Svalbard ikke er geografisk unntatt fra menneskerettighetens virkeområde. Dette innebærer at rettighetsspørsmålene må løses på samme måte som andre steder med en særegen geografisk plassering.

På denne bakgrunn oppfordrer NIM Stortingets utdannings- og forskningskomité til å vurdere om det er behov for en fornyet gjennomgang av forskriftenes innhold sett opp mot menneskerettighetene.

Les brevet til Stortingets utdannings- og forskningskomité her.

Les den opprinnelige høringsuttalelsen til Kunnskapsdepartementet her.