Metaversrapporten, nå tilgjengelig på engelsk

I desember publiserte NIM i samarbeid med teknologirådet rapporten «Metaverset og menneskerettigheter». Rapporten er nå tilgjengelig på engelsk.

Ambisjonen med rapporten var å gjøre en kartlegging av hva metaverset er og kan bli, og hva det kan bety for folk, samfunn, politikk og menneskerettigheter. Teknologiutviklingen skjer med lynets hastighet, og politikkutvikling henger stadig etter. Selv om det er usikkert hvilken form metaverset vil ta, kan vi ikke vente med diskusjonen om hvilke menneskerettslige implikasjoner det vil få. Målet med rapporten er å stimulere til debatt om neste generasjons internett og menneskerettighetenes vilkår i en virtuell virkelighet.

Den engelske versjonen er tilgjengelig her:

Den norske versjonen er forttsatt tilgjengelig her:

Demokratiforståelse på skoleeierbenken

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 24. april 2023.

Skal vi ha frie valg kan ikke skoleeiere fritt velge hvordan skolevalg skal reguleres.

Husker du oppstyret om Unge Venstres valgkampmateriell i skolevalget 2019? En plakat viste en joint mellom to fingre, og påskriften «Legalize it». Rusbekymrede skoleeiere og rektorer forstod ikke det politiske budskapet, og krevde plakaten fjernet som reklame for hasjbruk.

Ut fra vanlig språktolkning (som kanskje er et læringsmål ikke bare for elever?) var dette en skvetten lesning av plakaten i konteksten politisk valgkamp. Unge Venstre hadde jo programfestet legalisering av narkotika.

Da den fjerde statsmakt tok tak i saken, kom også den andre på banen. Både kunnskapsministeren og statsministeren rykket ut og sa at skolene ikke hadde rett til å gripe inn i Unge Venstres ytringsfrihet, og i vår felles demokratiutøvelse. Det hjalp – etter hvert.

Man kunne kanskje tenke at skolene husket Legalize it-saken. At de i alle fall ikke ville bomme på dét flere ganger. Men det skjedde, i 2021, overfor samme plakat. Og i mars i år, igjen. Repetisjon er all lærings mor. Vi får håpe det holder med repøvelser nå.

Nylig vedtok imidlertid Norges største skoleeier skolevalgreguleringer som kan tyde på at mer trening trengs.

Etter de demokratiske spillereglene kan man regulere både valg og skolevalg, men da for å muliggjøre demokrati, ikke for å hindre det. Man kan ikke utestenge partier med den begrunnelse at lovlige synspunkter bør stilnes, for eksempel. Noe av poenget med demokratiet er jo åpen meningsbrytning – og ikke bare mellom de meningene vi selv synes er oppbyggelige.

Flertallet i Viken fylkesting besluttet før påske at «partier som fremmer hatefulle ytringer, konspirasjonsfortellinger og ekstremt tankegods» ikke får delta på skolenes valgtorg. Og at det er forbudt å distribuere «materiell som fremmer antidemokratiske holdninger eller hat mot grupper i samfunnet».

Om fylkestinget ikke kommer på bedre tanker, og endrer vedtaket sitt, har det nedlagt forbud mot ytringer før de er fremsatt. Fordi «makta» mener de er farlige. Hvilken demokratiforståelse viser det? Demokratiet er jo oss, ikke bare representantene våre: Først når vi, Vanlige Folk™, har hørt hva som faktisk sies, kan vi forholde oss til ytringene, og bestemme oss for å heie på, eller mobilisere mot budskapet. Og først etter at ytringer er fremsatt kan påtalemakten straffeforfølge det som måtte være ulovlig. Derfor bestemmer Grunnloven § 100, 4. ledd at forhåndssensur er forbudt.

