Å ikke reparere menneskerettighetsbruddet i Fosen-saken er også et menneskerettighetsbrudd

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM, og Johan Strömgren, regionkontorleder NIM. Opprinnelig publisert i VG 9. oktober 2023.

Det er nå en risiko for at den manglende oppfølgingen av Fosen-dommen kan føre til at også plikten til å reparere menneskerettighetsbrudd, brytes. Det haster med å finne en løsning før samenes tillit til staten svekkes ytterligere.

Denne uken er det to år siden Høyesterett fastslo at byggingen av to vindkraftanlegg på Fosen er et brudd på menneskerettighetene til reindriftsamene, nærmere bestemt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Dommen fastslår at tillatelsene til å bygge disse to anleggene er ugyldige, fordi de krenker samenes rettigheter.

Etter over en uke med aksjoner i regjeringskvartalet tidligere i år, erkjente regjeringen at reindriftsamenes rettigheter på Fosen var krenket, slik Høyesterett hadde fastslått.

Det har foregått konsultasjoner mellom Olje- og energidepartementet (OED) og reinbeitedistriktet etter dommen uten at man har kommet til enighet. Det har også de siste månedene foregått mekling mellom reinbeitedistriktet og selskapene.

Samtidig går tiden, og risikoen øker for at reindriften blir stadig mindre bærekraftig. Ett år etter at dommen falt, uttrykte Statsforvalteren i Trøndelag sterk bekymring for reindriftens bærekraft på Fosen hvis det ikke blir gjort endringer i vilkårene for reindriftsnæringa på Fosen i løpet av kort tid. Det er liten grunn til å anta at denne situasjonen har bedret seg det siste året. Menneskerettighetsbruddet er altså pågående, snart på tredje året.

Fare for brudd på reparasjonsplikten

Det er derfor nå en klar risiko for at også menneskerettsforpliktelsen staten har til å reparere menneskerettsbrudd, på bakgrunn av bruddet på artikkel 27, står i fare for å bli brutt. Denne plikten følger av SP i artikkel 2 (3) og sier at staten må sikre at alle som har opplevd menneskerettighetsbrudd skal ha «adgang til effektive rettsmidler.» I dette begrepet ligger mer enn bare tilgang til domstolsapparatet. For det første må pågående menneskerettighetsbrudd stanses.  Også rehabilitering av områder, tilbud om erstatningsområder, kompensasjon eller andre tiltak som offentlige beklagelser, samt å gi garantier mot gjentakelse av bruddet, for eksempel gjennom endringer i lover og praksis, kan være aktuelle tiltak. Vanlig praksis i FN er at i saker hvor det er konstatert brudd, må statene rapportere innen 6 måneder om hvilke planer de har for reparasjon av bruddet. I Fosen-saken er bruddet ikke avsluttet eller reparert selv om det nå har gått to år siden dommen. Vindkraftverkene drives som før; menneskerettsbruddet er ikke reparert utover at regjeringen i mars 2023 beklaget det.  Reparasjonsplikten er heller ikke oppfylt på annen måte.

Det foreligger derfor en risiko for nok et brudd, denne gangen på statens menneskerettslige reparasjonsplikt.

Tynnslitt tillit mellom samene og staten

Statsministeren sa i Sametinget 9. mars: «Regjeringen tar sitt ansvar på det største alvor, og vil jobbe grundig og så raskt som mulig videre med å følge opp dommen fra Høyesterett». Fire dager senere sa statsråd Aasland (OED) i Stortinget at «Departementet skal følge opp Høyesteretts dom, slik at rettighetene til reindriftsamene på Fossen blir ivaretatt. Vi ønsker at vi får løst saken så fort som mulig.»

NIM opplever likevel at tilliten de samiske miljøene har til regjeringen er tynnslitt. Reindriften stiller spørsmål ved om norske rettsstatsgarantier gjelder dem. Staten har vært tungt inne på vindkraftselskapenes side, mot reindriften, med betydelige ressurser i omfattende rettsprosesser. Når reindriften, til tross for dette, vant i Høyesterett, opplever de at avgjørelsen ikke blir fulgt opp med konkrete tiltak. For å bøte på dette, må det nå iverksettes tiltak.

NIM har for det første påpekt risikoen for brudd på reparasjonsplikten. Vi har også bedt statsministeren om å iverksette en uavhengig evaluering av departementets håndtering av saken, både for å sikre at tilsvarende brudd ikke skjer i årene som kommer, men også for å sikre læring som kan bidra til bedre dialog og prosesser fremover. Nå haster det.

 

Fosen-dommen – reparasjonsplikten og evaluering

NIM-B-2023-019
Brev til Statsministerens kontor 2. okt 2023, om mulig nytt menneskerettighetsbrudd og behov for evaluering (pdf) 232.81 KB

Den 11. oktober er det to år siden Høyesterett avgjorde at tillatelsene til anleggene på Fosen stred mot reineiernes menneskerettigheter. Anleggene drives fortsatt på samme måte, og det er ikke iverksatt andre tiltak for reparasjon enn fremsatte beklagelser.

De samiske miljøenes tillit til regjeringen er tynnslitt. Gjennom tunge rettsprosesser har staten engasjert seg på selskapenes side, og når reinbeitedistriktet likevel vant i Høyesterett, følges ikke dommen opp.

Plikten til reparasjon av menneskerettighetsbrudd er en egen menneskerettslig forpliktelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. NIM har i brev til statsministeren varslet at manglende oppfølging kan utgjøre en risiko for at staten krenker denne reparasjonsplikten.

I brevet ber NIM også om at det vurderes å foreta en evaluering av OEDs rolle i saken, for å sikre at tilsvarende brudd ikke skjer i fremtiden, og for å sikre læring og dialog.

Forslag til regler om avverging av skade og bruk av fysisk inngripen i ny opplæringslov og privatskoleloven

NIM-H-2023-034
Høringsvar fra NIM - forslag til regler om avverging av skade og bruk av fysisk inngripen i ny opplæringslov og privatskoleloven (pdf) 245.72 KB

NIM har avgitt høringsuttalelse til forslag fra Kunnskapsdepartementet om regler om avverging av skade og bruk av fysisk inngripen i ny opplæringslov og privatskoleloven. Etter NIMs syn er det nødvendig for å sikre en betryggende menneskerettslig oppfyllelse, blant annet av barnekonvensjonen, at skranker for adgangen til bruk av fysisk makt er presist og klart regulert, og ledsages av rettssikkerhetsgarantier. Det skal være forutsigbart for den enkelte når myndighetene kan gripe inn med tvang og inngrep i den enkeltes personlige frihet, og regelverket må derfor være tilstrekkelig klart. Dette er nødvendig for å forebygge ulovlig, unødvendig og uforholdsmessig maktbruk. Samtidig er det også viktig for å sikre adgang til bruk av makt der det er nødvendig for å beskytte barnet selv eller andre personer mot skade. Videre er det nødvendig at regelverket legger til rette for effektiv forbygning av fysisk inngripen overfor barn.

Kunnskapsdepartementet ønsker med forslaget å ivareta disse hensynene. NIMs har flere innspill til lovslaget for å sikre at hensynene og rettighetene ivaretas.

Forslag til forbud mot søskenbarnekteskap mv.

NIM-H-2023-35
Høringssvar om forslag til forbud mot søskenbarnekteskap mv..pdf (pdf) 158.71 KB

NIM har avgitt høringsuttalelse til forslag fra Barne- og familiedepartementet om forbud i ekteskapsloven mot at søskenbarn inngår ekteskap med hverandre.

NOU 2023: 9 Generalistkommunesystemet — Likt ansvar – ulike forutsetninger

NIM-H-2023-033
NIMs høringsuttalelse – NOU 2023 9 Generalistkommunesystemet – Likt ansvar - ulike forutsetninger (pdf) 189.26 KB

NIM har gitt innspill til kommunal- og distriktsdepartementet som har sendt «NOU 2023:9 Generalistkommunesystemet – Likt ansvar – ulike forutsetninger» på høring. Vi mener at det i den videre oppfølgingen av utredningen også bør tas hensyn til kommunenes menneskerettighetsansvar. I høringsuttalelsen redegjør vi for dette ansvaret og for NIMs arbeid på feltet.

EMD-avgjørelse: Hernehult mot Norge (nr. 2) – Klage over omsorgsovertakelse avvist

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i dag avvist en ny klage mot Norge i en barnevernssak. Saken gjaldt en fars klage over omsorgsovertakelse og utmåling av samvær med sine to barn.

Klager fikk i 2020 medhold i EMD, som fant at omsorgsovertakelsen, herunder lavt utmålt samvær, krenket retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Dommen ble blant annet omtalt i NIMs rapport Hvorfor dømmes Norge i EMD? – En statusrapport om barnevernsfeltet.

Du kan lese om den opprinnelige saken Hernehult mot Norge i i NIMs rapport «Hvorfor dømmes Norge i EMD? – En statusrapport om barnevernsfeltet» her.

I etterkant av dommen klaget barnas far på ny til EMD. Klagen gjaldt to av barna som fortsatt var underlagt barnevernets omsorg. Klager hadde bedt om å få barna tilbakeført til seg, men vant ikke frem med dette i nasjonale domstoler. Han hadde videre blitt tilkjent samvær fire timer, fire ganger i året, og skulle ikke få kontakte barna gjennom telefon eller andre elektroniske medier. Klager anførte for EMD at opprettholdelsen av selve omsorgsovertakelsen stred mot EMK artikkel 8, og at det samme gjaldt den lave utmålingen av samvær.

I avgjørelse avsagt 28. september 2023 avviste EMD klagen som åpenbart grunnløs («manifestly ill-founded») i en begrunnet avgjørelse. EMD vurderer eksplisitt hvorvidt inngrepet var forholdsmessig. I denne vurderingen skriver EMD blant annet at statene har vid skjønnsmargin når det gjelder omsorgsovertakelse, og at nasjonale domstoler hadde bygget på relevante og tilstrekkelige grunner da de videreførte omsorgsovertakelsen for de to barna. Sakkyndige psykologer hadde vurdert at tilbakeføring til foreldrene ville være skadelig for barna, og at barnas beste dermed var å forbli i fosterhjem. Barna hadde spesielle behov, men situasjonen hadde forbedret seg etter plassering i fosterhjem. Barna hadde selv også uttrykt ønske om å forbli i fosterhjemmet. Myndighetene hadde dermed truffet en «fair balance» mellom de motstående hensyn, ifølge EMD.

Når det gjaldt samværsutmålingen viste EMD blant annet til den tidligere dommen, og fant at prosessen denne gang ikke led av de samme svakhetene som sist. EMD skriver avslutningsvis at inngrepet i familielivet var proporsjonalt, og at klagen dermed måtte avvises som åpenbart grunnløs.

Forslag om overføring av ansvaret for helsetilbodet ved utlendingsinternat til kommunen der internatet ligg

NIM-H-2023-032
Høyringsfråsegn NIM - Forslag om overføring av ansvaret for helsetilbodet ved utlendingsinternat til kommunen der utlendingsinternata ligg (pdf) 226.88 KB

Høyringa gjeld eit forslag frå Helse- og omsorgsdepartementet om at ansvaret for helse- og omsorgstenester for internerte på utlendingsinternat vert overført frå politiet til kommunane der utlendingsinternatet ligg. Forslaget inneberer einskilde endringar i helse- og omsorgstenestelova og i utlendingsinternatforskrifta.

NIM etterlyser nærare menneskerettslege vurderingar av forslaget, særleg i lyset av den skjerpa aktsemda ovanfor fridomsrøva personar som følgjer av EMD sin praksis. Vidare ber NIM om at departementet sikrar at dei føreslegne endringane i § 5 i utlendingsforskrifta ikkje inneberer utilsikta endringar i internerte sine helserettar, slik dei føreslegne endringane etter vårt syn gjer per no.

ENNHRIs muntlige innlegg i klimahøring i EMD

NIMs direktør Adele Matheson Mestad holdt onsdag innlegg i en høring for storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som tredjepart på vegne av ENNHRI, et nettverk av 48 europeiske menneskerettighetsinstitusjoner.

Se innlegget i EMDs nett-TV her.

Du kan lese hele innlegget på engelsk her.

Du kan lese mer om saken i vår pressemelding fra mandag.

Koranbrenning: Når danskene tisser i buksa, kommer hele Norden til å fryse

Kronikk av Cecilie Hellestveit, spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet fredag 8. september 2023, og i danske Politiken lørdag 16. september 2023.

Hvem har danskene gitt etter for? Er det «følelsene» til muslimer i Danmark, er det blodtørstige sjiamilitser i Irak, eller er det presset fra stadig mer markeringsvillige autoritære muslimske stormakter som gjør at danskene forsøker å kjøpe seg litt ro og fred?

I 2017 opphevet danskene som siste land i Skandinavia endelig sin blasfemi-bestemmelse. Da den sovende loven fra 1683 ble opphevet, sto det å lese på Folketingets hjemmesider: Religion bør ikke diktere hva som er forbudt og hva som er lov til å mene offentlig. En av initiativtagerne til lovopphevelsen uttalte til Jyllands-Posten at «loven ga religion en helt urimelig prioritet i det danske samfunnet».

Men etter fem år med en lovtilstand som reflekterer verdiene nordiske liberaldemokratiske samfunn bygger på, har danskene nå fått nok. Friheten ble for dyr.

Den 1. september ble lovforslaget om en innstramning for brenning av Koranen (og andre hellige skrifter) lagt frem. Nå blir det opptil to år på vann og brød for nordiske provokatører eller iranske kvinner som på offentlig sted vil brenne en bok mange mennesker, men også blodige regimer, holder hellig. Og vi andre skal merke oss moralen fra Danmark: For å beskytte vår frihet mot misbruk, må vi innskrenke den!

En autoritær kampanje

Vi små nordiske demokratier er myke mål for autoritære krefter, og har begrenset med hardtslående redskaper i verktøykassen. Det er dessuten krevende å formidle til hele den store verden at de som varmer seg over koranbålene her i nord stort sett er våre egne elendige, folk som ikke representerer makten, mens selv står i opposisjon. Det er ufarlige tullinger i kategorien Paludan, som møter forakt hos skandinaver flest. Vi finner også en og annen rasende flyktning, som irakiske Momika i Sverige. De brenner gjerne hellige bøker for å vise sin avsky med sitt fordums regime, samt vise sitt nye vertskap hvordan verden egentlig er.

Og som de roper, får de svar. Men hvem er det egentlig der ute som svarer?

De som nå kan notere seier i boken, er statene som i 1999 satte i gang en diplomatisk kampanje gjennom OIC, organisasjonen for muslimsk samarbeid, for å endre innholdet i menneskeretten til trosfrihet. Den menneskerettslige religionsfriheten nedfelt i blant annet FN-traktaten for politiske og sivile rettigheter forstås som sikringsplikt samt en begrensning på statsmaktens rett til inngrep ovenfor den enkeltes religionsutøvelse – altså en beskyttelse for individer og minoriteters rett til å praktisere sin religion uten frykt for forfølgelse. OIC drev en utstrakt global kampanje for å vri religionsfriheten til å bli en rett til beskyttelse mot ærekrenkelse av religion. Ikke individene, men religionene skulle beskyttes.

I spissen sto regimene i Saudi-Arabia og Iran (for dere som stusser på denne djevelske pakt – på dette punktet har de to kumpanene alltid vært hjertens enige. Når klimaet tillater det, gjør de gjerne felles sak for å vri lover i alskens land i «islamvennlig retning»).

Offensiven varte i rundt ti år, frem til FNs menneskerettighetsråd til slutt fikk reddet den vestlige, demokratiske forståelsen av religionsfrihet. Resolusjonen kom i mars 2011, under høydepunktet for den arabiske våren, delvis orkestrert av Tyrkia, som derfor hadde stort behov for vestlig støtte. Den vestlige forståelsen av religionsfrihet skulle implementeres gjennom «Istanbul-prosessen». Vesten (og Tyrkia) håpet at den arabiske våren ville vinne frem.

Den gang ei. Da det dro seg til, valgte Europa den enkle utvei, og lot demokratiene mot sør seile sin egen sjø. De kullseilte rimelig fort, og etter mye blod og gørr, endte de autoritære kreftene med å ta over roret i samtlige muslimske land i Nord-Afrika og Midtøsten.

Også i Tyrkia ble det nye, mørkere toner.

Makten og æren

Tyrkias sunnimuslimske sultan, Erdogan, er blant dem som har ropt høyest på nye lover i Sverige som «beskytter muslimske verdier» gjennom å forby aktivitet som (ære)krenker islam. Men svenskene og finnene har allerede gitt etter for Tyrkias krav om å ofre kurdernes menneskerettigheter for egen sikkerhet. Svaret fra Stockholm på Erdogan krav har derfor klokelig vært nei. Muslimske lover får dere heller ha i den muslimske verden, sier svenskene.

Reaksjonene på den irakiske Momikas koranbrenning i Sverige, kommer derimot fra annet hold. De har vært orkestrert av den irakiske politiker-mullaen Muqtada al-Sadr, skruppelløs militsleder og nå (midlertidig) drevet fra makten i Bagdad. Han vil markere at sjiamuslimene er like mektige som den sunnimuslimske sultanen i Tyrkia. Også han kan vel få små skandinaviske land til å innføre islamvennlige lover.

I Sadrs eget Irak, hvor sjiamuslimske krefter har sittet med makten siden USAs invasjon i 2003, står det også dårlig til med den tradisjonelle religionsfriheten. Mer enn 90 prosent av den kristne minoriteten har flyktet fordi myndighetene – hvor Sadr har vært en sentral brikke – ikke evner eller viljer å beskytte dem. Religionenes ære, derimot, det skal vernes om.

Det er altså neppe omtanken for trosfriheten til Nordens muslimske minoriteter som driver Sadr og hans militser til å rope på skandinavisk blod.

Nordens svakeste ledd

I 2006 orkestrerte den samme Sadr voldelige demonstrasjoner i Irak mot Danmark under karikaturstriden – den gang med Iran i ryggen, i et forsøk på å samle sunnier og sjiaer på randen av borgerkrig mot en felles ytre fiende, de gudeløse, islamfiendtlige skandinavene. Den gang gjorde Sadr felles sak med sunnimuslimske palestinske Fatah, sjiamuslimske libanesiske Hizbollah, det syriske Assad-regimet og iranerne for å sette fyr på skandinaviske symboler for å «vise sin avsky» mot vestlig politisk karikaturkultur.

I 2023 er det derimot handlingen «å brenne bøker i protest» som skal til pers. Av åpenbare grunner er det få krefter i nordiske land som har det i seg å «stå klippefast opp for retten til bokbål». Det er bare å gratulere Sadr og hans kumpaner med å ha identifisert det svakeste leddet i vårt nordiske forsvarsverk. Det glapp for danskene.

Bare begynnelsen

Det kommer ikke til å stanse her. For det er neppe religionsfriheten de ønsker å styrke. Ifølge det amerikanske instituttet Pew research har overgrep mot religiøse minoriteter i stater i Midtøsten og Nord-Afrika fra 2007 til 2017 økt med 72 prosent i gjennomsnitt.

I motsetning til Norden, som huser de fleste av de 9 land i verden som fortsatt er grønne på internasjonale ytringsfrihetsskalaer, er samtlige stater som krever innskrenkning av ytringsfriheten i Norden selv røde eller mørkerøde. Det er den politiske situasjonen i denne regionen som særlig forklarer det økte presset mot skandinaviske lover og tradisjoner.

Et kjennemerke for autoritære stater er at de ikke tillater kritikk av egne maktstrukturer. Kritikk av andre samfunn er derimot i skjønneste orden. Og den må gjerne være voldelig og kreve blod for å bidra til å lette på det hjemlige trykket. Selv om vi har sluttet å karikere profeten Muhammad, og i tillegg tilbyr oss å straffe de som brenner Koranen i våre land, vil disse autoritære kreftene neppe la oss i fred. Det er mye annet å ta av.

Barnevernet, der «kristne og ateister sjeler muslimske barn fra muslimske familier» kan være den neste skanse. Dette var kjernen i desinformasjonskampanjen mot Sverige i 2022, delvis orkestrert av religiøse miljøer i Egypt (og muslimske miljøer i Sverige). Styresmaktene i Kairo har flere politiske fanger i sine fengsler enn noen annen stat i verden (opp mot sekssifret antall ifølge informerte kilder). Om engasjerte grupper kan vie sin tid og kraft til å bekjempe lover i Skandinavia, er det lite som tjener regimet bedre.

Internett har brakt egypterne nærmere de gudløse skandinavene, som ifølge propagandaen tilber homoseksualitet, praktiserer utenomekteskapelig seksuelt samkvem og holder oss med institusjoner som stjeler muslimske barn fra sine familier – og plasserer dem hos kristne, ateister eller homofile for å gjøre dem til «ekte sekulære skandinaver», altså en form for tvangsomvendelse bort fra islam. Samtlige av disse aktivitetene gir dødsstraff i Allahs bok for de som leser Koranen bokstavelig (eller mer presist, i profeten Muhammeds gjøren og laden).

Blodtørstige krefter

Hvem har danskene gitt etter for? Er det «følelsene» til muslimer i Danmark, er det blodtørstige sjiamilitser i Irak, eller er det presset fra stadig mer markeringsvillige autoritære muslimske stormakter som gjør at danskene forsøker å kjøpe seg litt ro og fred?

At Sian tilsynelatende kan få rett når de roper «Muhammedanernes lover kommer til landet!», blir kun ett av våre mange nye problemer. Danskene er i ferd med å gjøre Norden til en strålende lynavleder for et dusin muslimske autoritære regimer i vårt nabolag mot sør.

Det er en kjent sak at Europa sviktet under kampen for demokrati i våre naboland sør og øst for Middelhavet. En lei effekt er at de autoritære bølgeslagene nå slår inn også ved våre egne nordlige breddegrader. Det er ikke uriktig å peke på at dette monsteret har vi bidradd til å skape selv. Men vår Frankenstein er ekte nok. De blodtørstige kreftene som har presset frem den danske lovendringen, har flere ofre for øyet. Våre friheter blir ikke beskyttet av å innskrenkes. De dør.

Ny historisk klimahøring i EMD i sak mot bl.a. Norge

Onsdag 27. september holder storkammeret i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) høring i en klimasak hvor seks portugisiske barn og unge har klaget inn bl.a. Norge for ikke å gjøre nok mot klimaendringene i deres levetid.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) vil holde innlegg i saken på vegne av 48 menneskerettighetsinstitusjoner i Europa, som tredjepart.

Duarte m.fl. mot Portugal m.fl

I saken Duarte m.fl. mot Portugal m.fl. klager seks portugisiske barn og unge over at 32 europeiske land, inkludert Norge, ikke har gjort nok for å beskytte dem mot klimaendringer over deres levetid. Klagerne argumenterer for at manglende handling fra statenes side for å unngå menneskeskapte klimaendringer, og effektene av dette som bl.a. fremtidige skogbranner og hetebølger, utgjør et brudd på retten til liv, retten til privatliv og diskrimineringsvernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Denne saken gjelder barn og unge, som utvilsomt vil bære uforholdsmessige byrder av klimaendringene. Samtidig har barn liten demokratisk innvirkning på de valgene som tas nå, og som vil få enorme konsekvenser for fremtiden. Selv om saken reiser mange prosessuelle spørsmål, belyser den også prinsipielt den generasjonsurettferdigheten det innebærer at vi stadig skyver byrden av å kutte utslipp over på barn og fremtidige generasjoner. Dette er et avgjørende tiår for å sikre deres rett til et levelig miljø, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad

Saken er én av tre historiske klimasaker som EMDs storkammer behandler i år. I mars var det høring i to andre saker, KlimaSeniorinnen mot Sveits og Câreme mot Frankrike.

De tre klimasakene som verserer for menneskerettsdomstolens øverste nivå, storkammer, vil bidra til å avklare hvilket menneskerettslig vern de 675 millionene som er beskyttet av EMK har mot klimaendringene, fortsetter Mestad.

EMD beslutter kun å behandle saker i storkammeret når en sak reiser så viktige spørsmål at avgjørelsen vil kunne få stor betydning for rettighetsvernet i Europa.

Amicus curiae, «rettens venn»

Fordi disse sakene er viktige har NIM tidligere, sammen med det europeiske nettverket for nasjonale institusjoner for menneskerettigheter (ENNHRI), sendt skriftlige tredjepartsintervensjoner som «rettens venn» i alle tre sakene.

Du kan lese mer om de skriftlige tredjepartsintervensjonene her.

Det muntlige tredjepartsinnlegget vil bli holdt av Adele Matheson Mestad, direktør i NIM, på vegne av ENNHRI. ENNHRI er et nettverk som representerer 48 europeiske menneskerettighetsinstitusjoner. Å få holde muntlige tredjepartsinnlegg for domstolen i Strasbourg tillates kun i eksepsjonelle omstendigheter.

Det er et privilegium å representere de europeiske menneskerettighetsinstitusjonene i en sak som uansett utfall vil få en sentral plass i rettshistorien, avslutter Mestad.

Det er ventet at avgjørelse i sakene vil komme til neste år.

Tilgjengelig for pressen

NIM er tilgjengelig for pressen i forkant og etter høringen. NIM er representert i Strasbourg av nevnte direktør Adele Matheson Mestad, samt seniorrådgiver Peter Dawson og rådgiver Hannah Brænden.

Kommunikasjonsrådgiver i NIM, Magnus Eide, er tilgjengelig i Oslo som koordinerende presseansvarlig.

Om NIM

FN anbefaler alle stater å ha en nasjonal institusjon for menneskerettigheter (forkortet NHRI) som fremmer og beskytter menneskerettighetene nasjonalt. I Norge har Stortinget gitt denne oppgaven til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). NIM er et uavhengig, offentlig organ som organisatorisk er underlagt Stortinget.

Les mer om NIM her.

Om ENNHRI

ENNHRI er det europeiske nettverket av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner. Det samler nesten 50 institusjoner fra hele Europa for å styrke fremme og beskyttelse av menneskerettighetene i regionen.

Nettverket er en plattform for samarbeid og solidaritet i håndteringen av menneskerettighetsutfordringer og en felles stemme for NHRIene på europeisk nivå.

Les mer om ENNHRI på ennhri.org.