I år er det 30 år siden den første feiringen av samefolkets dag, en dag for feiring og oppmerksomhet rundt den samiske kulturen, og hvordan den beriker Norge.
Det finnes mye å feire, også fra et menneskerettslig ståsted. Flere lover som verner samisk språk, kultur og samfunnsliv er nå på plass, og flere regler som skal ivareta samiske interesser er under utvikling. Lovverket, og ikke minst praktiseringen av det, er viktig for full realisering av menneskerettighetene.
Fornorskingspolitikkens skygger
Men historien kaster skygger. Fornorskingspolitikken, som varte i nesten 100 år, førte til alvorlige negative konsekvenser for samene, kvenene og norskfinnene. I 2017 nedsatte Stortinget en sannhets- og forsoningskommisjon for å kartlegge denne politikken og undersøke dens virkninger. Sommeren 2023 ventes kommisjonen å presentere sine funn i tillegg til forslag til tiltak som skal bidra til videre forsoning. Kommisjonens leder Dagfinn Høybråten har allerede nå flagget at det kreves et stort løft for å bevare og utvikle språkene og motvirke diskriminering, og at det mangler en kollektiv forståelse i samfunnet om hva samene, kvenene og skogfinnene i Norge har vært utsatt for (VG 3. februar 2023).
Lavt kunnskapsnivå og negative holdninger kan føre til diskriminering og hatprat. NIMs rapport Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge (2022), viser at det finnes negative holdninger til samer og at mange har observert hatprat/hets mot gruppen. Hatprat/hets mot samer er vanligst i Midt- og Nord-Norge.
Fosen-dommen og inngrep i samiske bruksområder
Både NIM og Sannhets- og forsoningskommisjonen har stilt spørsmål til Olje- og energidepartementet om oppfølgingen av Fosen-dommen fra 2021. Høyesterett fastslo i dommen at byggingen av vindkraftverkene krenket samenes rettigheter etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Dermed har staten også en plikt å reparere dette menneskerettighetsbruddet, men foreløpig har det ikke skjedd noe med reineiernes situasjon. NIM har anmodet departementet om en snarlig oppfølging av Fosen-dommen og effektive tiltak som vil reparere den pågående menneskerettighetskrenkelsen. En økende tillitskrise på samisk side gir grunn til bekymring.
Et annet eksempel fra nyere historie på hvordan utbygginger kan lede til menneskerettighetskamper er Alta-aksjonene fra starten av 80-tallet. Historien er nå skildret i filmen Ellos eatnu – La elva leve. Den baseres på historien rundt utbyggingen av Alta-elva, som førte fram til Høyesteretts første behandling av samenes menneskerettslige beskyttelse etter SP artikkel 27, og var et viktig ledd i historien fram til anerkjennelsen av samenes rettigheter i Grunnloven.
Samenes menneskerettigheter er i dag sikret både i menneskerettsloven og i Grunnloven. Men det er ikke nok å ha rett, man må også få rett. Menneskerettighetssituasjonen for samene er langt bedre i dag enn for bare noen tiår siden – det gir grunn til å feire, selv om vi ikke er helt i mål ennå.
Lihkku beivviin!
PS. Du kan følge NIMS arbeid med samiske spørsmål på vår temaside for urfolk her:
Å oppfylle eldres menneskerettigheter er ikke valgfritt, skriver Adele Matheson Mestad og Eivind Digranes ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).
Forrige uke rullet den andre episoden i Brennpunkt-serien «Omsorg bak lukkede dører» over skjermen i mange hjem. Underernæring, feilmedisinering, ulovlig tvangsmiddelbruk og manglende stell og omsorg er noe av det som avdekkes i serien.
Dette synliggjør noe vi i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har uttrykt bekymring for over lengre tid: ivaretakelsen av eldres menneskerettigheter lider av betydelige svakheter flere steder i Norge. Situasjonen er alvorlig.
Flere menneskerettslige utfordringer
Eldre har de samme menneskerettighetene som alle andre: Retten til liv, helse, privatliv og ikke minst beskyttelse mot nedverdigende og umenneskelig behandling. Dette følger av en rekke menneskerettighetskonvensjoner som har forrang i norsk rett. Disse forpliktelsene er også gjennomført i helselovgivningen. På papiret ser dette bra ut.
Men å ha rett betyr ikke at man får rett. Det gjelder i høyeste grad for våre eldre.
I 2019 utga NIM rapporten «Eldres menneskerettigheter – syv utfordringer». Rapporten konkluderte med at myndighetene måtte ta grep på en rekke områder innenfor eldreomsorgen for å unngå menneskerettighetsbrudd. Siden den gang har ikke situasjonen bedret seg:
Halvparten av beboere på sykehjem er underernærte eller i fare for å bli det. Tallet har økt de siste fem årene. Også blant eldre pasienter på sykehus og i andre deler av helse- og omsorgstjenesten er underernæring svært utbredt.
Flere eldre opplever å bli feilmedisinert, med alvorlige konsekvenser.
Mange eldre utsettes for vold og overgrep. Samtidig mangler det tiltak for å avdekke og forhindre vold mot eldre.
Tvungen helsehjelp på sykehjem oppfyller ofte ikke menneskerettslige krav til forholdsmessighetsvurderinger, at tvangsbruk må være så lite inngripende som mulig, og krav til dokumentasjon og klageadgang.
Mangler i eldreomsorgen har også blitt påpekt de senere årene av en rekke ulike aktører, blant annet Sivilombudet, statsforvalterne og Riksrevisjonen. Sistnevnte pekte i 2018 på at det er «store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen».
Manglende rettssikkerhet
Så lenge urett skjer i eldreomsorgen, er det ekstra viktig med solide rettssikkerhetsmekanismer. På den måten kan rettigheter håndheves og mangler bli avdekket så raskt som mulig.
Dessverre er ikke alltid denne rettssikkerheten på plass. Sårbare eldre er en gruppe som i liten grad klager, det føres for lite tilsyn, og det er knapt saker i rettsapparatet om norsk eldreomsorg. Dette på tross av at vi stadig hører om tragiske saker hvor eldre ikke får hjelpen de har krav på.
Konsekvensen kan være at brudd på eldres rettigheter går under radaren.
Nettopp derfor er det viktig å ha uavhengige aktører som arbeider for å ivareta eldres menneskerettigheter. Eldreombudet, som ble opprettet av Stortinget i 2020, har vært en slik aktør. Dessverre har regjeringen besluttet å legge ned ombudet fra og med 1. juli i år. Eldre mister dermed en viktig vaktbikkje.
Kommunene er forpliktet til å sikre menneskerettighetene
I praksis er det kommunene som i stor grad har ansvar for norsk eldreomsorg.
Selv om det er staten som er folkerettslig ansvarlig for at menneskerettighetene følges, har kommunene etter Grunnloven § 92 et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. Dette ble bekreftet av Høyesterett i fjor. Høyesterett avklarte samtidig at kommuner i siste instans kan holdes erstatningsmessig ansvarlig for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Der det foreligger en kjent risiko for at eldre kan utsettes for menneskerettighetskrenkelser, har myndighetene en sikringsplikt til å sørge for at dette ikke skjer. Hvis kommunen vet eller burde ha visst om underernæring eller vold og overgrep, men ikke handler, vil dette kunne utgjøre et menneskerettighetsbrudd.
Menneskerettighetene er ikke valgfrie
Norge står overfor en eldrebølge. SSB anslår at hver femte innbygger i Norge kommer til å være minst 70 år i 2060. Det kommer til å legge et enormt press på den norske velferdsstaten.
Menneskerettigheter og menneskelig verdighet, ivaretas av mennesker. Effektivisering og teknologiske hjelpemidler kan ikke erstatte varme hender og en hyggelig samtale som kan gjøre et måltid bedre. Tvang skal bare benyttes når mindre inngripende virkemidler ikke strekker til. Dette er vanskelig å forene med stoppeklokkeomsorg, som gjør at man ikke har tid til å forsøke andre helsefaglige omsorgstiltak først.
I dag legger ansatte i kommunesektoren ned en iherdig innsats for å gi eldre en god og verdig alderdom. Samtidig er det ikke til å komme utenom at de er for få. Om 17 år vil Norge trenge opp mot 90.000 nye medarbeidere innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester.
Øker ikke bemanningen, øker i stedet risikoen for menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen. Det er ingenting som er enkelt med dette. Men å oppfylle eldres menneskerettigheter er ikke valgfritt. Det er en plikt, også i fremtiden når eldrebølgen skyller hardere mot oss.
Den siste tiden har Rasmus Paludans koranbrenninger fått stor medieoppmerksomhet både i Sverige og rundt om i verden. I går uttalte politiet i Norge at SIANs planlagte koranbrenning utenfor den tyrkiske ambassaden ikke kunne gjennomføres. Hva sier menneskerettighetsjussen om dette?
I Norge har alle mennesker ytringsfrihet. Det innebærer at vi i utgangspunktet har lov til å uttrykke oss om hva vi vil, på den måten vi vil. Ytringsfrihet innebærer også at vi har rett til å få informasjon.
Ytrings- og informasjonsfrihet er en menneskerettighet som har sterk beskyttelse i Grunnloven vår. I den står det at ytringsfriheten har tre begrunnelser: demokrati, sannhetssøken og individets frie meningsdannelse. Ytringsfriheten er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Vi må vite hva de med makt står for og bestemmer, for å kunne finne ut om vi er enige eller uenige og avgjøre hvordan vi skal forholde oss til det. Fordi vi mennesker ofte tror at vi har rett, er det også viktig at vi får utfordret våre oppfatninger og får bedre innsikt gjennom fri meningsutveksling. Det at vi kan si det vi vil på den måten vi vil, og at vi har rett til å motta informasjon, bidrar også til at hver og en av oss kan utvikle oss som mennesker. Ytringsfriheten er slik sett nødvendig for både samfunnets og den enkeltes utvikling.
De fleste er enige i dette, som høres fint ut. Men når poenget er at våre vedtatte sannheter skal utfordres kan vi ikke samtidig bestemme at visse sjokkerende ytringer vil vi ikke høre eller se. Et slikt ønske kan jo nettopp skyldes at det er vi som bør justere en oppfatning av noe. Det er ikke så lett, på forhånd, å plukke ut det som ikke kan ha betydning i verdens store mosaikk av meninger. Konsekvensen av det, er at det meste er tiltatt. Og da kan denne ytringsfriheten bli litt vanskelig, likevel.
Statens myndigheter skal beskytte menneskerettighetene. Det står også i Grunnloven. Myndighetene – i denne sammenhengen politiet – skal sørge for at alle skal kunne benytte seg av retten til å ytre seg på en trygg måte. De skal også sørge for at de som vil høre på det som blir sagt (enten fordi de er enige, eller fordi de er rykende uenige og ønsker å si noe tilbake) skal få kunne gjøre det. Da politiet gikk ut og sa at demonstrasjonene utenfor Tyrkias ambassade ikke kunne gjennomføres, var det ikke fordi SIAN skulle brenne koranen. Det har de jo gjort flere ganger før. Ifølge politiet ble demonstrasjonen avblåst fordi politiet ikke kunne garantere for at den kunne gjennomføres på en trygg måte. Politiets rolle ved demonstrasjoner er nettopp å ivareta ro, orden og sikkerhet, for myndighetene skal nemlig også sikre den enkeltes rett til liv.
Som mange andre menneskerettigheter, kan ytringsfriheten begrenses. Da kreves det at begrensningen følger av loven, at den ivaretar et legitimt formål og at den er forholdsmessig.
For å avgjøre om en ytring faller inn under en lov, må den først tolkes. Man må finne ut hva den betyr. Å brenne religiøse tekster eller symboler (som ikke eies av andre, eller skader andres eiendom for eksempel) er ikke straffbart eller ulovlig i Norge. Det anses ikke som en ytring som retter seg mot en gruppe personer, men mot religionen som sådan. Det gjelder enten det er snakk om å brenne Koranen, Bibelen eller Toraen. Vi lever i et liberalt demokrati, hvor blasfemi (det å krenke eller være kritisk til en religion) er lov. Slik har det ikke alltid vært. Men i Norge i dag har vi ingen lov som forbyr blasfemi. Lovgiverne skrev den gangen at vi ikke skulle ha en paragraf som svekket retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk, selv om det kunne være krenkende for den enkeltes religiøse følelser. Vi tillater religions- og kulturkritikk fordi det å forby det gjennom historien har vist seg å være en dårlig løsning.
Vi praktiserer ytringsfrihet under ansvar i Norge. Etter Grunnloven er forhåndssensur som klar hovedregel forbudt. Det henger sammen med at man ikke kan vite hva en ytring bidrar til før den har kommet ut. Hvis vi ikke vet at folk har holdninger eller handler på måter vi er uenig i, hvordan skal vi da kunne ta til motmæle? Noen ganger kan de mest provoserende ytringene vise seg å bidra til bedre innsikt. Å forfekte et heliosentrisk verdensbilde, ble ansett som direkte nedlatende mot Gud i sin tid. Men det viste seg å stemme. Og selv om noe senere viser seg å ikke stemme, så er poenget at vi ikke kan vite det før en ytring har kommet til uttrykk og folk har hatt mulighet til å reagere på den. Derfor er det ikke opp til staten å stanse ytringer før de har kommet ut. Vi vet ikke hvem som vil lede Norge i fremtiden. Men tenk deg at det var noen du var rykende uenig med, og som forbød deg å forfekte ditt syn. Da ville det blitt vanskelig å mobilisere mot dem.
At koranbrenning ikke er ulovlig eller straffbart, betyr ikke at man trenger å synes det er greit. Enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Og det å spotte det andre holder hellig, kan man oppfatte som helt forferdelig. Man kan også diskutere hva som er mest hensiktsmessig uttrykksform for å få frem sitt budskap, og hva som virker kontraproduktivt.
At myndighetene ikke stanser en ytring, betyr ikke at makthaverne eller politiet stiller seg bak dens innhold. Det er rettighetene til den som ytrer seg som beskyttes. Og disse rettighetene kan ikke myndighetene trå for nær – uten å bryte dem. Det blir derfor opp til oss som enkeltpersoner å ta til motmæle når vi mener noe er galt. Det er vi i vår fulle rett til å gjøre.
NIM har sendt brev til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring der vi gjentar anbefalingen om at kravet til menneskerettslige utredninger styrkes i Utredningsinstruksen og i Veileder til Utredningsinstruksen.
Norge og 160 andre land har på denne bakgrunn anerkjent at klimaendringene er en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene i FNs generalforsamling.3UN res. A/76/L.75 fortalen avsn. 13. Flere i FN omtaler til og med klimakrisen som den største trusselen mot realiseringen av menneskerettigheter.4Se FNs høykommissær for menneskerettigheter Michelle Bachelet, sitt åpningsinnlegg under FNs menneskerettighetsråds 42. sesjon, 9. september 2019, tilgjengelig på www.ohchr.org. Se også FNs spesialrapportør for klima og mennskerettigheter Ian Fry, 21.10.2022, og FNs menneskerettskomité, CCPR/C/GC/36, avsn. 62
Et eksempel som kan illustrere dette, er striregnet i Pakistan sommeren 2022, som ifølge forskere i visse perioder var opp mot 50 % verre på grunn av klimaendringene.5worldweatherattribution.org: Climate change likely increased extreme monsoon rainfall, flooding highly vulnerable communities in Pakistan Regnet førte til en enorm flom som la 1/3 av Pakistan under vann. Dette førte til at 1,7 millioner mistet sine hjem, infrastruktur som skoler og sykehus ble ødelagt, og minst 1500 mennesker mistet livet. Disse strukturelle og svært omfattende skadene på retten til liv, hjem, helse, et levelig miljø og utdanning oppstod allerede på dagens nivå med omtrent 1,2°C oppvarming.
Uten et stabilt klima blir det altså svært vanskelig å realisere mange av menneskerettighetene.
2. Hvorfor er klimaendringene en menneskerettslig trussel i Norge?
Klima-, natur- og miljøendringer er en av de største truslene mot folkehelsen i Norge, ifølge Folkehelseinstituttet (FHI). Klimaendringene kan påvirke den psykiske og fysiske helsen i befolkningen på flere måter: fra luftveis- og hjerte- og karsykdom, allergi, skader og død knyttet til ekstreme værhendelser. De mener konsekvensene særlig er tydelige for barn, blant annet gjennom redusert «livskvalitet som følge av ekstremvær» og «en eksistensiell uro for fremtiden».7fhi.no: Klima og helse
Myndighetenes arbeid med klimatilpasning er kritisert av Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har kommet med alvorlig kritikk til myndighetene fordi de ikke har god nok oversikt over hvor det kan bli mer flom og skred i årene fremover.8Riksrevisjonen: Undersøkelse av myndighetenes arbeid med klimatilpasning av bebyggelse og infrastruktur. Konsekvensene kan bli at vi ikke vet hvilke bygninger som må sikres, og at det bygges nye boliger i utsatte områder hvor det kan bli økt fare for flom eller skred, som igjen går ut over folks sikkerhet og rettigheter.
De nordligste områdende av Norge, og spesielt Arktis, er svært utsatte for klimaendringene. Her går oppvarmingen fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet.11Rantanen, m.fl..The Arctic has warmed nearly four times faster than the globe since 1979. Commun Earth Environ 3, 168 (2022). En konsekvens er at beitekriser i samisk reindrift skjer hyppigere. Et anslag er at fra å inntre hvert 50–100 år, har beitekriser statistisk sett allerede blitt tiårige hendelser.12Kathrine Ivsett Johnsen i nrk.no ; Johnsen et al. (2022). ‘Leaving no one behind’ – sustainable development of Sámi reindeer husbandry in Norway. In: S.D. Mathiesen et al. (Eds.) Reindeer Husbandry: Adaptation and Resilience to a Changing Arctic. Springer Polar Sciences.
Høyesterett har på sin side uttalt at «[d]et er ikkje tvilsamt at fylgjene av klimaendringar i Noreg vil kunne føre til tap av menneskeliv, til dømes ved flaum eller jordras».13HR-2020-2472-P avsn. 167. Se også Miljødirketorates temasider for klimaendringer i Norge.
Samlet sett er menneskeskapte klimaendringer en trussel for norske innbyggeres rett til et levelig miljø etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv og fysisk integritet, helse, hjem og eiendom etter Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner. Myndighetene må dermed beskytte mot ytterligere og potensielt irreversible klimaendringer, særlig ved å avstå fra nye prosjekter som fører til store klimagassutslipp og redusere bestående utslipp gjennom klimatiltak.
For å effektivt beskytte disse rettighetene, viser forskningen at den globale oppvarmingen begrenses til 1,5°C. Selv om dette ikke vil forhindre alle farlige effekter av klimaendringene, er det vitenskapelig konsensus om at dette vil gi betydelig redusere risikoen for skade på mennesker. Dette er særlig viktig fordi med en oppvarming på mer enn 1,5°C risikerer vi å utløse en rekke irreversible vippepunkter.14Mckay et al., “Exceeding 1.5°C global warming could trigger multiple climate tipping points,” Science 377, no. 6611 (2022). Definisjon av vippepunkter i faktaboksen er hentet fra <2°C Temanotat, Vippepunkter i klimasystemet, nr. 1/2021.
3. Er klimaendringene et juridisk eller politisk tema?
På flere menneskerettslige områder er det ofte en diskusjon om hvor grensen mellom juss og politikk går. Dette er særlig typisk der et område er politisk omstridt og ulike samfunnsinteresser står mot hverandre og må avveies, som på klimafeltet.
En forutsetning for at noe er juss, er at det finnes en regel om temaet som er vedtatt eller ratifisert av et parlament. Når det gjelder klima og menneskerettigheter, har norske myndigheter valgt å forplikte seg til å beskytte grunnleggende rettigheter som retten til liv, helse og fysisk integritet ved å ratifisere en rekke menneskerettighetskonvensjoner og inkorporere disse med forrang i norsk rett gjennom menneskerettsloven. I tillegg har norske myndigheter gitt flere menneskerettigheter et særlig vern i Grunnloven, blant annet en rett til et levelig miljø etter Grunnloven § 112. Uenighet om hva disse rettighetene betyr i enkeltsaker, blir da et juridisk tolkningsspørsmål for rettsanvendere, og i ytterste konsekvens domstolene. Når man tolker disse rettighetene, kan rettsanvendere samtidig vektlegge ulike hensyn. Klimadommen illustrerer dette, når Høyesterett uttaler at
«På den eine sida tilseier openberre rettsstatsomsyn at domstolane skal kunne setja grenser også for eit politisk fleirtal når det er tale om å verne grunnlovfesta verdiar. På hi sida inneber avgjerder i saker om grunnleggjande miljøspørsmål ofte politiske avvegingar og breiare prioriteringar. Demokratiomsyn talar difor for at slike avgjerder blir tekne av folkevalde organ, og ikkje av domstolane.»15HR-2020-2470-P avsn. 141.
Høyesterett kom i klimadommen til at «[f]or at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd».
Et tredje og særlig hensyn i klimasaker etter § 112, er at «[n]aturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Høyesterett har til nå ikke drøftet betydningen av denne ordlyden. Andre rettsanvendere og domstoler har imidlertid løftet frem at domstolene kan være bedre egnet til å ivareta etterslektens langsiktige interesse i et levelig miljø, ettersom dagens politiske systemer, med valg hvert fjerde år, først og fremst ivaretar de kortsiktige interessene til personer med stemmerett i dag.16Venice Commission, Opinion No. 997/2020, 09.10.2020, avsn. 114; Neubauer, avsn. 146, 183, 192, 205-206. Hensynet til etterslekten vil etter omstendighetene kunne få en større betydning desto verre klimakrisen blir.
4. Hvilke sammenhenger er det mellom klima og menneskerettigheter?
Menneskerettighetene rammer inn statens handlefrihet på klimaområdet på minst fire måter.
Menneskerettighetene forplikter stater til å kutte klimagassutslipp for å avverge ytterligere og irreversible klimaendringer
Stater er menneskerettslig forpliktet til å gjøre det de kan for å avverge trusler de kjenner til, mot individers liv og helse. Klimagassutslipp fører i økende grad til at individer utsettes for ekstremværhendelser som ras, flom og hetebølger. Staten er derfor forpliktet til å gjøre sin del for å avverge at innbyggerne skades av ekstremværhendelser ved å kutte klimagassutslipp, altså å avstå fra nye prosjekter som fører til store klimagassutslipp og redusere bestående utslipp.
Plikten til å avverge klimaendringer kan følge av flere rettigheter Norge er bundet av, som retten til et miljø som sikrer helsen etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv, hjem, eiendom, helse og kulturutøvelse etter internasjonale menneskerettskonvensjoner som Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter (SP) og FNs barnekonvensjon (BK).
Statens plikt til å kutte klimagassutslipp er den mest grunnleggende sammenhengen mellom klima og menneskerettigheter. Kun ved å kutte utslipp kan staten beskytte sine innbyggeres rettigheter over tid. For det første er muligheten til å tilpasse seg klimaendringene begrenset. Klimatilpasning vil bli vanskeligere jo varmere det blir, og uten utslippskutt kan noen områder på sikt bli ubeboelige.17World Climate Research Programme et al. 10 New Insights in Climate Science, 10.11.2022, pp. 13–17. Se også FNs klimapanel, AR6 WGII, 2022 SPM para C.3 ff. For det andre tilsier hensynet til likebehandling av yngre og fremtidige generasjoner at byrden med å kutte utslipp fordeles forholdsvis jevnt over tid, slik at det gjenværende karbonbudsjettet18Globale karbonbudsjetter er en fremstilling av hvor mye CO2 (justert for utslipp av andre klimagasser) verden kan slippe ut og kunne begrense oppvarmingen til 1,5°C eller 2°C med ulike grader av sannsynlighet, se FNs klimapanel, AR6 WGI s. 29 og definisjon av karbonbudsjetter i fotnote 43 på s. 28. for å begrense oppvarmingen til 1,5°C eller godt under 2°C ikke brukes opp på bekostning av fremtidige friheter og rettigheter frem i tid.19Slik påpekt av den tyske forfatningsdomstolen i Neubauer and others v. Germany, BvR 2656/18 (Federal Constitutional Court of Germany), 24. mars 2021. For utsetter myndighetene nødvendige utslippskutt i dag, vil byrden ved å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringene skyves over på barn og fremtidige generasjoner. De risikerer å bli etterlatt med en utslippsgjeld, samtidig som klimaendringene har blitt så dramatiske at staten må nå nullutslipp så raskt at selv omfattende og drastiske inngrep i andre menneskerettigheter etter forholdene vil kunne være forholdsmessige, mens absolutte rettigheter kan måtte tolkes innskrenkende.
Menneskerettighetene må hensyntas når myndighetene iverksetter klimatiltak
I utgangspunktet må andre menneskerettigheter hensyntas når nødvendige klimatiltak iverksettes. I prinsippet kan altså flere relative rettigheter legge føringer for hvordan klimatiltak innrettes, for eksempel eiendomsretten, vern av privatlivets fred, og diskrimineringsvernet. Myndighetene kan gripe inn i disse rettighetene så lenge inngrepet har grunnlag i lov, forfølger et legitimt formål og er nødvendig og forholdsmessig. I andre absolutte rettigheter kan det ikke gjøres begrensninger.20Med mindre det er fattet vedtak om derogasjon som følge av krig eller alvorlig krise. Dette diskuteres ikke nærmere her. På klimaområdet er særlig vernet om kulturutøvelse etter SP artikkel 27 relevant. For eksempel viser den såkalte Fosen-dommen fra Høyesterett at arealkrevende vindkraftutbygging sett i sammenheng med andre arealinngrep kan krenke reindriftsamenes rett til kulturutøvelse dersom inngrepet vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet for å dyrke sin kultur.21HR-2021-1975-S avsn. 144. Samtidig uttalte Høyesterett at retten til miljø etter Grunnloven § 112 er «en rettighet som i et konkret tilfelle kan komme inn med en slik tyngde at det må foretas en avveining» mot en absolutt rettighet som SP art. 27 (avsn. 131). I Fosen-dommen mente Høyesterett dette ikke kom på spissen, fordi vindmøllene kunne vært oppført i alternative områder uten å krenke SP artikkel 27 (avsn. 143).
Menneskerettighetene forplikter stater til å tilpasse til de klimaendringene som ikke lenger kan unngås
Muligheten for å tilpasse samfunn til klimaendringer er begrenset. I flere regioner vil det neppe være mulig å tilpasse samfunnet til en global oppvarming over 1,5°C eller 2°C.22World Climate Research Programme et al. 10 New Insights in Climate Science, 10.11.2022, pp. 13–17. See also FNs klimapanel, AR6 WGII, 2022 SPM para C.3 ff. Dermed vil en stat ikke kunne beskytte menneskerettighetene tilstrekkelig ved å bare benytte seg av tilpasningstiltak.23Se f.eks. at nasjonale domstoler i Nederland og Tyskland har understreket at tilpasningstak ikke tilstrekkelig vil kunne beskytte retten til liv og privatliv over tid mot de potensielt katastrofale og irreversible konsekvensene av global oppvarming, se Urgenda v. the Netherlands, ECLI:NL:HR:2019:2007 (Supreme Court of the Netherlands), 20.12.2019, avsn. 7.5.2 og Neubauer avsn. 157.
Selv om tilpasningstiltak ikke vil være tilstrekkelige for å beskytte menneskers liv og helse, kan tilpasningstiltak være nødvendige for å beskytte mennesker mot klimaendringer som allerede har inntruffet eller unngåelig vil inntreffe. En plikt til å tilpasse til slike klimaendringer følger av blant annet retten til liv, retten til privatliv og hjem, og retten til eiendom etter internasjonale konvensjoner som EMK og SP, samt retten til kulturutøvelse etter SP artikkel 27.24Se f.eks. FNs menneskerettighetskomité, Daniel Billy et al v. AustraliaBilly (CCPR/C/135/D/3624/2019), forklart av NIM i nettartikkelen «FNs menneskerettskomité har avgjort at Australia krenker urfolks rettigheter i klimasak».
Menneskerettighetene kan gi et vern mot retur av klimafordrevne til ubeboelige områder
FNs klimapanel mener det er en risiko for at klimaendringene kan føre til at mange mennesker må forlate hjemmene sine, både på grunn av naturkatastrofer som jordras, orkaner og flom, og mer gradvise, langsiktige endringer i naturen. I underkant av 25 millioner mennesker ble internt fordrevet i 140 land etter 1900 værrelaterte katastrofer i 2019.25Tall fra Internal Displacement Monitoring Centre, Global Report on Internal Displacement 2020, s. 1. Verdensbanken anslår at klimaendringer kan tvinge 216 millioner på flukt innen 2050, men at med umiddelbare utslippskutt og tilpasningstiltak kan dette tallet reduseres med 80 % til 44 millioner.26World Bank Group, Groundswell Part 2: Acting on Internal Climate Migration, 13.09.2021 p. xxii and xxvii.
Selv om klimafordrevne ikke anses som flyktninger etter flyktningkonvensjonen, kan menneskerettighetene gi et vern mot retur. Etter SP artikkel 6 og 7, og EMK artikkel 2 og 3, kan en person ikke returneres til sitt hjemland hvis det foreligger en reell risiko for tap av liv eller for at man vil bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Klimafordrevne vil etter omstendighetene kunne ha et vern mot retur etter disse rettighetene, dersom for eksempel fare for ekstremvær eller mangel på rent drikkevann eller mat innebærer en reell risiko for død eller umenneskelige leveforhold.27Se f.eks. FNs menneskerettighetskomité, Teitiota v. New Zealand, sak nr. 2728/2016 (avsagt 24. oktober 2019, offentliggjort 7. januar 2020, CCPR/ C/127/D/2728/2016).
5. Hvilke menneskerettslige rammer gjelder for saksbehandlingen på klimaområdet?
Grunnloven § 112 annet ledd bestemmer at «[b]orgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen». Formålet med kunnskapen er at borgerne kan ivareta den rett de har til et levelig miljø etter første ledd. Høyesterett har understreket at Grunnloven § 112 andre ledd skal sikre at organet som gjør naturinngrep i tilstrekkelig grad har utredet hvilke konsekvenser de vil føre til, og at borgerne har krav på kunnskap for å kunne ivareta sin rett til et levelig miljø, blant annet gjennom høringer.28HR-2020-2472-P avsn. 182-184. Myndighetene har også etter Grunnloven § 112 andre ledd en utredningsplikt for lovforslag eller statlige tiltak som kan ha negative konsekvenser for miljø og klima.
Norge er også part til Århuskonvensjonen, som gir også detaljerte regler om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i miljøsaker. Målet er at dette skal bidra til å beskytte retten ethvert menneske blant nålevende og fremtidige generasjoner har til å leve i et miljø som er forenlig med vedkommendes helse og velbefinnende.29Århuskonvensjonen artikkel 1.
6. Hva er selskapers menneskerettslige ansvar på klimaområdet?
Bare stater er rettslig forpliktet etter menneskerettighetene. Samtidig er den faktiske ivaretakelsen av menneskerettighetene i økende grad avhengig også av selskapers atferd og praksis. Dette gjelder også på klimaområdet.
Det er stor oppmerksomhet rundt selskapers menneskerettighetsansvar på klimaområdet. Et eksempel er at Shell i 2021 ble dømt til å kutte 45 % av alle sine utslipp, inkludert forbrenningsutslipp fra solgt olje og gass, innen 2030.30Shell, ECLI:NL:RBDHA: 2021:5339 (The Hague District Court), 26.05.2021. Avgjørelsen er anket, men gitt umiddelbar virkning fordi behovet for å unngå farlige klimaendringer veide tyngre enn selskapets interesse i å opprettholde status quo under den rettslige prosessen. Grunnlaget var en ulovfestet aktsomhetsplikt, tolket i lys av blant annet FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og en plikt til å kutte utslipp etter retten til liv og fysisk integritet etter SP artikkel 6 og 17.
I norsk rett er åpenhetsloven viktig for å sikre at norske selskaper gjør sin del for at menneskerettighetene gjennomføres i praksis. Loven forplikter større virksomheter til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger av virksomhetens faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter. Skadelige klimagassutslipp påvirker utøvelsen av grunnleggende menneskerettigheter, som retten til liv, privatliv, helse og eiendom etter blant annet BK, SP, ØSK og EMK.31I Prop. 150 L (2020–2021) s. 43 la departementet også til grunn at en virksomhets påvirkning på miljøet omfattes av åpenhetsloven «dersom miljøpåvirkningen resulterer i negativ påvirkning på menneskerettighetene.» Hvordan selskapers klimagassutslipp påvirker de nevnte menneskerettighetene, vil derfor falle innenfor rapporteringsplikten etter åpenhetsloven.
7. Hvilke klimasøksmål bør jeg følge med på?
Det pågår et tusentall klimasøksmål verden over, der over hundre saker er basert på menneskerettigheter.32Setzer J and Higham C (2021) Global trends in climate change litigation: 2021 snapshot. London: Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment and Centre for Climate Change Economics and Policy, London School of Economics and Political Science s. 6. Det finnes flere databaser som overvåker klimasøksmål, blant annet fra Sabin Center for Climate Change Law.
Fra et norsk ståsted er det særlig interessant at EMD har tatt klagen over Høyesteretts avgjørelse i klimadommen (HR-2020-2472-P) til behandling, nå kalt Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge.33Les mer vår nettartikkel «Klimasøksmålet går videre til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg» og på ENNHRIs nettsider. Den endelige avgjørelsen vil vise hvordan domstolen vurderer olje- og gassutvinning opp mot menneskerettighetene fastsatt i EMK, og være rettslig bindende for Norge.
I tillegg er Norge en av 32 land som er klaget inn i klimasaken Duarte m.fl. mot Portugal m.fl., som skal behandles av EMDs storkammer. Det skal også to andre saker, KlimaSeniorinnen mot Sveits og Carême mot Frankrike. EMD beslutter kun å behandle saker i storkammeret når en sak reiser så viktige spørsmål at avgjørelsen vil kunne få stor betydning for rettighetsvernet etter EMK, noe som gjør sakene historisk.34ENNHRI sender tredjepartsintervensjoner til storkammeret i EMD i tre historiske klimasaker.
FNs klimapanel har uttalt at klimasøksmål kan føre til at et land forsterker sin innsats for å avverge klimaendringene, og at klimasøksmål har vunnet frem med å utfordre tillatelser til svært forurensende prosjekter.35FNs klimapanel, Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change, Technical Summary, s. 125. Det er all grunn til å tro at rettsutviklingen om klima og menneskerettigheter vil fortsette å gå raskt, og domstolskontrollen vil bli mer intens, desto verre klimakrisen og skadene på individers rettigheter blir.
NIM har avgitt høringsuttalelse til forslag til nasjonalt program for offisiell statistikk 2024-2027. NIM anbefaler at det nasjonale programmet for offisiell statistikk 2024–2027 eksplisitt søker å tette de omfattende kunnskapshullene som finnes i forhold til overvåking av menneskerettigheter og samiske rettigheter og samiske forhold generelt.
Mandag 23. januar 2023 konkluderte Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i storkammer med at det krenket ytrings- og informasjonsfriheten å kreve merking av en barnebok som skadelig for barn, utelukkende på grunn av at den inneholdt fremstillinger av likekjønnede forhold.
Sakens bakgrunn
Saken Macatė mot Lithuania hadde sin bakgrunn i at en litauisk, lesbisk barnebokforfatter hadde skrevet en bok som inneholdt nytolkinger av tradisjonelle eventyr, hvor to av de seks eventyrene hadde rollefigurer i likekjønnede forhold. Blant temaene som ble tatt opp i de seks eventyrene i boken var mobbing, stigmatisering, skilsmisse og innvandring. Bokas målgruppe var barn på i tiårsalderen.
Kort tid etter at boka ble gitt ut mottok universitetsforlaget, som hadde stått for utgivelsen, og kulturdepartementet, som hadde gitt penger til publiseringen, klager på boken. Blant annet stilte medlemmer fra parlamentet spørsmål ved publiseringen. Rektoren ved universitetet som hadde gitt ut boken besluttet å trekke den tilbake. Da boka senere ble utgitt igjen, ble den merket med at dens innhold kunne være skadelig for barn under 14 år.
Forfatteren tok saken inn for litauiske domstoler, og argumenterte for at fremstillinger av likekjønnede forhold ikke kunne anses som skadelige for barn uavhengig av alder, men tapte saken i alle instanser.
Saken i EMD
Saken ble så klaget inn for EMD. Klageren mente at den midlertidige tilbaketrekningen av boken og det etterfølgende kravet om å merke boken som skadelig for barn under 14 år, innebar en krenkelse av ytrings- og informasjonsfriheten etter EMK artikkel 10.
Videre ble det anført at kravet om merking av boken og den midlertidige stansen i distribusjon også var i strid med diskrimineringsforbudet etter EMK artikkel 14 lest i sammenheng med artikkel 10, fordi disse tiltakene ble gjort utelukkende på grunn av at boken inneholdt en positiv fremstilling av likekjønnede forhold.
EMDs vurdering
Inngrep i klagerens ytringsfrihet
Utgangspunktet er at enhver har ytrings- og informasjonsfrihet. For at offentlig myndigheter skal kunne gjøre inngrep i denne retten, kreves det at tiltaket har i) hjemmel i lov, ii) ivaretar et legitimt formål og iii) er forholdsmessig.
Domstolen vurderte at den midlertidige stansen i distribusjonen og merkingen av boken som skadelig for barn under 14 utgjorde et inngrep i klagerens ytringsfrihet. Tilbaketrekningen og merkingen hadde etter all sannsynlighet ledet til at færre leste den, og merkingen hadde en innvirkning på klagerens omdømme som barnebokforfatter og kunne følgelig avskrekke henne og andre fra å skrive og utgi lignende materiale.
Domstolen mente videre at inngrepet kunne tilskrives offentlige myndigheter. Den viste til tiltakene var iverksatt av universitetet, som var et offentlig organ, og at de var iverksatt for boken skulle være i tråd med kravene i loven om beskyttelse av mindreårige, og på bakgrunn av henvendelser fra parlamentsmedlemmer.
Hjemmel i lov
Den litauiske loven om beskyttelse av mindreårige definerte skadelig innhold som “that which expresses contempt for family values, [or] encourages a different concept of marriage and creation of family from the one enshrined in the Constitution and the Civil Code”. Domstolen påpekte at enkelte av formuleringene var vage, men da ingen av partene hadde knyttet noen merknader til klarheten i loven og behovet for forutsigbarhet, aksepterte domstolen at inngrepet hadde hjemmel i lov.
Hadde restriksjonene et legitimt formål?
Partene var uenige om hva som var formålet med den midlertidige distribusjonsstansen og merkingen av boken. Litauiske myndigheter hadde hevdet at formålet var både å skåne barn fra eksplisitte seksuelle skildringer, og å skåne dem fra innhold som presenterte homofile forhold som bedre enn heterofile. EMDs storkammer vurderte selv innholdet i boken, og fant verken at den viste eksplisitte seksuelle skildringer, eller at den nedvurderte heterofile forhold. EMD fant at det egentlige formålet var å hindre barn fra informasjon som viser likekjønnede forhold som likeverdige med andre forhold.
Domstolen gikk deretter over til å vurdere om dette var et legitimt formål. Innledningsvis viste domstolen til sin egen tidligere praksis der den har slått fast at forbud mot å fremme homofili overfor mindreårige ikke kan anses som legitime etter EMK. Domstolen har i tidligere dommer tidligere uttalt at denne typen lovgivning bidrar til stigma, fordommer og homofobi, noe som ikke er i tråd med prinsippene om likestilling, toleranse og pluralisme som kjennetegner et demokratisk samfunn, og som EMK bygger på.
I en gjennomgang av relevante prinsipper for vurderingen trakk domstolen fram barnets beste som et sentralt moment i vurderinger saker som angår barn. Videre viste domstolen til barns lettpåvirkelighet, og barns rett til utdanning, inkludert god og alderstilpasset seksualundervisning, som momenter. Domstolen viste også til at den tidligere hadde akseptert restriksjoner på barns tilgang til informasjon, blant annet på grunn av at informasjonen oppfordret til skadelige eller straffbare handlinger, fordi informasjonen inneholdt svært fordomsfulle anklager om skeive, og informasjon i form av reklame som kunne påvirke barn.
Domstolen understreket likevel at den tidligere ikke har akseptert praksis som var diskriminerende mot en homofil minoritet. Domstolen viste til at forskjellsbehandling basert på seksuell orientering – i likhet med kjønn – krever svært overbevisende og tungtveiende grunner for å anses som legitime. Domstolen spesifiserte at forskjellsbehandling utelukkende basert på betraktninger om seksuell orientering er uakseptabelt etter EMK.
I selve vurderingen viste domstolen til tidligere praksis, der den har påpekt at det ikke finnes noen vitenskapelige holdepunkter for at barn påvirkes negativt av fremstillinger og omtale av homofili, i tillegg til praksis der den har slått fast at barn som har vært vitne til demonstrasjoner og lignende for skeives rettigheter ble eksponert for ideer om mangfold, toleranse og likestilling, som etter domstolens syn utelukkende kunne bidra til sosial samhørighet.
Domstolen pekte videre på at en rekke stater i Europa – inkludert Litauen – enten har utdanningslovverk som eksplisitt inkluderer undervisning om likekjønnede forhold i skolen, eller utdanningslovverk som inkluderer bestemmelser om sikring av respekt for mangfold og forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering i undervisning.
Litauiske myndigheter anførte også at å beskytte likekjønnede par ikke måtte lede til «fornærmelse», «nedverdigelse» eller «bagatellisering» av heterofile, eller til å «fremme likekjønnede familier». Domstolen pekte her på at ingen former for fornærmelse, nedverdigelse og bagatellisering av personer på bakgrunn av deres seksuelle orientering, eller det å fremme en familieform på bekostning av en annen, er i tråd med konvensjonen og prinsippene den bygger på.
Domstolen fant derimot ikke at dette var tilfellet i saken, og at fremstillingen av forhold mellom personer av samme kjønn som likeverdige med forhold mellom personer av ulikt kjønn i boken innebar ikke innebar en fornærmelse, nedverdigelse eller bagatellisering av heterofile, men at den derimot fremmet respekt og aksept for alle medlemmer av samfunnet og deres familieliv.
Videre viser domstolen til at tiltak som begrenser barns tilgang til informasjon om likekjønnede forhold, utelukkende på bakgrunn av seksuell orientering, også har større samfunnsmessige implikasjoner. Domstolen uttalte blant annet at:
«Such measures, whether they are directly enshrined in the law or adopted in case-by-case decisions, demonstrate that the authorities have a preference for some types of relationships and families over others – that they see different-sex relationships as more socially acceptable and valuable than same-sex relationships, thereby contributing to the continuing stigmatisation of the latter. Therefore, such restrictions, however limited in their scope and effects, are incompatible with the notions of equality, pluralism and tolerance inherent in a democratic society.»
På denne bakgrunnen konkluderte domstolen med at der det blir ilagt restriksjoner på barns tilgang til informasjon om likekjønnede forhold, utelukkende på bakgrunn av seksuell orientering, vil de ikke ha et legitimt formål.
Dermed konkluderte domstolen med at restriksjonene Litauen la på boken krenket klagerens ytringsfrihet etter EMK artikkel 10.
Domstolens flertall så det ikke som nødvendig å ta stilling til om det også forelå brudd på forbudet om diskriminering etter EMK artikkel 14. Et mindretall på to dommere mente at domstolen burde ha benyttet anledningen til å drøfte denne problemstillingen nærmere.
Veien videre
Denne saken er EMDs første avgjørelse om restriksjoner på litteratur som omhandler likekjønnede forhold, der barn er den tiltenkte målgruppen. Siden det var den første saken som omhandlet dette, anså domstolen det som nødvendig å gjøre en mer inngående analyse enn i tidligere lignende tilfeller.
Et særlig interessant aspekt ved avgjørelsen er at domstolen kom til at formålet med restriksjonene ikke var det litauiske myndigheter selv oppga at det var, for deretter å gjøre en mer inngående prøving av om det fastlagte formålet med restriksjonene var legitimt. EMD foretar ikke så ofte inngående prøvinger av formålet med inngrep, men går heller grundigere inn på spørsmålet om forholdsmessighet. I denne saken ble det aldri aktuelt å vurdere forholdsmessigheten, fordi formålet ikke var legitimt etter konvensjonen.
Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 21. januar 2023.
Anonymiseringen av «psykiateren» er en vits. Derfor bør man være ekstra varsom med hvordan han fremstilles.
Semesterstart er fint. Januar er mørk, veien til jobben er en skøytebane, men alt er greit når gleden i den andre enden er å få diskutere rettssikkerhet med nye studenter. Å få nye gode spørsmål, møte ny giv til å gyve løs på den tørre jus. En grunn til at jusen virker tørr og treg er at den skal være tørr og treg. Ikke minst når sterke følelser er i spill. Hvem skal ellers passe på rettssikkerheten? Jo sterkere følelser som driver folkedomstolene, jo viktigere blir jusdomstolenes tørre og trege prosesser.
Folkedomstolene er mer fremtredende om dagen. Det har de kanskje alltid vært. Godt hjulpet av mediene, som taler folkets sak, nå også av de uredigerte, som ikke en gang må vurdere etikken når de med opplevd rettferdig harme fordømmer vår tids syndere.
For eksempel den ikke-navngitte, men ellers u-anonymiserte psykiateren, som skal ha misbrukt sin legerolle for å få sex med en ikke-pasient. Hvem passer på rettssikkerheten hans?
Psykiatersaken kan omhandle et overgrep, slik ikke-pasienten opplever det, slik en rekke medier formidler. Den kan også omhandle et ikke-overgrep. Dette vet vi ikke ennå, fordi vi bare har hørt den ene parts vurderinger. Og mange kommentatorers. Hver for seg kan oppslagene være innenfor lover og vær-varsom-etikk – i alle fall når man reserverer varsomhetsreglene om forhåndsdømming til de rene rettsreportasjer. Til sammen er trykket ganske stort, og går stort sett én vei. Det etterlatte inntrykket er entydig. Lar det seg noen gang rette opp, om det skulle trengs?
Det er lenge siden jeg jobbet med helsejus. Jeg har jobbet mer med strafferett, der overgrepene kan være alvorligere, men rettssikkerhetsgarantiene er klarere. Der tanken om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, er grunnleggende. Om at man ikke kan forfølges to ganger for samme forbrytelse. Om at selv forbrytelser foreldes etter en viss tid.
Uskyldspresumsjonen tilsier ikke bare at vi må holde muligheten åpen for at noen er uskyldig, den krever at vi legger til grunn at folk faktisk er uskyldige, inntil det motsatte er bevist. I en betryggende prosess preget av jevnbyrdighet, der begge parter har kommet til orde, med sine argumenter, sine forsvarere, på lik linje. Foran uavhengige dommere.
Jo mer alvorlige forhold man anklages for, jo viktigere blir presumsjonen om uskyld: Vi styres av følelser, og jo verre bilder noen gir oss på netthinnene, jo vanskeligere er de å bli kvitt. For eksempel bilder av overgrep, av seksuell karakter, mot sårbare mennesker.
Jo mer makt billedskaperne har, jo mer autoritet har de. I statsforvalterens pressemelding om at den åpner tilsyn med psykiateren står det ingen ting om uskyldspresumsjonen. Ut over «tiltalepunktene» fremgår det imidlertid at man har mottatt flere varsler. Det var forskuttert av helsetilsynsdirektør Andresen via VG alt i desember: «Når noen begynner å stå frem, så vet vi at hvis noen har opplevd lignende, så kan det hende at de tar kontakt med tilsynsmyndighetene». Eller alt har gjort det: Et av varslene er fra 2003. Det ble behandlet og henlagt da, fordi det ikke var grunnlag for kritikk eller merknader. Det gjenåpnes nå.
Det ser jo ganske dårlig ut – særlig når pressemeldingen ikke gir noen flere opplysninger om hva varslene går ut på. Heldigvis har vi medier som graver frem slikt. Hva finner de? Ting som, slik de omtales medialt, ser ganske så dårlige ut, de også. Ikke minst når mediene formidler at ikke-pasienten er «lettet, men ikke overrasket», at det «er en del opplysninger som har tilfalt meg, som har gjort at jeg ble sikker på at det kom til å bli tilsynssak». Dette kan være veldig dårlig. Men det vet vi ikke ennå.
Hva skjer med «overgriperen» som hverken er mistenkt, tiltalt eller dømt for noe i mellomtiden? Og etterpå? Hva skjer egentlig med dem vi fikk medieinntrykk av at hadde gjort noe fælt, som det så bare ble stille om? Går de like ubesværet videre som oss?
Det er godt psykiateren ikke er mistenkt for noe så alvorlig som Viggo Kristiansen og fetteren var, for der viste jo den mediale flokkvinklingen seg å ha vært litt ugrei. Og de var tross alt dømt. Kanskje viser det seg at vinklingen i psykiatersaken er helt på sin plass – men hva om den ikke er det? Bør ikke den muligheten i alle fall holdes åpen, så tidlig i saken?
Meldinger i mediene om savnede personer er noe av det som får det til å knyte seg aller mest i magen. Aller verst er det når det er barn det gjelder. Heldigvis har vi gode rutiner i Norge, for søk, informasjonsspredning og samarbeid mellom offentlige etater og frivillige krefter. Som regel går det derfor ikke så lang tid før vi vet hva som har skjedd.
Men sånn er det ikke for alle. Flere medier har de siste ukene skrevet om at det har forsvunnet 432 barn fra norske asylmottak og omsorgssentre siden 2015 som ingen kan gjøre rede for. 432 barn. Det er 17 skoleklasser. NRKs gjennomgang viser at det sjelden letes etter disse barna..
Norske myndigheter har et ansvar for barn som bor på norske asylmottak og mottakssentre. Når de kommer hit uten foreldre eller andre følgepersoner, har staten omsorgsansvaret. Dette gjelder helt uavhengig av hva som blir utfallet av asylsaken deres. Så lenge de er i Norge, er de våre barn.
Å ikke lete etter asylbarn, i motsetning til norske barn, er en forskjellsbehandling som ikke kan begrunnes, og som derfor bryter med barnekonvensjonen. I tillegg risikerer vi at disse barna blir utsatt for en rekke andre menneskerettighetsbrudd etter at de forsvinner. Det kan være snakk om menneskehandel eller seksuell eller annen utnytting. Noen kan miste tilgangen til nødvendig helsehjelp og andre grunnleggende rettigheter, fordi de av ulike grunner har gått under jorda. Om de utsettes for dette, og hvor mange det eventuelt gjelder kan vi ikke svare på, for vi vet jo ikke hvor de er.
Norge bryter også barnekonvensjonen når det gjelder omsorgen for de enslige mindreårige asylsøkerne over 15 år. Dette har NIM pekt på i en årrekke, og vi utga en rapport om dette i 2017. Denne gruppen barn får et omsorgstilbud som er langt dårligere enn andre barn under statens omsorg blant annet når det gjelder bemanning og fysiske forhold. Det innrømmer også myndighetene selv, senest i forbindelse med lovendringer fra 2021 hvor det fremgikk tydelig at denne gruppen mottar et mer begrenset omsorgstilbud. Når en skal vurdere tiltak som forebygger forsvinninger, er det derfor også viktig å vurdere om omsorgstilbudet deres er forsvarlig.
På spørsmål fra FNs torturkomité i en rapport levert i fjor, svarer norske myndigheter at det er grunn til å tro at de aller fleste enslige asylsøkerbarn forlater mottakene frivillig og drar til andre europeiske land. Hvis det er sånn, hvorfor har man ikke gjort en innsats for å finne ut at de forsvant såkalt frivillig? Hvordan går det med disse barna i disse andre europeiske landene? Er det noen fare for at de kan utsettes for skade eller fare? Hele premisset om at de drar frivillig vitner om en manglende forståelse for det ansvaret vi har for barn som oppholder seg i Norge uten følgepersoner. Når du ikke vet hvor et barn du har ansvar for er, så trekker du ikke bare på skuldrene og mumler «frivillig».
Denne måneden måtte justisministeren svare om forsvinningene i en debatt på Stortinget. Hun understreket at hun tok funnene veldig alvorlig, og varslet rutinegjennomgang i de berørte etatene. Det er bra. Men det er grunn til å minne om at dette ikke er første gang politikerne får høre om dette problemet. Allerede i 2005 fikk Norge kritiske merknader fra FNs barnekomité, om at vi ikke etterlevde barnekonvensjonens forpliktelser på dette området. Siden har kritikken blitt gjentatt, og nå også fra andre organer som FNs torturkomité og FNs menneskerettskomité.
Ungdomsorganisasjonen Press har i over 20 år hatt kampanjer og aksjoner som setter søkelys på alle de savnede barna. Organisasjonen har gitt ut tre rapporter, i 2008, 2013 og 2017, som viser omtrent det samme som det NRK har avslørt i 2022. Politikerne har blitt like opprørte hver gang saken har blusset opp. I 2015 vedtok et samlet storting at politiet skal lete etter disse barna, uten unntak. Men siden den gang har vi altså mistet oversikt over 432 barn.
Det er på tide at myndighetene tar inn over seg det ansvaret vi har for barn som kommer alene til Norge, og sørger for å lage varige løsninger som gjør at det blir en ufravikelig rutine å gjøre det vi kan for å finne barn som forsvinner i Norge. Dette handler ikke om asyl- eller innvandringspolitikk, men om grunnleggende barnerettigheter. Selvfølgelig skal vi lete etter barn som forsvinner. Barn i Norge er vårt ansvar.
NIM har skrevet høringsuttalelse om Finansdepartementets høringsnotat av 14.10.2022 om kompensasjon ved brudd på EMK i saker om tilleggsskatt. NIM har i flere sammenhenger arbeidet med å sikre oppfyllelse av retten til effektivt rettsmiddel ved krenkelser av menneskerettighetene. Med denne høringsuttalelsen ønsker NIM å supplere og presisere gjennomgangen av Grunnloven § 95 jf. EMK artikkel 6 nr. 1, og EMK artikkel 13. Overordnet mener NIM at departementets forslag er i tråd med og antakelig overoppfyller disse rettighetene.
