Forslag til nasjonalt program for offisiell statistikk 2024-2027

NIM-H-2023-005
NIM-H-2023-005 (pdf) 290.40 KB

NIM har avgitt høringsuttalelse til forslag til nasjonalt program for offisiell statistikk 2024-2027. NIM anbefaler at det nasjonale programmet for offisiell statistikk 2024–2027 eksplisitt søker å tette de omfattende kunnskapshullene som finnes i forhold til overvåking av menneskerettigheter og samiske rettigheter og samiske forhold generelt.

Litauen felt i EMD: Hadde merket barnebok med innhold om likekjønnede par som «skadelig»

Mandag 23. januar 2023 konkluderte Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i storkammer med at det krenket ytrings- og informasjonsfriheten å kreve merking av en barnebok som skadelig for barn, utelukkende på grunn av at den inneholdt fremstillinger av likekjønnede forhold.

Sakens bakgrunn

Saken Macatė mot Lithuania hadde sin bakgrunn i at en litauisk, lesbisk barnebokforfatter hadde skrevet en bok som inneholdt nytolkinger av tradisjonelle eventyr, hvor to av de seks eventyrene hadde rollefigurer i likekjønnede forhold. Blant temaene som ble tatt opp i de seks eventyrene i boken var mobbing, stigmatisering, skilsmisse og innvandring. Bokas målgruppe var barn på i tiårsalderen.

Kort tid etter at boka ble gitt ut mottok universitetsforlaget, som hadde stått for utgivelsen, og kulturdepartementet, som hadde gitt penger til publiseringen, klager på boken. Blant annet stilte medlemmer fra parlamentet spørsmål ved publiseringen. Rektoren ved universitetet som hadde gitt ut boken besluttet å trekke den tilbake. Da boka senere ble utgitt igjen, ble den merket med at dens innhold kunne være skadelig for barn under 14 år.

Forfatteren tok saken inn for litauiske domstoler, og argumenterte for at fremstillinger av likekjønnede forhold ikke kunne anses som skadelige for barn uavhengig av alder, men tapte saken i alle instanser.

Saken i EMD

Saken ble så klaget inn for EMD. Klageren mente at den midlertidige tilbaketrekningen av boken og det etterfølgende kravet om å merke boken som skadelig for barn under 14 år, innebar en krenkelse av ytrings- og informasjonsfriheten etter EMK artikkel 10.

Videre ble det anført at kravet om merking av boken og den midlertidige stansen i distribusjon også var i strid med diskrimineringsforbudet etter EMK artikkel 14 lest i sammenheng med artikkel 10, fordi disse tiltakene ble gjort utelukkende på grunn av at boken inneholdt en positiv fremstilling av likekjønnede forhold.

EMDs vurdering

Inngrep i klagerens ytringsfrihet

Utgangspunktet er at enhver har ytrings- og informasjonsfrihet. For at offentlig myndigheter skal kunne gjøre inngrep i denne retten, kreves det at tiltaket har i) hjemmel i lov, ii) ivaretar et legitimt formål og iii) er forholdsmessig.

Domstolen vurderte at den midlertidige stansen i distribusjonen og merkingen av boken som skadelig for barn under 14 utgjorde et inngrep i klagerens ytringsfrihet. Tilbaketrekningen og merkingen hadde etter all sannsynlighet ledet til at færre leste den, og merkingen hadde en innvirkning på klagerens omdømme som barnebokforfatter og kunne følgelig avskrekke henne og andre fra å skrive og utgi lignende materiale.

Domstolen mente videre at inngrepet kunne tilskrives offentlige myndigheter. Den viste til tiltakene var iverksatt av universitetet, som var et offentlig organ, og at de var iverksatt for boken skulle være i tråd med kravene i loven om beskyttelse av mindreårige, og på bakgrunn av henvendelser fra parlamentsmedlemmer.

Hjemmel i lov

Den litauiske loven om beskyttelse av mindreårige definerte skadelig innhold som “that which expresses contempt for family values, [or] encourages a different concept of marriage and creation of family from the one enshrined in the Constitution and the Civil Code”. Domstolen påpekte at enkelte av formuleringene var vage, men da ingen av partene hadde knyttet noen merknader til klarheten i loven og behovet for forutsigbarhet, aksepterte domstolen at inngrepet hadde hjemmel i lov.

Hadde restriksjonene et legitimt formål?

Partene var uenige om hva som var formålet med den midlertidige distribusjonsstansen og merkingen av boken. Litauiske myndigheter hadde hevdet at formålet var både å skåne barn fra eksplisitte seksuelle skildringer, og å skåne dem fra innhold som presenterte homofile forhold som bedre enn heterofile. EMDs storkammer vurderte selv innholdet i boken, og fant verken at den viste eksplisitte seksuelle skildringer, eller at den nedvurderte heterofile forhold. EMD fant at det egentlige formålet var å hindre barn fra informasjon som viser likekjønnede forhold som likeverdige med andre forhold.

