Stortinget vedtok 15 mai i år å synliggjøre samenes stilling som urfolk i Grunnloven. Denne endringen reflekterer rettspraksis fra Høyesterett og politisk praksis over lang tid, og endrer ikke bestemmelsens rettslige innhold.
Samtidig endres også uttrykket «folkegruppe» til «folk». Disse endringene bringer også ordlyden i Grunnloven mer i tråd med den internasjonale utviklingen. Saken er grundig behandlet i Stortinget i flere omganger etter at grunnlovsforslagene fra Menneskerettighetsutvalget ble fremsatt i 2011. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge.
Nordmenn flest vet at 17. mai feirer vi Grunnloven, og derigjennom rettstaten, demokrati og menneskerettighetene. Færre kjenner til Europarådet, og at Europarådets fjerde toppmøte siden 1949 skal avholdes på Island 16. og 17. mai.
Europarådet ble opprettet av Norge og 9 andre land etter andre verdenskrig for å forsøke å unngå nye kriger i Europa ved å beskytte og utvikle menneskerettighetene og rettstaten gjennom et mellomstatlig, europeisk samarbeid. I dag er det 46 medlemsland i Europarådet, flere enn EUs 27.
Det forrige toppmøtet til Europarådet var i 2005. På den tiden sluttet stadig flere land opp om Europararådet og dets verdier, og optimismen rådet. I 2023 er stemningen en helt annen. Med krig i Europa, og tilbakegang i demokrati, rettstat og menneskerettigheter i flere land, stiller mange seg spørsmålet: Hvor har Europarådet feilet, og hvordan kan vi sikre at Europarådet og levende demokratier består i Europa?
Menneskerettsbrudd
Et av de viktigste virkemidlene for å beskytte disse verdiene i praksis, har vært og er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Enkeltpersoner og stater kan klage inn Europarådets medlemsstater til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på EMK. Siden domstolen ble opprettet i 1959, har den mottatt over én million klager, og avsagt totalt rundt 20.000 avgjørelser. Disse er rettslig bindende for de statene saken gjelder.
Norge har blitt dømt for menneskerettsbrudd i 44 av totalt 70 av de klagesakene mot Norge som er sluppet inn til realitetsbehandling – oftest i barnevernssaker. Dette er svært få domfellelser sammenliknet med andre land. Tyrkia, Russland, Italia, Ukraina og Romania er de fem landende som flest ganger har blitt dømt for menneskerettsbrudd. Like under finner man Ungarn og Polen.
Gjennomføring av dommene
Et problem for Europarådet er at flere av dommene fra EMD, særlig i disse landene, ikke blir gjennomført. I følge European Implementation Network gjenstår gjennomføring av hele 47 prosent dommene i såkalte ledende saker avsagt mellom 2012 og 2022.
Et eksempel er at samvittighetsfangen Osman Kavala fortsatt sitter fengslet i Tyrkia, til tross for at EMD dømte myndighetene for ulovlig frihetsberøvelse og påla dem å løslate han i 2019. Ledende saker krever ofte endringer i regler eller praksis for å forhindre samme krenkelser igjen, som kan være politisk vanskelig. I Tyrkias tilfelle dreier svært mange saker seg nettopp om ulovlig fengsling av politiske aktivister.
Samtidig er nettopp strukturelle endringer viktig for å unngå flere saker som skyldes det samme underliggende problemet. EMD sliter med stor saksmengde og lang saksbehandlingstid, og kalles ofte et offer for sin egen suksess. Veien fra å ha rett til å få rett kan bli for lang for mange. Og selv dersom man vinner frem etter flere års kamp – hva betyr det egentlig hvis dommen ikke fører til noen endring på bakken? Slikt er grobunn for mistillit og falmende tro på at demokratiet kan levere. En svært viktig prioritet på toppmøte er derfor å styrke, i ord og i penger, EMD, særlig ved å treffe tiltak for å sikre at dommer gjennomføres nasjonalt.
En viktig støttespiller
Et kjerneproblem for Europarådet er selvsagt også at de ikke har lyktes med å unngå en ny krig i Europa.
Europarådet reagerte effektivt mot aggresjonen mot Ukraina ved å vedta utestenging av Russland allerede 16. mai 2022. Kanskje den aller viktigste oppgaven på toppmøtet i år er nettopp å sikre videre ansvarliggjøring av Russland, i samarbeid med FN. Slik kan man vise verdien av frihet og prisen for å krenke den, samt verdien av at europeiske land står sammen med Ukraina for fred, demokrati og menneskerettigheter.
Norge har alltid vært en viktig pådriver og støttespiller for Europarådet. På Reykjavik-møtet har regjeringen varslet at de skal slutte opp om Europarådet og verdiene organisasjonen er tuftet på. Samtidig virker Norges posisjon å være at Europarådet ikke må bre seg for mye utover, og at man nå må prioritere de viktigste temaene.
Et eksempel er at EMD siden 1990-tallet har anerkjent at EMK kan beskytte mot visse miljøendringer som påvirker retten til liv, privatliv og eiendom – selv om EMK ikke inneholder en selvstendig rett til et levelig miljø. EMD tar for tiden stilling til om dette også forplikter stater til å kutte klimagassutslipp, noe NIM med vårt europeiske nettverk har tatt til orde for. Men hvor langt domstolen kan gå i sine tolkninger, er et tilbakevendende spørsmål. Noen hevder at domstolen ofte er for progressiv. Andre frykter at den lar seg påvirke av enkelte medlemsstaters misnøye med domstolens praksis, og dermed stiller prosessuelle krav snarere enn å pålegge statene konkrete plikter.
Dersom EMD viker tilbake for å tolke rettighetene dynamisk, og Europarådet ikke utvikler konvensjoner som beskytter mot noen av de største menneskerettslige utfordringene i vår tid, er det lett å se for seg at relevansen til Europarådet blir mindre.
En rett til et levelig miljø
Norske politikere har i nyere tid vært tilbakeholdne med å åpne for nye menneskerettskonvensjoner, kanskje særlig når det gjelder den pågående diskusjonen om Europarådet skal anerkjenne en rett til et levelig miljø.
Men Norge har allerede forpliktet seg til å beskytte denne i Grunnloven § 112, og under Europarådet har det i flere tiår blitt drøftet om også Europarådet bør anerkjenne denne rettigheten. Etter NIMs syn vil det være en naturlig, men viktig, forlengelse av eksisterende arbeid at medlemslandene på Island blir enige om å starte forhandlingene om en tilleggsprotokoll til EMK om en rett til et levelig miljø. Dette vil ikke fortrenge eksisterende vern under EMK mot miljøendringer, men kunne styrke det.
For til syvende og sist må man stille seg spørsmålet: Hva er egentlig den største utfordringen mot menneskerettighetene? På utfordring fra NIM svarte statsminister Jonas Gahr Støre i våres at den største menneskerettsutfordringen mot menneskerettighetene og demokrati var å tro at vi er i mål, og ikke kan bli bedre. Toppmøtet er en unik mulighet til å både slutte opp om og styrke EMD og Europarådet, og sikre godt nok vern mot nye menneskerettslige utordringer. Med slike grep kan Europarådet fortsette å være en robust institusjon for fred, menneskerettigheter, rettstat og demokrati for oss 675 millioner rådet beskytter. Kanskje 17. mai kan bli en merkedag også for Europarådet.
Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Sigurd Dyvik Vasseljen.
De offentlige folkebibliotekene er en viktig arena for opplysning, utdanning og debatt, hvor man i tillegg til å låne bøker, kan være med på foredrag, debatter og panelsamtaler. På denne måten bidrar bibliotekene til å fremme ytringsfriheten til de som ytrer seg, og informasjonsfriheten til de som hører på. Men hva skal folkebibliotekene gjøre når kontroversielle grupper ønsker å bruke bibliotekets lokaler til å fremme det mange vil hevde er farlig og samfunnsskadelig tankegods?
Dette spørsmålet ble nylig tema da Deichmanske Bjørvika avslo å låne ut et av bibliotekets møterom til forlaget Legatum Publishing. Forlaget hadde planlagt en pressekonferanse om lanseringen av boken Dere skal ikke erstatte oss! av den franske forfatteren Renaud Camus. Under pressekonferansen skulle det være et intervju med Camus, som skulle delta digitalt, og deltakere skulle ifølge forlaget kunne stille kritiske spørsmål. Biblioteksjefen i Oslo begrunnet avslaget med at arrangementet ikke kunne tilpasses øvrig virksomhet på biblioteket, på grunn av en varslet motdemonstrasjon som krevde tilstedeværelse av politi og annet sikkerhetspersonell.
Saken om Deichmanske Bjørvika og lignende saker reiser flere spørsmål knyttet til ytrings- og informasjonsfriheten. Et sentralt spørsmål er om folkebibliotekene har en plikt til å låne ut sine lokaler til alle som ønsker å avholde et arrangement, uavhengig av tema og opplegg for arrangementet. Andre spørsmål er hvem som kan beslutte at lokalene ikke skal lånes ut, hvordan slike beslutninger kan begrunnes, og hvordan vurderingene kan påvirkes av andre som vil forhindre at en kontroversiell gruppe får et publikum.
Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten
Grunnloven § 100 bestemmer at vi skal ha ytringsfrihet. Etter den såkalte infrastrukturbestemmelsen i Grunnloven § 100 sjette ledd har statens myndigheter en plikt til «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Denne plikten ivaretas blant annet gjennom de offentlige folkebibliotekene.
Folkebibliotekenes virksomhet reguleres av folkebibliotekloven av 1985. Målsettingen med folkebibliotekene er etter lovens § 1 første ledd «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet». Andre ledd bestemmer at folkebibliotekene «skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Bestemmelsen understreker at folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten, i henhold til statens plikt til å «legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», som det heter i Grunnloven § 100 sjette ledd. Bibliotekene ivaretar dette formålet ved selv å arrangere foredrag, møter, debatter og lignende, og ved å tilby leie eller lån av lokalene til andre. Gjennom sin særlige rolle etter Grunnloven og folkebibliotekloven, ligger det andre føringer på folkebibliotekene enn på private arrangører og tilbydere av lokaler. Men innebærer denne rollen at folkebibliotekene må tillate ethvert arrangement i sine lokaler?
Folkebibliotekene skal være uavhengige
Folkebibliotekloven § 1 andre ledd bestemmer at folkebibliotekene skal være en «uavhengig møteplass». Dette innebærer at bibliotekene ikke kan instrueres av myndighetene. Folkebibliotekene styres av biblioteksjefene, som fatter selvstendige beslutninger om hvordan virksomheten i bibliotekene legges opp. Dette er viktig for å sikre at bibliotekene er en demokratisk arena og tilgjengelig for alle, uavhengig av politisk ståsted, religion og sosial bakgrunn. Hverken staten eller kommunen kan pålegge eller påvirke biblioteksjefen til ikke å låne ut bibliotekets lokaler til et planlagt arrangement, for eksempel fordi innholdet i arrangementet strider mot kommunens verdisyn.
Folkebibliotekene skal være en arena for offentlig samtale og debatt
Selv om folkebibliotekene er uavhengige og styres av biblioteksjefen, står ikke biblioteksjefen helt fritt til å nekte å låne ut bibliotekets lokaler. Biblioteksjefens beslutninger må oppfylle kravet om at folkebibliotekene skal være en «arena for offentlig samtale og debatt», jf. folkebibliotekloven § 1 andre ledd.
Det nærmere innholdet i dette kravet er behandlet av Sivilombudet i en uttalelse fra 2016. I denne saken hadde organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) fått avslag på en søknad om leie av lokaler i Kristiansand folkebibliotek. Begrunnelsen for biblioteksjefens avslag var at SIANs formål ikke var i samsvar med verdiene til Kristiansand kommune og folkebibliotek. Sivilombudet fant denne begrunnelsen utilstrekkelig, og ba biblioteksjefen vurdere SIANs søknad på nytt.
Sivilombudet skriver at folkebibliotekloven § 1 andre ledd innebærer at bibliotekene har en plikt til å legge til rette for at ulike stemmer i den offentlige samtale og debatt kan bruke biblioteklokalene til å fremme sine ytringer. Samtidig skal ikke bibliotekene alene oppfylle plikten til infrastruktur i Grunnloven § 100 sjette ledd. Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten, men skal også være et sted for alle. Den som ønsker å leie lokalene har ikke et krav på å bruke lokalene til å ytre seg på den måten vedkommende selv ønsker. Bibliotekene må foreta en forsvarlig avveining av de motstående hensynene.
Biblioteksjefen kan i utgangspunktet ikke avslå en søknad om leie alene med den begrunnelse at leietakers formål ikke er i tråd med kommunens eller folkebibliotekets verdier. Alle lovlige ytringer må slippe til, også de som oppleves krenkende av andre.
Hvordan det planlagte arrangementet skal gjennomføres har imidlertid bibliotekene en innvirkning på. Sivilombudet understreker at biblioteket i dette spørsmålet har et betydelig rom for skjønn. Biblioteket kan legge vekt på om lokalene er egnet til arrangementet, og i hvilken grad arrangementet kan tilpasses øvrig virksomhet på biblioteket. Spesielt må biblioteket kunne legge vekt på om arrangementet er egnet til å bidra til en offentlig samtale og debatt, og at formålet ikke er å befeste ensidige synspunkter for å rekruttere nye meningsfeller. Sivilombudet understreker likevel at bibliotekets vurderinger må bygge på saklige hensyn, og ikke innebære usaklig forskjellsbehandling ut fra for eksempel verdisyn.
Motdemonstrasjoner og «heckler’s veto»
Kontroversielle grupper blir ofte møtt med motdemonstrasjoner når de ønsker å ytre seg i det offentlige rom. Når en biblioteksjef vurderer om et planlagt arrangement lar seg tilpasse den øvrige virksomheten på biblioteket, vil slike motdemonstrasjoner påvirke vurderingen. I saken om Deichmanske Bjørvika ble pressekonferansen avlyst med den begrunnelse at varslede motdemonstrasjoner ville få for store konsekvenser for andre brukere av biblioteket. Det var med andre ord ikke innholdet eller opplegget i det planlagte arrangementet som førte til avlysningen, men at motdemonstrasjonen, slik biblioteksjefen vurderte den, ville skape en uholdbar situasjon for de andre brukerne av biblioteket.
Ytringsfriheten innebærer at man har rett til å demonstrere mot andres ytringer. En motdemonstrasjon er slik sett en lovlig ytring mot en annens lovlige ytring. Men hvis motdemonstrasjonen går ut på å forsøke å hindre at den kontroversielle ytringen når frem til et publikum, typisk ved å overdøve ytringen, reiser motdemonstrasjoner noen særlige problemer. Denne måten å opptre på kalles gjerne «heckling», og er en ytringsform der man krever ytringsfrihet for seg selv, samtidig som man søker å hindre at andre har den samme friheten. Dessuten vil «hecklingen» ikke bare hindre den som ønsker å ytre seg, men også de som vil høre ytringen og selv ta stilling til innholdet av den. Dette fenomenet omtales ofte som «heckler’s veto», ved at «heckleren» utøver en form for veto på hvilke ytringer som skal komme frem, og hvilke som skal overdøves. En slik utøvelse av ytringsfriheten på bekostning av andres ytrings- og informasjonsfrihet forhindrer den meningsbrytningen som ytringsfriheten skal sørge for. Denne ytringsformen er derfor lite forenlig med et rettsstatlig demokrati. Bibliotekene bør vurdere hvordan de kan sikre flere kryssende hensyn i slike situasjoner, slik at de er forberedt dersom noe lignende skulle skje igjen. En måte å minske de problemene motdemonstrasjoner skaper for andre bibliotekbrukere, kan for eksempel være å sikre seg tilgang på tilleggslokaler.
Oppsummering
Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten ved å legge til rette for at den som ønsker det kan bruke bibliotekets lokaler til å ytre seg og la seg informere. De skiller seg fra andre offentlige rom som torg, plasser og gater ved at vi borgere ikke har noe ubetinget krav på å låne lokalene. Det er biblioteksjefen som avgjør hvilke arrangementer som skal avholdes i bibliotekets lokaler. I disse avgjørelsene er vedkommende uavhengig, og skal ikke instrueres eller påvirkes av myndighetene eller andre. Bibliotekets avslag kan ikke begrunnes alene i formålet eller verdisynet til den som ønsker å låne lokalene, men biblioteket har betydelig innflytelse på opplegget for det planlagte arrangementet. Biblioteket må likevel ha saklig grunn til å nekte å låne ut lokalene, og kan heller ikke forskjellsbehandle ut fra for eksempel verdisyn. At arrangementet ikke kan tilpasses andres bruk av biblioteket vil være en saklig grunn til avslag, men det er viktig å unngå at motdemonstrasjoner kan brukes for å presse bibliotekene til å avlyse arrangementer.
NIM har avgitt høring til Maktmiddelutvalgets utredning om politiets bruk av maktmidler. I dette høringssvaret har NIM valgt ut enkelte temaer som reiser menneskerettslige spørsmål, deriblant tiltak som bidrar til oppfyllelsen av menneskerettighetene i praksis gjennom ulike virkemidler, slik som presis og klar lovregulering. Høringssvaret er ikke uttømmende.
Høringssvaret går blant annet særlig inn på disse områdene:
maktbruk mot barn
maktbruk mot sårbare personer
spyttbeskytter
Les også vårt tidligere skriftlige innspill om temaet:
I dag er det 30 år siden FNs generalforsamling erklærte at 3. mai skulle være internasjonal dag for pressefrihet. Dagen markeres for å understreke viktigheten av en fri presse.
Norge troner, i år som i fjor, på toppen av verdens pressefrihetsindeks. Grunnen til at vi har en pressefrihetsdag er at den skal gi myndigheter, journalister og andre en mulighet til å diskutere utfordringer for pressefriheten, og hva som kan gjøres for å styrke den.
Reporters Without Borders (RWB), som publiserer pressefrihetsindeksen, påpeker i år at pressefriheten globalt er truet av blant annet aktører som produserer falskt innhold, og at inntoget av innhold produsert av kunstig intelligens videre har akselerert denne industrien. Muligheten til å generere troverdig tekst og bilder med disse verktøyene underminerer arbeidet til de som lager kvalitetsjournalistikk og er en trussel mot journalistikken i seg selv.
Videre påpeker de at det russiske propagandaapparatet har økt sin aktivitet i forbindelse med krigen i Ukraina, spesielt i de okkuperte områdene, og Kreml har ytterligere underminert det lille som har vært av fri presse i Russland.
Vil du vite mer om pressefrihet? Lytt til episode fem av NIMs podkast «Ytringsfrihet i 100 & 10», eller les vår tidligere artikkel om journalistikk og ytringsfrihet:
FNs permanente forum for urfolkssaker kom 27. april med utkast til sin sluttrapport fra årets sesjon, hvor norske myndigheter oppfordres til å følge opp Fosen-dommen fra 2021 så snart som mulig. Rapporten understreker også viktigheten av at norske myndigheter iverksetter tiltak mot økt hatprat og hets mot samer som er kommet i kjølvannet av Fosen-saken.
FNs permanente forum for urfolkssaker ble etablert av FN i 2000, og møttes for første gang i FNs hovedkvarter i New York 2002. Forumet har 16 medlemmer, der halvparten er utpekte urfolksorganisasjoner, og den andre halvparten er regjeringer fra syv regioner i verden. Norge har vært aktivt med i arbeidet for å etablere urfolksforumet, og sender flere representanter hvert år.
Forumet er et rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd, og har som oppgave å gi råd og anbefalinger i saker som angår verdens urfolk innenfor temaene:
økonomisk og sosial utvikling
kultur
utdanning
helse
menneskerettigheter
I tillegg til disse temaene, fokuserer forumet årlig på et utvalgt tema innenfor mandatet. Forumet fungerer gjennom dette som en internasjonal arena for diskusjon mellom FNs medlemsstater, representanter for urfolk og andre FN-organer. Forumets medlemmer avgir en årlig rapport med anbefalinger til FNs økonomiske og sosiale råd basert på disse diskusjonene. Anbefalingene kan dreie seg om forhold som for eksempel berører medlemsstatene, ulike FN-organer, organisasjoner, finansieringssystemer eller næringslivet.
Årets forum ble arrangert fra 17. til 28. april, og hadde som tema en rettighetsbasert tilnærming til urfolk, klimaendringer og helse.
Du kan lese mer om FNs permanente forum og årets tema samt NIMs arbeid med Fosen-saken her:
NIM har avgitt høringsuttalelse til Prop. 92 L (2022-2023) Endringer i etterretningstjenesteloven (domstolskontroll i saker om kildevern og ved speiling av kommunikasjonsstrømmer mv. I høringsuttalelsen kommenterer vi angivelse av vilkår for rettens beslutning om speiling av kommunikasjon etter forslagets § 7-3. NIM mener at det vurderes om vilkårene for rettens beslutning bør klargjøres, ved at det i § 7-3 angis at speiling kan besluttes «…hvis det er nødvendig og forholdsmessig å etablere et informasjonsgrunnlag».
Les våre tidligere høringsuttalelser om dette teamet her:
I desember publiserte NIM i samarbeid med teknologirådet rapporten «Metaverset og menneskerettigheter». Rapporten er nå tilgjengelig på engelsk.
Ambisjonen med rapporten var å gjøre en kartlegging av hva metaverset er og kan bli, og hva det kan bety for folk, samfunn, politikk og menneskerettigheter. Teknologiutviklingen skjer med lynets hastighet, og politikkutvikling henger stadig etter. Selv om det er usikkert hvilken form metaverset vil ta, kan vi ikke vente med diskusjonen om hvilke menneskerettslige implikasjoner det vil få. Målet med rapporten er å stimulere til debatt om neste generasjons internett og menneskerettighetenes vilkår i en virtuell virkelighet.
Den engelske versjonen er tilgjengelig her:
Den norske versjonen er forttsatt tilgjengelig her:
Skal vi ha frie valg kan ikke skoleeiere fritt velge hvordan skolevalg skal reguleres.
Husker du oppstyret om Unge Venstres valgkampmateriell i skolevalget 2019? En plakat viste en joint mellom to fingre, og påskriften «Legalize it». Rusbekymrede skoleeiere og rektorer forstod ikke det politiske budskapet, og krevde plakaten fjernet som reklame for hasjbruk.
Ut fra vanlig språktolkning (som kanskje er et læringsmål ikke bare for elever?) var dette en skvetten lesning av plakaten i konteksten politisk valgkamp. Unge Venstre hadde jo programfestet legalisering av narkotika.
Da den fjerde statsmakt tok tak i saken, kom også den andre på banen. Både kunnskapsministeren og statsministeren rykket ut og sa at skolene ikke hadde rett til å gripe inn i Unge Venstres ytringsfrihet, og i vår felles demokratiutøvelse. Det hjalp – etter hvert.
Man kunne kanskje tenke at skolene husket Legalize it-saken. At de i alle fall ikke ville bomme på dét flere ganger. Men det skjedde, i 2021, overfor samme plakat. Og i mars i år, igjen. Repetisjon er all lærings mor. Vi får håpe det holder med repøvelser nå.
Nylig vedtok imidlertid Norges største skoleeier skolevalgreguleringer som kan tyde på at mer trening trengs.
