NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har sammen med Likestillingsombudet sendt brev til justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl hvor vi sammen ber om et dialogmøte om anbefalinger fra FN-organene til Norges arbeid mot vold mot kvinner og hvordan departementet jobber med å følge opp disse.
Denne artikkelen kan du også lese på nordsamisk her.
Denne veka, 24. til 30. oktober, vert samisk språkveke markert. Samisk språkveke er til for å vise fram og løfte opp dei samiske språka, slik at fleire får vite kva samisk språk og kultur inneberer. Målet er at dei samiske språka skal verte sett og høyrde over alt gjennom veka.
Språk spelar ei grunnleggjande rolle i kvardagen til alle menneske. Språk er eit verktøy for kommunikasjon, utdanning, sosialt samspel og utvikling. I tillegg er språk eit viktig uttrykk for den einskilde sin identitet, kulturelle historie og bakgrunn, tradisjonar og minner.
Ifølgje UNESCO finns det om lag 6000 til 7000 språk i verda. Fire prosent av desse vert snakka av 97 prosent av befolkninga i verda. Mange språk står i fare for å døy ut, fordi dei ikkje vert tilstrekkeleg mykje brukt.
Av dei tre offisielt anerkjende samiske språka i Noreg er alle rekna som truga. UNESCO har klassifisert nordsamisk som eit truga språk, medan sørsamisk og lulesamisk er klassifisert som alvorleg truga. Derfor er det viktig å ha moglegheit til å kunne lære seg samisk, og at dei samiske språka vert brukt og synleggjort i det offentlege.
Dei samiske språka har eit menneskerettsleg vern etter Grunnlova. Etter Grunnlova § 108 skal dei statlege styresmaktene «leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv». Denne har ein nær samanheng med FNs konvensjon om sivile og politiske rettar, som også gir føringar for mellom anna samisk språk.
I tillegg har samisk eit vern etter fleire andre konvensjonar, inklusive minoritetsspråkspakta som gir eit særleg vern til regions- og minoritetsspråk. Noreg ratifiserte minoritetsspråkpakta i 1993, og definerer mellom anna nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk som minoritetsspråk i Noreg. Desse språka er dermed verna av pakta for Noreg sin del.
Samiske språkrettar kjem til syne fleire stader i det norske lovverket. I språklova § 5 vert det I språklova § 5 vert det slått fast at samisk er urfolksspråket i Noreg, og at samiske språk og norsk er likeverdige språk. Språka er også jamstilte.
Kapittel 3 i samelova gjev ei rekkje rettar til å bruke samisk i møte med ulike offentlege organ. Til dømes følgjer det av samelova § 3-2 at lover og forskrifter av særleg interesse for heile eller delar av den samiske befolkninga skal verte omsett til samisk. Særleg viktig er sameloven § 3-3, som seier at den som henvender seg til eit lokalt offentleg organ innanfor det samiske forvaltningsområdet, har rett til å få svar på samisk. Den som henvender seg skriftleg på samisk til eir regionalt offentleg organ i forvaltningsområdet, til dømes Statsforvaltaren, har rett til å få skriftleg svar på samisk.
Kapittel 3 i samelova gir også utvida rett til bruk av samisk i mellom anna helse- og omsorgssektoren, og i rettsvesenet.
Vidare inneheld opplæringslova ei rekkje rettar for barn i grunnskulen og i den vidaregåande opplæringa til opplæring i og på samisk. Innanfor forvaltningsområdet for samisk språk har samiske elevar i grunnskulen rett til opplæring i samisk og til å få anna undervisning på samisk. Alle samiske elevar i grunn- og vidaregåande skole har rett til opplæring i samisk, uansett kvar i landet dei bur.
I dag feires FN-dagen verden over. Hvert år markeres denne dagen for å feire at FN-pakten trådte i kraft den 24. oktober 1945. Formålet med dagen er å minne oss på De Forente Nasjoner (FN) sine mål og hva organisasjonen har oppnådd. Målet med FN er å sikre fred og sikkerhet, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling på tvers av landegrenser. I dag har FN 193 medlemsland, deriblant Norge.
FN ble til i kjølvannet av andre verdenskrig for å opprettholde freden i fremtiden. I februar 1945 ble USAs president Franklin D. Roosevelt, Storbritannias statsminister Winston Churchill og Sovjetunionens leder Josef Stalin enige om å opprette en ny verdensorganisasjon. Noen måneder senere begynte undertegningen av FN-pakten. Etter å ha blitt ratifisert av mange land, inkludert de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, trådte FN-pakten i kraft den 24. oktober 1945. FN ble dermed formelt opprettet for 77 år siden.
FN-pakten er altså avtalen som setter rammene for verdensorganisasjonen. Traktaten kan regnes som FNs grunnlov siden den beskriver reglene og prinsippene for styringen av FN. Av pakten fremgår det hvilke saker FN skal jobbe for og hva landene må gjøre for å oppnå målene, samt hvilke rettigheter og forpliktelser medlemslandene har i FN. FN-pakten slår også fast at FN skal være et samlingspunkt for landene i arbeidet for å nå målene.
En arena for internasjonalt samarbeid er fortsatt helt nødvendig for å møte en rekke av dagens utfordringer. I dag er det krig og konflikt mange steder i verden, og flere mennesker er drevet på flukt. Noen land har i de siste årene også hatt en betydelig demokratisk tilbakegang hvor mennesker opplever å miste rettigheter de tidligere hadde. Dette går særlig utover sårbare grupper i samfunnet. I tillegg endres klimaet i et raskt tempo, og utgjør en prekær trussel mot realiseringen av menneskerettighetene. For å finne gode løsninger på disse komplekse utfordringene er det derfor viktig at landene fortsetter å jobbe sammen for å skape en bedre verden.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringssvar til forslag til ny forskrift om medvirkning i barnevernet. NIM mener at utkastet til forskrift gir et godt rettslig rammeverk for ivaretakelsen av retten til medvirkning, men har enkelte kommentarer og forbedringspunkter.
Essay av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM. Opprinnelig publisert i Vårt Land 15. oktober 2022.
Selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg.
Hun sitter på gata utenfor et grått kontorbygg jeg går forbi på vei til jobb. Kopp foran seg, selv om ingen bruker kontanter lenger, jeg tenker på hvordan nåtidens betalingsløsninger har gjort hverdagen for folk som må be om penger, om mulig enda verre.
Ofte er hun ruset, andre ganger smiler hun litt beskjemmet. Når jeg av og til husker det, har jeg noen kontanter å putte i den som oftest tomme koppen. Av og til går vi til Narvesen sammen og kjøper litt mat. Den siste gangen snakket hun om bladene på trærne, om hvordan lyset falt på dem om ettermiddagen, det er gyllent, sa hun, smilte, den ene tanna borte, sår på leppa, det er gyllent.
Høstlyset på bladene er gyllent. Det er ikke livet for de mange tusen som lever med ruslidelser i Norge. I 2020 døde 324 mennesker av overdose, det høyeste tallet på 20 år. Til sammenlikning døde 95 personer i trafikken samme år. Tenk på alle tiltakene vi som samfunn har iverksatt for å komme oss under 100 dødsfall der, nullvisjon, hvert liv teller.
Det er lett å lese overdosetallene og gå videre. Gå forbi, slik jeg ofte gjør om morgenen, gjerne etter en runde med meg selv og min egen samvittighet om jeg skal engasjere meg i mitt medmenneske som sitter der på gata, eller ikke. Hvis jeg skal være helt ærlig, avhenger det veldig av hvilke livsbriller jeg ser verden gjennom nettopp den dagen. Noen ganger rekker ikke omsorgen min så langt, jeg irriterer meg, tenker, hvorfor tar hun seg ikke bare sammen, kanskje hun har seg selv å takke. Og de dagene, hvor hjertet mitt er lite og knirkete, går jeg bare forbi. Jeg er ikke alene om det.
Da Norges institusjon for menneskerettigheter i 2021 begynte et omfattende prosjekt om rusbrukeres menneskerettigheter, hadde vi mange møter med mange av de kunnskapsrike organisasjonene og fagpersonene som jobber på feltet. Ett ord dukket alltid opp først: Stigma. At de aller fleste av oss aksepterer at det finnes mennesker som det er greit å se litt ned på. I motsetning til andre grupper som også strever med lidelser som fører til destruktiv adferd, men som vi er enige om at fortjener hjelp, ikke straff og stigma.
Om disse overdosetallene hadde vært annerledes uten stigmaene, vet vi ikke. Menneskerettslig har det uansett ingen ting å si. «Anerkjennelsen av iboende verdighet og like rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten», står det i fortalen til verdenserklæringen om menneskerettigheter. Sånn har det ikke føltes for rusavhengige.
Arild Knutsen, den dyktige lederen for organisasjonen for en human ruspolitikk, har kalt behandlingen av denne gruppa for en total utstøting og dehumanisering. Men også de som bruker rus uten å ha tung avhengighetsproblematikk, forteller om ulike former for stigma. Hvordan kom vi dit? Og har menneskerettighetene gjort noe med det?
Historisk har det internasjonale narkotikapolitiske samarbeidet vært preget av kontrolltiltak. FNs tre narkotikakonvensjoner, som krevde kriminalisering av befatning med narkotika, var sentrale på siste halvdel av 1900-tallet. Målet var en verden fri for ulovlige rusmidler. For å oppnå dette, tok mange land i bruk strenge og repressive virkemidler mot brukere.
Også norsk narkotikapolitikk fulgte denne utviklingen. Fra midten av 1960-tallet så vi på rus gjennom et straffeprisme, på 1980-tallet skjerpet vi straffene, og mot slutten av århundret økte antallet narkotikarelaterte straffesaker kraftig.
Men parallelt med dette, økte også kritikken mot kriminalpolitikken på narkotikafeltet.
Flere land erstattet strafferettslige virkemidler med helsemessige, samtidig som folkehelseperspektiver og menneskerettslige perspektiver fikk større oppmerksomhet. En rekke menneskerettsorganer fremmet anbefalinger som pekte på behovet for en endring fra et straffeperspektiv over til et hjelpeperspektiv, og en rettighetsbasert tilnærming til ruspolitikk. Hvis Thorvald Stoltenberg hadde levd, ville han nok formulert dette som at vi må «erstatte den uniformerte knyttneven med åpne, hjelpende hender.»
«Har du blitt straffet for rusbruk noen gang», spør jeg henne en dag i Narvesen-køen. Såret på leppa har grodd, tannen mangler fortsatt. Det er overskyet og hun er sliten. «Klart det, alle har det», sier hun. Forteller om leiligheten som ikke lenger var der, kompisen som var død og hvor kaldt det var den vinteren.
De aller fleste slutter å lese en slik artikkel akkurat her. Orker ikke tenke mer på dette. Jeg har tenkt sånn selv mange ganger.
Hvordan skjer endringer i et samfunn? Sivende, som det gylne høstlyset? Hvilke faktorer gjør at vi skifter mening og perspektiver? Svaret er, som det ofte er, sammensatt. I synet på rus og straff bidro enkeltpersoner med sterk drivkraft til at systemtenkningen gradvis endret seg, samtidig som vi fikk bedre kunnskap. Dette førte til at staten satte ned et utvalg, rusreformutvalget, for å se på virkemidlene man bruker i ruspolitikken i lys av dette endrede kunnskapsbildet.
Straffereguleringer påvirker holdninger. Det er meningen. Rusreformutvalget pekte blant annet på at strafflegging innebærer en stigmatisering av lovbryteren. Det er dessuten grunn til å tro at frykten for straff, gjør at mange ikke tør å be om hjelp.
Men vil ikke avkriminalisering føre til økt bruk fordi man mister et ris bak speilet, på jusspråket gjerne kalt straffens preventive funksjon? Rusreformutvalget konkluderte med at den beste tilgjengelige kunnskapen tilsier at avkriminalisering neppe vil forårsake en særlig endring i bruken av narkotika. Vi mangler empirisk grunnlag for å hevde det. Samtidig har vi heller ikke empirisk grunnlag for å hevde det motsatte, sier FHI. Men at tunge rusbrukere straffes, har åpenbart preget våre holdninger til gruppen. Til de brillene vi ser menneskene med, når vi passerer dem på gata. Derfor har avkriminaliseringsdebatten vært så viktig.
Den politiske utviklingen som fulgte, er godt kjent. Helseminister Høie uttalte noe av det fineste som er sagt på norskengelsk i norsk politikk direkte til Arild Knutsen: «you had right, I had wrong.» Uavhengig av hva man måtte mene politisk om noe som helst, er offentlig fremvisning av evnen til å skifte mening på grunnlag av velfunderte argumenter, en sjelden og vakker ting.
Da det ble avdekket at ransakinger og andre undersøkelser var benyttet i saker hvor det ikke var grunnlag for det, fremmet Riksadvokaten nye retningslinjer om bruk av tvangsmidler i russaker. Slike ulovlige etterforskningsskritt kan innebære krenkelser av retten til privatliv. Det bidrar også til opprettholdelsen av stigma. Ting var i bevegelse.
Regjeringen Solberg med Høie i spissen fremmet forslag om å avkriminalisere bruk og oppbevaring av rusmidler til egen bruk. De foreslo ikke å skille mellom personer med og uten ruslidelser. Og akkurat det skulle vise seg å være kjernen i saken.
Da saken ble behandlet på Stortinget, var det ikke lenger flertall for Høies forslag. Det var bred enighet om at tungt rusavhengige ikke lenger burde straffes. Men Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsket ikke å oppheve straffetrusselen for andre typer brukere.
Samtidig var kritikerne av reformen bekymret for signaleffekten av en avkriminalisering, for at bruk av narkotika ville ufarliggjøres og for konsekvensene dette ville ha for narkotikabruken blant ungdom. Den brede reformen kollapset derfor der. Regjeringen har varslet at de er på ballen og jobber med en ny reform med søkelys på behandling og forebygging.
Men før regjeringen rakk å revurdere, ramlet spørsmålet ned på bordet til vår tredje statsmakt, domstolene. De måtte ta stilling til om rusavhengige fortsatt kan straffes for besittelse til eget bruk, når det nå egentlig ikke lenger er et politisk flertall for dette. Nei, sa Høyesterett i april i år, fordi det er «bred enighet» om at tungt rus-avhengige ikke bør straffes. Dette kan kanskje høres ut som en avkriminalisering, men er egentlig ikke det. Handlingene er fortsatt straffbare, men det utmåles ikke straff. Og der står saken. Men rusreformens reise via tre statsmakter viser uansett at synet på rus har endret seg. Raskere enn mange kanskje ventet.
Et problem med den ofte polariserte diskusjonen om avkriminalisering, er at den skygger for de andre samtalene som det er nødvendig å ta: Hvordan kan vi gjøre situasjonen for rusavhengige bedre? Hvordan kan vi hindre at mennesker blir avhengige? Vi trenger en bredere reformdiskusjon, uavhengig av hva man måtte mene om kriminalisering. En slik reformdiskusjon har klare bånd til menneskerettigheter, som retten til helse. NIM har nylig utgitt rapporten «Rus og menneskerettigheter». Der peker vi på en rekke menneskerettslige mangler i måten vi møter rusbrukere i Norge. Mesteparten handler om hjelpetilbudet til denne gruppen, hvor forskning og en rekke tilsyn har funnet flere svakheter de senere årene.
Ruslidelser opptrer ofte ikke alene, men gjerne i komplekst samspill med psykiske lidelser. Pasienter med alvorlige psykiske og rusrelaterte lidelser lever rundt 15 år kortere enn den øvrige befolkningen. Og fordi den er stigmatisert og marginalisert, utsettes den for usaklig forskjells-behandling og diskriminering innenfor flere områder, blant annet i helsevesenet.
Barn og unges rusbruk reiser egne og komplekse spørsmål, ofte koblet til andre kjente utfordringer: Økning i psykiske lidelser; utfordringer i barnevernet og hvordan man hjelper barn som har det skikkelig vanskelig, og som gjerne faller mellom alle stoler. Rus kan være en årsak, men er kanskje oftere et symptom. Og selv om problemkomplekset er godt kjent for alle aktører på feltet, er det vanskelig virkelig å få i gang gode diskusjoner om alle innsatsområder og prioriteringer som er nødvendige for å få til en reell rusreform. En slik reform handler om mye mer enn spørsmål om straff. Så selv om en bølge av endring har truffet rusfeltet, er det fortsatt et hav som må flytte seg.
Jeg har ikke sett henne på lenge. Løvet er gult igjen, lyset treffer gyllent. Kanskje rakk ikke den lenge varslede reformen å gjøre noe for henne, kanskje ble hun en del av tallene vi egentlig ikke ønsker å tenke på. Kanskje kom hun seg ut. Kanskje gjemmer hun misbruket sitt bedre, slik mange rusavhengige gjør, uten å tilhøre en klar kategori som tungt rusavhengig, som om det er et enkelt definerbart begrep.
Men menneske, det er enklere å definere, heldigvis. La oss begynne der
I dag lanserte Likestillings- og diskrimineringsombodet (LDO) rapporten «Kontroller uten kontroll». I rapporten kartlegg ombodet etniske minoritetar sine opplevingar i møte med politiet i det offentlege rom.
Rapporten byggjer på ei kvalitativ undersøking, der LDO har gjennomført over 40 intervju med ungdom og vaksne frå Oslo-området som alle hadde vore i kontakt med politiet i det offentlege rom, med varierande hyppigheit. Vidare byggjer rapporten på ei spørjeundersøking der i underkant av 1600 elevar i vidaregåande skule i Oslo og Drammen tok del.
Rapporten inneheld også ei juridisk undersøking der ombodet vurderer føresegner i politilova opp mot Noreg sine menneskerettslege plikter, særleg etter FNs rasediskrimineringskonvensjon, og på bakgrunn av tilrådingar frå FNs rasediskrimineringskomité.
Retten til å ikkje verte diskriminert er godt forankra menneskerettsleg. Det følgjer av Grunnlova § 98 at ikkje noko menneske må verte utsett for usakleg eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Dette kjem til syne fleire stadar i lovgjevinga elles, mellom anna i likestillings- og diskrimineringslova som forbyr diskriminering på grunn av mellom anna etnisitet, jf. § 6. Forbodet omfattar både direkte og indirekte diskriminering.
Ein har også eit diskrimineringsvern etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Artikkel 14 i konvensjonen pålegg statane å sikre at rettane nedfelt i konvensjonen vert verna likt for alle, uavhengig av mellom anna etnisitet, språk og nasjonalt opphav. Dette gjeld mellom anna for EMK artikkel 8, som vernar retten til respekt for privatlivet. Den europeiske menneskerettsdomstolen har slått fast at politikontrollar og visitasjon er å rekne som inngrep i EMK artikkel 8.1Sjå til dømes Gillan og Quinton mot Storbritannia (4158/05) avsn. 63.
Vidare har etniske minoritetar eit vern mot diskriminering etter FNs rasediskrimineringskonvensjon. Konvensjonen sikrar mellom anna likskap for loven og forbyr diskriminering på grunn av rase, hudfarge, avstamming eller etnisk eller nasjonalt opphav. Konvensjonen er innlemma i norsk rett gjennom likestillings- og diskrimineringslova, og gjeld som norsk lov.
Fleirtalet av informantane i den kvalitative undersøkinga meinte at dei vert stoppa av politiet på grunn av hudfargen deira eller den etniske bakgrunnen deira. Informantane fortel vidare at dei opplev hyppige kontrollar. Nokre rapporterer om årlege kontrollollar, medan nokre rapporterer om månadlege kontrollar eller kontrollar kvar veke. Særleg gutar og menn med etnisk minoritetsbakgrunn rapporterte at dei vert stoppa og kontrollert hyppig av politiet.