Domstolen gikk deretter over til å vurdere om dette var et legitimt formål. Innledningsvis viste domstolen til sin egen tidligere praksis der den har slått fast at forbud mot å fremme homofili overfor mindreårige ikke kan anses som legitime etter EMK. Domstolen har i tidligere dommer tidligere uttalt at denne typen lovgivning bidrar til stigma, fordommer og homofobi, noe som ikke er i tråd med prinsippene om likestilling, toleranse og pluralisme som kjennetegner et demokratisk samfunn, og som EMK bygger på.

I en gjennomgang av relevante prinsipper for vurderingen trakk domstolen fram barnets beste som et sentralt moment i vurderinger saker som angår barn. Videre viste domstolen til barns lettpåvirkelighet, og barns rett til utdanning, inkludert god og alderstilpasset seksualundervisning, som momenter. Domstolen viste også til at den tidligere hadde akseptert restriksjoner på barns tilgang til informasjon, blant annet på grunn av at informasjonen oppfordret til skadelige eller straffbare handlinger, fordi informasjonen inneholdt svært fordomsfulle anklager om skeive, og informasjon i form av reklame som kunne påvirke barn.

Domstolen understreket likevel at den tidligere ikke har akseptert praksis som var diskriminerende mot en homofil minoritet. Domstolen viste til at forskjellsbehandling basert på seksuell orientering – i likhet med kjønn – krever svært overbevisende og tungtveiende grunner for å anses som legitime. Domstolen spesifiserte at forskjellsbehandling utelukkende basert på betraktninger om seksuell orientering er uakseptabelt etter EMK.

I selve vurderingen viste domstolen til tidligere praksis, der den har påpekt at det ikke finnes noen vitenskapelige holdepunkter for at barn påvirkes negativt av fremstillinger og omtale av homofili, i tillegg til praksis der den har slått fast at barn som har vært vitne til demonstrasjoner og lignende for skeives rettigheter ble eksponert for ideer om mangfold, toleranse og likestilling, som etter domstolens syn utelukkende kunne bidra til sosial samhørighet.

Domstolen pekte videre på at en rekke stater i Europa – inkludert Litauen – enten har utdanningslovverk som eksplisitt inkluderer undervisning om likekjønnede forhold i skolen, eller utdanningslovverk som inkluderer bestemmelser om sikring av respekt for mangfold og forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering i undervisning.

Litauiske myndigheter anførte også at å beskytte likekjønnede par ikke måtte lede til «fornærmelse», «nedverdigelse» eller «bagatellisering» av heterofile, eller til å «fremme likekjønnede familier». Domstolen pekte her på at ingen former for fornærmelse, nedverdigelse og bagatellisering av personer på bakgrunn av deres seksuelle orientering, eller det å fremme en familieform på bekostning av en annen, er i tråd med konvensjonen og prinsippene den bygger på.

Domstolen fant derimot ikke at dette var tilfellet i saken, og at fremstillingen av forhold mellom personer av samme kjønn som likeverdige med forhold mellom personer av ulikt kjønn i boken innebar ikke innebar en fornærmelse, nedverdigelse eller bagatellisering av heterofile, men at den derimot fremmet respekt og aksept for alle medlemmer av samfunnet og deres familieliv.

Videre viser domstolen til at tiltak som begrenser barns tilgang til informasjon om likekjønnede forhold, utelukkende på bakgrunn av seksuell orientering, også har større samfunnsmessige implikasjoner. Domstolen uttalte blant annet at:

«Such measures, whether they are directly enshrined in the law or adopted in case-by-case decisions, demonstrate that the authorities have a preference for some types of relationships and families over others – that they see different-sex relationships as more socially acceptable and valuable than same-sex relationships, thereby contributing to the continuing stigmatisation of the latter. Therefore, such restrictions, however limited in their scope and effects, are incompatible with the notions of equality, pluralism and tolerance inherent in a democratic society.»

På denne bakgrunnen konkluderte domstolen med at der det blir ilagt restriksjoner på barns tilgang til informasjon om likekjønnede forhold, utelukkende på bakgrunn av seksuell orientering, vil de ikke ha et legitimt formål.

Dermed konkluderte domstolen med at restriksjonene Litauen la på boken krenket klagerens ytringsfrihet etter EMK artikkel 10.

Domstolens flertall så det ikke som nødvendig å ta stilling til om det også forelå brudd på forbudet om diskriminering etter EMK artikkel 14. Et mindretall på to dommere mente at domstolen burde ha benyttet anledningen til å drøfte denne problemstillingen nærmere.

Veien videre

Denne saken er EMDs første avgjørelse om restriksjoner på litteratur som omhandler likekjønnede forhold, der barn er den tiltenkte målgruppen. Siden det var den første saken som omhandlet dette, anså domstolen det som nødvendig å gjøre en mer inngående analyse enn i tidligere lignende tilfeller.

Et særlig interessant aspekt ved avgjørelsen er at domstolen kom til at formålet med restriksjonene ikke var det litauiske myndigheter selv oppga at det var, for deretter å gjøre en mer inngående prøving av om det fastlagte formålet med restriksjonene var legitimt. EMD foretar ikke så ofte inngående prøvinger av formålet med inngrep, men går heller grundigere inn på spørsmålet om forholdsmessighet. I denne saken ble det aldri aktuelt å vurdere forholdsmessigheten, fordi formålet ikke var legitimt etter konvensjonen.

Les hele avgjørelsen her: MACATĖ v. LITHUANIA (coe.int)

Boken kan leses i engelsk oversettelse her: http://amberheart.lt/

Finnes det noen som er uskyldige nok for folkedomstolen?

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 21. januar 2023.

Anonymiseringen av «psykiateren» er en vits. Derfor bør man være ekstra varsom med hvordan han fremstilles.

Semesterstart er fint. Januar er mørk, veien til jobben er en skøytebane, men alt er greit når gleden i den andre enden er å få diskutere rettssikkerhet med nye studenter. Å få nye gode spørsmål, møte ny giv til å gyve løs på den tørre jus. En grunn til at jusen virker tørr og treg er at den skal være tørr og treg. Ikke minst når sterke følelser er i spill. Hvem skal ellers passe på rettssikkerheten? Jo sterkere følelser som driver folkedomstolene, jo viktigere blir jusdomstolenes tørre og trege prosesser.

Folkedomstolene er mer fremtredende om dagen. Det har de kanskje alltid vært. Godt hjulpet av mediene, som taler folkets sak, nå også av de uredigerte, som ikke en gang må vurdere etikken når de med opplevd rettferdig harme fordømmer vår tids syndere.

For eksempel den ikke-navngitte, men ellers u-anonymiserte psykiateren, som skal ha misbrukt sin legerolle for å få sex med en ikke-pasient. Hvem passer på rettssikkerheten hans?

Psykiatersaken kan omhandle et overgrep, slik ikke-pasienten opplever det, slik en rekke medier formidler. Den kan også omhandle et ikke-overgrep. Dette vet vi ikke ennå, fordi vi bare har hørt den ene parts vurderinger. Og mange kommentatorers. Hver for seg kan oppslagene være innenfor lover og vær-varsom-etikk – i alle fall når man reserverer varsomhetsreglene om forhåndsdømming til de rene rettsreportasjer. Til sammen er trykket ganske stort, og går stort sett én vei. Det etterlatte inntrykket er entydig. Lar det seg noen gang rette opp, om det skulle trengs?

Det er lenge siden jeg jobbet med helsejus. Jeg har jobbet mer med strafferett, der overgrepene kan være alvorligere, men rettssikkerhetsgarantiene er klarere. Der tanken om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, er grunnleggende. Om at man ikke kan forfølges to ganger for samme forbrytelse. Om at selv forbrytelser foreldes etter en viss tid.

Uskyldspresumsjonen tilsier ikke bare at vi må holde muligheten åpen for at noen er uskyldig, den krever at vi legger til grunn at folk faktisk er uskyldige, inntil det motsatte er bevist. I en betryggende prosess preget av jevnbyrdighet, der begge parter har kommet til orde, med sine argumenter, sine forsvarere, på lik linje. Foran uavhengige dommere.

Jo mer alvorlige forhold man anklages for, jo viktigere blir presumsjonen om uskyld: Vi styres av følelser, og jo verre bilder noen gir oss på netthinnene, jo vanskeligere er de å bli kvitt. For eksempel bilder av overgrep, av seksuell karakter, mot sårbare mennesker.

Jo mer makt billedskaperne har, jo mer autoritet har de. I statsforvalterens pressemelding om at den åpner tilsyn med psykiateren står det ingen ting om uskyldspresumsjonen. Ut over «tiltalepunktene» fremgår det imidlertid at man har mottatt flere varsler. Det var forskuttert av helsetilsynsdirektør Andresen via VG alt i desember: «Når noen begynner å stå frem, så vet vi at hvis noen har opplevd lignende, så kan det hende at de tar kontakt med tilsynsmyndighetene». Eller alt har gjort det: Et av varslene er fra 2003. Det ble behandlet og henlagt da, fordi det ikke var grunnlag for kritikk eller merknader. Det gjenåpnes nå.

Det ser jo ganske dårlig ut – særlig når pressemeldingen ikke gir noen flere opplysninger om hva varslene går ut på. Heldigvis har vi medier som graver frem slikt. Hva finner de? Ting som, slik de omtales medialt, ser ganske så dårlige ut, de også. Ikke minst når mediene formidler at ikke-pasienten er «lettet, men ikke overrasket», at det «er en del opplysninger som har tilfalt meg, som har gjort at jeg ble sikker på at det kom til å bli tilsynssak». Dette kan være veldig dårlig. Men det vet vi ikke ennå.

Hva skjer med «overgriperen» som hverken er mistenkt, tiltalt eller dømt for noe i mellomtiden? Og etterpå? Hva skjer egentlig med dem vi fikk medieinntrykk av at hadde gjort noe fælt, som det så bare ble stille om? Går de like ubesværet videre som oss?

Det er godt psykiateren ikke er mistenkt for noe så alvorlig som Viggo Kristiansen og fetteren var, for der viste jo den mediale flokkvinklingen seg å ha vært litt ugrei. Og de var tross alt dømt. Kanskje viser det seg at vinklingen i psykiatersaken er helt på sin plass – men hva om den ikke er det? Bør ikke den muligheten i alle fall holdes åpen, så tidlig i saken?

Savnet: 432 barn

Meldinger i mediene om savnede personer er noe av det som får det til å knyte seg aller mest i magen. Aller verst er det når det er barn det gjelder. Heldigvis har vi gode rutiner i Norge, for søk, informasjonsspredning og samarbeid mellom offentlige etater og frivillige krefter. Som regel går det derfor ikke så lang tid før vi vet hva som har skjedd.

Kronikk av Kirsten Kolstad Kvalø. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 18. januar 2023.

Men sånn er det ikke for alle. Flere medier har de siste ukene skrevet om at det har forsvunnet 432 barn fra norske asylmottak og omsorgssentre siden 2015 som ingen kan gjøre rede for. 432 barn. Det er 17 skoleklasser. NRKs gjennomgang viser at det sjelden letes etter disse barna..

Norske myndigheter har et ansvar for barn som bor på norske asylmottak og mottakssentre. Når de kommer hit uten foreldre eller andre følgepersoner, har staten omsorgsansvaret. Dette gjelder helt uavhengig av hva som blir utfallet av asylsaken deres. Så lenge de er i Norge, er de våre barn.

Å ikke lete etter asylbarn, i motsetning til norske barn, er en forskjellsbehandling som ikke kan begrunnes, og som derfor bryter med barnekonvensjonen. I tillegg risikerer vi at disse barna blir utsatt for en rekke andre menneskerettighetsbrudd etter at de forsvinner. Det kan være snakk om menneskehandel eller seksuell eller annen utnytting. Noen kan miste tilgangen til nødvendig helsehjelp og andre grunnleggende rettigheter, fordi de av ulike grunner har gått under jorda. Om de utsettes for dette, og hvor mange det eventuelt gjelder kan vi ikke svare på, for vi vet jo ikke hvor de er.

Norge bryter også barnekonvensjonen når det gjelder omsorgen for de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år. Dette har NIM pekt på i en årrekke, og vi utga en rapport om dette i 2017. Denne gruppen barn får et omsorgstilbud som er langt dårligere enn andre barn under statens omsorg blant annet når det gjelder bemanning og fysiske forhold. Det innrømmer også myndighetene selv, senest i forbindelse med lovendringer fra 2021 hvor det fremgikk tydelig at denne gruppen mottar et mer begrenset omsorgstilbud. Når en skal vurdere tiltak som forebygger forsvinninger, er det derfor også viktig å vurdere om omsorgstilbudet deres er forsvarlig.

På spørsmål fra FNs torturkomité i en rapport levert i fjor, svarer norske myndigheter at det er grunn til å tro at de aller fleste enslige asylsøkerbarn forlater mottakene frivillig og drar til andre europeiske land. Hvis det er sånn, hvorfor har man ikke gjort en innsats for å finne ut at de forsvant såkalt frivillig? Hvordan går det med disse barna i disse andre europeiske landene? Er det noen fare for at de kan utsettes for skade eller fare? Hele premisset om at de drar frivillig vitner om en manglende forståelse for det ansvaret vi har for barn som oppholder seg i Norge uten følgepersoner. Når du ikke vet hvor et barn du har ansvar for er, så trekker du ikke bare på skuldrene og mumler «frivillig».

Denne måneden måtte justisministeren svare om forsvinningene i en debatt på Stortinget. Hun understreket at hun tok funnene veldig alvorlig, og varslet rutinegjennomgang i de berørte etatene. Det er bra. Men det er grunn til å minne om at dette ikke er første gang politikerne får høre om dette problemet. Allerede i 2005 fikk Norge kritiske merknader fra FNs barnekomité, om at vi ikke etterlevde barnekonvensjonens forpliktelser på dette området. Siden har kritikken blitt gjentatt, og nå også fra andre organer som FNs torturkomité og FNs menneskerettskomité.

Ungdomsorganisasjonen Press har i over 20 år hatt kampanjer og aksjoner som setter søkelys på alle de savnede barna. Organisasjonen har gitt ut tre rapporter, i 2008, 2013 og 2017, som viser omtrent det samme som det NRK har avslørt i 2022. Politikerne har blitt like opprørte hver gang saken har blusset opp. I 2015 vedtok et samlet storting at politiet skal lete etter disse barna, uten unntak. Men siden den gang har vi altså mistet oversikt over 432 barn.

Det er på tide at myndighetene tar inn over seg det ansvaret vi har for barn som kommer alene til Norge, og sørger for å lage varige løsninger som gjør at det blir en ufravikelig rutine å gjøre det vi kan for å finne barn som forsvinner i Norge. Dette handler ikke om asyl- eller innvandringspolitikk, men om grunnleggende barnerettigheter. Selvfølgelig skal vi lete etter barn som forsvinner. Barn i Norge er vårt ansvar.

Kompensasjon ved brudd på EMK i saker om tilleggsskatt

NIM-H-2023-004
Svar fra NIM til FIN høring om kompensasjon ved brudd på EMK (pdf) 299.11 KB

NIM har skrevet høringsuttalelse om Finansdepartementets høringsnotat av 14.10.2022 om kompensasjon ved brudd på EMK i saker om tilleggsskatt. NIM har i flere sammenhenger arbeidet med å sikre oppfyllelse av retten til effektivt rettsmiddel ved krenkelser av menneskerettighetene. Med denne høringsuttalelsen ønsker NIM å supplere og presisere gjennomgangen av Grunnloven § 95 jf. EMK artikkel 6 nr. 1, og EMK artikkel 13. Overordnet mener NIM at departementets forslag er i tråd med og antakelig overoppfyller disse rettighetene.

NOU: 2022: 9 En åpen og opplyst offentlig samtale

NIM-H-2023-002
NIM-H-2023-002-v02 (pdf) 478.21 KB

NIM har skrevet høringsuttalelse om Ytringsfrihetskommisjonens utredning «En åpen og opplyst samtale». Uttalelsen drøfter utvalgets forslag om endringer i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer, og de viktigste hensynene som må tas i betraktning hvis bestemmelsen skal presiseres.

NIM har også ønsket å utfylle utredningen på noen punkter, for eksempel når det gjelder ytringsfrihet i organisasjonslivet og ytringsfrihet for enkelte sårbare grupper som funksjonshemmede, eldre, innsatte, barn, urfolk og nasjonale minoriteter.

Endringer i politiloven og politiregisterloven

NIM-H-2023-001
NIM-H-2023-001 (pdf) 209.16 KB

Kort oppsummert:

NIM avga uttalelse til Stortingets justiskomité om endringer i politilov og politiregisterlov, forut for muntlig høring den 17. januar 2023. Forslaget går blant annet ut på at PST skal få hjemmel til å samle all åpent tilgjengelig informasjon som ledd i innenlands etterretning. Informasjonen skal kunne analyseres ved hjelp av kunstig intelligens. Informasjonen kan dessuten inngå etterforskning innen PSTs ansvarsområde. NIM pekte særlig på at ordningen griper inn i privatliv og ytringsfrihet, og at rettssikkerhet og kontroll er svakt ivaretatt.

Høringen kan følges på stortingets nettsider her.

1. Innledning

Nærværende uttalelse et begrenset til PSTs bruk av åpent tilgjengelig informasjon.

NIM fremhevet i sin høringsuttalelse av januar 2022 at den vide innsamlingsadgangen, den lange lagringstiden, de vide rammene for bruk, kombinert med bruken av automatiserte analyseverktøy, tilsa at forslaget måtte møtes med strengere regler for lagring og andre rettssikkerhetsgarantier. Flere andre høringsinstanser hadde tilsvarende kritiske innvendinger.

Proposisjonens forslag imøtekommer i begrenset grad disse innvendingene, og NIM viser til den avgitte høringsuttalelsen for utdyping.

Staten har en plikt til å beskytte innbyggernes liv og helse, og NIM anerkjenner at staten har behov for verktøy som gjør den i stand til å oppfylle denne plikten. Når dette innebærer inngrep i menneskerettigheter, må likevel inngrepene være forholdsmessige. Forslaget hjemler inngrep i privatlivet og i ytringsfriheten.

Verken EU-domstolen eller den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har tatt eksplisitt stilling til et forslag som det foreliggende. Departementet legger til grunn at de dommene som foreligger fra EMD om etterretningstjenestenes bulkinnsamlingsregimer, som oppstiller svært strenge kontrollmekanismer, ikke har overføringsverdi til forslaget, fordi det er tale om åpent tilgjengelig informasjon. Dette er rettslig uavklart. Under enhver omstendighet mener NIM at kontroll- og rettsikkerhetsmekanismer, er sentrale i forholdsmessighetsvurderingen.

Forslaget synes å bygge på at inngrepet er beskjedent, herunder at den enkelte ikke har en «berettiget forventning» om vern ved åpent tilgjengelig informasjon (side 32). NIM mener at inngrepet er betydelig, og at samfunnsmessige virkninger burde utredes og vektlegges sterkere (pkt. 2 nedenfor). Kontroll- og rettssikkerhet er etter NIMs syn svakt ivaretatt (pkt. 3 nedenfor).

2. Inngrepets art

Forslaget hjemler adgang til å samle inn all informasjon, som er åpent tilgjengelig. Det vil si at all form for sensitiv informasjon omfattes, for eksempel informasjon om barn, uriktig informasjon og informasjon som andre har lagt ut i trakasserende hensikt.

Når denne informasjonen kan bearbeides automatiserte analyseverktøy, kan reelt ny informasjon fremkomme, og individer kan frykte «krysspeiling» av informasjon. Muligheten for at fremtidig informasjon kan koples med dagens eller fortidens informasjon, kan også virke nedkjølende. At informasjonen er «åpen» er med andre ord ikke synonymt med at inngrepet er begrenset. Virkningen for ytringsfriheten – den «nedkjølende effekt» – kan bli alvorlig hvis den åpne og frie debatt blir skadelidende. Etter NIMs syn foretas det ingen egentlig drøftelse av dette, selv om proposisjonen nevner slike mulig effekter (side 33).

Det er et generelt problem at slike forslag gjerne er svakt begrunnet og ikke basert på forskning om samfunnsmessige virkninger, noe Personvernkommisjonen fremhever i sin rapport, NOU 2022: 11, særlig pkt. 7.3.4. På side 99 i utredningen trekker Personvernkommisjonen frem nærværende forslag som et av flere eksempler på «tydelige mangler» ved vurderinger av personvernkonsekvenser i lov- og forskriftsarbeid.  På side 95/96 fremhever Personvernkommisjonen at

«[d]et har vært en utvikling over tid med utvidelser av politimyndighetenes hjemler til å bedrive skjult kontroll med, og overvåkning av, blant annet borgernes elektroniske kommunikasjon. Utvidelsene har i stor grad kommet stykkevis og delt. Dette har trolig medført at hverken myndighetene eller borgerne har vært i stand til å overskue sammenhengen mellom alle de ulike hjemlene og konsekvensene av utvidelsene.»

Personvernkommisjonens uttaler også (side 99) at det er nødvendig med «forsking på samfunnsmessige konsekvenser av overvåkningstiltak i justissektoren».

Personvernkommisjonens utredning er publisert 22. september 2022, men er så vidt vi kan se ikke nevnt i proposisjonen som nå behandles.

3. Rettssikkerhet og kontroll

Etter forslaget er inngangskriteriet for behandling av informasjon om det «antas å være nødvendig for utarbeidelse av analyser og etteretningsvurderinger». Det er PST som skal vurdere dette. Kriteriet kan neppe anses som en effektiv begrensning. Det er skjønnsmessig og etablerer en svært lav terskel som ikke er egnet til ekstern kontroll.

Forslaget gir anvisning på hvordan innhentet informasjon så kan behandles i videre trinn etter lagring. Informasjonen kan etter innhenting behandles ved automatisert analyseverktøy. Hvordan denne behandlingen kan skje er ikke nærmere regulert, og det er ikke oppstilt vilkår for slik behandling. Informasjonen kan også brukes til opprettelse av eller bruk i forebyggende sak som gjelder individer. Heller ikke dette er nærmere regulert. Informasjonen kan også brukes i etterforskning av lovbrudd, uten at det er oppstilt vilkår for dette.

Lagringstiden kan forlenges fra 5 til 15 år etter en «konkret vurdering» av om det fortsatt anses nødvendig.

Lovforslaget oppstiller ikke krav til dokumentasjon av de forskjellige beslutningene. Lovforslaget inneholder ikke krav om beslutning fra domstoler, eller adgang til etterfølgende kontroll. Det vises i proposisjonen til at PSTs internkontroll er styrket (side 52). I proposisjonen uttales at kravet til effektive rettsmidler anses «…ivaretatt med det alminnelige systemet med EOS-utvalgets kontroll og mulighet til å reise sak for domstolene» (side 34).

Proposisjonen forutsetter at EOS-utvalget kan utføre kontroll innen tildelte budsjettrammer (side 60), mens EOS-utvalget i sin høringsuttalelse av 17.12.2021 blant annet uttalte at «Legges nye og krevende oppgaver til EOS-utvalget, vil det imidlertid også utfordre rammene for selve utvalgets arbeid og involvering i de ulike deler av kontrollen» (pkt. 2.8).

Effektive kontrollordninger er i seg selv viktige, og tillit til slike er viktig for å unngå nedkjølende effekt. Når dette regimet vurderes som en helhet, fremstår kontrollen etter NIMs syn som svak.

4. Forslag

Samlet sett mener NIM at forslaget er mangelfullt. Vi fremmer følgende anbefalinger:

  • Det bør vurderes å oppstille et strengere og etterprøvbart inngangskriterium for behandling.
  • Bruk av automatisert analyseverktøy bør reguleres nærmere. Det det også vurderes om bruk av informasjonen i saker mot individer tillates, eventuelt om etterprøvbare kriterier bør oppstilles.
  • Det bør vurderes å regulere domstolskontroll, tilsvarende det som etter liknende kritikk ble foreslått i etterretningstjenesteloven § 9-6 flg. EOS-utvalget må uansett ha reell mulighet til kontroll, hvilket forutsetter både etterprøvbare kriterier og tilstrekkelig kapasitet.
  • De temaer som Personvernkomiteen peker på, bør ivaretas bedre. Dette innebærer både at de negative konsekvensene av dette forslaget isolert, og de samlede samfunnsmessige virkningene av inngripende tiltak i justissektoren sett i sammenheng, bør utredes grundigere.
  • Det bør sikres evaluering av forslagets implikasjoner og effekt etter en viss tid.
  • Det bør sørges for at det forskes på den samfunnsmessige effekten av slike systemer.

Vennlig hilsen
for Norges institusjon for menneskerettigheter

Vidar Strømmer
Fagdirektør

Adele Matheson Mestad
Direktør

Er «morsom» rasisme lov?

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 13. januar 2023.

«Jeg bare tullet» er ikke noe frikort til å være drittsekk. Men humor bør bedømmes sosialt, ikke rettslig.

Nei. «Morsom» rasisme er ikke lov. Den kan være straffbar, også hvis den faktisk er morsom. Umorsom komikerhybris som ikke er rasistisk, er imidlertid lov. Det er grunnen til at riksadvokaten i forrige uke fastslo at Atle Antonsen ikke skulle tiltales for hatefulle ytringer.

Men hvordan kan brølingen «du er for mørk til å være her», til en mørkhudet ung dame på bar, være ikke rasistisk? Når alle uten stenhjerter fikk bakoversveis av hvordan brutalismen slo henne ut? Når selv Antonsens misjonskompanjong Johan Golden har fastslått at den var «100% rasistisk»?

Hvis det Antonsen sa hadde vært «en seriøs meningsytring» ville det vært både diskriminerende og rasistisk, sier riksadvokaten. Men bevisene støttet ikke det. Både vitneutsagn, Antonsens tidligere oppførsel og klagen på henleggelsen tilsa i stedet at utsagnet var «et lite vellykket forsøk på satire over rasisme» [«lite vellykket» er jussisk for «helt rævva», forf.anm.].

Vurderingstemaet i spørsmål om rasistiske hatytringer er straffbare, er ikke hvor fæle de er for den de direkte rammer. Bestemmelsen verner nemlig ikke mot personlige krenkelser. Den verner samfunnet mot det hat ytringer kan skape mot minoriteter. Spørsmålet er derfor om «den alminnelige tilhører» vil oppfatte dem som grovt hatefulle, i sammenhengen de er fremsatt.

Det er språktolkning, ikke lovtolkning. Men fordi straff er vårt strengeste maktmiddel, må vi være forsiktig med å «legge mer i utsagnene enn det klart er grunnlag for». Det er også en «relativt rommelig margin for smakløse, sårende og fornærmende ytringer». Uten forsiktighetsprinsippet og smakløshetsmarginen hadde vi risikert å straffe flere frie ytringer enn det Stortinget har ment. Humor i form av satire, ironi, overdrivelse, imitasjon og absurdisme byr på langt mer tolkningstvil enn vanlige ytringer – det skal mer til at et meningsinnhold er «klart». Å anse Antonsens ytring som seriøs, ville ut fra bevisene være å legge et mer alvorlig meningsinnhold i hans komikkforsøk enn det klart var grunnlag for.

Så ikke-morsom ikke-rasisme er lov. Rettslig sett, altså. Sosialt kan slikt være så strengt forbudt at det leder til full isolasjon på ubestemt tid. Uten lov og dom. Folkedomstolen kan være nådeløs. Men den foranlediger langt mer debatt enn jusdomstolene. Debattene om hva som er greit og ikke greit er oftest langt mer opplysende og dannende enn de om hva som er lov og ikke lov.

Morsom rasisme er hverken greit eller lov. Menneskerettsdomstolen var ikke imponert over den franske komikeren M’Bala M’Balas antisemittisme «disguised as an artistic production». Riksadvokaten understreker at ytringer kan straffes selv om de er «ikledd et skinn av humor». Dette er viktig: Hvis den alminnelige tilhører oppfatter din «artige» rasisme som seriøs – og du skjønte eller måtte skjønne at hen ville det – så hjelper det ikke å si at du bare tullet. Det hjelper ikke om du faktisk bare tullet heller, men helt feilberegnet ditt publikum, for eksempel i din beruselse over egne humoristiske evner på byen.

Men jusen kommer bare inn hvis rasismen en grovt nok hatefull. Med henvisning til FNs rasediskrimineringskomite understreker riksadvokaten at «mindre alvorlige ytringer med et rasistisk innhold ikke rammes». Dette er det viktigste:

For også morsom humor, som sparker oppover istedenfor nedover, kan oppfattes som rasisme. Som Robert Stoltenbergs og Espen Eckboes blackfacefigurer. Slikt er alltid og uansett rasistisk, mener noen. Og ikke bare fra blendahvite komikere. Et unisont Norge (minus noen mørkemenn i Islam Net) er nå enige om at Shabana Rehman var en helt, ikke minst for med humor å ha avkledd autoritære krefter. Men det er ikke så lenge siden Stovnerrevyen i 2019, der den eksplisitt maktkritiske satiren hun, minoritetsungdommer og Zahid Ali laget, ble kritisert for egentlig å være rasisme. Kritikerne fikk velbegrunnet motstand, og argumentene fra begge sider var egnet til å gjøre oss både mer opplyst og klokere. Ville vi fått den, om saken hadde vært rettsliggjort ut av den demokratiske offentlighet, og løst av domstolene i stedet?

Forslag til endringer i konfliktrådsloven, straffeloven mv. – strafferettslige reaksjoner og tvangsmidler for ungdom

NIM-H-2023-003
Forslag til endringer i konfliktrådsloven straffeloven mv. – strafferettslige reaksjoner og tvangsmidler for ungdom - høringsinn (pdf) 285.40 KB

NIM har skrevet høringsuttalelse om forslag til endringer i konfliktrådsloven, straffeloven mv. – strafferettslige reaksjoner og  tvangsmidler for ungdom. NIM fremhever blant annet behovet for bedre rettssikkerhetsgarantier og personvern for ungdommen.

NIMs supplerande rapport til FNs kvinnekomité

NIM har levert sin supplerande rapport til FNs kvinnekomité, i forkant at høyringa av Noreg i februar. Krisesentertilbodet, og etterforsking og straffeforfølging av vald mot kvinner, og vald mot utsette grupper av kvinner er nokre av temaa i rapporten.

Heile rapporten er tilgjengeleg her.

FNs kvinnekomité er det internasjonale overvakingsorganet til FNs kvinnekonvensjon. Komiteen har i oppgåve å overvake statar si etterleving av pliktene i konvensjonen. Som del av dette gjennomfører jamlege høyringar av statane, for å vurdere kor godt dei oppfyller konvensjonspliktene til å hindre diskriminering av kvinner.

I februar står mellom anna Noreg for tur.

I forkant av høyringa har norske styresmakter levert ein eigen rapport til komiteen, der dei svarer på spørsmål frå komiteen og gjer greie for korleis dei sjølv meiner den norske staten oppfyller pliktene etter konvensjonen.

I tillegg til at staten sjølv rapporterer til komiteen, lever også fleire andre organisasjonar og institusjonar eigne rapportar som supplerer statsrapporten. Likestillings- og diskrimineringsombodet og ein koalisjon av sivilsamfunnsorganisasjonar har levert eigne supplerande rapportar til komiteen.

NIM leverte sin rapport til komiteen 9. januar i år. I rapporten tek NIM opp til saman elleve tema. Rapporten er utarbeida i samråd med Eldreombodet.

Hovudpunkta i rapporten

Vald mot kvinner

Brorparten av temaa NIM tek opp i rapporten gjeld vald mot kvinner.

For det første tek NIM opp utfordringar i styresmaktene sin samla innsats mot vald i nære relasjonar. NIM opp også utfordringar som lang sakshandsamingstid hjå politiet i valdtektssaker, og manglar i straffelova sine føresegner om seksuallovbrot.

Vidare tek NIM opp særlege utfordringar for nokre utsette grupper av kvinner. NIM peikar mellom anna på stoda for samiske valdsutsette kvinner sitt hjelpetilbod, og manglar knytt til førebygging av vald mot eldre kvinner. NIM løftar også fram behov for tiltak mot og meir forsking på vald mot skeive kvinner, og manglar i hjelpetilbodet til valdsutsette kvinner i aktiv rus.

Krisesentertilbodet og kommunale handlingsplanar mot vald i nære relasjonar

NIM peikar også på utfordringar som ligg hjå kommunane. Blant dei er at få kommunar har handlingsplanar mot vald i nære relasjonar, at mange kommunar slit med å sikre eit tilstrekkeleg godt krisesentertilbod for utsette grupper kvinner, og å følgje opp valdsutsette i perioden etter opphald på krisesenter.

Tilhøva for kvinner i fengsel

I rapporten tek NIM også opp tilhøva for kvinner i fengsel, og viser mellom anna til langvarig kritikk frå Likestillings- og diskrimineringsombodet og at Diskrimineringsnemnda felte Kriminalomsorgsdirektoratet for diskriminering av kvinnelege innsette i Tromsø fengsel i 2020.

Andre tema

Andre tema NIM tek opp i rapporten er mellom anna hets og hatprat mot kvinner, reforma av Likestillings- og diskrimineringsombodet og Diskrimineringsnemnda, helserettar for papirlause kvinner, barnefattigdom, og oppfølging av tidlegare tilrådingar frå Kvinnekomitéen og andre menneskerettslege overvakingsorgan.

Temaa i rapporten er valde ut på bakgrunn av kva komiteen har ynskja informasjon om frå norske styresmakter i forkant av høyringa, innhaldet i statens eigen rapport, og dei tidlegare tilrådingane komiteen har gitt til Noreg. Rapporten er ikkje meint å gi uttømande liste over menneskerettsutfordringar som kvinner møter.

Tiande høyringa av Noreg

Høyringa av Noreg finn stad den 9. februar i Genève. Dette vert den tiande gongen Noreg skal verte høyrt av komiteen sidan Noreg ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981. NIM deltek i høyringa, i likskap med ei rekkje andre institusjonar og organisasjonar.

Kvinnekomitéen vil i etterkant av høyringa kome med tilrådingar til Noreg om korleis den meiner Noreg best kan etterleve sine plikter etter konvensjonen. Slike tilrådingar er ikkje rettsleg bindande, men dei gir viktig rettleiing om korleis norske styresmakter best kan etterleve pliktene sine til å hindre diskriminering av kvinner.

Heile rapporten er tilgjengeleg her.

Den norske statsrapporten er tilgjengeleg her (regjeringen.no).