Menneskerettslig beskyttelse av retten til sivil ulydighet

Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Louise Bårdsen.

Miljøaktivister verden over kaster mat på og limer seg fast til kjente kunstverk i ulike sivile ulydighetsaksjoner. Joachim Skahjem, tidligere medlem i Stopp Oljeletinga, en av aksjonistene bak vandaliseringen av Monolitten, deltok i Debatten på NRK i forrige uke og ga uttrykk for at han ikke utelukket at bruk av vold i klimakampen, og at liv kunne gå tapt i aksjoneringen.

Uttalelsene møtte sterk kritikk fra de andre representantene fra miljøbevegelsen som deltok i debatten. Men hvilke former for aktivisme og demonstrasjoner nyter egentlig menneskerettslig vern? Denne artikkelen går opp noen relevante avveininger og avgjørelser som er avsagt i Høyesterett og EMD de siste årene.

Avgjørelsene viser at ytrings- og forsamlingsfriheten beskytter adgangen til å ytre seg ved demonstrasjon og aksjonering, også gjennom sivil ulydighet. Så lenge aksjonen er fredelig, er den i utgangspunktet beskyttet av både Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 11. Dette medfører at inngrep gjennom for eksempel sanksjonering og bøter, krever reelle vurderinger av om sanksjonen er oppfyller menneskerettslige inngrepsvilkår hvor forholdsmessighetsvurderingen ofte vil være avgjørende.

Voldelige aksjoner har imidlertid ingen menneskerettslig beskyttelse. Dette er fordi voldelige demonstrasjoner undergraver det formålet som begrunner forsamlingsfriheten, nemlig adgangen til fri meningsbryting i et demokratisk samfunn. Også i tilfeller uten bruk av vold, har myndighetene større adgang til å gjøre inngrep gjennom aksjoner eller bøter jo lenger utenfor kjerneområdet til artikkel 11 aksjonistene beveger seg.

1. Ytrings- og forsamlingsfrihetens vern

Retten til ytrings- og forsamlingsfriheten er beskyttet av både vår egen Grunnlov og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Ytringsfriheten følger av Grl. § 100 og EMK artikkel 10. I Grunnloven § 101 heter det at «alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner», og etter EMK artikkel 11 har enhver rett til «freedom of peaceful assembly».

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har gjennom sin praksis gitt uttrykk for at disse rettighetene er uunnværlige byggesteiner i et demokratisk samfunn. Retten til å ytre seg offentlig er også ifølge Domstolen helt grunnleggende for utvikling og den enkeltes selvrealisering.¹ Retten til å utøve sin ytringsfrihet gjennom fredelige demonstrasjoner er altså ikke bare beskyttet av Grunnloven og de menneskerettskonvensjonene Norge er forpliktet av, men også en forutsetning for vårt demokrati.

Dette er også bakgrunnen for at ytringer av politisk karakter nyter et særlig sterkt vern. Det kan bare gripes inn i disse rettighetene når menneskerettslige inngrepsvilkår er oppfylt. Det betyr at inngrepet må ha hjemmel i lov, ivareta et lovlig formål og være forholdsmessig. Å ilegge bøter eller fengselsstraff for ulike aksjoner og demonstrasjoner vil utgjøre et inngrep, og forutsetter derfor at disse vilkårene er oppfylt.

2. Menneskerettighetene beskytter ikke retten til voldelig aktivisme

Det følger av ordlyden i både Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11 at retten til forsamlingsfrihet kun beskytter retten til fredelige forsamlinger. Dette betyr at bestemmelsene ikke gir noen rett til å delta i voldelige demonstrasjoner, og at de heller ikke beskytter demonstranter med voldelige intensjoner.² Begrunnelsen for dette er at voldelige demonstrasjoner undergraver nettopp de prinsippene som forsamlingsfriheten er begrunnet med, og skal beskytte. Det er likevel myndighetene som har bevisbyrden for at demonstrantene har hatt voldelige intensjoner, dersom dette påstås.³

Skillet mellom voldelige og fredelige uttrykksformer er helt avgjørende: EMD har gått så langt som å si at inngrep i ytrings- og forsamlingsfriheten, utenom ved voldelige og antidemokratiske aksjoner, «do a disservice to democracy and often even endanger it».⁴

En aksjon hvor det foreligger reell risiko for at demonstrasjonen kommer ut av kontroll, er også i utgangspunktet beskyttet.⁵ Etter Grunnloven har dette også en side til forbudet mot forhåndssensur etter § 100 fjerde ledd.

Hvorvidt en forsamling eller demonstrasjon er fredelig, kan få betydning på to ulike måter: Hvis det er klart at demonstrasjonen som sådan eller en demonstrants handlinger ikke er fredelig, er vedkommende ikke beskyttet av bestemmelsen. Dette har den praktiske betydningen at myndighetene kan gjøre inngrep i aksjonen, uten hensyn til de begrensningene som artikkel 11 oppstiller.

I en situasjon der bestemmelsen kommer til anvendelse, kan ikke-fredelige elementer ved demonstrasjonen også påvirke hvor langt myndighetene kan gå i å begrense demonstrasjonen. Dersom demonstrasjonen er beskyttet av forsamlingsfriheten, oppstiller EMK krav til i hvilken utstrekning myndighetene kan gjøre inngrep i denne friheten: etter artikkel 11 annet ledd må inngrep i forsamlingsfriheten være hjemlet i lov, begrunnet i et lovlig hensyn og være forholdsmessig. I praksis er det særlig hvorvidt et inngrep er forholdsmessig som blir avgjørende, og her vil også demonstrantenes metoder og virkemidler få betydning: myndighetene vil i mange tilfeller ha et åpenbart behov for å gripe inn for å ivareta andre viktige samfunnshensyn. Dersom det oppstår kaos og utagering i en uoversiktlig situasjon, kan myndighetene innrømmes en større adgang til å bryte inn dersom dette er nødvendig.

3. Hva er fredelig?

3.1. Overordnet om ikke-fredelige demonstrasjoner

Hva som ligger i at forsamlingen eller demonstrasjonen er «fredelig», er særlig konkretisert gjennom EMDs praksis. I vurderingen av om en demonstrant er beskyttet av artikkel 11, vurderer Domstolen i) om demonstrasjonen var ment til å være fredelig, eller om organisatoren hadde voldelige intensjoner, ii) hvorvidt demonstranten hadde utvist voldelige intensjoner da vedkommende sluttet seg til forsamlingen og iii) om demonstranten har påført noen skade.⁶

En demonstrasjon kan også være vernet av artikkel 11 til tross for sporadiske voldelige elementer. Av betydning er demonstrantenes intensjoner, om vedkommende har svekket demonstrasjonens fredelige karakter, og ikke minst hvor alvorlige konsekvenser handlingene har fått – for eksempel om mennesker har kommet til skade.⁷

Domstolen har i sin praksis gitt uttrykk for at forstyrring og skade i seg selv ikke er tilstrekkelig for at demonstrasjonen ikke lenger er beskyttet, så lenge handlingene ikke kvalifiserer til vold.⁸

3.2. Sivil ulydighet

Det er klart etter praksis fra både Høyesterett og EMD at det å bryte regler i seg selv ikke medfører at en demonstrasjon ikke lenger er fredelig.

Å forstyrre eller blokkere trafikken som demonstrasjonsform, regnes som en fredelig aksjon som er vernet av artikkel 11. Dette følger av storkammerdommen Kudrevičius m.fl. mot Lithauen (2015), der en gruppe bønder aksjonerte ved å stoppe trafikken i flere hovedgater i Villnius. Bøndene ble straffeforfulgt, og mente dette var i strid med deres forsamlingsfrihet. EMD mente at demonstrasjonen var beskyttet av artikkel 11, men at reaksjonen ikke var uforholdsmessig..⁹

Tidligere i år behandlet Høyesterett en liknende sak som omhandlet den strafferettslige reaksjonen mot to demonstranter fra klima- og miljøorganisasjonen Extinction Rebellion som hadde stoppet trafikken på Ring 1 i Oslo. Aktivistene hevdet de ikke kunne bli straffet, ettersom handlingene deres var beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten.

Høyesterett mente demonstrasjonen var omfattet av forsamlingsfriheten, men presiserte at den var utenfor bestemmelsens kjerneområde.¹⁰ Det samme følger av EMDs praksis.¹¹ At aksjonsformene er utenfor beskyttelsens kjerne, gjør at terskelen for inngripen fra myndighetene er lavere enn ellers.

Konklusjonen var at straffen aksjonistene hadde blitt ilagt var forholdsmessig, og ikke innebar en krenkelse av EMK artikkel 11. Høyesterett presiserte også at saken ikke utgjorde noe grensetilfelle.¹² Dommens drøftelser og konklusjoner hva gjelder ytrings- og forsamlingsfriheten er for øvrig fulgt opp i Borgarting lagmannsretts dom av sju liknende saker av 23. september i år.¹³

Det å ta seg inn i bygninger er heller ikke i seg selv voldelig. Dette gjelder selv om dette kan være både ulovlig og forstyrrende.¹⁴ På samme måte som for trafikkaksjoner, har myndighetene likevel en viss adgang til å gripe inn – dersom dette er forholdsmessig må også fredelige aktivister akseptere inngripen.

Å lenke seg fast som aksjonsform er også «fredelig», dette slås fast i en fersk dom fra EMD, der Domstolen vurderte om reaksjonen mot en aktivist som hadde lenket seg fast og blokkert adgangen til en parkeringsplass ved regjeringens hovedkvarter var et inngrep i artikkel 11. Domstolen slo fast at selv om fastlenkingen kunne medføre noe materielle ødeleggelser, var det ikke snakk om en voldelig aksjon. Her ble det også trukket frem at aksjonen ikke medførte noen menneskelig skade. Domstolen påpekte også at de materielle skadene først og fremst ble påført da politiet prøvde å fjerne aktivisten fra stedet, og ikke fra aktivisten selv.¹⁵

3.3. Andre faktorer som kan påvirke myndighetenes sanksjonsmulighet

Andre ting som kan begrunne inngrep fra myndighetenes side er hvorvidt demonstrasjonen var varslet på forhånd. Dette kom også uttrykkelig frem i den tidligere omtalte dommen mot aktivister fra Extinction Rebellion.¹⁶

At aksjonen anses som farlig kan også begrunne inngrep. I avvisningssaken Drieman m.fl. mot Norge (2000) kom EMD til at bøter mot aktivister som hindret hvalfangst var et lovlig inngrep i aktivistenes ytrings- og forsamlingsfrihet. Begrunnelsen var at aktivistene kunne uttrykke seg på andre måter, og at forsøket på å hindre hvalfangsten var livsfarlig. Dessuten uttalte EMD at klagerne ikke hadde like sterkt vern som ved mer alminnelige politiske ytringer, og at staten derfor hadde en vid skjønnsmargin til å reagere på slike handlinger.

En siste, helt sentral del av spørsmålet om en demonstrant er vernet av forsamlingsfriheten, er at det må skje en individuell vurdering. Det holder ikke å vise til at demonstrasjonen som sådan var voldelig, eller at andre enkeltdemonstranter tyr til voldelige virkemidler.¹⁷ Domstolen har uttalt at retten til å delta i fredelige demonstrasjoner er så grunnleggende, at det ikke er grunnlag for å sanksjonere aktivister som ikke selv utøver urettmessigheten.¹⁸

4. Oppsummering

Ytrings- og forsamlingsfriheten gir den enkelte en vid adgang til å ytre seg gjennom aksjonering, også gjennom sivil ulydighet. Jo lenger utenfor kjerneområdet til artikkel 11 aksjonistene beveger seg, jo større adgang har myndighetene til å gjøre inngrep gjennom å avbryte aksjoner eller ilegge bøter. Så lenge aksjonen er fredelig, og dermed beskyttet av artikkel 11, krever inngrep gode grunner og reelle vurderinger av om sanksjonen er forholdsmessig.

Voldelige demonstrasjoner derimot, er ikke beskyttet av artikkel 11, og myndighetene er ikke underlagt de samme strenge vilkårene for inngrep som for fredelige demonstrasjoner. Dette er fordi voldelige demonstrasjoner undergraver det formålet som begrunner forsamlingsfriheten, nemlig adgangen til fri meningsbryting i et demokratisk samfunn.

Utredning av reglene om stebarnsadopsjon i lys av EMK

NIM-B-2022-029

Utredning av regler om stebarnsadopsjon (pdf) 363.58 KB

Til: Bufdir

NIM har utredet adopsjonslovens regler om stebarnsadopsjon i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. NIMs vurdering er at det norske lovverket fremstår godt egnet til å ivareta de kravene som stilles for stebarnsadopsjon etter praksis fra Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Høringsuttalelse – NOU 2022: 8 Ny minerallov

NIM-H-2022-031

NIM-H-2022-031 (pdf) 268.04 KB

Til: Nærings- og fiskeridepartementet

NIMs høringsuttalelse til NOU 2022: 8 om en ny minerallov fokuserer i hovedsak på forslaget om å kunne inngå avtaler om å frasi seg menneskerettighetsbeskyttelsen i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Høringsuttalelsen stiller også spørsmål ved forslagets bestemmelser om konsultasjonsrett, og om terminologien i formålsbestemmelsen.

Første rapport om Noregs etterleving av Istanbulkonvensjonen

I dag, på FNs internasjonale dag for avskaffing av vald mot kvinner, publiserte GREVIO sin første rapport om Noregs etterleving av Istanbulkonvensjonen. Noreg får både ros og ris.

GREVIO, som står for Group of Experts on Action against Violence against Women and Domestic Violence, har i dag publisert sin første evalueringsrapport om Noregs etterleving av Istanbulkonvensjonen. I rapporten gjennomgår GREVIO korleis dei vurderer etterlevinga av plikta norske myndigheiter har til å førebygge, avverje, etterforske og straffeforfølgje vald mot kvinner og i nære relasjonar, og pliktene til å sikre vern og støtte for valdsutsette.

Rapporten er skrive på bakgrunn av GREVIOs besøk til Noreg hausten 2021, Noregs eigen statsrapport, og skyggerapportar frå mellom anna sivilt samfunn.

Kva er Istanbulkonvensjonen?

Istanbulkonvensjonen er Europarådets eigen konvensjon om førebygging og nedkjemping av vald i nære relasjonar. Den gir eit omfattande og heilskapleg rammeverk for korleis styresmaktene skal gjennomføre plikta til å førebygge og nedkjempe vald mot kvinner og i nære relasjonar i praksis.

Konvensjonen inneheld mellom anna føresegner om opplæring av fagfolk, krav til krisesenterdekning, tiltak for å gi vern til valdsutsette, forsking på og datainnsamling om vald, åtgang til å krevje skadebot og krav til finansiering av tiltak, for å nemne eit knippe.

Etter konvensjonen er myndigheitene forplikta til å arbeide målretta og koordinert på alle myndigheitsnivå. Konvensjonen anerkjenner også eit viktig premiss, nemleg at vald i nære relasjonar i stor grad er eit kjønna fenomen som i størst grad råkar kvinner.

Nokre hovudfunn i rapporten

GREVIO peikar på fleire positive ting i myndigheitene sitt arbeid for å hindre vald mot kvinner og i nære relasjonar. I rapporten viser GREVIO mellom anna til at Noreg har, og har hatt, nasjonale handlingsplanar mot vald i nære relasjonar og mot valdtekt. Vidare vert det framheva i rapporten at Noreg har eit veletablert nettverk av både generelle og spesialiserte støttetenester for valdsutsette i alle delar av landet.

Samstundes identifiserer GREVIO ei rekkje utfordringar i myndigheitene sitt arbeid. I det følgjande peikar me på eit knippe av dei:

Hjelpetilbodet til valdsutsette – særleg om krisesenter

For det første peikar GREVIO på manglar i hjelpetenestetilbodet til nokre grupper valdsutsette kvinner. Sjølv om ein i Noreg har tilgang til mange ulike hjelpetenester for dei som opplev vald i nære relasjonar, sviktar desse i å dekkje dei særlege behova til nokre grupper kvinner. GREVIO peikar særleg på tilbodet til samiske kvinner, kvinner i aktiv rus og kvinner med funksjonsnedsetjingar.

I tillegg til dette framhevar GREVIO også nokre særlege utfordringar knytt til krisesentertilbodet i Noreg. I rapporten framhevar dei mellom anna at det er store variasjonar i både kvalitet på tilbodet og tilgjenge til krisesenter, og at fleire krisesenter slit med å oppretthalde eit tilstrekkeleg tilbod grunna utilstrekkelege økonomiske ressursar og geografiske utfordringar.

GREVIO oppfordrar derfor myndigheitene sterkt til å betre den geografiske spreiinga av krisesenter, og å sikre lik tilgang til eit krisesentertilbod for særleg utsette kvinner. Vidare tilrår GREVIO å sørge for å auke kompetansen på kultursensitivitet og kulturforståing hjå krisesentera, for å sørge for at behova og rettane til mellom anna kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn, inkludert samiske kvinner, vert ivaretekne på krisesenter.

Straffelovgjevinga om valdtekt og anna seksuell vald

GREVIO kritiserer også den norske straffelovgjevinga om valdtekt og anna seksuell vald.

Straffelova § 291 – med tittelen «valdtekt» – nemner straffbare typetilfelle der ein person kan verte straffa for å ha utført «seksuell omgang» med en annan. Ingen av desse er orientert rundt ei vurdering av samtykke frå fornærma si side til å gjennomføre ei seksuell handling, men nemner tilfelle der den fornærma per definisjon ikkje kan ha samtykka. Paragraf 297 kriminaliserer det å gjere ei «seksuell handling» mot nokon utan at hen har «samtykket i det». Det vil seie at dersom ein person gjer ei handling som ikkje fell inn under § 291 om valdtekt, så kan den falle inn under § 297.

GREVIO meiner at denne lovgjevinga ikkje oppfyller krava etter Istanbulkonvensjonen artikkel 36, som stiller krav til å sentrere straffelovgjevinga rundt samtykket til den fornærma. Etter ordlyden i Istanbulkonvensjonen artikkel 36 skal dei ikkje-frivillige («non-consensual») handlingane som er nemnde være kriminaliserte i nasjonal rett. Det betyr at straffelovgjevinga må kriminalisere «non-consensual acts of a sexual nature».

GREVIO oppfordrar norske myndigheiter til å endre straffelovgjevinga om seksuell vald for å sikre at straffelovgjevinga er sentrert rundt spørsmålet om det er gitt eit fritt samtykke eller ikkje frå fornærma.

Etterforsking og straffeforfølging

Vidare fremjar GREVIO kritikk av fleire element i både etterforskinga og straffeforfølginga av vald mot kvinner og i nære relasjonar. GREVIO oppfordrar myndigheitene til å styrke responsen i strafferettssystemet når det gjeld alle former for vald mot kvinner, og særleg vald i nære relasjonar, mellom anna ved å sørge for at ein oftare kan ta i bruk tiltak som elektronisk kontroll av mellom anna besøksforbod.

Andre sentrale innspel

GREVIO peikar også på manglar i statistikk knytt til vald og overgrep, og tilrår å sørge for disagregerte data kring alle former for vald mot kvinner og i nære relasjonar, der både kjønn, alder, form for vald og den valdsutsette sin relasjon til valdsutøvar kjem fram.

Vidare meiner GREVIO at mellom anna lovverket kring vald og overgrep ikkje i tilstrekkeleg grad eksplisitt anerkjenner kvinners særlege oppleving av kjønnsbasert vald.

Verktøykasse for myndigheitene

Istanbulkonvensjonen er ei menneskerettsleg nyvinning. Medan mange eldre menneskerettskonvensjonar inneheld generelt formulerte rettar og tilhøyrande plikter for staten, inneheld Istanbulkonvensjonen konkrete og svært detaljerte plikter for staten om korleis den kan førebygge, avverje, nedkjempe, etterforske og straffeforfølge vald mot kvinner og i nære relasjonar. Derfor er GREVIO svært konkrete og detaljerte i både rapporten og tilrådingane dei fremjar. Rapporten er eit godt verktøy for myndigheitene til å betre arbeidet sitt på valdsfeltet.

Les GREVIO sin rapport her (engelsk)

Les sivilsamfunnet, LDO og NIM sine skuggerapportar her.

NIM har også skrive ei rekkje rapportar, utgreiingar og høyringsinnspel om tematikk som GREVIO tek opp i sin rapport. Blant dei er innspel til straffelova sine reglar om seksuallovbrot, krisesentertilbodet for kvinner i aktiv rus, rettane til valdsutsette barn og eldre, og stoda for samiske valdsutsette.

Ytringsfriheten gjelder også i idretten

Skiløper Emil Johansson Kringstad ble ilagt bot etter å ha vist frem et banner med et politisk budskap ved målgang. NIM minner om at Grunnlovens vern av ytringsfriheten også gjelder i idretten.

I forbindelse med sesongåpningen på Beitostølen ble skiløper Emil Johannsson Kringstad ilagt en bot på 999 sveitsiske franc, etter å ha vist frem et banner med teksten «Stopp Equinor! Morgendagen smelter». Ifølge presseoppslag på nrk.no ble boten satt til dette beløpet fordi man bare har rett til å anke bøter på 1000 franc eller mer. Ifølge det samme oppslaget ble boten ilagt av en jury, og så vidt NIM forstår foreligger ennå ikke en skriftlig begrunnelse.

NIM skal ikke ta stilling til denne saken konkret, og vi vet ikke om siste ord er sagt. Saken gir imidlertid grunnlag for å minne om et viktig poeng som generelt kan bli oversett: Nemlig at Grunnlovens vern av ytringsfriheten også gjelder i idretten..

I Norge er ytringsfriheten vernet på to nokså like måter; dels gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, og dels gjennom Grunnloven § 100. EMK er en konvensjon mellom stater. Det betyr at den først og fremst pålegger den norske staten begrensninger, og bare mer indirekte pålegger private – som arbeidsgivere eller idrettsorganisasjoner – plikter.

Grunnloven § 100 er her annerledes. Grunnloven bestemmer blant annet at:

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Det er ikke bare staten som må forholde seg til dette. Denne friheten er en frihet alle har, overfor alle. Ytringsfrihetskommisjonen av 1999, som foreslo ny § 100, la til grunn at også et «privat rettssubjekt» i sine bestemmelser og avgjørelser må holde seg grensene for den klassiske ytringsfrihet (side 246). Dette gjelder også avgjørelser fra for eksempel en arbeidsgiver, som har grunnlag i avtale.

Vernet av «frimodige ytringer» er vidt. Det omfatter ikke bare politisk debatt. Om det skrev den samme ytringsfrihetskommisjonen på side 245:

Dette dekker dermed hele spektret av emner som hører hjemme i den offentlige, demokratiske debatt – lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke begrenset til det politiske felt i snever forstand («partipolitikk» e.l.). Det er heller ikke begrenset til ytringer som framsettes i det store offentlige rom – også frimodige ytringer i foreningsmøter og i diskusjoner på arbeidsplassen vil være beskyttet.

Dette innebærer ikke at ytringsfriheten er ubegrenset. Innen idretten er det for eksempel et åpenbart behov for å unngå uønsket kommersiell reklame, og for å hindre at idrett blir arena for politikk – i for stor grad.

Etter Grunnloven § 100 må også private aktører, som idrettsforbund, holde seg innenfor grensene for den klassiske ytringsfriheten. Dette betyr at idrettsforbund må eksplisitt avveie ytringsfriheten mot andre hensyn, og begrunne hvilke inngrep man gjør.

Disse grensene er det idretten som må trekke. Men grensene må trekkes slik at ytringsfriheten vernes. Dette krever avveininger og begrunnelse. Vår norske Grunnlov inneholder en angivelse av ytringsfrihetens fundament, nemlig «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Dette ble skrevet inn for å tvinge lovgiver og andre beslutningstakere til å avveie sine gode formål mot disse verdiene.

Vernet av ytringsfriheten har blant annet sin styrke gjennom dette kravet til avveininger og begrunnelse. Dette gjelder altså også for idretten.

NIM har tidligere laget podkast om teamet idrett og ytringsfrihet, lytt til denne her:

Europakommisjonens forslag til European Media Freedom Act

NIM-H-2022-030

NIM-H-2022-030 (pdf) 190.83 KB

Til: Kultur- og likestillingsdepartementet

NIM har gitt innspill til Europakommisjonens forslag til forordning om pressefrihet, som også vil ha betydning for Norge. Et hovedsynspunkt er at dagens Norske regulering allerede verner pressefriheten sterkere enn i det foreslåtte regelverket. Norge kan opprettholde sitt sterkere vern, men høringsuttalelsen peker på noen hovedområder som bør få oppmerksomhet ved en fremtidig implementering og ved norske myndigheters arbeid frem til da.

Ny avgjørelse i EMD – ingen krenkelser av EMK i tomtefestesak

Tomtefestelovens regler om festeavgift er ikke i strid med det menneskerettslige eiendomsvernet, ifølge Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Torsdag denne uken avsa EMD i avdeling dom i en sak om tomtefeste som har versert for domstolene i femten år. Den gir svar på om endringene myndighetene gjorde i tomtefesteloven etter den ble ansett menneskerettighetsstridig i 2012, er tilstrekkelige.

I 2012 kom Domstolen i Lindheim-saken til at tomtefesteloven fra 2004 var i strid med EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1). Spørsmålet var da om reguleringen i tomtefesteloven om at fester kunne feste til evig tid for samme pris, kun oppjustert av konsumprisindeksen, var i strid med EMK P1-1. Domstolen mente den daværende lovgivningen utgjorde et brudd på EMK P1-1 fordi den ikke etablerte en «fair balance» mellom avtalepartene, men grep uforholdsmessig inn i den enes eiendomsrett.

Myndighetene innrettet seg etter dommen ved å endre loven i 2015. Etter de nye reglene i tomtefesteloven kan grunneierne justere festeavgiften med inntil to prosent av markedsverdien, oppad begrenset til 9000 kroner per dekar, justert etter konsumprisindeksen fra 2002.

Grunneieren til Ullern Terrasse, som Lindheim-saken dreide seg om, døde i 2018. Eiendommen ble arvet av stiftelsen Karibu. I den nylig avsagte dommen har stiftelsen Karibu klaget saken inn for Domstolen på nytt, etter at de ikke fikk medhold i norske domstoler for å øke festeavgiften utover det som fulgte av den reviderte tomtefesteloven § 15 fjerde ledd. De hevdet at dette utgjorde brudd på deres rettigheter etter EMK P1-1.

Spørsmålet i saken var om myndighetene, når de bestemte at klageorganisasjonen ikke kunne øke festeavgiften, sikret en rettferdig balanse mellom de motstridende interessene. I denne vurderingen er det sentralt om inngrepet innebærer en «individual and excessive burden» (avsnitt 74).

Domstolen vurderte viktigheten av forholdet mellom verdien av tomten og festeavgiften som et element i en større helhetsvurdering. De kom til at dette ikke utgjorde et avgjørende element i vurderingen (avsnitt 88). For det første ga ikke de nasjonale retningslinjene for å regne ut tomteverdien ubalanserte utslag (avsnitt 85). Det at det var særlig stor avstand mellom festeavgiften og tomteverdien i dette tilfellet var heller ikke et vektig argument, ettersom eierskap i eiendommen for stiftelsen Karibu er fordelaktig, ved at den er en risikofri, passiv investering, med mulighet for fremtidig økning i festeavgiften.

I den helhetlige avveiningen, påpekte Domstolen at det var foretatt en særlig grundig lovgivningsprosess, hvor målet var å finne en rettferdig balanse mellom de berørte partene med sikte på å ivareta eiendomsvernet etter EMK P1-1 (avsnitt 91-92). Hvordan myndighetene velger å gjøre dette, faller innunder deres skjønnsmargin. Den sosiale grunngivningen for reglene, herunder den generelle interessen i å unngå at festeavgiften blir for høy for festerne, ble tillagt vekt til tross for at dette ikke gjorde seg gjeldende i den konkrete saken (avsnitt 93).

I lys av statenes skjønnsmargin, kom Domstolen til at den gjeldende lovgivningen sikrer en rettferdig balanse mellom de motstridende interessene i saken. Det forelå følgelig ikke noe brudd på EMK P1-1.

Rus og menneskerettigheter: Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)

LAR er en livreddende behandling for mange rusavhengige, og sparer årlig rundt hundre menneskeliv. Vi har tatt en prat med Gabrielle Welle-Strand, som er forsker ved Senter for rus- og avhengighetsforskning. I denne videoen deler Gabrielle sine tanker om hva hun mener er noen av utfordringene med dagens LAR-behandling.

«Tengs-saken» – forrang i praksis

7. november 2022, startet rettssaken mot en ny tiltalt i saken om drapet på Birgitte Tengs i mai 1995. Tre dager før dette, 4. november 2022, opphevet Agder lagmannsrett siste rest av domstolenes behandling av «fetteren» som en mistenkt i saken. Lagmannsretten opphevet da dommen som påla fetteren å betale oppreisning for det drapet han ikke hadde begått.

Etter dette foreligger det ikke noe som kan så tvil om fetterens uskyld. Lagmannsrettens avgjørelse har også generell betydning, ved at den illustrerer hvordan domstolene kan løse konflikt mellom norske lovregler og menneskerettigheter som har rang over norsk lov. Ikke minst belyser den hvordan kravet på et «effektivt rettsmiddel» etter EMK artikkel 13 kan ha betydning.

Sakene om fetteren har en lang historie i rettsvesenet. Han ble først domfelt i Karmsund herredsrett i 1997. Deretter ble han frifunnet for drap, men likevel dømt til å betale oppreisning, av Gulating lagmannsrett i juni 1998. Det er denne dommen som nå er opphevet.

Høyesterett behandlet senere spørsmålet om lagmannsretten hadde krenket uskyldspresumsjonen. Lagmannsretten hadde både frifunnet fetteren for drap, og lagt til grunn at han sannsynligvis hadde begått handlingen da oppreisning ble idømt. Da dette temaet ble brakt inn for Høyesterett mente et mindretall på to dommere at man ikke kan innta slike uforenelige standpunkter, mens flertallet la til grunn at standpunktene var forenelige gitt en tilstrekkelig begrunnelse. Spørsmålet gikk videre til EMD som konstaterte at Høyesteretts egen begrunnelse var i samsvar med uskyldspresumsjonen, men at uskyldspresumsjonen likevel var krenket ved at lagmannsrettens uheldig formulerte dom ikke var opphevet.

Senere har det versert saker om erstatning for uberettiget straffeforfølgning, og saken er begjært gjenåpnet flere ganger. Slike begjæringer er også avvist fordi den absolutte fristen for gjenåpning er oversittet. Fristen etter den tidligere tvistelovens § 408 var opprinnelig fem år, senere forlenget til ti år.

Fristen var for lengst utløpt da ny begjæring innkom i 2021. Fristregelen er absolutt utformet. Etter lovens klare ord hadde ikke domstolene hjemmel til å ta begjæringen til følge.

Dette var imidlertid uforenlig med uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 og kravet på et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13, la lagmannsretten til grunn. Begjæringen måtte derfor både behandles og tas til følge. Det forelå en direkte motstrid, og da måtte domstolen ha kompetanse likevel. Lagmannsretten uttalte blant annet:

Når situasjonen nå er at man i praksis kan se bort fra at han har begått drapet, og en annen person er tiltalt for handlingen, finner lagmannsretten at hensynet til hans behov for å bli renvasket veier så tungt at det ville stride mot hans rett til effektivt nasjonalt rettsmiddel mot krenkelsen å avvise begjæringen om gjenåpning med den begrunnelse at fristen i tvistemålsloven 1915 § 408 annet ledd er utløpt. Dommen i erstatningssaken som utpeker ham som drapsmann, kan ikke bli stående.

Lagmannsretten uttaler at den ikke ved dette har utformet noen ny rettssetning, det er det lovgiver som eventuelt må gjøre. Den nøyer seg med å konstatere at fetterens «individuelle rettigheter etter bestemmelsene» vil bli krenket dersom fristbestemmelsen legges til grunn.

Muligheten for at det kan ligge slik an, er imidlertid et generelt fenomen. Lagmannsrettens avgjørelse er derfor illustrerende for hvordan menneskerettighetene kan etablere interne hjemmelsgrunnlag når det er nødvendig.

NIM deltar på FNs klimatoppmøte i Egypt

Mellom 6. og 18. november skal delegasjoner fra hele verden samles for å forhandle om løsninger på klimakrisen under FNs klimatoppmøte (COP27) i Egypt. Dette haster. Verden er allerede 1,1°C varmere enn preindustriell tid, og klimaendringene er allerede tydelige.

Uten klimaendringene ville de dødelige hetebølgene i Storbritannia i sommer tatt færre liv. Sommerens striregn i Pakistan var i visse perioder var opp mot 50 % verre på grunn av klimaendringene, som førte til enorme flommer der minst 1500 mennesker mistet livet. Folkehelseinstituttet mener at klimaendringene er en av de største truslene mot folkehelsen i Norge, og ifølge Høyesterett er det «ikkje tvilsamt at fylgjene av klimaendringar i Noreg vil kunne føre til tap av menneskeliv, til dømes ved flaum eller jordras».

Dette påvirker menneskerettighetene. Et skadet klimasystem vil føre til mer ekstremvær som truer menneskers liv, hjem, helse, biologisk mangfold og naturen vi avhenger av. Menneskerettighetene forplikter stater til å beskytte sine innbyggere mot slike trusler ved å kutte utslipp etter menneskerettigheter som retten til liv, privatliv, helse, eiendom og et levelig miljø. Klimaendringene er med rette beskrevet som en av de største truslene mot menneskerettighetene av 161 land i en resolusjon fra FNs generalforsamling.

For å fremme dette perspektivet, reiser NIMs fagdirektør Jenny Sandvig og rådgiver Hannah Cecilie Brænden til COP27 på søndag. Under klimatoppmøtet vil NIM arbeide for at de nasjonale delegasjonene er bevisste på sine menneskerettslige forpliktelser til å avverge klimaendringene for å sikre nåværende og fremtidige generasjoners rett til liv og helse, og NIM har tre hovedformål med deltakelsen:

1. Fremme oppfordringer fra 119 nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner til delegasjonene

Sammen med vår globale allianse GANHRI av 119 nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, har vi gått sammen om et felles brev med åtte oppfordringer til alle delegasjonene.

Brevets hovedbudskap er at alle land må gjennomgå og styrke sine mål for å kutte klimagassutslipp innen 2030, slik de forpliktet seg til i Glasgow-pakten. FNs miljøprogram advarte i forrige uke om at verden er på vei mot en katastrofal oppvarming på 2,5°C, og FNs klimapanel har advart om at vinduet for å sikre en levelig fremtid for alle er i ferd med å lukkes. For å kunne effektivt og tilstrekkelig beskytte menneskerettighetene, må alle stater derfor gjøre mer for å begrense oppvarmingen til 1.5°C. Dette er særlig viktig når vi vet at oppvarming over 1.5°C kan føre til at irreversible vippepunkter utløses, som innebærer alt fra kollaps av Grøndlandsisen med potensielt syv meter havstigning, til brå tining av boreal permafrost og dermed ukontrollerbare metangassutslipp. GANHRI understreker også at nye olje- og gasstillatelser ifølge det internasjonale energibyrået er uforenelig med å begrense oppvarmingen til 1.5°C.

Videre løfter GANHRI frem i brevet at stater må sørge for at sivilsamfunnet kan delta fritt i klimaforhandlingene, og at miljøforsvarere beskyttes før, under og etter COP27. Fem av FNs spesialrapportører har slått alarm om restriksjoner på sivilsamfunnets deltagelse på klimatoppmøtet.

NIM vil arbeide for å fremme GANHRIs oppfordringer i forhandlingene som pågår. Vårt åpne brev kan lastes ned her.

2. Bidra til gode diskusjoner om klima og menneskerettigheter

NIM skal arrangere panelsamtalen «Taking stock of climate change and human rights – what’s new since COP26, and what to expect going forward?” torsdag 10. november på Bellonas Pavilion i Blue. Mer informasjon om panelsamtalen er tilgjengelig her: https://www.nhri.no/en/kalender/taking-stock-of-climate-change-and-human-rights-whats-new-since-cop26-and-what-to-expect-going-forward/

3. Observere pågående forhandlinger

NIM vil også delta på en rekke andre arrangementer og være observatør til de pågående forhandlingene, med sikte på å fremme menneskerettighetene i diskusjonene som pågår.

Vil du komme i kontakt med oss?

Dersom noen ønsker å komme i kontakt med NIM i Egypt, kan fagdirektør Jenny Sandvig nås på telefon 0047 993 73 602 eller e-post jenny.sandvig@nhri.no.

Rådgiver Hannah Cecilie Brænden er tilgjengelig på telefon 0047 468 97 943 eller e-post hannah.braenden@nhri.no.