Side 28 – Norges institusjon for menneskerettigheter

FNs barnekomité med ny generell kommentar om barns rettigheter, miljø og klima

Denne uken publiserte FNs barnekomité generell kommentar nr. 26 om barns rettigheter og miljø med et spesielt fokus på klimaendringer. Dette er et viktig bidrag for å realisere barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon i møte med miljøødeleggelser og klimaendringer.

Hva er en generell kommentar, og hvorfor har det betydning?

Generelle kommentarer er uttalelser fra FN-komiteer om et bestemt tema. Noen av disse er uttalelser om hvordan enkelte bestemmelser i konvensjonene skal tolkes, mens andre er anbefalinger om optimal praksis eller statenes forpliktelser generelt.

Disse uttalelsene er relevante for alle som skal tolke rettigheter i FN-konvensjoner, enten det er myndigheter, sivilsamfunn, akademikere eller domstoler. Hvilken vekt som skal legges på uttalelsene, må vurderes konkret. Det beror i følge Høyesterett «blant annet på hvor godt [uttalelsen] er forankret i konvensjonsteksten», og «om det dreier seg om tolkningsuttalelser, eller om uttalelsen mer må sees som en tilrådning om optimal praksis på konvensjonens område.»¹

Hvorfor en generell kommentar om klima og miljø?

FNs barnekomité mener omfanget og styrken av klimakrisen, kollaps av det biologiske mangfoldet og omfattende forurensning (den såkalte «tredobbelte planetariske krisen») er en akutt og systemisk trussel mot barns rettigheter globalt. Barns innsats for å sette søkelys på disse problemene inspirerte FNs barnekomité til å utgi en generell kommentar om temaet.

Formålet med kommentaren er tredelt: (i) å understreke det umiddelbare behovet for å adressere de alvorlige effektene ødeleggelse av miljøet og klimaendringer har for barns rettigheter (ii) å sikre en helhetlig forståelse av barns rettigheter i miljøsammenheng (iii) å klargjøre statenes forpliktelser etter barnekonvensjonen til å beskytte mot miljøskade og klimaendringer.

Hva står i den generelle kommentaren?

Den generelle kommentaren er på 20 sider, og dekker tolkningen av og anbefalinger under flere rettigheter i FNs barnekonvensjon. Her gjennomgår vi noen hovedpunkter under sentrale rettigheter. Gjennomgangen er altså ikke uttømmende.

1. Barnets beste (artikkel 3)

Beslutninger på miljøområdet angår som regel barn, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når disse vedtas og implementeres. Dette inkluderer blant annet lover, reguleringer, retningslinjer, strategier og budsjetter. Når en beslutning på miljøområdet har en betydelig påvirkning på barn, er det passende at myndighetene foretar en mer detaljert utredning av hvordan hensynet til barnets beste kan ivaretas i gjennomføringen av beslutningen.

I vurderingen av hva som er til barnets beste, skal barnets særlige sårbarhet for miljøskade vektlegges, nå og i fremtiden. Her skal langsiktige effekter på barn over deres livstid hensyntas. Eksempelvis bør direkte, indirekte, grenseoverskridende og kumulative virkninger hensyntas. For stater med fossil industri, bør både produksjon- og forbrenningseffekter vurderes, i tillegg til sosiale og økonomiske effekter av relevante beslutninger på dette området. Formålet med vurderingen av barnets beste er å realisere alle barns rettigheter etter barnekonvensjonen, inkludert den implisitte retten til et rent, sunt og bærekraftig miljø.

2. Retten til et rent, sunt og bærekraftig miljø

Barn har rett til et rent, sunt og bærekraftig miljø. Denne rettigheten er implisitt i FNs barnekonvensjon, og direkte forbundet med blant annet retten til liv og helse. For å realisere denne rettigheten, bør statene umiddelbart treffe flere tiltak. Dette inkluderer blant annet å forbedre luftkvalitet, sikre tilgang på rent og nok vann og faste ut bruken av kull, olje og naturgass på en rettferdig måte, sørge for en rettferdig omstilling av energikilder og investere i fornybar energi, energilagring og energieffektivitet.

3. Barns rett til liv, overlevelse og utvikling (artikkel 6)

Retten til liv trues av klimaendringer, forurensing og tap av biodiversitet. Stater bør treffe adekvate og nødvendige tiltak for å beskytte barn mot prematur eller unaturlig død og trusler mot deres liv som skapes av statens eller selskapers handlinger eller unnlatelser. Dette inkluderer blant annet å vedta og iverksette regler om luftkvalitet og klimagassutslipp.

4. Retten til å bli hørt (artikkel 12)

Staten må sikre at alderstilpassede, trygge og tilgjengelige mekanismer er på plass for å sikre at barns synspunkter høres jevnlig på alle stadier frem til en beslutning på miljøområdet som kan påvirke barn. Dette gjelder lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

5. Retten til høyest oppnåelig helsestandard (artikkel 24)

Forurensing er en alvorlig trussel mot barns helse. Klimaendringer og tap av biodiversitet hindrer også realiseringen av barns rett til helse. Eksempelvis fører høyere temperaturer til økt risiko for luftforurensende stoffer som hemmer utviklingen av hjernen og lungene, og forverrer luftveissykdommer. I tillegg fører miljø- og klimaendringer til utfordringer for barns mentale helse. Stater bør iverksette tiltak for å adressere slike utfordringer for barns helse, i tråd med beste tilgjengelig vitenskap og internasjonale retningslinjer fra blant annet verdens helseorganisasjon.

6. Urfolk og minoriteters rett til kultur (artikkel 30)

Urfolksbarn er uforholdsmessig hardt rammet av tap av biologisk mangfold, forurensing og klimaendringer. Stater bør vurdere hvilke konsekvenser miljøskade har for urfolksbarn. Stater må iverksette tiltak for å involvere urfolksbarn og deres familier på en meningsfull måte når de skal adressere miljøskade, inkludert skade som skapes av klimaendringene. I tilpasning og ved utforming av tiltak for utslippskutt bør urfolks tradisjonelle kunnskap hensyntas.

7. Generelle tiltak for implementering av rettighetene (artikkel 4)

Staten må sikre et rent, sunt og bærekraftig miljø for å respektere, beskytte og realisere barns rettigheter. Stater må derfor avstå fra å krenke barns rettigheter ved å forårsake miljøskade, og skal beskytte barn mot miljøskade fra tredjeparter, inkludert ved å regulere næringslivet.

Stater har en aktsomhetsplikt til å treffe nødvendige, forebyggende tiltak for å for å beskytte barn mot rimelig forutsigbar miljøskade, i lys av føre-var-prinsippet. Dette innebærer blant annet å vurdere miljøkonsekvenser av politikk og prosjekter, identifisere og forebygge forutsigbar skade, avbøte slike skader hvis de ikke kan forebygges, og å sørge for rettidige og effektive rettsmidler for å avhjelpe både forutsigbar og faktisk skade.

8. Barns rettigheter og selskapers ansvar

Selskaper er ansvarlige for å respektere barns rettigheter på miljøområdet. Stater er forpliktet til å beskytte barns rettigheter mot overgrep fra tredjeparter, inkludert selskaper. Dette innebærer en plikt til å vedta et rammeverk som sikrer at selskaper beskytter barns rettigheter.²

Næringsvirksomhet fører til betydelig miljøskade, som bidrar til krenkelser av barns rettigheter. Eksempler er produksjon, bruk, utvinning og disponering av farlige stoffer, utvinning og forbrenning av fossilt brennstoff, og luft- og vannforurensing. Selskaper bidrar også betydelig til klimagassutslipp, som har negative konsekvenser for barns rettigheter.

9. Særlig om klimaendringer

9.1. Utslippskutt

Komiteen oppfordrer alle stater til å iverksette kollektive tiltak for å redusere klimagassutslippene i tråd med klimagassutslipp, i tråd med deres menneskerettighetsforpliktelser. Spesielt bør historiske og nåværende store utslippsland ta ledelsen i arbeidet med å redusere utslippene.

Utilstrekkelige utslippskutt eksponerer barn for kontinuerlig og raskt økende skade i tråd med økende temperaturer, særlig hvis vippepunkter utløses. Utslippskutt bør baseres på best tilgjengelig vitenskap, og det bør jevnlig vurderes om reduksjonsplaner er tilstrekkelige for å sikre en vei mot netto nullutslipp av karbon senest innen 2050 på en måte som ikke skader barn. FNs klimapanel viser at det er avgjørende at oppvarmingen begrenses til 1.5°C over før-industriell tid. Stater bør hensynta at

Utslippskutt bør vise hvordan de respekterer, beskytter og realiserer barns rettigheter
Stater har et individuelt ansvar for å kutte utslipp får å oppfylle sine forpliktelser etter barnekonvensjonen, i tråd med sin rettferdige andel av den globale innsatsen for å motvirke klimaendringer.
Ambisjonen for utslippskutt bør øke over tid, i lys av at tidsvinduet for å avverge katastrofale klimaendringer og skade på barn er lite og krever umiddelbar handling
Kortsiktige utslippskutt bør hensynta at å utsette en rask utfasing av fossilt brennstoff vil føre til større kumulative utslipp og dermed større forutsigbar skade for barns rettigheter
Utslippskutt kan ikke baseres på å fjerne drivhusgasser fra atmosfæren i fremtiden gjennom teknologi som ikke er bevist.

9.2 Tilpasning

Tilpasning er nødvendig for å beskytte barn mot klimaendringer. Stater bør sikre at nasjonale tilpasningsplaner og eksisterende sosiale, miljø- og budsjettpolitikk adresserer risiko fra klimaendringer og beskytter barn ved å tilpasse til uunngåelige klimaendringer. I tilpasningstiltak bør det gis behørig vekt til barns synspunkter. Tilpasningstiltakene bør også redusere kort- og langsiktige følger av klimaendringene, blant annet ved å sikre tidlig varsling og sikre at infrastruktur på skoler og sykehus er tilpasset klimaendringene.

9.3 Tap og skade

Klimaendringer har allerede ført til tap og skade, spesielt for utviklingsland. Dette kan direkte og indirekte påvirke barns rettigheter. Direkte følger er blant annet når ekstremvær, som flom, regn eller tørke, fører til krenkelse av rettigheter under konvensjonen. Stater oppfordres til å hensynta at tap og skade er nært knyttet til retten til effektive rettsmidler, inkludert restaurering, kompensasjon og rehabilitering.

Dersom du har spørsmål om den generelle kommentaren, eller ønsker å lære mer om hvordan den kan brukes i relevant arbeid, kan du ta kontakt med rådgiver Hannah Brænden på hannah.braenden@nhri.no.

Du kan lese Generell kommentar nr. 26 (2023) om barns rettigheter og miljø, med særlig fokus på klimaendringer her (engelsk kilde).

Innspill til Forsvarsdepartementet om NOU 2023:14 Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for fred og frihet

NIM-H-2023-029

NIM Høringsuttalelse Forsvarskommisjonen NOU 2023 (pdf) 237.37 KB

Til: Forsvarsdepartementet

Forsvarskommisjonens utredning (NOU 2023 :14) berører ikke menneskerettigheter direkte, men flere av premissene i kommisjonens anbefalinger berører likevel problemstillinger omkring menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. NIM har knyttet noen kommentarer til bl.a. hvilke regler som gjelder i væpnet konflikt, hva som kan utgjøre militære mål, hvilken betydning krigens regler vil ha for sivil innsats og sivil infrastruktur i en væpnet konflikt, samt at krigføringsreglene Norge er bundet av gjelder ved bruk av kunstig intelligens i våpensystemer. NIM anbefaler at det menneskerettslige perspektivet får plass i en gjennomgang av nasjonalt lovverk.

FN uttrykker bekymring overfor verdens største oljeselskap

For første gang har fire av FNs spesialrapportører sendt brev til Saudi Aramco, verdens største statseide oljeselskap. De stiller med en rekke spørsmål om hvordan deres olje- og gassutvinning påvirker grunnleggende menneskerettigheter.

Grunnlaget er blant annet FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). Selv om kun stater er direkte forpliktet etter menneskerettighetene, har selskapers rolle i å fremme og beskytte menneskerettighetene fått økende oppmerksomhet. Det er utviklet ikke-bindende internasjonale prinsipper som UNGP for å veilede om selskapers menneskerettslige ansvar. Der stilles det strengere krav til statseide selskaper, som staten etter omstendighetene vil kunne identifiseres med. I Europa vedtar stadig flere land bindende reguleringer av selskapers menneskerettighetssansvar. Blant dem er Norge, gjennom åpenhetsloven.

Spørsmålene til Saudi Aramco kommer på bakgrunn fra en klage til spesialrapportørene fra ClientEarth. De mener Saudi Aramco krenker grunnleggende menneskerettigheter gjennom skadene deres klimagassutslipp fører til i form av blant annet ørkenspredning, havstigning, hetebølger og ekstremvær. ClientEarth anfører blant annet at Saudi Aramco:

Kan holdes ansvarlig for skadene på grunnleggende menneskerettigheter som følger av Saudi Aramcos utslipp, som anslås til å være 4.33 % av globale CO₂– og metanutslipp mellom 1965 og 2018.
Kan holdes ansvarlig for skadene som vil påføres grunnleggende menneskerettigheter dersom Saudi Aramco fortsetter å utvinne etter olje og gass. På tross av at FNs klimapanel fastslår at eksisterende fossil infrastruktur overstiger det gjenværende karbonbudsjettet for 1,5°C, planlegger Saudi Aramco å fortsette produksjonen og bli verdens siste olje- og gassprodusent, fordi de mener å ha den billigste utvinningen.
Grønnvasker egen virksomhet og ikke gir tilstrekkelig informasjon om såkalte «scope 3» utslipp, som stammer fra forbrenning av olje- og gass.

På det nåværende tidspunkt har ikke spesialrapportørene tatt stilling til om disse påstandene er riktige. Men på generelt plan uttrykte de bekymring over de menneskerettslige konsekvensene av utvinning av olje og gass, og over at Saudi Aramcos handlinger kan undergrave Parisavtalen.

Spesialrapportørene ba Saudi Aramco svare på Client Earths anklager innen 25. august. Det har de ikke gjort. Det gjenstår å se hvordan spesialrapportørene følger opp saken. Rapportørene kan ikke avsi rettslig bindende avgjørelser, men har mandat til å undersøke saker om menneskerettskrenkelser og be om at praksis som skader menneskerettighetene endres.

Initiativet må sees i en større kontekst, der selskapers menneskerettslige ansvar for klimaendringer er under utvikling. Forhandlingene om EUs «åpenhetslov», som gjennom EØS-avtalen også vil føre til endringer i norsk rett, er i sluttfasen. Dette direktivets artikkel 15 vil stille krav til blant annet selskapers planer for klimagassutslipp.¹ I tillegg kommer nå et økende antall saker om klima og menneskerettigheter for domstolene rundt i verden. ² Et eksempel er at Shell i 2021 ble dømt til å kutte 45 % av alle sine utslipp, inkludert forbrenningsutslipp fra solgt olje og gass, innen 2030. Rettsgrunnlaget var en ulovfestet aktsomhetsplikt, tolket i lys av blant annet menneskerettighetene og UNGP. Avgjørelsen er anket, og høringen i ankesaken skal etter planen gjennomføres i april 2024.

Den pågående rettsutviklingen vil også få betydning for norske selskaper, ettersom den bidrar til å klargjøre hvilket ansvar selskaper har for å beskytte internasjonale menneskerettigheter mot farlige klimaendringer. Det er derfor all grunn til å følge nøye med på utfallet av denne pågående rettsutviklingen, og den risikoen den innebærer for selskaper som utvinner olje og gass.

Du kan lese brevet til Saudi Aramco fra FNs spesialrapportører her.

Du finner en database med oversikt over saken i sin helhet her.

NOU 2023: 5 Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse

NIM-H-2023-028

NIMs høringssvar - NOU 2023 5 (pdf) 250.70 KB

NIM mener at utredningen gir et solid kunnskapsgrunnlag for videre arbeid med å fremme og å forbedre kvinners helse. Etter NIMs syn er anbefalingene til tiltak som utvalget fremmer egnet til å forbedre etterlevelsen av kvinners rett til helse. I høringssvaret løfter NIM særlig enkelte av gruppene kvinner som omtales i utredningen. Disse er eldre kvinner, samiske kvinner, papirløse kvinner og kvinner som soner i fengsel, samt voldsutsatte kvinner. NIM stiller seg i hovedsak bak anbefalingene til tiltak i utredningen, og mener videre at departementet også bør iverksette tiltak for å forbedre helsesituasjonen til øvrige utsatte grupper kvinner som omtales i utredningen, men der utvalget ikke foreslår egne tiltak.

Vurdering av forsamlingsfrihet i tilknytning til 25. juni-utvalgets rapport

NIM-U-2023-002

Vurdering av forsamlingsfrihet i tilknytning til 25. juni-utvalgets rapport (pdf) 620.36 KB

NIM ferdigstilte den 9. august 2023 en vurdering av hvilke tiltak politietaten bør foreta for å sikre at forsamlingsfrihet og likebehandling ivaretas når myndighetene har informasjon om at det foreligger risiko for livstruende vold. I slike situasjoner kan at forsamlingsfriheten måtte balanseres mot myndighetenes menneskerettslige plikt til å sikre liv. NIM understreker at slike vurderinger må foretas på en måte som medfører tilstrekkelig notoritet slik at myndighetenes vurderinger kan etterprøves, og at kommunikasjonen må være klar. Vi råder politietaten til å bygge sin oppfølging og eventuelle retningslinjer på en grundig analyse av de menneskerettslige prinsipper som fremkommer i NIMs vurdering.

NIMs vurdering er ikke noen evaluering av 25. juni-utvalgets rapport. NIMs gjennomgang er rettslig, og bygger på det faktiske hendelsesforløp utvalgsrapporten beskriver. Den gjennomgår én del av rapporten – den som konkluderer med at politiets utsettelse av minnemarkeringen den 27. juni 2022 innebar to menneskerettsbrudd. NIM tilslutter seg utvalgets anbefalinger, og utvalgets beskrivelse av den belastningen som myndighetenes beslutninger medførte for de skeive miljøene. NIM har imidlertid ikke funnet at det som er beskrevet i utvalgets rapport innebærer brudd på menneskerettigheter.

Blasfemiforbud og offentlig debatt

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 12. august 2023.

Regjeringens syn på koranbrenning er mer historisk enn rettslig interessant

Før sommeren sa statsminister Støre (AP) av koranbrenning er hatkriminalitet. Det vakte debatt, for det er rettslig sett feil. Han presiserte derfor raskt at han ikke mente hatkriminalitet, han mente bare at han selv ser på slik brenning som en hatefull handling.

I sommer sa justisminister Mehl (SP) at koranbrenning kan være en ulovlig hatefull ytring, ut fra sammenhengen. Dette er også rettslig sett feil. Hvem sier det? Det sier utfallet av en finte fra Senterpartiet og den rødgrønne regjeringen i 2009. Mer om den straks.

I våre naboland er koranbrenning hett. I en tid der omtrent alle andre grunnlag for krenkede følelser enn religion er i vinden, diskuteres for alvor gjeninnføring av blasfemiforbud. Riktignok spesialtilpasset: Det er egentlig bare brenning av én bok man vil til livs. Og ikke for å verne de troendes følelser, men for å verne statens interesser. I sikkerhet – brenning gir økt terrorfare ute og hjemme. Og i økonomi. Sikkerhetstrusselen er ikke ny. Omfanget av økonomisk boikott er det.

I Norge hadde vi blasfemiforbud til 2015. Forbudet var så sovende at ingen hadde blitt dømt på over 100 år. Teaterstykker, filmer, karikaturer og brenning av bibler var for lengst blitt tålte, om enn kritiserte, provokasjoner. Fordi slike provokasjoner, uansett hvor sårende troende opplevde dem, også innebærer maktkritikk. Hellige bøker er mektige, deres dogmer brukes til de grusomste undertrykkelser. Maktkritikk ligger i kjernen av ytringsfriheten.

Veien til opphevelsen var likevel broget: Etter at ytringsfrihetskommisjonen foreslo dette i 1999, stemte de blå partiene (inkludert FrP) mot i 2004. Ikke for å verne sikkerhet eller økonomi, men de troendes følelser: «enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet».

I 2009 ville de rødgrønne beholde forbudet. I et krumspring på slutten av en proposisjon skal Senterpartiet ha trumfet gjennom en videreføring av en flik av blasfemibestemmelsen. I hatytringsbestemmelsen. Den siste rammer hat mot personer, ikke mot religioner. Regjeringen ville endre dette, slik at «de groveste blasfemiske ytringer som i sitt innhold var sterkt forhånende eller på annen måte krenkende» også kunne omfattes. Fordi slikt kunne «påvirke det ‘klimaet’ vedkommende møter i samfunnet», og «oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern».

Endringen ville videreført blasfemiforbudet og kunne gjort koranbrenning ulovlig. Den ville også forandret hatytringsbestemmelsen fundamentalt ut fra lovhistorien og rettspraksis.

Finten kunne gått under radaren både hos opposisjonen og den ellers ytringsfrihetsopptatte fjerde statsmakt, hadde det ikke vært for et lite opprop. Da det fikk med seg ytringsfrihetskommisjonens Francis Sejersted og en rekke forfattere, ble det offentlig debatt. Kritikken endte med at forslaget ikke en gang ble lagt frem for Stortinget. Senterpartiet, som først triumferte over å ha «tvunget AP i kne», for så å skylde på APs justisminister (som kanskje var arkitekten bak), endte med å måtte beklage hele forsøket i Stortinget. SP-statsråden følte der behov for å understreke at partiet var for «openheit, folkestyre og fritt ordskifte». AP-statsråden for at «Arbeiderpartiet er for demokrati».

Det er fint om våre ledere ikke setter seg i posisjoner der de behøver å bedyre slikt. Det er fint om de kan lære av historien også. Lærdommene fra denne historien er:

Hvis du vil gjøre inngrep i grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, tenk nøye gjennom hvordan og hvorfor. Det er ikke så enkelt.
Ikke bruk bakveier. I tillegg til å lede galt av sted, kan de slå kontra. 2009-varianten har gjort det klart at grovt forhånende og krenkende blasfemi ikke rammes av hatytringsbestemmelsen, selv om den oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern.
Offentlighet og debatt kan være plagsom og jobbe mot deg. Fort vekk bidrar den likevel til å få frem perspektiver du ikke selv har sett. De kan gjøre lover bedre, mer konsistente og forutsigbare. Det er ikke så dumt i et rettsstatlig demokrati.

Brennende spørsmål

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Aftenposten 8. august 2023.

Koranbrenning er et hett tema i Sverige og Danmark om dagen. Det er også aktuelt her i Norge. Både brenningen og mulige forbud reiser en del spørsmål i kjernen av våre rettsstatlige demokratier. Her er fire av dem:

1. Er forbud mot koranbrenning umulig på grunn av ytringsfriheten?

Neida. Vi har mange lovgrenser for ytringsfriheten. De fleste grunnleggende rettigheter må avveies mot andre, som også er viktige. Eksempler er forbud mot trusler, voldsoppfordringer, hatefulle ytringer mot personer (ikke religioner), privatlivsutleveringer, ærekrenkelser og sjikane.

Vi hadde også et generelt forbud mot blasfemi til 2015. Ingen hadde da blitt straffet for blasfemi på over 100 år, for vi hadde for lengst innsett at vår sivilisasjon bygget på muligheten til maktkritikk – også av religiøs makt. I 2012 understreket Borgarting lagmannsrett at koranbrenning er en lovlig ytring, selv om brenningen alvorlig krenket mulla Krekars og andre muslimers følelser.

Stortinget kan endre dette. Det ville jo være litt pussig å innføre et forbud bare for å verne religiøse følelser i 2023, i en tid der opprørthet over krenkede følelser på omtrent alle andre områder fremstår mer fremtredende. Men et forbud lar seg forene med Grunnloven.

2. Hvordan kan i tilfellet et slikt forbud se ut?

Det er vanskeligere – både prinsipielt og praktisk – fordi vi er rettsstatlige demokratier der likhet for loven er sentralt:

Vi måtte bestemme oss for hva poenget med forbudet egentlig er: Er det å verne religionen (på grunn av de troendes følelser)? Eller er det frykten for terror ute og hjemme – og økonomiske sanksjoner? Blasfemiforbudet var begrunnet i det første. Dagens forbudsønsker fremstår begrunnet mer i det andre. Det er høyst forståelig, men den begrunnelsen aktualiserer «voldsmannens veto»: Skal de som har størst kapasitet og vilje til å bruke ulovlig vold få bestemme grensene for våre mest grunnleggende demokratiske friheter? Da erstatter vi på dette punkt rettsstaten med maktstaten – vi styres ikke av lover like for alle, men av den sterkestes rett.

Også et nytt generelt blasfemiforbud, a la det gamle, reiser spørsmål. Det første og viktigste er den nedkjølende effekt et forbud ville ha også på «god» religionskritikk – noen troende ville alltid anse slikt som forhånelse, for jo mer uvant og rammende kritikken er, jo verre oppleves den. (Tenk Monty Pythons Life of Brian). Hva bør regnes som «hellig», og hvem skal bestemme det? Skal bare de etablerte religionene vernes – eller også minoritetsreligioner, som vel er enda mer utsatt? Vern av pastafarianisme (troen på Det flyvende spagettimonster) og Prins Philip-bevegelsen på lik linje med kristendom og islam ville gjort det veldig vanskelig å holde oversikten, og kunne fort anses blasfemisk i seg selv. Hvordan vil det gå med religionsfriheten når det én religion holder hellig (det finnes bare én gud, nemlig min) anses blasfemisk av de som tror på andre eller flere guder?

Vi kunne skreddersy mer, og forby brenning av hellige bøker utenfor gudshus, hvis det var hensynet til de troende som var sentralt. Eller utenfor ambassader, hvis det var sikkerhet. Eller helt generelt. Den første løsningen vil lett bare flytte brenningen andre steder, som kunne kringkastes like sårende eller farlig. Den andre ville hindret brenning overalt, mens andre vanhelligelser fortsatt ville være lov – å rive ut sider eller tråkke på boken. Hvis vi i stedet forbød all nedverdigelse av hellige bøker, ville det sette boklige religioner over alle andre. Og andre nedverdigelsesmuligheter ville gjenstå – karikaturtegninger har vist seg både ordentlig sårende – og farlig krenkende. Og hva med brenning av hijaber? Utført av talibantorturerte piker?

Det utber også en særlig begrunnelse, i en sekulær rettsstat, kun å verne mot sinne vekket av religiøse krenkelser. Hva med tibetansk flagging under kinesiske statsbesøk? Brenning av Erdogan-dukker under NATO-utvidelser? Eller – hvis forbudet likevel skulle begrunnes (litt) ikke i sikkerhet, men også den fæle følelsen det er å bli symbolsk tråkket på – hva med prorussiske demonstrasjoner utenfor den ukrainske ambassade? Hva med brenning av prideflagg? Insisteringen på at det bare finnes to kjønn? Enkelte opplever slike ytringer som helt eksistensundergravende – og de som opplever det, tilhører i alle fall en utsatt gruppe. Hva med dem?

3. Hvorfor vernes koranbrenning som en ytring, når den er en handling?

Fordi den er begge deler – og ytringsdelen beskyttes av ytringsfriheten. Som mange andre symbolske handlinger, kommuniserer brenning av bøker, flagg og dukker et meningsinnhold. Meningsinnholdet regnes som en ytring, selv om det uttrykkes med en handling. Dette vet vi jo egentlig – for det er jo nettopp budskapet som forarger og sårer: Budskapet er manglende respekt for, hat mot, avstandstagen fra eller bare kritikk av det boken står for. Eller flagget. Selv om brenning av koraner i vesten og svenske flagg, regnbueflagg og bilder av det svenske kongeparet i midtøsten kan plage muslimer og svensker personlig, er budskapet også rettet mot religionen Islam eller staten Sverige. Og slik kritikk av maktinstitusjoner er vernet av ytringsfriheten, selv om den i tillegg kan såre personer dypt.

Det er bare fordi man tolker handlingen slik at den gir uttrykk for et meningsinnhold at problemstillingen i det hele tatt kommer opp – både om forbud, og om vern. Hvis vi i stedet bare så brenningen som en handling, ville den uansett være vernet. Ikke av ytringsfriheten, men av den alminnelige handlefriheten: Alt som ikke er forbudt, er tillatt. Det å brenne eller ødelegge ting man selv eier, er lov.

4. OK, men er ikke bokbrenning mer et misbruk enn egentlig en bruk av ytringsfriheten?

Kanskje, hvis vi bare fokuserer på Rasmus Paludan, Sian og andre som mange misliker sterkt og synes er bøllete. Men hva om brenneren er en som har blitt utsatt for de grusomste overgrep i Islams navn? Et homofilt par utsatt for 77 offentlige piskeslag i Indonesia? En Yesidipike torturert av IS? Ville deres tenkte protestbrenning også være misbruk? Misbrukte den iranskfødt kvinnerettsforkjemperen Firoozeh Bazafkhan sin kunstneriske ytringsfrihet da hun ga Koranen 99 piskeslag, eller da hun i helgen rev den på et rivjern?

Vi vil alltid kunne være begrunnet uenige om hva som er akseptabel, eller helt unødvendig «misbruk» av ytringsfrihet. Om det nå er i møte med koranbrenninger, Luthers forargende provokasjoner mot pavekirken på 1500-tallet, Marcus Thranes blasfemiske og revolusjonære krav om arbeiderrettigheter på 1850-tallet, alle tilløp til uttrykk for kommunistiske tanker under McCarthy i USA på 50-tallet, brenningene av innkallinger til militæret under Vietnamkrigen på 60-tallet, Monty Python-forhånelse av Jesus på 70-tallet, Rushdies Sataniske vers på 80-tallet (men pussig nok ikke brenningen av Sataniske vers), karikaturer av Mohammed i 2005, Charlie Hebdo i 2015, læreren Samuel Patys karikaturundervisning i 2020. Og så videre.

«Misbruksinnvendingen» mot ytringer som har en form eller et innhold vi selv synes er håpløs her og nå, er vedvarende, men krevende å styre etter. I alle fall hvis vi skal ivareta alle de tre begrunnelsene ytringsfriheten har i Grunnloven: Sannhetssøken, demokrati – og individets frie meningsdannelse.

Orientering om oppfølging av 25. juni-utvalgets rapport – vurdering fra Norges institusjon for menneskerettigheter

NIM-B-2023-018

orientering om utredning NIM-B-2023-018 sak 107 (pdf) 93.45 KB

Til: Diverse mottakere

I et brev sendt til diverse mottakere varsler NIM at vår vurdering av anbefalingene i 25. juni-utvalgets rapport, særlig anmodningen om at «Politietaten bør foreta grundige vurdering av om råd og anbefalinger krenker menneskerettslige forpliktelser» snart er klar og vil oversendes Politidirektoratet denne uken.

Gull og grums i håndhilsedebatten

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 8. juli 2023.

Hvis agurktid ennå finnes, kom den ikke forrige uke. Selv om det kunne virke sånn.

Uken besto i et nestenmilitærkupp i vårt krigførende atomvåpennaboland, en plutselig statstrådsavgang, nye brennbare hindre for svensk Nato-medlemskap og, åja, 200 flere omkomne i Middelhavet. Før Bjørnar Moxnes’ solbrille(-go-to)-gate krasjlandet offentligheten, var vi imidlertid mest opptatt av en 15-åring som ikke ville håndhilse på rektor da han fikk vitnemålet sitt.

Nettet håndhilser kulturkrigerne mer enn de nyanserte, frykt og sinne gir klingende mynt. Saken var nok et eksempel på «nordmenns rasisme» eller «snikislamiseringens uthuling av norske verdier», alt etter hvilke tråder en frekventerte. Kommentarfelt ble til skyttergraver, påstander florerte, og som vanlig endte det verste opp i grov muslimhets. Noe antagelig straffbart.

Blant alt grums var det nyansert gull. Også fra sentrale politikere. Som tok klart standpunkt, men prøvde å forstå. Overraskelse, aldersforskjell, manglende kontekst og forhåndsavklaring hadde betydning. Kulturrelativismens kostnader for likestillingen vi ellers er så opptatt av trådte frem, forskjellsbehandlingen av én religion, likeså. Symboler og tradisjon betyr noe, også for sekulære nordboere.

Læreren var åpenbart ikke rasistisk. Eleven kan nok måtte håndhilse, men hans unge skuldre bør slippe byrden av vårt fryktede kollektive knefall for Islam.

Hvorfor tar det som relativt sett er småsaker så voldsomt tak i oss? Fordi de symboliserer noe større, tett på – som vi føler sterkt om. Mennesker er en sinnrik blanding av følelser og rasjonalitet. At følelsene sitter i forsetet, blir stadig åpenbart. Og hvordan de forsterkes i flokk. Det krever sin clutch å gire om fra den raske til den trege hjernen.

Denne innsikten har keisere og prester og politikere utnyttet i årtusener. Den er grunnlaget for den tabloide medielogikken. Nå er det plattformene som kapitaliserer på den. Stort.

I øvelsen viral flokkfølelsesutløsning slår de uredigerte offentlighetene våre redigerte ned i støvlene.

Hvilket rettslig ansvar har vi for ytringer på nett? At vi har ansvar for våre egne ytringer, er klart. Nå er det åpnet for at vi også kan bli ansvarlige for det andre kommenterer på våre tråder.

I storkammersaken Sanchez mot Frankrike sa Den Europeiske Menneskerettsdomstol nylig at det var greit at Frankrike straffet en politiker for hatefulle ytringer som noen andre hadde skrevet Facebooksiden hans. Hans egen lovlige post om en politisk motstander, genererte flere straffbart hatefulle kommentarer om muslimer. Siden han ikke fjernet dem, og siden hans posisjon gjorde at de nådde mange mennesker, mente Frankrike han hadde medvirket til hatspredning. Dermed ble både kommentatorene og politikeren straffet.

Det har fra før vært klart at kommersielle medieaktører kan ha ansvar for å fjerne straffbare ytringer innen en rimelig tid. Nå kan ansvaret også pålegges politikere.

Bevisstgjøring om eget ansvar og bidrag på nett er fint, straffansvar er mer kronglete. Saken avler en rekke spørsmål: Bør politikere ha større ansvar enn andre, som opinionsdannere, eller mindre, fordi ytringene deres ligger i kjernen av ytringsfrihetens demokratibegrunnelse? Hvilke andre rollemodeller har ansvar? 15 år gamle influencere med enda større innflytelse? Vil politikere, kommentatorer og Vanlige Folk™ med over tusen eller titusen følgere kutte ut kommentarfelt eller slette masse samfunnsviktige ytringer, siden grensen mellom det provokativt kritiske og det ulovlige er så vanskelig å trekke? Hvor mye tid har man på seg? Hvor klart må ansvaret være lovfestet for å være forutsigbart?

Saken åpner for at stater kan straffe for tilrettelegging alle med en viss leserskare. Mens tilretteleggerne par excellence, plattformene selv, som i tillegg styrer algoritmene som styrer spredningen – stort sett ikke kan straffes.

Menneskelige reaksjoner på ytringer er notorisk vanskelige å regulere med statlige ytringsforbud. Ytringsfrihetens utgangspunkt er derfor at vi i stedet må regulere oss selv og hverandre på egen hånd, gjennom læring og meningsutveksling. Inntil vi tar inn over oss hvordan vi lar oss rive med av følelsespremierende algoritmer, og innretter vår adferd deretter, vil vi stadig gå i skyttergravene med agurker.

NIMs supplerende rapport til Den europeiske sosialpakten i forbindelse med vurderingen av Norges 20. rapport i 2023

NIM-IR-2023-003

NIM supplementary report to ESC (pdf) 209.38 KB

NIM har for første gang avgitt en supplerende rapport til Den europeiske sosialkomitéen før den skal vurdere Norges 20. rapport. Denne rapporten fokuser på barn, familier og migranter, ett av fire rapporteringsområder definert av komiteen. NIM har avgrenset sitt innspill til tre temaer. Det gjelder enslige barn som forsvinner fra mottakssentre, ulik omsorgsløsning for asylsøkende barn i alderen 15-18 år og rett til husly for hjemløse EØS-borgere. Komitéen vil vurdere i hvilken grad Norge oppfyller sine menneskerettslige forpliktelser i 2023.