ENNHRI sender tredjepartsintervensjoner til storkammeret i EMD i tre historiske klimasaker

Denne uken sendte NIM, sammen med det europeiske nettverket for nasjonale institusjoner for menneskerettigheter (ENNHRI), tre tredjepartsintervensjoner til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i sakene Duarte m.fl. mot Portugal m.fl., KlimaSeniorinnen mot Sveits og Carême mot Frankrike. Alle sakene gjelder spørsmålet om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 2 og 8 forplikter stater til å kutte utslipp for å beskytte retten til liv og privatliv.

Dette handler sakene om

I Duarte m.fl. mot Portugal m.fl. klager seks portugisiske barn og unge over at statene ikke gjør nok i dag for å beskytte dem godt nok mot klimaendringer over deres levetid.
I KlimaSeniorinnen mot Sveits argumenterer fire eldre kvinner og en klimaforening for at Sveits krenker sin positive forpliktelse til å beskytte deres rett til liv og helse mot farlige hetebølger fordi Sveits verken har tilstrekkelig ambisiøse klimamål eller gjør nok for å kutte klimagassutslipp.
I Carême mot Frankrike klager en fransk borgemester over manglende utslippskutt som fører til blant annet flere farlige hetebølger og havstigning i kystbyen Grande-Synthe.

Det er historisk at disse tre sakene skal behandles av EMDs storkammer. EMD beslutter kun å behandle saker i storkammeret når en sak reiser så viktige spørsmål at avgjørelsen vil kunne få stor betydning for rettighetsvernet etter EMK.

Amicus curiae

Fordi disse sakene er viktige for hvilket menneskerettslig vern de 675 millionene som er beskyttet av EMK har mot klimaendringene, har ENNHRI gått sammen om å sende en tredjepartsintervensjon. Gjennom en tredjepartsintervensjon – eller amicus curiae – opptrer ENNHRI som «rettens venn» ved å inngi et skriftlig innlegg som belyser de allmenne eller prinsipielle rettslige spørsmålene disse sakene reiser.

I intervensjonen legger ENNHRI til grunn at enhver stat som er part til EMK kan holdes rettslig ansvarlig for effektene alle utslipp under deres effektive kontroll har for menneskers liv og helse etter EMK artikkel 1. Under henvisning til flere nasjonale klimaavgjørelser, internasjonal rett og beste tilgjengelige vitenskap, argumenterer ENNHRI for blant annet følgende:

Både individer og foreninger bør kunne ha klagerett i klimasaker under EMK artikkel 34.
Stater må beskytte retten til liv og fysisk integritet ved å kutte sine klimagassutslipp etter EMK artikkel 2 og 8.
Dersom statene ikke tar hensyn til barn og fremtidige generasjoners langsiktige interesse i et levelig klima, og deres interesse i å kunne nyte en like stor grad av friheter som vi gjør i dag, kan dette utgjøre forskjellsbehandling på grunnlag av fødselsdato etter EMK artikkel 14.

Det vitenskapelige underlaget

Disse rettslige analysene bygger på vitenskapelige studier og konsensus gjengitt av FNs klimapanel om hvordan menneskeskapte klimaendringene på 1,2°C allerede har fått omfattende og alvorlige effekter for mennesker i Europa. Hetebølger er for eksempel beskrevet som et av de klareste eksemplene på skade forårsaket av klimaendringene. En studie omtalt i tidsskriftet Nature viser at mellom 1991 og 2018 kunne 31,3% av heterelaterte dødsfall i Sveits tilskrives klimaendringene.

Selv om det å begrense oppvarmingen til 1,5°C ikke kan unngå alle farlige effekter av klimaendringene, vil det betydelig redusere risikoen for skade på mennesker. Dersom oppvarmingen øker med mer enn 1,5°C risikerer vi å utløse en rekke irreversible vippepunkter. ENNHRI understreker derfor at statene må beskytte sine innbyggere mot de verste effektene av klimaendringene ved å gjøre sin del for å begrense oppvarmingen til 1,5°C.

Høringen i de tre sakene skal etter planen avholdes mars 2023 i Strasbourg, der ENNHRI vil være til stede for å holde et muntlig innlegg.

Intervensjonene i sin helhet kan leses på ENNHRIs nettsider. Intervensjonene bør leses i sammenheng og i rekkefølgen Duarte, Klimaseniorinnen og Careme:

ENNHRI – tredjepartsintervensjon – Duarte mot Portugal m.fl. (pdf)

ENNHRI – tredjepartsintervensjon – KlimaSeniorinnen mot Sveits (pdf)

ENNHRI – tredjepartsintervensjon – Careme mot Frankrike (pdf)

Metaverset og menneskerettigheter

NIM-R-2022-008

Da Facebook byttet navn til Meta i 2021 ga det nytt liv til et kjent konsept fra science fiction. Metaverset er visjonen om et sanselig og oppslukende virtuelt univers, som skal koble sosiale medier, spill og 3D-grafikk. Teknologiselskapene investerer stort i teknologien, og skal vi tro analyseselskapet Gartner vil én av fire bruke minst én time om dagen i metaverset innen 2026.

Denne rapporten er resultatet av et samarbeid mellom Teknologirådet og NIM. Felles for våre mandater er å gi råd til Stortinget og øvrige myndigheter, og informere allmennheten. Også tematisk har våre institusjoner mange møtepunkter. Teknologi, jus, etikk og politikk er så å si alltid tett sammenfiltret.

Ambisjonen med denne rapporten er å gjøre en kartlegging av hva metaverset er og kan bli, og hva det kan bety for folk, samfunn, politikk og menneskerettigheter. Teknologiutviklingen skjer med lynets hastighet, og politikkutvikling henger stadig etter. Selv om det er usikkert hvilken form metaverset vil ta, kan vi ikke vente med diskusjonen om hvilke menneskerettslige implikasjoner det vil få. Målet med rapporten er å stimulere til debatt om neste generasjons internett og menneskerettighetenes vilkår i en virtuell virkelighet.

Les rapporten her:

Rettslig og folkelig personvern

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 3. desember 2022.

I 1952 fant Høyesterett opp personvernet. Kan vi lære noe av dommernes begrunnelse?

Akkurat nå, i desember 2022, er det 70 år siden personvernet kom til Norge.

Det vil si, det fantes allerede noen spredte varianter av det i loven. Privatlivskrenkelser var forbudt. Og ærekrenkelser. Særlig æren var viktig, og praktisk – folk æreskjelte hverandre nemlig på det groveste før også. Mye av det vi i dag kaller «netthets» er ingen ny oppfinnelse. Altså, nettet er jo ganske nytt, men utskjellingen og latterliggjøringen og folkesnakket er ganske likt. Fordi nettet er så stort og raskt og følelsespremierende, er imidlertid virkningene verre: Sjelden har så få nådd så mange så nådeløst.

Men for 70 år siden måtte Høyesterett gruble på om det fantes et alminnelig rettsvern for personligheten, selv om noe slikt prinsipp ikke stod i loven. Spørsmålet oppstod fordi Tancred Ibsen i 1950 laget film av Gunnar Larsens dokumentarroman «To mistenkelige personer». Boken skildret den flukten en garvet kriminell og hans unge læregutt ga seg ut på, etter å ha begått to beryktede lensmannsmord på Ringerike i 1926. Læregutten overlevde flukten, ble dømt til livstid og satt i fengsel frem til 1946. Så skiftet han navn, fikk jobb som møbeltapetserer, giftet seg og fikk to barn.

Stod han forsvarsløs mot å få «dette livets drama» offentlig gjenvekket med filmen, så mange år etter? Nei, sa Høyesterett. Selv om det ikke fantes noen lover mot slikt, så gjorde han ikke det. Filmen ble forbudt, og det forble den i over femti år. Uten at Høyesterett hadde vurdert personvernet mot Ibsens kunstneriske ytringsfrihet eller publikums informasjonsfrihet. Selv om de frihetene ikke bare stod i loven, men i Grunnloven.

Hvor kom det fra, dette nye vernet for personligheten? Dommerne bøyer seg bakover i bro for å finne det. I rimelighetsbetraktninger og sosiale samfunnstanker. I sveitsisk, dansk og amerikansk rett. Som ellers ikke har noen relevans i Norge. Resonnementene minner om dem fra andre land, der andre domstoler har måttet utvikle personvern som ikke stod noe sted. Som i USA, der det ble utledet av andre grunnlovsrettigheters «emanations and penumbras» (utstrålinger og halvskygger). For så viktig er dette vernet for oss mennesker, at det bare må finnes, selv om grunnlovs- og lovgivere kanskje tok det så for gitt at de glemte å skrive det ned.

Men hvorfor? Argumentasjonen vitner om sterk innlevelse i læreguttens situasjon. I straffens humane, resosialiserende funksjon. I «de uheldige kriminalpolitiske følger det kan få at det offentlig rippes opp igjen i forbrytelser som er sonet og som har fått glemselens slør over seg».

Den viser en tro på rettsstaten: Når noen har gjort noe galt, rettferdig har fått sin rettergang og sonet sin straff, må de atter få leve som fullverdige samfunnsborgere.

Etter dommen har personvernet eksistert her. I 1999 ble det lovfestet gjennom menneskerettsloven. I 2014 skrev vi det inn i Grunnloven.

Og godt er det – vi trenger et solid vern av vår person, av vår indre integritet. Ikke bare overfor staten, men også mot offentlighetenes ubønnhørlige blikk. For det er ikke alltid like humant som dommernes ellers ganske strenge. Hverken blikket eller fordømmelsen.

I motsetning til rettslige dommer, har folkets dommer færre rettssikkerhetsgarantier. Ikke er det opplagt hvilke regler som egentlig gjelder. Ikke har du noen rett til kontradiksjon. Vi feller gjerne våre dommer selv om vi bare har overfladisk oversikt over sakens fakta. Vi anser ingen som uskyldig inntil det er bevist at de mente å gjøre noe galt, eller skjønte hva de gjorde. Vi ler av tanken på at de bør ha en offentlig forsvarer. Våre dommer kan ikke ankes, og prinsippene for straffutmåling er høyst uklare. Det siste gjør ikke så mye, fordømmer vi deg, kan du uansett se langt etter å bli ferdig sonet og atter en av oss.

For 70 år siden var Høyesterett så opptatt av denne rehabiliteringsmuligheten, denne nye dagen med blanke ark og fargestifter etter den der alt gikk på tverke, at de tenkte frem en helt ny rett til personvern. Nå er det Vanlige Folks tur til å tenke på dette.

FNs internasjonale dag for personar med nedsett funksjonsevne

Den 3. desember er FNs internasjonale dag for personar med nedsett funksjonsevne. Dagen er til for å setje fokus på og skape medvit om stoda for funksjonshemma og rettane deira. Funksjonshemma opplever framleis barrierar for å realisere menneskerettane sine i praksis. Ein av desse rettane er ytringsfridomen.

Dette året har NIM hatt eit særleg fokus på stoda for funksjonshemma sin ytringsfridom. I mai i år publiserte NIM rapporten «Funksjonshemmedes ytringsfrihet – åtte utfordringer». I rapporten peikar NIM på barrierar som hindrar funksjonshemma i å ta ytringsfridomen sin i bruk i praksis, på lik linje med andre.

Ytringsfridomsbarrierar for funksjonshemma

I rapporten, som byggjer på ei undersøking NIM har gjennomført, fann me fleire utfordringar for ytringsfridomen til funksjonshemma.

Den første utfordringa er manglande informasjon. Tilgjengeleg informasjon er ein føresetnad for å kunne ta ytringsfridomen i bruk. Undersøkinga viser at mange funksjonshemma opplever utfordringar med å få tilgang til informasjon. Utilgjengelege nettsider, nettaviser, appar, og manglande tolking og teksting gjer at mange ikkje får den same tilgangen på informasjon som personar utan funksjonshemmingar.

I tillegg er mange fysiske stadar der offentleg ordskifte finn stad ikkje tilgjengelege for funksjonshemma, anten fordi sjølve staden ikkje er utforma eller tilrettelagt på ein måte som gjer det tilgjengeleg, eller fordi det ikkje let seg gjere å kome seg til og frå. Manglande tilgjenge fører til at mange funksjonshemma ikkje får reell åtgang til ytringsfridomen sine arenaar.

Også hets, trakassering og hatefulle ytringar utgjer ei utfordring for funksjonshemma sin ytringsfridom. Fleire av personane NIM intervjua i undersøkinga, og særleg unge, har opplevd hets og trakassering retta mot dei på grunn av funksjonsnedsetjinga deira.

Eit anna funn i rapporten er at mange funksjonshemma vegrar seg også for å kritisere eller klage på tenester dei er avhengige av, på grunn av redsel for å miste tenestene dersom dei fremjar kritikk. Frykten for represaliar gjer at funksjonshemma sensurerer seg sjølve, fordi ein er redd for å bli oppfatta som vanskeleg, eller å bli møtt med utestenging eller diskriminering.

Fleire funksjonshemma opplever også usynleggjering og stigmatiserande framstilling i media, samt nedsettande haldningar, fordommar og umyndiggjering i kvardagen elles, som gjer det vanskelegare å ytre seg og å bli høyrt. Mange opplever også at utilstrekkeleg tilgang på personleg assistanse i kvardagen gjer at dei ikkje kan vere så aktive i politikk, frivillig arbeid og i det offentlege ordskiftet som dei eigentleg ynskjer.

Funksjonshemma sin ytringsfridom i fokus

Ytringsfridomsutfordringane til funksjonshemma har også vore fokus hjå andre det siste året. I august kom Ytringsfridomskommisjonen si utgreiing. I utgreiinga vert ytringsfridomsutfordringane funksjonshemma opplever løfta særleg fram.

Funna i NIM sin rapport stemmer også overeins med kritikk som funksjonshemma sine sivilsamfunnsorganisasjonar har fremja over lengre tid. I år kom også Unge Funksjonshemmede med rapporten «Til maktens korridorer» om politisk deltaking blant unge med funkjsonsnedsetjingar og kronisk sjukdom, som peiker på mange av dei same utfordringane.

Ytringsfridomsproblem og samfunnsproblem

Det er viktig at funksjonshemma sine ytringsfridomsutfordringar får større merksemd og vert tekne tak i. Ytringsfridomen er ein av våre viktigaste menneskerettar. For det første er den eit viktig verktøy for å få realisert andre menneskerettar. Barrierane funksjonshemma opplever for ytringsfridomen sin gjer at det også er vanskeleg å få skapt merksemd om andre menneskerettsutfordringar funksjonshemma opplever.

For det andre skal ytringsfridomen sikre grunnleggjande samfunnsverdiar, som fri meiningsdanning, demokrati og sanningssøken. Det får ein ikkje til når ei så stor gruppe som funksjonshemma – om lag ein femtedel av befolkninga – risikerer å ikkje få ytringsfridomen sin realisert. At ein så stor del av befolkninga ikkje har reell tilgang til dei ulike romma der ordskiftet finn stad, og der avgjerder vert fatta, er eit demokratisk problem.

Les NIM-rapporten «Funksjonshemmedes ytringsfrihet – åtte utfordringer» her

Les Ytringsfridomskommisjonen si utgreiing her

Les rapporten «Til maktens korridorer» her

Skriftlig innspill til Dokument 8:22 (2022-2023) Representantforslag om å sikre forsvarlige barnevernstjenester

NIM-H-2022-032

Høringsinnspill - representantforslag om å sikre forsvarlige barneverntjenester (pdf) 162.34 KB

Til: Stortingets familie- og kulturkomité

NIM har avgitt skriftlig høring til sak om behandling av et representantforslag som blant annet handlet om å utrede nasjonale klageordninger for barn i norsk rett.

Følg høringen på Storingets nettsider her.

Menneskerettslig beskyttelse av retten til sivil ulydighet

Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Louise Bårdsen.

Miljøaktivister verden over kaster mat på og limer seg fast til kjente kunstverk i ulike sivile ulydighetsaksjoner. Joachim Skahjem, tidligere medlem i Stopp Oljeletinga, en av aksjonistene bak vandaliseringen av Monolitten, deltok i Debatten på NRK i forrige uke og ga uttrykk for at han ikke utelukket at bruk av vold i klimakampen, og at liv kunne gå tapt i aksjoneringen.

Uttalelsene møtte sterk kritikk fra de andre representantene fra miljøbevegelsen som deltok i debatten. Men hvilke former for aktivisme og demonstrasjoner nyter egentlig menneskerettslig vern? Denne artikkelen går opp noen relevante avveininger og avgjørelser som er avsagt i Høyesterett og EMD de siste årene.

Avgjørelsene viser at ytrings- og forsamlingsfriheten beskytter adgangen til å ytre seg ved demonstrasjon og aksjonering, også gjennom sivil ulydighet. Så lenge aksjonen er fredelig, er den i utgangspunktet beskyttet av både Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 11. Dette medfører at inngrep gjennom for eksempel sanksjonering og bøter, krever reelle vurderinger av om sanksjonen er oppfyller menneskerettslige inngrepsvilkår hvor forholdsmessighetsvurderingen ofte vil være avgjørende.

Voldelige aksjoner har imidlertid ingen menneskerettslig beskyttelse. Dette er fordi voldelige demonstrasjoner undergraver det formålet som begrunner forsamlingsfriheten, nemlig adgangen til fri meningsbryting i et demokratisk samfunn. Også i tilfeller uten bruk av vold, har myndighetene større adgang til å gjøre inngrep gjennom aksjoner eller bøter jo lenger utenfor kjerneområdet til artikkel 11 aksjonistene beveger seg.

1. Ytrings- og forsamlingsfrihetens vern

Retten til ytrings- og forsamlingsfriheten er beskyttet av både vår egen Grunnlov og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Ytringsfriheten følger av Grl. § 100 og EMK artikkel 10. I Grunnloven § 101 heter det at «alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner», og etter EMK artikkel 11 har enhver rett til «freedom of peaceful assembly».

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har gjennom sin praksis gitt uttrykk for at disse rettighetene er uunnværlige byggesteiner i et demokratisk samfunn. Retten til å ytre seg offentlig er også ifølge Domstolen helt grunnleggende for utvikling og den enkeltes selvrealisering.¹ Retten til å utøve sin ytringsfrihet gjennom fredelige demonstrasjoner er altså ikke bare beskyttet av Grunnloven og de menneskerettskonvensjonene Norge er forpliktet av, men også en forutsetning for vårt demokrati.

Dette er også bakgrunnen for at ytringer av politisk karakter nyter et særlig sterkt vern. Det kan bare gripes inn i disse rettighetene når menneskerettslige inngrepsvilkår er oppfylt. Det betyr at inngrepet må ha hjemmel i lov, ivareta et lovlig formål og være forholdsmessig. Å ilegge bøter eller fengselsstraff for ulike aksjoner og demonstrasjoner vil utgjøre et inngrep, og forutsetter derfor at disse vilkårene er oppfylt.

2. Menneskerettighetene beskytter ikke retten til voldelig aktivisme

Det følger av ordlyden i både Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11 at retten til forsamlingsfrihet kun beskytter retten til fredelige forsamlinger. Dette betyr at bestemmelsene ikke gir noen rett til å delta i voldelige demonstrasjoner, og at de heller ikke beskytter demonstranter med voldelige intensjoner.² Begrunnelsen for dette er at voldelige demonstrasjoner undergraver nettopp de prinsippene som forsamlingsfriheten er begrunnet med, og skal beskytte. Det er likevel myndighetene som har bevisbyrden for at demonstrantene har hatt voldelige intensjoner, dersom dette påstås.³

Skillet mellom voldelige og fredelige uttrykksformer er helt avgjørende: EMD har gått så langt som å si at inngrep i ytrings- og forsamlingsfriheten, utenom ved voldelige og antidemokratiske aksjoner, «do a disservice to democracy and often even endanger it».⁴

En aksjon hvor det foreligger reell risiko for at demonstrasjonen kommer ut av kontroll, er også i utgangspunktet beskyttet.⁵ Etter Grunnloven har dette også en side til forbudet mot forhåndssensur etter § 100 fjerde ledd.

Hvorvidt en forsamling eller demonstrasjon er fredelig, kan få betydning på to ulike måter: Hvis det er klart at demonstrasjonen som sådan eller en demonstrants handlinger ikke er fredelig, er vedkommende ikke beskyttet av bestemmelsen. Dette har den praktiske betydningen at myndighetene kan gjøre inngrep i aksjonen, uten hensyn til de begrensningene som artikkel 11 oppstiller.

I en situasjon der bestemmelsen kommer til anvendelse, kan ikke-fredelige elementer ved demonstrasjonen også påvirke hvor langt myndighetene kan gå i å begrense demonstrasjonen. Dersom demonstrasjonen er beskyttet av forsamlingsfriheten, oppstiller EMK krav til i hvilken utstrekning myndighetene kan gjøre inngrep i denne friheten: etter artikkel 11 annet ledd må inngrep i forsamlingsfriheten være hjemlet i lov, begrunnet i et lovlig hensyn og være forholdsmessig. I praksis er det særlig hvorvidt et inngrep er forholdsmessig som blir avgjørende, og her vil også demonstrantenes metoder og virkemidler få betydning: myndighetene vil i mange tilfeller ha et åpenbart behov for å gripe inn for å ivareta andre viktige samfunnshensyn. Dersom det oppstår kaos og utagering i en uoversiktlig situasjon, kan myndighetene innrømmes en større adgang til å bryte inn dersom dette er nødvendig.

3. Hva er fredelig?

3.1. Overordnet om ikke-fredelige demonstrasjoner

Hva som ligger i at forsamlingen eller demonstrasjonen er «fredelig», er særlig konkretisert gjennom EMDs praksis. I vurderingen av om en demonstrant er beskyttet av artikkel 11, vurderer Domstolen i) om demonstrasjonen var ment til å være fredelig, eller om organisatoren hadde voldelige intensjoner, ii) hvorvidt demonstranten hadde utvist voldelige intensjoner da vedkommende sluttet seg til forsamlingen og iii) om demonstranten har påført noen skade.⁶

En demonstrasjon kan også være vernet av artikkel 11 til tross for sporadiske voldelige elementer. Av betydning er demonstrantenes intensjoner, om vedkommende har svekket demonstrasjonens fredelige karakter, og ikke minst hvor alvorlige konsekvenser handlingene har fått – for eksempel om mennesker har kommet til skade.⁷

Domstolen har i sin praksis gitt uttrykk for at forstyrring og skade i seg selv ikke er tilstrekkelig for at demonstrasjonen ikke lenger er beskyttet, så lenge handlingene ikke kvalifiserer til vold.⁸

3.2. Sivil ulydighet

Det er klart etter praksis fra både Høyesterett og EMD at det å bryte regler i seg selv ikke medfører at en demonstrasjon ikke lenger er fredelig.

Å forstyrre eller blokkere trafikken som demonstrasjonsform, regnes som en fredelig aksjon som er vernet av artikkel 11. Dette følger av storkammerdommen Kudrevičius m.fl. mot Lithauen (2015), der en gruppe bønder aksjonerte ved å stoppe trafikken i flere hovedgater i Villnius. Bøndene ble straffeforfulgt, og mente dette var i strid med deres forsamlingsfrihet. EMD mente at demonstrasjonen var beskyttet av artikkel 11, men at reaksjonen ikke var uforholdsmessig..⁹

Tidligere i år behandlet Høyesterett en liknende sak som omhandlet den strafferettslige reaksjonen mot to demonstranter fra klima- og miljøorganisasjonen Extinction Rebellion som hadde stoppet trafikken på Ring 1 i Oslo. Aktivistene hevdet de ikke kunne bli straffet, ettersom handlingene deres var beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten.

Høyesterett mente demonstrasjonen var omfattet av forsamlingsfriheten, men presiserte at den var utenfor bestemmelsens kjerneområde.¹⁰ Det samme følger av EMDs praksis.¹¹ At aksjonsformene er utenfor beskyttelsens kjerne, gjør at terskelen for inngripen fra myndighetene er lavere enn ellers.

Konklusjonen var at straffen aksjonistene hadde blitt ilagt var forholdsmessig, og ikke innebar en krenkelse av EMK artikkel 11. Høyesterett presiserte også at saken ikke utgjorde noe grensetilfelle.¹² Dommens drøftelser og konklusjoner hva gjelder ytrings- og forsamlingsfriheten er for øvrig fulgt opp i Borgarting lagmannsretts dom av sju liknende saker av 23. september i år.¹³

Det å ta seg inn i bygninger er heller ikke i seg selv voldelig. Dette gjelder selv om dette kan være både ulovlig og forstyrrende.¹⁴ På samme måte som for trafikkaksjoner, har myndighetene likevel en viss adgang til å gripe inn – dersom dette er forholdsmessig må også fredelige aktivister akseptere inngripen.

Å lenke seg fast som aksjonsform er også «fredelig», dette slås fast i en fersk dom fra EMD, der Domstolen vurderte om reaksjonen mot en aktivist som hadde lenket seg fast og blokkert adgangen til en parkeringsplass ved regjeringens hovedkvarter var et inngrep i artikkel 11. Domstolen slo fast at selv om fastlenkingen kunne medføre noe materielle ødeleggelser, var det ikke snakk om en voldelig aksjon. Her ble det også trukket frem at aksjonen ikke medførte noen menneskelig skade. Domstolen påpekte også at de materielle skadene først og fremst ble påført da politiet prøvde å fjerne aktivisten fra stedet, og ikke fra aktivisten selv.¹⁵

3.3. Andre faktorer som kan påvirke myndighetenes sanksjonsmulighet

Andre ting som kan begrunne inngrep fra myndighetenes side er hvorvidt demonstrasjonen var varslet på forhånd. Dette kom også uttrykkelig frem i den tidligere omtalte dommen mot aktivister fra Extinction Rebellion.¹⁶

At aksjonen anses som farlig kan også begrunne inngrep. I avvisningssaken Drieman m.fl. mot Norge (2000) kom EMD til at bøter mot aktivister som hindret hvalfangst var et lovlig inngrep i aktivistenes ytrings- og forsamlingsfrihet. Begrunnelsen var at aktivistene kunne uttrykke seg på andre måter, og at forsøket på å hindre hvalfangsten var livsfarlig. Dessuten uttalte EMD at klagerne ikke hadde like sterkt vern som ved mer alminnelige politiske ytringer, og at staten derfor hadde en vid skjønnsmargin til å reagere på slike handlinger.

En siste, helt sentral del av spørsmålet om en demonstrant er vernet av forsamlingsfriheten, er at det må skje en individuell vurdering. Det holder ikke å vise til at demonstrasjonen som sådan var voldelig, eller at andre enkeltdemonstranter tyr til voldelige virkemidler.¹⁷ Domstolen har uttalt at retten til å delta i fredelige demonstrasjoner er så grunnleggende, at det ikke er grunnlag for å sanksjonere aktivister som ikke selv utøver urettmessigheten.¹⁸

4. Oppsummering

Ytrings- og forsamlingsfriheten gir den enkelte en vid adgang til å ytre seg gjennom aksjonering, også gjennom sivil ulydighet. Jo lenger utenfor kjerneområdet til artikkel 11 aksjonistene beveger seg, jo større adgang har myndighetene til å gjøre inngrep gjennom å avbryte aksjoner eller ilegge bøter. Så lenge aksjonen er fredelig, og dermed beskyttet av artikkel 11, krever inngrep gode grunner og reelle vurderinger av om sanksjonen er forholdsmessig.

Voldelige demonstrasjoner derimot, er ikke beskyttet av artikkel 11, og myndighetene er ikke underlagt de samme strenge vilkårene for inngrep som for fredelige demonstrasjoner. Dette er fordi voldelige demonstrasjoner undergraver det formålet som begrunner forsamlingsfriheten, nemlig adgangen til fri meningsbryting i et demokratisk samfunn.

Utredning av reglene om stebarnsadopsjon i lys av EMK

NIM-B-2022-029

Utredning av regler om stebarnsadopsjon (pdf) 363.58 KB

Til: Bufdir

NIM har utredet adopsjonslovens regler om stebarnsadopsjon i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. NIMs vurdering er at det norske lovverket fremstår godt egnet til å ivareta de kravene som stilles for stebarnsadopsjon etter praksis fra Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Høringsuttalelse – NOU 2022: 8 Ny minerallov

NIM-H-2022-031

NIM-H-2022-031 (pdf) 268.04 KB

Til: Nærings- og fiskeridepartementet

NIMs høringsuttalelse til NOU 2022: 8 om en ny minerallov fokuserer i hovedsak på forslaget om å kunne inngå avtaler om å frasi seg menneskerettighetsbeskyttelsen i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Høringsuttalelsen stiller også spørsmål ved forslagets bestemmelser om konsultasjonsrett, og om terminologien i formålsbestemmelsen.

Første rapport om Noregs etterleving av Istanbulkonvensjonen

I dag, på FNs internasjonale dag for avskaffing av vald mot kvinner, publiserte GREVIO sin første rapport om Noregs etterleving av Istanbulkonvensjonen. Noreg får både ros og ris.

GREVIO, som står for Group of Experts on Action against Violence against Women and Domestic Violence, har i dag publisert sin første evalueringsrapport om Noregs etterleving av Istanbulkonvensjonen. I rapporten gjennomgår GREVIO korleis dei vurderer etterlevinga av plikta norske myndigheiter har til å førebygge, avverje, etterforske og straffeforfølgje vald mot kvinner og i nære relasjonar, og pliktene til å sikre vern og støtte for valdsutsette.

Rapporten er skrive på bakgrunn av GREVIOs besøk til Noreg hausten 2021, Noregs eigen statsrapport, og skyggerapportar frå mellom anna sivilt samfunn.

Kva er Istanbulkonvensjonen?

Istanbulkonvensjonen er Europarådets eigen konvensjon om førebygging og nedkjemping av vald i nære relasjonar. Den gir eit omfattande og heilskapleg rammeverk for korleis styresmaktene skal gjennomføre plikta til å førebygge og nedkjempe vald mot kvinner og i nære relasjonar i praksis.

Konvensjonen inneheld mellom anna føresegner om opplæring av fagfolk, krav til krisesenterdekning, tiltak for å gi vern til valdsutsette, forsking på og datainnsamling om vald, åtgang til å krevje skadebot og krav til finansiering av tiltak, for å nemne eit knippe.

Etter konvensjonen er myndigheitene forplikta til å arbeide målretta og koordinert på alle myndigheitsnivå. Konvensjonen anerkjenner også eit viktig premiss, nemleg at vald i nære relasjonar i stor grad er eit kjønna fenomen som i størst grad råkar kvinner.

Nokre hovudfunn i rapporten

GREVIO peikar på fleire positive ting i myndigheitene sitt arbeid for å hindre vald mot kvinner og i nære relasjonar. I rapporten viser GREVIO mellom anna til at Noreg har, og har hatt, nasjonale handlingsplanar mot vald i nære relasjonar og mot valdtekt. Vidare vert det framheva i rapporten at Noreg har eit veletablert nettverk av både generelle og spesialiserte støttetenester for valdsutsette i alle delar av landet.

Samstundes identifiserer GREVIO ei rekkje utfordringar i myndigheitene sitt arbeid. I det følgjande peikar me på eit knippe av dei:

Hjelpetilbodet til valdsutsette – særleg om krisesenter

For det første peikar GREVIO på manglar i hjelpetenestetilbodet til nokre grupper valdsutsette kvinner. Sjølv om ein i Noreg har tilgang til mange ulike hjelpetenester for dei som opplev vald i nære relasjonar, sviktar desse i å dekkje dei særlege behova til nokre grupper kvinner. GREVIO peikar særleg på tilbodet til samiske kvinner, kvinner i aktiv rus og kvinner med funksjonsnedsetjingar.

I tillegg til dette framhevar GREVIO også nokre særlege utfordringar knytt til krisesentertilbodet i Noreg. I rapporten framhevar dei mellom anna at det er store variasjonar i både kvalitet på tilbodet og tilgjenge til krisesenter, og at fleire krisesenter slit med å oppretthalde eit tilstrekkeleg tilbod grunna utilstrekkelege økonomiske ressursar og geografiske utfordringar.

GREVIO oppfordrar derfor myndigheitene sterkt til å betre den geografiske spreiinga av krisesenter, og å sikre lik tilgang til eit krisesentertilbod for særleg utsette kvinner. Vidare tilrår GREVIO å sørge for å auke kompetansen på kultursensitivitet og kulturforståing hjå krisesentera, for å sørge for at behova og rettane til mellom anna kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn, inkludert samiske kvinner, vert ivaretekne på krisesenter.

Straffelovgjevinga om valdtekt og anna seksuell vald

GREVIO kritiserer også den norske straffelovgjevinga om valdtekt og anna seksuell vald.

Straffelova § 291 – med tittelen «valdtekt» – nemner straffbare typetilfelle der ein person kan verte straffa for å ha utført «seksuell omgang» med en annan. Ingen av desse er orientert rundt ei vurdering av samtykke frå fornærma si side til å gjennomføre ei seksuell handling, men nemner tilfelle der den fornærma per definisjon ikkje kan ha samtykka. Paragraf 297 kriminaliserer det å gjere ei «seksuell handling» mot nokon utan at hen har «samtykket i det». Det vil seie at dersom ein person gjer ei handling som ikkje fell inn under § 291 om valdtekt, så kan den falle inn under § 297.

GREVIO meiner at denne lovgjevinga ikkje oppfyller krava etter Istanbulkonvensjonen artikkel 36, som stiller krav til å sentrere straffelovgjevinga rundt samtykket til den fornærma. Etter ordlyden i Istanbulkonvensjonen artikkel 36 skal dei ikkje-frivillige («non-consensual») handlingane som er nemnde være kriminaliserte i nasjonal rett. Det betyr at straffelovgjevinga må kriminalisere «non-consensual acts of a sexual nature».

GREVIO oppfordrar norske myndigheiter til å endre straffelovgjevinga om seksuell vald for å sikre at straffelovgjevinga er sentrert rundt spørsmålet om det er gitt eit fritt samtykke eller ikkje frå fornærma.

Etterforsking og straffeforfølging

Vidare fremjar GREVIO kritikk av fleire element i både etterforskinga og straffeforfølginga av vald mot kvinner og i nære relasjonar. GREVIO oppfordrar myndigheitene til å styrke responsen i strafferettssystemet når det gjeld alle former for vald mot kvinner, og særleg vald i nære relasjonar, mellom anna ved å sørge for at ein oftare kan ta i bruk tiltak som elektronisk kontroll av mellom anna besøksforbod.

Andre sentrale innspel

GREVIO peikar også på manglar i statistikk knytt til vald og overgrep, og tilrår å sørge for disagregerte data kring alle former for vald mot kvinner og i nære relasjonar, der både kjønn, alder, form for vald og den valdsutsette sin relasjon til valdsutøvar kjem fram.

Vidare meiner GREVIO at mellom anna lovverket kring vald og overgrep ikkje i tilstrekkeleg grad eksplisitt anerkjenner kvinners særlege oppleving av kjønnsbasert vald.

Verktøykasse for myndigheitene

Istanbulkonvensjonen er ei menneskerettsleg nyvinning. Medan mange eldre menneskerettskonvensjonar inneheld generelt formulerte rettar og tilhøyrande plikter for staten, inneheld Istanbulkonvensjonen konkrete og svært detaljerte plikter for staten om korleis den kan førebygge, avverje, nedkjempe, etterforske og straffeforfølge vald mot kvinner og i nære relasjonar. Derfor er GREVIO svært konkrete og detaljerte i både rapporten og tilrådingane dei fremjar. Rapporten er eit godt verktøy for myndigheitene til å betre arbeidet sitt på valdsfeltet.

Les GREVIO sin rapport her (engelsk)

Les sivilsamfunnet, LDO og NIM sine skuggerapportar her.

NIM har også skrive ei rekkje rapportar, utgreiingar og høyringsinnspel om tematikk som GREVIO tek opp i sin rapport. Blant dei er innspel til straffelova sine reglar om seksuallovbrot, krisesentertilbodet for kvinner i aktiv rus, rettane til valdsutsette barn og eldre, og stoda for samiske valdsutsette.

Ytringsfriheten gjelder også i idretten

Skiløper Emil Johansson Kringstad ble ilagt bot etter å ha vist frem et banner med et politisk budskap ved målgang. NIM minner om at Grunnlovens vern av ytringsfriheten også gjelder i idretten.

I forbindelse med sesongåpningen på Beitostølen ble skiløper Emil Johannsson Kringstad ilagt en bot på 999 sveitsiske franc, etter å ha vist frem et banner med teksten «Stopp Equinor! Morgendagen smelter». Ifølge presseoppslag på nrk.no ble boten satt til dette beløpet fordi man bare har rett til å anke bøter på 1000 franc eller mer. Ifølge det samme oppslaget ble boten ilagt av en jury, og så vidt NIM forstår foreligger ennå ikke en skriftlig begrunnelse.

NIM skal ikke ta stilling til denne saken konkret, og vi vet ikke om siste ord er sagt. Saken gir imidlertid grunnlag for å minne om et viktig poeng som generelt kan bli oversett: Nemlig at Grunnlovens vern av ytringsfriheten også gjelder i idretten..

I Norge er ytringsfriheten vernet på to nokså like måter; dels gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, og dels gjennom Grunnloven § 100. EMK er en konvensjon mellom stater. Det betyr at den først og fremst pålegger den norske staten begrensninger, og bare mer indirekte pålegger private – som arbeidsgivere eller idrettsorganisasjoner – plikter.

Grunnloven § 100 er her annerledes. Grunnloven bestemmer blant annet at:

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Det er ikke bare staten som må forholde seg til dette. Denne friheten er en frihet alle har, overfor alle. Ytringsfrihetskommisjonen av 1999, som foreslo ny § 100, la til grunn at også et «privat rettssubjekt» i sine bestemmelser og avgjørelser må holde seg grensene for den klassiske ytringsfrihet (side 246). Dette gjelder også avgjørelser fra for eksempel en arbeidsgiver, som har grunnlag i avtale.

Vernet av «frimodige ytringer» er vidt. Det omfatter ikke bare politisk debatt. Om det skrev den samme ytringsfrihetskommisjonen på side 245:

Dette dekker dermed hele spektret av emner som hører hjemme i den offentlige, demokratiske debatt – lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke begrenset til det politiske felt i snever forstand («partipolitikk» e.l.). Det er heller ikke begrenset til ytringer som framsettes i det store offentlige rom – også frimodige ytringer i foreningsmøter og i diskusjoner på arbeidsplassen vil være beskyttet.

Dette innebærer ikke at ytringsfriheten er ubegrenset. Innen idretten er det for eksempel et åpenbart behov for å unngå uønsket kommersiell reklame, og for å hindre at idrett blir arena for politikk – i for stor grad.

Etter Grunnloven § 100 må også private aktører, som idrettsforbund, holde seg innenfor grensene for den klassiske ytringsfriheten. Dette betyr at idrettsforbund må eksplisitt avveie ytringsfriheten mot andre hensyn, og begrunne hvilke inngrep man gjør.

Disse grensene er det idretten som må trekke. Men grensene må trekkes slik at ytringsfriheten vernes. Dette krever avveininger og begrunnelse. Vår norske Grunnlov inneholder en angivelse av ytringsfrihetens fundament, nemlig «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Dette ble skrevet inn for å tvinge lovgiver og andre beslutningstakere til å avveie sine gode formål mot disse verdiene.

Vernet av ytringsfriheten har blant annet sin styrke gjennom dette kravet til avveininger og begrunnelse. Dette gjelder altså også for idretten.

NIM har tidligere laget podkast om teamet idrett og ytringsfrihet, lytt til denne her: