Fortsatt store forskjeller i kvinner og menns soningsforhold i norske fengsler

Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Martine Berg Mefald.

Alles menneskerettigheter skal respekteres, også rettighetene til de som sitter i fengsel. Det ligger likevel visse begrensninger i frihetsberøvelsens natur. Begrensningene innebærer typisk et tap av retten til fri bevegelighet. Det innebærer derimot ikke en adgang til faktisk forskjellsbehandling av kvinner og menn som er usaklig, unødvendig eller uforholdsmessig.1Se Likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd.

Både FN og Sivilombudet har slått fast at kvinner i Norge har dårligere soningsforhold enn menn. Det skyldes i første rekke strukturelle forhold, som gjør det vanskelig for kvinner å sone nærmere hjemmet fordi det er få kvinnefengsler. Kvinner som skal sone på lavsikkerhet, kan dermed måtte velge å sone på høysikkerhet for å få sone nærmere sine pårørende. I høysikkerhetsfengsel kan kvinner oppleve større restriksjoner enn menn fordi det er mindre ressurskrevende å stenge kvinneavdelingen.2nemndas-avgjorelse—brudd-pa-diskrimineringsregelverket-72-72386.pdf (ldo.no) Særlig inngripende tvangstiltak som sikkerhetsseng brukes oftere overfor kvinner enn menn.3Temarapport-NORSK-sikkerhetsseng-i-fengsler.pdf (sivilombudet.no) Det tyder på at kvinner har alvorlige psykiske utfordringer som fengslene ikke klarer å ivareta.

NIM har fulgt denne utviklingen med bekymring, og jobber kontinuerlig med å rådgi norske myndigheter. Det er et behov for å gjennomgå lovgivning, forskrifter og retningslinjer som kan sikre kvinners rett til beskyttelse fra diskriminering i norske fengsler. De siste ukene har det blitt skrevet om hendelser som underbygger at det er kritisk med tiltak.

Høye tall over psykiske lidelser og selvmord hos kvinnelige innsatte

I forrige uke rapporterte VG om en kvinne som tok livet sitt i Bredtveit kvinnefengsel. Det skjedde på et fellesareal med andre innsatte og ansatte til stede. Kriminalomsorgsdirektoratet bekrefter i den forbindelse at de får stadig flere alvorlig syke fanger. Det har blant annet ført til en økning i selvmordsforsøk. Dette var det andre selvmordet i norske fengsler så langt i år. VG rapporterer om at 72 innsatte har tatt livet sitt bak murene siden 2008.

Den 2. mars 2023 publiserte Kvinnehelseutvalget sin utredning i NOU 2023:5 «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse». Utvalget undersøkte hvordan norske soningsforhold påvirker kvinnelige innsattes fysiske og psykiske helse, og fremhevet at psykiske lidelser, utagerende atferd og selvskading øker i omfang hos kvinner i norske fengsler. Psykisk syke kvinner har blitt overført til fengsler for menn fordi det mangler sikkerhetsceller i kvinnefengslene. Utvalget viste også til en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2017 som fant at det sjelden er plass til kvinner med psykiske plager på egen, skjermet avdeling. Dette er også til stor ulempe for de øvrige innsatte.

I en rapport fra Sivilombudet i 2016 ble det vist til at kvinner ofte har andre helseplager enn menn og derfor har behov for andre helsetjenester. Flere kvinnelige enn mannlige innsatte har vært utsatt for seksuelle overgrep og negative opplevelser med menn, som kan gjøre det vanskelig å motta hjelp fra mannlig helsepersonell. I tillegg finnes det fortsatt celler for kvinnelige innsatte uten toalett. Dette kan være belastende for kvinner med menstruasjon eller som er gravide.

Kvinnehelseutvalget konkluderte med at kvinnelige innsattes individuelle behov og rettigheter ikke blir ivaretatt på en god måte. Kvinner har ofte særlig belastende soningsforhold, for eksempel på grunn av langvarige rusmiddellidelser, følelser av skam, overgrep og angst. Dette leder ofte til selvskading, selvmordsforsøk, avvikende atferd, vold, utagering og trusler, som i mangel på andre alternativer, blir møtt med isolasjon og tvangsmiddelbruk. Som følge av dette utarbeidet utvalget tiltaksforslag nummer 48 til norske myndigheter: å sikre et likeverdig helsetilbud for de mest sårbare kvinnene i fengsel.4NOU 2023: 5 (regjeringen.no) s. 19

Den siste tidens debatt om soningsudyktighet illustrerer at det finnes sikkerhetsventiler for psykisk syke i fengsel. Innsatte kan få innvilget soningsavbrudd i tilfeller der den domfelte er blitt utilregnelig på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand eller når vedkommendes helsetilstand ellers tilsier det. Når det for øvrig foreligger tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte kan den innsatte få innvilget soningsavbrudd.5Se Straffeprosessloven § 459 første og annet ledd: https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§459 og straffegjennomføringsloven § 35 Straffegjennomføringsloven – strgjfl – Lovdata Pro Det skal mye til for at noen anses som soningsudyktig i Norge i dag. Når fengselssoning ikke tilpasses kvinners spesifikke behov, kan vi befinne oss i en situasjon der bestemmelsens anvendelsesområde ikke dekker det reelle behovet for å ta den i bruk.

Forholdene til innsatte med nedsatt funksjonsevne møter ikke internasjonale standarder

Enkelte kvinnelige innsatte er mer utsatte enn andre. I ovennevnte rapport fra LDO fra 2017, vises det til utfordringer knyttet til utsatte gruppers soningsforhold, herunder personer med nedsatt funksjonsevne.6INNSATT OG UTSATT-Rapport om soningsforholdene til utsatte grupper i fengsel (ldo.no), se særlig side 10-14. Etter Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 14 nr. 2 skal myndighetene sikre at personer med nedsatt funksjonsevne som lovlig berøres skal behandles i samsvar med målene og prinsippene i konvensjonen, herunder ved gjennomføring av rimelig tilrettelegging.7Med «rimelig tilrettelegging» menes nødvendig og hensiktsmessig endring og justering som ikke innebærer en uforholdsmessig eller utilbørlig byrde, når det i et bestemt tilfelle er behov for det, for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan nyte eller utøve alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på lik linje med andre, jf. konvensjonen artikkel 2. CRPD-komiteen har fremholdt at statene må treffe alle relevante tiltak for å sikre at personer med funksjonshemming som er innsatt kan leve selvstendig og delta fullt ut i dagliglivet på institusjonen.8Committee on the Rights of Persons with Disabilities, ‘Guidelines on Article 14’ (2015) avsn. 18. Se også Committee on the Rights of Persons with Disabilities, ‘Observations on the Standard Minimum Rules for the Treatment of Prisoners’ (2013), der det heter i avsn. 10 “…prison administration should be obliged to implement appropriate measures to enable persons with disabilities to attain and maintain maximum independence, full physical, mental, social and vocational ability and full inclusion and participation in all aspects of prison life, on an equal basis with others.” Heller ikke denne rettigheten sikres i tilstrekkelig grad gjennom gjeldende regelverk i Norge i dag.

FNs kvinnekomité har kommet med tiltaksanbefalinger til Norge

Norge har forpliktet seg, blant annet gjennom Kvinnekonvensjonen, til å iverksette tiltak for å motvirke forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. FNs Kvinnekomité følger med på om medlemslandene lever opp til det som står i konvensjonen. I 2023 kom komiteen med sin tiende rapport med nye anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre for å stoppe forskjellsbehandlingen.9Se anbefalingene fra kvinnekomiteen her.

Rapporten er basert på en høring av Norge, som fant sted i februar i år. I forkant av høringen har norske styresmakter levert en egen rapport til komiteen, der de gjør rede for hvordan de mener den norske staten oppfyller pliktene etter konvensjonen samt svarer på spørsmål.10Norges 10 rapport til CEDAW sendt til komiteen den 30.06.2021 (regjeringen.no) I tillegg til myndighetenes egen rapport, leverer også andre organisasjoner og institusjoner supplerende skyggerapporter, deriblant NIM.11Report from Norway’s NHRI to the UN Committee on the Elimination of Discrimination Against Women (CEDAW) in relation to the hearing of the 10th periodic report of Norway on 9 February 2023: NIM brev (nhri.no)

Komiteen bemerket at Norge er blant de landene som rangerer høyest når det kommer til likestilling. Komiteen var likevel bekymret over følgende:

  • At norske fengsler ikke er i stand til å beskytte kvinner i fengsel fra vold og misbruk,
  • de psykiske helseplagene og helsetilbudet som ikke er laget for å møte kvinners spesifikke behov,
  • at flere av kvinnefengslene er lokalisert i gamle og dårlig tilpassede bygninger, og
  • den kjønnsbaserte diskrimineringen som ble funnet bevist i Tromsø fengsel i 2020, som følge av manglende separat seksjon for kvinner i høysikkerhetsavdeling12Les vedtaket her: sak-19-114.pdf (diskrimineringsnemnda.no)

Basert på bekymringene ble Norge anbefalt å innføre følgende tiltak:

  • beskytte kvinnelige innsatte fra alle former for kjønnsbasert vold samt konfidensielle og effektive mekanismer for å rapportere slik vold,
  • alltid separere kvinner fra menn. Dette skal ikke gå utover tilgangen deres på aktiviteter utenfor cellen og grunnleggende tjenester.
  • gi kvinnelige innsatte full tilgang til kjønnssensitive helsetjenester, inkludert mental helsetjeneste

Ny rettskapende dom fra Hordaland tingrett

I en sak, først omtalt i advokatbladet.no, ble kvinners dårligere soningsforhold for første gang, så langt vi vet, tillagt vekt i domstolens straffeutmåling.13«Fikk medhold i at klienten burde få mildere straff fordi kvinner har dårligere soningsforhold enn menn»: Fikk medhold i at klienten burde få mildere straff fordi kvinner har dårligere soningsforhold enn menn (advokatbladet.no) I dommen, avsagt i Hordaland tingrett 28. februar 2023, var en kvinne tiltalt for grov narkotikaovertredelse. Påtalemyndigheten hadde lagt ned påstand om ubetinget fengsel i ni og et halvt år, men retten fastsatte en straff på seks år og ti måneder, hvorav fire av årene besto av betinget fengsel med vilkår om gjennomføring av narkotikaprogram. Retten valgte å legge noe vekt på tiltalte sin alder og hennes kjønn ved straffeutmålingen. Dommen er så vidt NIM vet ikke rettskraftig.

Hva nå?

Kvinners forhold i norske fengsler er i større grad enn før blitt satt på dagsorden. Det er kommet forslag om endring i straffegjennomføringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler i fengsel), som er ute på høring.14Høring – forslag om endring i straffegjennomføringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler i fengsel): Høring – forslag om endring i straffegjennomføringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler i fengsel) – regjeringen.no Ifølge justisminister Emilie Enger Mehl skal lovforslaget sikre at de innsattes rettigheter og velferd ivaretas, samt sørge for at brudd på disse blir avdekket.15Justisministeren om selvmordet i kvinnefengsel: – Gjør veldig stort inntrykk – VG I høringsnotatet fremkommer det likevel ikke at det nye lovforslaget skal være kjønnssensitivt. NIM er ikke kjent med at myndighetene har iverksatt tiltak for å gjennomføre en systematisk gjennomgang av straffegjennomføringsloven, forskrift om straffegjennomføring og tilhørende retningslinjer, med sikte på å sikre beskyttelse fra diskriminerende behandling.

I NIM sin supplerende rapport til FNs kvinnekomité fremholdt vi at det er behov for å utrede både lovverket, rammer og retningslinjer for å sikre at kvinner ikke diskrimineres i løpet av straffutmåling og at tilstrekkelige avbøtende tiltak iverksettes ved diskriminering.16Report from Norway’s NHRI to the UN Committee on the Elimination of Discrimination Against Women (CEDAW) in relation to the hearing of the 10th periodic report of Norway on 9 February 2023: NIM brev (nhri.no) For å kunne gjennomføre nødvendige tiltak, vil trolig tilpasninger til bygningsmassen være nødvendig, og klarere lovregulering vil bidra til å avklare slike behov. Det er også behov for mer detaljerte regler om utetid for kvinner og menn på samme sikkerhetsnivå, og for å ivareta nærhetsprinsippet. NIM mener også det er et behov for å bedre soningsforholdene for personer med funksjonshemming.

Direktør i kriminalomsorgsdirektoratet, Lise Sannerud, opplyser om at det jobbes med en nasjonal plan for å bedre kvinners soningsforhold, som skal innebære både kortsiktige og langsiktige tiltak.17Ibid. NIM følger med på utviklingen og kommer til å fortsette å jobbe med innspill til myndighetene om hvordan vi sikrer kvinners rett til beskyttelse fra diskriminerende behandling i norske fengsler.

Publisert Sist oppdatert

Noe koronagreier, bla videre

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 18. mars 2023.

Det er greiest ikke å tenke på kriser. Men å regulere dem uten å ha tenkt på dem er risikosport.

Våren 2019 havnet jeg, litt tilfeldig, på et forsvarskurs om Norges sikkerhetstenkning, om vår beredskap overfor kriser og krig. Den hadde jeg knapt tenkt på før.

Som jurist og «sivilist» (forsvarsfolks versjon av «ikke-jurister») har jeg nok tenkt mer på frihet enn på sikkerhet. På kurset fikk jeg «sjekket mine privilegier», som det nå heter. Det vi lærte var åpenbart alvor. Krisescenariene var likevel litt vanskelige å ta inn over seg – de fremsto mer som teoretiske muligheter i vår norske idyll. Slikt skjer jo ikke her, liksom?

I en ny rapport hadde Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) samlet det siste tiårets analyser av kriser som kunne ramme Norge. Der var det en matrise. X-aksen var sannsynlighet og y-aksen konsekvenser. «Pandemi» var alene i øvre høyre hjørne.

I desember 2019 leverte Beredskapshjemmelutvalget sitt forslag om en generell krisefullmaktslov, til lunken mottagelse. Var den nå så viktig, egentlig? Og gav den ikke alt for vide fullmakter til regjeringen? De fleste fikk den knapt med seg.

Tre måneder senere, i de hektiske marsdagene 2020, etter nedstengningen av Norge, gav forslaget grunnlag for koronaloven. Som i alle fall etter litt flikking ble ganske bra. Resten er, som det heter, historie. En historie vi nå er så lei av at det gjør godt ikke å tenke mer på den. Det bør vi nok gjøre likevel.

For noe må vi jo ha lært. Etter koronaerfaringene er vi kanskje litt bedre forberedt på pandemihåndtering, i alle fall. Men hva med alle de andre scenariene? Evner vi (sivilister) egentlig å planlegge for det ukjente overhodet? Eller er vi dømt til bare å forberede oss i retrospekt, på det vi allerede er blitt utsatt for?

Denne uken kom boken «Kriseregulering – lovgivning under koronakrisen», redigert av jusprofessorene Benedikte Høgberg og Christoffer Eriksen ved UiO og Eirik Holmøyvik ved UiB.

Med kritiske, men konstruktive bidrag fra over tyve jusforskere (inkludert undertegnede), fra syv forskningsinstitusjoner, søker boken å fylle de juridiske hullene regjeringens egne koronarapporter etterlot.

Boken gjør imidlertid langt mer: En snau tredjedel av den er skrevet av de tre redaktørene selv, og løfter blikket – slik at det skal være mulig nettopp å forberede seg også på det ukjente: Hva er de rettslige rammene for krisehåndtering i Norge? Hvilke krav stiller Grunnloven og menneskerettighetene til reguleringers form og innhold – og hvorfor? Hva går tapt hvis åpenhet og kontrollmekanismer overses? Hvordan kan vi ruste oss til regulering av fremtidige kriser?

Hastereguleringer på direkten under en uoversiktlig pandemi er risikosport. Ikke rart de av og til bommet – og all ære til byråkrater og andre som jobbet overtid med å utforme dem, og ofte bare fikk kjeft likevel. Desto større grunn til i neste krise å åpne opp prosessene mer, for å luke ut feil underveis. Til å huske at det er Vanlige Folks tur til å bli hørt, selv i kaos. Til å løfte viktige beslutninger opp over sektortunnelsyn til fora der flere syn gir overblikk og der demokratisk kontroll kan utøves. Statsråd, for eksempel.

For selv Grunnloven kan man bomme på. Slik regjeringen gjorde da den lot Helsedirektoratet vedta nedstengningen av Norge 12. mars, selv om «saker av viktighet» skal besluttes i statsråd.

Hvordan kan man bomme på Grunnloven? Det spør mine studenter i statsrett om. Heldigvis. Det kan man når man har levd så lenge og så godt i landet at Grunnloven er noe man primært forholder seg til i 17. mai-taler. Fordi man ikke har trengt den, brukt den, tenkt over hvorfor man har den. Fordi alt har gått så bra, så lenge.

Da jeg studerte var Grunnloven for spesielt interesserte. Det er den i mindre grad nå, takket være Stortingets grunnlovsreform i 2014. Ett mål med reformen var at Grunnloven burde brukes mer. Boken understreker at dét i alle fall er én ting å lære til neste krise: Grunnlovens bestemmelser om statsmaktenes fordeling og kontroll, om rettsstat, demokrati og «en åpen og opplyst offentlig samtale» er ikke bare teoretiske interessante hindringer for myndighetsutøvelse. De er praktiske kjøreregler, ofte velbegrunnede – og kan være til stor hjelp.

 

Publisert Sist oppdatert

Er noen liv mer verdt enn andre?

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør og Mathilde Wilhelmsen, rådgiver. Opprinnelig publisert i VG 16. mars 2023.

Hvert år forsøker hundrevis av mennesker å ta sitt eget liv i norske fengsler. Vi gjør ikke nok for å hindre dem i å lykkes.

Bare 15 år gammel begår Jonatan et dobbeltdrap. Han soner først i ungdomsfengsel, før han blir overført til voksenfengsel. Jonatan finner seg ikke til rette der, og medfanger er bekymret for ham. En natt blir han låst inn på cellen sin for siste gang. Neste morgen våkner han ikke.

Lørdag begikk en kvinne selvmord på Bredtveit fengsel, foran andre innsatte. Bredtvet har lenge varslet om kritiske forhold, og måtte tidligere i år hasteflytte innsatte til Ullersmo fengsel for å få kontroll over situasjonen.

Jonatan og kvinnen på Bredtveit er dessverre ikke alene.

Regjeringen har en nullvisjon for selvmord i Norge, men vi er langt fra målet. I løpet av de siste fem årene har 287 personer forsøkt å ta sitt eget liv i fengsel i Norge. Av disse endte 25 sitt liv bak murene. Siden 2008 har 69 personer tatt sitt liv i fengsel, og selvmord er den vanligste dødsårsaken i fengsel i Norge i dag.

Retten til liv er den mest grunnleggende menneskerettigheten vi har. Staten kan ikke frarøve oss livet, og den må beskytte oss mot dødelige trusler, enten de kommer fra andre eller fra oss selv.

Innsatte i fengsel er totalt underlagt statens kontroll. De kan ikke selv oppsøke helsehjelp, og er avhengig av at fengselsansatte ser hvilke behov de har og skaffer dem hjelpen de trenger.

Staten har derfor et særlig ansvar for denne gruppen, og samtidig en unik mulighet til å overvåke og iverksette tiltak ved selvmordsfare, sammenlignet med personer utenfor fengsel.

Ifølge VG var selvmordsrisikoen kjent i over halvparten av selvmordsakene fra 2008 og til i dag. En undersøkelse fra Sivilombudet viser dessuten at mange innsatte som tok sitt eget liv ikke var kartlagt for selvmordsrisiko.

Der risikoen for selvmord var kjent, manglet det i mange tilfeller en forebyggende tiltaksplan.

Undersøkelsen viser også at myndighetene mangler god oversikt over antall selvmordsforsøk i fengslene, og at det ikke automatisk gis melding til tilsynsrådene om selvmord og selvmordsforsøk.

Vi vet også at mange innsatte ikke får helsehjelpen de trenger. Nærmere ni av ti innsatte har en psykisk lidelse. Selvskading og selvmordsforsøk er utbredt.

Psykiatrien er presset, og har ofte ikke kapasitet til å ta imot innsatte, eller de blir skrevet ut etter et kort opphold. Fengselsansatte forteller at de stadig må ty til tvang og isolasjon overfor psykisk syke innsatte, fordi de blir skrevet ut av psykiatrisk behandling.

Isolasjon og tvang kan igjen øke risikoen for selvmord. Det blir en ond sirkel.

Nylig ble Eirik Jensen løslatt fra soning i seks måneder, fordi det ble vurdert at han ikke var soningsdyktig av helsemessige årsaker. NIM har tidligere pekt på at terskelen for soningsdyktighet bør utredes, dersom verken kriminalomsorgen eller helsetjenesten reelt sett er i stand til å gi den innsatte et adekvat tilbud.

Dette gjelder særlig for innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller vedvarende selvmordsrisiko.

Både Sivilombudet og NIM har over flere år varslet om bekymringsfulle forhold i norske fengsler. Innsatte sitter for mye isolert, det brukes for mye tvang, og mange får ikke helsehjelpen de trenger. Dette er alle risikofaktorer for selvmord.

En del endringer er på gang, slik som endringer i straffegjennomføringsloven, som skal gi de innsatte bedre rettigheter. Blant annet vil lovforslaget lede til mindre bruk av isolasjon.

Regjeringen skal også sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming blir fulgt opp, og hva som må forbedres. I tillegg ønsker Kriminalomsorgen å avvikle bruken av sikkerhetsseng innen 2024.

Likevel går fremskrittene for alt for sakte, og det gjøres ikke nok. Det må settes inn en målrettet innsats mot selvmord, selvskading og selvmordsforsøk i fengsel.

Det finnes ingen enkle løsninger, men en grunnleggende oppgave for en stat er å beskytte retten til liv, innenfor og utenfor murene. Her svikter vi i dag.

Publisert Sist oppdatert

Oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp

NIM-B-2023-006
Oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp (pdf) 285.00 KB
Til: Klima- og miljødepartementetOlje- og energidepartementet

NIM har sendt brev til Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementet om oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp.

Publisert Sist oppdatert

Styrk klimaloven

Kronikk av Jenny Sandvig, fagdirektør og Hannah Brænden, rådgiver.. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 14. mars 2023.

Regjeringen bør styrke klimaloven slik at den bedre sikrer grunnleggende rettigheter til et levelig klima.

Nylig gikk høringsfristen ut for regjeringens forslag til oppdatering av klimalovens klimamål for 2030. Fristen var kort, fordi de foreslåtte endringene var få.

Det er bra at regjeringen øker sine ambisjoner om utslippskutt. Men det ble ikke foreslått å gjøre klimaloven mer forpliktende, slik klimalovene i EU, Danmark, Storbritannina og Tyskland er. Flere høringsinstanser mener at regjeringens forslag ikke går langt nok. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er blant dem.

NIM anbefaler at regjeringen styrker klimaloven for å beskytte i lovs form de målene regjeringen selv har satt seg. Dette vil bedre ivareta forpliktelser staten har til å avverge klimaendringer som kan påvirke retten til et sunt miljø etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv, hjem, eiendom, helse og kulturutøvelse som følger av flere internasjonale menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av.

Det pågår i dag en internasjonal rettsutvikling hvor ulike domstoler konkluderer med at stater må kutte klimagassutslipp for å beskytte grunnleggende rettigheter, og kan bli dømt for menneskerettighetsbrudd dersom de ikke har realistiske og etterprøvbare planer for hvordan de skal nå egne klimamål innenfor rammen av Parisavtalens temperaturmål, fortrinnsvis 1,5 grader.

Flere europeiske land har sterkere og mer forpliktende klimalover enn Norge, lover som pålegger konkrete og rettslig bindende forpliktelser til utslippskutt som er gjenstand for uavhengig kontroll. Likevel har eksempelvis domstoler i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Irland kommet til at klimalover eller planer vedtatt etter loven strider mot menneskerettighetene eller andre internrettslige regler, fordi de ikke er tilstrekkelig spesifiserte for å nå nasjonale klimamål.

Den norske klimaloven gjør ikke klimamålene rettslig bindende, forplikter ikke til kutt i Norge eller kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, og mangler håndhevings- og sanksjonsmekanismer. Den har derfor blitt omtalt som «tannløs og uten juridisk kraft».

Loven gjør dermed lite for å bøte på et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk, nemlig at langsiktige og uforpliktende mål ikke er blitt nådd. Norge har kuttet egne utslipp med 4,7 prosent siden 1990, og vi er ikke i rute for å nå klimamålene for 2030, både ifølge vårt eget klimabudsjett og overvåkningsorganet Esa. I tillegg er det heller ikke noe mål om kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, til tross for at Grunnloven § 112 og FNs barnekonvensjon er tolket slik at eksportert olje og gass som fører til skade i Norge har betydning.

Staten har en grunnleggende plikt til å sikre at menneskerettighetene ivaretas. I lys av den nevnte rettsutviklingen er det etter NIMs syn en risiko for at Norges begrensede nasjonale utslippskutt, betydelige eksporterte forbrenningsutslipp og mangel på spesifiserte årlige planer frem til nullutslipp ikke ivaretar menneskerettslige forpliktelser.

Ettersom vårt mandat er å gi råd om hvordan menneskerettsvernet kan styrkes, også på klimaområdet, har vi fremmet anbefalinger om at regjeringen bør endre klimaloven. Vi anbefaler konkret at klimaloven:

  • Gjenspeiler at Norge må gjøre sin del for at oppvarmingen må begrenses til 1,5 grader.
  • Forplikter til bindende og spesifiserte årlige karbonbudsjetter som viser veien til netto null.
  • Etablerer en uavhengig klimakommisjon.

En innvending mot å styrke klimaloven har vært at det rettsliggjør klimapolitikken. Det er imidlertid verdt å huske på at ettersom klimaendringer allerede truer grunnleggende rettigheter, vil klimaloven eller manglende utslippskutt uansett kunne utfordres for domstolene med grunnlag i slike rettigheter. Det har ennå ikke skjedd i Norge. Men i en eventuell sak for domstolene tilkjennes de folkevalgte typisk mer, ikke mindre, handlingsrom dersom forholdet til menneskerettighetene allerede er godt vurdert i den demokratiske lovgivningsprosessen.

Domstolene vil da også i større grad kunne vike tilbake fra å prøve valget av konkrete virkemidler.

En svak klimalov risikerer dermed å resultere i mer inngående domstolskontroll, ikke mindre.

Denne type spørsmål er allerede tema i flere klimasaker for Den europeiske menneskerettighetsdomstol nå. Disse sakene vil avklare hvilke plikter statene har til å beskytte blant annet retten til liv mot klimaendringer etter Den europeiske menneskerettskonvensjon.

NIM synes ikke man bør vente på det endelige utfallet av disse sakene. FNs klimapanel har advart om at vinduet for å sikre en levelig fremtid for alle er i fred med å lukkes, og Norge har i FNs generalforsamling stemt for en resolusjon som betegner klimaendringene som en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene.

Da bør regjeringen ta initiativ og styrke klimaloven slik at den ikke er dårligere enn klimalover i land vi liker å sammenligne oss med, og bedre beskytter norske innbyggeres menneskerettigheter.

Publisert Sist oppdatert

Ny kunnskap om omfanget og kostnadene av vold mot kvinner

I anledning kvinnedagen 8. mars ønsker NIM å sette fokus på vold mot kvinner. Det har nylig kommet flere publikasjoner som gir oppdatert kunnskap om omfanget av og kostnadene ved vold i nære relasjoner i det norske samfunnet. Slik kunnskap danner et viktig grunnlag for statens etterlevelse av den menneskerettslige plikten til å avverge vold mot kvinner.

Staten er forpliktet til å forebygge og bekjempe kjønnsbasert vold blant annet gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), Kvinnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen. FNs kvinnekomité har også uttalt at kjønnsbasert vold etter Kvinnekonvensjonen også er en form for diskriminering.

Blant tiltakene Norge er forpliktet til etter både Kvinnekonvensjonen og Istanbulkonvensjonen, er regelmessig kartlegging av utbredelsen av vold i nære relasjoner i det norske samfunnet. Det er nylig publisert nye funn på dette feltet som vil kunne være av stor betydning for myndighetens arbeid med å forebygge og bekjempe vold mot kvinner.

Omfang av vold og overgrep i Norge

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) publiserte nylig en nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep blant den voksne befolkningen i Norge. Den første nasjonale omfangsstudien om temaet ble gjennomført i 2014.

Studien viser at kvinner gjennomgående har blitt utsatt for flere typer vold og gjentatt vold enn menn i voksen alder, og er i langt større grad utsatt for alvorlig fysisk partnervold og vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep og digitale seksuelle krenkelser. Rapporten viser at 14 % av kvinnene oppgir å ha blitt utsatt for voldtekt ved makt og tvang, mot 2 % av mennene.

En av ti kvinner oppgir å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra en partner.

Og en av fem oppgir å ha blitt utsatt for voldtekt ved makt eller tvang, såkalt «sovevoldtekt», eller begge deler.

Særlig blant kvinner er det en rapportert økning i voldsforekomsten fra forrige studie i 2014, men hvorvidt dette skyldes en økning i faktisk forekomst eller at tidligere underrapportering blir avdekket, vet man ikke sikkert. I rapporten pekes det også på at funnene knyttet til arten og forekomsten av vold og overgrep mot kvinner underbygger at vold mot kvinner fortsatt utgjør et likestillingsproblem i samfunnet.

Videre viser studien en forholdsvis høy voldsbelastning i samfunnet generelt, og nesten 40 % oppga å ha blitt utsatt for minst en alvorlig voldsform i voksen alder. Det er også klare kjønnsforskjeller når det kommer til vold og overgrep. Menn er i større grad enn kvinner utsatt for fysisk vold av ukjente utøvere:


74 %
av mennene oppgir å ikke kjenne voldsutøveren fra før, mens


24 %
av kvinnene oppgir å ikke kjenne voldsutøveren fra før.

Vold mot menn skjer ofte i offentlig rom, og menn får oftere varige fysiske skader av volden. NKVTS peker på at denne voldstypen har et stort skadepotensial og må forebygges, og at slik vold ofte ikke blir prioritert politisk.

Forskjeller mellom menn og kvinner i karakteren og omfanget av voldshendelser og relasjonen til utøver blir også pekt på som medvirkende til kjønnsforskjeller i psykisk helsetilstand etter vold og overgrep. Rapporten viser også at kun et mindretall av de som var utsatt for vold og overgrep anmelder det til politiet.


18 %
anmelder ved voldtekt og seksuelle krenkelser, for kvinner og menn samlet.


31 %
anmelder ved alvorlig fysisk vold, for kvinner og menn samlet.

Mange opplevde også at saken ikke ble etterforsket etter anmeldelse. Funnene viser også at det er kjønnsforskjeller når det kommer til hvilke barrierer menn og kvinner har for å anmelde, hvor kvinner i noe større grad oppgir skyld og skam knyttet til voldshendelsen som en årsak.

Samfunnskostnadene av vold i nære relasjoner

Menon Economics har, på bestilling fra Justis- og beredskapsdepartementet, kartlagt samfunnskostnadene av vold i nære relasjoner for 2021 i en fersk rapport. I rapporten anslås det at vold i nære relasjoner utgjorde en samfunnskostnad på 92,7 milliarder kroner. I analysen er det operert med tre hovedkategorier for samfunnskostnader: offentlig og privat ressursbruk, produksjons- og effektivitetstap samt redusert livskvalitet og helseutfordringer.

Den sistnevnte kategorien utgjør 58 % av de anslåtte samfunnsøkonomiske kostnadene. Økt offentlig og privat ressursbruk utgjør 14 % av kostnadene, og omfatter blant annet justissektoren og helsevesenets arbeid med voldshendelser, frivillig innsats og ulike forvaltningsorganer og ressurssentre som skal forebygge og bekjempe vold og ivareta personer utsatt for vold. Innenfor denne kategorien viser analysen at kostnader til primær- og spesialisthelsetjenesten og statlig og kommunalt barnevern er de største utgiftspostene. Produksjons- og effektivitetstap omfatter blant annet redusert arbeidsdeltakelse, og denne hovedkategorien utgjør 27 % av de 92,7 milliardene vold i nære relasjoner anslås å koste samfunnet i 2021.

I rapporten løftes det frem at økt offentlig ressursbruk på forebyggingsarbeid mot vold i nære relasjoner kan være lønnsomt fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. I denne sammenhengen blir det vist til at ressursbruken til offentlig sektor er forholdsvis lav sett i forhold til hvor stort samfunnsproblem vold i nære relasjoner utgjør.

Kvinnehelseutvalgets utredning

Kvinnehelseutvalget la nylig frem sin utredning. I NOU 2023:5 «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse» har utvalget bredt undersøkt kvinners helsesituasjon i Norge i dag, inkludert fra et kjønnsperspektiv.

I utredningen vises det blant annet til at kvinner i større grad enn menn utsettes for seksuell vold både som barn og i voksen alder, for vold i nære relasjoner og for flere ulike former for vold gjennom livet. Det fremheves at det er en klar sammenheng mellom antall voldskategorier man er utsatt for og psykiske helseproblemer, noe som er relevant i et kvinnehelseperspektiv siden kvinner oftere blir utsatt for ulike typer vold enn menn. Et annet forskningsfunn som tematiseres både her og i rapporten fra NKVTS er at kvinner i større grad føler skam og skyld rundt overgrep og vold de er utsatt for enn menn, som kan lede til flere psykiske helseutfordringer. Videre blir det vist til at i perioden 2010-2019 var 88 % av ofrene for partnerdrap i Norge kvinner.

Utvalget mener vold og overgrep fremdeles er et betydelig samfunns- og folkehelseproblem, og viser til Riksrevisjonens undersøkelser som avdekker svakheter ved myndighetenes arbeid mot vold i nære relasjoner. Utvalget uttaler videre at kvinners helseutfordringer i større grad må prioriteres innen forskning, utdanning og utforming av tjenestene, og at dette må skje gjennom en helhetlig tilnærming over tid som jevnlig evalueres. Blant konkrete tiltak som nevnes er oppdaterte retningslinjer, føringer for tildelingsbrev og for utdanning, samt en større prioritering av forskningsmidler til ny kunnskap om helse i et kjønnsperspektiv.

Utredningen er i skrivende stund på høring (ekstern lenke)

Veien videre

Vold mot kvinner er et vedvarende menneskerettslig, samfunnsmessig og samfunnsøkonomisk problem. Den nye kunnskapen gir et viktig oppdatert kunnskapsgrunnlag for myndighetenes videre arbeid for å oppfylle plikten til å forebygge og bekjempe vold og overgrep etter menneskerettighetene.

Omfangsundersøkelsen fra NKVTS kan leses her (ekstern lenke)

Rapporten fra Menon Economics kan leses her (ekstern lenke)

Kvinnehelseutvalgets utredning kan i sin helhet leses her (ekstern lenke)

Publisert Sist oppdatert

Har vi råd til å ikke ta vold mot kvinner på alvor?

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør, og Mina Haugen, rådgiver. Opprinnelig publisert i Altinget 7. mars 2023.

Vold mot kvinner er et vedvarende menneskerettslig, samfunnsmessig og samfunnsøkonomisk problem. Årets opptakt til 8. mars viser tydelig hvorfor det er behov for å markere dagen.

Onsdag forrige uke kom Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) med en ny nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge. Den viser blant annet en dobling i antall kvinner under 29 år som sier de har blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold. Den samme omfangsstudien viser at voldtekt og andre seksuelle overgrep stadig er særlig utbredt blant kvinner.

Det gjør sterkt inntrykk å lese funnene i studien, men de er dessverre ikke overraskende. For selv om norske myndigheter har hatt bekjempelse av vold i nære relasjoner som innsatsområde i en årrekke, har rapport etter rapport over lengre tid pekt på store utfordringer.

I fjor kom Riksrevisjonen med en kritisk rapport som avdekket alvorlige svakheter i myndighetenes innsats for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Riksrevisjonsrapportens funn ligner på funnene i utredningen fra Partnerdrapsutvalget fra 2020.

Kritikk fra Kvinnekomiteen

Parallelt med studien fra NKVTS kom FNs kvinnekomité med sine anbefalinger til Norge. Komiteen, som overvåker staters etterlevelse av kvinners menneskerettigheter etter Kvinnekonvensjonen, kritiserer myndighetenes innsats mot vold mot kvinner.

For vold mot kvinner er også et menneskerettighetsproblem. Kjønnsbasert vold er etter Kvinnekonvensjonen en form for diskriminering av kvinner. Videre er Staten forpliktet til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner, inkludert vold i nære relasjoner, etter både Kvinnekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Flere av funnene som avdekkes i Riksrevisjonens rapport har fellestrekk med saker der stater har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Risikoen for menneskerettighetsbrudd er dermed til stede.

Store kostnader – både menneskelige og samfunnsøkonomiske

Vold i nære relasjoner har store menneskelige kostnader for de enkelte voldsutsatte. I tillegg koster vold i nære relasjoner også samfunnet dyrt.

I forrige uke la også Menon Economics frem en rapport om samfunnsøkonomiske konsekvenser av vold i nære relasjoner. I rapporten, som er bestilt av Justis- og beredskapsdepartementet, anslås det at vold i nære relasjoner kostet samfunnet 92,7 milliarder kroner bare i 2021.

Sagt på en annen måte, vi har ikke råd til å ikke bekjempe vold i nære relasjoner. Hverken medmenneskelig, menneskerettslig eller økonomisk.

Har vi råd til å ikke følge Kvinnekomiteens råd?

Nå har Kvinnekomiteen i anbefalingene gitt Norge råd og veiledning til hvordan myndighetene kan gå frem for løse det. Vi håper myndighetene vil følge opp anbefalingene komiteen kommer med om å forbedre innsatsen mot vold i nære relasjoner, og tar store grep for å bekjempe disse problemene.

Det kan godt være det vil koste litt. Rapporten fra Menon Economics viser også at myndighetene allerede bruker mye penger på voldsfeltet. Men når vi ser de store samlede kostnadene vold i nære relasjoner har – for den enkelte voldsutsatte så vel som for samfunnet – bør ikke spørsmålet være om vi har råd til tiltakene som er nødvendige for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Det bør være om vi har råd til å la være.

Publisert Sist oppdatert

Er det lov å være ulydig?

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM, og Vidar Strømme, fagdirektør i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet 3.mars 2023.

De samiske aksjonene reiser et nytt juridisk spørsmål fordi det knytter seg til en rettskraftig dom, skriver Adele Mestad og Vidar Strømme.

«Dere har nu sperret anleggsveien her oppe i Stilla og dermed hindret lovlig virksomhet. Og jeg vil henstille til dere alle å forlate veitraseen slik at lovlig virksomhet kan fortsette. Hvis man ikke etterkommer dette pålegget, så har dere også da begått en straffbar handling»

Denne beskjeden ga politiet til demonstranter under Alta-aksjonen for mer enn 40 år siden. Demonstrantene etterkom ikke pålegget. De ble båret bort, noen ble pågrepet og bøter ble gitt. Politiloven bestemmer at det er straffbart å ikke etterkomme politiets pålegg, og det gjorde de altså ikke.

Har vern

Sivil ulydighet er igjen blitt høyaktuelt gjennom demonstrasjoner mot vindturbiner i regjeringskvartalet. På onsdag spurte politiet disse demonstrantene, før de ga omtrent samme beskjed, om det var noen som ikke snakket norsk. «Ikke jeg», sa Greta Thunberg, før hun ble båret bort.

Paradoksalt nok er det ikke slik at alle brudd på forbud eller påbud er ulovlige. Selv om handlinger er forbudt etter en bestemmelse, kan andre rettsprinsipper innebære at det er lov likevel. Ved demonstrasjoner er det ytringsfriheten og demonstrasjonsfriheten som kan medføre en slik korrigering. Ytringsfriheten er vernet i Grunnloven § 100, og i § 101 er det gitt et vern av «fredelige forsamlinger og demonstrasjoner». Tilsvarende vern står i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Det er bare «fredelige» demonstrasjoner som er vernet. Både ytringsfrihet og demonstrasjonsfrihet er forutsetninger for vårt demokrati, og Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har uttalt at inngrep kan «do a disservice to democracy and often even endanger it». Demokrati forutsetter toleranse, også overfor regelbrudd – om man ikke går for langt.

Hvis et lovhjemlet forbud eller påbud griper inn i demonstrasjonsfriheten, kan dette bare håndheves hvis inngrepet er forholdsmessig. Det må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» som det står i EMK. Om et inngrep er forholdsmessig avhenger dels av hva demonstrantene blir utsatt for. Å bli bedt om å forlate et sted er et nokså forsiktig inngrep. Om man i tillegg flyttes med makt eller pågripes, er inngrepet større, og enda større om man også ilegges straff. Inngrepene vurderes samlet, og myndighetene må derfor tenke gjennom totalbelastningen.

Et forholdsmessig inngrep må være egnet til å ivareta formålet. Selv om politiet kan be demonstranter om å flytte seg av akutte sikkerhetshensyn, er det ikke gitt at dette kan forsvare ilegging av bot når situasjonen er avklart.

Eksempel I: Litauiske bønder

I 2015 behandlet EMD en sak om en gruppe litauiske bønder (Kudrevičius m.fl.) som hadde aksjonert ved å stoppe trafikken i flere hovedgater i Vilnius. De ble straffet for regelbrudd, for ikke å ha etterkommet pålegg og for å ha skapt problemer i trafikken. Men det var like fullt en «fredelig demonstrasjon» ifølge EMD. Når det var tilfelle, uttalte EMD at det krevde gode grunner («particular justification») for å gripe inn. Saken er et eksempel på at dette kravet var oppfylt, og EMD aksepterte at bøndene var blitt straffet.

Domstolen la til grunn at samfunnet må utvise en viss toleranse («degree of tolerance», også når demonstranter bryter regler og pålegg. I den konkrete saken ble det lagt vekt på hvilke offentlige interesser som ble rammet, at demonstrasjonen medførte risiko, og at den ikke var varslet på forhånd. Man har ikke plikt til å varsle på forhånd, men dette kan ha betydning hvis et varsel kan avhjelpe fare eller ulemper. Dessuten la domstolen vekt på at demonstrasjonen rammet andre enn de som demonstrantenes misnøye rettet seg mot. Problemene som ble skapt var heller ikke sideeffekter av en mer målrettet aksjon, slik som hvor en demonstrasjonsmarsj med nødvendighet medfører visse ulemper.

Eksempel II: Rumenske aktivister

I 2022 kom EMD til motsatt resultat i en annen sak. Demonstranter i Romania (Bumbeș m.fl.) kunne ikke straffes for å ha lenket seg til et gjerde ved regjeringens parkeringsplass, for å protestere mot regjeringens tillatelse til gruvedrift. Også disse nektet å forlate stedet, slik at både demonstranter og gjerde til slutt ble fraktet bort. Gjerdet ble skadet, men mest av politiet. Heller ikke her var demonstrasjonen varslet, men den var spontan, lite omfattende og uten farlige konsekvenser. EMD konstaterte at staten hadde krenket demonstrasjonsfriheten ved å gi bøter.

Demonstrasjonens form kan også ha betydning. EMD aksepterte i saken Handzhiyski en politisk protest i form av «utkledning» av en statue av en kjent bulgarsk kommunist med nisselue og nissesekk. Dette var å anse som en politisk og satirisk ytring, og kunne ikke straffes.

Eksempel III: Extinction Rebellion

Fra hjemlige forhold er Høyesteretts dom om Extinction Rebellion fra 2022 sentral. Extinction Rebellion hadde sperret Ring 1 i Oslo, med store trafikkproblemer som resultat. Demonstrasjonen kunne medføre fare for liv og helse, mente man, og Høyesteretts begrunnelse ligner på EMDs avgjørelse om bøndene i Litauen. Høyesterett aksepterte at bøter ble ilagt.

Denne saken kan så sammenlignes med en annen sak om Extinction Rebellion, hvor demonstrantene ble frifunnet i tingretten. Også her hadde demonstrantene hindret trafikken, og nektet å etterkomme politiets ordre. Demonstrantene gikk tre i bredden, med ski, på tørr asfalt i en Oslo-gate. De ble båret inn i politibilen og ilagt bot. Dette var ikke «nødvendig i et demokratisk samfunn», mente retten, og demonstrantene ble frifunnet.

Dessuten avgjør Høyesterett i disse dager en tredje rettssak om Extinction Rebellion. Saken gjelder en demonstrant som ikke etterkom pålegg fra politiet om å fjerne seg under en aksjon i Helse- og omsorgsdepartementet. Saken kan minne om det som samtidig foregikk i Akersgata denne uken, utenfor Høyesterett. Der ble Fosen-demonstranter båret bort fra departementene de ikke ville fjerne seg fra. Det var uvanlig kort vei fra Jussens høyborg til gatas realiteter.

Nytt argument

Kanskje havner også noen av denne ukens demonstranter etter hvert som saker innenfor Høyesteretts vegger. I så fall vil de få testet ut et argument som savnes i de andre sakene; at demonstrasjonen knytter seg til gjennomføring av en rettskraftig dom – nemlig Høyesteretts egen dom i Fosen-saken, som slår fast at reineierne på Fosen sine menneskerettigheter er krenket.

Publisert Sist oppdatert

NIMs arbeid med Fosen-saken

NIMs mandat omfatter alle menneskerettigheter Norge er bundet av, inklusive urfolksrettigheter. NIM har siden oppstart i 2015 derfor arbeidet med å fremme samiske rettigheter i ulike sammenhenger.

I 2019 startet vi arbeidet med en rapport om det menneskerettslige vernet som følger av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som ble utgitt i januar 2022: «Menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder». Etter at Fosen-dommen falt i Høyesterett i oktober 2021, har NIM skrevet en rekke kronikker, artikler og brev om nettopp Fosen-saken.

Her følger en oversikt over noe av det NIM har gjort:

 

Alt av NIMs arbeid på urfolksfeltet kan følges på våre temasider for urfolk:

Publisert Sist oppdatert

FNs kvinnekomité kritiserer Norge bl.a. for manglende oppfølging av voldtekt og vold mot kvinner

Mandag kom FNs kvinnekomité med sine anbefalinger til Norge. Der kritiseres blant annet norske myndigheters oppfølging av arbeidet mot voldtekt og vold i nære relasjoner.

– FNs kvinnekomité anbefaler Norge å på ulike måter styrke arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Dette er det viktig at norske myndigheter følger opp, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad.

Dette er tiende gang Norge har blitt hørt av komiteen siden Norge ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981. Forrige gang komiteen fremmet anbefalinger til Norge var i 2017.

– Vold mot kvinner er et stort og vedvarende problem

I anbefalingene fremmer komiteen blant annet kritikk av norske myndigheters innsats mot vold mot kvinner. Komiteen er blant annet bekymret for at forebygging og etterforsking av vold i nære relasjoner ikke er tilstrekkelig prioritert hos politiet, med lang saksbehandlingstid og lavere oppklaringsprosent. Videre peker komiteen på at ett av fire drap er et partnerdrap, og at de aller fleste ofrene er kvinner.

– Vold i nære relasjoner er et stort og vedvarende menneskerettighetsproblem i Norge. Flere rapporter har over tid påpekt dette. I fjor kom for eksempel Riksrevisjonen med en nedslående rapport som avdekket alvorlige svakheter i myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner, sier Mestad.

Tirsdag kom Nasjonalt Kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) med en ny nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge.Den viser en dobling i antall kvinner under 29 år som sier de har blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold.

– Kjønnsbasert vold er en form for kvinnediskriminering, som staten er forpliktet til å avverge blant annet etter Kvinnekonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjon, og Istanbulkonvensjonen. Det finnes en rekke eksempler på at stater er dømt i EMD i saker som har fellestrekk med funnene i Riksrevisjonens rapport, og som Kvinnekomiteen nå kritiserer Norge for, fortsetter Mestad.

Voldtekt

Den ferske omfangsundersøkelsen fra NKVTS viser også at hele 22 prosent av norske kvinner har blitt utsatt for voldtekt.

Kvinnekomiteen fremmer også kritikk av myndighetenes innsats for å etterforske og straffeforfølge voldtekt i anbefalingene til Norge. Komiteen uttrykker blant annet bekymring for at mellom 68 og 78 prosent av anmeldte voldtekter blir henlagt, og at andelen frifinnelser i voldtektssaker er høyere enn for andre forbrytelser.

Komiteen anbefaler blant annet at Norge fornyer sin handlingsplan mot voldtekt, som gikk ut i 2022. De anbefaler også at Norge igangsetter en undersøkelse av bakenforliggende årsaker til den høye henleggelsesprosenten av voldtektssaker, og å endre definisjonen av voldtekt i straffeloven. Videre fremmer komiteen en rekke anbefalinger om bedre forebygging og nedkjemping av vold i nære relasjoner, blant annet ved å gjennomføre anbefalingene i Partnerdrapsutvalgets utredning fra 2020, og å sikre tilstrekkelig tilgang til krisesentre i hele landet.

Skryt av Norge

– Det er viktig å påpeke at komiteen også skryter av Norge. Komiteen påpeker at vi er ranket som et av verdens mest likestilte land, og anerkjenner flere av tiltakene som er gjort siden forrige runde. Men en desto viktigere er det å følge opp de anbefalingene som komiteen kommer med, fordi dette er utfordringer vi har i Norge i dag, og som har store sosiale og samfunnsøkonomiske konsekvenser, sier Mestad.

Onsdag la Menon Economics frem en om samfunnsøkonomiske konsekvenser av vold i nære relasjoner. I rapporten, som er bestilt av Justis- og beredskapsdepartementet, anslås det at vold i nære relasjoner kostet samfunnet 92,7 milliarder kroner i 2021.

­– Dette viser at også at hvis man ikke arbeider aktivt med å forebygge og bekjempe disse problemene har det ekstremt store kostnader.

– Det er bra at regjeringen har begynt på en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og i nære relasjoner og skal sette ned et nytt voldtektsutvalg. NIM oppfordrer dem til å ta med FNs anbefalinger i dette arbeidet, avslutter Mestad.

Andre anbefalinger

Komiteen kommer også med en rekke andre anbefalinger til Norge, blant annet om situasjonen for kvinner i fengsel, ordningen for voldsoffererstatning, håndhevingen av forbudet mot kjønnsdiskriminering, kvinners tilgang til fri rettshjelp, situasjonen for samiske kvinner, og klimaendringenes påvirkning på kvinners liv og helse.

Alle anbefalingene til Norge fra FNs kvinnekomité kan leses på dere nettsider her.

Alle tidligere anbefalinger fra FN er tilgjengelig i NIMs egen oversikt over internasjonale anbefalinger her (engelsk).

Publisert