Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Sigurd Dyvik Vasseljen.

De offentlige folkebibliotekene er en viktig arena for opplysning, utdanning og debatt, hvor man i tillegg til å låne bøker, kan være med på foredrag, debatter og panelsamtaler. På denne måten bidrar bibliotekene til å fremme ytringsfriheten til de som ytrer seg, og informasjonsfriheten til de som hører på. Men hva skal folkebibliotekene gjøre når kontroversielle grupper ønsker å bruke bibliotekets lokaler til å fremme det mange vil hevde er farlig og samfunnsskadelig tankegods?

Dette spørsmålet ble nylig tema da Deichmanske Bjørvika avslo å låne ut et av bibliotekets møterom til forlaget Legatum Publishing. Forlaget hadde planlagt en pressekonferanse om lanseringen av boken Dere skal ikke erstatte oss! av den franske forfatteren Renaud Camus. Under pressekonferansen skulle det være et intervju med Camus, som skulle delta digitalt, og deltakere skulle ifølge forlaget kunne stille kritiske spørsmål. Biblioteksjefen i Oslo begrunnet avslaget med at arrangementet ikke kunne tilpasses øvrig virksomhet på biblioteket, på grunn av en varslet motdemonstrasjon som krevde tilstedeværelse av politi og annet sikkerhetspersonell.

Saken om Deichmanske Bjørvika og lignende saker reiser flere spørsmål knyttet til ytrings- og informasjonsfriheten. Et sentralt spørsmål er om folkebibliotekene har en plikt til å låne ut sine lokaler til alle som ønsker å avholde et arrangement, uavhengig av tema og opplegg for arrangementet. Andre spørsmål er hvem som kan beslutte at lokalene ikke skal lånes ut, hvordan slike beslutninger kan begrunnes, og hvordan vurderingene kan påvirkes av andre som vil forhindre at en kontroversiell gruppe får et publikum.

Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten

Grunnloven § 100 bestemmer at vi skal ha ytringsfrihet. Etter den såkalte infrastrukturbestemmelsen i Grunnloven § 100 sjette ledd har statens myndigheter en plikt til «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Denne plikten ivaretas blant annet gjennom de offentlige folkebibliotekene.

Folkebibliotekenes virksomhet reguleres av folkebibliotekloven av 1985. Målsettingen med folkebibliotekene er etter lovens § 1 første ledd «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet». Andre ledd bestemmer at folkebibliotekene «skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Bestemmelsen understreker at folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten, i henhold til statens plikt til å «legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», som det heter i Grunnloven § 100 sjette ledd. Bibliotekene ivaretar dette formålet ved selv å arrangere foredrag, møter, debatter og lignende, og ved å tilby leie eller lån av lokalene til andre. Gjennom sin særlige rolle etter Grunnloven og folkebibliotekloven, ligger det andre føringer på folkebibliotekene enn på private arrangører og tilbydere av lokaler. Men innebærer denne rollen at folkebibliotekene må tillate ethvert arrangement i sine lokaler?

Folkebibliotekene skal være uavhengige

Folkebibliotekloven § 1 andre ledd bestemmer at folkebibliotekene skal være en «uavhengig møteplass». Dette innebærer at bibliotekene ikke kan instrueres av myndighetene. Folkebibliotekene styres av biblioteksjefene, som fatter selvstendige beslutninger om hvordan virksomheten i bibliotekene legges opp. Dette er viktig for å sikre at bibliotekene er en demokratisk arena og tilgjengelig for alle, uavhengig av politisk ståsted, religion og sosial bakgrunn. Hverken staten eller kommunen kan pålegge eller påvirke biblioteksjefen til ikke å låne ut bibliotekets lokaler til et planlagt arrangement, for eksempel fordi innholdet i arrangementet strider mot kommunens verdisyn.

Folkebibliotekene skal være en arena for offentlig samtale og debatt

Selv om folkebibliotekene er uavhengige og styres av biblioteksjefen, står ikke biblioteksjefen helt fritt til å nekte å låne ut bibliotekets lokaler. Biblioteksjefens beslutninger må oppfylle kravet om at folkebibliotekene skal være en «arena for offentlig samtale og debatt», jf. folkebibliotekloven § 1 andre ledd.

Det nærmere innholdet i dette kravet er behandlet av Sivilombudet i en uttalelse fra 2016. I denne saken hadde organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) fått avslag på en søknad om leie av lokaler i Kristiansand folkebibliotek. Begrunnelsen for biblioteksjefens avslag var at SIANs formål ikke var i samsvar med verdiene til Kristiansand kommune og folkebibliotek. Sivilombudet fant denne begrunnelsen utilstrekkelig, og ba biblioteksjefen vurdere SIANs søknad på nytt.

Les hele uttalelsen fra Sivilombudet her.

Sivilombudet skriver at folkebibliotekloven § 1 andre ledd innebærer at bibliotekene har en plikt til å legge til rette for at ulike stemmer i den offentlige samtale og debatt kan bruke biblioteklokalene til å fremme sine ytringer. Samtidig skal ikke bibliotekene alene oppfylle plikten til infrastruktur i Grunnloven § 100 sjette ledd. Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten, men skal også være et sted for alle. Den som ønsker å leie lokalene har ikke et krav på å bruke lokalene til å ytre seg på den måten vedkommende selv ønsker. Bibliotekene må foreta en forsvarlig avveining av de motstående hensynene.

Biblioteksjefen kan i utgangspunktet ikke avslå en søknad om leie alene med den begrunnelse at leietakers formål ikke er i tråd med kommunens eller folkebibliotekets verdier. Alle lovlige ytringer må slippe til, også de som oppleves krenkende av andre.

Hvordan det planlagte arrangementet skal gjennomføres har imidlertid bibliotekene en innvirkning på. Sivilombudet understreker at biblioteket i dette spørsmålet har et betydelig rom for skjønn. Biblioteket kan legge vekt på om lokalene er egnet til arrangementet, og i hvilken grad arrangementet kan tilpasses øvrig virksomhet på biblioteket. Spesielt må biblioteket kunne legge vekt på om arrangementet er egnet til å bidra til en offentlig samtale og debatt, og at formålet ikke er å befeste ensidige synspunkter for å rekruttere nye meningsfeller. Sivilombudet understreker likevel at bibliotekets vurderinger må bygge på saklige hensyn, og ikke innebære usaklig forskjellsbehandling ut fra for eksempel verdisyn.

Motdemonstrasjoner og «heckler’s veto»

Kontroversielle grupper blir ofte møtt med motdemonstrasjoner når de ønsker å ytre seg i det offentlige rom. Når en biblioteksjef vurderer om et planlagt arrangement lar seg tilpasse den øvrige virksomheten på biblioteket, vil slike motdemonstrasjoner påvirke vurderingen. I saken om Deichmanske Bjørvika ble pressekonferansen avlyst med den begrunnelse at varslede motdemonstrasjoner ville få for store konsekvenser for andre brukere av biblioteket. Det var med andre ord ikke innholdet eller opplegget i det planlagte arrangementet som førte til avlysningen, men at motdemonstrasjonen, slik biblioteksjefen vurderte den, ville skape en uholdbar situasjon for de andre brukerne av biblioteket.

Ytringsfriheten innebærer at man har rett til å demonstrere mot andres ytringer. En motdemonstrasjon er slik sett en lovlig ytring mot en annens lovlige ytring. Men hvis motdemonstrasjonen går ut på å forsøke å hindre at den kontroversielle ytringen når frem til et publikum, typisk ved å overdøve ytringen, reiser motdemonstrasjoner noen særlige problemer. Denne måten å opptre på kalles gjerne «heckling», og er en ytringsform der man krever ytringsfrihet for seg selv, samtidig som man søker å hindre at andre har den samme friheten. Dessuten vil «hecklingen» ikke bare hindre den som ønsker å ytre seg, men også de som vil høre ytringen og selv ta stilling til innholdet av den. Dette fenomenet omtales ofte som «heckler’s veto», ved at «heckleren» utøver en form for veto på hvilke ytringer som skal komme frem, og hvilke som skal overdøves. En slik utøvelse av ytringsfriheten på bekostning av andres ytrings- og informasjonsfrihet forhindrer den meningsbrytningen som ytringsfriheten skal sørge for. Denne ytringsformen er derfor lite forenlig med et rettsstatlig demokrati. Bibliotekene bør vurdere hvordan de kan sikre flere kryssende hensyn i slike situasjoner, slik at de er forberedt dersom noe lignende skulle skje igjen. En måte å minske de problemene motdemonstrasjoner skaper for andre bibliotekbrukere, kan for eksempel være å sikre seg tilgang på tilleggslokaler.

Oppsummering

Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten ved å legge til rette for at den som ønsker det kan bruke bibliotekets lokaler til å ytre seg og la seg informere. De skiller seg fra andre offentlige rom som torg, plasser og gater ved at vi borgere ikke har noe ubetinget krav på å låne lokalene. Det er biblioteksjefen som avgjør hvilke arrangementer som skal avholdes i bibliotekets lokaler. I disse avgjørelsene er vedkommende uavhengig, og skal ikke instrueres eller påvirkes av myndighetene eller andre. Bibliotekets avslag kan ikke begrunnes alene i formålet eller verdisynet til den som ønsker å låne lokalene, men biblioteket har betydelig innflytelse på opplegget for det planlagte arrangementet. Biblioteket må likevel ha saklig grunn til å nekte å låne ut lokalene, og kan heller ikke forskjellsbehandle ut fra for eksempel verdisyn. At arrangementet ikke kan tilpasses andres bruk av biblioteket vil være en saklig grunn til avslag, men det er viktig å unngå at motdemonstrasjoner kan brukes for å presse bibliotekene til å avlyse arrangementer.

I dag er det 30 år siden FNs generalforsamling erklærte at 3. mai skulle være internasjonal dag for pressefrihet. Dagen markeres for å understreke viktigheten av en fri presse.

Norge troner, i år som i fjor, på toppen av verdens pressefrihetsindeks. Grunnen til at vi har en pressefrihetsdag er at den skal gi myndigheter, journalister og andre en mulighet til å diskutere utfordringer for pressefriheten, og hva som kan gjøres for å styrke den.

Reporters Without Borders (RWB), som publiserer pressefrihetsindeksen, påpeker i år at pressefriheten globalt er truet av blant annet aktører som produserer falskt innhold, og at inntoget av innhold produsert av kunstig intelligens videre har akselerert denne industrien. Muligheten til å generere troverdig tekst og bilder med disse verktøyene underminerer arbeidet til de som lager kvalitetsjournalistikk og er en trussel mot journalistikken i seg selv.

Videre påpeker de at det russiske propagandaapparatet har økt sin aktivitet i forbindelse med krigen i Ukraina, spesielt i de okkuperte områdene, og Kreml har ytterligere underminert det lille som har vært av fri presse i Russland.

Les hele rapporten fra RWB her.

Vil du vite mer om pressefrihet? Lytt til episode fem av NIMs podkast «Ytringsfrihet i 100 & 10», eller les vår tidligere artikkel om journalistikk og ytringsfrihet: