Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Olav Benum.

Det menneskerettslige vernet av fredelige, sivile ulydighetsaksjoner er et høyaktuelt tema. De siste årene har det falt en rekke dommer som gir veiledning til dette spørsmålet, både nasjonalt og internasjonalt.

31. mars i år avsa Høyesterett en ny dom om sivil ulydighet og vernet etter forsamlingsfriheten etter Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 11 (HR-2023-604-A). Den ferske dommen gir avklaringer om hvor sterkt myndighetene kan reagere mot fredelige demonstrasjoner, og frifinner en aktivist i miljøbevegelsen Extinction Rebellion.

Sakens bakgrunn og hovedspørsmål

I august 2021 gjennomførte miljøorganisasjonen Extinction Rebellion en rekke demonstrasjoner i Oslo mot norsk klimapolitikk. Klimaaktivistene hadde varslet politiet om et aksjonstog 25 august, men noen av aktivistene tok seg også inn i Helse- og omsorgsdepartementets resepsjonsområde. Resepsjonen var åpen for allmennheten og tiltalte i dommen var en del av en gruppe som satt ved inngangsslusen inne i lokalet. Etter flere timer ba departementet politiet om å fjerne demonstrantene. Demonstrantene fulgte ikke politiets anmodning og mottok senere pålegg om å forlate området.

Tiltalte i dommen ble pågrepet og ved forelegg siktet for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 for å ha unnlatt å rette seg etter pålegg fra politiet. Demonstranten ble holdt i politiarrest i 6 timer og 40 minutter, og ilagt et forelegg på 8000 kr for å ha unnlatt å etterkomme politiets pålegg (avsn. 72).

Spørsmålet i saken var om straffesanksjonene krenket demonstrantens rett til å delta i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Myndighetene kan begrense demonstranters rett når inngrepet har hjemmel i lov, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. I forholdsmessighetsvurderingen er flere momenter av interesse, blant annet arten av og alvoret i den samlede straffesanksjonen aktivisten pålegges, demonstrasjonens art og hvor forstyrrende den er, om det er sammenheng mellom budskapet og den som demonstrasjonen rettes mot, og om det finnes effektive og tilgjengelige alternative ytringsmåter (avsn. 38).

Høyesteretts vurderinger av straff og menneskerettighetene

Høyesterett delte drøftelsen av straffereaksjonens lovlighet inn i tre etapper: (i) politiets pålegg, (ii) pågripelsen og frihetsberøvelsen og (iii) straffereaksjonen og den samlede proporsjonalitetsvurderingen, før de til slutt vurderte den samlede forholdsmessigheten av inngrepene.

I vurderingen av om politiets pålegg var et forholdsmessig inngrep, viste Høyesterett til at myndighetene måtte utvise en viss toleranse, selv om aksjonen ikke var varslet slik politiloven § 11 krever. Demonstrantene rettet sitt politiske budskap direkte mot myndighetene og skapte ikke sjenanse for andre. Til tross for at demonstrantene hindret en rømningsvei, representerte dette en mindre sikkerhetsrisiko sammenliknet med for eksempel veiblokader, og aksjonen var heller ikke til hinder for departementets daglige drift. Samtidig mente Høyesterett at departementet og politiet utviste betydelig toleranse ved at demonstrantene fikk fremføre budskapet i flere timer. De kunne uansett fortsette aksjonen utenfor bygningen. Høyesterett kom derfor til at pålegget var forholdsmessig.

Saken står i en særegen stilling når det gjelder pågripelsen og den etterfølgende frihetsberøvelsen. Utover at demonstranten var en svensk statsborger, ble det ikke påvist en objektiv og konkret fluktfare, slik straffeprosessloven § 171 andre ledd krever. Frihetsberøvelsen manglet derfor hjemmel i lov, i strid med EMK art. 5. Det manglende pågripelsesgrunnlaget ble derfor avgjørende for at Høyesterett kom til at den uhjemlede frihetsberøvelsen var et brudd på menneskerettighetene.

Men Høyesterett stoppet ikke der. Uavhengig av det manglende pågripelsesgrunnlaget, stilte Høyesterett etter EMK artikkel 11 spørsmål ved nødvendigheten og forholdsmessigheten av å holde demonstranten frihetsberøvet i 6 timer og 40 minutter (avsn. 71). Lengden på frihetsberøvelsen måtte særlig ses i lys av siktelsen og den begrensede forstyrrelsen den politiske aksjonen innebar. Selv om denne avveiningen ikke kom på spissen i saken, indikerer Høyesteretts uttalelser på at timelange frihetsberøvelser som reaksjon mot mindre farlige sivile ulydighetsaksjoner, er et tyngende inngrep som fort kan gå lenger enn det som er nødvendig for å forebygge offentlig uorden.

Høyesterett gikk til slutt inn på straffereaksjonen og den samlede proposjonalitetsvurderingen. Høyesterett tok ikke stilling til om demonstranten kunne ha vært ilagt et forelegg for unnlatelsen av å rette seg etter politiets pålegg, eventuelt etter en kortere frihetsberøvelse enn 6 timer og 40 minutter. Det avgjørende var at straffesanksjonen måtte ses i sammenheng med den uhjemlede pågripelsen og frihetsberøvelsen, slik at «inngrepet samlet sett ikke var forholdsmessig og nødvendig for å ivareta» hensynet til ro og orden og andres rettigheter (avsn. 76).

Oppsummert gjelder HR-2023-604-A et særegent tilfelle hvor politiets manglende pågripelsesgrunnlag preger Høyesteretts vurdering av om myndighetenes reaksjon mot demonstranten krenket menneskerettighetene. Samtidig kommer Høyesterett med sentrale avklaringer for hvordan man skal vurdere forholdsmessigheten av pålegg om fjerning, og frihetsberøvelse, ved fredelig sivil ulydighet. Pålegg om fjerning anses ikke som særlig inngripende og vil ofte kunne aksepteres, mens timelange frihetsberøvelser mot fredelige og lite farlige aksjoner vil lettere kunne anses som uforholdsmessig. Disse avklaringene, lest i lys av HR-2022-981-A, er viktige å ta med seg for politi, påtalemyndigheten og andre.

NIM har også tidligere skrevet flere artikler om temaet sivil ulydighet:

Artikkel hos Jurudika innsikt: «Er sivil ulydighet for klima beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten»