NIMs direktør Adele Matheson Mestad holdt onsdag innlegg i en høring for storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som tredjepart på vegne av ENNHRI, et nettverk av 48 europeiske menneskerettighetsinstitusjoner.
Se innlegget i EMDs nett-TV her.
Kronikk av Cecilie Hellestveit, spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet fredag 8. september 2023, og i danske Politiken lørdag 16. september 2023.
Hvem har danskene gitt etter for? Er det «følelsene» til muslimer i Danmark, er det blodtørstige sjiamilitser i Irak, eller er det presset fra stadig mer markeringsvillige autoritære muslimske stormakter som gjør at danskene forsøker å kjøpe seg litt ro og fred?
I 2017 opphevet danskene som siste land i Skandinavia endelig sin blasfemi-bestemmelse. Da den sovende loven fra 1683 ble opphevet, sto det å lese på Folketingets hjemmesider: Religion bør ikke diktere hva som er forbudt og hva som er lov til å mene offentlig. En av initiativtagerne til lovopphevelsen uttalte til Jyllands-Posten at «loven ga religion en helt urimelig prioritet i det danske samfunnet».
Men etter fem år med en lovtilstand som reflekterer verdiene nordiske liberaldemokratiske samfunn bygger på, har danskene nå fått nok. Friheten ble for dyr.
Den 1. september ble lovforslaget om en innstramning for brenning av Koranen (og andre hellige skrifter) lagt frem. Nå blir det opptil to år på vann og brød for nordiske provokatører eller iranske kvinner som på offentlig sted vil brenne en bok mange mennesker, men også blodige regimer, holder hellig. Og vi andre skal merke oss moralen fra Danmark: For å beskytte vår frihet mot misbruk, må vi innskrenke den!
Vi små nordiske demokratier er myke mål for autoritære krefter, og har begrenset med hardtslående redskaper i verktøykassen. Det er dessuten krevende å formidle til hele den store verden at de som varmer seg over koranbålene her i nord stort sett er våre egne elendige, folk som ikke representerer makten, mens selv står i opposisjon. Det er ufarlige tullinger i kategorien Paludan, som møter forakt hos skandinaver flest. Vi finner også en og annen rasende flyktning, som irakiske Momika i Sverige. De brenner gjerne hellige bøker for å vise sin avsky med sitt fordums regime, samt vise sitt nye vertskap hvordan verden egentlig er.
Og som de roper, får de svar. Men hvem er det egentlig der ute som svarer?
De som nå kan notere seier i boken, er statene som i 1999 satte i gang en diplomatisk kampanje gjennom OIC, organisasjonen for muslimsk samarbeid, for å endre innholdet i menneskeretten til trosfrihet. Den menneskerettslige religionsfriheten nedfelt i blant annet FN-traktaten for politiske og sivile rettigheter forstås som sikringsplikt samt en begrensning på statsmaktens rett til inngrep ovenfor den enkeltes religionsutøvelse – altså en beskyttelse for individer og minoriteters rett til å praktisere sin religion uten frykt for forfølgelse. OIC drev en utstrakt global kampanje for å vri religionsfriheten til å bli en rett til beskyttelse mot ærekrenkelse av religion. Ikke individene, men religionene skulle beskyttes.
I spissen sto regimene i Saudi-Arabia og Iran (for dere som stusser på denne djevelske pakt – på dette punktet har de to kumpanene alltid vært hjertens enige. Når klimaet tillater det, gjør de gjerne felles sak for å vri lover i alskens land i «islamvennlig retning»).
Offensiven varte i rundt ti år, frem til FNs menneskerettighetsråd til slutt fikk reddet den vestlige, demokratiske forståelsen av religionsfrihet. Resolusjonen kom i mars 2011, under høydepunktet for den arabiske våren, delvis orkestrert av Tyrkia, som derfor hadde stort behov for vestlig støtte. Den vestlige forståelsen av religionsfrihet skulle implementeres gjennom «Istanbul-prosessen». Vesten (og Tyrkia) håpet at den arabiske våren ville vinne frem.
Den gang ei. Da det dro seg til, valgte Europa den enkle utvei, og lot demokratiene mot sør seile sin egen sjø. De kullseilte rimelig fort, og etter mye blod og gørr, endte de autoritære kreftene med å ta over roret i samtlige muslimske land i Nord-Afrika og Midtøsten.
Også i Tyrkia ble det nye, mørkere toner.
Tyrkias sunnimuslimske sultan, Erdogan, er blant dem som har ropt høyest på nye lover i Sverige som «beskytter muslimske verdier» gjennom å forby aktivitet som (ære)krenker islam. Men svenskene og finnene har allerede gitt etter for Tyrkias krav om å ofre kurdernes menneskerettigheter for egen sikkerhet. Svaret fra Stockholm på Erdogan krav har derfor klokelig vært nei. Muslimske lover får dere heller ha i den muslimske verden, sier svenskene.
Reaksjonene på den irakiske Momikas koranbrenning i Sverige, kommer derimot fra annet hold. De har vært orkestrert av den irakiske politiker-mullaen Muqtada al-Sadr, skruppelløs militsleder og nå (midlertidig) drevet fra makten i Bagdad. Han vil markere at sjiamuslimene er like mektige som den sunnimuslimske sultanen i Tyrkia. Også han kan vel få små skandinaviske land til å innføre islamvennlige lover.
