NIM har avgitt høringsuttalelse til Justs- og beredskapsdepartementets forslag om forskriftshjemmel i straffegjennomføringsloven om særskilte tiltak under utbrudd av en allmenfarlig smittsom sykdom. Det foreslås blant annet hjemmel for å utelukke innsatte fra fellesskapet når det er nødvendig og forholdsmessig for å forebygge smittespredning.
Forskriftshjemmelen som foreslås nå er etter vårt syn svært vid, og uten de rammer som følger av gjeldende straffegjennomføringslov kapittel 3 A om særskilte bestemmelser under utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. NIM mener det ikke foreligger et betryggende grunnlag for å gå videre med forslaget til forskriftshjemmel i sin nåværende form.
NIM har levert innspill til et representantforslag på Stortinget som handler om å styrke barns personvern på digitale flater. NIM gir i innspillet råd om særskilte menneskerettslige vurderinger som må gjøres, og støtter opp om flere av forslagene som går ut på utredninger som kan styrke personvernet til barn.
Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 11. februar 2023.
Bør vi la provokatører med egne agendaer velte NATO-medlemskap?
Rasmus Paludan og SIAN er provokatører med agendaer. Der andre prøver å snakke sammen, brenner de i stedet koraner. Handlingen er en ytring, i form av skjending av en hellig bok. Den etterlater lite tvil om hva man synes om islam. Å uttrykke seg hatefullt mot mennesker er forbudt. Mot religioner er det lov. Selv om også det siste kan oppleves krenkende for de troende.
Paludan har fått demonstrere, tross Erdogans trusler om å utestenge Sverige fra NATO hvis de ikke stanser ham. Fordi slik brenning er lov i Sverige, uansett hvor dum og upassende den er.
I Norge, derimot, nektet oslopolitiet i forrige uke SIAN å gjøre det samme, etter først å ha sagt at det gikk fint. De viste til politiloven, som hjemler slikt, hvis sikkerheten på demonstrasjonsstedet ikke kan ivaretas. Da flyttes gjerne demonstrasjonen litt, i tid eller sted. Her ble den ikke forsøkt flyttet, bare stanset. PST hadde i mellomtiden sagt at Norge kunne bli et mer aktuelt terrormål for IS og Al Qaida hvis koraner ble brent i Norge nå. Trusselsituasjonen minnet om den under karikaturstriden i 2005, sa PST.
Det var altså ikke sikkerheten på stedet som var truet, men sikkerheten generelt. Det påvirker selvsagt også sikkerheten lokalt, noe oslopolitiet har sin egen oversikt over. Men politiloven hjemler ikke stansing på grunn av generelt økt trusselfare, heller ikke lokalt. Og uten hjemmel er forhåndssensur forbudt etter Grunnloven. Hvordan sensuren egentlig ble besluttet, er ikke godt å vite. Det vi vet, er at oslopolitiet har Norges beste ekspertise på demonstrasjonsjus. Og at Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor var inne i bildet før stansingen ble bestemt.
Og at Carl Bildt roste Norges «løsning» av koranbrenningsdilemmaet. Og at det svenske politiet etter dette snudde, og denne uken nektet en NATO-motstander å brenne koranen der. Söta bror kan ha lært å tøyle ytringsfriheten, med norsk-tyrkisk regi. Hvor går egentlig grensen for ytringsfriheten i landene våre nå? Hvem vet.
«Voldsmannens veto» heter det når noen truer andre til taushet med vold. Sivilisasjonen vår beror på en utvikling fra maktstater styrt av fryktede herskere, til rettsstater styrt av demokratiske lover. Voldsmannens veto reverserer dette. Makt trumfer rett.
Kan vi ikke bare forby koranbrenning? Det er rettslig mulig. Meningsmålinger viser at nesten halvparten av oss vil ha et forbud. Men «Gud trenger ikke beskyttelse. Herren passer på seg selv. Mennesker har tidvis hatt behov for beskyttelse, men menneskene må tåle alle ytringer. Det er en del av vårt samfunns styrke at det er slik», som Odd Einar Dørum sa da Stortinget (minus KrF), skjønt enige, opphevet blasfemiforbudet i 2009. Etter at de blå partiene ville beholde det i 2004, og de røde i 2008.
Vi er altså ikke så veldig prinsipielle her (heller). Hvis ytringer går tilstrekkelig på tvers av det vi selv mener er viktig, er det fristende å tenke at akkurat dem kan vi klare oss uten.
Koranbrenningsmotstanderne argumenterer både fra makt og rett. Maktargumentet er åpenbart: Hvis en ytring provoserer frem tilstrekkelig fæle reaksjoner fra tilstrekkelig sterke krefter, bør den forbys. Det kan akkurat denne ytringen akkurat her akkurat nå gjøre, skal vi tro PST og oslopolitiet. Om den terrorutsatte er hele Norge, litt av Norge eller Norge akkurat utenfor den tyrkiske ambassade, eller kanskje litt av alt, er uklart. At vi har gitt terroristene veto over hvordan vi skal utøve våre friheter, er klart.
Rettsargumentet er motsatt: Brenningsforbud er bra, fordi slike ytringer – uansett om de er lovlige – er unødige og hatefulle provokasjoner som plager en utsatt minoritet.
Kan man være både sårbar minoritet og sterke voldsmenn? Selvsagt. Men er det sårbarheten til dem som omtales som gjør at vi vil stanse selve ytringen, eller er det reaksjonene fra dem som blir krenket av dem? Det er i alle fall langt flere som tar til orde mot koranbrenning – som ofte møtes med voldelige protester i inn- og utland – enn mot brenninger av bibler, toraer, BH-er eller små lands flagg. Flere som reagerer mot Jyllandspostens og Charlie Hebdos Muhammed-karikaturer og harselas med iranske mullaer, enn de tegningene som tråkker på katolikker. Oppsetningen av det religionsraljerende stykket Mormons bok, som en del av den ganske lille, men også ganske fredelige minoriteten mormonere krenkes av, er det få som vil forby.
Paludan kan ikke velte noe NATO-medlemskap. Det er det bare ledere av NATO-land som kan. Også blant dem finnes det provokatører med egne agendaer. Og voldsmannens veto.
Torsdag 9. februar skal Noreg verte høyrt i FNs kvinnekomité i Genève. NIM er blant aktørane som deltek i høyringa.
FNs kvinnekomité er det internasjonale overvakingsorganet til FNs kvinnekonvensjon. Komiteen har i oppgåve å overvake statar si etterleving av pliktene i konvensjonen. Som del av dette gjennomfører jamlege høyringar av statane, for å vurdere kor godt dei oppfyller konvensjonspliktene til å hindre diskriminering av kvinner.
Dette vert den tiande gongen Noreg skal verte høyrt av komiteen sidan Noreg ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981.
Rapportar i forkant frå styresmaktane, NIM og andre aktørar
I forkant av høyringa har norske styresmakter levert ein eigen rapport til komiteen, der dei svarer på spørsmål frå komiteen og gjer greie for korleis dei sjølv meiner den norske staten oppfyller pliktene etter konvensjonen. I tillegg til at staten sjølv rapporterer til komiteen, lever også fleire andre organisasjonar og institusjonar eigne rapportar som supplerer statsrapporten.
NIM leverte sin supplerande rapport til komiteen 9. januar i år. I rapporten, som er utarbeida i samråd med Eldreombodet, tek NIM opp elleve ulike tema. Under høyringa vil NIM særleg fokusere på tre av temaa i rapporten. Desse er stoda for kvinner i fengsel, vald mot utsette grupper kvinner, og kvinners reelle åtgang til handheving av forbodet mot diskriminering. NIM vil også svare på eventuelle spørsmål komiteen måtte ha.
Andre aktørar som Likestillings- og diskrimineringsombodet, Amnesty International Noreg, ein koalisjon av sivilsamfunnsorganisasjonar som arbeider med kvinner sine menneskerettar, samt Center for International Environmental Law og Greenpeace, har også levert eigne supplerande rapportar.
Kva skjer etter høyringa?
I etterkant av høyringa vil komiteen kome med tilrådingar til Noreg om korleis den meiner Noreg best kan etterleve sine plikter etter konvensjonen. Slike tilrådingar er ikkje rettsleg bindande, men dei gir viktig rettleiing om korleis norske styresmakter best kan etterleve pliktene sine til å hindre diskriminering av kvinner. Dei er derfor viktige verktøy for fremjinga og sikringa av kvinner sine rettar etter Kvinnekonvensjonen.
Vil du ha ei oversikt over tidlegare tilrådingar frå FNs Kvinnekomité, kan du finne dei i vår beta-teneste med oversikt over internasjonale tilrådingar til Noreg:
På bakgrunn av en henvendelse fra Sonja Victorias Stiftelse har NIM sett på hvilke krav som kan stilles til utformingen av offentlige bygg, for eksempel sykehus, når det gjelder utredningen av forholdet til barns rettigheter.
I år er det 30 år siden den første feiringen av samefolkets dag, en dag for feiring og oppmerksomhet rundt den samiske kulturen, og hvordan den beriker Norge.
Det finnes mye å feire, også fra et menneskerettslig ståsted. Flere lover som verner samisk språk, kultur og samfunnsliv er nå på plass, og flere regler som skal ivareta samiske interesser er under utvikling. Lovverket, og ikke minst praktiseringen av det, er viktig for full realisering av menneskerettighetene.
Fornorskingspolitikkens skygger
Men historien kaster skygger. Fornorskingspolitikken, som varte i nesten 100 år, førte til alvorlige negative konsekvenser for samene, kvenene og norskfinnene. I 2017 nedsatte Stortinget en sannhets- og forsoningskommisjon for å kartlegge denne politikken og undersøke dens virkninger. Sommeren 2023 ventes kommisjonen å presentere sine funn i tillegg til forslag til tiltak som skal bidra til videre forsoning. Kommisjonens leder Dagfinn Høybråten har allerede nå flagget at det kreves et stort løft for å bevare og utvikle språkene og motvirke diskriminering, og at det mangler en kollektiv forståelse i samfunnet om hva samene, kvenene og skogfinnene i Norge har vært utsatt for (VG 3. februar 2023).
Lavt kunnskapsnivå og negative holdninger kan føre til diskriminering og hatprat. NIMs rapport Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge (2022), viser at det finnes negative holdninger til samer og at mange har observert hatprat/hets mot gruppen. Hatprat/hets mot samer er vanligst i Midt- og Nord-Norge.
Fosen-dommen og inngrep i samiske bruksområder
Både NIM og Sannhets- og forsoningskommisjonen har stilt spørsmål til Olje- og energidepartementet om oppfølgingen av Fosen-dommen fra 2021. Høyesterett fastslo i dommen at byggingen av vindkraftverkene krenket samenes rettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Dermed har staten også en plikt å reparere dette menneskerettighetsbruddet, men foreløpig har det ikke skjedd noe med reineiernes situasjon. NIM har anmodet departementet om en snarlig oppfølging av Fosen-dommen og effektive tiltak som vil reparere den pågående menneskerettighetskrenkelsen. En økende tillitskrise på samisk side gir grunn til bekymring.
Et annet eksempel fra nyere historie på hvordan utbygginger kan lede til menneskerettighetskamper er Alta-aksjonene fra starten av 80-tallet. Historien er nå skildret i filmen Ellos eatnu – La elva leve. Den baseres på historien rundt utbyggingen av Alta-elva, som førte fram til Høyesteretts første behandling av samenes menneskerettslige beskyttelse etter SP artikkel 27, og var et viktig ledd i historien fram til anerkjennelsen av samenes rettigheter i Grunnloven.
Samenes menneskerettigheter er i dag sikret både i menneskerettsloven og i Grunnloven. Men det er ikke nok å ha rett, man må også få rett. Menneskerettighetssituasjonen for samene er langt bedre i dag enn for bare noen tiår siden – det gir grunn til å feire, selv om vi ikke er helt i mål ennå.
