Side 20 – Norges institusjon for menneskerettigheter

NIMs årsmelding for 2022

DOK6-2022-2023

I dag overleverte NIMs styreleder Marit Berger Røsland og direktør Adele Matheson Mestad årsmeldingen for 2022 til stortingspresident Masud Gharahkhani. Årsmeldingen inneholder anbefalinger til Stortinget om blant annet Fosen-saken og soningsforhold i norske fengsler.

2022 har vært et turbulent år på flere områder. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har ført mange mennesker på flukt, også til Norge. Flere saker om justismord har satt tilliten til rettsstaten på prøve, og angrepet under Oslo Pride skapte frykt og uro. I slike tider er det viktig å minne om menneskerettighetenes grunnleggende funksjon og betydning, sier styreleder Røsland.

For å bedre menneskerettighetssituasjonen i Norge, fremmer NIM fem anbefalinger til myndighetene.

Selv om menneskerettighetene har et sterkt vern i Norge, viser NIMs årsmelding for 2022 likevel at det finnes en rekke utfordringer. Formålet med meldingen er å gi stortingsrepresentantene en god oversikt over utviklingen på menneskerettighetsfeltet, slik at de kan styrke ivaretakelsen av menneskerettighetene, sier direktør Mestad.

Institusjonen fremmer fem anbefalinger innenfor disse temaene:

Reparasjon av menneskerettighetskrenkelse i Fosen-saken
Barn og ulovlige rusmidler
Hatefulle ytringer og hets
Soningsforhold for innsatte
Kommuners menneskerettighetsansvar

Flere av anbefalingene knytter seg til forhold som har vært påpekt over flere år, som situasjonen til innsatte eller kommunenes menneskerettighetsansvar i for eksempel barnevernssaker, sier Mestad.

Også utfordringer knyttet til hat og hets er en gjenganger hvor NIM foreslår konkrete tiltak.

NIM har gjennom året gjentatt tidligere års anbefalinger, som for eksempel behovet for styrking av den norske klimaloven. FNs klimapanel har advart om at vinduet for å sikre en levelig fremtid for alle er i fred med å lukkes, og Norge har i FNs generalforsamling stemt for en resolusjon som betegner klimaendringene som en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene. NIMs direktør mener denne erkjennelsen må omsettes til handling, både i lov og praksis.

For NIM som institusjon var 2022 et aktivt år. I løpet av året lanserte NIM åtte nye rapporter og avga 59 høringsuttalelser, innspill og brev til regjeringen, Stortinget og andre instanser. I tillegg avga NIM to innspill til FNs overvåkningsorganer om den norske menneskerettighetssituasjonen.

Les årsmeldingen her:

Historisk klimahøring i EMD

Onsdag 29. mars i Strasbourg holder storkammeret i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en høring i klimasaken KlimaSeniorinnen mot Sveits. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) vil holde innlegg i saken på vegne av 46 menneskerettighetsinstitusjoner i Europa, som tredjepart.

Dette er en historisk hendelse. EMD beslutter kun å behandle saker i storkammeret når en sak reiser så viktige spørsmål at avgjørelsen vil kunne få stor betydning for rettighetsvernet etter EMK. Det er også første gang at EMD behandler en sak om klima.

EMD behandler to klimasaker i storkammer denne dagen, den nevnte KlimaSeniorinnen mot Sveits og Carême mot Frankrike. Begge sakene gjelder spørsmålet om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 2 og 8 forplikter stater til å kutte utslipp for å beskytte retten til liv og privatliv.

Dette handler sakene om

I KlimaSeniorinnen mot Sveits argumenterer fire eldre kvinner og en klimaforening for at Sveits krenker sin positive forpliktelse til å beskytte deres rett til liv og helse mot farlige hetebølger fordi Sveits verken har tilstrekkelig ambisiøse klimamål eller gjør nok for å kutte klimagassutslipp.
I Carême mot Frankrike klager en fransk borgemester over manglende utslippskutt fra staten som fører til blant annet flere farlige hetebølger og havstigning i kystbyen Grande-Synthe.
Utfallet av sakene vil avklare hvilket menneskerettslig vern de 675 millionene som er beskyttet av EMK i hele 46 land – også i Norge – har mot klimaendringene. De endelige dommene vil også ha betydning for en rekke pågående klimasøksmål i hele Europa, blant annet EMDs behandling av den norske klimasaken Greenpeace m.fl. mot Norge.

Amicus curiae

NIM har tidligere, på vegne av det europeiske nettverket for nasjonale institusjoner for menneskerettigheter (ENNHRI), sendt skriftlige tredjepartsintervensjoner, såkalte amicus curae, i disse sakene.

Du kan lese mer om dette her.

Det muntlige tredjepartsinnlegget i KlimaSeniorinnen mot Sveits vil bli holdt av Jenny Sandvig, fagdirektør i NIM, på vegne av ENNHRI.

Tilgjengelig for pressen

NIM er tilgjengelig for pressen i forkant og etter høringen. NIM er representert i Strasbourg av nevnte fagdirektør Jenny Sandvig, samt seniorrådgiver Peter Dawson og rådgiver Hannah Brænden.

Kommunikasjonsrådgiver i NIM, Magnus Eide, er tilgjengelig i Oslo som koordinerende presseansvarlig.

Tallgrunnlag EMD-dommer 2022

Oversikt over EMKspørsmål i norske saker

Land	Domfellelser	ingen domfellelse	Andel domfellelser
Monaco	3	1	75 %	4
Andorra	4	3	57 %	7
Liechtenstein	8	2	80 %	10
San Marino	14	5	74 %	19
Island	27	8	77 %	35
Irland	25	11	69 %	36
Luxembourg	37	12	76 %	49
Danmark	22	31	42 %	53
Estland	49	17	74 %	66
Montenegro	65	4	94 %	69
Norge	45	27	63 %	72
Albania	78	7	92 %	85
Kypros	76	9	89 %	85
Bosnia-Hercegovina	108	7	94 %	115
Sverige	62	62	50 %	124
Malta	106	20	84 %	126
Georgia	118	21	85 %	139
Nederland	98	51	66 %	149
Latvia	130	29	82 %	159
Armenia	163	6	96 %	169
Finland	142	36	80 %	178
Nord-Makedonia	168	15	92 %	183
Spania	143	56	72 %	199
Sveits	131	84	61 %	215
Tsjekkia	197	27	88 %	224
Litauen	173	58	75 %	231
Serbia	217	19	92 %	236
Belgia	211	53	80 %	264
Aserbajdsjan	263	3	99 %	266
Portugal	285	23	93 %	308
Tyskland	202	133	60 %	335
Østerrike	286	81	78 %	367
Slovenia	346	24	94 %	370
Slovakia	378	13	97 %	391
Kroatia	406	66	86 %	472
Storbritannia	329	146	69 %	475
Moldova	492	44	92 %	536
Ungarn	612	21	97 %	633
Bulgaria	723	52	93 %	775
Frankrike	785	200	80 %	985
Hellas	969	45	96 %	1014
Polen	1057	137	89 %	1194
Romania	1541	91	94 %	1632
Ukraina	1800	23	99 %	1823
Italia	1915	81	96 %	1996
Russland	3317	121	96 %	3438
Tyrkia	3458	100	97 %	3558

Oversikt over EMK-spørsmål i saker mot Norge

EMK-spørsmål	Krenkelser	Ikke Krenkelser	Nye i 2022
Frihetsberøvelse (art. 5)	1	1
Retten til domstolsadgang (art. 6)	1	1
Uskyldspresumsjonen (art. 6)	4	2
Dommerinhabilitet (art. 6)	2	1
Retten til tilstedeværelse rettssak (art. 6)	1	1
Kontradiksjon og krysseksaminasjon (art. 6)	2
Domstolens begrunnelsesplikt (art. 6)	1	1
Muntlig domstolsbehandling (art. 6)		1
Lang saksbehandlingstid (art. 6)	2	2
Utvisning utlendinger (art. 8)	3	3	1 (ikke krenkelse)
Barnevern (art. 8)	16	6	1 (krenkelser) 1 (ikke krenkelse)
Ærekrenkelser/privatlivets fred (art. 8)	2	2
Familie- og privatlivsvern øvrig (art. 8)	2	5	1 (ikke krenkelse)
Ytrings- og pressefrihet (art. 10)	6	1
Forsamlings- og foreningsfrihet (art. 11)		1
Eiendomsrett (P–1–1)	1	1	1 (ikke krenkelse)
Religionsfrihet i skolen (P–1–2)	1
Forbudet mot dobbeltstraff (P–7–4)		1

I noen av sakene har EMD behandlet brudd på flere EMK-bestemmelser. Derfor er det totale antallet krenkelser og ikke-krenkelser i over- sikten noe høyere enn antallet saker mot Norge.

NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven

NIM-H-2023-013

NIMs høringsuttalelse - NOU 2022 -15 Utleverings- og arrestordreloven (pdf) 243.49 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM har avgitt høringsuttalelse til NOU 2022: 15 om Utleverings- og arrestordreloven. Spørsmål om utlevering og overlevering reiser noen dilemmaer. Det kan tenkes at en sak blir best opplyst når den behandles i samme land som den kriminelle handlingen ble begått, og straffeforfølging av kriminalitet er viktig for å ivareta rettighetene til ofrene. På den andre siden kan forutsetningene for soningsforhold og andre forhold av betydning for rettighetene til personer som utleveres eller overleveres være vesentlig annerledes i andre land.

Menneskerettighetene, som forbudet mot nedverdigende behandling eller straff og kjernen i kravet til en retterferdig rettergang, er en del ganger til hinder for utlevering og overlevering. Samtidig er menneskerettighetene ikke alltid til hinder for overlevering ved risiko for alle krenkelser i mottakerlandet. Det kan gjelde alt fra f.eks. lang saksbehandlingstid ved domstolsbehandling og risiko for soningsforhold som ikke oppfyller EMK artikkel 8, retten til privat- og familieliv. NIM gir i høringen merknader til hvordan risikoen for menneskerettighetskrenkelser kan minimeres.

Ny rapport om styrking av kommunane sitt arbeid mot diskriminering og rasisme

21. mars er FNs internasjonale dag mot rasediskriminering. Sidan 1966 har dagen blitt brukt til å setje fokus på diskriminering på grunn av rase, hudfarge, avstamming, og nasjonalt eller etnisk opphav.

Det er ein menneskerett å ikkje verte utsett for diskriminering. Dette følgjer mellom anna av Grunnlova § 98 og FNs rasediskrimineringskonvensjon, og staten er forplikta til å sikre denne retten for ein kvar. Forbodet mot diskriminering er også nedfelt i mellom anna likestillings- og diskrimineringslova.

Ny rapport om styrking av kommunane sitt arbeid

Nyleg fekk me ny kunnskap om korleis sentrale og lokale myndigheiter betre kan arbeide for å hindre diskriminering og rasisme. Den 14. mars publiserte Proba Samfunnsanalyse ein rapport som kan bidra til å gi norske sentrale myndigheiter rettleiing til korleis dei kan hjelpe kommunane i arbeidet deira mot rasisme og diskriminering. Rapporten er bestilt av Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Integrerings- og mangfaldsdirektoratet.

I rapporten kartlegg Proba norske kommunar sitt arbeid mot rasisme og diskriminering. Rapporten byggjer data samla inn gjennom intervju og ein kvalitativ studie av rettleiingsmateriell, handlingsplanar og skildringar av god praksis. Kartlegginga viser at det er store forskjellar i dei ulike typane lokale tiltak som er utarbeida innanfor områda inkludering, rasisme og diskriminering. Det er relativt få døme på tiltak og prosjekt som inneberer aktivt arbeid for å motarbeide, førebygge eller handtere rasisme. Vidare er det få tiltak som er retta mot majoritetsbefolkninga.

Proba konkluderer med at arbeidet mot diskriminering og rasisme i norske kommunar bør verte styrka, og fremjar ei rekkje tilrådingar om korleis handlingsplanar, rettleiingsmateriell og døme på god praksis kan verte gjort meir kjende og tilgjengelege for kommunane. Dei tilrår mellom anna at statlege aktørar som departement, direktorat og statsforvaltarar i større grad tek i bruk etablerte formidlingskanalar, og at ressursar og døme som vert formidla til kommunane bør verte knytt til kommunane si aktivitets og utgreiingsplikt etter likestillings- og diskrimineringslova. Vidare tilrår Proba at nasjonale myndigheiter bør kommunisere tydelege forventningar ut til kommunane om at arbeidet mot diskriminering på grunn av etnisitet og religion skal ha ein sentral plass i utgreiinga.

Kommunane sine utfordringar

Rapporten frå Proba er ikkje den første rapporten om kommunalt arbeid mot diskriminering og rasisme publisert i nyare tid. I februar 2022 publiserte Rambøll ein rapport om norske kommunar sitt arbeid mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion. Rapporten er skrive på bakgrunn av ein kvantitativ spørjeundersøking retta mot kommunar i Noreg, i tillegg til fokusgruppeintervju med fem utvalde kommunar. Også denne rapporten er bestilt av Bufdir.

Eit av hovudfunna i rapporten er at berre halvparten av respondentane i utvalet svarte at kommunen hadde få eller ingen utfordringar med rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion. Vidare rapporterte 43 prosent av kommunane at dei hadde nokre utfordringar. Utfordringane som går att hjå respondentane er hets og hatefulle ytringar, mobbing på skulen, og mobbing og diskriminering på barn og unge sine fritidsarenaar. Vidare, på spørsmål om barrierar i arbeidet mot rasisme og diskriminering, peika ein tredjedel av kommunane på kapasitet som ei stor utfordring. Andre utfordringar som blei framheva var manglande kunnskap og kompetanse og utfordringar knytt til kommuneøkonomien.

Kommunane sitt ansvar for å hindre diskriminering og rasisme

I tillegg til at staten er forplikta til å sikre retten til ikkje-diskriminering, har kommunane har eit sjølvstendig menneskerettsansvar. Dette følgjer mellom anna av Grunnlova § 92, og inneberer at kommunane skal ivareta menneskerettane i alle aspekt av sitt virke. Dette gjeld også plikta til å sikre retten til ikkje-diskriminering for ein kvar.

Samstundes er kommunane avhengig av rammer gitt av sentrale myndigheiter. NIM meiner at den ferske rapporten frå Proba gir nyttig rettleiing om korleis sentrale myndigheiter kan hjelpe lokale myndigheiter å betre arbeidet mot rasisme og diskriminering, og følgjeleg betre sikre retten til ikkje-diskriminering.

Rapporten frå Proba Samfunnsanalyse er tilgjengeleg her (imdi.no).

Rapporten frå Rambøll er tilgjengeleg her (ramboll.com).

Fortsatt store forskjeller i kvinner og menns soningsforhold i norske fengsler

Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Martine Berg Mefald.