Etter de demokratiske spillereglene kan man regulere både valg og skolevalg, men da for å muliggjøre demokrati, ikke for å hindre det. Man kan ikke utestenge partier med den begrunnelse at lovlige synspunkter bør stilnes, for eksempel. Noe av poenget med demokratiet er jo åpen meningsbrytning – og ikke bare mellom de meningene vi selv synes er oppbyggelige.
Flertallet i Viken fylkesting besluttet før påske at «partier som fremmer hatefulle ytringer, konspirasjonsfortellinger og ekstremt tankegods» ikke får delta på skolenes valgtorg. Og at det er forbudt å distribuere «materiell som fremmer antidemokratiske holdninger eller hat mot grupper i samfunnet».
Om fylkestinget ikke kommer på bedre tanker, og endrer vedtaket sitt, har det nedlagt forbud mot ytringer før de er fremsatt. Fordi «makta» mener de er farlige. Hvilken demokratiforståelse viser det? Demokratiet er jo oss, ikke bare representantene våre: Først når vi, Vanlige Folk™, har hørt hva som faktisk sies, kan vi forholde oss til ytringene, og bestemme oss for å heie på, eller mobilisere mot budskapet. Og først etter at ytringer er fremsatt kan påtalemakten straffeforfølge det som måtte være ulovlig. Derfor bestemmer Grunnloven § 100, 4. ledd at forhåndssensur er forbudt.
Vedtaket er vanskelig å forene med resten av § 100 også. Ikke bare fordi det ikke er i lovs form, som er grunnvilkåret for ytringsinngrep. Men fordi det åpner alt for mange spørsmål den enkelte rektor må gruble på. Og svare godt ut, siden de, som utøvere av offentlig myndighet, har en selvstendig plikt til å følge Grunnloven:
Hatefulle ytringer er forbudt, men forbudet er ikke klarere enn at Høyesterett i fjor delte seg 3-2 over hva som er «hatefullt». I rettsstatlige demokratier håndheves uansett straffebud av påtalemakten, ikke rektorer.
Er «konspirasjonsfortellinger» å fremholde labteorien om koronaviruset? Å stille spørsmål ved om vaksinene er god pandemihåndtering? Å anse den EU-servile hovedstatseliten som årsak til de høye strømprisene? Hva er «ekstremt tankegods»? Er det Rødts revolusjonære drømmer? Eller kan de fleste partiers ideologiske løsningsforslag anses ekstreme, om man bare ser dem fra tilstrekkelig uenig hold?
Hva «fremmer antidemokratiske holdninger»? Platons idé om at filosofkonger burde styre? John Stuart Mills, om at velutdannede borgere burde ha flere stemmer? Sosialisme, som Alexis de Tocqueville anså uforenlig med demokrati? Må KrF holde seg borte fra valgtorgene siden de fremholder at det bare finnes to kjønn? Høylytte stemmer anser for tiden dette for å fremme «hat mot enkelte grupper i samfunnet».
Flertallet hadde neppe noe av dette i tankene. Og det er lett å forstå de gode hensiktene bak Vikens vedtak. Målet er ikke autoritært, det er «å fremme elevenes demokratiforståelse, oppslutning om demokratiske verdier og demokratiets spilleregler».
Målet kan oppnås – hvis skolene, fremfor å følge vedtaket, bruker det som utgangspunkt for å diskutere hvordan valg kan og bør reguleres på en måte som gir oppslutning om demokratiske verdier.
I et brev til Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet ber NIM sammen med LDO og Advokatforeningen anmodet myndighetene om å bedre den alvorlige situasjonen for kvinnelige innsatte med helse- og omsorgsbehov, spesielt den akutte situasjonen ved Bredtveit fengsel- og forvaringsanstalt.
I brevet etterlyses tre tiltak:
Behovet for en permanent, forsterket fellesskapsavdeling for kvinner.
Behovet for en kartlegging av behov for straffavbrudd på grunn av enkteltinnsattes helsetilstand.
Behovet for en helhetlig undersøkelse av situasjonen kvinner i norske fengsler.
NIMs høringsuttalelse - Politiets bruk av maktmidler (pdf) 
