Eldres menneskerettigheter: Hva er status i 2023?

Prosjektet er avsluttet og resulterte i denne rapporten:

Se også vår landingsside om eldres menneskerettigheter.

Prosjektet tar sikte på å øke kunnskapen og bevisstheten om utvalgte menneskerettslige utfordringer som pleietrengende eldre møter i og utenfor institusjon.

I 2019 publiserte NIM rapporten «Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer». Rapporten identifiserte en rekke utfordringer knyttet til eldres menneskerettighetssituasjon og inneholdt mange konkrete anbefalinger til nasjonale og lokale myndigheter. Dette prosjektet tar sikte på å oppdatere kunnskapsgrunnlaget og gjøre nye vurderinger innenfor de tre følgende områder som rapporten tok opp:

  • Vold og seksuelle overgrep mot eldre
  • Tvungen helsehjelp
  • Helsehjelp, underernæring og uheldig legemiddelbruk

Prosjektperiode

Oppstart: Februar 2023

Avsluttes: Desember 2023

Prosjektleder/kontaktpunkt

Deltakere

Formål

Prosjektets formål er å vurdere hvordan menneskerettighetssituasjonen for pleietrengende eldre innenfor utvalgte områder har utviklet seg siden lanseringen av NIMs eldrerapport i 2019. Funnene skal formidles til beslutningstakere, inkludert i kommunal og statlig sektor, og publiseres som en kortrapport.

Publisert Sist oppdatert

Oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp

NIM-B-2023-006
Oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp (pdf) 285.00 KB
Til: Klima- og miljødepartementetOlje- og energidepartementet

NIM har sendt brev til Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementet om oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp.

Publisert Sist oppdatert

Styrk klimaloven

Kronikk av Jenny Sandvig, fagdirektør og Hannah Brænden, rådgiver.. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 14. mars 2023.

Regjeringen bør styrke klimaloven slik at den bedre sikrer grunnleggende rettigheter til et levelig klima.

Nylig gikk høringsfristen ut for regjeringens forslag til oppdatering av klimalovens klimamål for 2030. Fristen var kort, fordi de foreslåtte endringene var få.

Det er bra at regjeringen øker sine ambisjoner om utslippskutt. Men det ble ikke foreslått å gjøre klimaloven mer forpliktende, slik klimalovene i EU, Danmark, Storbritannina og Tyskland er. Flere høringsinstanser mener at regjeringens forslag ikke går langt nok. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er blant dem.

NIM anbefaler at regjeringen styrker klimaloven for å beskytte i lovs form de målene regjeringen selv har satt seg. Dette vil bedre ivareta forpliktelser staten har til å avverge klimaendringer som kan påvirke retten til et sunt miljø etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv, hjem, eiendom, helse og kulturutøvelse som følger av flere internasjonale menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av.

Det pågår i dag en internasjonal rettsutvikling hvor ulike domstoler konkluderer med at stater må kutte klimagassutslipp for å beskytte grunnleggende rettigheter, og kan bli dømt for menneskerettighetsbrudd dersom de ikke har realistiske og etterprøvbare planer for hvordan de skal nå egne klimamål innenfor rammen av Parisavtalens temperaturmål, fortrinnsvis 1,5 grader.

Flere europeiske land har sterkere og mer forpliktende klimalover enn Norge, lover som pålegger konkrete og rettslig bindende forpliktelser til utslippskutt som er gjenstand for uavhengig kontroll. Likevel har eksempelvis domstoler i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Irland kommet til at klimalover eller planer vedtatt etter loven strider mot menneskerettighetene eller andre internrettslige regler, fordi de ikke er tilstrekkelig spesifiserte for å nå nasjonale klimamål.

Den norske klimaloven gjør ikke klimamålene rettslig bindende, forplikter ikke til kutt i Norge eller kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, og mangler håndhevings- og sanksjonsmekanismer. Den har derfor blitt omtalt som «tannløs og uten juridisk kraft».

Loven gjør dermed lite for å bøte på et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk, nemlig at langsiktige og uforpliktende mål ikke er blitt nådd. Norge har kuttet egne utslipp med 4,7 prosent siden 1990, og vi er ikke i rute for å nå klimamålene for 2030, både ifølge vårt eget klimabudsjett og overvåkningsorganet Esa. I tillegg er det heller ikke noe mål om kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, til tross for at Grunnloven § 112 og FNs barnekonvensjon er tolket slik at eksportert olje og gass som fører til skade i Norge har betydning.

Staten har en grunnleggende plikt til å sikre at menneskerettighetene ivaretas. I lys av den nevnte rettsutviklingen er det etter NIMs syn en risiko for at Norges begrensede nasjonale utslippskutt, betydelige eksporterte forbrenningsutslipp og mangel på spesifiserte årlige planer frem til nullutslipp ikke ivaretar menneskerettslige forpliktelser.

Ettersom vårt mandat er å gi råd om hvordan menneskerettsvernet kan styrkes, også på klimaområdet, har vi fremmet anbefalinger om at regjeringen bør endre klimaloven. Vi anbefaler konkret at klimaloven:

  • Gjenspeiler at Norge må gjøre sin del for at oppvarmingen må begrenses til 1,5 grader.
  • Forplikter til bindende og spesifiserte årlige karbonbudsjetter som viser veien til netto null.
  • Etablerer en uavhengig klimakommisjon.

En innvending mot å styrke klimaloven har vært at det rettsliggjør klimapolitikken. Det er imidlertid verdt å huske på at ettersom klimaendringer allerede truer grunnleggende rettigheter, vil klimaloven eller manglende utslippskutt uansett kunne utfordres for domstolene med grunnlag i slike rettigheter. Det har ennå ikke skjedd i Norge. Men i en eventuell sak for domstolene tilkjennes de folkevalgte typisk mer, ikke mindre, handlingsrom dersom forholdet til menneskerettighetene allerede er godt vurdert i den demokratiske lovgivningsprosessen.

Domstolene vil da også i større grad kunne vike tilbake fra å prøve valget av konkrete virkemidler.

En svak klimalov risikerer dermed å resultere i mer inngående domstolskontroll, ikke mindre.

Denne type spørsmål er allerede tema i flere klimasaker for Den europeiske menneskerettighetsdomstol nå. Disse sakene vil avklare hvilke plikter statene har til å beskytte blant annet retten til liv mot klimaendringer etter Den europeiske menneskerettskonvensjon.

NIM synes ikke man bør vente på det endelige utfallet av disse sakene. FNs klimapanel har advart om at vinduet for å sikre en levelig fremtid for alle er i fred med å lukkes, og Norge har i FNs generalforsamling stemt for en resolusjon som betegner klimaendringene som en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene.

Da bør regjeringen ta initiativ og styrke klimaloven slik at den ikke er dårligere enn klimalover i land vi liker å sammenligne oss med, og bedre beskytter norske innbyggeres menneskerettigheter.

Publisert Sist oppdatert

Ny kunnskap om omfanget og kostnadene av vold mot kvinner

I anledning kvinnedagen 8. mars ønsker NIM å sette fokus på vold mot kvinner. Det har nylig kommet flere publikasjoner som gir oppdatert kunnskap om omfanget av og kostnadene ved vold i nære relasjoner i det norske samfunnet. Slik kunnskap danner et viktig grunnlag for statens etterlevelse av den menneskerettslige plikten til å avverge vold mot kvinner.

Staten er forpliktet til å forebygge og bekjempe kjønnsbasert vold blant annet gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), Kvinnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen. FNs kvinnekomité har også uttalt at kjønnsbasert vold etter Kvinnekonvensjonen også er en form for diskriminering.

Blant tiltakene Norge er forpliktet til etter både Kvinnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen, er regelmessig kartlegging av utbredelsen av vold i nære relasjoner i det norske samfunnet. Det er nylig publisert nye funn på dette feltet som vil kunne være av stor betydning for myndighetens arbeid med å forebygge og bekjempe vold mot kvinner.

Omfang av vold og overgrep i Norge

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) publiserte nylig en nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep blant den voksne befolkningen i Norge. Den første nasjonale omfangsstudien om temaet ble gjennomført i 2014.

Studien viser at kvinner gjennomgående har blitt utsatt for flere typer vold og gjentatt vold enn menn i voksen alder, og er i langt større grad utsatt for alvorlig fysisk partnervold og vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep og digitale seksuelle krenkelser. Rapporten viser at 14 % av kvinnene oppgir å ha blitt utsatt for voldtekt ved makt og tvang, mot 2 % av mennene.

En av ti kvinner oppgir å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra en partner.

Og en av fem oppgir å ha blitt utsatt for voldtekt ved makt eller tvang, såkalt «sovevoldtekt», eller begge deler.

Særlig blant kvinner er det en rapportert økning i voldsforekomsten fra forrige studie i 2014, men hvorvidt dette skyldes en økning i faktisk forekomst eller at tidligere underrapportering blir avdekket, vet man ikke sikkert. I rapporten pekes det også på at funnene knyttet til arten og forekomsten av vold og overgrep mot kvinner underbygger at vold mot kvinner fortsatt utgjør et likestillingsproblem i samfunnet.

Videre viser studien en forholdsvis høy voldsbelastning i samfunnet generelt, og nesten 40 % oppga å ha blitt utsatt for minst en alvorlig voldsform i voksen alder. Det er også klare kjønnsforskjeller når det kommer til vold og overgrep. Menn er i større grad enn kvinner utsatt for fysisk vold av ukjente utøvere:


74 %
av mennene oppgir å ikke kjenne voldsutøveren fra før, mens


24 %
av kvinnene oppgir å ikke kjenne voldsutøveren fra før.

Vold mot menn skjer ofte i offentlig rom, og menn får oftere varige fysiske skader av volden. NKVTS peker på at denne voldstypen har et stort skadepotensial og må forebygges, og at slik vold ofte ikke blir prioritert politisk.

Forskjeller mellom menn og kvinner i karakteren og omfanget av voldshendelser og relasjonen til utøver blir også pekt på som medvirkende til kjønnsforskjeller i psykisk helsetilstand etter vold og overgrep. Rapporten viser også at kun et mindretall av de som var utsatt for vold og overgrep anmelder det til politiet.


18 %
anmelder ved voldtekt og seksuelle krenkelser, for kvinner og menn samlet.


31 %
anmelder ved alvorlig fysisk vold, for kvinner og menn samlet.

Mange opplevde også at saken ikke ble etterforsket etter anmeldelse. Funnene viser også at det er kjønnsforskjeller når det kommer til hvilke barrierer menn og kvinner har for å anmelde, hvor kvinner i noe større grad oppgir skyld og skam knyttet til voldshendelsen som en årsak.

Samfunnskostnadene av vold i nære relasjoner

Menon Economics har, på bestilling fra Justis- og beredskapsdepartementet, kartlagt samfunnskostnadene av vold i nære relasjoner for 2021 i en fersk rapport. I rapporten anslås det at vold i nære relasjoner utgjorde en samfunnskostnad på 92,7 milliarder kroner. I analysen er det operert med tre hovedkategorier for samfunnskostnader: offentlig og privat ressursbruk, produksjons- og effektivitetstap samt redusert livskvalitet og helseutfordringer.

Den sistnevnte kategorien utgjør 58 % av de anslåtte samfunnsøkonomiske kostnadene. Økt offentlig og privat ressursbruk utgjør 14 % av kostnadene, og omfatter blant annet justissektoren og helsevesenets arbeid med voldshendelser, frivillig innsats og ulike forvaltningsorganer og ressurssentre som skal forebygge og bekjempe vold og ivareta personer utsatt for vold. Innenfor denne kategorien viser analysen at kostnader til primær- og spesialisthelsetjenesten og statlig og kommunalt barnevern er de største utgiftspostene. Produksjons- og effektivitetstap omfatter blant annet redusert arbeidsdeltakelse, og denne hovedkategorien utgjør 27 % av de 92,7 milliardene vold i nære relasjoner anslås å koste samfunnet i 2021.

I rapporten løftes det frem at økt offentlig ressursbruk på forebyggingsarbeid mot vold i nære relasjoner kan være lønnsomt fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. I denne sammenhengen blir det vist til at ressursbruken til offentlig sektor er forholdsvis lav sett i forhold til hvor stort samfunnsproblem vold i nære relasjoner utgjør.

Kvinnehelseutvalgets utredning

Kvinnehelseutvalget la nylig frem sin utredning. I NOU 2023:5 «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse» har utvalget bredt undersøkt kvinners helsesituasjon i Norge i dag, inkludert fra et kjønnsperspektiv.

I utredningen vises det blant annet til at kvinner i større grad enn menn utsettes for seksuell vold både som barn og i voksen alder, for vold i nære relasjoner og for flere ulike former for vold gjennom livet. Det fremheves at det er en klar sammenheng mellom antall voldskategorier man er utsatt for og psykiske helseproblemer, noe som er relevant i et kvinnehelseperspektiv siden kvinner oftere blir utsatt for ulike typer vold enn menn. Et annet forskningsfunn som tematiseres både her og i rapporten fra NKVTS er at kvinner i større grad føler skam og skyld rundt overgrep og vold de er utsatt for enn menn, som kan lede til flere psykiske helseutfordringer. Videre blir det vist til at i perioden 2010-2019 var 88 % av ofrene for partnerdrap i Norge kvinner.

Utvalget mener vold og overgrep fremdeles er et betydelig samfunns- og folkehelseproblem, og viser til Riksrevisjonens undersøkelser som avdekker svakheter ved myndighetenes arbeid mot vold i nære relasjoner. Utvalget uttaler videre at kvinners helseutfordringer i større grad må prioriteres innen forskning, utdanning og utforming av tjenestene, og at dette må skje gjennom en helhetlig tilnærming over tid som jevnlig evalueres. Blant konkrete tiltak som nevnes er oppdaterte retningslinjer, føringer for tildelingsbrev og for utdanning, samt en større prioritering av forskningsmidler til ny kunnskap om helse i et kjønnsperspektiv.

Utredningen er i skrivende stund på høring (ekstern lenke)

Veien videre

Vold mot kvinner er et vedvarende menneskerettslig, samfunnsmessig og samfunnsøkonomisk problem. Den nye kunnskapen gir et viktig oppdatert kunnskapsgrunnlag for myndighetenes videre arbeid for å oppfylle plikten til å forebygge og bekjempe vold og overgrep etter menneskerettighetene.

Omfangsundersøkelsen fra NKVTS kan leses her (ekstern lenke)

Rapporten fra Menon Economics kan leses her (ekstern lenke)

Kvinnehelseutvalgets utredning kan i sin helhet leses her (ekstern lenke)

Publisert Sist oppdatert

Har vi råd til å ikke ta vold mot kvinner på alvor?

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør, og Mina Haugen, rådgiver. Opprinnelig publisert i Altinget 7. mars 2023.

Vold mot kvinner er et vedvarende menneskerettslig, samfunnsmessig og samfunnsøkonomisk problem. Årets opptakt til 8. mars viser tydelig hvorfor det er behov for å markere dagen.

Onsdag forrige uke kom Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) med en ny nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge. Den viser blant annet en dobling i antall kvinner under 29 år som sier de har blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold. Den samme omfangsstudien viser at voldtekt og andre seksuelle overgrep stadig er særlig utbredt blant kvinner.

Det gjør sterkt inntrykk å lese funnene i studien, men de er dessverre ikke overraskende. For selv om norske myndigheter har hatt bekjempelse av vold i nære relasjoner som innsatsområde i en årrekke, har rapport etter rapport over lengre tid pekt på store utfordringer.

I fjor kom Riksrevisjonen med en kritisk rapport som avdekket alvorlige svakheter i myndighetenes innsats for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Riksrevisjonsrapportens funn ligner på funnene i utredningen fra Partnerdrapsutvalget fra 2020.

Kritikk fra Kvinnekomiteen

Parallelt med studien fra NKVTS kom FNs kvinnekomité med sine anbefalinger til Norge. Komiteen, som overvåker staters etterlevelse av kvinners menneskerettigheter etter Kvinnekonvensjonen, kritiserer myndighetenes innsats mot vold mot kvinner.

For vold mot kvinner er også et menneskerettighetsproblem. Kjønnsbasert vold er etter Kvinnekonvensjonen en form for diskriminering av kvinner. Videre er Staten forpliktet til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner, inkludert vold i nære relasjoner, etter både Kvinnekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Flere av funnene som avdekkes i Riksrevisjonens rapport har fellestrekk med saker der stater har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Risikoen for menneskerettighetsbrudd er dermed til stede.

Store kostnader – både menneskelige og samfunnsøkonomiske

Vold i nære relasjoner har store menneskelige kostnader for de enkelte voldsutsatte. I tillegg koster vold i nære relasjoner også samfunnet dyrt.

I forrige uke la også Menon Economics frem en rapport om samfunnsøkonomiske konsekvenser av vold i nære relasjoner. I rapporten, som er bestilt av Justis- og beredskapsdepartementet, anslås det at vold i nære relasjoner kostet samfunnet 92,7 milliarder kroner bare i 2021.

Sagt på en annen måte, vi har ikke råd til å ikke bekjempe vold i nære relasjoner. Hverken medmenneskelig, menneskerettslig eller økonomisk.

Har vi råd til å ikke følge Kvinnekomiteens råd?

Nå har Kvinnekomiteen i anbefalingene gitt Norge råd og veiledning til hvordan myndighetene kan gå frem for løse det. Vi håper myndighetene vil følge opp anbefalingene komiteen kommer med om å forbedre innsatsen mot vold i nære relasjoner, og tar store grep for å bekjempe disse problemene.

Det kan godt være det vil koste litt. Rapporten fra Menon Economics viser også at myndighetene allerede bruker mye penger på voldsfeltet. Men når vi ser de store samlede kostnadene vold i nære relasjoner har – for den enkelte voldsutsatte så vel som for samfunnet – bør ikke spørsmålet være om vi har råd til tiltakene som er nødvendige for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Det bør være om vi har råd til å la være.

Publisert Sist oppdatert

Er det lov å være ulydig?

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM, og Vidar Strømme, fagdirektør i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet 3.mars 2023.

De samiske aksjonene reiser et nytt juridisk spørsmål fordi det knytter seg til en rettskraftig dom, skriver Adele Mestad og Vidar Strømme.

