Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 12. august 2023.

Regjeringens syn på koranbrenning er mer historisk enn rettslig interessant

Før sommeren sa statsminister Støre (AP) av koranbrenning er hatkriminalitet. Det vakte debatt, for det er rettslig sett feil.  Han presiserte derfor raskt at han ikke mente hatkriminalitet, han mente bare at han selv ser på slik brenning som en hatefull handling.

I sommer sa justisminister Mehl (SP) at koranbrenning kan være en ulovlig hatefull ytring, ut fra sammenhengen. Dette er også rettslig sett feil. Hvem sier det? Det sier utfallet av en finte fra Senterpartiet og den rødgrønne regjeringen i 2009. Mer om den straks.

I våre naboland er koranbrenning hett. I en tid der omtrent alle andre grunnlag for krenkede følelser enn religion er i vinden, diskuteres for alvor gjeninnføring av blasfemiforbud. Riktignok spesialtilpasset: Det er egentlig bare brenning av én bok man vil til livs. Og ikke for å verne de troendes følelser, men for å verne statens interesser. I sikkerhet – brenning gir økt terrorfare ute og hjemme. Og i økonomi. Sikkerhetstrusselen er ikke ny. Omfanget av økonomisk boikott er det.

I Norge hadde vi blasfemiforbud til 2015. Forbudet var så sovende at ingen hadde blitt dømt på over 100 år. Teaterstykker, filmer, karikaturer og brenning av bibler var for lengst blitt tålte, om enn kritiserte, provokasjoner. Fordi slike provokasjoner, uansett hvor sårende troende opplevde dem, også innebærer maktkritikk. Hellige bøker er mektige, deres dogmer brukes til de grusomste undertrykkelser. Maktkritikk ligger i kjernen av ytringsfriheten.

Veien til opphevelsen var likevel broget: Etter at ytringsfrihetskommisjonen foreslo dette i 1999, stemte de blå partiene (inkludert FrP) mot i 2004. Ikke for å verne sikkerhet eller økonomi, men de troendes følelser: «enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet».

I 2009 ville de rødgrønne beholde forbudet. I et krumspring på slutten av en proposisjon skal Senterpartiet ha trumfet gjennom en videreføring av en flik av blasfemibestemmelsen. I hatytringsbestemmelsen. Den siste rammer hat mot personer, ikke mot religioner. Regjeringen ville endre dette, slik at «de groveste blasfemiske ytringer som i sitt innhold var sterkt forhånende eller på annen måte krenkende» også kunne omfattes. Fordi slikt kunne «påvirke det ‘klimaet’ vedkommende møter i samfunnet», og «oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern».

Endringen ville videreført blasfemiforbudet og kunne gjort koranbrenning ulovlig. Den ville også forandret hatytringsbestemmelsen fundamentalt ut fra lovhistorien og rettspraksis.

Finten kunne gått under radaren både hos opposisjonen og den ellers ytringsfrihetsopptatte fjerde statsmakt, hadde det ikke vært for et lite opprop. Da det fikk med seg ytringsfrihetskommisjonens Francis Sejersted og en rekke forfattere, ble det offentlig debatt. Kritikken endte med at forslaget ikke en gang ble lagt frem for Stortinget. Senterpartiet, som først triumferte over å ha «tvunget AP i kne», for så å skylde på APs justisminister (som kanskje var arkitekten bak), endte med å måtte beklage hele forsøket i Stortinget. SP-statsråden følte der behov for å understreke at partiet var for «openheit, folkestyre og fritt ordskifte». AP-statsråden for at «Arbeiderpartiet er for demokrati».

Det er fint om våre ledere ikke setter seg i posisjoner der de behøver å bedyre slikt. Det er fint om de kan lære av historien også. Lærdommene fra denne historien er:

1. Hvis du vil gjøre inngrep i grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, tenk nøye gjennom hvordan og hvorfor. Det er ikke så enkelt.
2. Ikke bruk bakveier. I tillegg til å lede galt av sted, kan de slå kontra. 2009-varianten har gjort det klart at grovt forhånende og krenkende blasfemi ikke rammes av hatytringsbestemmelsen, selv om den oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern.
3. Offentlighet og debatt kan være plagsom og jobbe mot deg. Fort vekk bidrar den likevel til å få frem perspektiver du ikke selv har sett. De kan gjøre lover bedre, mer konsistente og forutsigbare. Det er ikke så dumt i et rettsstatlig demokrati.

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Aftenposten 8. august 2023.

Koranbrenning er et hett tema i Sverige og Danmark om dagen. Det er også aktuelt her i Norge. Både brenningen og mulige forbud reiser en del spørsmål i kjernen av våre rettsstatlige demokratier. Her er fire av dem:

1. Er forbud mot koranbrenning umulig på grunn av ytringsfriheten?

Neida. Vi har mange lovgrenser for ytringsfriheten. De fleste grunnleggende rettigheter må avveies mot andre, som også er viktige. Eksempler er forbud mot trusler, voldsoppfordringer, hatefulle ytringer mot personer (ikke religioner), privatlivsutleveringer, ærekrenkelser og sjikane.

Vi hadde også et generelt forbud mot blasfemi til 2015. Ingen hadde da blitt straffet for blasfemi på over 100 år, for vi hadde for lengst innsett at vår sivilisasjon bygget på muligheten til maktkritikk – også av religiøs makt. I 2012 understreket Borgarting lagmannsrett at koranbrenning er en lovlig ytring, selv om brenningen alvorlig krenket mulla Krekars og andre muslimers følelser.

Stortinget kan endre dette. Det ville jo være litt pussig å innføre et forbud bare for å verne religiøse følelser i 2023, i en tid der opprørthet over krenkede følelser på omtrent alle andre områder fremstår mer fremtredende. Men et forbud lar seg forene med Grunnloven.

2. Hvordan kan i tilfellet et slikt forbud se ut?

Det er vanskeligere – både prinsipielt og praktisk – fordi vi er rettsstatlige demokratier der likhet for loven er sentralt:

Vi måtte bestemme oss for hva poenget med forbudet egentlig er: Er det å verne religionen (på grunn av de troendes følelser)? Eller er det frykten for terror ute og hjemme – og økonomiske sanksjoner? Blasfemiforbudet var begrunnet i det første. Dagens forbudsønsker fremstår begrunnet mer i det andre. Det er høyst forståelig, men den begrunnelsen aktualiserer «voldsmannens veto»: Skal de som har størst kapasitet og vilje til å bruke ulovlig vold få bestemme grensene for våre mest grunnleggende demokratiske friheter? Da erstatter vi på dette punkt rettsstaten med maktstaten – vi styres ikke av lover like for alle, men av den sterkestes rett.

Også et nytt generelt blasfemiforbud, a la det gamle, reiser spørsmål. Det første og viktigste er den nedkjølende effekt et forbud ville ha også på «god» religionskritikk – noen troende ville alltid anse slikt som forhånelse, for jo mer uvant og rammende kritikken er, jo verre oppleves den. (Tenk Monty Pythons Life of Brian). Hva bør regnes som «hellig», og hvem skal bestemme det? Skal bare de etablerte religionene vernes – eller også minoritetsreligioner, som vel er enda mer utsatt? Vern av pastafarianisme (troen på Det flyvende spagettimonster) og Prins Philip-bevegelsen på lik linje med kristendom og islam ville gjort det veldig vanskelig å holde oversikten, og kunne fort anses blasfemisk i seg selv. Hvordan vil det gå med religionsfriheten når det én religion holder hellig (det finnes bare én gud, nemlig min) anses blasfemisk av de som tror på andre eller flere guder?

Vi kunne skreddersy mer, og forby brenning av hellige bøker utenfor gudshus, hvis det var hensynet til de troende som var sentralt. Eller utenfor ambassader, hvis det var sikkerhet. Eller helt generelt. Den første løsningen vil lett bare flytte brenningen andre steder, som kunne kringkastes like sårende eller farlig. Den andre ville hindret brenning overalt, mens andre vanhelligelser fortsatt ville være lov – å rive ut sider eller tråkke på boken. Hvis vi i stedet forbød all nedverdigelse av hellige bøker, ville det sette boklige religioner over alle andre. Og andre nedverdigelsesmuligheter ville gjenstå – karikaturtegninger har vist seg både ordentlig sårende – og farlig krenkende. Og hva med brenning av hijaber? Utført av talibantorturerte piker?

Det utber også en særlig begrunnelse, i en sekulær rettsstat, kun å verne mot sinne vekket av religiøse krenkelser. Hva med tibetansk flagging under kinesiske statsbesøk? Brenning av Erdogan-dukker under NATO-utvidelser? Eller – hvis forbudet likevel skulle begrunnes (litt) ikke i sikkerhet, men også den fæle følelsen det er å bli symbolsk tråkket på – hva med prorussiske demonstrasjoner utenfor den ukrainske ambassade? Hva med brenning av prideflagg? Insisteringen på at det bare finnes to kjønn? Enkelte opplever slike ytringer som helt eksistensundergravende – og de som opplever det, tilhører i alle fall en utsatt gruppe. Hva med dem?

3. Hvorfor vernes koranbrenning som en ytring, når den er en handling?

Fordi den er begge deler – og ytringsdelen beskyttes av ytringsfriheten. Som mange andre symbolske handlinger, kommuniserer brenning av bøker, flagg og dukker et meningsinnhold. Meningsinnholdet regnes som en ytring, selv om det uttrykkes med en handling. Dette vet vi jo egentlig – for det er jo nettopp budskapet som forarger og sårer: Budskapet er manglende respekt for, hat mot, avstandstagen fra eller bare kritikk av det boken står for. Eller flagget. Selv om brenning av koraner i vesten og svenske flagg, regnbueflagg og bilder av det svenske kongeparet i midtøsten kan plage muslimer og svensker personlig, er budskapet også rettet mot religionen Islam eller staten Sverige. Og slik kritikk av maktinstitusjoner er vernet av ytringsfriheten, selv om den i tillegg kan såre personer dypt.

Det er bare fordi man tolker handlingen slik at den gir uttrykk for et meningsinnhold at problemstillingen i det hele tatt kommer opp – både om forbud, og om vern. Hvis vi i stedet bare så brenningen som en handling, ville den uansett være vernet. Ikke av ytringsfriheten, men av den alminnelige handlefriheten: Alt som ikke er forbudt, er tillatt. Det å brenne eller ødelegge ting man selv eier, er lov.

4. OK, men er ikke bokbrenning mer et misbruk enn egentlig en bruk av ytringsfriheten?

Kanskje, hvis vi bare fokuserer på Rasmus Paludan, Sian og andre som mange misliker sterkt og synes er bøllete. Men hva om brenneren er en som har blitt utsatt for de grusomste overgrep i Islams navn? Et homofilt par utsatt for 77 offentlige piskeslag i Indonesia? En Yesidipike torturert av IS? Ville deres tenkte protestbrenning også være misbruk? Misbrukte den iranskfødt kvinnerettsforkjemperen Firoozeh Bazafkhan sin kunstneriske ytringsfrihet da hun ga Koranen 99 piskeslag, eller da hun i helgen rev den på et rivjern?

Vi vil alltid kunne være begrunnet uenige om hva som er akseptabel, eller helt unødvendig «misbruk» av ytringsfrihet. Om det nå er i møte med koranbrenninger, Luthers forargende provokasjoner mot pavekirken på 1500-tallet, Marcus Thranes blasfemiske og revolusjonære krav om arbeiderrettigheter på 1850-tallet, alle tilløp til uttrykk for kommunistiske tanker under McCarthy i USA på 50-tallet, brenningene av innkallinger til militæret under Vietnamkrigen på 60-tallet, Monty Python-forhånelse av Jesus på 70-tallet, Rushdies Sataniske vers på 80-tallet (men pussig nok ikke brenningen av Sataniske vers), karikaturer av Mohammed i 2005, Charlie Hebdo i 2015, læreren Samuel Patys karikaturundervisning i 2020. Og så videre.

«Misbruksinnvendingen» mot ytringer som har en form eller et innhold vi selv synes er håpløs her og nå, er vedvarende, men krevende å styre etter. I alle fall hvis vi skal ivareta alle de tre begrunnelsene ytringsfriheten har i Grunnloven: Sannhetssøken, demokrati – og individets frie meningsdannelse.