Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 21. oktober 2023.

Selv når vi tror vi har rett, viser det seg ofte at vi tar feil.

Krigens første offer er sannheten. Vi hørte det da Russland angrep Ukraina i fjor. Vi blir minnet om det nå, når vi nås av grusomme nyheter fra Gaza og Israel. Hvor kvalitetssikret er disse nyhetene? Siden mange av oss har følelser knyttet til partene i denne konflikten fra før, må vi tenke enda mer over krigens første offer nå.

Vi er mennesker. Derfor har vi har evnen og muligheten til kritisk å søke og avdekke sannhet. Sannhetssøken blir likevel ganske umulig hvis vi glemmer at vi er mennesker.

Propaganda kan være vanskelige å gjennomskue. Særlig når kunstig intelligens har gjort video- og billedmanipulering tilnærmet uavslørbar – og tilgangen til den allemannseie. Når desinformasjon spres så raskt til så mange. Og når algoritmene som styrer hva vi ser og ikke ser vrir inntrykkene vi sitter igjen med enda mer.

Men problemene ligger ikke bare der ute. Fordi vi er mennesker, feiltolker vi informasjon hele tiden. Enda mer når sterke følelser er i sving. Hjelpeløshet, fortvilelse, sinne, frykt. Og hat.

Hvor kommer alt hatet fra? Kai Spurkland, Ingjerd Hansen og jeg lanserte nylig en bok om hatkriminalitet. Vi ba krimforfatter Anne Holt om å hjelpe oss med spørsmålet. Hun utla hatdriverne med korinterbrevet speilvendt: «Nå blir de stående, disse tre: Sinne, avsky og frykt. Men størst blant dem er frykten».

Frykten og hatet har ikke bare grobunn i alle de sivile ofrene og deres pårørende. Det gror også godt hos oss. Frykt engasjerer. Og engasjement gir klingende mynt. En sinne-emoji gir fem ganger så stor uttelling i Facebooks algoritmer som et smil.

Så pøs på med fryktskapende grusomheter! Så klarer vi resten selv. Vi liker å tro at vi er sannhetssøkende. Men er vi det? Selv når vi tror vi har rett, viser det seg ofte at vi tar feil. Feilslutningene våre følger noen mønstre: Vi tror på nyheter som bekrefter det vi alt trodde. Vi anser oss selv som saklige, og de andre som følelsesdrevne. Vi tror lettere på det vi forstår umiddelbart, enn det som krever grubling. Og hvis vi først har fått et inntrykk av noe, skal det mye til at vi skifter mening – selv i møte med sterke motbevis. Vi kritiske til andres dømmekraft – men primært når vi er uenige i deres konklusjoner. Vi er ukritiske til våre egne resonnementer når de leder oss dit vi ønsker å ende opp. Vi styres mer av «likes og dislikes» enn av kritisk tenkning.

Sjansen er ganske stor for at de som raskt fordømte Israels bombing av al-Ahli-sykehuset på Gaza, fra før av var kritiske til Israel. Og for at de som først spredde Israels opplysning om at katastrofen skyldtes en rakett på avveie fra islamsk jihad, var mer kritiske til Hamas.

Siden vi er sosiale vesener, styres vi også av hva de vi anser oss «på lag med», mener. Vi oppsøker dem som er enige med oss, og sammen med dem blir vi enda mer overbevist, og mer avvisende til motargumenter. Gruppedrivet kan bli så sterkt av vi benekter åpenbare fakta og ser bort fra grunnleggende prinsipper vi ellers holder høyt.

Noen av de som ellers står høyt på ytringsfrihetsbarrikadene, har nå forståelse for at Frankrike forbyr pro-palestinske demonstrasjoner. Og at Tyskland forbyr bruk av palestinaskjerf på skolen. Noen mener at hamasheiingen til en sykepleier i Ålesund ikke er vernet av ytringsfriheten. Andre at han burde «kanselleres» fra jobben sin.

Noen av dem som ellers fremholder at «ord er vold», og at hatytringer mot folkegrupper må straffeforfølges, sammenligner nå Israel med Nazityskland og demonstrerer under slagord som slår hardt mot både sionister og mot jøder. Det er lettere å se behovet for å få uttrykke sinne og hat man selv forstår og sympatiserer med.

Vi er mennesker, med evnen til å avdekke stadig nye sannheter. Skal vi klare det, må vi bruke den evnen til å prøve å justere også for feilkildene i oss selv. I tillegg til å underlegge andres resonnementer og vurderinger et kritisk blikk (og ikke bare de vi er uenige i), må vi gjøre det samme med våre egne. Det er langt mer krevende, men vi er ikke sannhetssøkere om vi ikke prøver.