«Dere har nu sperret anleggsveien her oppe i Stilla og dermed hindret lovlig virksomhet. Og jeg vil henstille til dere alle å forlate veitraseen slik at lovlig virksomhet kan fortsette. Hvis man ikke etterkommer dette pålegget, så har dere også da begått en straffbar handling»

Denne beskjeden ga politiet til demonstranter under Alta-aksjonen for mer enn 40 år siden. Demonstrantene etterkom ikke pålegget. De ble båret bort, noen ble pågrepet og bøter ble gitt. Politiloven bestemmer at det er straffbart å ikke etterkomme politiets pålegg, og det gjorde de altså ikke.

Har vern

Sivil ulydighet er igjen blitt høyaktuelt gjennom demonstrasjoner mot vindturbiner i regjeringskvartalet. På onsdag spurte politiet disse demonstrantene, før de ga omtrent samme beskjed, om det var noen som ikke snakket norsk. «Ikke jeg», sa Greta Thunberg, før hun ble båret bort.

Paradoksalt nok er det ikke slik at alle brudd på forbud eller påbud er ulovlige. Selv om handlinger er forbudt etter en bestemmelse, kan andre rettsprinsipper innebære at det er lov likevel. Ved demonstrasjoner er det ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten som kan medføre en slik korrigering. Ytringsfriheten er vernet i Grunnloven § 100, og i § 101 er det gitt et vern av «fredelige forsamlinger og demonstrasjoner». Tilsvarende vern står i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Det er bare «fredelige» demonstrasjoner som er vernet. Både ytringsfrihet og demonstrasjonsfrihet er forutsetninger for vårt demokrati, og Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har uttalt at inngrep kan «do a disservice to democracy and often even endanger it». Demokrati forutsetter toleranse, også overfor regelbrudd – om man ikke går for langt.

Hvis et lovhjemlet forbud eller påbud griper inn i demonstrasjonsfriheten, kan dette bare håndheves hvis inngrepet er forholdsmessig. Det må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» som det står i EMK. Om et inngrep er forholdsmessig avhenger dels av hva demonstrantene blir utsatt for. Å bli bedt om å forlate et sted er et nokså forsiktig inngrep. Om man i tillegg flyttes med makt eller pågripes, er inngrepet større, og enda større om man også ilegges straff. Inngrepene vurderes samlet, og myndighetene må derfor tenke gjennom totalbelastningen.

Et forholdsmessig inngrep må være egnet til å ivareta formålet. Selv om politiet kan be demonstranter om å flytte seg av akutte sikkerhetshensyn, er det ikke gitt at dette kan forsvare ilegging av bot når situasjonen er avklart.

Eksempel I: Litauiske bønder

I 2015 behandlet EMD en sak om en gruppe litauiske bønder (Kudrevičius m.fl.) som hadde aksjonert ved å stoppe trafikken i flere hovedgater i Vilnius. De ble straffet for regelbrudd, for ikke å ha etterkommet pålegg og for å ha skapt problemer i trafikken. Men det var like fullt en «fredelig demonstrasjon» ifølge EMD. Når det var tilfelle, uttalte EMD at det krevde gode grunner («particular justification») for å gripe inn. Saken er et eksempel på at dette kravet var oppfylt, og EMD aksepterte at bøndene var blitt straffet.

Domstolen la til grunn at samfunnet må utvise en viss toleranse («degree of tolerance», også når demonstranter bryter regler og pålegg. I den konkrete saken ble det lagt vekt på hvilke offentlige interesser som ble rammet, at demonstrasjonen medførte risiko, og at den ikke var varslet på forhånd. Man har ikke plikt til å varsle på forhånd, men dette kan ha betydning hvis et varsel kan avhjelpe fare eller ulemper. Dessuten la domstolen vekt på at demonstrasjonen rammet andre enn de som demonstrantenes misnøye rettet seg mot. Problemene som ble skapt var heller ikke sideeffekter av en mer målrettet aksjon, slik som hvor en demonstrasjonsmarsj med nødvendighet medfører visse ulemper.

Eksempel II: Rumenske aktivister

I 2022 kom EMD til motsatt resultat i en annen sak. Demonstranter i Romania (Bumbeș m.fl.) kunne ikke straffes for å ha lenket seg til et gjerde ved regjeringens parkeringsplass, for å protestere mot regjeringens tillatelse til gruvedrift. Også disse nektet å forlate stedet, slik at både demonstranter og gjerde til slutt ble fraktet bort. Gjerdet ble skadet, men mest av politiet. Heller ikke her var demonstrasjonen varslet, men den var spontan, lite omfattende og uten farlige konsekvenser. EMD konstaterte at staten hadde krenket demonstrasjonsfriheten ved å gi bøter.

Demonstrasjonens form kan også ha betydning. EMD aksepterte i saken Handzhiyski en politisk protest i form av «utkledning» av en statue av en kjent bulgarsk kommunist med nisselue og nissesekk. Dette var å anse som en politisk og satirisk ytring, og kunne ikke straffes.

Eksempel III: Extinction Rebellion

Fra hjemlige forhold er Høyesteretts dom om Extinction Rebellion fra 2022 sentral. Extinction Rebellion hadde sperret Ring 1 i Oslo, med store trafikkproblemer som resultat. Demonstrasjonen kunne medføre fare for liv og helse, mente man, og Høyesteretts begrunnelse ligner på EMDs avgjørelse om bøndene i Litauen. Høyesterett aksepterte at bøter ble ilagt.

Denne saken kan så sammenlignes med en annen sak om Extinction Rebellion, hvor demonstrantene ble frifunnet i tingretten. Også her hadde demonstrantene hindret trafikken, og nektet å etterkomme politiets ordre. Demonstrantene gikk tre i bredden, med ski, på tørr asfalt i en Oslo-gate. De ble båret inn i politibilen og ilagt bot. Dette var ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn», mente retten, og demonstrantene ble frifunnet.

Dessuten avgjør Høyesterett i disse dager en tredje rettssak om Extinction Rebellion. Saken gjelder en demonstrant som ikke etterkom pålegg fra politiet om å fjerne seg under en aksjon i Helse- og omsorgsdepartementet. Saken kan minne om det som samtidig foregikk i Akersgata denne uken, utenfor Høyesterett. Der ble Fosen-demonstranter båret bort fra departementene de ikke ville fjerne seg fra. Det var uvanlig kort vei fra Jussens høyborg til gatas realiteter.

Nytt argument

Kanskje havner også noen av denne ukens demonstranter etter hvert som saker innenfor Høyesteretts vegger. I så fall vil de få testet ut et argument som savnes i de andre sakene; at demonstrasjonen knytter seg til gjennomføring av en rettskraftig dom – nemlig Høyesteretts egen dom i Fosen-saken, som slår fast at reineierne på Fosen sine menneskerettigheter er krenket.

Publisert Sist oppdatert

NIMs arbeid med Fosen-saken

NIMs mandat omfatter alle menneskerettigheter Norge er bundet av, inklusive urfolksrettigheter. NIM har siden oppstart i 2015 derfor arbeidet med å fremme samiske rettigheter i ulike sammenhenger.

I 2019 startet vi arbeidet med en rapport om det menneskerettslige vernet som følger av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som ble utgitt i januar 2022: «Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder». Etter at Fosen-dommen falt i Høyesterett i oktober 2021, har NIM skrevet en rekke kronikker, artikler og brev om nettopp Fosen-saken.

Her følger en oversikt over noe av det NIM har gjort:

 

Alt av NIMs arbeid på urfolksfeltet kan følges på våre temasider for urfolk:

Publisert Sist oppdatert

FNs kvinnekomité kritiserer Norge bl.a. for manglende oppfølging av voldtekt og vold mot kvinner

Mandag kom FNs kvinnekomité med sine anbefalinger til Norge. Der kritiseres blant annet norske myndigheters oppfølging av arbeidet mot voldtekt og vold i nære relasjoner.

– FNs kvinnekomité anbefaler Norge å på ulike måter styrke arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Dette er det viktig at norske myndigheter følger opp, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad.

Dette er tiende gang Norge har blitt hørt av komiteen siden Norge ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981. Forrige gang komiteen fremmet anbefalinger til Norge var i 2017.

– Vold mot kvinner er et stort og vedvarende problem

I anbefalingene fremmer komiteen blant annet kritikk av norske myndigheters innsats mot vold mot kvinner. Komiteen er blant annet bekymret for at forebygging og etterforsking av vold i nære relasjoner ikke er tilstrekkelig prioritert hos politiet, med lang saksbehandlingstid og lavere oppklaringsprosent. Videre peker komiteen på at ett av fire drap er et partnerdrap, og at de aller fleste ofrene er kvinner.

– Vold i nære relasjoner er et stort og vedvarende menneskerettighetsproblem i Norge. Flere rapporter har over tid påpekt dette. I fjor kom for eksempel Riksrevisjonen med en nedslående rapport som avdekket alvorlige svakheter i myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, sier Mestad.

Tirsdag kom Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) med en ny nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge.Den viser en dobling i antall kvinner under 29 år som sier de har blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold.

– Kjønnsbasert vold er en form for kvinnediskriminering, som staten er forpliktet til å avverge blant annet etter Kvinnekonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjon, og Istanbulkonvensjonen. Det finnes en rekke eksempler på at stater er dømt i EMD i saker som har fellestrekk med funnene i Riksrevisjonens rapport, og som Kvinnekomiteen nå kritiserer Norge for, fortsetter Mestad.

Voldtekt

Den ferske omfangsundersøkelsen fra NKVTS viser også at hele 22 prosent av norske kvinner har blitt utsatt for voldtekt.

Kvinnekomiteen fremmer også kritikk av myndighetenes innsats for å etterforske og straffeforfølge voldtekt i anbefalingene til Norge. Komiteen uttrykker blant annet bekymring for at mellom 68 og 78 prosent av anmeldte voldtekter blir henlagt, og at andelen frifinnelser i voldtektssaker er høyere enn for andre forbrytelser.

Komiteen anbefaler blant annet at Norge fornyer sin handlingsplan mot voldtekt, som gikk ut i 2022. De anbefaler også at Norge igangsetter en undersøkelse av bakenforliggende årsaker til den høye henleggelsesprosenten av voldtektssaker, og å endre definisjonen av voldtekt i straffeloven. Videre fremmer komiteen en rekke anbefalinger om bedre forebygging og nedkjemping av vold i nære relasjoner, blant annet ved å gjennomføre anbefalingene i Partnerdrapsutvalgets utredning fra 2020, og å sikre tilstrekkelig tilgang til krisesentre i hele landet.

Skryt av Norge

– Det er viktig å påpeke at komiteen også skryter av Norge. Komiteen påpeker at vi er ranket som et av verdens mest likestilte land, og anerkjenner flere av tiltakene som er gjort siden forrige runde. Men en desto viktigere er det å følge opp de anbefalingene som komiteen kommer med, fordi dette er utfordringer vi har i Norge i dag, og som har store sosiale og samfunnsøkonomiske konsekvenser, sier Mestad.

Onsdag la Menon Economics frem en om samfunnsøkonomiske konsekvenser av vold i nære relasjoner. I rapporten, som er bestilt av Justis- og beredskapsdepartementet, anslås det at vold i nære relasjoner kostet samfunnet 92,7 milliarder kroner i 2021.

­– Dette viser at også at hvis man ikke arbeider aktivt med å forebygge og bekjempe disse problemene har det ekstremt store kostnader.

– Det er bra at regjeringen har begynt på en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og i nære relasjoner og skal sette ned et nytt voldtektsutvalg. NIM oppfordrer dem til å ta med FNs anbefalinger i dette arbeidet, avslutter Mestad.

Andre anbefalinger

Komiteen kommer også med en rekke andre anbefalinger til Norge, blant annet om situasjonen for kvinner i fengsel, ordningen for voldsoffererstatning, håndhevingen av forbudet mot kjønnsdiskriminering, kvinners tilgang til fri rettshjelp, situasjonen for samiske kvinner, og klimaendringenes påvirkning på kvinners liv og helse.

Alle anbefalingene til Norge fra FNs kvinnekomité kan leses på dere nettsider her.

Alle tidligere anbefalinger fra FN er tilgjengelig i NIMs egen oversikt over internasjonale anbefalinger her (engelsk).

Publisert

NIMs innspill til sakslisten fra FNs barnekomite

NIM-IR-2023-02
NIM submission to CRC-LOIPR-final (pdf) 407.73 KB
Til: FNs barnekomité

NIM har gitt innspill til FNs barnekomité og foreslår 15 temaer som komiteen bør ta med i sin saksliste til Norges neste periodiske rapport, kjent som «List of issues prior to reporting», LOIPR. Vi løfter frem fire nye temaer, blant annet utredningsinstruksen og internasjonal adopsjon, og elleve vedvarende utfordringer. De inkluderer barns rett til å bli hørt, til privatliv og beskyttelse mot vold, og omhandler utsatte barn som enslige mindreårige asylsøkere, samer, nasjonale minoriteter, barn i fengsel og barn i rus. Komiteens saksliste til Norge blir vedtatt i mai 2023.

LOIPR er del av en forenklet rapporteringsprosedyre. Istedenfor å skrive om alle konvensjonens paragrafer, må staten svare på spørsmål om spesifikke utfordringer i Norge. De utfordrende temaene hentes fra komiteens tidligere anbefalinger og oppdatert informasjon fra NIM, Barneombudet og andre interessenter.

Publisert Sist oppdatert

Sivil ulydighet på agendaen i hele Akersgata

Det har gått over 500 dager siden Høyesterett i storkammer fastslo at samenes rett til kulturutøvelse var krenket i Fosen-saken (HR-2021-1975-S). NIM mener den manglende oppfølgingen av dommen utgjør et pågående menneskerettighetsbrudd, og vi har ved flere anledninger uttalt oss om dette.1«Oppfølging av Fosen-saken» (nhri.no); «NIMs rapport om SP artikkel 27 og oppfølging av Fosen-dommen» (nhri.no) med videre henvisninger.

Aksjonister fra Norske Samers Riksforbund Nuorat og Natur og Ungdom har satt saken ettertrykkelig på dagsorden. De har fra torsdag forrige uke demonstrert fredelig mot manglende etterlevelse av Høyesteretts dom, først ved å okkupere resepsjonen i Olje- og energidepartementet i Akersgata 59. Etter å ha blitt fjernet av politiet natt til mandag 27.02, har de blokkert inngangen på utsiden av departementet, og det er varslet at aksjonene fortsetter. Aksjonene setter søkelys på viktige spørsmål, som oppfølgningen og etterlevelse av rettskraftige avgjørelser.

I tillegg reiser aksjonene i seg selv spørsmål om hvor langt vernet av slike aksjoner strekker seg etter ytrings- og forsamlingsfriheten etter Grunnloven §§ 100 og 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10 og 11. Er politiets fjerning av demonstrantene lovlig? Risikerer demonstrantene bot? Og hvilken betydning har det at sivil ulydighet brukes for å få oppmerksomhet mot et pågående menneskerettsbrudd og et ugyldig vedtak? Når demonstrasjon er fredelig og det eksisterer en formell hjemmel for politiets handlinger, er svaret rettslig sett avhengig av en ting: Om politiets inngrep i demonstrasjonen er forholdsmessig.

Det er verdt å merke seg at litt lenger ned i gaten skal Høyesterett denne uken, torsdag 2. mars, behandle en sak om straff mot et medlem av Extinction Rebellion. Den saken gjelder at demonstranten ikke etterkom pålegg fra politiet om å fjerne seg under en aksjon i Helse- og omsorgsdepartementet. Saken reiser spørsmål om forholdet til ytrings- og forsamlingsfriheten, og har visse likhetstrekk med den pågående aksjonen i Olje- og energidepartementet.

I saken som skal opp for Høyesterett satt demonstranten fra Extinction Rebellion ved hovedinngangen i Helse- og omsorgsdepartementet og blokkerte en rømningsvei. Demonstrasjonen var ikke varslet. Lagmannsretten mente at aksjonen kunne straffes, men dette er altså anket. Lagmannsretten la vekt på at det å ta seg inn i og blokkere inngangen til departementet primært var et virkemiddel for å få oppmerksomhet. Det demonstanene gjorde her, var altså ikke i seg selv rettet mot det som demonstrantene kritiserte staten for. Det å blokkere inngangen var heller ikke bare en bieffekt av en slik type målrettet demonstrasjon, slik som for eksempel en viss forstyrrelse av trafikken er en bieffekt av å gå i et demonstrasjonstog. Dette talte for at det kunne gripes inn i demonstrasjonsfriheten. I samme retning talte risikoen ved å blokkere en rømningsvei, selv om denne risikoen var langt mindre enn ved trafikkblokade som Høyesterett fant straffbar i en annen sak (HR-2022-981-A). Lagmannsretten la også vekt på at demonstrasjonen var en bevisst krenkelse av statens eiendomsrett, fordi demonstrantene ikke fulgte anmodningen om å forlate lokalene.

Oslo tingrett hadde derimot lagt vekt på at demonstrasjonen i Helse- og omsorgsdepartementet var mindre farlig og til mindre til bry enn trafikkblokader. Tingretten så det slik at politiet utvilsomt hadde anledning til å sanksjonere unnlatelsen av å etterkomme pålegget om flytting, men mente at den samlede effekten politiets sanksjoner – bortvisning, pågripelse og innbringelse i arrest, hvor aksjonisten satt i ca. 8 timer og etterfølgende bot – var inngripende. Etter en helhetsvurdering kom tingretten derfor til at sanksjonene samlet sett ikke var forholdsmessige inngrep i aksjonistens forsamlings- og demonstrasjonsfrihet, og vedkommende ble derfor frifunnet.

Det blir spennende å se hvordan Høyesterett vurderer dette spørsmålet. I lys av pågående sivile ulydighets-aksjoner, er det uansett klart at avgjørelsen vil gi viktige og praktiske avklaringer for hvor langt det menneskerettslige vernet av sivil ulydighet strekker seg i Norge, og i Akersgata.

NIM arrangerte 15. februar et seminar om sivil ulydighet og ytringsfrihet, også dette i Akersgata (nr. 8). Vi har i tillegg skrevet to artikler om temaet. Vil du lese mer?

«Adele Matheson Mestad og Hannah Cecilie Brænden, Er sivil ulydighet for klima beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten?» – Juridika, 14.9.2021.

Nettsak om «Menneskerettslig beskyttelse av retten til sivil ulydighet» – nhri.no 30.11.2022

Publisert Sist oppdatert