Voldtekt: behov for et helhetlig løft

Kronikk av Mina Haugen og Pernille Borud, rådgivere i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 10. juni 2024.

Arbeidet med å forebygge og bekjempe voldtekt har mangler i alle ledd. Nå har vi kunnskapen til å gjøre noe med det.

Siden Straffelovrådet leverte sin utredning om straffelovens regler om seksuallovbrudd i 2022, har debatten om utformingen av straffebestemmelsen om voldtekt rast.

At straffelovgivningen debatteres er bra. Samtidig må ikke denne debatten overskygge de mange andre utfordringene i arbeidet for å forebygge og bekjempe voldtekt. Arbeidet må skje bredt – ikke bare langs straffesporet.

Et drøyt år etter at Straffelovrådet kom med sin utredning, kom Voldtektsutvalget med sin. Der Straffelovrådet har sett på utfordringer i selve straffeloven, har Voldtektsutvalget sett på utfordringer i de øvrige leddene i apparatet som skal forebygge og bekjempe voldtekt, samt å sikre gode støttetjenester.

Voldtektsutvalgets funn har ikke blitt viet den samme oppmerksomhet som Straffelovrådets utredning, til tross for svært alvorlige funn.

Få tegn til systematisk arbeid

Vårt inntrykk etter å ha lest utredningen – med den passende tittelen «Voldtekt – et uløst samfunnsproblem» – er at arbeidet med å forebygge og bekjempe voldtekt har mangler i alle ledd.

Det er et alvorlig bilde som tegnes: Det finnes ikke døgnåpne akutte helsetilbud til voldtektutsatte barn, det rettsmedisinske tilbudet fremstår som mangelfullt, og utsatte opplever å bli avvist i helsetjenesten. Utvalget finner få tegn til at myndighetene jobber systematisk mot voldtekt, til tross for at dette omtales som et prioritert område for regjeringens politikk.

Urovekkende høye voldtektstall

Når man ser utvalgets funn i sammenheng med omfangsundersøkelser om voldtekt, er det grunn til å være bekymret. Omtrent én av fem kvinner rapporterer å ha blitt utsatt for voldtekt i løpet av livet. Når det gjelder barn og unge, oppgir 16 prosent av jentene og 4 prosent av guttene at de har blitt utsatt for voldtekt i løpet av livet. Forskerne bak rapporten omtaler antallet som urovekkende høyt.

Omfangsundersøkelsene viser også markante økninger. Utvalget er forsiktige med å konkludere med om dette henger sammen med økt rapportering, men mener det er grunn til å tro at i alle fall deler av økningen er reell.

Svikt i ivaretagelsen av voldtektutsatte

Når omfanget av voldtekt er så stort, er det særlig alvorlig at utvalget finner så stor svikt i systemet som skal ivareta voldtektutsatte.

Menneskerettighetene stiller krav til myndighetenes innsats for å forebygge og bekjempe voldtekt. Norge er forpliktet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs kvinnekonvensjon og Istanbulkonvensjonen. Særlig Istanbulkonvensjonen stiller detaljerte krav til hvordan myndighetene skal gå frem for i arbeidet mot voldtekt – hele veien fra forebygging til straffeforfølgning, og ivaretagelse av utsatte.

Utvalgets funn er en tydelig tilbakemelding på at myndighetene svikter i ivaretakelsen av voldtektutsattes rettigheter.

Behov for et helhetlig løft

Det er lett å bli handlingslammet av utredningens konklusjoner. For hvor skal man begynne?

På lovgivningsfeltet er oppfølgingen av forslagene fra Straffelovrådet alt i gang. Det er viktig. Istanbulkonvensjonen forplikter oss til å ha et lovverk som sikrer at seksuell vold er kriminalisert. For å effektivt kunne straffeforfølge voldtekt er lovgivningen et viktig verktøy.

Samtidig, som Voldtektsutvalget utredning viser oss, er loven likevel bare ett av flere verktøy vi har for å bekjempe voldtekt. Det samme sier Istanbulkonvensjonen. Et av prinsippene i konvensjonen er at intet tiltak alene kan forhindre vold. Derfor forplikter konvensjonen myndighetene til å føre en helhetlig politikk.

Sammen kan oppfølgingen av de to utredningene bidra til et ordentlig løft for arbeidet med å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge voldtekt. Den kan gi oss den helhetlige og samordnede innsatsen som Istanbulkonvensjonen krever, og som Voldtektsutvalget viser at vi trenger.

Sammen om å løse samfunnsproblem

Utvalget har fremmet sine forslag til hvordan voldtekt som samfunnsproblem kan løses. Nå er det myndighetenes oppgave å avgjøre hvordan forslagene skal følges opp. Enkelte av utfordringene er adressert i regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn, og vold i nære relasjoner.

Men selv om ansvaret for å forebygge og bekjempe voldtekt ligger hos myndighetene, kreves det et helt samfunn for å løse samfunnsproblemer. Utredningen er nå på høring, med frist 14. juni. Vi oppfordrer alle aktører til å gi innspill til myndighetene om hvordan den best kan følges opp.

Valdtektutvalets utgreiing, NOU 2024: 4 «Voldtekt – et uløst samfunnsproblem»

NIM-H-2024-026
Høyringsfråsegn NIM - NOU 2024 4 (pdf) 152.06 KB

NIM mener utvalget har levert en grundig utredning som identifiserer en lang rekke store og alvorlige utfordringer i myndighetenes arbeid med å forebygge og bekjempe voldtekt. Videre mener NIM at utvalgets forslag til tiltak er godt forankret i menneskerettslige plikter, og egnet til å sikre bedre etterlevelse av Istanbulkonvensjonen når det gjelder voldtekt. NIM gir blant annet særlig støtte til utvalgets forslag om å inkorporere Istanbulkonvensjonen i menneskerettsloven, om å forbedre helsetilbudet til overgrepsutsatte barn,  å sikre likeverdige tjenester for utsatte og sårbare grupper voldtektsutsatte, og en forskningsbasert evaluering av etterforskningen av voldtektssaker.

Forslag til nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet

NIM-H-2024-025
NIMs høringsuttalelse - forslag til nye planretningslinjer for arealbruk og mobilitet (pdf) 80.70 KB

NIM gir i denne høringsuttalelsen merknader til regjeringens forslag til nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. NIM understreker at kommunene har en viktig rolle i å sikre menneskerettigheter og påpeker behovet for bedre koordinering mellom sentrale og lokale myndigheter. I lys av Fosen-saken fra Høyesterett, anbefaler NIM at retningslinjene tydelig reflekterer prinsippene og vurderingskriteriene fastlagt av Høyesterett.

Nye funn om skeives situasjon i Europa

EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA) har undersøkt skeives situasjon i Europa. Mens det er gjort fremskritt på en del områder, finnes det fremdeles store og økende utfordringer.

I april i år kom FRA med en ny rapport om situasjonen for rettighetene til homofile, lesbiske, bifile, transpersoner og andre som bryter med tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet i Europa.

Dette er den tredje undersøkelsen FRA har gjennomført om skeives situasjon i Europa, med tidligere runder i 2012 og 2019. Undersøkelsen hentet inn svar fra over 100 000 personer fra alle EUs medlemsstater.

Rapporten viser både fremgang og vedvarende utfordringer for skeive i Europa.

Økt åpenhet, men mer vold og trakassering

Et viktig funn i rapporten er at flere skeive nå er mer åpne om sin seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet sammenlignet med tidligere år. Litt over halvparten svarte at de er åpne om sin seksuelle orientering, kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk, noe som er en liten økning fra 2019.

Til tross for denne økte åpenheten, rapporterer også mange høyere forekomst av trakassering, mobbing og vold. Rapporten viser at mer enn én av ti skeive hadde opplevd fysisk eller seksuell vold i løpet av de siste fem årene. Forekomsten av vold var særlig høy hos interkjønnpersoner.

Rapporten viser også at mange av respondentene fremdeles unngikkå offentlig gi uttrykk for kjærlighet, for eksempel ved å holde hender, på grunn av frykt for vold. Videre rapporterte over halvparten av respondentene at de har opplevd trakassering minst én gang i løpet av det siste året.

Mer enn én av tre skeive opplever diskriminering – men få rapporterer

Rapporten viser også at 36 prosent av skeive i Europa hadde opplevd diskriminering i hverdagen i løpet av det siste året. Dette er en liten nedgang fra forrige rapport i 2019, der 42 prosent oppga å ha opplevd diskriminering. Respondentene oppga at diskriminering fant sted innenfor samfunnsområder som utdanning, helsesektoren, boligsektoren og i sosiale sammenhenger. Forekomsten av diskriminering var høyest for trans- og interkjønnpersoner.

Samtidig viser rapporten at selv om litt over en tredjedel av respondentene opplever diskriminering, rapporterer bare 11 prosent av respondentene dette til ansvarlige myndigheter. Nesten halvparten av begrunnet dette med at de mente det ikke ville ha noen effekt å rapportere det, mens én av fire mente at diskriminering skjer så ofte at det ikke var noe poeng å rapportere det.

Hva med Norge?

Siden Norge ikke er medlem i EU, dekker ikke FRAs undersøkelse situasjonen for skeive i Norge. Samtidig finnes det andre undersøkelser som skildrer utfordringer hos den skeive befolkningen her hjemme.

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) publiserte funnene fra sin siste levekårsundersøkelse for skeive i 2021. I denne kommer det frem at skeive fremdeles har dårligere levekår enn befolkningen ellers. Dette gjelder særlig for transpersoner.

I tidsrommet 2020 og 2021 undersøkte Statistisk sentralbyrå (SSB) levekårene for personer med ikke-heterofil seksuell orientering, og kom frem til lignende funn som Bufdir når det gjelder seksuell orientering og levekår. Selv om de fleste i Norge har gode levekår, uavhengig av seksuell orientering, viste SSBs undersøkelse at personer med en ikke-heterofil seksuell orientering er blant gruppene i befolkningen som oppgir lavest subjektiv livskvalitet.

Undersøkelsen viste også forskjeller i levekårene for ulike grupper ikke-heterofile. De fant blant annet at homofile og lesbiske jevnt over har noe bedre levekår enn bifile og personer med annen ikke-heterofil seksuell orientering.

Nasjonal trygghetsundersøkelse for 2022 kom det også frem at ikke-heterofile i Norge er mer utsatte for både vold, seksualforbrytelser, hatkriminalitet og hatefulle ytringer enn andre. Trygghetsundersøkelsen viste blant annet at 22 prosent av ikke-heterofile oppga å ha blitt utsatt for minst én voldshendelse det siste året, noe som er ber enn dobbelte enn for heterofile. Videre oppga én av fire ikke-heterofile å ha blitt utsatt for en form for seksuell vold.

Når det gjelder vold mot transpersoner oppga omtrent én av tre transpersoner i Bufdirs levekårsundersøkelse å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, og én av fire har blitt truet med vold.

Nødvendig med styrket innsats for skeives rettighetsvern i Europa

Den siste undersøkelsen fra FRA, og de nasjonale undersøkelsene fra Norge, viser at det fremdeles finner store utfordringer for skeive i Europa. Funnene kommer i en tid som stadig er preget av store tilbakeslag for skeives rettigheter i flere europeiske stater.

De europeiske statene er forpliktet gjennom menneskerettighetene til å forebygge og forhindre diskriminering, hatkriminalitet og vold mot skeive. For å sikre like rettigheter og beskyttelse for alle skeive i Europa, er det nødvendig med kontinuerlig innsats fra både myndigheter, sivilsamfunn og internasjonale organisasjoner. Det er viktig for å ivareta skeives rett til å leve frie og trygge liv, være den de er, og elske den de vil – på hele kontinentet.

Justering av saksbehandlingsprosessen knyttet til forbrenningsutslipp

NIM-H-2024-023
Høringsuttalelse fra NIM - Forslag til endring i veileder til PUD PAD (pdf) 247.63 KB

NIM har avgitt høringssvar til Energidepartementets høring om justering av saksbehandlingsprosessen knyttet til forbrenningsutslipp. NIM mener det er viktig og riktig at departementet nå vil sikre konsekvensutredning av forbrenningsutslipp og sendte dette på høring. Det vil bidra til et bedre opplyst beslutningsgrunnlag, samt fremme borgernes rett til miljøinformasjon og medvirkning gjennom høringer i viktige beslutningsprosesser, i tråd med demokratiske prinsipper om borgernes  medbestemmelse og Grl. § 112 andre ledd. NIM kommer med forslag til en ordlyd til veilederen som etter vårt syn bedre samsvare med plikten myndighetene har til å utrede forbrenningsutslipp. NIM kommenterer også forholdet til menneskerettslige vurderinger etter Grunnloven § 112 og FNs barnekonvensjon.

NOU 2024: 3 Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet

NIM-H-2024-024
NIMs høringsuttalelse - NOU 2024 3 Felles innsats mot ekstremisme Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet (pdf) 270.03 KB

Ekstremismekommisjonens utredning inneholder analyser av forskjellige former for ekstremisme, de mekanismene som kan bevirke og motvirke ekstremisme, og ekstremismens konsekvenser. Disse faglige analysene utgjør en stor del av utredningen, og faller utenfor det som NIM har kompetanse til å vurdere. NIM vil likevel gi uttrykk for at utredningen fremstår som svært grundig, og som et velegnet fundament for det viktige arbeidet mot ekstremisme.