Alles menneskerettigheter skal respekteres, også rettighetene til de som sitter i fengsel. Det ligger likevel visse begrensninger i frihetsberøvelsens natur. Begrensningene innebærer typisk et tap av retten til fri bevegelighet. Det innebærer derimot ikke en adgang til faktisk forskjellsbehandling av kvinner og menn som er usaklig, unødvendig eller uforholdsmessig.¹

Både FN og Sivilombudet har slått fast at kvinner i Norge har dårligere soningsforhold enn menn. Det skyldes i første rekke strukturelle forhold, som gjør det vanskelig for kvinner å sone nærmere hjemmet fordi det er få kvinnefengsler. Kvinner som skal sone på lavsikkerhet, kan dermed måtte velge å sone på høysikkerhet for å få sone nærmere sine pårørende. I høysikkerhetsfengsel kan kvinner oppleve større restriksjoner enn menn fordi det er mindre ressurskrevende å stenge kvinneavdelingen.² Særlig inngripende tvangstiltak som sikkerhetsseng brukes oftere overfor kvinner enn menn.³ Det tyder på at kvinner har alvorlige psykiske utfordringer som fengslene ikke klarer å ivareta.

NIM har fulgt denne utviklingen med bekymring, og jobber kontinuerlig med å rådgi norske myndigheter. Det er et behov for å gjennomgå lovgivning, forskrifter og retningslinjer som kan sikre kvinners rett til beskyttelse fra diskriminering i norske fengsler. De siste ukene har det blitt skrevet om hendelser som underbygger at det er kritisk med tiltak.

Høye tall over psykiske lidelser og selvmord hos kvinnelige innsatte

I forrige uke rapporterte VG om en kvinne som tok livet sitt i Bredtveit kvinnefengsel. Det skjedde på et fellesareal med andre innsatte og ansatte til stede. Kriminalomsorgsdirektoratet bekrefter i den forbindelse at de får stadig flere alvorlig syke fanger. Det har blant annet ført til en økning i selvmordsforsøk. Dette var det andre selvmordet i norske fengsler så langt i år. VG rapporterer om at 72 innsatte har tatt livet sitt bak murene siden 2008.

Den 2. mars 2023 publiserte Kvinnehelseutvalget sin utredning i NOU 2023:5 «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse». Utvalget undersøkte hvordan norske soningsforhold påvirker kvinnelige innsattes fysiske og psykiske helse, og fremhevet at psykiske lidelser, utagerende atferd og selvskading øker i omfang hos kvinner i norske fengsler. Psykisk syke kvinner har blitt overført til fengsler for menn fordi det mangler sikkerhetsceller i kvinnefengslene. Utvalget viste også til en rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2017 som fant at det sjelden er plass til kvinner med psykiske plager på egen, skjermet avdeling. Dette er også til stor ulempe for de øvrige innsatte.

I en rapport fra Sivilombudet i 2016 ble det vist til at kvinner ofte har andre helseplager enn menn og derfor har behov for andre helsetjenester. Flere kvinnelige enn mannlige innsatte har vært utsatt for seksuelle overgrep og negative opplevelser med menn, som kan gjøre det vanskelig å motta hjelp fra mannlig helsepersonell. I tillegg finnes det fortsatt celler for kvinnelige innsatte uten toalett. Dette kan være belastende for kvinner med menstruasjon eller som er gravide.

Kvinnehelseutvalget konkluderte med at kvinnelige innsattes individuelle behov og rettigheter ikke blir ivaretatt på en god måte. Kvinner har ofte særlig belastende soningsforhold, for eksempel på grunn av langvarige rusmiddellidelser, følelser av skam, overgrep og angst. Dette leder ofte til selvskading, selvmordsforsøk, avvikende atferd, vold, utagering og trusler, som i mangel på andre alternativer, blir møtt med isolasjon og tvangsmiddelbruk. Som følge av dette utarbeidet utvalget tiltaksforslag nummer 48 til norske myndigheter: å sikre et likeverdig helsetilbud for de mest sårbare kvinnene i fengsel.⁴

Den siste tidens debatt om soningsudyktighet illustrerer at det finnes sikkerhetsventiler for psykisk syke i fengsel. Innsatte kan få innvilget soningsavbrudd i tilfeller der den domfelte er blitt utilregnelig på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand eller når vedkommendes helsetilstand ellers tilsier det. Når det for øvrig foreligger tungtveiende grunner som ikke kan avhjelpes på annen måte kan den innsatte få innvilget soningsavbrudd.⁵ Det skal mye til for at noen anses som soningsudyktig i Norge i dag. Når fengselssoning ikke tilpasses kvinners spesifikke behov, kan vi befinne oss i en situasjon der bestemmelsens anvendelsesområde ikke dekker det reelle behovet for å ta den i bruk.

Forholdene til innsatte med nedsatt funksjonsevne møter ikke internasjonale standarder

Enkelte kvinnelige innsatte er mer utsatte enn andre. I ovennevnte rapport fra LDO fra 2017, vises det til utfordringer knyttet til utsatte gruppers soningsforhold, herunder personer med nedsatt funksjonsevne.⁶ Etter Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 14 nr. 2 skal myndighetene sikre at personer med nedsatt funksjonsevne som lovlig berøres skal behandles i samsvar med målene og prinsippene i konvensjonen, herunder ved gjennomføring av rimelig tilrettelegging.⁷ CRPD-komiteen har fremholdt at statene må treffe alle relevante tiltak for å sikre at personer med funksjonshemming som er innsatt kan leve selvstendig og delta fullt ut i dagliglivet på institusjonen.⁸ Heller ikke denne rettigheten sikres i tilstrekkelig grad gjennom gjeldende regelverk i Norge i dag.

FNs kvinnekomité har kommet med tiltaksanbefalinger til Norge

Norge har forpliktet seg, blant annet gjennom Kvinnekonvensjonen, til å iverksette tiltak for å motvirke forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. FNs Kvinnekomité følger med på om medlemslandene lever opp til det som står i konvensjonen. I 2023 kom komiteen med sin tiende rapport med nye anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre for å stoppe forskjellsbehandlingen.⁹

Rapporten er basert på en høring av Norge, som fant sted i februar i år. I forkant av høringen har norske styresmakter levert en egen rapport til komiteen, der de gjør rede for hvordan de mener den norske staten oppfyller pliktene etter konvensjonen samt svarer på spørsmål.¹⁰ I tillegg til myndighetenes egen rapport, leverer også andre organisasjoner og institusjoner supplerende skyggerapporter, deriblant NIM.¹¹

Komiteen bemerket at Norge er blant de landene som rangerer høyest når det kommer til likestilling. Komiteen var likevel bekymret over følgende:

At norske fengsler ikke er i stand til å beskytte kvinner i fengsel fra vold og misbruk,
de psykiske helseplagene og helsetilbudet som ikke er laget for å møte kvinners spesifikke behov,
at flere av kvinnefengslene er lokalisert i gamle og dårlig tilpassede bygninger, og
den kjønnsbaserte diskrimineringen som ble funnet bevist i Tromsø fengsel i 2020, som følge av manglende separat seksjon for kvinner i høysikkerhetsavdeling¹²

Basert på bekymringene ble Norge anbefalt å innføre følgende tiltak:

beskytte kvinnelige innsatte fra alle former for kjønnsbasert vold samt konfidensielle og effektive mekanismer for å rapportere slik vold,
alltid separere kvinner fra menn. Dette skal ikke gå utover tilgangen deres på aktiviteter utenfor cellen og grunnleggende tjenester.
gi kvinnelige innsatte full tilgang til kjønnssensitive helsetjenester, inkludert mental helsetjeneste

Ny rettskapende dom fra Hordaland tingrett

I en sak, først omtalt i advokatbladet.no, ble kvinners dårligere soningsforhold for første gang, så langt vi vet, tillagt vekt i domstolens straffeutmåling.¹³ I dommen, avsagt i Hordaland tingrett 28. februar 2023, var en kvinne tiltalt for grov narkotikaovertredelse. Påtalemyndigheten hadde lagt ned påstand om ubetinget fengsel i ni og et halvt år, men retten fastsatte en straff på seks år og ti måneder, hvorav fire av årene besto av betinget fengsel med vilkår om gjennomføring av narkotikaprogram. Retten valgte å legge noe vekt på tiltalte sin alder og hennes kjønn ved straffeutmålingen. Dommen er så vidt NIM vet ikke rettskraftig.

Hva nå?

Kvinners forhold i norske fengsler er i større grad enn før blitt satt på dagsorden. Det er kommet forslag om endring i straffegjennomføringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (fellesskap, utelukkelse og tvangsmidler i fengsel), som er ute på høring.¹⁴ Ifølge justisminister Emilie Enger Mehl skal lovforslaget sikre at de innsattes rettigheter og velferd ivaretas, samt sørge for at brudd på disse blir avdekket.¹⁵ I høringsnotatet fremkommer det likevel ikke at det nye lovforslaget skal være kjønnssensitivt. NIM er ikke kjent med at myndighetene har iverksatt tiltak for å gjennomføre en systematisk gjennomgang av straffegjennomføringsloven, forskrift om straffegjennomføring og tilhørende retningslinjer, med sikte på å sikre beskyttelse fra diskriminerende behandling.

I NIM sin supplerende rapport til FNs kvinnekomité fremholdt vi at det er behov for å utrede både lovverket, rammer og retningslinjer for å sikre at kvinner ikke diskrimineres i løpet av straffutmåling og at tilstrekkelige avbøtende tiltak iverksettes ved diskriminering.¹⁶ For å kunne gjennomføre nødvendige tiltak, vil trolig tilpasninger til bygningsmassen være nødvendig, og klarere lovregulering vil bidra til å avklare slike behov. Det er også behov for mer detaljerte regler om utetid for kvinner og menn på samme sikkerhetsnivå, og for å ivareta nærhetsprinsippet. NIM mener også det er et behov for å bedre soningsforholdene for personer med funksjonshemming.

Direktør i kriminalomsorgsdirektoratet, Lise Sannerud, opplyser om at det jobbes med en nasjonal plan for å bedre kvinners soningsforhold, som skal innebære både kortsiktige og langsiktige tiltak.¹⁷ NIM følger med på utviklingen og kommer til å fortsette å jobbe med innspill til myndighetene om hvordan vi sikrer kvinners rett til beskyttelse fra diskriminerende behandling i norske fengsler.

Noe koronagreier, bla videre

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 18. mars 2023.

Det er greiest ikke å tenke på kriser. Men å regulere dem uten å ha tenkt på dem er risikosport.

Våren 2019 havnet jeg, litt tilfeldig, på et forsvarskurs om Norges sikkerhetstenkning, om vår beredskap overfor kriser og krig. Den hadde jeg knapt tenkt på før.

Som jurist og «sivilist» (forsvarsfolks versjon av «ikke-jurister») har jeg nok tenkt mer på frihet enn på sikkerhet. På kurset fikk jeg «sjekket mine privilegier», som det nå heter. Det vi lærte var åpenbart alvor. Krisescenariene var likevel litt vanskelige å ta inn over seg – de fremsto mer som teoretiske muligheter i vår norske idyll. Slikt skjer jo ikke her, liksom?

I en ny rapport hadde Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) samlet det siste tiårets analyser av kriser som kunne ramme Norge. Der var det en matrise. X-aksen var sannsynlighet og y-aksen konsekvenser. «Pandemi» var alene i øvre høyre hjørne.

I desember 2019 leverte Beredskapshjemmelutvalget sitt forslag om en generell krisefullmaktslov, til lunken mottagelse. Var den nå så viktig, egentlig? Og gav den ikke alt for vide fullmakter til regjeringen? De fleste fikk den knapt med seg.

Tre måneder senere, i de hektiske marsdagene 2020, etter nedstengningen av Norge, gav forslaget grunnlag for koronaloven. Som i alle fall etter litt flikking ble ganske bra. Resten er, som det heter, historie. En historie vi nå er så lei av at det gjør godt ikke å tenke mer på den. Det bør vi nok gjøre likevel.

For noe må vi jo ha lært. Etter koronaerfaringene er vi kanskje litt bedre forberedt på pandemihåndtering, i alle fall. Men hva med alle de andre scenariene? Evner vi (sivilister) egentlig å planlegge for det ukjente overhodet? Eller er vi dømt til bare å forberede oss i retrospekt, på det vi allerede er blitt utsatt for?

Denne uken kom boken «Kriseregulering – lovgivning under koronakrisen», redigert av jusprofessorene Benedikte Høgberg og Christoffer Eriksen ved UiO og Eirik Holmøyvik ved UiB.

Med kritiske, men konstruktive bidrag fra over tyve jusforskere (inkludert undertegnede), fra syv forskningsinstitusjoner, søker boken å fylle de juridiske hullene regjeringens egne koronarapporter etterlot.

Boken gjør imidlertid langt mer: En snau tredjedel av den er skrevet av de tre redaktørene selv, og løfter blikket – slik at det skal være mulig nettopp å forberede seg også på det ukjente: Hva er de rettslige rammene for krisehåndtering i Norge? Hvilke krav stiller Grunnloven og menneskerettighetene til reguleringers form og innhold – og hvorfor? Hva går tapt hvis åpenhet og kontrollmekanismer overses? Hvordan kan vi ruste oss til regulering av fremtidige kriser?

Hastereguleringer på direkten under en uoversiktlig pandemi er risikosport. Ikke rart de av og til bommet – og all ære til byråkrater og andre som jobbet overtid med å utforme dem, og ofte bare fikk kjeft likevel. Desto større grunn til i neste krise å åpne opp prosessene mer, for å luke ut feil underveis. Til å huske at det er Vanlige Folks tur til å bli hørt, selv i kaos. Til å løfte viktige beslutninger opp over sektortunnelsyn til fora der flere syn gir overblikk og der demokratisk kontroll kan utøves. Statsråd, for eksempel.

For selv Grunnloven kan man bomme på. Slik regjeringen gjorde da den lot Helsedirektoratet vedta nedstengningen av Norge 12. mars, selv om «saker av viktighet» skal besluttes i statsråd.

Hvordan kan man bomme på Grunnloven? Det spør mine studenter i statsrett om. Heldigvis. Det kan man når man har levd så lenge og så godt i landet at Grunnloven er noe man primært forholder seg til i 17. mai-taler. Fordi man ikke har trengt den, brukt den, tenkt over hvorfor man har den. Fordi alt har gått så bra, så lenge.

Da jeg studerte var Grunnloven for spesielt interesserte. Det er den i mindre grad nå, takket være Stortingets grunnlovsreform i 2014. Ett mål med reformen var at Grunnloven burde brukes mer. Boken understreker at dét i alle fall er én ting å lære til neste krise: Grunnlovens bestemmelser om statsmaktenes fordeling og kontroll, om rettsstat, demokrati og «en åpen og opplyst offentlig samtale» er ikke bare teoretiske interessante hindringer for myndighetsutøvelse. De er praktiske kjøreregler, ofte velbegrunnede – og kan være til stor hjelp.

Er noen liv mer verdt enn andre?

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør og Mathilde Wilhelmsen, rådgiver. Opprinnelig publisert i VG 16. mars 2023.

Hvert år forsøker hundrevis av mennesker å ta sitt eget liv i norske fengsler. Vi gjør ikke nok for å hindre dem i å lykkes.

Bare 15 år gammel begår Jonatan et dobbeltdrap. Han soner først i ungdomsfengsel, før han blir overført til voksenfengsel. Jonatan finner seg ikke til rette der, og medfanger er bekymret for ham. En natt blir han låst inn på cellen sin for siste gang. Neste morgen våkner han ikke.

Lørdag begikk en kvinne selvmord på Bredtveit fengsel, foran andre innsatte. Bredtvet har lenge varslet om kritiske forhold, og måtte tidligere i år hasteflytte innsatte til Ullersmo fengsel for å få kontroll over situasjonen.

Jonatan og kvinnen på Bredtveit er dessverre ikke alene.

Regjeringen har en nullvisjon for selvmord i Norge, men vi er langt fra målet. I løpet av de siste fem årene har 287 personer forsøkt å ta sitt eget liv i fengsel i Norge. Av disse endte 25 sitt liv bak murene. Siden 2008 har 69 personer tatt sitt liv i fengsel, og selvmord er den vanligste dødsårsaken i fengsel i Norge i dag.

Retten til liv er den mest grunnleggende menneskerettigheten vi har. Staten kan ikke frarøve oss livet, og den må beskytte oss mot dødelige trusler, enten de kommer fra andre eller fra oss selv.

Innsatte i fengsel er totalt underlagt statens kontroll. De kan ikke selv oppsøke helsehjelp, og er avhengig av at fengselsansatte ser hvilke behov de har og skaffer dem hjelpen de trenger.

Staten har derfor et særlig ansvar for denne gruppen, og samtidig en unik mulighet til å overvåke og iverksette tiltak ved selvmordsfare, sammenlignet med personer utenfor fengsel.

Ifølge VG var selvmordsrisikoen kjent i over halvparten av selvmordsakene fra 2008 og til i dag. En undersøkelse fra Sivilombudet viser dessuten at mange innsatte som tok sitt eget liv ikke var kartlagt for selvmordsrisiko.

Der risikoen for selvmord var kjent, manglet det i mange tilfeller en forebyggende tiltaksplan.

Undersøkelsen viser også at myndighetene mangler god oversikt over antall selvmordsforsøk i fengslene, og at det ikke automatisk gis melding til tilsynsrådene om selvmord og selvmordsforsøk.

Vi vet også at mange innsatte ikke får helsehjelpen de trenger. Nærmere ni av ti innsatte har en psykisk lidelse. Selvskading og selvmordsforsøk er utbredt.

Psykiatrien er presset, og har ofte ikke kapasitet til å ta imot innsatte, eller de blir skrevet ut etter et kort opphold. Fengselsansatte forteller at de stadig må ty til tvang og isolasjon overfor psykisk syke innsatte, fordi de blir skrevet ut av psykiatrisk behandling.

Isolasjon og tvang kan igjen øke risikoen for selvmord. Det blir en ond sirkel.

Nylig ble Eirik Jensen løslatt fra soning i seks måneder, fordi det ble vurdert at han ikke var soningsdyktig av helsemessige årsaker. NIM har tidligere pekt på at terskelen for soningsdyktighet bør utredes, dersom verken kriminalomsorgen eller helsetjenesten reelt sett er i stand til å gi den innsatte et adekvat tilbud.

Dette gjelder særlig for innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller vedvarende selvmordsrisiko.

Både Sivilombudet og NIM har over flere år varslet om bekymringsfulle forhold i norske fengsler. Innsatte sitter for mye isolert, det brukes for mye tvang, og mange får ikke helsehjelpen de trenger. Dette er alle risikofaktorer for selvmord.

En del endringer er på gang, slik som endringer i straffegjennomføringsloven, som skal gi de innsatte bedre rettigheter. Blant annet vil lovforslaget lede til mindre bruk av isolasjon.

Regjeringen skal også sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming blir fulgt opp, og hva som må forbedres. I tillegg ønsker Kriminalomsorgen å avvikle bruken av sikkerhetsseng innen 2024.

Likevel går fremskrittene for alt for sakte, og det gjøres ikke nok. Det må settes inn en målrettet innsats mot selvmord, selvskading og selvmordsforsøk i fengsel.

Det finnes ingen enkle løsninger, men en grunnleggende oppgave for en stat er å beskytte retten til liv, innenfor og utenfor murene. Her svikter vi i dag.

Oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp

NIM-B-2023-006

Oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp (pdf) 285.00 KB

Til: Klima- og miljødepartementetOlje- og energidepartementet

NIM har sendt brev til Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementet om oppfølgning av tidligere dialog om menneskerettslige vurderinger av tiltak som kan føre til klimagassutslipp.

Styrk klimaloven

Kronikk av Jenny Sandvig, fagdirektør og Hannah Brænden, rådgiver.. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 14. mars 2023.

Regjeringen bør styrke klimaloven slik at den bedre sikrer grunnleggende rettigheter til et levelig klima.

Nylig gikk høringsfristen ut for regjeringens forslag til oppdatering av klimalovens klimamål for 2030. Fristen var kort, fordi de foreslåtte endringene var få.

Det er bra at regjeringen øker sine ambisjoner om utslippskutt. Men det ble ikke foreslått å gjøre klimaloven mer forpliktende, slik klimalovene i EU, Danmark, Storbritannina og Tyskland er. Flere høringsinstanser mener at regjeringens forslag ikke går langt nok. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er blant dem.

NIM anbefaler at regjeringen styrker klimaloven for å beskytte i lovs form de målene regjeringen selv har satt seg. Dette vil bedre ivareta forpliktelser staten har til å avverge klimaendringer som kan påvirke retten til et sunt miljø etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv, hjem, eiendom, helse og kulturutøvelse som følger av flere internasjonale menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av.

Det pågår i dag en internasjonal rettsutvikling hvor ulike domstoler konkluderer med at stater må kutte klimagassutslipp for å beskytte grunnleggende rettigheter, og kan bli dømt for menneskerettighetsbrudd dersom de ikke har realistiske og etterprøvbare planer for hvordan de skal nå egne klimamål innenfor rammen av Parisavtalens temperaturmål, fortrinnsvis 1,5 grader.

Flere europeiske land har sterkere og mer forpliktende klimalover enn Norge, lover som pålegger konkrete og rettslig bindende forpliktelser til utslippskutt som er gjenstand for uavhengig kontroll. Likevel har eksempelvis domstoler i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Irland kommet til at klimalover eller planer vedtatt etter loven strider mot menneskerettighetene eller andre internrettslige regler, fordi de ikke er tilstrekkelig spesifiserte for å nå nasjonale klimamål.

Den norske klimaloven gjør ikke klimamålene rettslig bindende, forplikter ikke til kutt i Norge eller kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, og mangler håndhevings- og sanksjonsmekanismer. Den har derfor blitt omtalt som «tannløs og uten juridisk kraft».

Loven gjør dermed lite for å bøte på et gjennomgående problem i norsk klimapolitikk, nemlig at langsiktige og uforpliktende mål ikke er blitt nådd. Norge har kuttet egne utslipp med 4,7 prosent siden 1990, og vi er ikke i rute for å nå klimamålene for 2030, både ifølge vårt eget klimabudsjett og overvåkningsorganet Esa. I tillegg er det heller ikke noe mål om kutt i eksport av forbrenningsutslipp fra olje og gass, til tross for at Grunnloven § 112 og FNs barnekonvensjon er tolket slik at eksportert olje og gass som fører til skade i Norge har betydning.

Staten har en grunnleggende plikt til å sikre at menneskerettighetene ivaretas. I lys av den nevnte rettsutviklingen er det etter NIMs syn en risiko for at Norges begrensede nasjonale utslippskutt, betydelige eksporterte forbrenningsutslipp og mangel på spesifiserte årlige planer frem til nullutslipp ikke ivaretar menneskerettslige forpliktelser.

Ettersom vårt mandat er å gi råd om hvordan menneskerettsvernet kan styrkes, også på klimaområdet, har vi fremmet anbefalinger om at regjeringen bør endre klimaloven. Vi anbefaler konkret at klimaloven:

Gjenspeiler at Norge må gjøre sin del for at oppvarmingen må begrenses til 1,5 grader.
Forplikter til bindende og spesifiserte årlige karbonbudsjetter som viser veien til netto null.
Etablerer en uavhengig klimakommisjon.

En innvending mot å styrke klimaloven har vært at det rettsliggjør klimapolitikken. Det er imidlertid verdt å huske på at ettersom klimaendringer allerede truer grunnleggende rettigheter, vil klimaloven eller manglende utslippskutt uansett kunne utfordres for domstolene med grunnlag i slike rettigheter. Det har ennå ikke skjedd i Norge. Men i en eventuell sak for domstolene tilkjennes de folkevalgte typisk mer, ikke mindre, handlingsrom dersom forholdet til menneskerettighetene allerede er godt vurdert i den demokratiske lovgivningsprosessen.

Domstolene vil da også i større grad kunne vike tilbake fra å prøve valget av konkrete virkemidler.

En svak klimalov risikerer dermed å resultere i mer inngående domstolskontroll, ikke mindre.

Denne type spørsmål er allerede tema i flere klimasaker for Den europeiske menneskerettighetsdomstol nå. Disse sakene vil avklare hvilke plikter statene har til å beskytte blant annet retten til liv mot klimaendringer etter Den europeiske menneskerettskonvensjon.

NIM synes ikke man bør vente på det endelige utfallet av disse sakene. FNs klimapanel har advart om at vinduet for å sikre en levelig fremtid for alle er i fred med å lukkes, og Norge har i FNs generalforsamling stemt for en resolusjon som betegner klimaendringene som en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene.

Da bør regjeringen ta initiativ og styrke klimaloven slik at den ikke er dårligere enn klimalover i land vi liker å sammenligne oss med, og bedre beskytter norske innbyggeres menneskerettigheter.