Lihkku beivviin!
PS. Du kan følge NIMS arbeid med samiske spørsmål på vår temaside for urfolk her:
Å oppfylle eldres menneskerettigheter er ikke valgfritt, skriver Adele Matheson Mestad og Eivind Digranes ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).
Forrige uke rullet den andre episoden i Brennpunkt-serien «Omsorg bak lukkede dører» over skjermen i mange hjem. Underernæring, feilmedisinering, ulovlig tvangsmiddelbruk og manglende stell og omsorg er noe av det som avdekkes i serien.
Dette synliggjør noe vi i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har uttrykt bekymring for over lengre tid: ivaretakelsen av eldres menneskerettigheter lider av betydelige svakheter flere steder i Norge. Situasjonen er alvorlig.
Flere menneskerettslige utfordringer
Eldre har de samme menneskerettighetene som alle andre: Retten til liv, helse, privatliv og ikke minst beskyttelse mot nedverdigende og umenneskelig behandling. Dette følger av en rekke menneskerettighetskonvensjoner som har forrang i norsk rett. Disse forpliktelsene er også gjennomført i helselovgivningen. På papiret ser dette bra ut.
Men å ha rett betyr ikke at man får rett. Det gjelder i høyeste grad for våre eldre.
I 2019 utga NIM rapporten «Eldres menneskerettigheter – syv utfordringer». Rapporten konkluderte med at myndighetene måtte ta grep på en rekke områder innenfor eldreomsorgen for å unngå menneskerettighetsbrudd. Siden den gang har ikke situasjonen bedret seg:
Halvparten av beboere på sykehjem er underernærte eller i fare for å bli det. Tallet har økt de siste fem årene. Også blant eldre pasienter på sykehus og i andre deler av helse- og omsorgstjenesten er underernæring svært utbredt.
Flere eldre opplever å bli feilmedisinert, med alvorlige konsekvenser.
Mange eldre utsettes for vold og overgrep. Samtidig mangler det tiltak for å avdekke og forhindre vold mot eldre.
Tvungen helsehjelp på sykehjem oppfyller ofte ikke menneskerettslige krav til forholdsmessighetsvurderinger, at tvangsbruk må være så lite inngripende som mulig, og krav til dokumentasjon og klageadgang.
Mangler i eldreomsorgen har også blitt påpekt de senere årene av en rekke ulike aktører, blant annet Sivilombudet, statsforvalterne og Riksrevisjonen. Sistnevnte pekte i 2018 på at det er «store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen».
Manglende rettssikkerhet
Så lenge urett skjer i eldreomsorgen, er det ekstra viktig med solide rettssikkerhetsmekanismer. På den måten kan rettigheter håndheves og mangler bli avdekket så raskt som mulig.
Dessverre er ikke alltid denne rettssikkerheten på plass. Sårbare eldre er en gruppe som i liten grad klager, det føres for lite tilsyn, og det er knapt saker i rettsapparatet om norsk eldreomsorg. Dette på tross av at vi stadig hører om tragiske saker hvor eldre ikke får hjelpen de har krav på.
Konsekvensen kan være at brudd på eldres rettigheter går under radaren.
Nettopp derfor er det viktig å ha uavhengige aktører som arbeider for å ivareta eldres menneskerettigheter. Eldreombudet, som ble opprettet av Stortinget i 2020, har vært en slik aktør. Dessverre har regjeringen besluttet å legge ned ombudet fra og med 1. juli i år. Eldre mister dermed en viktig vaktbikkje.
Kommunene er forpliktet til å sikre menneskerettighetene
I praksis er det kommunene som i stor grad har ansvar for norsk eldreomsorg.
Selv om det er staten som er folkerettslig ansvarlig for at menneskerettighetene følges, har kommunene etter Grunnloven § 92 et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. Dette ble bekreftet av Høyesterett i fjor. Høyesterett avklarte samtidig at kommuner i siste instans kan holdes erstatningsmessig ansvarlig for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Der det foreligger en kjent risiko for at eldre kan utsettes for menneskerettighetskrenkelser, har myndighetene en sikringsplikt til å sørge for at dette ikke skjer. Hvis kommunen vet eller burde ha visst om underernæring eller vold og overgrep, men ikke handler, vil dette kunne utgjøre et menneskerettighetsbrudd.
Menneskerettighetene er ikke valgfrie
Norge står overfor en eldrebølge. SSB anslår at hver femte innbygger i Norge kommer til å være minst 70 år i 2060. Det kommer til å legge et enormt press på den norske velferdsstaten.
Menneskerettigheter og menneskelig verdighet, ivaretas av mennesker. Effektivisering og teknologiske hjelpemidler kan ikke erstatte varme hender og en hyggelig samtale som kan gjøre et måltid bedre. Tvang skal bare benyttes når mindre inngripende virkemidler ikke strekker til. Dette er vanskelig å forene med stoppeklokkeomsorg, som gjør at man ikke har tid til å forsøke andre helsefaglige omsorgstiltak først.
I dag legger ansatte i kommunesektoren ned en iherdig innsats for å gi eldre en god og verdig alderdom. Samtidig er det ikke til å komme utenom at de er for få. Om 17 år vil Norge trenge opp mot 90.000 nye medarbeidere innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester.
Øker ikke bemanningen, øker i stedet risikoen for menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen. Det er ingenting som er enkelt med dette. Men å oppfylle eldres menneskerettigheter er ikke valgfritt. Det er en plikt, også i fremtiden når eldrebølgen skyller hardere mot oss.
Den siste tiden har Rasmus Paludans koranbrenninger fått stor medieoppmerksomhet både i Sverige og rundt om i verden. I går uttalte politiet i Norge at SIANs planlagte koranbrenning utenfor den tyrkiske ambassaden ikke kunne gjennomføres. Hva sier menneskerettighetsjussen om dette?
I Norge har alle mennesker ytringsfrihet. Det innebærer at vi i utgangspunktet har lov til å uttrykke oss om hva vi vil, på den måten vi vil. Ytringsfrihet innebærer også at vi har rett til å få informasjon.
Ytrings- og informasjonsfrihet er en menneskerettighet som har sterk beskyttelse i Grunnloven vår. I den står det at ytringsfriheten har tre begrunnelser: demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Vi må vite hva de med makt står for og bestemmer, for å kunne finne ut om vi er enige eller uenige og avgjøre hvordan vi skal forholde oss til det. Fordi vi mennesker ofte tror at vi har rett, er det også viktig at vi får utfordret våre oppfatninger og får bedre innsikt gjennom fri meningsutveksling. Det at vi kan si det vi vil på den måten vi vil, og at vi har rett til å motta informasjon, bidrar også til at hver og en av oss kan utvikle oss som mennesker. Ytringsfriheten er slik sett nødvendig for både samfunnets og den enkeltes utvikling.
De fleste er enige i dette, som høres fint ut. Men når poenget er at våre vedtatte sannheter skal utfordres kan vi ikke samtidig bestemme at visse sjokkerende ytringer vil vi ikke høre eller se. Et slikt ønske kan jo nettopp skyldes at det er vi som bør justere en oppfatning av noe. Det er ikke så lett, på forhånd, å plukke ut det som ikke kan ha betydning i verdens store mosaikk av meninger. Konsekvensen av det, er at det meste er tiltatt. Og da kan denne ytringsfriheten bli litt vanskelig, likevel.
Statens myndigheter skal beskytte menneskerettighetene. Det står også i Grunnloven. Myndighetene – i denne sammenhengen politiet – skal sørge for at alle skal kunne benytte seg av retten til å ytre seg på en trygg måte. De skal også sørge for at de som vil høre på det som blir sagt (enten fordi de er enige, eller fordi de er rykende uenige og ønsker å si noe tilbake) skal få kunne gjøre det. Da politiet gikk ut og sa at demonstrasjonene utenfor Tyrkias ambassade ikke kunne gjennomføres, var det ikke fordi SIAN skulle brenne koranen. Det har de jo gjort flere ganger før. Ifølge politiet ble demonstrasjonen avblåst fordi politiet ikke kunne garantere for at den kunne gjennomføres på en trygg måte. Politiets rolle ved demonstrasjoner er nettopp å ivareta ro, orden og sikkerhet, for myndighetene skal nemlig også sikre den enkeltes rett til liv.
Som mange andre menneskerettigheter, kan ytringsfriheten begrenses. Da kreves det at begrensningen følger av loven, at den ivaretar et legitimt formål og at den er forholdsmessig.
For å avgjøre om en ytring faller inn under en lov, må den først tolkes. Man må finne ut hva den betyr. Å brenne religiøse tekster eller symboler (som ikke eies av andre, eller skader andres eiendom for eksempel) er ikke straffbart eller ulovlig i Norge. Det anses ikke som en ytring som retter seg mot en gruppe personer, men mot religionen som sådan. Det gjelder enten det er snakk om å brenne Koranen, Bibelen eller Toraen. Vi lever i et liberalt demokrati, hvor blasfemi (det å krenke eller være kritisk til en religion) er lov. Slik har det ikke alltid vært. Men i Norge i dag har vi ingen lov som forbyr blasfemi. Lovgiverne skrev den gangen at vi ikke skulle ha en paragraf som svekket retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk, selv om det kunne være krenkende for den enkeltes religiøse følelser. Vi tillater religions- og kulturkritikk fordi det å forby det gjennom historien har vist seg å være en dårlig løsning.
Vi praktiserer ytringsfrihet under ansvar i Norge. Etter Grunnloven er forhåndssensur som klar hovedregel forbudt. Det henger sammen med at man ikke kan vite hva en ytring bidrar til før den har kommet ut. Hvis vi ikke vet at folk har holdninger eller handler på måter vi er uenig i, hvordan skal vi da kunne ta til motmæle? Noen ganger kan de mest provoserende ytringene vise seg å bidra til bedre innsikt. Å forfekte et heliosentrisk verdensbilde, ble ansett som direkte nedlatende mot Gud i sin tid. Men det viste seg å stemme. Og selv om noe senere viser seg å ikke stemme, så er poenget at vi ikke kan vite det før en ytring har kommet til uttrykk og folk har hatt mulighet til å reagere på den. Derfor er det ikke opp til staten å stanse ytringer før de har kommet ut. Vi vet ikke hvem som vil lede Norge i fremtiden. Men tenk deg at det var noen du var rykende uenig med, og som forbød deg å forfekte ditt syn. Da ville det blitt vanskelig å mobilisere mot dem.
At koranbrenning ikke er ulovlig eller straffbart, betyr ikke at man trenger å synes det er greit. Enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Og det å spotte det andre holder hellig, kan man oppfatte som helt forferdelig. Man kan også diskutere hva som er mest hensiktsmessig uttrykksform for å få frem sitt budskap, og hva som virker kontraproduktivt.
At myndighetene ikke stanser en ytring, betyr ikke at makthaverne eller politiet stiller seg bak dens innhold. Det er rettighetene til den som ytrer seg som beskyttes. Og disse rettighetene kan ikke myndighetene trå for nær – uten å bryte dem. Det blir derfor opp til oss som enkeltpersoner å ta til motmæle når vi mener noe er galt. Det er vi i vår fulle rett til å gjøre.
NIM har sendt brev til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring der vi gjentar anbefalingen om at kravet til menneskerettslige utredninger styrkes i Utredningsinstruksen og i Veileder til Utredningsinstruksen.
Lurer du på hva sammenhengen er mellom klima og menneskerettigheter er? I denne artikkelen har vi samlet syv ofte stilte spørsmål med svar om dette temaet.
1. Hvorfor er klimaendringene en av de største truslene mot menneskerettighetene?
2023 var det varmeste året som noen gang er registrert på jorda. FNs klimapanel advarer om at vi er på vei inn i ukjent farvann og at beslutningene om klima som tas dette tiåret vil få betydning i tusenvis av år.
Norge og 160 andre land har på bakgrunn av dette anerkjent at klimaendringene er en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene i FNs generalforsamling.3UN res. A/76/L.75 fortalen avsn. 13. Flere i FN omtaler til og med klimakrisen som den største trusselen mot realiseringen av menneskerettigheter.4Se FNs høykommissær for menneskerettigheter Michelle Bachelet, sitt åpningsinnlegg under FNs menneskerettighetsråds 42. sesjon, 9. september 2019, tilgjengelig på www.ohchr.org. Se også FNs spesialrapportør for klima og mennskerettigheter Ian Fry, 21.10.2022, tilgjengelig her: https://www.ohchr.org/en/press-releases/2022/10/climate-change-greatest-threat-world-has-ever-faced-un-expert-warns og FNs menneskerettskomité, CCPR/C/GC/36, avsn. 62.
Et eksempel som kan illustrere dette, er striregnet i Pakistan sommeren 2022, som ifølge forskere i visse perioder var opp mot 50 prosent verre på grunn av klimaendringene.5World Weather Attribution – Climate change likely increased extreme monsoon rainfall, flooding highly vulnerable communities in Pakistan Regnet førte til en enorm flom som la en tredjedel av Pakistan under vann. Dette førte til at 1,7 millioner mistet sine hjem, infrastruktur som skoler og sykehus ble ødelagt, og minst 1500 mennesker mistet livet. Disse strukturelle og svært omfattende konsekvensene for retten til liv, hjem, helse, et levelig miljø og utdanning oppstod allerede på dagens nivå med omtrent 1,2°C oppvarming.
Uten et stabilt klima blir det altså svært vanskelig å realisere mange av menneskerettighetene.
2. Hvorfor er klimaendringene en menneskerettslig trussel i Norge?
Klima-, natur- og miljøendringer er en av de største truslene mot folkehelsen i Norge, ifølge Folkehelseinstituttet (FHI). Klimaendringene kan påvirke den psykiske og fysiske helsen i befolkningen på flere måter: alt fra luftveis- og hjerte- og karsykdom, allergi, til skader og død knyttet ekstreme værhendelser. De mener konsekvensene særlig er tydelige for barn, blant annet gjennom redusert «livskvalitet som følge av ekstremvær» og «en eksistensiell uro for fremtiden».7fhi.no: Klima og helse
Myndighetenes arbeid med klimatilpasning er kritisert av Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har kommet med alvorlig kritikk til myndighetene fordi de ikke har god nok oversikt over hvor det kan bli mer flom og skred i årene fremover.8Riksrevisjonen: Undersøkelse av myndighetenes arbeid med klimatilpasning av bebyggelse og infrastruktur. Konsekvensene kan bli at vi ikke vet hvilke bygninger som må sikres, og at det bygges nye boliger i utsatte områder hvor det kan bli økt fare for flom eller skred, som igjen går ut over folks sikkerhet og rettigheter.
Høyesterett har på sin side uttalt at «[d]et er ikkje tvilsamt at fylgjene av klimaendringar i Noreg vil kunne føre til tap av menneskeliv, til dømes ved flaum eller jordras».14HR-2020-2472-P avsn. 167. Se også Miljødirketorates temasider for klimaendringer i Norge.
Samlet sett er menneskeskapte klimaendringer en trussel for norske innbyggeres rett til et levelig miljø etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv og fysisk integritet, helse, hjem og eiendom etter Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Myndighetene må dermed beskytte mot ytterligere og potensielt irreversible klimaendringer, særlig ved å avstå fra nye prosjekter som fører til store klimagassutslipp og redusere bestående utslipp gjennom klimatiltak.
For å beskytte disse rettighetene på en effektiv måte, tilsier forskningen at den globale oppvarmingen bør begrenses til 1,5°C. Selv om dette ikke vil forhindre alle farlige effekter av klimaendringene, er det vitenskapelig konsensus om at en slik begrensing vil redusere risikoen for skade på mennesker betydelig. Dette er særlig viktig fordi en oppvarming på mer enn 1,5°C kan utløse en rekke irreversible vippepunkter.15Mckay et al., “Exceeding 1.5°C global warming could trigger multiple climate tipping points,” Science 377, no. 6611 (2022). Definisjon av vippepunkter i faktaboksen er hentet fra <2°C Temanotat, Vippepunkter i klimasystemet, nr. 1/2021. Möller et al. “Achieving net zero greenhouse gas emissions critical to limit climate tipping risks”, Nat Commun 15, 6192 (2024)
3. Er klimaendringene et juridisk eller politisk tema?
På flere menneskerettslige områder er det ofte en diskusjon om hvor grensen mellom juss og politikk går. Dette er særlig typisk hvis et område er politisk omstridt og ulike samfunnsinteresser står mot hverandre og må avveies, som på klimafeltet.
En forutsetning for at noe er juss, er at det finnes en regel om temaet som er vedtatt eller ratifisert av et parlament. Når det gjelder klima og menneskerettigheter, har norske myndigheter valgt å forplikte seg til å beskytte grunnleggende rettigheter som retten til liv, helse og fysisk integritet ved å ratifisere en rekke menneskerettighetskonvensjoner og å inkorporere disse med forrang i norsk rett gjennom menneskerettsloven. I tillegg har norske myndigheter gitt flere menneskerettigheter et særlig vern i Grunnloven, blant annet en rett til et levelig miljø etter Grunnloven § 112. Uenighet om hva disse rettighetene betyr i enkeltsaker, blir da et juridisk tolkningsspørsmål for rettsanvendere, og i ytterste konsekvens domstolene. Når man tolker disse rettighetene, kan rettsanvendere samtidig vektlegge ulike hensyn. Klimadommen fra Høyesterett i plenum illustrerer dette, når Høyesterett
«På den eine sida tilseier openberre rettsstatsomsyn at domstolane skal kunne setja grenser også for eit politisk fleirtal når det er tale om å verne grunnlovfesta verdiar. På hi sida inneber avgjerder i saker om grunnleggjande miljøspørsmål ofte politiske avvegingar og breiare prioriteringar. Demokratiomsyn talar difor for at slike avgjerder blir tekne av folkevalde organ, og ikkje av domstolane.»16HR-2020-2470-P avsn. 141.
Høyesterett kom i denne dommen til at «[f]or at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd».
Et tredje og særlig hensyn i klimasaker etter § 112, er at «[n]aturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Høyesterett har til nå ikke drøftet betydningen av denne ordlyden.17Se mer om dette i Brænden, Hva med etterslektens rettsvern i Norge?, Lov og Rett 2024/4, side 269-278. Andre rettsanvendere og domstoler, som Den europeiske menneskerettsdomstol, har imidlertid løftet frem at domstolene kan være bedre egnet til å ivareta etterslektens langsiktige interesse i et levelig miljø, ettersom dagens politiske systemer, med valg hvert fjerde år, først og fremst ivaretar de kortsiktige interessene til personer med stemmerett i dag.18Venice Commission, Opinion No. 997/2020, 09.10.2020, avsn. 114; Neubauer, avsn. 146, 183, 192, 205-206. Hensynet til etterslekten vil etter omstendighetene kunne få en større betydning desto verre klimakrisen blir.
4. Hvilke sammenhenger er det mellom klima og menneskerettigheter?
Menneskerettighetene rammer inn statens handlefrihet på klimaområdet på minst fire måter.
Menneskerettighetene forplikter stater til å kutte klimagassutslipp for å avverge ytterligere og irreversible klimaendringer
Stater er menneskerettslig forpliktet til å gjøre det de kan for å avverge trusler de kjenner til, mot individers liv og helse. Klimagassutslipp fører i økende grad til at individer utsettes for ekstremværhendelser som ras, flom og hetebølger. Staten er derfor forpliktet til å gjøre sin del for å avverge at innbyggerne skades av ekstremværhendelser ved å kutte klimagassutslipp, altså å avstå fra nye prosjekter som fører til store klimagassutslipp og redusere bestående utslipp.
Plikten til å avverge klimaendringer følger av flere rettigheter Norge er bundet av, som retten til et miljø som sikrer helsen etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv, hjem, eiendom, helse og kulturutøvelse etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter (SP) og FNs barnekonvensjon (BK).
Statens plikt til å kutte klimagassutslipp er den mest grunnleggende sammenhengen mellom klima og menneskerettigheter. Kun ved å kutte utslipp kan staten beskytte sine innbyggeres rettigheter over tid.
For det første er muligheten til å tilpasse seg klimaendringene begrenset. Klimatilpasning vil bli vanskeligere jo varmere det blir, og uten utslippskutt kan noen områder på sikt bli ubeboelige.19World Climate Research Programme et al. 10 New Insights in Climate Science, 10.11.2022, pp. 13–17. Se også FNs klimapanel, AR6 WGII, 2022 SPM para C.3 ff.
For det andre tilsier hensynet til likebehandling av yngre og fremtidige generasjoner at byrden med å kutte utslipp fordeles forholdsvis jevnt over tid, slik at det gjenværende karbonbudsjettet20Globale karbonbudsjetter er en fremstilling av hvor mye CO2 (justert for utslipp av andre klimagasser) verden kan slippe ut og kunne begrense oppvarmingen til 1,5°C eller 2°C med ulike grader av sannsynlighet, se FNs klimapanel, AR6 WGI s. 29 og definisjon av karbonbudsjetter i fotnote 43 på s. 28. for å begrense oppvarmingen til 1,5°C eller godt under 2°C ikke brukes opp på bekostning av fremtidige friheter og rettigheter frem i tid.21Slik påpekt av den tyske forfatningsdomstolen i Neubauer and others v. Germany, BvR 2656/18 (Federal Constitutional Court of Germany), 24. mars 2021. Dersom myndighetene utsetter nødvendige utslippskutt i dag, vil byrden ved å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringene skyves over på barn og fremtidige generasjoner. De risikerer å bli etterlatt med en utslippsgjeld, samtidig som klimaendringene har blitt så dramatiske at staten må nå nullutslipp så raskt at selv omfattende og drastiske inngrep i andre menneskerettigheter etter forholdene vil kunne være forholdsmessige, mens absolutte rettigheter kan måtte tolkes innskrenkende.
Menneskerettighetene må hensyntas når myndighetene iverksetter klimatiltak
I utgangspunktet må andre menneskerettigheter hensyntas når nødvendige klimatiltak iverksettes. I prinsippet kan altså flere relative rettigheter legge føringer for hvordan klimatiltak innrettes, for eksempel eiendomsretten, vern av privatlivets fred og diskrimineringsvernet. Myndighetene kan gripe inn i disse rettighetene så lenge inngrepet har grunnlag i lov, forfølger et legitimt formål og er nødvendig og forholdsmessig. I andre absolutte rettigheter kan det ikke gjøres begrensninger.22Med mindre det er fattet vedtak om derogasjon som følge av krig eller alvorlig krise. Dette diskuteres ikke nærmere her. På klimaområdet er særlig vernet om kulturutøvelse etter SP artikkel 27 relevant. For eksempel viser Fosen-dommen fra Høyesterett at arealkrevende vindkraftutbygging sett i sammenheng med andre arealinngrep kan krenke reindriftsamenes rett til kulturutøvelse dersom inngrepet vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet for å dyrke sin kultur.23HR-2021-1975-S avsn. 144. Samtidig uttalte Høyesterett at retten til miljø etter Grunnloven § 112 er «en rettighet som i et konkret tilfelle kan komme inn med en slik tyngde at det må foretas en avveining» mot en absolutt rettighet som SP artikkel 27 (avsn. 131). I Fosen-dommen mente Høyesterett dette ikke kom på spissen, fordi vindmøllene kunne vært oppført i alternative områder uten å krenke SP artikkel 27 (avsn. 143).
Menneskerettighetene forplikter stater til å tilpasse til de klimaendringene som ikke lenger kan unngås
Muligheten for å tilpasse samfunn til klimaendringer er begrenset. I flere regioner vil det neppe være mulig å tilpasse samfunnet til en global oppvarming over 1,5°C eller 2°C.24World Climate Research Programme et al. 10 New Insights in Climate Science, 10.11.2022, pp. 13–17. See also FNs klimapanel, AR6 WGII, 2022 SPM para C.3 ff. Dermed vil en stat ikke kunne beskytte menneskerettighetene tilstrekkelig ved å bare benytte seg av tilpasningstiltak.25Se f.eks. at nasjonale domstoler i Nederland og Tyskland har understreket at tilpasningstak ikke tilstrekkelig vil kunne beskytte retten til liv og privatliv over tid mot de potensielt katastrofale og irreversible konsekvensene av global oppvarming, se Urgenda v. the Netherlands, ECLI:NL:HR:2019:2007 (Supreme Court of the Netherlands), 20.12.2019, avsn. 7.5.2 og Neubauer avsn. 157.
Selv om tilpasningstiltak ikke vil være tilstrekkelige for å beskytte menneskers liv og helse, kan tilpasningstiltak være nødvendige for å beskytte mennesker mot klimaendringer som allerede har inntruffet eller unngåelig vil inntreffe. En plikt til å tilpasse til slike klimaendringer følger av blant annet retten til liv, retten til privatliv og hjem, og retten til eiendom etter internasjonale konvensjoner som EMK og SP, samt retten til kulturutøvelse etter SP artikkel 27.26Se f.eks. FNs menneskerettighetskomité, Daniel Billy et al v. AustraliaBilly (CCPR/C/135/D/3624/2019), forklart av NIM i nettartikkelen «FNs menneskerettskomité har avgjort at Australia krenker urfolks rettigheter i klimasak».
Menneskerettighetene kan gi et vern mot retur av klimafordrevne til ubeboelige områder
FNs klimapanel mener det er en risiko for at klimaendringene kan føre til at mange mennesker må forlate hjemmene sine, både på grunn av naturkatastrofer som jordras, orkaner og flom, og mer gradvise, langsiktige endringer i naturen. I underkant av 25 millioner mennesker ble internt fordrevet i 140 land etter 1900 værrelaterte katastrofer i 2019.27Tall fra Internal Displacement Monitoring Centre, Global Report on Internal Displacement 2020, s. 1. Verdensbanken anslår at klimaendringer kan tvinge 216 millioner på flukt innen 2050, men at med umiddelbare utslippskutt og tilpasningstiltak kan dette tallet reduseres med 80 prosent til 44 millioner.28World Bank Group, Groundswell Part 2: Acting on Internal Climate Migration, 13.09.2021 p. xxii and xxvii.
Selv om klimafordrevne ikke anses som flyktninger etter flyktningkonvensjonen, kan menneskerettighetene gi et vern mot retur. Etter SP artikkel 6 og 7, og EMK artikkel 2 og 3, kan ikke en person returneres til sitt hjemland hvis det foreligger en reell risiko for tap av liv eller for at man vil bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Klimafordrevne vil etter omstendighetene kunne ha et vern mot retur etter disse rettighetene, dersom for eksempel fare for ekstremvær eller mangel på rent drikkevann eller mat innebærer en reell risiko for død eller umenneskelige leveforhold.29Se f.eks. FNs menneskerettighetskomité, Teitiota v. New Zealand, sak nr. 2728/2016 (avsagt 24. oktober 2019, offentliggjort 7. januar 2020, CCPR/ C/127/D/2728/2016).
5. Hvilke menneskerettslige rammer gjelder for saksbehandlingen på klimaområdet?
Grunnloven § 112 annet ledd bestemmer at «[b]orgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen». Formålet med kunnskapen er at borgerne kan ivareta retten de har til et levelig miljø etter første ledd. Høyesterett har understreket at Grunnloven § 112 andre ledd skal sikre at den myndighet som gjør naturinngrep i tilstrekkelig grad har utredet hvilke konsekvenser de vil føre til, og at borgerne har krav på kunnskap for å kunne ivareta sin rett til et levelig miljø, blant annet gjennom høringer.30HR-2020-2472-P avsn. 182-184. Myndighetene har også etter Grunnloven § 112 andre ledd en utredningsplikt for lovforslag eller statlige tiltak som kan ha negative konsekvenser for miljø og klima. Les mer om dette i NIMs menneskerettslige veileder til utredningsinstruksen.
Norge er også part til Århuskonvensjonen, som også gir detaljerte regler om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i miljøsaker. Målet er at dette skal bidra til å beskytte retten ethvert menneske blant nålevende og fremtidige generasjoner har til å leve i et miljø som er forenlig med vedkommendes helse og velbefinnende.31Århuskonvensjonen artikkel 1. Århuskonvensjonen artikkel 9.4 bestemmer også at sakskostnader i miljøsaker ikke skal være uoverkommelig dyre, se mer om dette i brev fra NIM til myndighetene om sakskonstnader og reell tilgang til domstolene i miljøsaker her.
6. Hva er selskapers menneskerettslige ansvar på klimaområdet?
Bare stater er rettslig forpliktet etter menneskerettighetene. Samtidig er den faktiske ivaretakelsen av menneskerettighetene i økende grad avhengig også av selskapers atferd og praksis. Dette gjelder også på klimaområdet.
Det er stor oppmerksomhet rundt selskapers menneskerettighetsansvar på klimaområdet. Et eksempel er at Shell i 2021 ble dømt til å kutte 45 prosent av alle sine utslipp, inkludert forbrenningsutslipp fra solgt olje og gass, innen 2030.32Shell, ECLI:NL:RBDHA: 2021:5339 (The Hague District Court), 26.05.2021. Avgjørelsen er anket, men gitt umiddelbar virkning fordi behovet for å unngå farlige klimaendringer veide tyngre enn selskapets interesse i å opprettholde status quo under den rettslige prosessen. Grunnlaget var en ulovfestet aktsomhetsplikt, tolket i lys av blant annet FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og en plikt til å kutte utslipp etter retten til liv og fysisk integritet etter SP artikkel 6 og 17.
I norsk rett er åpenhetsloven viktig for å sikre at norske selskaper gjør sin del for at menneskerettighetene gjennomføres i praksis. Loven forplikter større virksomheter til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger av virksomhetens faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter. Skadelige klimagassutslipp påvirker utøvelsen av grunnleggende menneskerettigheter, som retten til liv, privatliv, helse og eiendom etter blant annet BK, SP, ØSK og EMK.33I Prop. 150 L (2020–2021) s. 43 la departementet også til grunn at en virksomhets påvirkning på miljøet omfattes av åpenhetsloven «dersom miljøpåvirkningen resulterer i negativ påvirkning på menneskerettighetene.» Hvordan selskapers klimagassutslipp påvirker de nevnte menneskerettighetene, vil derfor falle innenfor rapporteringsplikten etter åpenhetsloven.
EUs direktiv om tilbørlig aktsomhet for bærekraft (aksomhetsdirektivet) ble vedtatt 24. mai 2024, og trådte i kraft sommeren 2024. Til forskjell fra åpenhetsloven, har direktivet egne regler om selskapers aktsomhetsvurderinger på klima- og miljøområdet. Blant annet sier artikkel 22 at selskapene som omfattes av direktivet skal vedta en plan for å sikre at forretningsstrategien er i tråd med overgangen til en bærekraftig økonomi og Parisavtalens mål om å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader, jf. art.22 (1). EUs aktsomhetsdirektiv er merket som EØS-relevant, og berører hovedsakelig åpenhetsloven.34Per 13. august 2024, vurderer myndighetene direktivet i en interdepartemental arbeidsgruppe og i Spesialutvalget for forbrukerspørsmål.I forarbeidene til åpenhetsloven ble det presisert at «departementet legger opp til en evaluering av loven etter en tid», også i lys av dette direktivet, som hvis vedtatt vil «medføre behov for endringer i norsk rett».35Prop.150 L (2020–2021) punkt 7.2.3.3. Ettersom forslaget på flere punkter er mer omfattende enn åpenhetsloven, er det grunn til å tro at åpenhetsloven vil måtte endres.
7. Hvilke klimasøksmål bør jeg følge med på?
Det pågår et tusentall klimasøksmål verden over, der over hundre saker er basert på menneskerettigheter.36Setzer J and Higham C (2021) Global trends in climate change litigation: 2021 snapshot. London: Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment and Centre for Climate Change Economics and Policy, London School of Economics and Political Science s. 6. Det finnes flere databaser som overvåker klimasøksmål, blant annet fra Sabin Center for Climate Change Law. FNs klimapanel har uttalt at klimasøksmål kan føre til at et land forsterker sin innsats for å avverge klimaendringene, og at klimasøksmål har vunnet frem med å utfordre tillatelser til svært forurensende prosjekter.37FNs klimapanel, Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change, Technical Summary, s. 125. Det er all grunn til å tro at rettsutviklingen om klima og menneskerettigheter vil fortsette å gå raskt, og domstolskontrollen vil bli mer intens, desto verre klimakrisen og skadene på individers rettigheter blir.
Norge
Høyesteretts plenumsavgjørelse i klimadommen (HR-2020-2472-P) ga flere viktige avklaringer om tolkningen av Grunnlovens miljøparagraf 112.38Se f.eks. Backer, «Plenumsdommen i klimasøksmålet», Lov og Rett 2021/3. For et nærmere blikk på noen uavklarte tolkningsspørsmål, se Brænden, Hva med etterslektens rettsvern i Norge?, Lov og Rett 2024/4, side 269-278. Delen av saken som gjaldt EMK, ble klaget inn til EMD, som for tiden behandler denne saken under navnet Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge.39 Les mer i vår artikkel «Klimasøksmålet går videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg» og på ENNHRIs nettsider.Den endelige avgjørelsen vil vise hvordan domstolen vurderer olje- og gassutvinning opp mot menneskerettighetene fastsatt i EMK, og være rettslig bindende for Norge.
I kjølvannet av Høyesteretts tolkningsavklaringer i klimadommen, kom Oslo tingrett i januar 2024 til at staten hadde plikt til å konsekvensutrede forbrenningsutslipp ved plan for utbygging og drift av petroleumsforekomster (PUD).40Oslo tingrett kom 18. januar 2024 til at Olje- og energidepartementets vedtak av 27. juni 2023, 5. juni 2023 og 29. juni 2021 om å godkjenne PUD for henholdsvis Yggdrasil-, Tyrving- og Breidablikk-feltet var ugyldige på grunn av mangelfull konsekvensutredning av forbrenningsutslipp, se TOSL-2023-99330. Dommen er anket til lagmannsretten.
Internasjonalt
9. april 2024 offentliggjorde storkammeret EMD sine avgjørelser i tre klimasøksmål basert EMK:
For første gang har EMD konkludert med at en stat kan bli dømt for brudd på retten til privatliv etter EMK dersom myndighetene ikke gjør nok for å beskytte mot klimaendringene. Avgjørelsene er historiske og gir viktige avklaringer om hvordan EMK skal tolkes, med virkning for 46 europeiske land, også Norge. Du kan lese mer om avgjørelsene her.
I mars 2023 vedtok FNs generalforsamling å be verdens høyeste domstol, Den internasjonale domstolen i Haag, om en rådgivende uttalelse for å klargjøre staters forpliktelser til å beskytte nåværende og fremtidige generasjoner mot klimaendringer etter blant annet SP og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Saken er per august 2024 til behandling hos domstolen.41Les mer om saken på nettsidene til Den internasjonale domstolen i Haag her.
Arkitektonisk utforming av sykehus og forholdet til barns rettigheter (pdf) 
