Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 21. januar 2023.

Anonymiseringen av «psykiateren» er en vits. Derfor bør man være ekstra varsom med hvordan han fremstilles.

Semesterstart er fint. Januar er mørk, veien til jobben er en skøytebane, men alt er greit når gleden i den andre enden er å få diskutere rettssikkerhet med nye studenter. Å få nye gode spørsmål, møte ny giv til å gyve løs på den tørre jus. En grunn til at jusen virker tørr og treg er at den skal være tørr og treg. Ikke minst når sterke følelser er i spill. Hvem skal ellers passe på rettssikkerheten? Jo sterkere følelser som driver folkedomstolene, jo viktigere blir jusdomstolenes tørre og trege prosesser.

Folkedomstolene er mer fremtredende om dagen. Det har de kanskje alltid vært. Godt hjulpet av mediene, som taler folkets sak, nå også av de uredigerte, som ikke en gang må vurdere etikken når de med opplevd rettferdig harme fordømmer vår tids syndere.

For eksempel den ikke-navngitte, men ellers u-anonymiserte psykiateren, som skal ha misbrukt sin legerolle for å få sex med en ikke-pasient. Hvem passer på rettssikkerheten hans?

Psykiatersaken kan omhandle et overgrep, slik ikke-pasienten opplever det, slik en rekke medier formidler. Den kan også omhandle et ikke-overgrep. Dette vet vi ikke ennå, fordi vi bare har hørt den ene parts vurderinger. Og mange kommentatorers. Hver for seg kan oppslagene være innenfor lover og vær-varsom-etikk – i alle fall når man reserverer varsomhetsreglene om forhåndsdømming til de rene rettsreportasjer. Til sammen er trykket ganske stort, og går stort sett én vei. Det etterlatte inntrykket er entydig. Lar det seg noen gang rette opp, om det skulle trengs?

Det er lenge siden jeg jobbet med helsejus. Jeg har jobbet mer med strafferett, der overgrepene kan være alvorligere, men rettssikkerhetsgarantiene er klarere. Der tanken om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, er grunnleggende. Om at man ikke kan forfølges to ganger for samme forbrytelse. Om at selv forbrytelser foreldes etter en viss tid.

Uskyldspresumsjonen tilsier ikke bare at vi må holde muligheten åpen for at noen er uskyldig, den krever at vi legger til grunn at folk faktisk er uskyldige, inntil det motsatte er bevist. I en betryggende prosess preget av jevnbyrdighet, der begge parter har kommet til orde, med sine argumenter, sine forsvarere, på lik linje. Foran uavhengige dommere.

Jo mer alvorlige forhold man anklages for, jo viktigere blir presumsjonen om uskyld: Vi styres av følelser, og jo verre bilder noen gir oss på netthinnene, jo vanskeligere er de å bli kvitt. For eksempel bilder av overgrep, av seksuell karakter, mot sårbare mennesker.

Jo mer makt billedskaperne har, jo mer autoritet har de. I statsforvalterens pressemelding om at den åpner tilsyn med psykiateren står det ingen ting om uskyldspresumsjonen. Ut over «tiltalepunktene» fremgår det imidlertid at man har mottatt flere varsler. Det var forskuttert av helsetilsynsdirektør Andresen via VG alt i desember: «Når noen begynner å stå frem, så vet vi at hvis noen har opplevd lignende, så kan det hende at de tar kontakt med tilsynsmyndighetene». Eller alt har gjort det: Et av varslene er fra 2003. Det ble behandlet og henlagt da, fordi det ikke var grunnlag for kritikk eller merknader. Det gjenåpnes nå.

Det ser jo ganske dårlig ut – særlig når pressemeldingen ikke gir noen flere opplysninger om hva varslene går ut på. Heldigvis har vi medier som graver frem slikt. Hva finner de? Ting som, slik de omtales medialt, ser ganske så dårlige ut, de også. Ikke minst når mediene formidler at ikke-pasienten er «lettet, men ikke overrasket», at det «er en del opplysninger som har tilfalt meg, som har gjort at jeg ble sikker på at det kom til å bli tilsynssak». Dette kan være veldig dårlig. Men det vet vi ikke ennå.

Hva skjer med «overgriperen» som hverken er mistenkt, tiltalt eller dømt for noe i mellomtiden? Og etterpå? Hva skjer egentlig med dem vi fikk medieinntrykk av at hadde gjort noe fælt, som det så bare ble stille om? Går de like ubesværet videre som oss?

Det er godt psykiateren ikke er mistenkt for noe så alvorlig som Viggo Kristiansen og fetteren var, for der viste jo den mediale flokkvinklingen seg å ha vært litt ugrei. Og de var tross alt dømt. Kanskje viser det seg at vinklingen i psykiatersaken er helt på sin plass – men hva om den ikke er det? Bør ikke den muligheten i alle fall holdes åpen, så tidlig i saken?

Meldinger i mediene om savnede personer er noe av det som får det til å knyte seg aller mest i magen. Aller verst er det når det er barn det gjelder. Heldigvis har vi gode rutiner i Norge, for søk, informasjonsspredning og samarbeid mellom offentlige etater og frivillige krefter. Som regel går det derfor ikke så lang tid før vi vet hva som har skjedd.

Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 18. januar 2023.

Men sånn er det ikke for alle. Flere medier har de siste ukene skrevet om at det har forsvunnet 432 barn fra norske asylmottak og omsorgssentre siden 2015 som ingen kan gjøre rede for. 432 barn. Det er 17 skoleklasser. NRKs gjennomgang viser at det sjelden letes etter disse barna..

Norske myndigheter har et ansvar for barn som bor på norske asylmottak og mottakssentre. Når de kommer hit uten foreldre eller andre følgepersoner, har staten omsorgsansvaret. Dette gjelder helt uavhengig av hva som blir utfallet av asylsaken deres. Så lenge de er i Norge, er de våre barn.

Å ikke lete etter asylbarn, i motsetning til norske barn, er en forskjellsbehandling som ikke kan begrunnes, og som derfor bryter med barnekonvensjonen. I tillegg risikerer vi at disse barna blir utsatt for en rekke andre menneskerettighetsbrudd etter at de forsvinner. Det kan være snakk om menneskehandel eller seksuell eller annen utnytting. Noen kan miste tilgangen til nødvendig helsehjelp og andre grunnleggende rettigheter, fordi de av ulike grunner har gått under jorda. Om de utsettes for dette, og hvor mange det eventuelt gjelder kan vi ikke svare på, for vi vet jo ikke hvor de er.

Norge bryter også barnekonvensjonen når det gjelder omsorgen for de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år. Dette har NIM pekt på i en årrekke, og vi utga en rapport om dette i 2017. Denne gruppen barn får et omsorgstilbud som er langt dårligere enn andre barn under statens omsorg blant annet når det gjelder bemanning og fysiske forhold. Det innrømmer også myndighetene selv, senest i forbindelse med lovendringer fra 2021 hvor det fremgikk tydelig at denne gruppen mottar et mer begrenset omsorgstilbud. Når en skal vurdere tiltak som forebygger forsvinninger, er det derfor også viktig å vurdere om omsorgstilbudet deres er forsvarlig.

På spørsmål fra FNs torturkomité i en rapport levert i fjor, svarer norske myndigheter at det er grunn til å tro at de aller fleste enslige asylsøkerbarn forlater mottakene frivillig og drar til andre europeiske land. Hvis det er sånn, hvorfor har man ikke gjort en innsats for å finne ut at de forsvant såkalt frivillig? Hvordan går det med disse barna i disse andre europeiske landene? Er det noen fare for at de kan utsettes for skade eller fare? Hele premisset om at de drar frivillig vitner om en manglende forståelse for det ansvaret vi har for barn som oppholder seg i Norge uten følgepersoner. Når du ikke vet hvor et barn du har ansvar for er, så trekker du ikke bare på skuldrene og mumler «frivillig».

Denne måneden måtte justisministeren svare om forsvinningene i en debatt på Stortinget. Hun understreket at hun tok funnene veldig alvorlig, og varslet rutinegjennomgang i de berørte etatene. Det er bra. Men det er grunn til å minne om at dette ikke er første gang politikerne får høre om dette problemet. Allerede i 2005 fikk Norge kritiske merknader fra FNs barnekomité, om at vi ikke etterlevde barnekonvensjonens forpliktelser på dette området. Siden har kritikken blitt gjentatt, og nå også fra andre organer som FNs torturkomité og FNs menneskerettskomité.

Ungdomsorganisasjonen Press har i over 20 år hatt kampanjer og aksjoner som setter søkelys på alle de savnede barna. Organisasjonen har gitt ut tre rapporter, i 2008, 2013 og 2017, som viser omtrent det samme som det NRK har avslørt i 2022. Politikerne har blitt like opprørte hver gang saken har blusset opp. I 2015 vedtok et samlet storting at politiet skal lete etter disse barna, uten unntak. Men siden den gang har vi altså mistet oversikt over 432 barn.

Det er på tide at myndighetene tar inn over seg det ansvaret vi har for barn som kommer alene til Norge, og sørger for å lage varige løsninger som gjør at det blir en ufravikelig rutine å gjøre det vi kan for å finne barn som forsvinner i Norge. Dette handler ikke om asyl- eller innvandringspolitikk, men om grunnleggende barnerettigheter. Selvfølgelig skal vi lete etter barn som forsvinner. Barn i Norge er vårt ansvar.

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 13. januar 2023.

«Jeg bare tullet» er ikke noe frikort til å være drittsekk. Men humor bør bedømmes sosialt, ikke rettslig.

Nei. «Morsom» rasisme er ikke lov. Den kan være straffbar, også hvis den faktisk er morsom. Umorsom komikerhybris som ikke er rasistisk, er imidlertid lov. Det er grunnen til at riksadvokaten i forrige uke fastslo at Atle Antonsen ikke skulle tiltales for hatefulle ytringer.

Men hvordan kan brølingen «du er for mørk til å være her», til en mørkhudet ung dame på bar, være ikke rasistisk? Når alle uten stenhjerter fikk bakoversveis av hvordan brutalismen slo henne ut? Når selv Antonsens misjonskompanjong Johan Golden har fastslått at den var «100% rasistisk»?

Hvis det Antonsen sa hadde vært «en seriøs meningsytring» ville det vært både diskriminerende og rasistisk, sier riksadvokaten. Men bevisene støttet ikke det. Både vitneutsagn, Antonsens tidligere oppførsel og klagen på henleggelsen tilsa i stedet at utsagnet var «et lite vellykket forsøk på satire over rasisme» [«lite vellykket» er jussisk for «helt rævva», forf.anm.].

Vurderingstemaet i spørsmål om rasistiske hatytringer er straffbare, er ikke hvor fæle de er for den de direkte rammer. Bestemmelsen verner nemlig ikke mot personlige krenkelser. Den verner samfunnet mot det hat ytringer kan skape mot minoriteter. Spørsmålet er derfor om «den alminnelige tilhører» vil oppfatte dem som grovt hatefulle, i sammenhengen de er fremsatt.

Det er språktolkning, ikke lovtolkning. Men fordi straff er vårt strengeste maktmiddel, må vi være forsiktig med å «legge mer i utsagnene enn det klart er grunnlag for». Det er også en «relativt rommelig margin for smakløse, sårende og fornærmende ytringer». Uten forsiktighetsprinsippet og smakløshetsmarginen hadde vi risikert å straffe flere frie ytringer enn det Stortinget har ment. Humor i form av satire, ironi, overdrivelse, imitasjon og absurdisme byr på langt mer tolkningstvil enn vanlige ytringer – det skal mer til at et meningsinnhold er «klart». Å anse Antonsens ytring som seriøs, ville ut fra bevisene være å legge et mer alvorlig meningsinnhold i hans komikkforsøk enn det klart var grunnlag for.

Så ikke-morsom ikke-rasisme er lov. Rettslig sett, altså. Sosialt kan slikt være så strengt forbudt at det leder til full isolasjon på ubestemt tid. Uten lov og dom. Folkedomstolen kan være nådeløs. Men den foranlediger langt mer debatt enn jusdomstolene. Debattene om hva som er greit og ikke greit er oftest langt mer opplysende og dannende enn de om hva som er lov og ikke lov.

Morsom rasisme er hverken greit eller lov. Menneskerettsdomstolen var ikke imponert over den franske komikeren M’Bala M’Balas antisemittisme «disguised as an artistic production». Riksadvokaten understreker at ytringer kan straffes selv om de er «ikledd et skinn av humor». Dette er viktig: Hvis den alminnelige tilhører oppfatter din «artige» rasisme som seriøs – og du skjønte eller måtte skjønne at hen ville det – så hjelper det ikke å si at du bare tullet. Det hjelper ikke om du faktisk bare tullet heller, men helt feilberegnet ditt publikum, for eksempel i din beruselse over egne humoristiske evner på byen.

Men jusen kommer bare inn hvis rasismen en grovt nok hatefull. Med henvisning til FNs rasediskrimineringskomite understreker riksadvokaten at «mindre alvorlige ytringer med et rasistisk innhold ikke rammes». Dette er det viktigste:

For også morsom humor, som sparker oppover istedenfor nedover, kan oppfattes som rasisme. Som Robert Stoltenbergs og Espen Eckboes blackfacefigurer. Slikt er alltid og uansett rasistisk, mener noen. Og ikke bare fra blendahvite komikere. Et unisont Norge (minus noen mørkemenn i Islam Net) er nå enige om at Shabana Rehman var en helt, ikke minst for med humor å ha avkledd autoritære krefter. Men det er ikke så lenge siden Stovnerrevyen i 2019, der den eksplisitt maktkritiske satiren hun, minoritetsungdommer og Zahid Ali laget, ble kritisert for egentlig å være rasisme. Kritikerne fikk velbegrunnet motstand, og argumentene fra begge sider var egnet til å gjøre oss både mer opplyst og klokere. Ville vi fått den, om saken hadde vært rettsliggjort ut av den demokratiske offentlighet, og løst av domstolene i stedet?