I Sadrs eget Irak, hvor sjiamuslimske krefter har sittet med makten siden USAs invasjon i 2003, står det også dårlig til med den tradisjonelle religionsfriheten. Mer enn 90 prosent av den kristne minoriteten har flyktet fordi myndighetene – hvor Sadr har vært en sentral brikke – ikke evner eller viljer å beskytte dem. Religionenes ære, derimot, det skal vernes om.
Det er altså neppe omtanken for trosfriheten til Nordens muslimske minoriteter som driver Sadr og hans militser til å rope på skandinavisk blod.
I 2006 orkestrerte den samme Sadr voldelige demonstrasjoner i Irak mot Danmark under karikaturstriden – den gang med Iran i ryggen, i et forsøk på å samle sunnier og sjiaer på randen av borgerkrig mot en felles ytre fiende, de gudeløse, islamfiendtlige skandinavene. Den gang gjorde Sadr felles sak med sunnimuslimske palestinske Fatah, sjiamuslimske libanesiske Hizbollah, det syriske Assad-regimet og iranerne for å sette fyr på skandinaviske symboler for å «vise sin avsky» mot vestlig politisk karikaturkultur.
I 2023 er det derimot handlingen «å brenne bøker i protest» som skal til pers. Av åpenbare grunner er det få krefter i nordiske land som har det i seg å «stå klippefast opp for retten til bokbål». Det er bare å gratulere Sadr og hans kumpaner med å ha identifisert det svakeste leddet i vårt nordiske forsvarsverk. Det glapp for danskene.
Det kommer ikke til å stanse her. For det er neppe religionsfriheten de ønsker å styrke. Ifølge det amerikanske instituttet Pew research har overgrep mot religiøse minoriteter i stater i Midtøsten og Nord-Afrika fra 2007 til 2017 økt med 72 prosent i gjennomsnitt.
I motsetning til Norden, som huser de fleste av de 9 land i verden som fortsatt er grønne på internasjonale ytringsfrihetsskalaer, er samtlige stater som krever innskrenkning av ytringsfriheten i Norden selv røde eller mørkerøde. Det er den politiske situasjonen i denne regionen som særlig forklarer det økte presset mot skandinaviske lover og tradisjoner.
Et kjennemerke for autoritære stater er at de ikke tillater kritikk av egne maktstrukturer. Kritikk av andre samfunn er derimot i skjønneste orden. Og den må gjerne være voldelig og kreve blod for å bidra til å lette på det hjemlige trykket. Selv om vi har sluttet å karikere profeten Muhammad, og i tillegg tilbyr oss å straffe de som brenner Koranen i våre land, vil disse autoritære kreftene neppe la oss i fred. Det er mye annet å ta av.
Barnevernet, der «kristne og ateister sjeler muslimske barn fra muslimske familier» kan være den neste skanse. Dette var kjernen i desinformasjonskampanjen mot Sverige i 2022, delvis orkestrert av religiøse miljøer i Egypt (og muslimske miljøer i Sverige). Styresmaktene i Kairo har flere politiske fanger i sine fengsler enn noen annen stat i verden (opp mot sekssifret antall ifølge informerte kilder). Om engasjerte grupper kan vie sin tid og kraft til å bekjempe lover i Skandinavia, er det lite som tjener regimet bedre.
Internett har brakt egypterne nærmere de gudløse skandinavene, som ifølge propagandaen tilber homoseksualitet, praktiserer utenomekteskapelig seksuelt samkvem og holder oss med institusjoner som stjeler muslimske barn fra sine familier – og plasserer dem hos kristne, ateister eller homofile for å gjøre dem til «ekte sekulære skandinaver», altså en form for tvangsomvendelse bort fra islam. Samtlige av disse aktivitetene gir dødsstraff i Allahs bok for de som leser Koranen bokstavelig (eller mer presist, i profeten Muhammeds gjøren og laden).
Hvem har danskene gitt etter for? Er det «følelsene» til muslimer i Danmark, er det blodtørstige sjiamilitser i Irak, eller er det presset fra stadig mer markeringsvillige autoritære muslimske stormakter som gjør at danskene forsøker å kjøpe seg litt ro og fred?
At Sian tilsynelatende kan få rett når de roper «Muhammedanernes lover kommer til landet!», blir kun ett av våre mange nye problemer. Danskene er i ferd med å gjøre Norden til en strålende lynavleder for et dusin muslimske autoritære regimer i vårt nabolag mot sør.
Det er en kjent sak at Europa sviktet under kampen for demokrati i våre naboland sør og øst for Middelhavet. En lei effekt er at de autoritære bølgeslagene nå slår inn også ved våre egne nordlige breddegrader. Det er ikke uriktig å peke på at dette monsteret har vi bidradd til å skape selv. Men vår Frankenstein er ekte nok. De blodtørstige kreftene som har presset frem den danske lovendringen, har flere ofre for øyet. Våre friheter blir ikke beskyttet av å innskrenkes. De dør.
Onsdag 27. september holder storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) høring i en klimasak hvor seks portugisiske barn og unge har klaget inn bl.a. Norge for ikke å gjøre nok mot klimaendringene i deres levetid.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) vil holde innlegg i saken på vegne av 48 menneskerettighetsinstitusjoner i Europa, som tredjepart.
I saken Duarte m.fl. mot Portugal m.fl. klager seks portugisiske barn og unge over at 32 europeiske land, inkludert Norge, ikke har gjort nok for å beskytte dem mot klimaendringer over deres levetid. Klagerne argumenterer for at manglende handling fra statenes side for å unngå menneskeskapte klimaendringer, og effektene av dette som bl.a. fremtidige skogbranner og hetebølger, utgjør et brudd på retten til liv, retten til privatliv og diskrimineringsvernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Denne saken gjelder barn og unge, som utvilsomt vil bære uforholdsmessige byrder av klimaendringene. Samtidig har barn liten demokratisk innvirkning på de valgene som tas nå, og som vil få enorme konsekvenser for fremtiden. Selv om saken reiser mange prosessuelle spørsmål, belyser den også prinsipielt den generasjonsurettferdigheten det innebærer at vi stadig skyver byrden av å kutte utslipp over på barn og fremtidige generasjoner. Dette er et avgjørende tiår for å sikre deres rett til et levelig miljø, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad
Saken er én av tre historiske klimasaker som EMDs storkammer behandler i år. I mars var det høring i to andre saker, KlimaSeniorinnen mot Sveits og Câreme mot Frankrike.
De tre klimasakene som verserer for menneskerettsdomstolens øverste nivå, storkammer, vil bidra til å avklare hvilket menneskerettslig vern de 675 millionene som er beskyttet av EMK har mot klimaendringene, fortsetter Mestad.
EMD beslutter kun å behandle saker i storkammeret når en sak reiser så viktige spørsmål at avgjørelsen vil kunne få stor betydning for rettighetsvernet i Europa.
Fordi disse sakene er viktige har NIM tidligere, sammen med det europeiske nettverket for nasjonale institusjoner for menneskerettigheter (ENNHRI), sendt skriftlige tredjepartsintervensjoner som «rettens venn» i alle tre sakene.
Du kan lese mer om de skriftlige tredjepartsintervensjonene her.
Det muntlige tredjepartsinnlegget vil bli holdt av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM, på vegne av ENNHRI. ENNHRI er et nettverk som representerer 48 europeiske menneskerettighetsinstitusjoner. Å få holde muntlige tredjepartsinnlegg for domstolen i Strasbourg tillates kun i eksepsjonelle omstendigheter.
Det er et privilegium å representere de europeiske menneskerettighetsinstitusjonene i en sak som uansett utfall vil få en sentral plass i rettshistorien, avslutter Mestad.
Det er ventet at avgjørelse i sakene vil komme til neste år.
NIM er tilgjengelig for pressen i forkant og etter høringen. NIM er representert i Strasbourg av nevnte direktør Adele Matheson Mestad, samt seniorrådgiver Peter Dawson og rådgiver Hannah Brænden.
Kommunikasjonsrådgiver i NIM, Magnus Eide, er tilgjengelig i Oslo som koordinerende presseansvarlig.
FN anbefaler alle stater å ha en nasjonal institusjon for menneskerettigheter (forkortet NHRI) som fremmer og beskytter menneskerettighetene nasjonalt. I Norge har Stortinget gitt denne oppgaven til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). NIM er et uavhengig, offentlig organ som organisatorisk er underlagt Stortinget.
ENNHRI er det europeiske nettverket av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner. Det samler nesten 50 institusjoner fra hele Europa for å styrke fremme og beskyttelse av menneskerettighetene i regionen.
Nettverket er en plattform for samarbeid og solidaritet i håndteringen av menneskerettighetsutfordringer og en felles stemme for NHRIene på europeisk nivå.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM gir i denne høringsuttalelsen innspill til departementets forslag til endringer i utlendingsloven om utvidet adgang til frihetsberøvelse mv. i saker som berører grunnleggende nasjonale interesser. I høringssvaret supplerer NIM departementets redegjørelse for de menneskerettslige sidene forslagene reiser. Videre kommenterer vi betydningen av returvernet for adgangen til internering med sikte på utsendelse og gir innspill til behovet for å vurdere revisjon av reglene for behandlingen av sikkerhetssaker, herunder reglene om oppnevning av særskilt advokat.
Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl har bekreftet at regjeringen ikke går videre med et lovforslag om at forvaltningen kunne la være å journalføre interne dokumenter. Interne dokumenter har i mange tilfeller vært sentrale i medienes arbeid for å avdekke kritikkverdige forhold. Lovforslaget førte til mer enn 3000 høringsuttalelser, de aller fleste protesterte mot forslaget.
Det er grunn til å glede seg over ministerens meddelelse, av minst tre grunner.
For det første ville en slik endring etter NIMs syn gjøre ytringsfriheten mindre effektiv på dette området. Det krever gode begrunnelser. NIM påpekte i sin høringsuttalelse at dette ikke var vurdert godt nok.
For det andre er det grunn til å glede seg over at forslaget medførte et slikt engasjement fra så mange. Det skyldes nok at det er en utbredt oppfatning at det nytter å si sin mening, og at myndighetene vil lytte til det.
Og for det tredje viser utfallet at denne tilliten var berettiget. Regjeringen lyttet, og la forslaget bort. Demokrati er også det som skjer mellom valg, og høringer er en viktig del av det.
Forrige uke avsa Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en rekke dommer mot Norge. Sakene gjelder i hovedsak klager over vedtak om tvangsadopsjon eller samvær etter omsorgsovertakelse, og føyer seg inn i rekken av barnevernssaker mot Norge i kjølvannet av storkammersaken Strand Lobben m.fl. v. Norge fra 2019. Antallet domfellelser av Norge i barnevernssaker er historisk høyt, og disse sakene føyer seg inn i dette alvorlige bildet.
De siste årene er en rekke norske barnevernssaker blitt klaget inn for EMD, og EMD har konstatert krenkelse i mange av disse. Dette har ledet til flere endringer både i domstolenes praksis og i barnevernstjenesten.
Tirsdag 12. september og torsdag 14. september ble det publisert dom i en rekke barnevernssaker mot Norge, hvorav flere var forent til felles behandling:
Sakene gjelder i hovedsak tilsvarende problemstillinger som allerede er avgjort av EMD, slik at det ikke er nye rettsavklaringer i disse. For de individene som har fått en endelig konstatering av at deres konkrete rettigheter krenket, er det svært alvorlig.
Saken D.R. m.fl. mot Norge gjaldt to klager over fastsettelsen av samvær etter omsorgsovertakelse. EMD fant krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8 i begge sakene. Begrunnelsen hviler på tidligere rettspraksis mot Norge hvor det har blitt utmålt svært lavt samvær mellom barn og biologiske foreldre etter omsorgsovertakelse uten tilstrekkelig tungtveiende grunner.
Saken K.F. m.fl. mot Norge gjaldt seks klager over adopsjon etter omsorgsovertakelse, også etter EMK artikkel 8. En av sakene gjaldt også klage over brudd på EMK artikkel 6 og 9. EMD fant krenkelse av EMK artikkel 8 i samtlige saker, og viste i hovedsak til tidligere saker mot Norge, herunder Strand Lobben.
Saken S.S. og J.H. mot Norge gjaldt også adopsjon mot en forelders vilje etter omsorgsovertakelse. Også her ble det konstatert krenkelse av EMK artikkel 8.
Alle sakene som ble publisert torsdag 14. september ble alle avvist som åpenbart grunnløse («manifestly ill-founded»). Dermed forelå det ingen menneskerettsbrudd i disse sakene. Sakene gjaldt også ulike barnevernstiltak, slik som omsorgsovertakelse, samværsrestriksjoner og tvangsadopsjon, og det var anført ulike brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv. Ingen av klagene førte frem. Dette gjelder disse sakene:
Dommene viser blant annet at EMD vil kunne akseptere både tvangsadopsjon og svært begrenset samvær eller kontakt mellom biologiske barn og foreldre etter omsorgsovertakelse der det foreligger tungtveiende grunner for dette.
NIM har tidligere skrevet en rapport om hvorfor Norge er dømt i barnevernssaker i EMD, som kan leses her:
I etterkant av dommene har det skjedd en rekke endringer nasjonalt, for eksempel ny barnevernslov og endringer både i barnevernets praksis og i rettspraksis. Det er også iverksatt en rekke kompetansehevingstiltak for ansatte i barnevernet, nemndsmedlemmer og dommere.
Europarådets overvåking av oppfølging av barnevernsdommene mot Norge kan leses her.
Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 16. september 2023.
Kommunepolitikere kan heldigvis ikke få påtalemyndigheten til å tilberede valgflesket sitt. Men de kan gjøre mye annen skade.
Valgbomben 2023 er gjennomslaget til Partiet Sentrum (PS). I Oslo slo partiet til og med den energiske Vanlige Folk™-kometen Industri- og næringspartiet – riktignok bare med 447 stemmer.
Raymond Johansen sa før valget at han «reagerer sterkt på at Partiet Sentrum leker med folks følelser og lover ting de vet de ikke kan gjennomføre.» Han siktet til partiets resolusjon om å straffe koranbrenning.
Lokalpolitikere kan jo ikke innføre noen straffehjemmel mot koranbrenning. Slikt må vedtas av Stortinget. Det krever et flertall som ikke finnes. Er det noen andre partier som vil straffe dette? Regjeringen har med støtte fra SV, FrP og Venstre eksplisitt sagt at det er uaktuelt for dem.
Det er heller ikke slik at en koranbrenningshjemmel egentlig finnes, som bare ingen andre enn PS har forstått at finnes. Juridisk rammes koranbrenning ikke av strl. § 185, selv om PS mener den burde det. Kommunalpolitikere kan heldigvis ikke påvirke vår uavhengige påtalemyndighet til å praktisere straffeloven i tråd med politikeres private rettsoppfatninger.
Selv om man hadde hatt et forbud som politiet ville håndheve, vil koranbrenning uansett sjelden kunne avverges. Fordi Grunnloven forbyr forhåndssensur, ville straffeforfølgning av brenningen først kunne utøves etter at koranbrenningen var utført.
Politikere som vil, kan sette seg inn i denne jussen før de lover noe de ikke kan holde. Særlig i et parti som ledes av en jurist.
Resolusjonen er ganske ullen, og PS har dermed kunnet tilpasse den det ulike velgergrupper vil høre. Mange i partiet har «ført en kampanje i lukkede Facebookgrupper, der de har lekt med følelsene til muslimer», sier Arshad Jamil, leder i Muslimsk dialognettverk, til Minerva. De som har villet høre at de ved å stemme PS kunne bidra til å få slutt på koranbrenning, har nok hørt akkurat det.
Alt tyder på at partiets lek med følelser har betalt seg i stemmer. Salafistiske Islam Net har tatt æren for brakvalget, og mener deres oppfordring til muslimer om å stemme PS gjennom guiden MuslimerStemmer, representerte en «signifikant påvirkning». Estimatet deres er at de har stått for en økning på 44,6 prosentpoeng.
Man kunne man jo tenke at alt dette egentlig var riktig så oppbyggelig – jammen har PS klart å mobilisere en velgergruppe som har vært underrepresentert. Som Arbeiderpartiet ikke har klart å mobilisere. Godt er vel det? Et viktig bidrag til integrering av nye landsmenn inn i vårt demokratiske fellesskap, i den norske verdien demokratisk deltagelse.
Følelsesleken virker mindre samlende på PS selv, leder og nestleder for Unge Sentrum trakk seg denne uken grunnet politisk uenighet blant annet om ytringsfrihet.
Blant dem som, når partiets mobilisering nå avdekkes i mediene, må tåle steken av følelsesleken, er også noen andre: Fredelige muslimer som berøres like negativt av koranbrenning, men som likevel ikke mener slike krenkende ytringer bør møtes med straff i et sekulært demokrati. Den velgergruppen trenger definitivt ikke mer stigma.
Og de er jo ikke sikkert den demokratiske integreringen varer så lenge, når de nye velgerne ser at det de gav sin stemme viser seg ikke å stemme. Når valgflesk viser seg like haram som vanlig flesk. Med mindre man anser fellesskap også om den norske verdien politikerforakt integrerende, da.
Men PS’ følelseslek har jo noen lyspunkter også. Når konservative muslimer nå blir bedre kjent med sitt nye partis øvrige kjernesaker, kanskje de velger å kjempe også for dem fremover? Flere og mer innflytelsesrike stemmer som krever at Pakistan avstår fra ulovlige arrestasjoner og styrker kvinners rettigheter og ytringsfrihet vil klart nok kunne forsterke vårt medborgerlige verdifellesskap. Også uttalt støtte til homofiles og skeives rettigheter, og deltakelse i Pride-tog «for å vise solidaritet, medmenneskelighet og nestekjærlighet» vil kunne være en brobygger.
I dag og i løpet av de siste ukene har millioner av nordmenn gått til valgurnene for å stemme på hvem som skal styre kommunene og fylkene våre. Stemmeretten er en sentral menneskerettighet. Her er det du trenger å vite om valg og menneskerettigheter.
I dag har alle norske statsborgere som har fylt 18 år innen utgangen av året og som er, eller har vært, registrert bosatt i Norge, rett til å stemme både i kommune- og stortingsvalg. Også hvis du for eksempel soner en fengselsstraff, har du stemmerett. Statsborgere i andre nordiske land som er eller fyller 18 år innen utgangen av året, og som har vært registrert bosatt i Norge senest 30. juni valgåret, har stemmerett ved kommunevalg. Øvrige utenlandske statsborgere må ha vært registrert bosatt i Norge sammenhengende de siste tre årene før valgdagen.1Kommunestyre- og fylkestingsvalg. Store Norske Leksikon. 19.10.2020 (https://snl.no/kommunestyre-_og_fylkestingsvalg sist besøkt 24.08)
Dermed er det flere som har stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg enn ved stortingsvalg, hvor det kun er norske statsborgere som har stemmerett.
Til tross for at stemmeretten gjelder alle over 18 år i dag, er det likevel viktig å huske på at det ikke alltid har vært slik.
Grunnloven gir rett til frie og hemmelige valg i Norge. Styreformen i Norge er demokrati, og Grunnloven § 49 første ledd første punktum sier at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». Bestemmelsen sier videre at «Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg». Dette gjelder både for stortings- og kommunevalg, hvor valg til sistnevnte er indirekte forankret i Grunnloven § 49 andre ledd første punktum: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer».
Det er ikke bare Grunnloven som gir rett til frie og hemmelige valg i Norge. Også internasjonale konvensjoner fastsetter retten til å stemme. I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, som de sentrale menneskerettskonvensjonene springer ut fra, står det i artikkel 21 at «enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter» og at «folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet». Folkets vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett, og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte. Det samme følger av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 25, som er inkorporert i menneskerettsloven og bindende for Norge.
Også Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven, og gir demokratiske rettigheter til borgerne. I protokoll 1 artikkel 3 heter det at statene skal «holde frie valg med rimelige mellomrom ved hemmelig avstemning, under forhold som sikrer at folket fritt får uttrykke sin mening ved valget av den lovgivende forsamling». Både SP og EMK er veiledende ved tolkningen av Grunnloven § 49 første ledd første punktum, som sier at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.»2Se f.eks. NOU 2020:6 Valglovutvalget: Frie og hemmelige valg, s. 31.
Av Grunnloven, Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser og retningslinjene fra Veneziakommisjonen kan følgende prinsipper for valgsystemet settes opp:
For at stemmeretten skal være reell og effektiv, er det viktig at en del andre menneskerettslige forutsetninger er på plass. Menneskerettigheter deles ofte i to kategorier: sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Stemmerett, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet omtales som politiske rettigheter. Disse er essensielle i et demokrati, hvor også pressefrihet er sentralt. Også de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er viktige ved valg, ved at de danner bakteppet for at befolkningen i praksis skal ha mulighet til å delta i demokratiet. Lever du under forhold som medfører mangel på kapasitet til å kjempe for din sak, for eksempel på grunn av dårlig helse eller sult, eller ikke kan lese eller skrive, kan det være vanskelig å ta del i demokratiet.3Menneskerettighetenes plass i demokratiet. Stortinget. 03.03.2023 (https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/stortinget-undervisning/videregaende-skole/demokrati/menneskerettighetenes-plass-i-demokratiet/ sist besøkt 24.08)
Til tross for at alle mennesker etter norsk lov har lik stemmerett, er det flere grupper i samfunnet som kan møte utfordringer når det kommer til politisk deltakelse.
Valgdeltakelse er en rettighet som følger av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 29, og Norge er forpliktet til å tilrettelegge for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha mulighet til å bruke stemmeretten sin og delta politisk på lik linje med andre funksjonsfriske. Flere personer NIM var i kontakt med i forbindelse med utarbeidelsen av rapporten «Funksjonshemmedes ytringsfrihet – åtte utfordringer», fortalte imidlertid om utfordringer knyttet til politisk deltakelse. Ved valg ble særlig tilgjengelighetsutfordringer, trange valgbåser, lite informasjon om hvordan man kan avgi stemme hjemmefra, varierende grad av punktskrift på stemmesedler og mangel på ledelinjer trukket frem som mulige hindre for å utøve stemmeretten.4Funksjonshemmedes ytringsfrihet. Norges Institusjon for Menneskerettigheter. 2022. S. 43
Det er også utfordringer for visse grupper å i det hele tatt være politisk aktive. Dette påvirker stemmeretten ved at de en kan stemme på og mangfoldet blant dem, snevres inn.
Flere studier viser for eksempel at det er en høyere andel kvinner som har vært utsatt for hatefulle ytringer i sosiale medier, sammenlignet med menn.54 av 10 lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. KS. 14.09.2021 (https://www.ks.no/fagomrader/forskning-og-utvikling-fou/forskning-og-utvikling/fou-rapporter/4-av-10-lokalpolitikere-har-opplevd-hat-og-trusler/ sist besøkt 24.08) Ifølge undersøkelser fra Amnesty har to av tre kvinnelige politikere opplevd netthets.6Netthets mot kvinner. Amnesty International. (https://amnesty.no/netthets-mot-kvinner sist besøkt 24.08) Også menn utsettes for netthets, men de fleste kommentarene handler om politiske holdninger, mens kvinner derimot opplever langt mer hets på grunnlag av kjønn.7Likestillings- og diskrimineringsombudets rapport (2021) om hatefulle ytringer på nett Særlig kvinner oppgir at den negative tonen i samfunnsdebatter i sosiale medier har en avskrekkende effekt på deres deltakelse i den offentlige debatten. Dersom enkelte grupper i samfunnet blir systematisk mer utsatt for hatefulle ytringer eller trusler enn andre, kan dette i sin ytterste konsekvens ha en negativ innvirkning på politikernes opplevde ytringsfrihet, og dermed også utgjøre et demokratisk problem.84 av 10 lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. KS. 14.09.2021 (https://www.ks.no/fagomrader/forskning-og-utvikling-fou/forskning-og-utvikling/fou-rapporter/4-av-10-lokalpolitikere-har-opplevd-hat-og-trusler/ sist besøkt 24.08)
The Economist undersøker hvert år den globale tilstanden for demokrati. Ifølge The Economist Intelligence Unit sin demokratiindeks for 2022 lever nesten halvparten av verdens befolkning i en form for demokrati (45.3 %), mens mer enn en tredjedel lever under autoritært styre (36.9 %).9Democracy Index 2022: Frontline democracy and the battle for Ukraine. Economist Intelligence Unit. 2023 (https://pages.eiu.com/rs/753-RIQ-438/images/DI-final-version-report.pdf sist besøkt 28.08) Indeksen tar utgangspunkt i fem kategorier: valgprosesser og pluralisme, hvordan regjeringen fungerer, politisk deltakelse, politisk kultur og sivile rettigheter. Basert på poeng gitt på bakgrunn av et bredt spekter av indikatorer innenfor disse kategoriene, blir hvert land klassifisert som et av fire typer av regimer: fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybridregime eller autoritært regime.
De utviklede landene i Vest-Europa dominerer blant verdens fulle demokratier. Mangelfulle demokratier er konsentrert i regioner under utvikling, som Øst-Europa, Asia, Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara. Hybride og autoritære regimer er konsentrert i Afrika sør for Sahara, Midtøsten og Nord-Afrika, men utgjør også halvparten av landene i Asia og Australasia, Latin-Amerika og Karibia.
OECD-landenes overvekt blant dem som er rangert som fulle demokratier antyder at nivået på økonomisk utvikling kan ha stor betydning for demokratisk utvikling. Andre viktige faktorer som er med på å bestemme kvaliteten på demokrati er om staten er en historisk uavhengig stat, statens utvikling og kvaliteten på statlige institusjoner.10Democracy Index 2022: Frontline democracy and the battle for Ukraine. Economist Intelligence Unit. 2023 (https://pages.eiu.com/rs/753-RIQ-438/images/DI-final-version-report.pdf sist besøkt 28.08) På verdensbasis er det for eksempel fremdeles et stykke igjen til nasjonale lover sikrer kvinner, og de som definerer seg som kvinner, like rettigheter som menn. Økonomi, utdanning og helse påvirker ikke bare kvinners mulighet til å delta i politikk og samfunnsliv, men også minoritetsgrupper og mennesker med funksjonsnedsettelser. I verdens lovgivende forsamlinger er for eksempel kun 25 % av representantene kvinner, og kun 10 land hadde kvinnelig statsoverhode i 2021.11Kvinner og likestilling. FN-sambandet. 18.05.2022 (https://www.fn.no/tema/menneskerettigheter/kvinner-og-likestilling sist besøkt 24.08)
Norden topper demokratiindeksen ved å være blant de seks mest demokratiske landene i 2022, med Norge på førsteplass. Indeksen gir Norge stor uttelling for nettopp demokratiske valgprosesser og pluralisme, politisk kultur og politisk deltakelse. Selv om demokratiet og stemmeretten står sterkt i Norge i dag, må vi ikke ta det for gitt – stemmeretten slik vi kjenner den i dag er et resultat av mange år med likestillingskamp. Husk derfor å bruke stemmeretten din!
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringsuttalelse til NOU 2023: 11 Raskt og riktig, der utvalget har foretatt en helhetlig gjennomgang av klage- og ankesystemet i Arbeids- og velferdsetaten og Trygderetten. NIM gir innspill til hvordan man kan sikre reell tilgang til domstolsbehandling innen rimelig tid i saker om trygdeytelser. NIM er bekymret for at det høye kostnadsnivået for advokatbistand, samt at risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader i praksis hindrer gjennomføring av retten til domstolsprøving for sårbare grupper. Videre gir NIM innspill til hvordan Trygderettens uavhengighet kan ivaretas. Endelig gir NIM innspill til behovet for reguleringen av brukerens opplysningsplikt overfor NAV og veiledning til brukeren om rekkevidden av denne. Opplysningsplikter har en side til retten til privatliv og kan også i noen tilfeller reise spørsmål om individets vern mot selvinkriminering i straffesaker.
Kommentar av direktør Adele Matheson Mestad og fagdirektør Vidar Strømme. Opprinnelig publisert i Rett24 29. august 2023.
NIMs utredning i kjølvannet av 25. juni-utvalgets rapport har skapt debatt. Det setter vi pris på – faglig diskusjon om noe så viktig som forsamlingsfriheten bidrar til å øke både kunnskapen og bevisstheten om den.
Saken skal behandles i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, og vi vil derfor ikke gå i noen detaljert polemikk om de spørsmålene rapporten gjelder før komiteens behandling. Vårt rettslige syn fremgår av vår vurdering. Alle leser imidlertid ikke lange rapporter og vurderinger, og offentlig debatt kan være en vel så viktig kilde til et opplyst ordskifte. Vi klargjør derfor hovedinnholdet i vurderingen vår her:
NIM har vurdert hvordan politietaten kan sikre at forsamlingsfrihet og likebehandling ivaretas når myndighetene har informasjon om at det foreligger risiko for livstruende vold. Vi har foretatt vurderingen fordi vi ønsker å bidra til politiets oppfølging av anbefalingene fremsatt av 25. juni-utvalget.
Når fredelige forsamlinger er mulige terrormål, kan forsamlingsfriheten måtte balanseres mot myndighetenes plikt til å sikre liv. Vår rettslige vurdering bygger på det faktiske hendelsesforløpet som er beskrevet i 25. juni-utvalgets rapport. Vurderingen gjelder den begrensede delen av rapporten som konkluderer med at politiets anbefaling om utsettelse av minnemarkeringen den 27. juni 2022 innebar to menneskerettighetsbrudd: Brudd på forsamlingsfriheten etter EMK art. 11, og brudd på diskrimineringsforbudet i EMK art. 11 sammenholdt med art. 14. For å kunne gi råd om hvordan politiet burde følge opp utvalgets anbefaling om bedre sikring av menneskerettighetene fremover, har vi med dette utgangspunktet foretatt en selvstendig og uavhengig vurdering av utvalgets menneskerettslige konklusjoner.
Utsettelsen av solidaritetsmarkeringen fikk alvorlige og negative konsekvenser ved at de skeive miljøene gikk glipp av muligheter til å ytre seg og møtes i det offentlige rom. Dette rammet mange som var i en særlig sårbar situasjon, og som hadde et stort behov for å samles og støtte hverandre etter en dramatisk og traumatisk hendelse. Disse alvorlige konsekvensene gjør likevel ikke at anbefalingen om utsettelse nødvendigvis rettslig sett er et brudd på noens menneskerettigheter. Vi konkluderer, i motsetning til utvalget, med at anbefalingen ikke utgjorde et slikt brudd, av særlig tre grunner:
For det første stiller vi spørsmål ved hvorvidt en anbefaling om utsettelse uten noen direkte rettslige konsekvenser i det hele tatt utgjør et inngrep i forsamlingsfriheten. Hvis det ikke rettslig sett foreligger et inngrep, er de øvrige vurderinger utvalget (og vi) gjør, irrelevante. Vi har ikke funnet eksempler fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) som underbygger at en anbefaling av den typen som ble gitt, i den situasjonen den ble gitt i, kan utgjøre et inngrep. Om vi likevel anser anbefalingen for et inngrep, er inngrepet av en karakter som er vesentlig mindre tyngende enn for eksempel bruk av rettslige sanksjoner, som straff, eller bortvisning, som de fleste sakene i EMD omhandler. Dette har betydning for vurderingen av om inngrepet i forsamlingsfriheten kan anses som forholdsmessig.
For det andre har vi vært opptatt av et spørsmål som utvalget ikke har behandlet: Hvilken menneskerettslig betydning hadde sikkerhetssituasjonen da anbefalingen ble gitt? Etter EMDs praksis om retten til liv, kan statens plikt til å sikre denne rettigheten innebære at myndighetene må gi informasjon og advarsler og offentliggjøre risikovurderinger i visse situasjoner hvor det foreligger reell og umiddelbar fare for liv. NIM drøfter en slik informasjonsplikt generelt, og har ikke konkret tatt stilling til hva politiet eventuelt hadde plikt til å informere eller advare om, og ellers foreta seg. Plikten til å sikre retten liv virker også inn i vurderingen av om anbefalingen om utsettelse er et forholdsmessig inngrep i forsamlingsfriheten etter EMK art. 11.
For det tredje, men kanskje viktigst: I den konkrete forholdsmessighetsvurderingen er det vårt syn at anbefalingen om å utsette solidaritetsmarkeringen uansett ikke var uforholdsmessig, noe som er et nødvendig vilkår for å konstatere menneskerettighetsbrudd. Praksis fra EMD viser at myndighetene har et ganske stort handlingsrom til å gi anvisninger om tid, sted og rom for forsamlinger. Det er der også et avgjørende skille mellom inngrep basert på innholdet i ytringer, hvor staten har et lite handlingsrom, og inngrep basert på for eksempel sikkerhet og ordensmessige forhold – hvor statens handlingsrom er vesentlig større. Utvalget er selv tydelig på at anbefalingen ble gitt av sikkerhetsgrunner, ikke av “vikarierende” grunner. De er også tydelige på at situasjonen var uavklart. Beslutningstakerne satt med informasjon om at
På denne bakgrunn advarte PST mot gjennomføring. Slik utvalget beskriver situasjonen, ble politiets anbefaling om utsettelse gitt i en uoversiktlig situasjon hvor det måtte fattes raske beslutninger på usikkert faktagrunnlag, og hvor det var ulike vurderinger av hva som var det beste handlingsalternativet for å møte den alvorlige risikoen som forelå. I slike tilfeller følger det av praksis fra EMD at myndighetene har et betydelig handlingsrom. Selv om man skulle legge til grunn at avgjørelsen om anbefaling om utsettelse skulle være beheftet med saksbehandlingsfeil, ville en slik feil neppe kvalifisere til menneskerettighetsbrudd. I de sakene hvor EMD slår ned på prosessuelle svakheter, er det primært ved mistanke om at inngrep i forsamlingsfriheten som begrunnes med sikkerhetshensyn eller andre legitime hensyn, i realiteten er motivert av et ønske om å begrense uønskede ytringer. Det er som sagt ingenting i utvalgets rapport som tyder på at dette var tilfellet her, noe også utvalget selv fremhever.
NIMS mandat er å fremme og beskytte menneskerettighetene, blant annet gjennom å bidra til klargjøring av menneskerettslige grenser. Vi er uavhengige og bygger våre vurderinger på vårt beste faglige skjønn, enten det fører til konklusjoner i statens favør eller ikke. I dette tilfellet har vi også pekt på at hvis myndighetene i forlengelsen av slike evalueringer blir for tilbakeholdne med å gi informasjon, råd og anbefalinger basert på den kunnskapen de har om terrorfare, kan dette også true menneskerettighetene: Skytingen den 25. juni 2022 viser tydelig at terrorfare også kan utgjøre en særdeles alvorlig trussel mot skeives rettigheter – inklusive retten til liv.
Poenget med NIMs vurdering har altså vært å gi råd som kan gjøre politiet bedre rustet til å ivareta og sikre skeives og andres menneskerettigheter, og slik følge opp utvalgets egne anbefalinger. For å bidra til dette fremmer vi flere anbefalinger om hvordan politiet bedre kan ivareta forsamlingsfriheten i fremtiden, blant annet gjennom revisjon av politiloven, styrking av kommunikasjon innad i etaten, notoritet om beslutninger, saksbehandling samt tiltak for å styrke dialog med og tillit i berørte miljøer. Vi vil følge med på hvordan disse anbefalingene hensyntas fremover.
