Side 2 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Kai Spurkland blir ny direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter

Kai Spurkland er av styret i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) ansatt som ny direktør. Spurkland kommer fra stillingen som politiadvokat i Oslo politidistrikt og forsker på Politihøgskolen.

Vi er veldig fornøyde med at Kai Spurkland har takket ja til stillingen og vil lede NIM de neste seks årene. Det er store sko som skal fylles, men vi er sikre på at Spurkland er riktig person for dette mandatet. Han har erfaringen, fagkompetansen og de menneskelige egenskapene som skal til for å lede en liten, men viktig institusjon som NIM, sier NIMs styreleder Trine Skei Grande.

Spurkland tiltrer 1. juni, og tar over etter Adele Matheson Mestad, som har vært direktør for NIM siden 2019. Mestad forlater stillingen når hennes åremål går ut i slutten av mars. Inntil Spurkland begynner, vil assisterende direktør Gro Nystuen konstitueres som direktør.

Stillingen som direktør i NIM er et åremål på seks år og direktøren ansettes av NIMs styre. Det var åtte søkere til stillingen.

Spurkland ser frem til å ta over direktørstolen i NIM:

Jeg er svært glad for å bli direktør i NIM. Siden institusjonen ble opprettet for ti år siden har NIM etablert seg som en faglig sterk og respektert institusjon i norsk offentlighet. Som vaktbikkje, rådgiver, brobygger og formidler har NIM bidratt til at myndighetene har gjort bredere og bedre vurderinger av menneskerettslige spørsmål i mange viktige saker. Dette arbeidet vil jeg videreføre.

Om Kai Spurkland

Kai Spurkland er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, hvor han også tok doktorgrad i 2020. Han har siden 2004 hatt forskjellige stillinger i politiet og siden 2021 vært politiadvokat ved Felles enhet for operativ tjeneste i Oslo politidistrikt, i tillegg til en deltidsstilling som forsker på Politihøgskolen. Spurkland sitter også som juridisk rådgiver i politimesterens operative stab i Oslo (krisestaben), og foreleser ved Universitetet i Oslo og Politihøgskolen.

Spurkland har skrevet juridiske fagbøker, artikler og andre juridiske publikasjoner om blant annet hatkriminalitet, ytringsfrihet, strafferett, straffeprosess, politirett, maktanvendelse, smittevern og krisehåndtering.

Om NIM

Norges institusjon for menneskerettigheter ble opprettet av Stortinget i mai 2015 som en uavhengig offentlig institusjon. NIMs mandat er å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven, internasjonale traktater og folkeretten for øvrig. I NIM jobbes det med et bredt spekter av menneskerettigheter, fra fengselsforhold, urfolksrettigheter, klima, ytringsfrihet og personvern, til rettigheter for sårbare grupper.

NIM har ca. 25 ansatte fordelt på et hovedkontor i Oslo og et kontor i Kautokeino. NIM ledes av et styre og en direktør. I styret sitter:

Trine Skei Grande, styreleder
Nils Asbjørn Engstad, nestleder
Aili Keskitalo, styremedlem
Ingvild Bruce, styremedlem
Geir Ulfstein, styremedlem

Postutvalgets rapport

NIM-H-2025-015

Høringssvar - postuvalgets rapport (pdf) 424.47 KB

Til: Samferdselsdepartementet

Postutvalget har foreslått endringer i posttjenestene som kan aktualisere flere menneskerettigheter, særlig rettigheter etter FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Utvalget har i begrenset grad behandlet de menneskerettslige rammene, og NIM har i sitt høringsinnspill pekt på relevante menneskerettslige rammer og temaer som Samferdselsdepartementet i det videre arbeidet bør vurdere. Dette gjelder særlig utvalgets forslag om at all brevpost som hovedregel skal utleveres til betjente postpunkt i årene som kommer.

Forholdet mellom konsultasjoner og interessentdialog

NIM-R-2025-001

Statene må sikre urfolks rett til kulturutøvelse, for eksempel til å kunne drive med reindrift. For å kunne sikre gjennomføring av denne retten til kulturutøvelse, må statene også sikre god og grundig kommunikasjon (konsultasjoner) i forkant av og under eventuelle inngrep.

Det er i utgangspunktet stater, og ikke selskaper, som har konsultasjonsforpliktelsen, ettersom det er stater og ikke selskaper som har plikter etter folkeretten og menneskerettighetene. Derfor har en rekke aktører, deriblant FN og OECD, de senere ti-årene bidratt til å «bygge broer» over dette «gapet» gjennom å utgi ulike retningslinjer og anbefalinger om hvordan selskaper kan unngå å medvirke til bl.a. menneskerettighetsbrudd. Slike retningslinjer er ikke rettslig bindende, men mange selskaper forholder seg til dem. Fra og med ikrafttredelsen av åpenhetsloven, har selskapene også hatt en rettslig plikt til å fremme respekt for menneskerettighetene.