Vedtaket er vanskelig å forene med resten av § 100 også. Ikke bare fordi det ikke er i lovs form, som er grunnvilkåret for ytringsinngrep. Men fordi det åpner alt for mange spørsmål den enkelte rektor må gruble på. Og svare godt ut, siden de, som utøvere av offentlig myndighet, har en selvstendig plikt til å følge Grunnloven:

Hatefulle ytringer er forbudt, men forbudet er ikke klarere enn at Høyesterett i fjor delte seg 3-2 over hva som er «hatefullt». I rettsstatlige demokratier håndheves uansett straffebud av påtalemakten, ikke rektorer.

Er «konspirasjonsfortellinger» å fremholde labteorien om koronaviruset? Å stille spørsmål ved om vaksinene er god pandemihåndtering? Å anse den EU-servile hovedstatseliten som årsak til de høye strømprisene? Hva er «ekstremt tankegods»? Er det Rødts revolusjonære drømmer? Eller kan de fleste partiers ideologiske løsningsforslag anses ekstreme, om man bare ser dem fra tilstrekkelig uenig hold?

Hva «fremmer antidemokratiske holdninger»? Platons idé om at filosofkonger burde styre? John Stuart Mills, om at velutdannede borgere burde ha flere stemmer? Sosialisme, som Alexis de Tocqueville anså uforenlig med demokrati? Må KrF holde seg borte fra valgtorgene siden de fremholder at det bare finnes to kjønn? Høylytte stemmer anser for tiden dette for å fremme «hat mot enkelte grupper i samfunnet».

Flertallet hadde neppe noe av dette i tankene. Og det er lett å forstå de gode hensiktene bak Vikens vedtak. Målet er ikke autoritært, det er «å fremme elevenes demokratiforståelse, oppslutning om demokratiske verdier og demokratiets spilleregler».

Målet kan oppnås – hvis skolene, fremfor å følge vedtaket, bruker det som utgangspunkt for å diskutere hvordan valg kan og bør reguleres på en måte som gir oppslutning om demokratiske verdier.

Anmodning om en forsterket fellesskapsavdeling for kvinner og en helhetlig undersøkelse av situasjonen til kvinnelige innsatte med helse- og omsorgsbehov

NIM-B-2023-008
Anmodning om en forsterket fellesskapsavdeling for kvinner og en helhetlig undersøkelse av situasjonen til kvinnelige innsatte med helse- og omsorgsbehov (pdf) 114.44 KB

I et brev til Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet ber NIM sammen med LDO og Advokatforeningen anmodet myndighetene om å bedre den alvorlige situasjonen for kvinnelige innsatte med helse- og omsorgsbehov, spesielt den akutte situasjonen ved Bredtveit fengsel- og forvaringsanstalt.

I brevet etterlyses tre tiltak:

  1. Behovet for en permanent, forsterket fellesskapsavdeling for kvinner.
  2. Behovet for en kartlegging av behov for straffavbrudd på grunn av enkteltinnsattes helsetilstand.
  3. Behovet for en helhetlig undersøkelse av situasjonen kvinner i norske fengsler.

Innspill til representantforslag om å bedre livs- og boforholdene for enslige mindreårige asylsøkere

NIM-H-2023-019
Innspill til representantforslag om å bedre livs- og boforholdene for ema (pdf) 163.70 KB

NIM har gitt innspill til representantforslag om å bedre livs- og boforholdene til enslige mindreårige asylsøkere. NIM har over tid fulgt situasjonen til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år i Norge. I innspillet gir vi noen anbefalinger om hva som skal til for å sikre denne gruppens menneskerettighetsvern.

Innspill til representantforslag om granskning av asylbarn som forsvinner

NIM-H-2023-018
Innspill til representantforslag om asylbarn som forsvinner (pdf) 159.94 KB

NIM har gitt innspill til representantforslag om asylbarn som forsvinner fra asylmottak og omsorgssentre. NIM viser til at forsvinninger kan utgjøre en risiko for menneskerettighetsbrudd, og anbefaler en bredere gjennomgang av rutiner og praksis for å sikre disse barnas rettigheter.

Uriktige premisser og gal konklusjon

Kronikk av Jenny Sandvig, fagdirektør NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 18. april 2023.

Menneskerettsdomstolen kan styrke demokratiet i klimaspørsmål og beskytte sårbare individer mot livstruende og irreversibel skade.

I en kommentar i DN 10. april spår Kjetil Wiedswang at avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) i pågående saker om klima kan få «eksplosiv politisk kraft» til fremme av et «elitedrevet politisk» klimastrev på tvers av folkeviljen.

Hans analyse bygger på uriktige premisser, og konklusjonen blir derfor gal.

For det første: Det er ikke riktig at de eldre kvinnene i den første klimasaken for EMD bare mener at hetebølger som følge av klimaendringer er helseskadelige. Klagen deres er forankret i forskning som viser at heten i Sveits allerede tar liv. Bare i Zürich har minst 1700 mennesker allerede mistet livet til hete, som såkalte attribusjonsstudier med høy sikkerhet tilskriver klimaendringene.

Selv i Oslo kan 46 prosent av heterelaterte dødsfall fra 1991 til 2016 tilskrives klimaendringer, cirka 158 dødsfall.

Eldre kvinner er den befolkningsgruppen som, ved siden av spedbarn og gravide kvinner, er mest sårbare for å miste livet i slik hete. Ettersom dødeligheten fra ekstrem hete øker eksponentielt ved ytterligere oppvarming, og tilpasningstiltak påviselig gir fånyttes beskyttelse, krever klagerne at Sveits kutter utslipp for å begrense oppvarmingen til maksimalt 1,5 grader.

For det andre: Det stemmer ikke at utslippskutt for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader vil påtvinge Sveits et politisk mål staten ikke ønsker selv. Tvert imot har Sveits og 193 andre stater, inklusive Norge, forpliktet seg til 1,5-gradersmålet. Overfor EMD argumenterte Sveits også for at befolkningen ønsker at dette målet nås.

Domstolskontroll med om staten kutter utslipp som nødvendig for å nå et temperaturmål det er politisk enighet om, vil muliggjøre demokratisk ansvarliggjøring og informere offentlig debatt om planlagte kutt er tilstrekkelige. Det styrker demokratiet.

Uansett, dersom nåværende flertall bruker opp det gjenværende karbonbudsjettet, vil det uunngåelig innsnevre det politiske handlingsrommet og rettighetene til yngre generasjoner. Beskyttelse av lik demokratisk handlefrihet og rettigheter over tid krever derfor kontroll av utslippskutt nå.

For det tredje: Det er ikke riktig at de fleste tilsvarende søksmål reist for nasjonale domstoler har hatt negativt utfall for saksøkerne. Tvert om. De fleste søksmål reist for europeiske nasjonale domstoler med krav om kutt i utslipp har ført frem. Domstoler i Tyskland, Nederland, Belgia, Irland, Frankrike og Storbritannia har alle gitt saksøkerne medhold i at statene må kutte mer eller planlegge bedre for utslippskutt frem til netto null.

Slutningen om at en dom fra nederlandsk høyesterett i 2019 kan forklare et lokalvalg i 2023 er også besynderlig. Det dommen gikk ut på var at Nederland måtte kutte minst 25 prosent innen utgangen av 2020 målt mot 1990 for å sikre nederlandske innbyggeres liv og helse, i samsvar med FNs klimapanels reduksjonsbane for utviklede land. Det har nederlandske myndigheter fullt ut fulgt opp (mens Norge i samme periode kuttet 4,7 prosent).

Dommen foreskrev intet om kutt etter 2020, ei heller i hvilke sektorer eller på hvilken måte utslippene skulle ned. Dette er politiske valg. Dommen forklarer dermed ikke fremveksten av et politisk opposisjonsparti tuftet på motstand mot et spesifikt kutt i nitrogenoksider fra landbruket flere år senere.

I en nylig sak der forurensning over tid forårsaket forhøyet sykelighet i befolkningen, stilte EMD krav om at staten aktsomt kuttet utslipp for å beskytte egne innbyggeres rett til fysisk integritet. De øverste domstoler i Tyskland og Nederland har avklart at tilsvarende gjelder for kutt av klimagassutslipp der, også basert på retten til liv. Det gjenstår å se om EMD vil bekrefte denne tolkningen i saken mot Sveits, og i påfølgende saker mot Frankrike og andre europeiske stater, inklusive Norge.

Wiedswangs konklusjon om at dommere dømmer, ressurser avgjør, kan uansett ikke stå seg. I en rettsstat dømmer dommere nettopp fordi ressurser ikke alltid avgjør rett fra galt.

Særlig gjelder det grunnleggende rettigheter gitt til beskyttelse av sårbare individer og mindretall.

For ordens skyld: Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er sammen med alle andre nasjonale institusjoner for menneskerettigheter i Europa tredjepart i nevnte klimasaker for EMD.

Urfolkssaker på agendaen i FN

I dag går startskuddet for FNs permanente forum for urfolkssaker i New York. For 22. gang samles urfolk fra hele verden for å diskutere urfolksrettigheter- og utfordringer, på det som er å regne som verdens viktigste møteplass for urfolk.

Hva er FNs permanente forum for urfolkssaker?

FNs permanente forum for urfolkssaker ble etablert av FN i 2000, og møttes for første gang i FNs hovedkvarter i New York 2002. Forumet har 16 medlemmer, der halvparten er utpekte urfolksorganisasjoner, og den andre halvparten er regjeringer fra syv regioner i verden. Norge har vært aktivt med i arbeidet for å etablere urfolksforumet, og sender flere representanter hvert år.

Forumet er et rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd, og har som oppgave å gi råd og anbefalinger i saker som angår verdens urfolk innenfor temaene:

  • økonomisk og sosial utvikling
  • kultur
  • utdanning
  • helse
  • menneskerettigheter

I tillegg til disse temaene, fokuserer forumet årlig på et utvalgt tema innenfor mandatet. Forumet fungerer gjennom dette som en internasjonal arena for diskusjon mellom FNs medlemsstater, representanter for urfolk og andre FN-organer. Forumets medlemmer avgir en årlig rapport med anbefalinger til FNs økonomiske og sosiale råd basert på disse diskusjonene. Anbefalingene kan dreie seg om forhold som for eksempel berører medlemsstatene, ulike FN-organer, organisasjoner, finansieringssystemer eller næringslivet.

FNs permanente forum for urfolkssaker er også en viktig arena for såkalte «side events», altså seminarer som arrangeres ved siden av de formelle diskusjonene. Ofte arrangeres det side events på tvers av land. Temaene varierer, men den røde tråden er urfolksspørsmål.

Om årets forum

Årets forum arrangeres fra 17. til 28. april, og har som tema en rettighetsbasert tilnærming til urfolk, klimaendringer og helse.

Ifølge FNs klimapanel (IPCC) har verdens gjennomsnittstemperatur økt med 1,2 grader fra førindustriell tid og frem til i dag. Gjennomsnittstemperaturen i arktiske områder øker fire ganger raskere enn i andre områder. Endringer i naturen påvirker alle på ulike vis, ikke minst urfolk som har tradisjoner og kulturer tett knyttet til bruk av naturen.

En ny rapport fra Samerådet, utarbeidet på oppdrag fra Sametinget, viser at klimaendringer påvirker de grunnleggende forutsetningene for samenes naturbruk og tradisjonelle næringer på mange måter. For eksempel påvirker klimaendringene reindriften negativt, blant annet gjennom hyppigere beitekriser, der regn fryser på snølagte beiter slik at reinsdyrene ikke kommer seg ned til lavet. Slike beitekriser var i tidligere tider sjeldne, men skjer nå omtrent annethvert år (2017, 2020 og 2022).

I andre urfolksområder forekommer hetebølger som i enkelte regioner kan skape skogbrann eller tørke, mens andre regioner oversvømmes på grunn av smeltevann. I enkelte områder risikerer dessuten øysamfunn å forsvinne fordi havnivået blir høyere.

I tillegg til at klimaendringene i seg selv har negative konsekvenser for urfolksrettigheter, kan også tiltak for å motvirke klimaendringene lede til inngrep i urfolks tradisjonelle bruksområder, for eksempel gjennom etablering av arealkrevende vindkraft som skal bidra med fornybar energi, og redusere bruk av fossile brensler. Fosen-saken har vist at dette kan være problematisk i forhold til samenes menneskerettslige vern og særlig beskyttelsen av retten til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, som også omfatter reindrift som en beskyttet form for kulturutøvelse. Menneskerettighetene har en rekke andre bestemmelser som bidrar til å sikre urfolks helse, språk, kultur, næringer og samfunnsliv, og at urfolk har en rett til deltakelse i beslutningsprosesser.

Diskusjoner om slike rettighetsdimensjoner i etterkant av Fosen-saken førte til en økning i andelen hat og hets mot samer, som understreker friksjonene som ligger i diskusjonene om det grønne skiftet, arealinngrep i samiske områder og forståelsen for urfolksrettigheter som minoritetsvern. Klimaendringenes konsekvenser for menneskers livsvilkår, kan derfor gi komplekse og sammensatte problemstillinger i forhold til menneskerettighetene.

NIMs deltakelse

NIM vil være til stede under den første uken av årets forum. Formålet med deltakelsen er å belyse og sette norske urfolksspørsmål på agendaen. NIM planlegger å ha møter med en rekke aktører fra ulike land om alt fra hvordan klimakrisen berører urfolk, og samtaler om hvordan hat og hets mot urfolk bedre kan forebygge og bekjempes.

I tillegg skal NIM sammen med Sametinget, den norske FN-delegasjonen i New York og Indigenous Peoples Organisation Australia arrangere en side event med temaet «Can Human Rights Protect Indigenous Peoples from Climate Harm?».

NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten

NIM-H-2023-017
Høringsuttalelse fra NIM - Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten (pdf) 303.93 KB

NIM har avgitt høringsuttalelse til NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten, hvor Straffelovrådet har foreslått en rekke endringer i straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd.

Oppsummering av NIMs innspill

Seksuell omgang uten samtykke bør være straffbart for å verne om seksuell selvbestemmelse og fysisk og psykisk integritet, samtidig som lovskravet ivaretas på en betryggende måte. Det er nødvendig for å ivareta menneskerettslige forpliktelser. På denne bakgrunn støtter NIM forslaget om å utvide voldtektstraffebudet med et nytt straffalternativ i utkastet § 294 b) som rammer den «som har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for det i ord eller handling».

Straffelovrådet går samtidig ikke inn for et straffalternativ i det strengeste straffebudet mot seksuallovbrudd (dagens voldtektstraffebud) som rammer den som «på annen måte har seksuell omgang med noen som ikke deltar frivillig». Rådet antar at et slikt straffebud vil stå en i et spenningsforhold til kravet om presisjon fra lovgivers side ved utformingen av straffebud som følger av lovskravet etter menneskerettighetene. NIM er enig i at en slik ordlyd er upresis, gitt at skyldkravet her er grov uaktsomhet og derfor vil det kunne være problematisk opp mot legalitetsprinsippet, se punkt 3.3.

Etter rådets forslag vil tilfeller av seksuell omgang uten samtykke også der en person ikke gir uttrykk for å ikke ville det i ord eller handling, etter forholdene kunne falle inn under utkastets § 292 om straff for seksuelt krenkende berøring. Vi anbefaler å presisere rekkevidden av straffansvaret på dette punktet nærmere, utover det som fremgår av utredningen. Rådets utkast til straffebudet om seksuelt krenkende berøring fanger videre opp seksuelle handlinger uten samtykke av svært forskjellig karakter, alvorlighetsgrad og straffverdighet.

Departementet bør vurdere om seksuell omgang som etter forslaget skal falle inn under straffebudet om seksuelt krenkende berøring, heller bør skilles ut i et eget straffebud for å reflektere handlingens alvorlighet. Departementet vil i så fall kunne bygge videre på rådets skisse om seksuell omgang med noen som ikke deltar frivillig, forutsatt at skyldkravet ved et slikt straffebud er fortsett. Det kunne gjøre det lettere å sikre en strafferamme som er tilpasset handlingen. Videre vil det kunne sikre en strafferettslig kvalifikasjon som reflekterer alvorligheten av integritetskrenkelsen som seksuell omgang uten samtykke innebærer. Det kan bidra til en bedre beskyttelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten i tråd med menneskerettslige føringer.

Les hele høringsuttalelsen i lenken over.

Forespørsel om møte med sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste

Forespørsel om møte med sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (pdf) 156.93 KB

NIM har sendt en forespørsel om møte med sjefen for politiets sikkerhetstjeneste. I brevet løfter vi frem utvalgte problemstillinger som vi ønsker å diskutere, herunder de vedtatte endringene i politiloven og politiregisterloven om PSTs etterretningsoppdrag og bruk av åpent tilgjengelig informasjon. NIM var, på linje med en rekke andre aktører, kritiske til lovforslaget da det ble sendt på høring, og pekte da særlig på at forslaget etter vårt syn var inngripende og fordret bedre tilstrekkelige kontrollmekanismer for å ivareta menneskerettslige krav. Det ble gjort enkelte endringer i selve loven, men på høringen i Justiskomiteen på Stortinget hadde vi, som de andre aktørene som deltok, fremdeles innsigelser.

Les våre tidligere innspill her:

Ny dom i Høyesterett om sivil ulydighet

Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Olav Benum.

Det menneskerettslige vernet av fredelige, sivile ulydighetsaksjoner er et høyaktuelt tema. De siste årene har det falt en rekke dommer som gir veiledning til dette spørsmålet, både nasjonalt og internasjonalt.

31. mars i år avsa Høyesterett en ny dom om sivil ulydighet og vernet etter forsamlingsfriheten etter Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 11 (HR-2023-604-A). Den ferske dommen gir avklaringer om hvor sterkt myndighetene kan reagere mot fredelige demonstrasjoner, og frifinner en aktivist i miljøbevegelsen Extinction Rebellion.

Sakens bakgrunn og hovedspørsmål

I august 2021 gjennomførte miljøorganisasjonen Extinction Rebellion en rekke demonstrasjoner i Oslo mot norsk klimapolitikk. Klimaaktivistene hadde varslet politiet om et aksjonstog 25 august, men noen av aktivistene tok seg også inn i Helse- og omsorgsdepartementets resepsjonsområde. Resepsjonen var åpen for allmennheten og tiltalte i dommen var en del av en gruppe som satt ved inngangsslusen inne i lokalet. Etter flere timer ba departementet politiet om å fjerne demonstrantene. Demonstrantene fulgte ikke politiets anmodning og mottok senere pålegg om å forlate området.

Tiltalte i dommen ble pågrepet og ved forelegg siktet for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 for å ha unnlatt å rette seg etter pålegg fra politiet. Demonstranten ble holdt i politiarrest i 6 timer og 40 minutter, og ilagt et forelegg på 8000 kr for å ha unnlatt å etterkomme politiets pålegg (avsn. 72).

Spørsmålet i saken var om straffesanksjonene krenket demonstrantens rett til å delta i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Myndighetene kan begrense demonstranters rett når inngrepet har hjemmel i lov, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. I forholdsmessighetsvurderingen er flere momenter av interesse, blant annet arten av og alvoret i den samlede straffesanksjonen aktivisten pålegges, demonstrasjonens art og hvor forstyrrende den er, om det er sammenheng mellom budskapet og den som demonstrasjonen rettes mot, og om det finnes effektive og tilgjengelige alternative ytringsmåter (avsn. 38).

Høyesteretts vurderinger av straff og menneskerettighetene

Høyesterett delte drøftelsen av straffereaksjonens lovlighet inn i tre etapper: (i) politiets pålegg, (ii) pågripelsen og frihetsberøvelsen og (iii) straffereaksjonen og den samlede proporsjonalitetsvurderingen, før de til slutt vurderte den samlede forholdsmessigheten av inngrepene.

I vurderingen av om politiets pålegg var et forholdsmessig inngrep, viste Høyesterett til at myndighetene måtte utvise en viss toleranse, selv om aksjonen ikke var varslet slik politiloven § 11 krever. Demonstrantene rettet sitt politiske budskap direkte mot myndighetene og skapte ikke sjenanse for andre. Til tross for at demonstrantene hindret en rømningsvei, representerte dette en mindre sikkerhetsrisiko sammenliknet med for eksempel veiblokader, og aksjonen var heller ikke til hinder for departementets daglige drift. Samtidig mente Høyesterett at departementet og politiet utviste betydelig toleranse ved at demonstrantene fikk fremføre budskapet i flere timer. De kunne uansett fortsette aksjonen utenfor bygningen. Høyesterett kom derfor til at pålegget var forholdsmessig.

Saken står i en særegen stilling når det gjelder pågripelsen og den etterfølgende frihetsberøvelsen. Utover at demonstranten var en svensk statsborger, ble det ikke påvist en objektiv og konkret fluktfare, slik straffeprosessloven § 171 andre ledd krever. Frihetsberøvelsen manglet derfor hjemmel i lov, i strid med EMK art. 5. Det manglende pågripelsesgrunnlaget ble derfor avgjørende for at Høyesterett kom til at den uhjemlede frihetsberøvelsen var et brudd på menneskerettighetene.

Men Høyesterett stoppet ikke der. Uavhengig av det manglende pågripelsesgrunnlaget, stilte Høyesterett etter EMK artikkel 11 spørsmål ved nødvendigheten og forholdsmessigheten av å holde demonstranten frihetsberøvet i 6 timer og 40 minutter (avsn. 71). Lengden på frihetsberøvelsen måtte særlig ses i lys av siktelsen og den begrensede forstyrrelsen den politiske aksjonen innebar. Selv om denne avveiningen ikke kom på spissen i saken, indikerer Høyesteretts uttalelser på at timelange frihetsberøvelser som reaksjon mot mindre farlige sivile ulydighetsaksjoner, er et tyngende inngrep som fort kan gå lenger enn det som er nødvendig for å forebygge offentlig uorden.

Høyesterett gikk til slutt inn på straffereaksjonen og den samlede proposjonalitetsvurderingen. Høyesterett tok ikke stilling til om demonstranten kunne ha vært ilagt et forelegg for unnlatelsen av å rette seg etter politiets pålegg, eventuelt etter en kortere frihetsberøvelse enn 6 timer og 40 minutter. Det avgjørende var at straffesanksjonen måtte ses i sammenheng med den uhjemlede pågripelsen og frihetsberøvelsen, slik at «inngrepet samlet sett ikke var forholdsmessig og nødvendig for å ivareta» hensynet til ro og orden og andres rettigheter (avsn. 76).

Oppsummert gjelder HR-2023-604-A et særegent tilfelle hvor politiets manglende pågripelsesgrunnlag preger Høyesteretts vurdering av om myndighetenes reaksjon mot demonstranten krenket menneskerettighetene. Samtidig kommer Høyesterett med sentrale avklaringer for hvordan man skal vurdere forholdsmessigheten av pålegg om fjerning, og frihetsberøvelse, ved fredelig sivil ulydighet. Pålegg om fjerning anses ikke som særlig inngripende og vil ofte kunne aksepteres, mens timelange frihetsberøvelser mot fredelige og lite farlige aksjoner vil lettere kunne anses som uforholdsmessig. Disse avklaringene, lest i lys av HR-2022-981-A, er viktige å ta med seg for politi, påtalemyndigheten og andre.

NIM har også tidligere skrevet flere artikler om temaet sivil ulydighet:

Artikkel hos Jurudika innsikt: «Er sivil ulydighet for klima beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten»