Side 14 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Å stemme i frie og hemmelige valg er en menneskerettighet

I dag og i løpet av de siste ukene har millioner av nordmenn gått til valgurnene for å stemme på hvem som skal styre kommunene og fylkene våre. Stemmeretten er en sentral menneskerettighet. Her er det du trenger å vite om valg og menneskerettigheter.

Hvem har rett til å stemme?

I dag har alle norske statsborgere som har fylt 18 år innen utgangen av året og som er, eller har vært, registrert bosatt i Norge, rett til å stemme både i kommune- og stortingsvalg. Også hvis du for eksempel soner en fengselsstraff, har du stemmerett. Statsborgere i andre nordiske land som er eller fyller 18 år innen utgangen av året, og som har vært registrert bosatt i Norge senest 30. juni valgåret, har stemmerett ved kommunevalg. Øvrige utenlandske statsborgere må ha vært registrert bosatt i Norge sammenhengende de siste tre årene før valgdagen.¹

Dermed er det flere som har stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg enn ved stortingsvalg, hvor det kun er norske statsborgere som har stemmerett.

Til tross for at stemmeretten gjelder alle over 18 år i dag, er det likevel viktig å huske på at det ikke alltid har vært slik.

Stemmerett i Norge i et historisk perspektiv

1814: Menn over 25 år med eiendom eller formue får stemmerett
Riksforsamlingen på Eidsvoll ga stemmerett til embetsmenn, kjøpmenn og gårdbrukere.
1821: Rettighetsmenn i Finnmark får stemmerett
Innbyggere i Finnmark som ikke eide jord, men likevel betalte skatt til staten, får stemmerett.
1884: Utvidet stemmerett for menn
Menn som har inntekt over et visst nivå og betaler skatt til staten kan nå delta i valg.
1898: Alle menn får stemmerett
Kravet om skatt og inntekt blir fjernet, men samtidig innføres en bestemmelse om at man ikke får stemme dersom man har fått fattighjelp.
1907: De første kvinnene får stemmerett
Kvinner som har inntekt over et visst nivå og betaler skatt til staten kan nå delta i stortingsvalg.
1913: Alle kvinner får stemmerett
Etter flere tiår med kamp får kvinner stemmerett på lik linje med menn.
1919: Fattige fratas ikke lenger stemmeretten
Kvinner og menn som mottar fattighjelp får stemmerett på lik linje med andre borgere.

Kilde: Stortinget.

Det juridiske bakteppet for stemmeretten – Grunnloven og internasjonale konvensjoner

Grunnloven gir rett til frie og hemmelige valg i Norge. Styreformen i Norge er demokrati, og Grunnloven § 49 første ledd første punktum sier at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». Bestemmelsen sier videre at «Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg». Dette gjelder både for stortings- og kommunevalg, hvor valg til sistnevnte er indirekte forankret i Grunnloven § 49 andre ledd første punktum: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer».

Det er ikke bare Grunnloven som gir rett til frie og hemmelige valg i Norge. Også internasjonale konvensjoner fastsetter retten til å stemme. I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, som de sentrale menneskerettskonvensjonene springer ut fra, står det i artikkel 21 at «enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter» og at «folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet». Folkets vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett, og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte. Det samme følger av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 25, som er inkorporert i menneskerettsloven og bindende for Norge.

Også Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven, og gir demokratiske rettigheter til borgerne. I protokoll 1 artikkel 3 heter det at statene skal «holde frie valg med rimelige mellomrom ved hemmelig avstemning, under forhold som sikrer at folket fritt får uttrykke sin mening ved valget av den lovgivende forsamling». Både SP og EMK er veiledende ved tolkningen av Grunnloven § 49 første ledd første punktum, som sier at «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.»²

Av Grunnloven, Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser og retningslinjene fra Veneziakommisjonen kan følgende prinsipper for valgsystemet settes opp:

Valget skal være fritt
Valget skal være hemmelig
Valget skal være direkte
Stemmeretten skal være allmenn og lik
Valg skal avholdes med jevne mellomrom
Alle med stemmerett skal ha mulighet til å stemme
Alle med stemmerett skal kunne velges
Hver stemme skal ha lik vekt
Valgordningen skal sikre geografisk representasjon

Menneskerettslige forutsetninger for stemmerett og politisk deltakelse

For at stemmeretten skal være reell og effektiv, er det viktig at en del andre menneskerettslige forutsetninger er på plass. Menneskerettigheter deles ofte i to kategorier: sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Stemmerett, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet omtales som politiske rettigheter. Disse er essensielle i et demokrati, hvor også pressefrihet er sentralt. Også de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er viktige ved valg, ved at de danner bakteppet for at befolkningen i praksis skal ha mulighet til å delta i demokratiet. Lever du under forhold som medfører mangel på kapasitet til å kjempe for din sak, for eksempel på grunn av dårlig helse eller sult, eller ikke kan lese eller skrive, kan det være vanskelig å ta del i demokratiet.³

Til tross for at alle mennesker etter norsk lov har lik stemmerett, er det flere grupper i samfunnet som kan møte utfordringer når det kommer til politisk deltakelse.

Valgdeltakelse er en rettighet som følger av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 29, og Norge er forpliktet til å tilrettelegge for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha mulighet til å bruke stemmeretten sin og delta politisk på lik linje med andre funksjonsfriske. Flere personer NIM var i kontakt med i forbindelse med utarbeidelsen av rapporten «Funksjonshemmedes ytringsfrihet – åtte utfordringer», fortalte imidlertid om utfordringer knyttet til politisk deltakelse. Ved valg ble særlig tilgjengelighetsutfordringer, trange valgbåser, lite informasjon om hvordan man kan avgi stemme hjemmefra, varierende grad av punktskrift på stemmesedler og mangel på ledelinjer trukket frem som mulige hindre for å utøve stemmeretten.⁴

Det er også utfordringer for visse grupper å i det hele tatt være politisk aktive. Dette påvirker stemmeretten ved at de en kan stemme på og mangfoldet blant dem, snevres inn.

Flere studier viser for eksempel at det er en høyere andel kvinner som har vært utsatt for hatefulle ytringer i sosiale medier, sammenlignet med menn.⁵ Ifølge undersøkelser fra Amnesty har to av tre kvinnelige politikere opplevd netthets.⁶ Også menn utsettes for netthets, men de fleste kommentarene handler om politiske holdninger, mens kvinner derimot opplever langt mer hets på grunnlag av kjønn.⁷ Særlig kvinner oppgir at den negative tonen i samfunnsdebatter i sosiale medier har en avskrekkende effekt på deres deltakelse i den offentlige debatten. Dersom enkelte grupper i samfunnet blir systematisk mer utsatt for hatefulle ytringer eller trusler enn andre, kan dette i sin ytterste konsekvens ha en negativ innvirkning på politikernes opplevde ytringsfrihet, og dermed også utgjøre et demokratisk problem.⁸

Tall fra andre land – hvordan står det til med demokratiet ute i verden?

The Economist undersøker hvert år den globale tilstanden for demokrati. Ifølge The Economist Intelligence Unit sin demokratiindeks for 2022 lever nesten halvparten av verdens befolkning i en form for demokrati (45.3 %), mens mer enn en tredjedel lever under autoritært styre (36.9 %).⁹ Indeksen tar utgangspunkt i fem kategorier: valgprosesser og pluralisme, hvordan regjeringen fungerer, politisk deltakelse, politisk kultur og sivile rettigheter. Basert på poeng gitt på bakgrunn av et bredt spekter av indikatorer innenfor disse kategoriene, blir hvert land klassifisert som et av fire typer av regimer: fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybridregime eller autoritært regime.

De utviklede landene i Vest-Europa dominerer blant verdens fulle demokratier. Mangelfulle demokratier er konsentrert i regioner under utvikling, som Øst-Europa, Asia, Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara. Hybride og autoritære regimer er konsentrert i Afrika sør for Sahara, Midtøsten og Nord-Afrika, men utgjør også halvparten av landene i Asia og Australasia, Latin-Amerika og Karibia.

OECD-landenes overvekt blant dem som er rangert som fulle demokratier antyder at nivået på økonomisk utvikling kan ha stor betydning for demokratisk utvikling. Andre viktige faktorer som er med på å bestemme kvaliteten på demokrati er om staten er en historisk uavhengig stat, statens utvikling og kvaliteten på statlige institusjoner.¹⁰ På verdensbasis er det for eksempel fremdeles et stykke igjen til nasjonale lover sikrer kvinner, og de som definerer seg som kvinner, like rettigheter som menn. Økonomi, utdanning og helse påvirker ikke bare kvinners mulighet til å delta i politikk og samfunnsliv, men også minoritetsgrupper og mennesker med funksjonsnedsettelser. I verdens lovgivende forsamlinger er for eksempel kun 25 % av representantene kvinner, og kun 10 land hadde kvinnelig statsoverhode i 2021.¹¹

Norden topper demokratiindeksen ved å være blant de seks mest demokratiske landene i 2022, med Norge på førsteplass. Indeksen gir Norge stor uttelling for nettopp demokratiske valgprosesser og pluralisme, politisk kultur og politisk deltakelse. Selv om demokratiet og stemmeretten står sterkt i Norge i dag, må vi ikke ta det for gitt – stemmeretten slik vi kjenner den i dag er et resultat av mange år med likestillingskamp. Husk derfor å bruke stemmeretten din!

NOU 2023: 11 Raskt og riktig

NIM-H-2022-030

NIMs høringssvar NOU 2023 - 11 Raskt og riktig (pdf) 250.12 KB

Til: Arbeids- og inkluderingsdepartementet

NIM har avgitt høringsuttalelse til NOU 2023: 11 Raskt og riktig, der utvalget har foretatt en helhetlig gjennomgang av klage- og ankesystemet i Arbeids- og velferdsetaten og Trygderetten. NIM gir innspill til hvordan man kan sikre reell tilgang til domstolsbehandling innen rimelig tid i saker om trygdeytelser. NIM er bekymret for at det høye kostnadsnivået for advokatbistand, samt at risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader i praksis hindrer gjennomføring av retten til domstolsprøving for sårbare grupper. Videre gir NIM innspill til hvordan Trygderettens uavhengighet kan ivaretas. Endelig gir NIM innspill til behovet for reguleringen av brukerens opplysningsplikt overfor NAV og veiledning til brukeren om rekkevidden av denne. Opplysningsplikter har en side til retten til privatliv og kan også i noen tilfeller reise spørsmål om individets vern mot selvinkriminering i straffesaker.

25. juni-utvalget, EMK og NIMs vurderinger

Kommentar av direktør Adele Matheson Mestad og fagdirektør Vidar Strømme. Opprinnelig publisert i Rett24 29. august 2023.

NIMs utredning i kjølvannet av 25. juni-utvalgets rapport har skapt debatt. Det setter vi pris på – faglig diskusjon om noe så viktig som forsamlingsfriheten bidrar til å øke både kunnskapen og bevisstheten om den.

Saken skal behandles i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, og vi vil derfor ikke gå i noen detaljert polemikk om de spørsmålene rapporten gjelder før komiteens behandling. Vårt rettslige syn fremgår av vår vurdering. Alle leser imidlertid ikke lange rapporter og vurderinger, og offentlig debatt kan være en vel så viktig kilde til et opplyst ordskifte. Vi klargjør derfor hovedinnholdet i vurderingen vår her:

Må balanseres

NIM har vurdert hvordan politietaten kan sikre at forsamlingsfrihet og likebehandling ivaretas når myndighetene har informasjon om at det foreligger risiko for livstruende vold. Vi har foretatt vurderingen fordi vi ønsker å bidra til politiets oppfølging av anbefalingene fremsatt av 25. juni-utvalget.

Når fredelige forsamlinger er mulige terrormål, kan forsamlingsfriheten måtte balanseres mot myndighetenes plikt til å sikre liv. Vår rettslige vurdering bygger på det faktiske hendelsesforløpet som er beskrevet i 25. juni-utvalgets rapport. Vurderingen gjelder den begrensede delen av rapporten som konkluderer med at politiets anbefaling om utsettelse av minnemarkeringen den 27. juni 2022 innebar to menneskerettighetsbrudd: Brudd på forsamlingsfriheten etter EMK art. 11, og brudd på diskrimineringsforbudet i EMK art. 11 sammenholdt med art. 14. For å kunne gi råd om hvordan politiet burde følge opp utvalgets anbefaling om bedre sikring av menneskerettighetene fremover, har vi med dette utgangspunktet foretatt en selvstendig og uavhengig vurdering av utvalgets menneskerettslige konklusjoner.

Tre grunner

Utsettelsen av solidaritetsmarkeringen fikk alvorlige og negative konsekvenser ved at de skeive miljøene gikk glipp av muligheter til å ytre seg og møtes i det offentlige rom. Dette rammet mange som var i en særlig sårbar situasjon, og som hadde et stort behov for å samles og støtte hverandre etter en dramatisk og traumatisk hendelse. Disse alvorlige konsekvensene gjør likevel ikke at anbefalingen om utsettelse nødvendigvis rettslig sett er et brudd på noens menneskerettigheter. Vi konkluderer, i motsetning til utvalget, med at anbefalingen ikke utgjorde et slikt brudd, av særlig tre grunner:

For det første stiller vi spørsmål ved hvorvidt en anbefaling om utsettelse uten noen direkte rettslige konsekvenser i det hele tatt utgjør et inngrep i forsamlingsfriheten. Hvis det ikke rettslig sett foreligger et inngrep, er de øvrige vurderinger utvalget (og vi) gjør, irrelevante. Vi har ikke funnet eksempler fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) som underbygger at en anbefaling av den typen som ble gitt, i den situasjonen den ble gitt i, kan utgjøre et inngrep. Om vi likevel anser anbefalingen for et inngrep, er inngrepet av en karakter som er vesentlig mindre tyngende enn for eksempel bruk av rettslige sanksjoner, som straff, eller bortvisning, som de fleste sakene i EMD omhandler. Dette har betydning for vurderingen av om inngrepet i forsamlingsfriheten kan anses som forholdsmessig.

For det andre har vi vært opptatt av et spørsmål som utvalget ikke har behandlet: Hvilken menneskerettslig betydning hadde sikkerhetssituasjonen da anbefalingen ble gitt? Etter EMDs praksis om retten til liv, kan statens plikt til å sikre denne rettigheten innebære at myndighetene må gi informasjon og advarsler og offentliggjøre risikovurderinger i visse situasjoner hvor det foreligger reell og umiddelbar fare for liv. NIM drøfter en slik informasjonsplikt generelt, og har ikke konkret tatt stilling til hva politiet eventuelt hadde plikt til å informere eller advare om, og ellers foreta seg. Plikten til å sikre retten liv virker også inn i vurderingen av om anbefalingen om utsettelse er et forholdsmessig inngrep i forsamlingsfriheten etter EMK art. 11.

For det tredje, men kanskje viktigst: I den konkrete forholdsmessighetsvurderingen er det vårt syn at anbefalingen om å utsette solidaritetsmarkeringen uansett ikke var uforholdsmessig, noe som er et nødvendig vilkår for å konstatere menneskerettighetsbrudd. Praksis fra EMD viser at myndighetene har et ganske stort handlingsrom til å gi anvisninger om tid, sted og rom for forsamlinger. Det er der også et avgjørende skille mellom inngrep basert på innholdet i ytringer, hvor staten har et lite handlingsrom, og inngrep basert på for eksempel sikkerhet og ordensmessige forhold – hvor statens handlingsrom er vesentlig større. Utvalget er selv tydelig på at anbefalingen ble gitt av sikkerhetsgrunner, ikke av “vikarierende” grunner. De er også tydelige på at situasjonen var uavklart. Beslutningstakerne satt med informasjon om at

det terrorangrepet som allerede var utført trolig hadde vært planlagt,
syv personer kunne ha tilknytning til saken hvorav en var uidentifisert,
PST hadde ikke kontroll på disse personene,
det dreide seg om personer som kunne være villige til å ofre seg,
det kunne være foretatt våpenanskaffelser,
trusselnivået var satt opp til 5 (ekstraordinært).

Retten til liv

På denne bakgrunn advarte PST mot gjennomføring. Slik utvalget beskriver situasjonen, ble politiets anbefaling om utsettelse gitt i en uoversiktlig situasjon hvor det måtte fattes raske beslutninger på usikkert faktagrunnlag, og hvor det var ulike vurderinger av hva som var det beste handlingsalternativet for å møte den alvorlige risikoen som forelå. I slike tilfeller følger det av praksis fra EMD at myndighetene har et betydelig handlingsrom. Selv om man skulle legge til grunn at avgjørelsen om anbefaling om utsettelse skulle være beheftet med saksbehandlingsfeil, ville en slik feil neppe kvalifisere til menneskerettighetsbrudd. I de sakene hvor EMD slår ned på prosessuelle svakheter, er det primært ved mistanke om at inngrep i forsamlingsfriheten som begrunnes med sikkerhetshensyn eller andre legitime hensyn, i realiteten er motivert av et ønske om å begrense uønskede ytringer. Det er som sagt ingenting i utvalgets rapport som tyder på at dette var tilfellet her, noe også utvalget selv fremhever.

NIMS mandat er å fremme og beskytte menneskerettighetene, blant annet gjennom å bidra til klargjøring av menneskerettslige grenser. Vi er uavhengige og bygger våre vurderinger på vårt beste faglige skjønn, enten det fører til konklusjoner i statens favør eller ikke. I dette tilfellet har vi også pekt på at hvis myndighetene i forlengelsen av slike evalueringer blir for tilbakeholdne med å gi informasjon, råd og anbefalinger basert på den kunnskapen de har om terrorfare, kan dette også true menneskerettighetene: Skytingen den 25. juni 2022 viser tydelig at terrorfare også kan utgjøre en særdeles alvorlig trussel mot skeives rettigheter – inklusive retten til liv.

Poenget med NIMs vurdering har altså vært å gi råd som kan gjøre politiet bedre rustet til å ivareta og sikre skeives og andres menneskerettigheter, og slik følge opp utvalgets egne anbefalinger. For å bidra til dette fremmer vi flere anbefalinger om hvordan politiet bedre kan ivareta forsamlingsfriheten i fremtiden, blant annet gjennom revisjon av politiloven, styrking av kommunikasjon innad i etaten, notoritet om beslutninger, saksbehandling samt tiltak for å styrke dialog med og tillit i berørte miljøer. Vi vil følge med på hvordan disse anbefalingene hensyntas fremover.

FNs barnekomité med ny generell kommentar om barns rettigheter, miljø og klima

Denne uken publiserte FNs barnekomité generell kommentar nr. 26 om barns rettigheter og miljø med et spesielt fokus på klimaendringer. Dette er et viktig bidrag for å realisere barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon i møte med miljøødeleggelser og klimaendringer.

Hva er en generell kommentar, og hvorfor har det betydning?

Generelle kommentarer er uttalelser fra FN-komiteer om et bestemt tema. Noen av disse er uttalelser om hvordan enkelte bestemmelser i konvensjonene skal tolkes, mens andre er anbefalinger om optimal praksis eller statenes forpliktelser generelt.

Disse uttalelsene er relevante for alle som skal tolke rettigheter i FN-konvensjoner, enten det er myndigheter, sivilsamfunn, akademikere eller domstoler. Hvilken vekt som skal legges på uttalelsene, må vurderes konkret. Det beror i følge Høyesterett «blant annet på hvor godt [uttalelsen] er forankret i konvensjonsteksten», og «om det dreier seg om tolkningsuttalelser, eller om uttalelsen mer må sees som en tilrådning om optimal praksis på konvensjonens område.»¹

Hvorfor en generell kommentar om klima og miljø?

FNs barnekomité mener omfanget og styrken av klimakrisen, kollaps av det biologiske mangfoldet og omfattende forurensning (den såkalte «tredobbelte planetariske krisen») er en akutt og systemisk trussel mot barns rettigheter globalt. Barns innsats for å sette søkelys på disse problemene inspirerte FNs barnekomité til å utgi en generell kommentar om temaet.

Formålet med kommentaren er tredelt: (i) å understreke det umiddelbare behovet for å adressere de alvorlige effektene ødeleggelse av miljøet og klimaendringer har for barns rettigheter (ii) å sikre en helhetlig forståelse av barns rettigheter i miljøsammenheng (iii) å klargjøre statenes forpliktelser etter barnekonvensjonen til å beskytte mot miljøskade og klimaendringer.

Hva står i den generelle kommentaren?

Den generelle kommentaren er på 20 sider, og dekker tolkningen av og anbefalinger under flere rettigheter i FNs barnekonvensjon. Her gjennomgår vi noen hovedpunkter under sentrale rettigheter. Gjennomgangen er altså ikke uttømmende.

1. Barnets beste (artikkel 3)

Beslutninger på miljøområdet angår som regel barn, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn når disse vedtas og implementeres. Dette inkluderer blant annet lover, reguleringer, retningslinjer, strategier og budsjetter. Når en beslutning på miljøområdet har en betydelig påvirkning på barn, er det passende at myndighetene foretar en mer detaljert utredning av hvordan hensynet til barnets beste kan ivaretas i gjennomføringen av beslutningen.

I vurderingen av hva som er til barnets beste, skal barnets særlige sårbarhet for miljøskade vektlegges, nå og i fremtiden. Her skal langsiktige effekter på barn over deres livstid hensyntas. Eksempelvis bør direkte, indirekte, grenseoverskridende og kumulative virkninger hensyntas. For stater med fossil industri, bør både produksjon- og forbrenningseffekter vurderes, i tillegg til sosiale og økonomiske effekter av relevante beslutninger på dette området. Formålet med vurderingen av barnets beste er å realisere alle barns rettigheter etter barnekonvensjonen, inkludert den implisitte retten til et rent, sunt og bærekraftig miljø.

2. Retten til et rent, sunt og bærekraftig miljø

Barn har rett til et rent, sunt og bærekraftig miljø. Denne rettigheten er implisitt i FNs barnekonvensjon, og direkte forbundet med blant annet retten til liv og helse. For å realisere denne rettigheten, bør statene umiddelbart treffe flere tiltak. Dette inkluderer blant annet å forbedre luftkvalitet, sikre tilgang på rent og nok vann og faste ut bruken av kull, olje og naturgass på en rettferdig måte, sørge for en rettferdig omstilling av energikilder og investere i fornybar energi, energilagring og energieffektivitet.

3. Barns rett til liv, overlevelse og utvikling (artikkel 6)

Retten til liv trues av klimaendringer, forurensing og tap av biodiversitet. Stater bør treffe adekvate og nødvendige tiltak for å beskytte barn mot prematur eller unaturlig død og trusler mot deres liv som skapes av statens eller selskapers handlinger eller unnlatelser. Dette inkluderer blant annet å vedta og iverksette regler om luftkvalitet og klimagassutslipp.

4. Retten til å bli hørt (artikkel 12)

Staten må sikre at alderstilpassede, trygge og tilgjengelige mekanismer er på plass for å sikre at barns synspunkter høres jevnlig på alle stadier frem til en beslutning på miljøområdet som kan påvirke barn. Dette gjelder lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

5. Retten til høyest oppnåelig helsestandard (artikkel 24)

Forurensing er en alvorlig trussel mot barns helse. Klimaendringer og tap av biodiversitet hindrer også realiseringen av barns rett til helse. Eksempelvis fører høyere temperaturer til økt risiko for luftforurensende stoffer som hemmer utviklingen av hjernen og lungene, og forverrer luftveissykdommer. I tillegg fører miljø- og klimaendringer til utfordringer for barns mentale helse. Stater bør iverksette tiltak for å adressere slike utfordringer for barns helse, i tråd med beste tilgjengelig vitenskap og internasjonale retningslinjer fra blant annet verdens helseorganisasjon.

6. Urfolk og minoriteters rett til kultur (artikkel 30)

Urfolksbarn er uforholdsmessig hardt rammet av tap av biologisk mangfold, forurensing og klimaendringer. Stater bør vurdere hvilke konsekvenser miljøskade har for urfolksbarn. Stater må iverksette tiltak for å involvere urfolksbarn og deres familier på en meningsfull måte når de skal adressere miljøskade, inkludert skade som skapes av klimaendringene. I tilpasning og ved utforming av tiltak for utslippskutt bør urfolks tradisjonelle kunnskap hensyntas.

7. Generelle tiltak for implementering av rettighetene (artikkel 4)

Staten må sikre et rent, sunt og bærekraftig miljø for å respektere, beskytte og realisere barns rettigheter. Stater må derfor avstå fra å krenke barns rettigheter ved å forårsake miljøskade, og skal beskytte barn mot miljøskade fra tredjeparter, inkludert ved å regulere næringslivet.

Stater har en aktsomhetsplikt til å treffe nødvendige, forebyggende tiltak for å for å beskytte barn mot rimelig forutsigbar miljøskade, i lys av føre-var-prinsippet. Dette innebærer blant annet å vurdere miljøkonsekvenser av politikk og prosjekter, identifisere og forebygge forutsigbar skade, avbøte slike skader hvis de ikke kan forebygges, og å sørge for rettidige og effektive rettsmidler for å avhjelpe både forutsigbar og faktisk skade.

8. Barns rettigheter og selskapers ansvar

Selskaper er ansvarlige for å respektere barns rettigheter på miljøområdet. Stater er forpliktet til å beskytte barns rettigheter mot overgrep fra tredjeparter, inkludert selskaper. Dette innebærer en plikt til å vedta et rammeverk som sikrer at selskaper beskytter barns rettigheter.²

Næringsvirksomhet fører til betydelig miljøskade, som bidrar til krenkelser av barns rettigheter. Eksempler er produksjon, bruk, utvinning og disponering av farlige stoffer, utvinning og forbrenning av fossilt brennstoff, og luft- og vannforurensing. Selskaper bidrar også betydelig til klimagassutslipp, som har negative konsekvenser for barns rettigheter.

9. Særlig om klimaendringer

9.1. Utslippskutt

Komiteen oppfordrer alle stater til å iverksette kollektive tiltak for å redusere klimagassutslippene i tråd med klimagassutslipp, i tråd med deres menneskerettighetsforpliktelser. Spesielt bør historiske og nåværende store utslippsland ta ledelsen i arbeidet med å redusere utslippene.

Utilstrekkelige utslippskutt eksponerer barn for kontinuerlig og raskt økende skade i tråd med økende temperaturer, særlig hvis vippepunkter utløses. Utslippskutt bør baseres på best tilgjengelig vitenskap, og det bør jevnlig vurderes om reduksjonsplaner er tilstrekkelige for å sikre en vei mot netto nullutslipp av karbon senest innen 2050 på en måte som ikke skader barn. FNs klimapanel viser at det er avgjørende at oppvarmingen begrenses til 1.5°C over før-industriell tid. Stater bør hensynta at

Utslippskutt bør vise hvordan de respekterer, beskytter og realiserer barns rettigheter
Stater har et individuelt ansvar for å kutte utslipp får å oppfylle sine forpliktelser etter barnekonvensjonen, i tråd med sin rettferdige andel av den globale innsatsen for å motvirke klimaendringer.
Ambisjonen for utslippskutt bør øke over tid, i lys av at tidsvinduet for å avverge katastrofale klimaendringer og skade på barn er lite og krever umiddelbar handling
Kortsiktige utslippskutt bør hensynta at å utsette en rask utfasing av fossilt brennstoff vil føre til større kumulative utslipp og dermed større forutsigbar skade for barns rettigheter
Utslippskutt kan ikke baseres på å fjerne drivhusgasser fra atmosfæren i fremtiden gjennom teknologi som ikke er bevist.

9.2 Tilpasning

Tilpasning er nødvendig for å beskytte barn mot klimaendringer. Stater bør sikre at nasjonale tilpasningsplaner og eksisterende sosiale, miljø- og budsjettpolitikk adresserer risiko fra klimaendringer og beskytter barn ved å tilpasse til uunngåelige klimaendringer. I tilpasningstiltak bør det gis behørig vekt til barns synspunkter. Tilpasningstiltakene bør også redusere kort- og langsiktige følger av klimaendringene, blant annet ved å sikre tidlig varsling og sikre at infrastruktur på skoler og sykehus er tilpasset klimaendringene.

9.3 Tap og skade

Klimaendringer har allerede ført til tap og skade, spesielt for utviklingsland. Dette kan direkte og indirekte påvirke barns rettigheter. Direkte følger er blant annet når ekstremvær, som flom, regn eller tørke, fører til krenkelse av rettigheter under konvensjonen. Stater oppfordres til å hensynta at tap og skade er nært knyttet til retten til effektive rettsmidler, inkludert restaurering, kompensasjon og rehabilitering.

Dersom du har spørsmål om den generelle kommentaren, eller ønsker å lære mer om hvordan den kan brukes i relevant arbeid, kan du ta kontakt med rådgiver Hannah Brænden på hannah.braenden@nhri.no.

Du kan lese Generell kommentar nr. 26 (2023) om barns rettigheter og miljø, med særlig fokus på klimaendringer her (engelsk kilde).

Innspill til Forsvarsdepartementet om NOU 2023:14 Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for fred og frihet

NIM-H-2023-029

NIM Høringsuttalelse Forsvarskommisjonen NOU 2023 (pdf) 237.37 KB

Til: Forsvarsdepartementet

Forsvarskommisjonens utredning (NOU 2023 :14) berører ikke menneskerettigheter direkte, men flere av premissene i kommisjonens anbefalinger berører likevel problemstillinger omkring menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. NIM har knyttet noen kommentarer til bl.a. hvilke regler som gjelder i væpnet konflikt, hva som kan utgjøre militære mål, hvilken betydning krigens regler vil ha for sivil innsats og sivil infrastruktur i en væpnet konflikt, samt at krigføringsreglene Norge er bundet av gjelder ved bruk av kunstig intelligens i våpensystemer. NIM anbefaler at det menneskerettslige perspektivet får plass i en gjennomgang av nasjonalt lovverk.

FN uttrykker bekymring overfor verdens største oljeselskap

For første gang har fire av FNs spesialrapportører sendt brev til Saudi Aramco, verdens største statseide oljeselskap. De stiller med en rekke spørsmål om hvordan deres olje- og gassutvinning påvirker grunnleggende menneskerettigheter.

Grunnlaget er blant annet FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). Selv om kun stater er direkte forpliktet etter menneskerettighetene, har selskapers rolle i å fremme og beskytte menneskerettighetene fått økende oppmerksomhet. Det er utviklet ikke-bindende internasjonale prinsipper som UNGP for å veilede om selskapers menneskerettslige ansvar. Der stilles det strengere krav til statseide selskaper, som staten etter omstendighetene vil kunne identifiseres med. I Europa vedtar stadig flere land bindende reguleringer av selskapers menneskerettighetssansvar. Blant dem er Norge, gjennom åpenhetsloven.