I denne rapporten drøfter vi forholdet mellom konsultasjoner og interessentdialog, og i hvilken grad åpenhetsloven og EUs aktsomhetsdirektiv pålegger selskapene menneskerettslige forpliktelser til å kommunisere med urfolk i inngreps- og utbyggingssaker.

Vold i nære relasjoner – hva kan vi gjøre?

Kronikk av Stine Langlete og Pernille Borud, seniorrådgivere, NIM. Opprinnelig publisert i Trønderdebatt 8. mars 2025.

Antallet anmeldelserav vold i nære relasjoner har i 2024 økt med 13 prosent. NIM vil fremheve to ting som vil styrke beskyttelsen av voldsutsatte.

Justisministeren beskriver omfanget av vold i nære relasjoner som opprørende. Uttalelsen kom som en reaksjon på nye tall fra Politidirektoratet, som viser at politiet i fjor registrerte rundt 13 prosent flere anmeldelser sammenliknet med året før.

Vold i nære relasjoner er ikke bare en stor belastning for den enkelte voldsutsatte, men koster også samfunnet dyrt. En rapport fra 2023 viser at vold i nære relasjoner kostet samfunnet nesten 92,7 milliarder kroner i 2021. Hele 27 % av beløpet knyttet seg til redusert produksjon og effektivitet i økonomien. Vold i nære relasjoner koster – både på et menneskelig og økonomisk plan.

Om økningen i anmeldelser skyldes at flere anmelder, eller om den er uttrykk for en reell økning, vet vi ikke. Men 3545 anmeldelser er et høyt tall. Vi vet at samfunnet kan gjøre mer for å bekjempe vold i nære relasjoner.

Menneskerettighetene forplikter oss

Staten kan vanskelig avverge all vold i nære relasjoner. Det krever heller ikke menneskerettighetene.

Men der det er en reell og umiddelbar risiko som myndighetene er eller burde være kjent med, må de reagere. Tiltakene må være egnede og forholdsmessige og gi praktisk og effektiv beskyttelse. Dette følger for eksempel av Den europeiske menneskerettskonvensjonen og Istanbulkonvensjonen, som er en helt egen europeisk konvensjon mot vold i nære relasjoner.

Istanbulkonvensjonen bygger på at ikke ett tiltak alene kan forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Det må en pakke med tiltak til, som både henger sammen og er kunnskapsbaserte. Illustrerende er Partnerdrapsutvalget som i sin tid fremmet hele 70 anbefalinger til tiltak, eller Voldtektsutvalgets 30 anbefalinger om tiltak.

Justisministeren uttalte at omfangstallene krever at samfunnet setter inn tilstrekkelige ressurser for å forebygge bedre, avdekke flere saker og straffeforfølge med høy kvalitet. NIM vil særlig fremheve to tiltak som er avgjørende for å i det hele tatt gjøre det mulig å forebygge og avverge vold i nære relasjoner.

Må vurdere voldsrisiko

På kvinnedagen for et år siden ba vi om at Norge følger opp FN-krav om å bekjempe vold i nære relasjoner. Bakteppet var det høyeste drapstallet på ti år. Den nyeste nasjonale drapsoversikten ser ikke lysere ut.

Ett av tiltakene vi pekte på var kravet om å gjøre gode risikovurderinger av voldspotensialet i en relasjon. Vi gjentar gjerne vårt budskap i år igjen: Vold i nære relasjoner er et menneskerettsproblem. Det innebærer konkrete forpliktelser for statene, og staten kan bli dømt hvis den ikke ivaretar pliktene til å forebygge og avverge alvorlig vold.

Et av hovedfunnene i Kripos’ rapport om æresdrap fra 2024, er at slike drap er varslede drap. Flere æresdrap kan forebygges hvis riktige risikovurderingsverktøy blir brukt. Undersøkelsen viser at politiet i liten grad har brukt slike verktøy.

Tjenestene må ha bedre informasjonsflyt Gjennomgangen av vold- og overgrepssaker fra Barnevoldsutvalget fra 2017, viste at de offentlige tjenestene i mange saker sviktet barna. En gjenganger var at tjenestene ikke delte informasjon ved mistanker om vold og overgrep.

Dette er ikke unikt for saker som gjelder barn. Problemet gjelder generelt overfor alle voldsutsatte.

Menneskerettighetene påleggeross blant annet å sørge for at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å melde fra om mistanker om alvorlig vold og overgrep. Vi har slike regler i intern norsk rett i dag. Eksempler er en meldeplikt for offentlig ansatte uavhengig av taushetsplikten og en generell strafferettslig avvergeplikt som gjelder alle. Men mye tyder på at det skorter på gjennomføringen.

Flere offentlige utvalg, samt Riksrevisjonen, har vist at reglene er vanskelig tilgjengelig for tjenestene. Det hersker usikkerhet om innholdet i reglene, taushetsplikten tolkes ofte strengere enn nødvendig, og det har vært diskusjoner om regelverket kan gjøres mer forståelig og pedagogisk.

De siste årene har myndighetene iverksatt flere tiltak for å styrke gjennomføringen av dette regelverket. Til tross for dette viser utredningene, senest Voldtektsutvalget i 2024, at problemet fortsatt er stort.

Hva gjør Norge?

Det er ingen tvil om at det gjøres masse godt arbeid i Norge hver dag for å forhindre og avdekke vold i nære relasjoner. Bruken av omvendt voldsalarm har endelig blitt et tiltak som er mer brukt, og ja, politiet jobber med å implementere risikovurderingsprogrammene sine enda bedre. Norge har en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner. Og kunnskapsgrunnlaget oppdateres stadig gjennom blant annet ulike offentlige utvalg og politimyndighetenes egne rapporter.

Samtidig viser kunnskapsgrunnlaget at det ligger et stort forbedringspotensial i gjennomføringen av de beskyttelsestiltakene vi har og som vi er forpliktet til å ha.

Vold i nære relasjoner og menneskerettigheter

Selv om vold og overgrep oftest begås mellom enkeltpersoner, er det likevel myndighetenes ansvar å bekjempe det. Derfor er vold i nære relasjoner også et menneskerettighetsproblem.

Et alvorlig samfunnsproblem

Vold i nære relasjoner har store konsekvenser, i form av psykiske, fysiske og sosiale konsekvenser, både for den enkelte utsatte og for samfunnet. Anslagsvis kostet vold i nære relasjoner Norge 92,7 milliarder kroner i 2021.¹

Antall anmeldelser som gjelder mishandling i nære relasjoner har økt med nær 13 prosent fra 2023, ifølge tall fra politiet.

Et kjennetegn ved saker om vold i nære relasjoner er at gjerningspersonen og den fornærmede ofte har tette og langvarige relasjoner.²

I Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) er vold i nære relasjoner definert i artikkel 3 bokstav b. Det skal forstås som alle handlinger med fysisk, seksuell, psykisk eller økonomisk vold som blir utøvd i familien eller i nære relasjoner, eller mellom tidligere eller nåværende ektefelle eller partner, uavhengig av om de bor sammen.

NIM har søkelys på to hovedområder av vold i nære relasjoner: partnervold og vold mot barn.

Partnervold

Omfang

Dersom en kvinne blir rammet av vold, er det mest sannsynlig at volden kommer fra noen hun kjenner godt.

Partnervold er ikke et juridisk begrep, men det brukes gjerne for å beskrive mishandling av nåværende eller tidligere partner.³

I 2023 kom Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) med en ny nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge. Den viser blant annet at kvinner mye oftere enn menn opplever alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner. ⁴

Én av ti kvinner har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner. Av mennene hadde 3 % blitt utsatt for det samme.
Menn er var mer utsatt for mindre alvorlig partnervold (15 % av mennene, 13 % av kvinnene).
Én av tjue kvinner har vært utsatt for voldtekt av partner med makt eller tvang.

Økning i drapsraten i nære relasjoner og økning i antall voldtekter er to av tre punkter myndighetene fremhever som tilbakeslag for likestillingen i Norge de siste fem årene.⁵

Alvorlig vold kan forebygges

I mange saker som ender med grov vold mot eller drap på partnere, er det koordinering og kunnskapsoverføring mellom offentlige myndigheter som svikter. Omtrent en fjerdedel av alle drap i Norge er partnerdrap. Forskning viser at de fleste partnerdrapene skjedde etter forvarsler. I syv av ti partnerdrap var det registrert vold fra partneren før drapet. I fem av ti partnerdrap var det registrert mer enn fem voldsepisoder før drapet. Forebyggingspotensialet er med andre ord stort.

I en fersk Kripos-rapport kommer det fram at æresdrap utgjør en betydelig andel av drap i nære relasjoner.⁶ Flesteparten av sakene som ble undersøkt, var partnerdrap.⁷ I perioden 1. januar 2000 til 21. november 2022 ble det identifisert 294 drap i nære relasjoner. Kripos undersøke 92 av disse sakene, og identifiserte 26 prosent som potensielle æresdrap.

Ett av hovedfunnene i rapporten er at æresdrap er varslede drap som potensielt kan forebygges dersom riktige risikovurderingsverktøy blir brukt.⁸ Rapporten viser at relevante risikovurderingsverktøy i svært liten grad ble brukt i de undersøkte sakene.⁹

Barn og vold i nære relasjoner

Omfang

Flere omfangsundersøkelser er gjennomført de siste årene, som viser et høyt omfang av vold og overgrep mot barn.¹⁰ Noen typer vold er økende.

NKVTS sin omfangsrapport av vold og overgrep fra 2023 har undersøkt omfanget av utsatthet for vold og overgrep i barndommen hos deltakerne i studien. Studien er avgrenset til hendelser i barnets omsorgssituasjon, der utøver er én eller flere med omsorgsansvar. Som oftest er det mor eller far.

Omtrent 1 av 10 oppga å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold i barndommen.
Omtrent 1 av 3 hadde vært utsatt for mindre alvorlig fysisk vold fra foreldrene sine i oppveksten.
Omtrent 1 av 5 hadde vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep mens de var barn.¹¹
Omtrent 1 av 10 opplevde fysisk vold mellom foreldrene.

Også NOVA sin omfangsundersøkelse viser at en betydelig andel av barn rammes av vold og overgrep. Færre var utsatt for mildere former for vold utøvd av foreldre i 2023 sammenliknet med 2007, men omfanget av grov fysisk vold har vært stabilt til svakt økende.

Menneskerettslige utgangspunkter

Menneskerettslig rammeverk

En rekke menneskerettskonvensjoner beskytter enkeltindivider mot vold, herunder vold i nære relasjoner.

Etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er det artikkel 2, 3 og 8 som er de mest sentrale bestemmelsene. Staten har en plikt til å beskytte retten til liv etter artikkel 2, artikkel 3 gjelder forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, og artikkel 8 verner om privatlivet.

I en dom fra 2013 tok Høyesterett utgangspunkt i EMK artikkel 8 i vurderingen av om myndighetene hadde gjort nok for å beskytte en kvinne mot en tidligere kjæreste som utsatte kvinnen for langvarig forfølgelse med karakter av psykisk terrorisering. Høyesterett kom til at staten hadde brutt plikten etter EMK artikkel 8 om å sikre kvinnen mot forfølgelsen fra ekspartneren.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) uttaler at statens positive forpliktelser ved vold i nære relasjoner kan deles inn i tre hovedkategorier:

Kriminaliseringsforpliktelse: Staten må ha et effektivt lovverk som kriminaliserer vold og overgrep.
Avvergingsforpliktelse: Staten må gripe inn for å beskytte enkeltpersoner mot vold fra andre når det er en reell og umiddelbar risiko som myndighetene kjente eller burde ha kjent til.
Etterforskningsforpliktelse: Staten må gjennomføre en effektiv etterforskning av begrunnede anklager om vold eller annen mishandling.

Når det gjelder avvergingsforpliktelsen, har EMD fastslått at kravene om at risikoen må være reell og umiddelbar ikke kan defineres presist. I saken Kurt mot Østerrike (2021) understreket domstolens storkammer at vurderingen av om vilkårene er oppfylt skal vurderes i lys av de strukturelle problemene med vold i hjemmet, som ofte utvikler seg over tid og øker i intensitet og alvorlighet. Der det har vært en vedvarende situasjon av vold i hjemmet, har EMD bygget på at det ikke er noen tvil om at risikoen for vold fortsatt er umiddelbar.¹²

EMK artikkel 8 har sin parallell i Grunnloven § 102, og Grunnloven § 104 gir barn rett til vern om sin personlige integritet.

FNs barnekonvensjon har flere bestemmelser om barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Rettighetene i konvensjonen må leses i sammenheng, men noen av bestemmelsene er særlig viktige for retten til beskyttelse mot vold. Den mest sentrale er artikkel 19 i barnekonvensjonen, som pålegger statene å beskytte barn mot alle former for vold.¹³

Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) inneholder et bredt spenn av forpliktelser til å bekjempe vold i nære relasjoner.

Vold i nære relasjoner er som nevnt definert i artikkel 3 bokstav b. At begrepet også omfatter vold som foreldre utøver overfor barn, er presisert i den forklarende rapporten til Istanbulkonvensjonen:

«Domestic violence includes mainly two types of violence: intimate-partner violence between current or former spouses or partners and inter-generational violence which typically occurs between parents and children. It is a gender neutral definition that encompasses victims and perpetrators of both sexes.»¹⁴

I Istanbulkonvensjonen oppfordres statene til å gjennomføre konvensjonen for alle ofre for vold i nære relasjoner. Norge har fulgt denne oppfordringen, og konvensjonen gjelder dermed for alle ofre, også menn og barn.¹⁵

Staten må treffe de tiltakene som er nødvendige for å fremme og verne om retten til å leve et liv fritt for vold, også i den private sfæren.¹⁶ I artikkel 5 nr. 2 er statens plikter konkretisert til å iverksette tiltak med sikte på å forhindre, etterforske, straffe og gi erstatning for voldshandlinger som er omfattet av konvensjonen, og som er utøvd av private (ikke-statlige aktører). Dette skal skje ved lovgivning eller på annen måte.

Istanbulkonvensjonen legger opp til at statene må ha en bred tilnærming når de jobber med å bekjempe vold. Arbeidet må skje gjennom kunnskapsinnhenting, forebygging, samordning av tjenester, kriminalisering, etterforskning og straffeforfølgning, og de må tilby beskyttelse og støttetjenester. Blant annet må staten treffe nødvendige tiltak for å verne alle ofre mot ytterligere voldshandlinger.

Med FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (Kvinnekonvensjonen), har staten forpliktet seg til å treffe alle nødvendige tiltak for å hindre diskriminering av kvinner. Kjønnsbasert vold er en form for kvinnediskriminering, som staten er forpliktet til å avverge.¹⁷

Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen) har som formål å beskytte barn mot seksuelt misbruk, og er et viktig verktøy for alle som arbeider med beskyttelse av barns rettigheter. Konvensjonen forplikter statene på en rekke områder, blant annet når det gjelder forebygging, nasjonal samordning, beskyttelsestiltak og straffeforfølging.

Norge er også bundet av andre konvensjoner som inneholder plikter til å forebygge og bekjempe vold, blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

I NIMs rapport Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt gjennomgår vi de menneskerettslige instrumentene i mer detalj.

Hva må staten gjøre?

Det menneskerettslige rammeverk pålegger staten omfattende plikter til å beskytte individene mot vold, herunder vold i nære relasjoner. Statens plikter kan sammenfattes i følgende overordnede punkter¹⁸:

Forebygge
Kriminalisere¹⁹
Identifisere utsatte personer²⁰
Avverge
Etterforske og straffeforfølge
Følge opp ofre
Reparere menneskerettsbrudd
Samarbeide

Kritikk og anbefalinger fra FN og Europarådet

Norge har fått kritikk og anbefalinger fra internasjonale organer som overvåker etterlevelsen av menneskerettighetene.

I 2023 kom Kvinnekomiteen med sine anbefalinger til Norge, hvor de blant annet kritiserer myndighetenes innsats mot vold mot kvinner. Komiteen er bekymret for at forebygging og etterforskning av vold i nære relasjoner ikke er tilstrekkelig prioritert hos politiet, og den anbefaler blant annet at myndighetene prioriterer midler til dette.

NIM har skrevet om anbefalingene fra kvinnekomiteen her.

I 2022 kom Grevio, Istanbulkonvensjonens overvåkningsorgan, med en rekke anbefalinger, blant annet knyttet til utformingen av straffelovgivningen om voldtekt. Denne anbefalingen er grundig behandlet i NIMs høringsuttalelse til straffelovrådet. I tillegg kritiserer Grevio svakheter i rettighetsinformasjon og hjelpetilbudet til voldsutsatte, meklingsordningen i foreldretvister og botilbud til voldsutsatte. Grevio kommer med en sterk oppfordring til myndighetene om å sikre effektiv bruk av risikovurderingsverktøy.

NIM har skrevet om Grevios evalueringsrapport her.

Også barnekomiteen, som overvåker Norges etterlevelse av barnekonvensjonen, fremmet flere anbefalinger i sine avsluttende merknader fra 2018. Blant annet anbefaler komiteen forebyggingstiltak, rapporteringskanaler for vold og overgrep og styrking av kommuners kapasitet til å tilby støtte til barn som er utsatt for vold.

Hva har myndighetene har gjort?

Flere utredninger har i det siste synliggjort utfordringer og foreslått tiltak i arbeidet med å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner.

Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028) Trygghet for alle har fem hovedinnsatsområder: helhetlig og samordnet innsats, forebygging, bistand og beskyttelse, straffeforfølging og vold og overgrep i samiske samfunn. Den ble vedtatt i mai 2024.

NIM ga skriftlig innspill til Justiskomiteens høring av planen her, der vi blant annet etterlyste mer konkrete, forpliktende og mål- og etterprøvbare tiltak.

Som en del av opptrappingsplanen er Statens helsetilsyn i gang med å etablere en ny undersøkelsesordning for vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Ordningen skal identifisere systemsvikt på tvers av sektorer. NIM fremhevet i sitt høringsinnspill at ordningen vil kunne bidra til bedre etterlevelse av Norges internasjonale forpliktelser.

En permanent, nasjonal parnerdrapskommisjon ble opprettet i 2024. Kommisjonen skal gjennomgå drapssaker der gjerningspersonen er daværende eller tidligere partner.

Voldtektsutvalget leverte NOU 2024: 4 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem i mars 2024. Til tross for flere handlingsplaner og opptrappingsplaner de siste årene, fant utvalget «få tegn til et systematisk arbeid på myndighetsnivå for å forebygge og bekjempe voldtekt».

NIM mener funnene til utvalget er svært alvorlige.

I juni 2024 ble NOU 2024: 13 om negativ sosial kontroll mv. overlevert. Utvalget foreslår en rekke regelverksendringer for å styrke vernet mot alvorlige krenkelser av individets fysiske og psykiske integritet.

I 2022 undersøkte Riksrevisjonen myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner. Den fant vedvarende svakheter i myndighetenes samordning av innsatsen mot vold i nære relasjoner.

Innspill til retningslinjer om soningsdyktighet og tilrettelegging av soning

NIM-B-2025-010

Innspill til retningslinjer om soningsdyktighet og tilrettelegging av soning (pdf) 279.33 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementetKriminalomsorgsdirektoratet

NIM har sendt et innspill til Kriminalomsorgsdirektoratet om soningsdyktighet og tilrettelegging av soning for å sikre betryggende oppfyllelse av menneskerettighetene. Innspillet berører en rekke spørsmål, blant annet rettssikkerhetsgarantier for domfelte.

Sivilombudet med særskilt melding om innlåsing og faktisk isolasjon i fengslene

Sivilombudet har i dag overlevert en særskilt melding om innlåsing og faktisk isolasjon i fengsler til Stortinget. Meldingen inneholder alvorlige skildringer av faktisk isolasjon i en rekke norske fengsler. Sivilombudet slår fast at funnene innebærer en reell risiko for brudd på forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3. Denne situasjonen kan ikke fortsette.

Les hele meldingen her (sivilombudet.no).

Sivilombudet holdt også et åpent seminar hvor de presenterte hovedfunnene i meldingen. Der deltok NIMs direktør Adele Matheson Mestad i en paneldiskusjon om forholdene i norske fengsler.

Seminaret kan du se på youtube her.

Faktisk isolasjon

Mangel på fellesskap og sosial kontakt i norske fengsler har vært et gjennomgående problem i en årrekke. I mange tilfeller låses innsatte inn på cellene sine mange timer i døgnet, uten at dette har sammenheng med den innsattes egne handlinger eller forhold, og uten at det er besluttet av retten, såkalt faktisk isolasjon. Mennesker trenger meningsfull kontakt med andre, og isolasjon har en rekke negative virkninger. Omfattende isolasjon kan lede til helseskader.

Menneskerettslige rammer

Isolasjon kan utfordre både retten til privatliv etter EMK artikkel 8, og etter omstendighetene stride mot forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3. Etter straffegjennomføringsloven skal innsatte ha tilgang på meningsfulle aktiviteter som arbeid, utdanning og fritidsaktiviteter i soningstiden. De skal så langt det er praktisk mulig ha adgang til fellesskap med andre. Det mangler likevel klare regler for hvor lenge innsatte skal kunne tilbringe utenfor cellen hver dag.

Høyesterett har i HR-2019-2048-A fastslått at 22 timer eller mer på celle skal anses som faktisk isolasjon som gir rett til fradrag i straff. Det er imidlertid ikke slik at all faktisk isolasjon under 22 timer per døgn automatisk er i tråd med menneskerettighetene. Jo mer faktisk isolasjon de innsatte utsettes for, jo større risiko er det for brudd på menneskerettighetene i enkelttilfeller.

NIM har tidligere utredet spørsmålet om utelukkelse og retten til privatliv. Hvor langvarig og omfattende utelukkelsen har vært, hvilket aktivitetstilbud og tilbud om meningsfull kontakt med andre den innsatte har hatt, pluss den innsattes egne sårbarhetsfaktorer som helsemessige utfordringer er momenter i en slik menneskerettslig vurdering.

Den europeiske torturforebyggingskomitéen (CPT) har anbefalt at innsatte som et minimum bør ha mulighet til å tilbringe åtte timer utenfor cellen hver dag, med tilgang på meningsfulle aktiviteter. De europeiske fengselsreglene anbefaler at alle innsatte skal få tilbringe så mange timer utenfor cellen som nødvendig for å kunne ha et tilfredsstillende nivå av menneskelig og sosial samhandling.

Internasjonal kritikk og manglende bedring

Norge har over flere år mottatt kritikk fra både nasjonale og internasjonale aktører om bruken av utelukkelse. Sivilombudet kom med en særskilt melding om isolasjon også i 2019, med en rekke anbefalinger til myndighetene. En den av disse er fulgt opp, men ifølge Sivilombudet skjer det fortsatt omfattende innlåsing av innsatte i høysikkerhetsfengsler. Omfanget av faktisk isolasjon, altså der innsatte er innelåst på en celle store deler av døgnet, uten at dette er besluttet av retten eller fengselet, er høyt. Manglende dagtilbud, bemanningsutfordring og manglende arealer til matlaging, felles måltider og sosialt samvær pekes på som noen av årsakene til dette.

Omfanget av faktisk isolasjon

Sivilombudets melding viser at omfanget av faktisk isolasjon fortsatt er stort i norske fengsler. I alle fengslene Sivilombudet besøkte i 2023-2024 fant de flere innsatte som tilbrakte 17-22 timer innelåst på egen celle uten at det skyldes forhold de innsatte kunne noe for.

Sivilombudet observerte flere innsatte som var sterkt preget av mye innlåsing, og at flere hadde symptomer forenelige med isolasjonsskader som søvn- og angstproblemer, forvirring, svekket impulskontroll, problemer med konsentrasjon og korttidshukommelse, psykoser eller psykoselignende symptomer slik som hallusinasjoner. Dette fører i sin tur til at helsepersonell må bruke ytterligere ressurser. I Oslo fengsel har helsepersonell måttet medisinere de innsatte med beroligende og angstdempende medikamenter for at de skulle «holde ut» situasjonen. Dette er en helt uholdbar situasjon, som ikke kan fortsette.

Mye innlåsing kan også lede de innsatte i en negativ spiral. Konsekvenser av innlåsing kan gi økt risiko for konflikter og uønskede hendelser, som igjen kan lede til økt bruk av isolasjon eller bruk av tvangsmidler. Også psykiske sykdommer eller problemer kan forverres.

Veien fremover

Sivilombudet peker på en nasjonal minstestandard om åtte timers utetid fra cellen som et viktig tiltak for å bedre situasjonen. NIM anbefalte også i årsmeldingen for 2020 at de innsatte må ha en slik lovfestet rett til åtte timer meningsfull aktivitet hver dag. Anbefalingen ble gitt blant annet på bakgrunn av Sivilombudets særskilte melding fra 2019.

Sivilombudets nye melding understreker behovet for en slik regulering. Det må også tas grep for å sikre at faktorer som bemanning eller bygningsmessige forhold ikke leder til faktisk isolasjon. Det er i alles interesse, både innsatte, ansatte og samfunnet ellers, at de innsatte tilbys økt menneskelig kontakt og mer meningsfull aktivitet.

Vedrørende Oslo kommunes politivedtekters forbud mot offentlig overnatting

NIM-B-2025-011

Vedrørende Oslo kommunes politivedtekters forbud mot offentlig overnatting (pdf) 94.76 KB

Til: Oslo kommune

NIM har over tid jobbet med kommuners menneskerettighetsansvar. I dette brevet til Oslo kommune reiser vi noen spørsmål om overnattingsforbudet i forskrift om politivedtekt i Oslo kommune § 2-1. Vi peker på forskriftens betydning for oppfyllelse av menneskerettighetene og anbefaler at forskriften vurderes opp mot menneskerettighetene.

Ytringsfri og bevare oss vel

Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM.

Fra demokratisk opplysning til techbrokratisk formørkelse

Står det så dårlig til med ytringsfriheten i Europa som J.D. Vance forklarte oss på sikkerhetskonferansen i München? Og står det så mye bedre til med den i USA, nå med ny sheriff i byen?

Blant de pussige punktene i en sikkerhetstale der det primære sikkerhetspoenget virket å være at det er lite poeng med sikkerhet i Europa siden vi ikke har stort å verne, var Vances bekymring over ytringsfriheten vår. De fleste uavhengige målinger tilsier at ytringsfriheten i Norden og Europa er best i verden, bedre enn i USA.

Kanskje han primært snakket til sin nye sheriff.

Over there har sheriffen fulgt opp sin innsettelsestale med å presidentbeordre bort all føderal sensur. Selv om det ikke er mange eksempler på slikt, kan dette være godt nytt. I kampen mot vår tids kjemiske våpen – “wokeviruset” – lukker han imidlertid den føderale pengesekken for feilslåtte DEI-initiativer (mangfold, likebehandling, inkludering). Det får følger ikke bare for det forhatte teknokratiet, men også for viktige ytringer. Frie vitenskaps- og pressefolks, for eksempel. Budsjettforslag med “forbudte ord” forkastes. Det amerikanske forskningsrådet luker nå forskningssøknader for mistenkeligheter som “historisk”, “kvinne”, “institusjonell”, “rimelighet”, “ofre” og “traumer”. Noen ord er blitt påbudt også – som “Gulf of America”. Følger du ikke ytringspåbudet, får du ikke komme på pressekonferanse.

Altså: Det er nok av ytringsfrihetsproblemer å ta av i Europa også. Og det er mer alvorlig at ytringsgrenser håndheves med straff enn “bare” med erstatningskrav, finansieringskutt eller sparken. Hadde vi ikke hatt ytringsfrihetsproblemer også her, kunne jo sånne som jeg bare jobbet med noe annet. Hatyringsbestemmelser er sårbare for overivrig og politisert tolkning, for eksempel. Et visst demokrati har vi likevel hatt det halve århundre vi har hatt dem. Men når selv åpenbart sarkastisk bruk av nazisymboler straffedømmes, er det ugreit, og ikke bare for amerikanske strateger med høyrearmstiks. Et mer påtrengende problem, som Vance må ha glemt, er begrensningene på pro-palestinske demonstrasjoner i en rekke Europeiske land. En vedvarende utfordring, ikke bare for den enkeltes ytringsfrihet, men også samfunnets informasjonstilgang, er ansattes frykt for å ytre seg offentlig. Rettslig sett har slike ytringer imidlertid sterkt vern i Europa. I USA kan arbeidsgivere si “You’re FIRED!” hvis du ytrer noe de ikke liker. Der borte bør du heller ikke slumse med krass kritikk av privatpersoner. Får Trump det som han vil, heller ikke av maktpersoner. Da risikerer du å bli dømt for ærekrenkelser enda raskere enn i Norge for 20-30 år siden, før den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) gav oss et litt mer prinsipielt ytringsfrihetsvern.

Den institusjonelle ordningen EMD er imidlertid både regelbasert og overnasjonal, oppstod i erkjennelsen av ofrene for et verdenskrigstraume og har historisk satt standard for både rimelighet og likebehandling. Den kan nok derfor være for woke til å telle som verneverdig i Vances transatlantiske verdensorden. Eller atlantiske, som den vel nå er, siden “trans” ikke lenger finnes på kontinentet vest for Pecos. Eventuelt vest for PK, som woke het før, da alt var mye bedre.

Disse atlantiske betraktningene gjelder uansett bare regler. Som påpekt for tiår siden, blant andre av Vances ytringsprofessor på Yale, ville det ikke være slikt, men teknologi som avgjorde ytringsfriheten i vår tid.

Nå som internett er blitt infrastrukturen for samfunnssamtalen vår, hjelper det ikke med fravær av statlig sensur – vi er uansett prisgitt hvor mye reell meningsbrytning teknoligarkene til enhver tid ønsker at vi skal ha på plattformene deres. Og når de kjøper opp de tradisjonelle mediene, er vi prisgitt dette også der – slik Jeff Bezos denne uken viste, da han forbød kritikk av det han selv mener i Washington Post. Så langt fremstår ikke techbrokratiet som noen vellykket styreform hvis målet er å realisere ytringsfrihetens begrunnelser i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Staten har svart på FN-kritikk i Jovsset Ánte Sara-saken

I fjor fikk Norge kritikk fra FNs menneskerettighetskomité i en sak om reindrift og urfolksrettigheter, Jovsset Ánte Sara-saken. Komiteen ba Norge om å rapportere tilbake innen 180 dager om hvordan Norge ville følge opp uttalelsene komiteen rettet mot Norge. Komiteen viste til at Norge er forpliktet etter konvensjonen til å reparere menneskerettighetsbruddet. Komiteen anbefalte myndighetene å vurdere å endre reindriftsloven § 60 tredje ledd i tråd med komiteens syn og samtidig sikre reparasjon overfor Jovsset Ánte Sara. Forrige uke sendte Norge sitt svar til komiteen.

Statens svar til komiteen i Jovsset Ánte Sara-saken er tilgjengelig her.

I desember 2017, da denne saken gikk for Høyesterett, krevde staten at Sara skulle redusere reinflokken sin til 75 dyr. Reindriftsloven § 60 tredje ledd bestemmer at dersom siidaen ikke blir enige om hvordan reduksjonen skal gjennomføres, skal reduksjonen gjennomføres forholdsmessig blant alle reineierne. Høyesterett måtte vurdere om reduksjonsvedtaket utgjorde et brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Flertallet i Høyesterett konkluderte med at dette ikke var tilfellet, selv om det ikke var lønnsomt å drive med et så lavt reintall. Etter tapet i Høyesterett sendte Jovsset Ante Sara en individuell klage til FNs menneskerettighetskomité, hvor komiteen, i motsetning til Høyesterett, konkluderte med at vedtaket innebar en krenkelse av SP artikkel 27. Komiteen la vekt på at myndighetene, i lovgivningsprosessen, ikke hadde tatt hensyn til innspill fra Reindriftslovutvalget (NOU 2001: 35) samt fra Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om å skjerme reineiere med færre enn 200 dyr fra reintallsreduksjon. Komiteen uttalte blant annet at Sametinget og NRL «are best placed to determine the interests of the Sámi community and the reindeer husbandry industry».

Staten skriver i sitt svar til komiteen at arbeidet med ny reindriftslov er under arbeid og at forslaget til § 60 om reintallsreduksjon nå vil gi større fleksibilitet til å skjerme de minste siidaandelene. Bestemmelsen har vært gjennom en høringsrunde. Staten skriver også at Sametinget og NRL er blitt konsultert i denne prosessen.

Når det gjelder reparasjon overfor Jovsset Ánte Sara, skriver staten at de for tiden er i kontakt med Saras juridiske representanter om den videre oppfølgningen av saken. Det er derfor fortsatt uklart hvilken innvirkning komiteens uttalelse vil få for Jovsset Ánte Sara og andre reineiere som har fått krav om å redusere antall til under 200.