Informantane framheva at hudfarge, kombinert med klesstil og om ein er samla i grupper, auka sannsynet for å fange merksemda til politiet og leie til større sannsyn for å verte kontrollert. Fleire peika også på at uformelle samtalar med politiet ofte glir over til å verte kontrollar. Vidare peika informantane på manglande grunngjeving frå politiet på kvifor ein vart stoppa, og at ein vart møtt på ein aggressiv måte dersom ein spurte om å få ei grunngjeving.
Ifølgje spørjeundersøkinga hadde 11 prosent av respondentane opplevd å verte kontrollert av politiet i løpet av det siste året. Av desse var personar med etnisk minoritetsbakgrunn noko overrepresentert. Av respondentane som hadde opplevd tre eller fleire politikontrollar, utgjorde etniske minoritetar 51 prosent.
På bakgrunn av funna i rapporten og den juridiske gjennomgangen fremjar ombodet ei rekkje tilrådingar, mellom anna til Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet.
Til dømes tilrår ombodet at Politidirektoratet utviklar ein standardisert kontrollmekanisme til politidistrikta som er eigna til å avdekkje og hindre diskriminerande praksis i situasjonar der politiet tek i bruk maktmiddel. Ombodet tilrår også at direktoratet utviklar retningslinjer for kven som skal veljast ut til kontroll ved massevisitasjonar etter føresegna, og at utveljinga må skje etter individualisert mistanke basert på rimelege og objektive kriterium for å unngå diskriminerande praksis. Vidare tilrår ombodet at direktoratet utviklar ei felles tolking av politilova § 7 bokstav, som heimlar massevisitasjonar.
Vidare tilrår ombodet at Justis og beredskapsdepartementet gjer ei utgreiing i samarbeid med Datatilsynet av moglegheiter for å føre statistikk over politiet si oppfatning av etnisiteten til den dei kontrollerer. Vidare fremjar ombodet ei tilråding om at departementet gjer ei utgreiing ei lovfesta grunngjevingsplikt for politiet i samband med kontrollar og visitasjonar. Ombodet tilrår også å evaluere både politiet si praktisering av politilova § 7 a, og om den er eit eigna verktøy for å motvirke valdskriminalitet.
I 2021 vart Trøndelag politidistrikt felt i Diskrimineringsnemnda for brot på forbodet mot diskriminering på grunn av etnisitet. I avgjerda slo nemnda mellom anna fast at manglande loggføring av politikontroll i dette tilfellet innebar indirekte diskriminering, fordi praksisen gjorde det vanskelegare for klagaren å påvise diskriminering, og at klagaren følgjeleg vart stilt dårlegare på grunn av etnisitet.
Vidare er Oslo politidistrikt i gang med å innføre ei forsøksordning med kvitteringar ved kontrollar og ransaking, etter oppmoding frå Stortinget.
NIM meiner ombodet sin rapport er eit viktig kjelde til empiri og kunnskap om etniske minoritetar sitt møte med politiet i offentlege rom, og eit viktig bidrag til eit felt der det skjer ei politisk og rettsleg utvikling.
Heile rapporten, med alle tilrådingane, er tilgjengeleg på LDOs nettsider
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har skrevet et innspill til straffelovrådet hvor vi gjør rede for hvilke krav menneskerettighetene stiller til lovgivning på straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd og en såkalt «samtykkelov». Et menneskerettslig krav er at individets fysiske og psykiske integritet og seksuelle selvbestemmelsesrett må sikres ved at ufrivillig seksuell omgang er kriminalisert i nasjonal lovgivning. Det er også klart, etter menneskerettighetene, at det ikke kan kreves fysisk motstand for at noe skal anses som voldtekt. Samtidig setter ikke menneskerettighetene spesifikke krav til hvordan lovteksten utformes for å ivareta disse menneskerettslige kravene. Videre er det et ufravikelig krav at det fremgår rimelig presist av lovgivningen hvilke handlinger som dekkes av straff.
NIM mener menneskerettighetene tilsier at det er behov for at straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd endres slik at de i større grad fanger opp ufrivillig seksuell omgang. Situasjoner der en person verbalt eller gjennom annen kommunikasjon har avvist den seksuelle omgangen, er slik NIM ser det ikke tilstrekkelig dekket i dagens straffelovgivning.
Den globale alliansen for nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner (GANHRI) har gått inn for å forlenge NIMs A-status for fem nye år. NIM fikk A-status første gang i 2017.
Alle nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner (NHRIer) med A-status evalueres hvert femte år, hvor de må vise at man oppfyller FNs krav til nasjonale institusjoner. For å styrke legitimiteten og statusen til slike institusjoner har komiteen skjerpet praksis og blitt strengere de senere årene.
NIM ble evaluert i oktober i år og underkomiteen for akkreditering anbefaler at NIM blir re-akkreditert med A-status. Dette blir senere formelt vedtatt av styret i GANHRI. Av de 119 medlemmene har 89 A-status, og 30 B-status (per juni 2022). Dette er med andre ord en viktig annerkjennelse av at NIM opererer fullt i tråd med de kravene som FN stiller og ivaretar sitt mandat som nasjonal institusjon på en god måte.
Stortinget har gjennom NIM- loven gjennomført Paris prinsippene som regulerer hvordan FN mener nasjonale institusjoner skal være organisert og utføre sitt mandat. Et sentralt utgangspunkt er at nasjonale institusjoner skal være uavhengige, pluralistisk sammensatt og ha et bredt mandat om å «fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge». Komiteen fremmer tre anbefalinger for å enda bedre sikre dette regulatorisk. Anbefalingene knytter seg til prosess for utnevnelse av styre og direktør og prosess for eventuell oppsigelse av ledelsen. Endelig anbefales det at NIMs oppgaver med å fremme ratifisering av menneskerettskonvensjoner nedfelles som en eksplisitt del av mandatet i loven. Dette inngår allerede i det arbeidet NIM gjør.
Disse anbefalingene vil NIM ta opp med Stortingets presidentskap, i tråd med vårt tidligere innspill, i sammenheng med forslag til endringer i NIM-loven som Stortinget skal ta stilling til i nær fremtid.
Grunnlaget for disse vurderingene er NIMs søknad og «selvangivelse» av hvordan vi oppfyller FNs Paris-prinsipper. I tillegg inviterer komiteen til innspill fra eksterne aktører både nasjonalt og internasjonalt. Flere medlemmer i NIMs rådgivende utvalg har bidratt med supplerende informasjon. To uttalelser kom fra henholdsvis Advokatforeningens menneskerettsutvalg i samarbeid med Helsingforskomiteen, Eldreombudet, Amnesty Norge og CMI-UiB Centre on Law and Social Transformation, og fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i samarbeid med Barneombudet.
Les underkommiteens anbefalinger her.
Les uttalelsen fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i samarbeid med Barneombudet her.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har sendt brev til Stortingets presidentskap hvor vi informerer om at den globale alliansen for nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner (GANHRI), ved sin underkomité for akkreditering, har gått inn for å forlenge NIMs A-status for fem nye år.
Høringsrunden om et nytt forslag om kriminalisering av å utføre og markedsføre konverteringsterapi ble avsluttet i går. Forslaget må presiseres og tydeliggjøres for at det ikke skal medføre uforholdsmessige inngrep i ytrings-, religionsfriheten og retten til privatliv, mener NIM.
Regulering av konverteringsterapi er krevende. Ekstra krevende blir det fordi de metodene som kan benyttes for å få en person til å endre legning eller kjønnsidentitet, og som lovforslaget søker å regulere, varierer mye. Konverteringsterapi kan skje ved bruk av medisiner og metoder som benyttes til behandling av psykiske lidelser. Samtidig utelukker ikke departementet at meningsytringer og forkynnelse etter en konkret vurdering av samtalens gjentakende og systematiske preg kan rammes straffeloven ny § 270.1Se Høringsnotatet s. 97. Det er særlig for denne typen ytringer og religiøse praksiser NIM er bekymret for uforholdsmessige inngrep i menneskerettighetene.
Vi uttrykker i vårt høringssvar bekymring for at reguleringen av hva som utgjør straffbar konverteringsterapi ikke er tilstrekkelig tilgjengelig og presis, som er et krav etter menneskerettighetene. Utforming av et forbud mot konverteringsterapi må formuleres på en måte slik at man unngår usikkerhet om innholdet i forbudet, og hva det er ment og ikke ment å ramme. Dette er på grunn av rettssikkerhetshensyn for personer som eventuelt blir anklaget for å ha utført eller medvirket til konverteringsterapi. Videre vil uklarhet om når straffeansvar inntrer kunne medføre at enkeltpersoner og virksomheter legger inn sikkerhetsmarginer ved sin utøvelse av menneskerettighetene for å unngå å overtre straffebudet. En klar og presis lovgivning er også viktig for ikke å slå ben under andre tiltak som er ment å gi LHBT+-personer omsorg og oppfølging. Det er blant annet fordi uklarhet om når straffeansvar inntrer, kan medføre at barn og foreldre er tilbakeholdne med å ta kontakt med skole-, helse- og barnevernstjenester av frykt for straff.
Som fremholdt i NIMs tidligere høringsuttalelse antar vi at mange som oppsøker konverteringsterapi gjør dette på grunn av tilhørighet til sitt religiøse miljø, familie eller lokalsamfunn. NIM mener at den enkeltes samtykke må få betydning for vurderingen av om handlingen er straffbar og i en eventuell straffeutmåling, slik som i andre sammenliknbare straffebud. Det kan, som departementet skriver, være vanskelig å vurdere hva som ligger bak et samtykke og i hvilken grad sosialt press kan påvirke den utsattes opplevelse av egen handlefrihet.2Se høringsnotatet s. 39. Etter NIMs syn er imidlertid de vilkår som oppstilles i bestemmelsen ikke klare nok til å begrense straffbar konverteringsterapi til de tilfeller hvor et fritt samtykke kan utelukkes.
Forslaget legger opp til en ulik regulering av konverteringsterapi som skjer overfor voksne og barn. NIM antar, som tidligere, at det er en adgang til å regulere konverteringsterapi annerledes for barn enn for voksne. Det henger sammen med at et samtykke ikke vil gi samme veiledning overfor barn, som overfor voksne. Vi peker på at sammenhengen i regelverket kan gi veiledning for å avklare hvilke handlinger som skal være straffbare overfor barn. Videre fremhever NIM at hva som er til det enkelte barns beste, herunder hvordan barnet kan sikres mot fortsatte krenkelser, og hvordan omsorgssituasjonen til barnet er, vil være sentralt i vurderingen av hvilke reaksjoner som skal iverksettes mot forelderen/omsorgspersonene der straff er aktuelt.
NIM knytter også noen kommentarer til strafferammen og til skyldkravene som er foreslått i straffeloven ny § 270. Strafferammen har betydning for om et inngrep i en beskyttet menneskerettighet, som ytringsfriheten, religionsfriheten og retten til privatliv, er forholdsmessig. Ved inngrep i ytringsfriheten henger det blant sammen med nedkjølingseffekten. NIM mener at slik forslaget nå foreligger, er det for vidtrekkende til at strafferammene som foreslås er betryggende.
I bestemmelsen foreslås ulike skyldkrav. NIM antar at et lavere skyldkrav enn forsett og uaktsomhet, kombinert med vage formuleringer i lovteksten vil kunne ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten når det gjelder samtaler om andres kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Vi mener departementet må vurdere kravet til forholdsmessighet etter artikkel 8, 9 og 10 ved fastsettelse av bestemmelsens skyldkrav.
Les hele NIMs høringsuttalelse her:
