Kronikk av assisterende direktør Gro Nystuen, fagdirektør Vidar Strømme, og spesialrådgiver Cecile Hellestveit. Opprinnelig publisert hos Khrono 6. august 2024. 

Som svar på vår kronikk om boikott og akademisk ytringsfrihet publisert i Khrono den 27. juni, hvor vi argumenterer for noen felles kriterier for akademisk boikott, publiserte professor i folkerett ved UiO Gentian Zyberi en mot-kronikk den 10. juli, hvor han sier seg uenig med oss. Det har vi naturligvis ingen problemer med, men det er ikke helt klart hva han mener at kriteriene for slik boikott er eller bør være.

Vi viste i vår kronikk til at statlige myndigheter er bundet av folkeretten og vil derfor måtte gi lover som universitetene må følge hvis for eksempel FN vedtar sanksjoner mot et land. Zyberi mener at det er for snevert å vise til at universiteter bare kan bli forpliktet av statens ansvar for å følge sanksjoner vedtatt av FN. Han sier at også universiteter og høyskoler er direkte forpliktet til å følge folkeretten. Dette er upresist. Offentlige universiteter og høgskoler kan, på samme måte som barnevernstjenesten eller sykehjem, påføre staten ansvar for menneskerettighetsbrudd, men de er ikke pliktsubjekter under folkeretten – det er det stater som er. Også UNESCO-konvensjonen Zyberi viser til, retter seg mot statsparter.

Vi viste i vår kronikk til at statlige myndigheter er bundet av folkeretten og vil derfor måtte gi lover som universitetene må følge hvis for eksempel FN vedtar sanksjoner mot et land. Zyberi mener at det er for snevert å vise til at universiteter bare kan bli forpliktet av statens ansvar for å følge sanksjoner vedtatt av FN. Han sier at også universiteter og høyskoler er direkte forpliktet til å følge folkeretten. Dette er upresist. Offentlige universiteter og høgskoler kan, på samme måte som barnevernstjenesten eller sykehjem, påføre staten ansvar for menneskerettighetsbrudd, men de er ikke pliktsubjekter under folkeretten – det er det stater som er. Også UNESCO-konvensjonen Zyberi viser til, retter seg mot statsparter.

Vi mener at det kan være relevant som politisk markering å gå til boikott av akademiske institusjoner ved alvorlige menneskerettighetsbrudd og andre grunnleggende brudd på folkeretten. Vårt poeng er at det må eksistere noen felles kriterier og retningslinjer for hvilke situasjoner som skal utløse slik boikott. Etter vårt syn er det nødvendig med en vurdering som både er bredere enn Zyberis spørsmål, og som dessuten er klarere forankret i folkerett eller menneskerettigheter. Inngrep i akademisk frihet bør skje etter offentlig tilgjengelige prinsipper som sikrer forutberegnelighet og likebehandling. Zyberi skriver selv at beslutninger om boikott må baseres på «et klart sett med standarder som krever et nivå av åpenhet og offentlig ansvarlighet …» Dette er vi hjertens enige i. Det er nettopp mangelen på et klart sett med standarder som har ført til mangelfull saksbehandling av boikottspørsmålet ved flere læresteder.

Zyberi mener at Norge bør vurdere å bringe en sak mot Israel inn for Den internasjonale domstolen i Haag med påstand om brudd på UNESCO-konvensjonen om diskriminering i utdanning. Denne konvensjonen inneholder nemlig en mulighet til å la domstolen ta stilling til uenigheter angående tolkning og anvendelse av denne traktaten. Etter vårt syn vil dette være en lite fruktbar strategi, fordi konvensjonen forutsetter at begge parter til en slik diskusjon må være enige om å la domstolen3 behandle den. Israel vil neppe overveie noe slikt.

Zyberi tillegger oss også synspunkter vi ikke har gitt uttrykk for. Han spør: «Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne denne langvarige ulovlig situasjonen og ta klart avstand fra israelske myndigheters systematiske undertrykking av palestinske utdanningsinstitusjoner, akademikere og studenter over flere tiår?»

Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Vi deler Zyberis frustrasjon over krigen på Gaza, og mener også at israelsk politikk ovenfor palestinsk akademia, palestinske utdanningsinstitusjoner og palestinske studenter gjennom en årrekke er uakseptabel og bør fordømmes. Poenget med vår kronikk var nettopp ikke å ta stilling for eller imot akademisk boikott av israelske universiteter, men å skissere opp premissene for diskusjonen om en eventuell akademisk boikott, særlig med henblikk på de menneskerettslige rammer som inngrep i den akademiske friheten i Norge må skje innenfor. Både myndigheter og læresteder må forholde seg til den akademiske ytringsfriheten, slik den følger av både Grunnloven og av menneskerettighetskonvensjoner. Inngrep må begrunnes etter særlige krav om lovhjemmel, forholdsmessighet og nødvendighet. Alle inngrep i den akademiske friheten må tåle denne testen. Dette bør være basiskunnskap for alle universiteter og høgskoler og deres ansatte.

Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 3. august 2024.

Sport er ikke bare en lek, det er også en dannelse på torneroser.

Mellom all sint fordømmelse av Paris-OLs åpningsseremoni på den ene siden, og flirende fordømmelse av de som fordømte seremonien på den andre, har Paris den siste uken forent oss fra Kreml til California i interessen for klassisk dannelse. Det mangfoldige seremonibordet var dekket for kunstneriske fabuleringer over kulturelle idealer og klassiske parafraser fra Dionysos via Bacchus til Blåmann.

Forargelsen og begeistringen har gitt et formidabelt oppsving i kunnskapstilfang om vår idé- og kunsthistorie, epokers kulturuttrykk, forholdet mellom gresk og kristen mytologi, mellom da Vincis Nattverden (1498) van Bijlerts Festin des Dieux (1635-40) og de opprinnelige og moderne olympiske leker. Et vell av nysgjerrighetspirrende innganger til ny innsikt for alle som lar seg anspore av slikt. Og bøtter av bensin til de som er mer opptatt av kulturkrigsild enn den olympiske.

Det tilsynelatende «sidebyttet» i politiske fløyers fordømmelse av (antatt) blasfemiske ytringer viste seg oktandrivende: Det siste tiåret har blasfemidebatt primært dreid seg om karikaturer og koranbrenning krenkende for mange muslimer. Etter åpningsseremonien følte mange (kultur)kristne seg krenket av «wokefiseringen» av de kristne verdier som for tiden utgjør sjablongen for «verden slik den var og burde være» for en del av dem.

Plutselig skalv «de» som lenge har okket seg over at «de andre» er persilleblader som må «tåle såpass», som aspeløv selv. Sånt er jo gøyalt, ikke minst når de plutselig nakne #jesuischarliene møter raljeringen med snurt selvforsvar.

Men usporty hånfliring bidrar jo ikke akkurat til bedre forståelse, uansett hvem som står for den. Og denne plutselige prinsippløsheten hos de snurte (og ditto insisteringen på at dyp identitet selvsagt kan raljeres med hos «de andre»), er ikke noe nytt. Slike sidebytter er snarere regelen i variasjonene over temaet «ytring er for drøy og burde vært unngått» vs. «såpass må man tåle».

For på alle kanter av kulturkrigen er vi bare små, følelsesdrevne mennesker. Det vi ikke blir berørt av selv, turnerer vi med letthet prinsipielt. Først når noen ytringstråkker på våre egne følelser forstår vi hvor opprørende slikt kan være.

En feilslutning som har fått feste det siste tiåret er at ytringsfrihet hører hjemme på høyresiden. Slikt kan man kanskje hevde hvis man har det samme forholdet til historie som de som glapp OLs greske opphav. Også i nyere tid er det krevende å etablere noen empiri for at høyresiden er noe mer prinsippfast eller mindre krenkbar i følelsene sine enn venstresiden. Fremfor prinsipper, er følelsesdrevet liberalitetsopportunisme grunnstenen i de fleste politiske fløyers syn på ytringsspørsmål. Historien frem mot opphevelsen av Norges blasfemiforbud i 2015 er et talende eksempel: Den ble stoppet først av de blå, siden av de rødgrønne (og i fjor ble forbudet jammen forsøkt gjenopplivet av et slags Sentrum).

Det vi blir sterkt berørt av, trenger ikke å skyldes de andre – det kan skyldes oss. Ikke alt som ser ut som nattverd, er nattverd. Vi må rett og slett ta litt mer ansvar for våre egne krenkelsesopplevelser, og ikke tolke alt fra «de andre» i verste mening. Vi kunne laget kulturkrig av de dentidswoke nasjonalistisk-hedenske vettene i Lillehammer-OL i 1994 også. De som mislikte dem, klarte i stedet fint bare å kritisere dem for å være ganske stygge fremfor å se dem som nok et endetidstegn.

Hvis vi er så opptatt av kultur, sivilisasjon og OL (og det er vi åpenbart, tverrpolitisk, på ymse måter), kunne vi i det minste prøve å legge opp kulturkrigen vår litt mer i Pierre de Coubertins sivilisatoriske, olympiske ånd. Nasjonalister og globalister trenger ikke lese mursteiner om sporten som nasjonsformende fenomen for å forenes om OLs bidrag til nasjonalstolthet, for eksempel. Coubertins ideal var forbrødring mellom stridende basert på opplyst patriotisme, ikke aggressiv nasjonalisme. Striden kan være knallhard, og ikke alltid vennskapelig, men skal foregå i redelige former, basert på fair play. Det blir bedre sport av slikt. Også sport.

Kronikk av assisterende direktør Gro Nystuen, fagdirektør Vidar Strømme, og spesialrådgiver Cecile Hellestveit. Opprinnelig publisert hos Khrono 27. juni 2024. 

Krigene i Ukraina og Gaza har ført til krav om akademisk boikott ved mange læresteder for høyere utdanning. Kravene er blitt behandlet forskjellig og med ulike utfall.

Krigens lidelser engasjerer sterkt. I akademia er det bred kontakt med mennesker og institusjoner assosiert med konfliktparter ute i verden gjennom avtaler om forskning, forskningsutdannelse og studentutveksling. Derfor er akademia et sted hvor man kan markere motstand mot krigføring gjennom å bryte kontakt.

Men raskt melder spørsmålene seg. Bør man boikotte akademisk samarbeid for å påvirke krigens gang, eller bør akademiske kanaler holdes åpne i krisetider?

Virker boikott eller kan boikott virke mot sin hensikt? Hva med andre land hvor det også pågår kriger eller grove menneskerettsbrudd? Hva skal til for at akademiske institusjoner eller forskere kan anses for å medvirke til ulovlige krigshandlinger eller menneskerettighetsbrudd? Er det lærestedet sentralt som eventuelt skal innføre boikott, eller er det de enkelte fakulteter eller institutter? Hvordan kan en akademisk institusjon saksbehandle et spørsmål om boikott for å finne et riktig standpunkt? Hva er «riktig»?

Kanskje det hele koker ned til et enkelt etisk spørsmål: Kan vi forsvare overfor oss selv å samarbeide med et russisk eller israelsk eller kinesisk eller sudansk universitet, eller å ikke gjøre det?

Vi skal ikke fremme noe syn om hva den enkelte bør mene om alle disse spørsmålene. Derimot ønsker vi å peke på noen grunnleggende prinsipper som institusjonene bør ta utgangspunkt i når temaet behandles.

Hva er akademisk boikott?

Det finnes ingen klar definisjon av akademisk boikott. Vanligvis brukes boikott om å unnlate eller bryte samarbeid eller handel med noen. En akademisk boikott kan innebære å kutte alle bånd, men boikott kan også være delvis, for eksempel at man unngår nye samarbeid. Boikott er et politisk pressmiddel, og det kan gis forskjellige etiske eller rettslige begrunnelser for slike beslutninger.

I det følgende gjennomgår vi noen standarder de kan hvile på.

Folkerettslig plikt til å avslutte akademisk samarbeid

I enkelte tilfeller vil det være et folkerettsbrudd å fortsette akademisk samarbeid. Da taler vi om juridisk plikt til å ikke samarbeide med akademiske institusjoner eller personer.

Slik plikt kan oppstå som følge av folkerettslig bindende sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd under FN-paktens kapittel VII. Dette kan dreie seg om boikott av akademiske institusjoner som gjennom forskning bidrar til en stats utvikling eller spredning av teknologi til folkerettsstridig militær bruk, for eksempel masseødeleggelsesvåpen. Også ved andre folkerettslige embargoer av stater vil det kunne bli ulovlig å samarbeide med akademiske institusjoner i vedkommende stat.

I Norge er det statlige myndigheter som håndhever dette gjennom eksportkontroll-regimet og sanksjonslovgivningen.

Et særlig spørsmål er om det å samarbeide med enkelte akademiske institusjoner kan innebære en fare for medvirkning til internasjonale forbrytelser, altså folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Her er det en strafferettslig medvirkningsterskel som må legges til grunn, og den terskelen er høy. Medvirkningsansvar til krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten vil fordre at personer ved en akademisk institusjon på direkte og konkrete måter bidrar til å muliggjøre handlingene som utgjør forbrytelser, for eksempel ved bidra til utvikling av våpenteknologi eller doktriner som bryter med reglene for krigføring.

Forbudet mot folkemord går lengre og står i en særklasse. Etter folkemord-konvensjonen foreligger en folkerettslig plikt til å ikke medvirke til folkemord og en plikt til å forhindre forbrytelsen. Den folkerettslige plikten til å hindre folkemord retter seg bare mot statene, og det skal mye til for at en stat rammes av forbudet mot å unnlate å forhindre folkemord. Derimot gjelder forbudet mot medvirkning både for statene og for enkeltindivider.

Akademiske institusjoner kan ikke holdes strafferettslig ansvarlig for medvirkning til folkemord eller krigsforbrytelser — kun enkeltindivider kan straffeforfølges for medvirkningshandlinger. Som ved eksportkontroll, er det staten som er pliktig til å handle. Det skal mye til før staten får plikt til å gripe inn for å hindre at norske enkeltpersoner pådrar seg medvirkningsansvar for internasjonale forbrytelser. Men selv om staten ikke griper inn, står institusjonene fritt til å følge et føre var-prinsipp. Og etiske vurderinger kan gå betydelig lengre enn de folkerettslige forpliktelsene.

Akademisk frihet som begrensning

Den akademiske friheten er en viktig del av ytringsfriheten, som er beskyttet gjennom menneskerettighetskonvensjoner og Grunnloven. Den utgjør en sentral begrensning på hva statlige myndigheter kan gripe inn i. Akademisk frihet omfatter friheten til å ytre seg og til å motta informasjon uten risiko for sanksjoner. Den akademiske friheten fremgår av universitets- og høyskoleloven og innebærer frihet til å innrette forsking, undervisning og virksomhet slik man selv ønsker. Samarbeid med utenlandske forskere eller institusjoner er en del av dette.

Dersom myndighetene vil begrense akademias relasjoner med enkelte stater, institusjoner eller personer, kan de kun gripe inn i den akademiske friheten dersom det foreligger hjemmel i lov og inngrepet er nødvendig og proporsjonalt. Eksportkontroll-regimet er et eksempel på at staten har en viss adgang til å gripe inn i den akademiske friheten gjennom å forby samarbeid av hensyn til norske sikkerhetsinteresser.

Enten en akademisk boikott besluttes av stater, institusjoner eller personer vil den akademiske friheten måtte hensyntas.

Ofte trekkes slutten på apartheidregimet i Sør-Afrika frem som eksempel på at myndighetene tidligere har besluttet akademisk boikott. Men verken de bindende FN-sanksjonene eller de norske sanksjonene mot Sør-Afrika omfattet akademisk boikott. FNs sikkerhetsråd ba alle stater om å innføre restriksjoner i sport- og kultursektoren, men holdt akademia utenfor. Det var akademia selv som iverksatte boikott av sørafrikanske universiteter.

Akademisk boikott av Russland og Israel

Under krigene i Ukraina og Gaza har spørsmål om akademisk boikott artet seg på forskjellig vis.

Etter Russlands aggresjonskrig mot Ukraina i 2022 praktiserer vestlige land utstrakt boikott av russisk akademia. I Norge gikk et brev den 5. mars 2022 fra Kunnskapsdepartementet til utdanningsinstitusjonene om at staten la sine egne utdanningsavtaler med Russland på is, at forsker-til-forsker samarbeid måtte vurderes konkret, og at institusjonenes egne avtaler «burde» legges på is.

Departementet skrev eksplisitt at «regjeringen innfører ikke en akademisk boikott av Russland». I ministerens pressemelding var imidlertid «bør» blitt til «skal». Slik ble det også videreformidlet av Forskningsrådet. Det hersker derfor en utbredt oppfatning om at staten har instruert lærestedene om akademisk boikott av Russland, uten at dette er tilfellet.

Heller ikke Israels krig på Gaza etter Hamas-angrepet 7. oktober har ført til at staten har foreslått akademisk boikott. I stedet har akademiske institusjoner selv kommet på banen, gjerne etter oppfordring fra engasjerte studenter eller forskere.

Universitetet i Stavanger har avsluttet alle institusjonelle samarbeidsavtaler med israelske institusjoner, og vedtatt at man ikke skal inngå nye mens krigen pågår. Styret kompromisset ved å ta ut ordet boikott av vedtaket. Styret ved NTNU har avstått fra boikott, men har besluttet at universitetet vil unngå nye avtaler med israelske akademiske institusjoner. Ved Universitetet i Bergen har styret vedtatt at institusjonen sentralt ikke skal innføre akademisk boikott. I stedet besluttet man på fakultetsnivå ved det juridiske fakultet at en avtale om studentutveksling med et israelsk universitet skulle avsluttes. Styret ved OsloMet har under dissens vedtatt å fryse en utvekslingsavtale, men uten å gå til full boikott. Universitetet i Agder har avvist et ønske fra 63 ansatte om akademisk boikott av Israel, og i Oslo har universitetsstyret med knapt flertall besluttet det samme.

De som har argumentert mot slik boikott har blant annet hevdet at akademia «ikke skal treffe politiske avgjørelser». Universitets- og høgskolerådet har lagt vekt på det samme ved å si at det ikke er akademias rolle å ta selvstendige utenrikspolitiske standpunkter.

I debattene har det gjerne blitt vist til at universitetene ikke bør treffe politiske avgjørelser, eller at akademia må gjøre som staten sier. Vi er uenige i begge deler. En av oppgavene til norsk akademia er å se på norsk utenrikspolitikk med et kritisk blikk. Den akademiske friheten innebærer nettopp at staten ikke kan diktere institusjonene på politisk grunnlag.

Men beslutningene om akademisk boikott — både for og imot — er ikke nødvendigvis fattet med reglene om akademisk frihet i mente. Det avgjørende kan ofte bli hvem som argumenterer best i en diskusjon. Forutgående saksbehandling kan virke underordnet, kanskje fordi det ikke er lett å vite hva som skal utredes. Det kan medføre tilfeldighet og vilkårlighet. Vårt poeng er at det finnes noen regler og prinsipper som slike diskusjoner bør hvile på.

Akademias uavhengighet og verdimessige valg

Universitets- og høyskoleloven slår fast at institusjoner kan velge sitt «verdimessige» grunnlag. Det er altså ikke forbud mot å treffe «politiske» avgjørelser. I så forstand likner den akademiske friheten på den friheten en redaktør har; hen kan fritt sette på trykk det som ønskes — men kan også nekte det.

Friheten bærer deres uavhengighet, en avgjørende forutsetning for både redaktører og akademia. Betydningen av dette vil være forskjellig for de forskjellige nivåene i akademia. Den akademiske friheten verner både institusjonell og individuell frihet.

Dersom en utdanningsinstitusjon vurderer å innføre akademisk boikott er det nærliggende å se dette som en «verdimessig» avgjørelse i henhold til universitets- og høyskoleloven. Det vil avhenge av det enkelte læresteds regler for beslutningskompetanse på fakultets- og instituttnivå om slike vedtak kan treffes på lavere nivå enn hovedstyret.

Universitetene og høyskolene må altså bestemme selv. Men de bør bestemme på bakgrunn av grundig saksbehandling, og særlig ut fra de momentene vi nevner i det følgende.

Vern om akademisk frihet

Akademiske institusjoner har en særlig oppgave i å verne om individenes akademiske frihet. Derfor vil institusjoner ikke stå like fritt i hva de kan beslutte som det enkeltforskere kan. Institusjonene kan fastlegge rammene for virksomheten, men kan neppe forby forskere å samarbeide med andre fagpersoner. Oppsigelse av en samarbeidsavtale innebærer normalt ikke et slikt forbud, men et styre må ta i betraktning at bortfall av infrastruktur og økonomi kan ha en nedkjølende effekt på individenes akademiske frihet.

Ytringsfriheten innebærer også en rett til å motta informasjon. Kutter man båndene til en utenlandsk institusjon, vil informasjonen derfra tørke ut. Akademisk sannhetssøken krever fri tilgang til informasjon. Det sier seg selv at det skal svært overbevisende grunner til for å avskjære forskere fra tilgang til relevante kilder og fagmiljøer. Ytringsfriheten innebærer at man må kunne avgi og motta informasjon som er både sjokkerende og rystende.

Valget mellom boikott eller ikke-boikott i akademia er altså ikke et valg mellom to likeverdige størrelser. På det individuelle nivået må det være vid adgang til å nekte å samarbeide med forskere fra institusjoner som man av etiske eller politiske grunner ikke vil ha noe med å gjøre, så lenge man kan utføre den jobben man er ansatt for. Friheten innebærer en rett til selv å velge sitt opplegg og sine samarbeidspartnere. Det er en frihet som også institusjonene har. Dersom en akademisk institusjon skal påtvinge sine ansatte en boikott, kreves et grunnlag i lov og at inngrepet er forholdsmessig. Etiske eller politiske preferanser som ikke kan begrunnes på denne måten kan ikke være tilstrekkelig.

Rammene for akademiske institusjoners valgfrihet er menneskerettighetene, norsk lov, arbeidsavtaler og krav til faglighet og saklighet. Saklighet innebærer at like tilfeller i utgangspunktet skal behandles likt. Om russiske eller israelske universiteter bidrar til ulovlige krigshandlinger eller grove menneskerettighetsbrudd, bør man kunne stille kontrollspørsmålet: hvilke andre staters universiteter ville omfattes av dette? Og hvilken begrunnelse har man for en eventuell forskjellsbehandling?

Høyskoler og universiteter som ønsker å benytte boikott som virkemiddel bør utvikle kriterier for når en skal gå til akademisk boikott for å sikre en konsistent tilnærming som kan begrunnes, slik at saksbehandlingen skjer innenfor forutsigbare rammer.

Etiske vurderinger

Akademiske institusjoner har både rett og plikt til å foreta etiske vurderinger i forhold til akademisk samarbeid på tvers av landegrenser. Når det blir tale om alvorlige brudd på menneskerettighetene finnes det lite veiledning i lovregulering for sektoren, men det vil være naturlig å se hen til etiske standarder fra et område hvor etiske retningslinjer har vært i bruk i flere tiår, nemlig feltet selskapers menneskerettighetsansvar. Her finnes klare forventninger til hvordan selskaper skal håndtere risiko for å unngå å bidra til brudd på menneskerettigheter. I Norge er slike retningslinjer for selskaper til og med gjort til norsk lov gjennom åpenhetsloven.

I etiske retningslinjer for næringslivet eller for investorer (f.eks. Oljefondet) er et sentralt spørsmål hvordan selskaper kan unngå å medvirke til brudd på menneskerettighetene. Dette bør være et sentralt spørsmål også for utdannings- og forskningsinstitusjoner når man diskuterer akademisk boikott basert på etiske vurderinger.

Her er det ikke den strenge rettslige definisjonen av medvirkningsansvar som legges til grunn, men en videre etisk medvirkningsnorm. Jo grovere normbruddet blir, desto strengere blir forventningen til aktsomhet. Likevel må man stille spørsmålet om det finnes en årsakssammenheng mellom det relevante universitetet man vil boikotte og menneskerettighetsbruddene. Det samme gjelder spørsmålet om hvordan akademisk samarbeid vil, direkte eller indirekte, bidra til menneskerettighetsbrudd. Også eventuelle negative følger av akademisk boikott må etter omstendighetene legges i vektskålen, som at forskningsmiljøer som arbeider for å hindre at deres egen stat begår menneskerettighetsbrudd, blir isolert og svekket som følge av boikott.

Politisk markering

En type argumenter for boikott handler om å markere at man tar politisk avstand fra forskere eller institusjoner i en stat, eller fra politikken til staten hvor institusjonene hører hjemme. Universiteters og høyskolers rett til å utforme sitt eget «verdimessige» grunnlag omfatter politisk markering. Men også akademisk boikott av politiske grunner vil gripe inn i den akademiske friheten til institusjonenes forskere.

Under apartheid valgte akademia å boikotte universitetene i Sør-Afrika for å legge press på apartheidregimet. Dette var kontroversielt fordi flere universiteter i Sør-Afrika var viktige arenaer for nettopp motstand mot apartheid. Mange mente imidlertid at sørafrikanske akademikere burde betraktes som en del av regimet. ANC støttet akademisk boikott. Slik vil det normalt være i tilspissede situasjoner. For eksempel vil en konfliktpart i krig normalt presse på for at fiendens akademiske institusjoner skal identifiseres med fiendestaten og boikottes av tredjeparter, en dynamikk som også gjør seg gjeldende i krigene som Russland og Israel fører.

Akademisk boikott som politisk redskap virker først og fremst dersom formålet blir klargjort og formidlet. Det kan likevel være vanskelig å få tak i hva som er formålet med en akademisk boikott mot én krigspart.

På dette punktet er det forskjeller mellom krigen i Ukraina og krigen på Gaza. Ukrainernes krav til Russland er at aggresjonskrigen skal slutte og Russland skal trekke sine styrker ut fra okkupert ukrainsk territorium. Akademiske institusjoners boikott mot Russland handler om å støtte opp om disse tydelige kravene. Når det gjelder krigen på Gaza, er bildet mer komplisert.

Noen som krever boikott av israelske universiteter ønsker at Israel skal endre sin politikk ovenfor palestinske universiteter, studenter og forskere, inkludert å stanse bombing av universiteter. Andre krever boikott fordi de ønsker at krigen på Gaza skal slutte. Atter andre krever boikott for å presse Israel til å gå med på etableringen av en palestinsk stat, mens noen krever boikott av israelske universiteter fordi de mener at den brutale krigføringen fjerner legitimiteten til Israel som stat og at Israel nå bør opphøre å eksistere.

Dersom en norsk akademisk institusjon innfører boikott av israelske universiteter som et politisk pressmiddel, bør det klargjøres hvilket budskap man ønsker å sende, og hvorfor akademisk boikott anses å være et hensiktsmessig virkemiddel for det.

Innføring av boikott-tiltak som legger begrensninger på akademisk frihet er noe ganske annet enn symbolske og politiske handlinger hvor man markerer motstand mot krig, krigføring eller en krigførende part. Dersom en akademisk institusjon mener at det er påkrevet med akademisk boikott i et gitt tilfelle, bør etter vårt syn utredning, klargjøring av temaer og begrunnelse for en slik beslutning korrespondere med inngrepets art og effekt for den akademiske friheten, for å kunne forsvares menneskerettslig.

Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. juni 2024.

Slik kan DU skrive samfunnskontrakten!

For en knapp uke siden gjorde Stortinget noe Stortinget ikke har gjort før. Det endret reglene for hvordan Den Norske Samfunnskontrakten skrives.

Stortingsvedtaket følger i alle fall ånd og prinsipper i et utvalg som grublet på hvordan en slik endring burde se ut. Forslag om å endre Grunnloven skal forberedes og begrunnes bedre. Det er mindre av et gjesp enn det høres ut som.

Du har kanskje ikke tenkt på Grunnloven som en samfunnskontrakt? Det kan du. Som i Lockes eller Rousseaus ideer er det gjennom Grunnloven vi borgere har gitt statsmaktene den makten de har. Og fordelt den. Grunnloven bestemmer hvem som skal vedta lover og skatter og hvordan. Hvem som beslutter at vi skal gå til krig. Hvem som skal vokte våre politiske voktere og passe på rettsstaten. Og ikke minst rammene for denne makten – hvilke friheter vi borgere har beholdt, som staten bare på strenge vilkår kan gripe inn i.

Slikt er jo ikke helt uvesentlig. Det er heller ikke statisk. Når verden utvikler seg, må samfunnskontrakten utvikles med den. Jøder kan ikke lenger utestenges fra riket, for eksempel. Og Vanlige Folk må få stemmerett. Selv kvinner.

Grunnloven har vært endret flere hundre ganger siden 1814. Enhver stortingsrepresentant kan, som Vanlige Folks forlengede armer, foreslå endringer. Men der lover kan endres på tre dager, må grunnlovsforslag fremsettes av ett storting, og vedtas først av det neste, etter valget – og da med 2/3 flertall. Eidsvoldsfedrene hadde ikke lest Kahneman, men la inn denne bremsen nettopp fordi store endringer krever at vi tenker sakte, snarere enn følelsesdrevet raskt. Det mellomliggende valget sikrer at vi, folket, skal ha mulighet til å påvirke hva som vedtas – ingen ting i forslagene kan endres etter valget.

Det paradoksale med grunnlovsforslag er at de, i motsetning til vanlige lovforslag, ofte er lite utredet, forberedt og begrunnet. Og slett ikke sendt på høring, slik vanlige lovforslag blir, sånn at vi borgere skal kunne si hva vi mener om dem. Det er jo en ganske sløv måte å behandle en lov på som styrer alle andre lover.

Dette skal det nå bli slutt på.  For å få en bedre offentlig debatt skal grunnlovsforslag heretter både utredes og høres og voteres over før valget.

Nye grunnlovsendringer vil dermed komme med de uvurderlige bruksanvisningene vanlige lover har, dette mytiske som juristene kaller forarbeider. Forarbeider er i praksis ofte viktigere enn selve loven, særlig hvis loven er knapp. Grunnlovsbestemmelser er knappe. De nye grunnlovsforarbeidene vil komme før valget, slik at vi kan la oss informere av dem. Det er faktisk veldig viktig: Frem til nå har de forarbeidene som finnes til Grunnloven ofte kommet til ganske vilkårlig – og først etter valget. Altså etter at vi fikk si hva vi mente om endringsforslagene i valg. Mens selve grunnlovsteksten ikke kan endres med et komma, kan sene forarbeider legge til ting som slett ikke var tanken før valget. En omgåelse av Grunnlovens velgerinkluderende arrangement.

Endringen av Grunnloven § 100 i 2004 viser hvilken betydning slike «sene» forarbeider kan ha: De har muliggjort større inngrep i ytringsfriheten vår enn hva den forrige ytringsfrihetskommisjonen la opp til – og hva vi velgere hadde mulighet til å overskue ved valget i 2001. Disse sene forarbeidene har vært en forutsetning for at hatytringsbestemmelsen vår fra 2012 tok en ny retning – som «individvernbestemmelse», snarere enn «samfunnsvernbestemmelse».

Stortingets vedtak forrige fredag gir håp om at grunnlovsendringer endelig skal kunne ivareta det folkesuverene potensial Eidsvoldsfedrene tiltenkte dem.

Men selv ikke høringer og forarbeider hjelper stort, hvis hvert valg forblir et hemmelig grunnlovsvalg fordi ingen partier tilkjennegir hva de mener om de fremsatte forslag. Selv om du neppe har for vane å velge parti ut fra hvilke grunnlovsforslag de er for og mot, må jo slikt være synlig hvis Grunnlovens velgerinkludering skal virke. For at DU skal kunne skrive samfunnskontrakten, må alle partier vise tydelig hvilke forslag de er for eller mot. Kanskje med en egen post i partiprogrammene til 2025?