Spørsmålene til Saudi Aramco kommer på bakgrunn fra en klage til spesialrapportørene fra ClientEarth. De mener Saudi Aramco krenker grunnleggende menneskerettigheter gjennom skadene deres klimagassutslipp fører til i form av blant annet ørkenspredning, havstigning, hetebølger og ekstremvær. ClientEarth anfører blant annet at Saudi Aramco:

Kan holdes ansvarlig for skadene på grunnleggende menneskerettigheter som følger av Saudi Aramcos utslipp, som anslås til å være 4.33 % av globale CO₂– og metanutslipp mellom 1965 og 2018.
Kan holdes ansvarlig for skadene som vil påføres grunnleggende menneskerettigheter dersom Saudi Aramco fortsetter å utvinne etter olje og gass. På tross av at FNs klimapanel fastslår at eksisterende fossil infrastruktur overstiger det gjenværende karbonbudsjettet for 1,5°C, planlegger Saudi Aramco å fortsette produksjonen og bli verdens siste olje- og gassprodusent, fordi de mener å ha den billigste utvinningen.
Grønnvasker egen virksomhet og ikke gir tilstrekkelig informasjon om såkalte «scope 3» utslipp, som stammer fra forbrenning av olje- og gass.

På det nåværende tidspunkt har ikke spesialrapportørene tatt stilling til om disse påstandene er riktige. Men på generelt plan uttrykte de bekymring over de menneskerettslige konsekvensene av utvinning av olje og gass, og over at Saudi Aramcos handlinger kan undergrave Parisavtalen.

Spesialrapportørene ba Saudi Aramco svare på Client Earths anklager innen 25. august. Det har de ikke gjort. Det gjenstår å se hvordan spesialrapportørene følger opp saken. Rapportørene kan ikke avsi rettslig bindende avgjørelser, men har mandat til å undersøke saker om menneskerettskrenkelser og be om at praksis som skader menneskerettighetene endres.

Initiativet må sees i en større kontekst, der selskapers menneskerettslige ansvar for klimaendringer er under utvikling. Forhandlingene om EUs «åpenhetslov», som gjennom EØS-avtalen også vil føre til endringer i norsk rett, er i sluttfasen. Dette direktivets artikkel 15 vil stille krav til blant annet selskapers planer for klimagassutslipp.¹ I tillegg kommer nå et økende antall saker om klima og menneskerettigheter for domstolene rundt i verden. ² Et eksempel er at Shell i 2021 ble dømt til å kutte 45 % av alle sine utslipp, inkludert forbrenningsutslipp fra solgt olje og gass, innen 2030. Rettsgrunnlaget var en ulovfestet aktsomhetsplikt, tolket i lys av blant annet menneskerettighetene og UNGP. Avgjørelsen er anket, og høringen i ankesaken skal etter planen gjennomføres i april 2024.

Den pågående rettsutviklingen vil også få betydning for norske selskaper, ettersom den bidrar til å klargjøre hvilket ansvar selskaper har for å beskytte internasjonale menneskerettigheter mot farlige klimaendringer. Det er derfor all grunn til å følge nøye med på utfallet av denne pågående rettsutviklingen, og den risikoen den innebærer for selskaper som utvinner olje og gass.

Du kan lese brevet til Saudi Aramco fra FNs spesialrapportører her.

Du finner en database med oversikt over saken i sin helhet her.

NOU 2023: 5 Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse

NIM-H-2023-028

NIMs høringssvar - NOU 2023 5 (pdf) 250.70 KB

NIM mener at utredningen gir et solid kunnskapsgrunnlag for videre arbeid med å fremme og å forbedre kvinners helse. Etter NIMs syn er anbefalingene til tiltak som utvalget fremmer egnet til å forbedre etterlevelsen av kvinners rett til helse. I høringssvaret løfter NIM særlig enkelte av gruppene kvinner som omtales i utredningen. Disse er eldre kvinner, samiske kvinner, papirløse kvinner og kvinner som soner i fengsel, samt voldsutsatte kvinner. NIM stiller seg i hovedsak bak anbefalingene til tiltak i utredningen, og mener videre at departementet også bør iverksette tiltak for å forbedre helsesituasjonen til øvrige utsatte grupper kvinner som omtales i utredningen, men der utvalget ikke foreslår egne tiltak.

Vurdering av forsamlingsfrihet i tilknytning til 25. juni-utvalgets rapport

NIM-U-2023-002

Vurdering av forsamlingsfrihet i tilknytning til 25. juni-utvalgets rapport (pdf) 620.36 KB

NIM ferdigstilte den 9. august 2023 en vurdering av hvilke tiltak politietaten bør foreta for å sikre at forsamlingsfrihet og likebehandling ivaretas når myndighetene har informasjon om at det foreligger risiko for livstruende vold. I slike situasjoner kan at forsamlingsfriheten måtte balanseres mot myndighetenes menneskerettslige plikt til å sikre liv. NIM understreker at slike vurderinger må foretas på en måte som medfører tilstrekkelig notoritet slik at myndighetenes vurderinger kan etterprøves, og at kommunikasjonen må være klar. Vi råder politietaten til å bygge sin oppfølging og eventuelle retningslinjer på en grundig analyse av de menneskerettslige prinsipper som fremkommer i NIMs vurdering.

NIMs vurdering er ikke noen evaluering av 25. juni-utvalgets rapport. NIMs gjennomgang er rettslig, og bygger på det faktiske hendelsesforløp utvalgsrapporten beskriver. Den gjennomgår én del av rapporten – den som konkluderer med at politiets utsettelse av minnemarkeringen den 27. juni 2022 innebar to menneskerettsbrudd. NIM tilslutter seg utvalgets anbefalinger, og utvalgets beskrivelse av den belastningen som myndighetenes beslutninger medførte for de skeive miljøene. NIM har imidlertid ikke funnet at det som er beskrevet i utvalgets rapport innebærer brudd på menneskerettigheter.

Blasfemiforbud og offentlig debatt

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 12. august 2023.

Regjeringens syn på koranbrenning er mer historisk enn rettslig interessant

Før sommeren sa statsminister Støre (AP) av koranbrenning er hatkriminalitet. Det vakte debatt, for det er rettslig sett feil. Han presiserte derfor raskt at han ikke mente hatkriminalitet, han mente bare at han selv ser på slik brenning som en hatefull handling.

I sommer sa justisminister Mehl (SP) at koranbrenning kan være en ulovlig hatefull ytring, ut fra sammenhengen. Dette er også rettslig sett feil. Hvem sier det? Det sier utfallet av en finte fra Senterpartiet og den rødgrønne regjeringen i 2009. Mer om den straks.

I våre naboland er koranbrenning hett. I en tid der omtrent alle andre grunnlag for krenkede følelser enn religion er i vinden, diskuteres for alvor gjeninnføring av blasfemiforbud. Riktignok spesialtilpasset: Det er egentlig bare brenning av én bok man vil til livs. Og ikke for å verne de troendes følelser, men for å verne statens interesser. I sikkerhet – brenning gir økt terrorfare ute og hjemme. Og i økonomi. Sikkerhetstrusselen er ikke ny. Omfanget av økonomisk boikott er det.

I Norge hadde vi blasfemiforbud til 2015. Forbudet var så sovende at ingen hadde blitt dømt på over 100 år. Teaterstykker, filmer, karikaturer og brenning av bibler var for lengst blitt tålte, om enn kritiserte, provokasjoner. Fordi slike provokasjoner, uansett hvor sårende troende opplevde dem, også innebærer maktkritikk. Hellige bøker er mektige, deres dogmer brukes til de grusomste undertrykkelser. Maktkritikk ligger i kjernen av ytringsfriheten.

Veien til opphevelsen var likevel broget: Etter at ytringsfrihetskommisjonen foreslo dette i 1999, stemte de blå partiene (inkludert FrP) mot i 2004. Ikke for å verne sikkerhet eller økonomi, men de troendes følelser: «enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet».

I 2009 ville de rødgrønne beholde forbudet. I et krumspring på slutten av en proposisjon skal Senterpartiet ha trumfet gjennom en videreføring av en flik av blasfemibestemmelsen. I hatytringsbestemmelsen. Den siste rammer hat mot personer, ikke mot religioner. Regjeringen ville endre dette, slik at «de groveste blasfemiske ytringer som i sitt innhold var sterkt forhånende eller på annen måte krenkende» også kunne omfattes. Fordi slikt kunne «påvirke det ‘klimaet’ vedkommende møter i samfunnet», og «oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern».

Endringen ville videreført blasfemiforbudet og kunne gjort koranbrenning ulovlig. Den ville også forandret hatytringsbestemmelsen fundamentalt ut fra lovhistorien og rettspraksis.

Finten kunne gått under radaren både hos opposisjonen og den ellers ytringsfrihetsopptatte fjerde statsmakt, hadde det ikke vært for et lite opprop. Da det fikk med seg ytringsfrihetskommisjonens Francis Sejersted og en rekke forfattere, ble det offentlig debatt. Kritikken endte med at forslaget ikke en gang ble lagt frem for Stortinget. Senterpartiet, som først triumferte over å ha «tvunget AP i kne», for så å skylde på APs justisminister (som kanskje var arkitekten bak), endte med å måtte beklage hele forsøket i Stortinget. SP-statsråden følte der behov for å understreke at partiet var for «openheit, folkestyre og fritt ordskifte». AP-statsråden for at «Arbeiderpartiet er for demokrati».

Det er fint om våre ledere ikke setter seg i posisjoner der de behøver å bedyre slikt. Det er fint om de kan lære av historien også. Lærdommene fra denne historien er:

Hvis du vil gjøre inngrep i grunnleggende menneskerettigheter, som ytringsfrihet, tenk nøye gjennom hvordan og hvorfor. Det er ikke så enkelt.
Ikke bruk bakveier. I tillegg til å lede galt av sted, kan de slå kontra. 2009-varianten har gjort det klart at grovt forhånende og krenkende blasfemi ikke rammes av hatytringsbestemmelsen, selv om den oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern.
Offentlighet og debatt kan være plagsom og jobbe mot deg. Fort vekk bidrar den likevel til å få frem perspektiver du ikke selv har sett. De kan gjøre lover bedre, mer konsistente og forutsigbare. Det er ikke så dumt i et rettsstatlig demokrati.

Brennende spørsmål

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Aftenposten 8. august 2023.

Koranbrenning er et hett tema i Sverige og Danmark om dagen. Det er også aktuelt her i Norge. Både brenningen og mulige forbud reiser en del spørsmål i kjernen av våre rettsstatlige demokratier. Her er fire av dem:

1. Er forbud mot koranbrenning umulig på grunn av ytringsfriheten?

Neida. Vi har mange lovgrenser for ytringsfriheten. De fleste grunnleggende rettigheter må avveies mot andre, som også er viktige. Eksempler er forbud mot trusler, voldsoppfordringer, hatefulle ytringer mot personer (ikke religioner), privatlivsutleveringer, ærekrenkelser og sjikane.

Vi hadde også et generelt forbud mot blasfemi til 2015. Ingen hadde da blitt straffet for blasfemi på over 100 år, for vi hadde for lengst innsett at vår sivilisasjon bygget på muligheten til maktkritikk – også av religiøs makt. I 2012 understreket Borgarting lagmannsrett at koranbrenning er en lovlig ytring, selv om brenningen alvorlig krenket mulla Krekars og andre muslimers følelser.

Stortinget kan endre dette. Det ville jo være litt pussig å innføre et forbud bare for å verne religiøse følelser i 2023, i en tid der opprørthet over krenkede følelser på omtrent alle andre områder fremstår mer fremtredende. Men et forbud lar seg forene med Grunnloven.

2. Hvordan kan i tilfellet et slikt forbud se ut?

Det er vanskeligere – både prinsipielt og praktisk – fordi vi er rettsstatlige demokratier der likhet for loven er sentralt:

Vi måtte bestemme oss for hva poenget med forbudet egentlig er: Er det å verne religionen (på grunn av de troendes følelser)? Eller er det frykten for terror ute og hjemme – og økonomiske sanksjoner? Blasfemiforbudet var begrunnet i det første. Dagens forbudsønsker fremstår begrunnet mer i det andre. Det er høyst forståelig, men den begrunnelsen aktualiserer «voldsmannens veto»: Skal de som har størst kapasitet og vilje til å bruke ulovlig vold få bestemme grensene for våre mest grunnleggende demokratiske friheter? Da erstatter vi på dette punkt rettsstaten med maktstaten – vi styres ikke av lover like for alle, men av den sterkestes rett.

Også et nytt generelt blasfemiforbud, a la det gamle, reiser spørsmål. Det første og viktigste er den nedkjølende effekt et forbud ville ha også på «god» religionskritikk – noen troende ville alltid anse slikt som forhånelse, for jo mer uvant og rammende kritikken er, jo verre oppleves den. (Tenk Monty Pythons Life of Brian). Hva bør regnes som «hellig», og hvem skal bestemme det? Skal bare de etablerte religionene vernes – eller også minoritetsreligioner, som vel er enda mer utsatt? Vern av pastafarianisme (troen på Det flyvende spagettimonster) og Prins Philip-bevegelsen på lik linje med kristendom og islam ville gjort det veldig vanskelig å holde oversikten, og kunne fort anses blasfemisk i seg selv. Hvordan vil det gå med religionsfriheten når det én religion holder hellig (det finnes bare én gud, nemlig min) anses blasfemisk av de som tror på andre eller flere guder?

Vi kunne skreddersy mer, og forby brenning av hellige bøker utenfor gudshus, hvis det var hensynet til de troende som var sentralt. Eller utenfor ambassader, hvis det var sikkerhet. Eller helt generelt. Den første løsningen vil lett bare flytte brenningen andre steder, som kunne kringkastes like sårende eller farlig. Den andre ville hindret brenning overalt, mens andre vanhelligelser fortsatt ville være lov – å rive ut sider eller tråkke på boken. Hvis vi i stedet forbød all nedverdigelse av hellige bøker, ville det sette boklige religioner over alle andre. Og andre nedverdigelsesmuligheter ville gjenstå – karikaturtegninger har vist seg både ordentlig sårende – og farlig krenkende. Og hva med brenning av hijaber? Utført av talibantorturerte piker?

Det utber også en særlig begrunnelse, i en sekulær rettsstat, kun å verne mot sinne vekket av religiøse krenkelser. Hva med tibetansk flagging under kinesiske statsbesøk? Brenning av Erdogan-dukker under NATO-utvidelser? Eller – hvis forbudet likevel skulle begrunnes (litt) ikke i sikkerhet, men også den fæle følelsen det er å bli symbolsk tråkket på – hva med prorussiske demonstrasjoner utenfor den ukrainske ambassade? Hva med brenning av prideflagg? Insisteringen på at det bare finnes to kjønn? Enkelte opplever slike ytringer som helt eksistensundergravende – og de som opplever det, tilhører i alle fall en utsatt gruppe. Hva med dem?

3. Hvorfor vernes koranbrenning som en ytring, når den er en handling?

Fordi den er begge deler – og ytringsdelen beskyttes av ytringsfriheten. Som mange andre symbolske handlinger, kommuniserer brenning av bøker, flagg og dukker et meningsinnhold. Meningsinnholdet regnes som en ytring, selv om det uttrykkes med en handling. Dette vet vi jo egentlig – for det er jo nettopp budskapet som forarger og sårer: Budskapet er manglende respekt for, hat mot, avstandstagen fra eller bare kritikk av det boken står for. Eller flagget. Selv om brenning av koraner i vesten og svenske flagg, regnbueflagg og bilder av det svenske kongeparet i midtøsten kan plage muslimer og svensker personlig, er budskapet også rettet mot religionen Islam eller staten Sverige. Og slik kritikk av maktinstitusjoner er vernet av ytringsfriheten, selv om den i tillegg kan såre personer dypt.

Det er bare fordi man tolker handlingen slik at den gir uttrykk for et meningsinnhold at problemstillingen i det hele tatt kommer opp – både om forbud, og om vern. Hvis vi i stedet bare så brenningen som en handling, ville den uansett være vernet. Ikke av ytringsfriheten, men av den alminnelige handlefriheten: Alt som ikke er forbudt, er tillatt. Det å brenne eller ødelegge ting man selv eier, er lov.

4. OK, men er ikke bokbrenning mer et misbruk enn egentlig en bruk av ytringsfriheten?

Kanskje, hvis vi bare fokuserer på Rasmus Paludan, Sian og andre som mange misliker sterkt og synes er bøllete. Men hva om brenneren er en som har blitt utsatt for de grusomste overgrep i Islams navn? Et homofilt par utsatt for 77 offentlige piskeslag i Indonesia? En Yesidipike torturert av IS? Ville deres tenkte protestbrenning også være misbruk? Misbrukte den iranskfødt kvinnerettsforkjemperen Firoozeh Bazafkhan sin kunstneriske ytringsfrihet da hun ga Koranen 99 piskeslag, eller da hun i helgen rev den på et rivjern?

Vi vil alltid kunne være begrunnet uenige om hva som er akseptabel, eller helt unødvendig «misbruk» av ytringsfrihet. Om det nå er i møte med koranbrenninger, Luthers forargende provokasjoner mot pavekirken på 1500-tallet, Marcus Thranes blasfemiske og revolusjonære krav om arbeiderrettigheter på 1850-tallet, alle tilløp til uttrykk for kommunistiske tanker under McCarthy i USA på 50-tallet, brenningene av innkallinger til militæret under Vietnamkrigen på 60-tallet, Monty Python-forhånelse av Jesus på 70-tallet, Rushdies Sataniske vers på 80-tallet (men pussig nok ikke brenningen av Sataniske vers), karikaturer av Mohammed i 2005, Charlie Hebdo i 2015, læreren Samuel Patys karikaturundervisning i 2020. Og så videre.

«Misbruksinnvendingen» mot ytringer som har en form eller et innhold vi selv synes er håpløs her og nå, er vedvarende, men krevende å styre etter. I alle fall hvis vi skal ivareta alle de tre begrunnelsene ytringsfriheten har i Grunnloven: Sannhetssøken, demokrati – og individets frie meningsdannelse.