Side 2 – Norges institusjon for menneskerettigheter

40 prosent har observert hets eller hatprat mot skeive i løpet av det siste året

Det viser en undersøkelse utført av Verian på oppdrag fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). I tillegg fremkommer det at mer enn én av fem er enig i påstand om at kampen for LHBT+-personers rettigheter har gått for langt, samt at de som ikke har noen skeive i sin nære omgangskrets eller ikke kjenner noen skeive i større grad har negative holdninger til og oppfatninger om skeive.

NIMs direktør Adele Matheson Mestad mener funnene gir grunn til bekymring.

– Menneskerettighetene gir et vern mot diskriminering og myndighetene bør aktivt arbeide mot negative fordommer og holdninger som kan føre til dette. Undersøkelsen viser en stor andel observasjoner av hets eller hatprat mot skeive, og avdekker negative holdninger hos en god del nordmenn. Dette er for så vidt ikke nye funn, men viser at det fortsatt er behov for oppmerksomhet om disse utfordringene, sier Mestad.

Undersøkelsen er tilgjengelig her.

Mange har observert hets og hatprat mot skeive

Undersøkelsen viser at:

40 prosent har observert hets eller hatprat rettet mot skeive i løpet av det siste året. Tallet er enda høyere (50 %) blant respondentene som oppgir å ha skeive i sin nærmeste omgangskrets eller i familie.
Blant dem som har observert hets eller hatprat mot skeive, svarer 69 prosent at de har observert dette rettet mot homofile og 64 prosent rettet mot transpersoner eller ikke-binære. På spørsmål om hvor hetsen ble observert svarer flest på nettet eller i sosiale medier (70 %) og i private omgivelser (29 %) eller i det offentlige rom (25 %).

Mestad er bekymret for konsekvensene av at mange har observert hets mot skeive. Hun påpeker at dette først og fremst går utover de enkeltindividene som rammes, men det kan også føre til at skeive skremmes fra å delta i det offentlige ordskiftet.

– Når stemmer skremmes fra å delta i det offentlige ordskiftet, blir vår felles offentlighet fattigere. NIM har tidligere avdekket at til tross for at 84 % av oss mener at man bør gjøre noe når man er vitne til hets, gjør likevel 56 % av oss ingenting. Her må alle ta et ansvar.

Negative holdninger til skeive

Undersøkelsen viser også at mange har negative oppfatninger og holdninger om skeive:

Mer enn 1 av 5 (22 %) er ganske eller helt enige i at kampen for LHBT+-personers rettigheter har gått for langt. Nesten dobbelt så mange menn som kvinner oppgir at de er ganske eller helt enige i denne påstanden (30 % vs. 15 %). Tallet er enda høyere (37 %) blant respondentene som oppgir at de ikke kjenner noen skeive.
17 prosent er ganske eller helt enige i at diskriminering av LHBT+-personer ikke er et problem i Norge. 46 prosent er ganske eller helt uenige i dette. De som selv er skeive eller som omgås folk som er skeive, er mindre enige i påstanden enn majoritetsbefolkningen.
47 prosent av respondentene oppgir at de er ganske eller helt enige i at LHBT+-rettigheter reflekterer deres verdier. Blant dem som har skeive i nær omgangskrets eller i familie svarer 58 prosent det samme. Derimot svarer kun 28 prosent av de som ikke kjenner noen skeive at de er ganske eller helt enige i påstanden. Mens 12 % av befolkningen svarer at de er ganske eller helt uenige i denne påstanden, svarer 25 % av de som ikke kjenner noen skeive at de er ganske eller helt uenige i påstanden.

Mestad peker på at undersøkelsen viser at de som ikke har noen skeive i sin nære omgangskrets eller ikke kjenner noen skeive i større grad har negative holdninger til og oppfatninger om skeive.

– For å sette det på spissen, vi tåler mer vel den urett som ikke rammer oss selv, eller dem vi ikke kjenner. Vi vet at manglende kunnskap og kontakt kan gi grobunn for stereotyper og fordommer, som igjen kan føre til diskriminering og hatefulle ytringer. Kunnskap og kjennskap, men kanskje også vennskap, er gode nøkler her, sier Mestad.

Om undersøkelsen

I undersøkelsen, som ble gjennomført i mai 2024 og rettet mot et representativt utvalg av befolkningen, ble respondentene bedt om å både besvare spørsmål og ta stilling til påstander om skeive og deres rettigheter. I overkant av 1000 personer har svart på undersøkelsen totalt.

I enkelte deler av undersøkelsen belyses skeives oppfatninger av ulike spørsmål. Denne gruppen består av 32 respondenter. Det gir ikke grunnlag for å trekke generelle slutninger. Vi peker imidlertid på funnene fordi de viser oppfatningene til disse 32 skeive, som skiller seg fra den generelle befolkningens oppfatninger.

Detaljer om undersøkelsen og antallet respondenter på hvert enkelt spørsmål er tilgjengelig i lenken over.

Hele undersøkelsen om holdninger til skeive i Norge er tilgjengelig her.

Tips i møte med hets

I 2023 lanserte NIM, Amnesty Norge og Catalysts kampanjen «Stillhet sårer». Formålet med kampanjen er å bidra til at flere gjør noe når de er vitne til hets.

Se kampanjens nettsted stillhetsårer.no, som inneholder flere ressurser og verktøy. som inneholder flere ressurser og verktøy.

Skeives rettigheter i Norge gjennom 50 år

Vern mot hatytringer, likekjønnet ekteskap, og adgang til å endre ens juridiske kjønn. Skeives rettighetsvern har gjennomgått en enorm utvikling de siste 50 årene.

I år er det 50 år siden den første pride-markeringen i Oslo. Siden den markeringen ble gjennomført har rettighetsvernet i Norge for homofile, bifile, lesbiske, transpersoner og andre som bryter med tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet gjennomgått en enorm utvikling. I denne artikkelen gjennomgås av noen av de viktigste utviklingstrekkene fra de siste 50 årene.

Homofile får vern mot hatefulle ytringer og hatkriminalitet

Dagens straffelov forbyr hatefulle ytringer mot en rekke grupper. I 1981 ble det «homofil orientering» lagt til som et vernet diskrimineringsgrunnlag i daværende straffelov § 135 a. Det innebar i praksis at homofile og lesbiske fikk et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer. I dag er dette vernet mot hatefulle ytringer videreført i straffeloven § 185.

Selv om vernet har eksistert lenge, finnes det lite praksis e domstolene. Per i dag har Høyesterett kun avsagt én avgjørelse om hatefulle ytringer på grunn av homofil orientering. I den såkalte Bratterud-kjennelsen hadde en pastor i en menighet kommet med nedsettende ytringer mot homofile i en nærradiosending. Pastoren hadde blant annet oppfordret til å fjerne homofile fra ledende stillinger.

I avgjørelsen kom Høyesterett med flere viktige avklaringer om vernet mot hatefulle ytringer og forholdet til ytringsfriheten og religionsfriheten. Høyesterett slo blant annet fast at direkte sitat fra Bibelen, og nær gjengivelse, forkynning av og tekstnær utlegging av religiøse tekster falt utenfor virkeområdet til straffeloven § 135 a.

«Homofil orientering» ble også innlemmet som et grunnlag i straffelovens øvrige bestemmelser om hatkriminalitet. Siden 1981 har skeive dermed hatt et vern mot hatefulle ytringer og hatkriminalitet i norsk lov, men diskrimineringsgrunnlagene knyttet til skeive har etter hvert blitt flere.

Partnerskapsloven og innføring av likekjønnet ekteskap

En annen sentral utvikling de siste femti årene har skjedd på ekteskaps- og samlivsfeltet. I 1993 innførte Norge partnerskapsloven, som gjorde det mulig for likekjønnede par å inngå partnerskap. Norge var det andre landet i verden til å innføre en slik lov. Senere, i 2009, ble ekteskapsloven endret slik at også likekjønnede par kunne inngå ekteskap. Norge ble med dette det sjette landet i verden som åpnet for likekjønnet ekteskap.

Generelt diskrimineringsvern innføres for skeive – inkludert transpersoner

I 2013 kom lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Innføringen av loven innebar at skeive fikk et generelt vern mot diskriminering. Tidligere hadde skeive hatt et mer avgrenset vern, blant annet gjennom straffeloven, ikke-diskrimineringsbestemmelser i arbeidslovgivningen og boliglovgivningen, og den gamle loven om likestilling mellom kjønnene fra 1978. Med den nye loven fikk man et bredere og mer helhetlig vern.

En annen viktig utvikling som kom med den nye loven, var at «kjønnsidentitet» og kjønnsuttrykk» ble innlemmet som egne diskrimineringsgrunnlag i loven. Det innbar at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk som bryter med tradisjonelle normer for kjønn fikk et eksplisitt vern mot diskriminering i lovverket, noe som ikke hadde vært tilfelle tidligere.

Loven ble erstattet av dagens likestillings- og diskrimineringslov, som trådte i kraft fra 2018. Diskrimineringsvernet for både seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er alle videreført i dagens lov.

Lov om endring av juridisk kjønn

Et annet viktig fremsteg kom i 2016, med loven om endring av juridisk kjønn. Loven gjelder personer som er bosatt i Norge, og som opplever å tilhøre «det andre kjønnet» enn det man er registrert, rett til å endre sitt juridiske kjønn. Med «juridisk kjønn» menes det kjønnet man er registrert med i folkeregisteret. Formålet med loven er å tilrettelegge for at man kan endre det juridiske kjønnet sitt til å være i overenstemmelse med ens kjønnsidentitet.

Loven stiller ingen vilkår om en bestemt diagnose eller medisinsk behandling for å kunne endre juridisk kjønn. Innføringen av loven innebar at man endret den daværende forvaltningspraksisen for å endre juridisk kjønn. Den tidligere praksisen omfattet at personer som ønsket å endre juridisk kjønn måtte gjennomgå kjønnsbekreftende behandling i form av hormonbehandling og kirurgiske inngrep, inkludert sterilisering og kastrering. Praksisen hadde blitt kraftig kritisert av blant annet det skeive sivilsamfunnet, Amnesty International og Likestillings- og diskrimineringsombudet. Den europeiske menneskerettsdomstol har senere uttalt at lignende former for praksis for endring av juridisk kjønn, som Norge hadde før 2016, er menneskerettighetsstridig.

Dagens lov om endring av juridisk kjønn er avgrenset til at man kan endre til «det andre kjønn» enn det man er registrert med. Det er med andre ord ikke adgang til å endre det juridiske kjønnet sitt til noe annet enn fra mann til kvinne, eller omvendt. I praksis innebærer det at personer som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne, for eksempel ikke-binære, per i dag ikke er anerkjent gjennom en egen juridisk kjønnskategori.

Transpersoner får vern mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet

Som nevnt har homofile og lesbiske hatt et vern mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet siden grunnlaget «homofil orientering» ble tatt inn som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven i 1981.

I 2021 fikk bestemmelsene om hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet en oppdatering. Da ble da diskrimineringsgrunnlagene «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» innlemmet. I praksis innebar dette at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med samfunnets tradisjonelle normer og forventinger til kjønn, fikk det samme har fått det samme vernet som lesbiske og homofile har hatt mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet siden 1981.

I tillegg endret man ordlyden «homofil orientering» til «seksuell orientering». Formålet med denne endringen var tydeliggjøring av at også bifile har vern mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet.

Siden innlemmingen av «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» har Høyesterett avsagt én rettskraftig dom om hatefulle ytringer rettet mot en transperson.

Konverteringsterapi blir forbudt

Den siste i rekken av lovendringer som skal styrke skeives rettighetsvern kom i 2021. På tampen av året ble det innført et forbud mot konverteringsterapi etter flere år med omfattende høringsrunder og debatter. Straffeloven fikk et eget straffebud som forbyr bruk av systematiske fremgangsmåter som har til hensikt å påvirke en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Formålet med forbudet er å beskytte mot denne type skadelig praksis, og dermed styrke skeives rettighetsvern.

Veien videre – et tredje juridisk kjønn i lovverket?

Som vist har mye skjedd på en rekke områder for skeives rettigheter i Norge de siste femti årene. Samtidig foregår det stadig utvikling på feltet.

I 2021 fikk Barne-, ungdoms, og familiedirektoratet i oppdrag å lage en utredning om innføringen av en tredje juridisk kjønnskategori i lovverket. Utredningen ble levert i 2022, og konkluderte blant annet med at det ikke foreligger noen menneskerettslig plikt til å innføre en tredje juridisk kjønnskategori, men at det samtidig ikke foreligger noen menneskerettslige hindringer for å gjøre det.

Denne utredningen er per i dag til behandling i Kultur- og likestillingsdepartementet. Oppfølgingen av utredningen vil ha stor betydning for ikke-binære og andre som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne, som per i dag ikke er anerkjent i lovverket.

Les mer om skeives rettighetsvern i rapporten «Skeiv rett»:

Ny sak i Høyesterett: Snapchat-forbud ikke i strid med menneskerettighetene

Høyesterett avgjorde i avdeling den 30.mai en sak om ytringsfrihet og retten til privat- og familieliv. Saken gjaldt utmåling av straff mot en mann som ble dømt for seksuallovbrudd overfor barn. Spørsmålet for Høyesterett var om forbud mot bruk av Snapchat krenket mannens menneskerettigheter.

Mannen ble i tingretten og lagmannsretten dømt for seksuallovbrudd mot to gutter under 16 år, etter straffeloven § 302 og § 305. Han ble også dømt til tap av retten til å inneha brukerkonto på Snapchat i en periode på to år etter straffeloven § 56 bokstav b og § 58 første ledd. Dette ble begrunnet med at mannen i begge sakene hadde kommunisert med barna via Snapchat hvor mannen hadde sendt, og fått de fornærmede til å sende, nakenbilder. Spørsmålet for Høyesterett var om et slikt forbud mot bruk av Snapchat krenket mannens menneskerettigheter.

Kravet til klar lovhjemmel og anvendelsen av straffeloven § 56 om rettighetstap

Høyesterett kom først til at straffeloven § 56 bokstav b oppfylte kravet til klar lovhjemmel for straff etter Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Selv om ordlyden «aktivitet» i straffeloven § 56 har et vidt innhold, fastslo retten at bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester naturlig falt innenfor. I forarbeidene ble lovbrudd mot mindreårige gjennomført på chattesider fremhevet som en aktuell bruk av bestemmelsen overfor forbrytere i forarbeidene til straffeloven, noe retten anså som relevant også for Snapchat. Under henvisning til forarbeidene ble det konstatert at formålet med rettighetstap er å hindre den dømte fra å foreta visse handlinger. Retten la til grunn at det avhenger av en konkret vurdering i den enkelte sak om rettighetstap skal idømmes og at reaksjonen skal brukes med varsomhet, særlig når det gjelder dagligdagse aktiviteter.

Retten til ytringsfrihet og respekten for familie- og privatlivet

Høyesterett konstaterte at forbud mot å ha en brukerkonto Snapchat, og dermed i praksis et forbud mot å bruke denne kanalen, utgjorde et inngrep i ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Disse bestemmelsene beskytter retten til å meddele og motta opplysninger og bilder, men verner etter EMDs praksis også tilgangen til kommunikasjonskanaler i seg selv.

Videre konstaterte Høyesterett at forbudet utgjorde et inngrep i retten til familie- og privatliv i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Retten viste til HR-2024-775-A, hvor Høyesterett la til grunn at telefonsamtaler må ansees som «korrespondanse», at private telefonsamtaler beskyttes av retten til privatliv, og at kontakt med nær familie vernes av retten til familieliv. Ifølge Høyesterett måtte det samme gjelde vernet av kommunikasjon i Grunnloven § 102, og for kontakt med familie og venner gjennom sosiale medieplattformer.

Spørsmålet for retten var følgelig om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn og hadde et legitimt formål. Disse vurderingskriteriene følger av EMK artikkel 8 og 10. Høyesterett uttalte kort at ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven § 100 inneholder en egen regulering av adgangen til inngrep som avviker fra EMK artikkel 10. Høyesterett gikk imidlertid ikke nærmere inn på dette, ettersom de mente det var «klart at dersom rettighetstapet som A er idømt, ikke er i strid med EMK artikkel 10, vil det heller ikke være i strid med Grunnloven § 100».

Grunnloven § 100 fjerde ledd inneholder imidlertid en egen bestemmelse om forhåndssensur som fastlegger at «[f]orhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler [ikke kan] benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder». Høyesterett la til grunn at å fradømme retten til å bruke Snapchat hadde et legitimt formål nettopp fordi det skulle forebygge seksuelle overgrep mot mindreårige. Likevel vurderte ikke Høyesterett adgangen til å gripe inn i mannens ytringsfrihet etter Grunnloven § 100 fjerde ledd og vurderingskriterier etter denne bestemmelsen.¹

I forholdsmessighetsvurderingen la Høyesterett til grunn at et forbud mot å ha brukerkonto på Snapchat utvilsomt vil være egnet til å forhindre at denne plattformen blir brukt for å komme i posisjon til å begå nye seksuelle overgrep mot mindreårige. Selv om også andre plattformer kan benyttes, ble det tatt hensyn til at Snapchats funksjonaliteter gjør denne tjenesten særlig egnet i en slik sammenheng.

Videre vurderte retten det slik at forbudet ikke gikk lenger enn nødvendig. Selv om forbudet ville ramme all bruk av Snapchat, mente domstolen at håndhevingsproblemer tilsa en slik løsning. Brudd på et mer begrenset forbud, eksempelvis et forbud mot å bruke Snapchat til kontakt med mindreårige gutter, ville etter rettens syn være vesentlig vanskeligere å avdekke enn brudd på et generelt forbud.

Endelig kom retten til at forbudet ikke ville ramme uforholdsmessig hardt. Høyesterett anerkjente at forbud mot bruk av Snapchat over to år utvilsomt ville utgjøre en følbar begrensning i muligheten til å holde kontakt med familie og venner. En god del av denne perioden ville sammenfalle med soning av fengsel i ett år og én måned, hvor et slikt forbud ville være unødvendig. Retten kom, under tvil, til at allmenne hensyn tilsa at rettighetstap burde idømmes. Retten la da avgjørende vekt på behovet for å beskytte mindreårige mot slik bruk av sosiale medier.

Konklusjonen ble følgelig at forbudet var forholdsmessig, og dermed at inngrepet i Grunnloven og EMK kunne forsvares.

Oppsummering av muntlig høring; Dokument 18 (2003-2004) Rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer

NIM-B-2024-017

Oppsummering av muntlig høring - Dokument 18 (2003-2004) Rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer (pdf) 110.60 KB

NIM har sendt brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen med oppsummering av NIMs kommentarer i muntlig høring om rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer. NIM ga generelt uttrykk for at et slikt forslag til endring er viktig, også ut fra grunnleggende rettsstatshensyn.

To nye avvisningsavgjørelser fra EMD i norske barnevernssaker

Avgjørelsene føyer seg inn i rekken av saker mot Norge som har blitt avvist av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dette året. Her forklarer vi kort hva avgjørelsene handler om.

Bakgrunn

EMD har de siste årene behandlet en rekke saker som omhandler norsk barnevernspraksis. NIM skrev i april om tolv avvisningsavgjørelser fra EMD mot Norge fra de fire første månedene av 2024. Et spørsmål var om EMD kan ansees å ha godtatt den kursjusteringen Høyesterett har foretatt i kjølvannet av EMDs kritikk i storkammersaken Strand Lobben m.fl. mot Norge i 2019.

I etterkant av NIMs artikkel i april har EMD publisert to nye avvisningsavgjørelser. Sakene ble avsagt 16.april.

Hva avgjørelsene gjelder

Saken A.D. m.fl. mot Norge gjelder vedtak om akuttplassering på grunn av bekymring om vold i nære relasjoner, og samværsrett under plasseringen. Saken I.O. og R.A. mot Norge gjelder vedtak om omsorgsovertakelse samt samværsrett under plasseringen.

Begge sakene er avvisningsavgjørelser, som innebærer at EMD etter en konkret vurdering har kommet til at saken klart ikke kan føre frem. Ifølge EMK artikkel 35 nr. 3 kan EMD avvise en avgjørelse som er «manifestly ill-founded», altså åpenbart grunnløs.

I begge sakene går EMD likevel relativt detaljert inn i vurderinger av de materielle sidene av saken, hvor spørsmålet blant annet var om Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv var krenket som følge av norske myndigheters avgjørelser.

Nærmere om A.D. m.fl. mot Norge

Klagen gjaldt vedtak om akuttplassering og at samvær var satt til halvannen time to ganger i uken med tilsyn fra barnevernet. Spørsmålet for EMD var om vedtakene var forholdsmessige. I den anledning viste EMD til kriteriene som ble fastlagt i Strand Lobben m.fl. mot Norge, og gjentok særlig at nasjonale myndigheter har en vid skjønnsmargin i vurderingen av nødvendigheten av vedtak om omsorgsovertakelse, men at EMD blant annet kan overprøve om myndighetene har forsøkt mindre inngripende metoder, og effekten av disse.

EMD la vekt på at domstolen ga detaljerte begrunnelser for vedtakene. Tingretten kom til at akuttvedtaket var nødvendig inntil hjemmesituasjonen var undersøkt og tilstrekkelige hjelpetiltak var iverksatt, med mål om å gjenforene familien. Dette ble blant annet begrunnet med at barnevernet hadde vært i kontakt med familien i seks år før akuttvedtaket, at de i løpet av denne tiden hadde mottatt flere bekymringsmeldinger, og ulike hjelpetiltak for familien var forsøkt. En omfattende undersøkelse av barnets situasjon gjennomført etter akuttvedtaket viste videre at barnet hadde spesielle behov. Foreldrene hadde videre uttalt at de trengte hjelp med å håndtere barnet, og barnet uttalte konsekvent at han ble utsatt for vold av foreldrene.

Med tanke på samvær vurderte tingretten at ukentlig samvær ville bidra til å ivareta familiebåndene, samt båndene til familiens religiøse, språklige og kulturelle bakgrunn. Tingretten kom til at tilsyn under samvær var nødvendig i lys av akuttvedtaket og barnets behov, og også ville gjøre det mulig å gi foreldrene nødvendig veiledning.

EMD kom på denne bakgrunn til at begrunnelsene var både relevante og tilstrekkelige til å rettferdiggjøre vedtakene, og følgelig at inngrepet i søkernes rett til respekt for familielivet var forholdsmessig. Dermed ble konklusjonen at klagen var åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35 nr. 3, og måtte avvises.

Nærmere om I.O. og R.A. mot Norge

Spørsmålet i I.O. og R.A. mot Norge var om vedtak om omsorgsovertakelse for klagernes tre barn, beslutningene om samvær og beslutningen om å ikke oppgi to av barnas adresse krenket klagernes rettigheter etter EMK artikkel 8. Klagen gjaldt også om EMK artikkel 6 var brutt på grunn av bevisføringen, retten til kontradiksjon i forhandlinger samt begrunnelsen gitt av nasjonale myndigheter.

Spørsmålet for EMD var om vedtakene var nødvendige. I denne vurderingen pekte retten på de generelle kriteriene som ble fastslått i Strand Lobben mot Norge, hvor det avgjørende er om begrunnelsene fra nasjonale myndigheter er relevante og tilstrekkelige under artikkel 8, og om klagerne ble tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen.

Etter en gjennomgang av alle de nasjonale beslutningene mot klagerne kom EMD til at begrunnelsene fra nasjonale myndigheter var relevante og tilstrekkelige. EMD viste til at vedtak om omsorgsovertakelse var begrunnet med at to av barna var blitt utsatt for alvorlig mishandling i foreldrenes omsorg, som foreldrene ble straffedømt for, og at det var en risiko for ytterligere mishandling. Vedtak om omsorgsovertakelse ble ansett nødvendig for det yngste barnet, som ble født mens foreldrene sonet fengselsstraffen, for å beskytte henne fra en uholdbar omsorgssituasjon som innebar en risiko for at hun ble mishandlet.

Med tanke på samvær vurderte EMD at det var flere viktige forskjeller mellom den aktuelle saken, og tidligere saker mot Norge hvor EMD har fastslått brudd på EMK artikkel 8. EMD vektla særlig at samvær ble vurdert i detalj av fylkesnemnda og tingretten for hvert av barna. For de to eldste barna fant tingretten at det viktigste målet på det aktuelle tidspunktet var å beskytte barna slik at de kunne utvikle seg i et trygt miljø, og at samvær med foreldrene kunne vurderes på nytt når barna var mer modne. Dette ble begrunnet med en klinisk rettsmedisinsk undersøkelse som viste at barna var utsatt for omfattende og gjentatt fysisk mishandling og at gjenopplevelse av traumene under møter med foreldrene kunne utgjøre en risiko for barnas utvikling. Tingretten viste også til at foreldrene nektet for å ha påført mishandlingen, noe som gjorde det vanskelig å veilede dem, og at en av klagerne hadde avslått tilbud om psykologiske konsultasjoner.

For det yngste barnet besluttet nasjonale myndigheter samvær en og en halv time fire ganger i året, og at gradvis økning i omfanget av samvær kunne vurderes over tid. Lagmannsretten vektla særlig barnets sterke reaksjoner etter samværsmøtene, og at de negative reaksjonene, blant annet problemer med søvn og magesmerter etter møtene, hadde økt når møtene var hyppigere. Vedtaket om å ikke oppgi barnas adresse ble begrunnet med risikoen for at foreldrene eller andre kunne ta barna ut av landet, særlig i lys av en av klagernes uklare oppholdsstatus i Norge og risikoen for deportasjon.

Klagerne var etter EMDs syn også tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen ettersom at klagerne ble hørt i forhandlingene for fylkesnemnda og i tingretten, og var representert ved advokat for lagmannsretten.

EMD konkluderte på denne bakgrunn med at inngrepet var nødvendig. Søknaden var dermed åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35 nr. 3, og måtte avvises.

EMD fant ikke holdepunkter for at håndteringen av saken var i strid med artikkel 6, og kom derfor til at også denne søknaden måtte avvises etter EMK artikkel 35.

Avsluttende bemerkninger

De to nye avgjørelsene føyer seg inn i rekken av avvisningssaker fra EMD mot Norge dette året. Sakene som klagene knytter seg til, ble behandlet i nasjonale domstoler etter kursjusteringen Høyesterett foretok i kjølvannet av storkammersaken Strand Lobben m.fl mot Norge. EMD har fremdeles ikke behandlet spørsmål om norsk praksis for tvangsadopsjon i etterkant av kursjusteringen, slik at flere spørsmål på dette feltet fremdeles gjenstår.

Videre etter vold?

NIM-R-2024-003

Om rapporten

Denne rapporten handler om hjelpetilbudet til voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn. Den setter søkelys på krisesentrenes tilbud til disse kvinnene og oppfølgingen de får i reetableringsfasen.

Staten er menneskerettslig forpliktet til å forebygge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep i nære relasjoner. Disse forpliktelsene følger av flere menneskerettighetskonvensjoner. Sentralt står Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og i vold i nære relasjoner, også kjent som Istanbulkonvensjonen.

Istanbulkonvensjonen har en rekke bestemmelser om statens plikt til å sikre gode systemer for vern og støtte til voldsutsatte. Den forplikter også staten til å ta særlig hensyn til behovene og rettighetene til utsatte grupper i både forebyggings- og beskyttelsestiltak. Kvinner med innvandrerbakgrunn er blant disse gruppene.

Rapporten gjør rede for innholdet i de menneskerettslige forpliktelsene som Norge har på dette feltet og det særskilte ansvaret kommunene har for å ivareta rettighetene til voldsutsatte. Rapporten gjennomgår også kunnskap og forskning om utfordringer voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn møter, og drøfter hvordan disse utfordringene rammes inn av menneskerettighetene.

I rapporten identifiserer NIM utfordringer i dagens tilbud og fremmer anbefalinger om myndighetenes videre arbeid.

Formålet med rapporten er at den skal kunne bidra til at myndigheten bedre oppfyller plikten til å sikre at voldsutsatte kvinner med innvandrerbakgrunn får vernet og støtten de har rett på. Rapporten kan også være til nytte for andre aktører som arbeider på dette feltet.

Fornuft og fortvilte følelser

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 25. mai 2024.

Akademisk boikott av Israel er en dårlig idé.

Israels grusomheter på Gaza engasjerer sterkt. Og godt er det – vi ville ikke vært mennesker om vi ikke reagerte på drap på uskyldige sivile, lemlestelser av barn. Noen gir så det svir, noen demonstrerer med slagord og telt, noen forakter, fortviler eller blir apatiske.

Én reaksjonsform som brer om seg er krav om akademisk boikott av Israel. Hvorfor er ikke det åpenbart en god idé?

Akademisk fordi boikott hører til det politiske, ikke vitenskapelige domene. Forskningssamarbeid er ikke regimestøtte. Universiteter og fakulteter er forvaltere av sin egen, og ansattes og studenters akademiske frihet. Også friheten til å være helt uenig med rådende syn. Friheten fra å bli «kuppet» institusjonelt til politisk symbolikk man ikke finner formålstjenlig.

Universiteter er fora der faglig funderte samfunnskritikere forløses, de er ikke selv utøvere av kritikk. Deres formål er å legge til rette for at ulike synspunkter kan brytes mot hverandre i vitenskapelig konstruktive former. Å være et slikt forum fordrer vedvarende bestrebelser på nøytralitet. Også når – særlig når – sterke følelser krever stillingtagen i politiske spørsmål utenfor akademias formål.

Ikke-diskriminerende fordi det er vanskelig å enes om boikottkriterier: Er det advarsler mot folkemord, som i India? Krigsforbrytelser, som i Myanmar ? Menneskerettsbrudd? De begår selv vi. Eller må man være verdensledende i slikt, som Kina? Hvilke brudd er fæle nok? Lankesisk tortur? Norsk nedverdigende behandling? Nigeriansk steining av homofile? Må undertrykkelse av kvinner de være så grove som i Afghanistan, eller holder det med totalt abortforbud, som i Texas?

Man skulle tro at i alle fall jurister hadde en forståelse for prinsipielt begrunnede og likebehandlende prosesser. Boikottvedtaket ved juridisk fakultet, UiB tyder på noe annet: Et himmelropende dobbeltmoralsk vedtak, som professor Eirik Holmøyvik kalte det før han trakk seg som forskningsleder i protest.

Konsekvensielt fordi det er helt uklart om akademisk boikott virker. De kan virke negativt, noe også UIT-rektor Dag Rune Olsen forklarte godt på NRK: Russlandsboikotten har vært ødeleggende for forskningsbasert klima- og miljøsamarbeid i sårbare Arktis. Den rammer også den Russlandskunnskapen som er UiTs spesialfelt, det er ganske dumt i dagens geopolitiske landskap.

Insistering på institusjonell nøytralitet i møte med alt for blodig alvor fremstår feigt. Slikt er heller ikke lett å gjennomføre konsekvent i praksis. Rekk opp hånden de som maste om akademisk frihet da UiO lenge flagget med Ukrainsk flagg?

For å forstå hvorfor det gir mening å jobbe for akademisk frihet likevel, må fortvilte følelser lutres med fornuft: Et universitet har én forpliktelse foran alle andre: Sannhetssøken. Den forutsetter genuint fri brytning mellom – og samarbeid om – ideer. Selv de mest hårreisende av dem må kunne fremsettes. Det er denne friheten som gjør at studenter kan kreve akademisk boikott. Det er den som gir rom for følelsesdrevne demonstrasjoner på institusjoner som bare kan fungere etter sitt formål når kunnskapsbaserte utvekslinger drevet av interesse for å lytte til bedre motargumenter utgjør den klare hovedregel for debatt.

Vitenskap er bygging av kunnskap på kunnskap. Noe kunnskap står seg bedre over tid. Jorden er fremdeles mer rund enn flat, håndvask forebygger smitte, mennesker er mer følelsesstyrte enn rasjonelle.

Det siste er et godt argument for mellom slagene å tenke gjennom måter å beskytte grunnleggende verdier på, slik at de kan bevares også i krisetider. Det var derfor Stortinget denne uken enstemmig vedtok å sikre domstolenes uavhengighet i Grunnloven: Det er i tøvær vi må tekke taket, det er på solskinnsdagene vi må forberede oss på de urolige tidene, som kontroll- og konstitusjonskomiteleder Peter Frølich (H) sa.

Grunnlover er ikke noe for et akademia som vedvarende skal stille spørsmål til det bestående. Litt grubling på hvordan vi kan sikre akademisk frihet i splittende tider kan vi likevel vurdere. Vi kunne ta utgangspunkt i noe kunnskap som har stått seg en stund, som Kalvenrapporten om institusjonell nøytralitet fra 1967. Og Chicagoprinsippene om akademisk ytringsfrihet. Eller, for den som ønsker seg noe mer norsk: Hent opp kladden til en erklæring om akademisk ytringsfrihet i NOU 2022:2. Som Grunnloven finnes også den på begge målformer – det er bare å kladde videre.

Europarådet vedtar verdens første traktat om kunstig intelligens

Etter en snart 5-årig prosess og mange kontroversielle spørsmål har Europarådets ministerkomité nå vedtatt det som er verdens første internasjonalt bindende avtale om kunstig intelligens – Rammekonvensjonen om kunstig intelligens og menneskerettigheter, demokrati og rettsstat (Framework Convention on Artificial Intelligence and Human Rights, Democracy and the Rule of law).

Konvensjonens overordnede formål er å sikre at bruken av kunstig intelligens er i tråd med menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten. Slik suppleres og konkretiseres de generelle rettighetene som allerede fins i andre instrumenter for bruken av kunstig intelligens. At det er en rammekonvensjon betyr at den inneholder en del generelle prinsipper for bruk av kunstig intelligens, men også er tiltenkt supplert i fremtiden hvis det er behov for å adressere mer spesifikke og konkrete utfordringer knyttet til bruk eller utvikling av kunstig intelligens.

En interessant nyvinning ved konvensjonen er at den ikke bare tar sikte på å beskytte menneskerettighetene, men også å beskytte demokratiet og rettsstaten mot skadelig bruk av kunstig intelligens. Særlig stiller den krav om beskyttelse av integriteten til demokratiske institusjoner og prosesser. Dette gjør at konvensjonen føyer den seg inn i en trend der demokrati og rettsstat i økende grad operasjonaliseres ikke bare som prinsipper som må beskyttes politisk, men også standarder som må beskyttes rettslig.

Konvensjonen pålegger statene å vedta passende lovgivning for å gjennomføre dens bestemmelser. For Norge betyr det antakeligvis at det bør vedtas en lov, eller endringer og tillegg til eksisterende lover, med sikte på å regulere kunstig intelligens. Som EU sin AI Act legger konvensjonen opp til at reguleringen av kunstig intelligens bør graderes og differensieres ut fra en vurdering av både risikoen ved bruk og konteksten for bruk. For Norges del vil det antakeligvis være realistisk at implementeringen av denne konvensjonen ses i sammenheng med EU AI Act, som også snart forventes vedtatt, og at man jobber samlet med implementeringen av disse.

Selv om konvensjonen er et viktig steg i reguleringen av kunstig intelligens, og har viktige nyvinninger som beskyttelse av demokrati og rettsstat, har det blitt rettet kritikk for mangler på visse punkter. Særlig gjelder det konvensjonens anvendelsesområde, som i utgangspunktet begrenser seg til statens egen bruk av kunstig intelligens. For private aktører oppstiller den en mye svakere forpliktelse om at statene må regulere bruken på en måte som ikke strider mot konvensjonens formål. Det er opp til statene selv om de vil oppnå det ved å gi konvensjonen anvendelse også overfor private aktører, eller ved å heller treffe andre passende tiltak.

I tillegg ekskluderer konvensjonen både bruk av kunstig intelligens for formål som knytter seg til nasjonal sikkerhet, og all bruk som knytter seg til forsvaret. Det betyr totalt sett at anvendelsesområdet er såpass begrenset at mye av dagens bruk av kunstig intelligens vil falle utenfor. NIM mener derfor det er sentralt at regjeringen og Stortinget, i implementeringen av konvensjonen, sørger for at vi får et norsk regelverk som dekker alle områder der bruken av kunstig intelligens kan utgjøre en risiko for menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten, særlig ved et regelverk som gjelder også for private aktører.

Et annet kritikkpunkt er at mange av de sentrale rettighetene er formulert som «prinsipper» eller gitt andre formuleringer som er vagere enn de samme korresponderende rettighetene som allerede fins i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Selv om konvensjonen klargjør at den ikke begrenser eller påvirker rettigheter som følger av andre relaterte instrumenter kan valget av formuleringer gi inntrykk av at rettighetsvernet er svakere enn det faktisk er.

Totalt sett mener NIM likevel at konvensjonen er et positivt steg i riktig retning, og at pliktene og prinsippene den setter opp er viktige såpass generelle at de vil kunne være relevante å se til som illustrasjon også ved regulering av kunstig intelligens som faller utenfor konvensjonens anvendelsesområde.

Se Europarådets samleside for rammekonvensjonen her.

Utredning om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov

NIM-H-2024-022

Høringssvar utredning inkorporering CRPD (pdf) 223.79 KB

NIM har avgitt høringssvar til Kultur- og likestillingsdepartementets høring av ekspertutredningen om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov. NIM deler utvalgets flertalls overordnede vurderinger og hovedkonklusjon om at de rettslige konsekvensene av å inkorporere CRPD vil bli begrensede. NIM støtter derfor flertallets anbefaling om at CRPD bør inkorporeres i menneskerettsloven.

Menneskerettighetsnytt fra Høyesterett

Høyesterett har den siste tiden behandlet to saker om menneskerettigheter. I den ene saken var spørsmålet om domstolene skal tillate at krav på fastsettelsesdom om blant annet brudd på regler i Grunnloven fremmes etter tvisteloven § 1-3. I den andre saken var spørsmålet om kontroll av private telefonsamtaler under soning i fengsel krenker innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8. I denne artikkelen gjennomgås avgjørelsene kort.

Krav på fastsettelsesdom etter Grunnloven, EMK og SP (HR-2024-826-A)

Kjennelsen i HR-2024-826-A ble behandlet av Høyesterett i avdeling, og er avsagt under dissens 4-1. I saken hevdet to kvinner som var underlagt tvungent psykisk helsevern at tvangstiltakene de ble utsatt for, herunder medisinering, beltelegging, isolasjon og skjerming, var i strid med Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP).

Høyesterett hadde tidligere avklart at krav på fastsettelsesdom om brudd på EMK og SP er et «rettskrav» som tillates fremmet etter tvisteloven § 1-3. Hovedspørsmålet var om et krav på fastsettelsesdom for brudd på Grunnloven også er et «rettskrav».

Flertallet tok utgangspunkt i at departementet i forarbeidene til tvisteloven fra 2005 ikke la opp til at det skal tillates særskilt dom for brudd på regler etter Grunnloven og EØS-avtalen etter tvisteloven § 1-3, noe som i så fall ville vært et «markant brudd» med norsk prosessrett. Flertallet mente det ikke var grunner til å tillate dette.

Sentralt for vurderingen av om tvisteloven § 1-3 åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd var om de samme hensyn gjør seg gjeldende for Grunnloven som for EMK og SP. Adgangen til fastsettelsesdom for brudd på regler i EMK og SP er begrunnet med retten til et effektivt rettsmiddel og subsidiaritetsprinsippet. Ifølge Høyesteretts flertall er subsidiaritetsprinsippet ikke relevant ved påstått grunnlovsbrudd fordi dette ikke overprøves internasjonalt.

Retten til et effektivt rettsmiddel følger av EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3, og innebærer at det må gis tilgang til nasjonal prøving av påstander om konvensjonsbrudd, samt at den aktuelle myndigheten må kunne gi effektiv reparasjon ved brudd. Grunnloven inneholder imidlertid ingen regel om effektivt rettsmiddel, og ifølge forarbeider til Grunnloven fra 2012 var dette blant annet fordi dette vil sikres gjennom den alminnelige prøvingsadgangen ved domstolene. Førstvoterende viser deretter forarbeidene til tvisteloven § 1-3 fra 2005, og fremholder at en samlet lesing av forarbeidene til tvisteloven og Grunnloven tilsier at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål ved grunnlovsbrudd.

Avslutningsvis la Høyesteretts flertall til grunn at fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd ikke følger av sikreplikten i Grunnloven § 92. Sentralt for denne vurderingen var at de alminnelige søksmålsvilkårene åpner for søksmål med påstand om at påberopte handlinger eller andre forhold er «ugyldige», «rettsstridige», «ulovlige» og lignende og at når «slike påstander fremsettes, låses ikke domstolenes rettsanvendelse til enkeltregler» (avsn. 39). Videre blir effektiv domstolskontroll ivaretatt ved at grunnlovsspørsmålet i et rettsstridssøksmål må prøves av domstolene dersom andre regler ikke gir parten et minst like godt resultat.

Høyesteretts flertall kom derfor til at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd, slik at saken på dette punkt ikke ble fremmet til behandling.

Mindretallet mente at det ikke kunne være avgjørende at det ikke er noen bestemmelse om effektivt rettsmiddel i Grunnloven, og at subsidiaritetsprinsippet ikke gjør seg gjeldende. Til forskjell fra flertallet mente mindretallet at det er et hensyn ved vurderingen etter tvisteloven § 1-3 at rettighetene som følger av Grunnloven, kan bli undergitt en effektiv prøving. Mindretallet viste i denne sammenheng til en rekke høyesterettsavgjørelser der dom for brudd på Grunnlovsbestemmelser allerede var inntatt i slutningen, og særlig HR-2021-417-P Acer I. Der kom Høyesterett i plenum (12-5) til at tvisteloven § 1-3 åpner for fastsettelsessøksmål for brudd på Grunnlovens bestemmelser dersom det etter en helhetsvurdering påvises et særlig behov for rettslig avklaring, og rettsspørsmålet egner seg for å bli prøvd i en mer generell form. I den saken fikk Nei til EU fremme en sak med påstand om at «Stortingets samtykke av 22. mars 2018 til EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 innebar godkjenning av elementer av myndighetsoverføring som ikke kan vedtas etter Grunnloven § 26 annet ledd».

Videre pekte mindretallet på at det var lite naturlig om rettigheter av høyere internrettslig rang er undergitt en annen og mindre effektiv prøving enn tilsvarende rettigheter i EMK og SP. Mindretallet mente mindretallet at følgen av førstvoterendes syn i praksis kunne bli at Grunnlovens rettighetsbestemmelser kommer i bakgrunnen for konvensjonsbestemmelsene og gjøre det vanskelig å tolke, avklare og utvikle disse. Mindretallet mente at det måtte være adgang til å kreve dom for krenkelse av den enkelte rettighet, også hvor Grunnlovsbestemmelsen tilsvarer bestemmelser i EMK og SP.

Flertallets begrunnelse og konklusjon om å avvise adgangen til fastsettelsesdom for brudd på Grunnloven er allerede omdiskutert.¹

Kjennelsen er imidlertid enstemmig når det gjelder påstandene om at brudd på regler i EMK og SP tillates fremmet etter tvisteloven § 1-3, fordi de to klagerne hadde et reelt behov for å få sin sak behandlet og kravet var tilstrekkelig aktuelt. Høyesterett uttalte at for fastsettelsessøksmål om brudd på en regel i EMK eller SP må søksmålet være igangsatt innen rimelig tid etter at bruddet skjedde for å ha tilstrekkelig aktualitet. Dette aktualitetskravet skal ikke praktiseres strengt i søksmål som gjelder tvangsinngrep i den personlige integritet, som var tilfellet i saken. Søksmålene ble dermed tillat fremmet for påstandene om brudd på EMK artiklene 3 og 8 og SP artiklene 7 og 17, men bare for tvangstiltak iverksatt i 2013 og senere.

Kommunikasjonskontroll i fengsler (HR-2024-775-A)

Høyesterett i avdeling har avsagt enstemmig dom i sak om kontroll av private telefonsamtaler under soning i fengsel. Spørsmålet for retten var om kommunikasjonskontrollen krenket innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8. Det sentrale spørsmålet var om inngrepene var i tråd med de tre vilkårene som følger av EMK artikkel 8 andre ledd; inngrep må ha hjemmel i lov, ivareta legitime hensyn og være nødvendig i et demokratisk samfunn.

Førstvoterende viste innledningsvis til at kontroll av innsattes telefonsamtaler ikke i seg selv er i strid med EMK artikkel 8, men at EMD sin praksis viser at kontrollen må ta hensyn til at innsatte er fengslet og at kommunikasjonskontroll stiller seg annerledes i fengsler enn i det sivile liv.

Det var ubestridt i saken at telefonkontroll ble gjennomført for å forebygge uorden og kriminalitet og slik sett hadde et legitimt formål. Ved vurderingen av lovhjemmel skilte Høyesterett mellom avlyttingen og opptakene av den innsattes samtaler. For opptakene var det klart at vilkårene for dette i straffegjennomføringsloven § 32 femte ledd ikke var oppfylt. Domstolen kom til at konstatering av krenkelsen utgjorde tilstrekkelig reparasjon i lys av EMK artikkel 13.

For telefonavlytting var det klart at inngrepet hadde hjemmel i straffegjennomføringsloven § 32. Ifølge bestemmelsens andre ledd andre punktum skal telefonsamtaler til og fra innsatte i fengsel med høyt sikkerhetsnivå som hovedregel kontrolleres, men unntak kan gjøres hvis «sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det». Det var særlig unntaket som ble drøftet i avgjørelsen, og om rammene for skjønnsutøvelsen var tilstrekkelig klar og forutberegnelig. Høyesterett kom til at bestemmelsen tilfredsstilte kravene som kan utledes av EMD sin praksis på bakgrunn av begrensninger i øvrige deler av bestemmelsen og Kriminalomsorgsdirektoratets retningslinjer.

Høyesterett vurderte videre om lovhjemmelen ga tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier ved at beslutningene fra myndighetene er gjenstand for kontroll. Høyesterett viste i den anledning til at det er etablert et tilsynsråd som kontrollerer straffegjennomføringen og som er uavhengige i medhold av straffegjennomføringsloven § 9. Videre viste Høyesterett til at innsatte kan påklage enkeltvedtak om kontroll etter forvaltningsloven, eller også til Sivilombudet. I tillegg pekte Høyesterett på at innsattes rettigheter sikres gjennom domstolskontrollen. På denne bakgrunn ble rettssikkerhetsgarantiene ansett tilstrekkelig ivaretatt.

Ved vurderingen av spørsmålet om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn – altså nødvendig og forholdsmessig – viste Høyesterett til at kommunikasjonskontrollen må sees i lys av at denne gjelder ved soning i fengsler med høyt sikkerhetsnivå hvor kontrollbehovet generelt er stort. Videre viste forarbeidene til straffegjennomføringsloven at bestemmelsen var basert på en konkret avveining av kontrollbehovet og de innsattes behov for kontakt med omverdenen. Høyesterett vektla også at det strenge kontrollbehovet for de fleste innsatte er av begrenset varighet, ettersom at innsatte kan overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå etter å ha gjennomført deler av straffen. Saken skilte seg også fra andre saker hvor det er konstatert brudd på EMK artikkel 8 i EMD, fordi sensitiv kommunikasjon var unntatt kontroll. Endelig var kontrollene varslet gjennom automatiske talebeskjeder om at samtalene kunne avlyttes og tas opp. Etter en samlet vurdering kom Høyesterett derfor til at kontrollen fylte et presserende samfunnsmessig behov.

Endelig kom Høyesterett til at inngrepet ikke var mer omfattende enn nødvendig for å nå målet. I den anledning presiserte retten at det ikke kan kreves at fengselsmyndighetene vurderer om hver enkelt innsatt skal unntas fra stikkprøvekontroll, eller begrunne hvorfor vedkommende eventuelt ikke unntas, når det er vurdert om avlyttingen skal være obligatorisk eller sporadisk for hver avdeling. Kontrollregimet ble ansett forholdsmessig fordi det bygget på en avveining av hensynet til sikkerhet ved avdelingen mot de innsattes rett til respekt for privatliv og korrespondanse.

Den endelige konklusjonen var dermed at den innsattes rettigheter etter EMK artikkel 8 ikke ble krenket ved telefonavlyttingen av private telefonsamtaler under soning. NIM vil analysere hvorvidt avgjørelsen legger seg på en for restriktiv tolkning av EMDs praksis.