Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. september 2022.

Hvor godt snakker egentlig sikkerhets- og frihetssfærene våre sammen? Jeg tror det er rom for forbedring.

Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik skapte bruduljer da han først nektet å publisere en rapport han hadde bestilt fra Forsvarets forskningsinstitutt Et av scenarioene  om hvordan fremmede makter kan påvirke norske valg handlet nemlig om hvordan russerne kan trolle Nei til EØS-grupper på nett.

Akkurat den tanken falt den EØS-kritiske ministeren så tungt for brystet at han sa rett ut at han ikke ville ha slike argumenter for EU og EØS pakket inn i en forskningsrapport, forskerne burde heller melde seg inn i et politisk parti og fremme dem der.

Påstander fra sittende statsråder om at fagfolk bare later som de driver med fag, men egentlig driver politikk, er egnet til å undergrave tilliten til vitenskapen. Den tilliten er regjeringen i sin langtidsplan for forskning ellers bekymret for. Påstander som avdekker så lite forståelse for scenarietenkning som her, er kanskje vel så egnet til å undergrave tilliten til statsråden.

Ikke fordi man ikke forstår modellering og prediksjon (hvem gjør vel det), men at dette scenarioet fremstod så fullstendig fremmed. For det er jo en fordel om de som styrer landet vårt har vært borti de trusselbildene som Norge står overfor. I de bildene er ikke dette scenarioet fullstendig fremmed.

Egentlig ville det vært en fordel om vi alle hadde vært borti disse trusselbildene. Også vi Vanlige Folk (det er vår tur nå). Det er jo vi som er motivet i disse bildene. Det er oss som er sårbare for truslene – det er nettopp fordi de manipulerer våre følelser og vårt engasjement og kan sulte eller plage eller ta livet av oss at de er trusler. Når sykehusene og nødetatene ikke lenger kan kommunisere fordi nettet er hacket, når vannet vårt forgiftes, når strømmen blir borte fordi vår lett-å-kartlegge kraftforsyning tas ut, når vi overveldes av migranter ad nye veier, når et atomkraftverk sprenges med vindretning Norge, når vår idealistiske kunnskapssektor infiltreres, når samfunnsdebattene våre trolles og polariseres enda mer enn vi greier selv – og når valgene våre manipuleres.

Vi mennesker trenger både trygghet og frihet. Våre demokratiske rettsstater beror på en ganske finstemt avveining av disse to nødvendige, tidvis motstridende, men gjensidig avhengige størrelsene. Avhengigheten forutsetter god forståelse av denne sammenhengen, i hele samfunnet. Har vi den?

Hvor godt snakker egentlig sikkerhets- og frihetssfærene våre sammen? Jeg tror det er rom for forbedring.

Hvis politiet hadde litt større forståelse for at Vanlige Folk tar ytrings- og demonstrasjonsfriheten for gitt, og at sikkerheten som skal til for at den friheten kan utøves er noe de sjelden tenker på. Og hvis Vanlige Folk hadde litt større forståelse for hva som egentlig skal til for at demonstrasjoner stort sett er trygge og hva det betyr at trusselnivået er økt til høyeste trinn. Hadde politiets kommunikasjon om at de ikke kunne garantere sikkerheten for pridetog etter terrorangrepet i sommer vært bedre? Og lettere for oss å forstå, og dermed akseptere?

Hvis de sikkerhetstenkerne som foreslår nye etterretningstjenestelover om tilrettelagt innhenting, nye hjemler for at PST skal kunne lagre opplysninger fra åpne kilder og ny eksportkontrollforskrift som griper inn i kunnskapssektorens frie flyt av personer med tanker og ideer: Hvis de hadde satt seg littegrann mer inn i hvordan Vanlige Folk tenker, og hvorfor – ville forslagene vært bedre, bedre forklart og bedre begrunnet da? Og ville de vært bedre besvart, hvis Vanlige Folk hadde hatt vært litt mer opptatt av de truslene forslagene var ment å demme opp for, enn bare av (den akademiske) frihetens uutholdelige letthet?

Det er flott med tykke vurderinger som forklarer hvilke mørke muligheter som truer. Det er ikke fullt så flott hvis vi tror at det at de finnes er nok til å forhindre at vi sender spionmistenkte gjesteforskere på konferanse for å trene på hvordan sivile vil reagere når gassrørledningene våre sprenges. Det er flott med brosjyrer og kronikker som sier vi må ta ansvar selv, og ha vann og havregryn og jod-tabletter i skapet. Men er det nok?

Essay av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM. Opprinnelig publisert i Vårt Land 15. oktober 2022.

Selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg.

Hun sitter på gata utenfor et grått kontorbygg jeg går forbi på vei til jobb. Kopp foran seg, selv om ingen bruker kontanter lenger, jeg tenker på hvordan nåtidens betalingsløsninger har gjort hverdagen for folk som må be om penger, om mulig enda verre.

Ofte er hun ruset, andre ganger smiler hun litt beskjemmet. Når jeg av og til husker det, har jeg noen kontanter å putte i den som oftest tomme koppen. Av og til går vi til Narvesen sammen og kjøper litt mat. Den siste gangen snakket hun om bladene på trærne, om hvordan lyset falt på dem om ettermiddagen, det er gyllent, sa hun, smilte, den ene tanna borte, sår på leppa, det er gyllent.

Overdosetall

Høstlyset på bladene er gyllent. Det er ikke livet for de mange tusen som lever med ruslidelser i Norge. I 2020 døde 324 mennesker av overdose, det høyeste tallet på 20 år. Til sammenlikning døde 95 personer i trafikken samme år. Tenk på alle tiltakene vi som samfunn har iverksatt for å komme oss under 100 dødsfall der, nullvisjon, hvert liv teller.

Det er lett å lese overdosetallene og gå videre. Gå forbi, slik jeg ofte gjør om morgenen, gjerne etter en runde med meg selv og min egen samvittighet om jeg skal engasjere meg i mitt medmenneske som sitter der på gata, eller ikke. Hvis jeg skal være helt ærlig, avhenger det veldig av hvilke livsbriller jeg ser verden gjennom nettopp den dagen. Noen ganger rekker ikke omsorgen min så langt, jeg irriterer meg, tenker, hvorfor tar hun seg ikke bare sammen, kanskje hun har seg selv å takke. Og de dagene, hvor hjertet mitt er lite og knirkete, går jeg bare forbi. Jeg er ikke alene om det.

Da Norges institusjon for menneskerettigheter i 2021 begynte et omfattende prosjekt om rusbrukeres menneskerettigheter, hadde vi mange møter med mange av de kunnskapsrike organisasjonene og fagpersonene som jobber på feltet. Ett ord dukket alltid opp først: Stigma. At de aller fleste av oss aksepterer at det finnes mennesker som det er greit å se litt ned på. I motsetning til andre grupper som også strever med lidelser som fører til destruktiv adferd, men som vi er enige om at fortjener hjelp, ikke straff og stigma.

Stigma

Om disse overdosetallene hadde vært annerledes uten stigmaene, vet vi ikke. Menneskerettslig har det uansett ingen ting å si. «Aner­kjennelsen av iboende verdighet og like rettigheter for alle med­lemmer av menneskeslekten», står det i fortalen til verdens­erklæringen om menneskeret­tigheter. Sånn har det ikke føltes for rusavhengige.

Arild Knutsen, den dyktige lederen for organisasjonen for en human ruspolitikk, har kalt behandlingen av denne gruppa for en total utstøting og dehuma­nisering. Men også de som bruker rus uten å ha tung avhengighets­problematikk, forteller om ulike former for stigma. Hvordan kom vi dit? Og har menneskerettig­hetene gjort noe med det?

Et tilbakeblikk

Historisk har det internasjonale narkotikapolitiske samarbeidet vært preget av kontrolltiltak. FNs tre narkotikakonvensjoner, som krevde kriminalisering av befat­ning med narkotika, var sentrale på siste halvdel av 1900-­tallet. Målet var en verden fri for ulov­lige rusmidler. For å oppnå dette, tok mange land i bruk strenge og repressive virkemidler mot brukere.

Også norsk narkotikapolitikk fulgte denne utviklingen. Fra midten av 1960-­tallet så vi på rus gjennom et straffeprisme, på 1980­-tallet skjerpet vi straffene, og mot slutten av århundret økte antallet narkotikarelaterte straffesaker kraftig.

Men parallelt med dette, økte også kritikken mot kriminal­politikken på narkotikafeltet.

Flere land erstattet strafferettslige virkemidler med helsemessige, samtidig som folkehelseperspektiver og menneskerettslige perspektiver fikk større oppmerksomhet. En rekke menneskerettsorganer fremmet anbefalinger som pekte på behovet for en endring fra et straffeperspektiv over til et hjelpeperspektiv, og en rettighetsbasert tilnærming til ruspolitikk. Hvis Thorvald Stoltenberg hadde levd, ville han nok formulert dette som at vi må «erstatte den uniformerte knyttneven med åpne, hjelpende hender.»

«Har du blitt straffet for rusbruk noen gang», spør jeg henne en dag i Narvesen-køen. Såret på leppa har grodd, tannen mangler fortsatt. Det er overskyet og hun er sliten. «Klart det, alle har det», sier hun. Forteller om leiligheten som ikke lenger var der, kompisen som var død og hvor kaldt det var den vinteren.

De aller fleste slutter å lese en slik artikkel akkurat her. Orker ikke tenke mer på dette. Jeg har tenkt sånn selv mange ganger.

Endringer

Hvordan skjer endringer i et samfunn? Sivende, som det gylne høstlyset? Hvilke faktorer gjør at vi skifter mening og perspektiver? Svaret er, som det ofte er, sammensatt. I synet på rus og straff bidro enkeltpersoner med sterk drivkraft til at systemtenkningen gradvis endret seg, samtidig som vi fikk bedre kunnskap. Dette førte til at staten satte ned et utvalg, rusreformutvalget, for å se på virkemidlene man bruker i ruspolitikken i lys av dette endrede kunnskapsbildet.

Straffereguleringer påvirker holdninger. Det er meningen. Rusreformutvalget pekte blant annet på at strafflegging innebærer en stigmatisering av lovbryteren. Det er dessuten grunn til å tro at frykten for straff, gjør at mange ikke tør å be om hjelp.

Men vil ikke avkriminalisering føre til økt bruk fordi man mister et ris bak speilet, på jusspråket gjerne kalt straffens preventive funksjon? Rusreformutvalget konkluderte med at den beste tilgjengelige kunnskapen tilsier at avkriminalisering neppe vil forårsake en særlig endring i bruken av narkotika. Vi mangler empirisk grunnlag for å hevde det. Samtidig har vi heller ikke empirisk grunnlag for å hevde det motsatte, sier FHI. Men at tunge rusbrukere straffes, har åpenbart preget våre holdninger til gruppen. Til de brillene vi ser menneskene med, når vi passerer dem på gata. Derfor har avkriminaliseringsdebatten vært så viktig.

Den politiske utviklingen som fulgte, er godt kjent. Helseminister Høie uttalte noe av det fineste som er sagt på norskengelsk i norsk politikk direkte til Arild Knutsen: «you had right, I had wrong.» Uavhengig av hva man måtte mene politisk om noe som helst, er offentlig fremvisning av evnen til å skifte mening på grunnlag av velfunderte argumenter, en sjelden og vakker ting.

Bevegelse

Da det ble avdekket at ransakinger og andre undersøkelser var benyttet i saker hvor det ikke var grunnlag for det, fremmet Riksadvokaten nye retningslinjer om bruk av tvangsmidler i russaker. Slike ulovlige etterforskningsskritt kan innebære krenkelser av retten til privatliv. Det bidrar også til opprettholdelsen av stigma. Ting var i bevegelse.

Regjeringen Solberg med Høie i spissen fremmet forslag om å avkriminalisere bruk og oppbevaring av rusmidler til egen bruk. De foreslo ikke å skille mellom personer med og uten ruslidelser. Og akkurat det skulle vise seg å være kjernen i saken.

Da saken ble behandlet på Stortinget, var det ikke lenger flertall for Høies forslag. Det var bred enighet om at tungt rusavhengige ikke lenger burde straffes. Men Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsket ikke å oppheve straffetrusselen for andre typer brukere.

Samtidig var kritikerne av reformen bekymret for signaleffekten av en avkriminalisering, for at bruk av narkotika ville ufarliggjøres og for konsekvensene dette ville ha for narkotikabruken blant ungdom. Den brede reformen kollapset derfor der. Regjeringen har varslet at de er på ballen og jobber med en ny reform med søkelys på behandling og forebygging.

Ballen over til domstolene

Men før regjeringen rakk å revurdere, ramlet spørsmålet ned på bordet til vår tredje statsmakt, domstolene. De måtte ta stilling til om rusavhengige fortsatt kan straffes for besittelse til eget bruk, når det nå egentlig ikke lenger er et politisk flertall for dette. Nei, sa Høyesterett i april i år, fordi det er «bred enighet» om at tungt rus-avhengige ikke bør straffes. Dette kan kanskje høres ut som en avkriminalisering, men er egentlig ikke det. Handlingene er fortsatt straffbare, men det utmåles ikke straff. Og der står saken. Men rusreformens reise via tre statsmakter viser uansett at synet på rus har endret seg. Raskere enn mange kanskje ventet.

Den bredere diskusjonen

Et problem med den ofte polariserte diskusjonen om avkriminalisering, er at den skygger for de andre samtalene som det er nødvendig å ta: Hvordan kan vi gjøre situasjonen for rusavhengige bedre? Hvordan kan vi hindre at mennesker blir avhengige? Vi trenger en bredere reformdiskusjon, uavhengig av hva man måtte mene om kriminalisering. En slik reformdiskusjon har klare bånd til menneskerettigheter, som retten til helse. NIM har nylig utgitt rapporten «Rus og menneskerettigheter». Der peker vi på en rekke menneskerettslige mangler i måten vi møter rusbrukere i Norge. Mesteparten handler om hjelpetilbudet til denne gruppen, hvor forskning og en rekke tilsyn har funnet flere svakheter de senere årene.

Ruslidelser opptrer ofte ikke alene, men gjerne i komplekst samspill med psykiske lidelser. Pasienter med alvorlige psykiske og rusrelaterte lidelser lever rundt 15 år kortere enn den øvrige befolkningen. Og fordi den er stigmatisert og marginalisert, utsettes den for usaklig forskjells-behandling og diskriminering innenfor flere områder, blant annet i helsevesenet.

Barn og unges rusbruk reiser egne og komplekse spørsmål, ofte koblet til andre kjente utfordringer: Økning i psykiske lidelser; utfordringer i barnevernet og hvordan man hjelper barn som har det skikkelig vanskelig, og som gjerne faller mellom alle stoler. Rus kan være en årsak, men er kanskje oftere et symptom. Og selv om problemkomplekset er godt kjent for alle aktører på feltet, er det vanskelig virkelig å få i gang gode diskusjoner om alle innsatsområder og prioriteringer som er nødvendige for å få til en reell rusreform. En slik reform handler om mye mer enn spørsmål om straff. Så selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg.

Jeg har ikke sett henne på lenge. Løvet er gult igjen, lyset treffer gyllent. Kanskje rakk ikke den lenge varslede reformen å gjøre noe for henne, kanskje ble hun en del av tallene vi egentlig ikke ønsker å tenke på. Kanskje kom hun seg ut. Kanskje gjemmer hun misbruket sitt bedre, slik mange rusavhengige gjør, uten å tilhøre en klar kategori som tungt rusavhengig, som om det er et enkelt definerbart begrep.

Men menneske, det er enklere å definere, heldigvis. La oss begynne der