Ekstremismekommisjonen har ikke tatt sikte på å foreslå bestemmelser som uttømmende skal regulere alle offentlige instansers arbeid med forebygging og bekjempelse av ekstremisme. NIM forstår det slik at de forskjellige offentlige instanser er forutsatt å benytte de virkemidlene de allerede besitter, for eksempel at politiet skal benytte de «verktøyene» som finnes i politi- og prosesslovgivningen. Kommisjonen anbefaler også at det vurderes lovendringer på noen områder, uten å fremsette konkrete lovforslag. Dette gjelder eksempelvis lovendringer på helseområdet, for større adgang til å dele taushetsbelagt informasjon. Kommisjonen har foreslått et omfattende forpliktende samarbeid og deling av informasjon mellom offentlige etater. NIM fremhever at det er viktig at det ikke åpnes for tiltak som kommer i strid med den toleranse som vårt samfunn er bygget på, og som kommer til uttrykk i ytrings-, forsamlings- religions- og tankefrihet.

NIM foreslår at kommisjonens forslag til forskrift om deling av opplysninger heller bør forankres i lov. Dette anbefales av hensyn til reglenes legitimitet og av hensyn til forutberegnelighet.

40 prosent har observert hets eller hatprat mot skeive i løpet av det siste året

Det viser en undersøkelse utført av Verian på oppdrag fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). I tillegg fremkommer det at mer enn én av fem er enig i påstand om at kampen for LHBT+-personers rettigheter har gått for langt, samt at de som ikke har noen skeive i sin nære omgangskrets eller ikke kjenner noen skeive i større grad har negative holdninger til og oppfatninger om skeive.

NIMs direktør Adele Matheson Mestad mener funnene gir grunn til bekymring.

 – Menneskerettighetene gir et vern mot diskriminering og myndighetene bør aktivt arbeide mot negative fordommer og holdninger som kan føre til dette. Undersøkelsen viser en stor andel observasjoner av hets eller hatprat mot skeive, og avdekker negative holdninger hos en god del nordmenn. Dette er for så vidt ikke nye funn, men viser at det fortsatt er behov for oppmerksomhet om disse utfordringene, sier Mestad.

Undersøkelsen er tilgjengelig her.

Mange har observert hets og hatprat mot skeive

Undersøkelsen viser at:

  • 40 prosent har observert hets eller hatprat rettet mot skeive i løpet av det siste året. Tallet er enda høyere (50 %) blant respondentene som oppgir å ha skeive i sin nærmeste omgangskrets eller i familie.
  • Blant dem som har observert hets eller hatprat mot skeive, svarer 69 prosent at de har observert dette rettet mot homofile og 64 prosent rettet mot transpersoner eller ikke-binære. På spørsmål om hvor hetsen ble observert svarer flest på nettet eller i sosiale medier (70 %) og i private omgivelser (29 %) eller i det offentlige rom (25 %).

Mestad er bekymret for konsekvensene av at mange har observert hets mot skeive. Hun påpeker at dette først og fremst går utover de enkeltindividene som rammes, men det kan også føre til at skeive skremmes fra å delta i det offentlige ordskiftet.  

– Når stemmer skremmes fra å delta i det offentlige ordskiftet, blir vår felles offentlighet fattigere. NIM har tidligere avdekket at til tross for at 84 % av oss mener at man bør gjøre noe når man er vitne til hets, gjør likevel 56 % av oss ingenting. Her må alle ta et ansvar.

Negative holdninger til skeive

Undersøkelsen viser også at mange har negative oppfatninger og holdninger om skeive:

  • Mer enn 1 av 5 (22 %) er ganske eller helt enige i at kampen for LHBT+-personers rettigheter har gått for langt. Nesten dobbelt så mange menn som kvinner oppgir at de er ganske eller helt enige i denne påstanden (30 % vs. 15 %). Tallet er enda høyere (37 %) blant respondentene som oppgir at de ikke kjenner noen skeive.
  • 17 prosent er ganske eller helt enige i at diskriminering av LHBT+-personer ikke er et problem i Norge. 46 prosent er ganske eller helt uenige i dette. De som selv er skeive eller som omgås folk som er skeive, er mindre enige i påstanden enn majoritetsbefolkningen.
  • 47 prosent av respondentene oppgir at de er ganske eller helt enige i at LHBT+-rettigheter reflekterer deres verdier. Blant dem som har skeive i nær omgangskrets eller i familie svarer 58 prosent det samme. Derimot svarer kun 28 prosent av de som ikke kjenner noen skeive at de er ganske eller helt enige i påstanden. Mens 12 % av befolkningen svarer at de er ganske eller helt uenige i denne påstanden, svarer 25 % av de som ikke kjenner noen skeive at de er ganske eller helt uenige i påstanden.

Mestad peker på at undersøkelsen viser at de som ikke har noen skeive i sin nære omgangskrets eller ikke kjenner noen skeive i større grad har negative holdninger til og oppfatninger om skeive.​

– For å sette det på spissen, vi tåler mer vel den urett som ikke rammer oss selv, eller dem vi ikke kjenner. Vi vet at manglende kunnskap og kontakt kan gi grobunn for stereotyper og fordommer, som igjen kan føre til diskriminering og hatefulle ytringer. Kunnskap og kjennskap, men kanskje også vennskap, er gode nøkler her, sier Mestad.

Om undersøkelsen

I undersøkelsen, som ble gjennomført i mai 2024 og rettet mot et representativt utvalg av befolkningen, ble respondentene bedt om å både besvare spørsmål og ta stilling til påstander om skeive og deres rettigheter. I overkant av 1000 personer har svart på undersøkelsen totalt.

I enkelte deler av undersøkelsen belyses skeives oppfatninger av ulike spørsmål. Denne gruppen består av 32 respondenter. Det gir ikke grunnlag for å trekke generelle slutninger. Vi peker imidlertid på funnene fordi de viser oppfatningene til disse 32 skeive, som skiller seg fra den generelle befolkningens oppfatninger.

Detaljer om undersøkelsen og antallet respondenter på hvert enkelt spørsmål er tilgjengelig i lenken over.

Hele undersøkelsen om holdninger til skeive i Norge er tilgjengelig her.

Tips i møte med hets

I 2023 lanserte NIM, Amnesty Norge og Catalysts kampanjen «Stillhet sårer». Formålet med kampanjen er å bidra til at flere gjør noe når de er vitne til hets.

Se kampanjens nettsted stillhetsårer.no, som inneholder flere ressurser og verktøy. som inneholder flere ressurser og verktøy.

Skeives rettigheter i Norge gjennom 50 år

Vern mot hatytringer, likekjønnet ekteskap, og adgang til å endre ens juridiske kjønn. Skeives rettighetsvern har gjennomgått en enorm utvikling de siste 50 årene.

I år er det 50 år siden den første pride-markeringen i Oslo. Siden den markeringen ble gjennomført har rettighetsvernet i Norge for homofile, bifile, lesbiske, transpersoner og andre som bryter med tradisjonelle normer for kjønn og seksualitet gjennomgått en enorm utvikling. I denne artikkelen gjennomgås av noen av de viktigste utviklingstrekkene fra de siste 50 årene.

Homofile får vern mot hatefulle ytringer og hatkriminalitet

Dagens straffelov forbyr hatefulle ytringer mot en rekke grupper. I 1981 ble det «homofil orientering» lagt til som et vernet diskrimineringsgrunnlag i daværende straffelov § 135 a. Det innebar i praksis at homofile og lesbiske fikk et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer. I dag er dette vernet mot hatefulle ytringer videreført i straffeloven § 185.

Selv om vernet har eksistert lenge, finnes det lite praksis e domstolene. Per i dag har Høyesterett kun avsagt én avgjørelse om hatefulle ytringer på grunn av homofil orientering. I den såkalte Bratterud-kjennelsen hadde en pastor i en menighet kommet med nedsettende ytringer mot homofile i en nærradiosending. Pastoren hadde blant annet oppfordret til å fjerne homofile fra ledende stillinger.

I avgjørelsen kom Høyesterett med flere viktige avklaringer om vernet mot hatefulle ytringer og forholdet til ytringsfriheten og religionsfriheten. Høyesterett slo blant annet fast at direkte sitat fra Bibelen, og nær gjengivelse, forkynning av og tekstnær utlegging av religiøse tekster falt utenfor virkeområdet til straffeloven § 135 a.

«Homofil orientering» ble også innlemmet som et grunnlag i straffelovens øvrige bestemmelser om hatkriminalitet. Siden 1981 har skeive dermed hatt et vern mot hatefulle ytringer og hatkriminalitet i norsk lov, men diskrimineringsgrunnlagene knyttet til skeive har etter hvert blitt flere.

Partnerskapsloven og innføring av likekjønnet ekteskap

En annen sentral utvikling de siste femti årene har skjedd på ekteskaps- og samlivsfeltet. I 1993 innførte Norge partnerskapsloven, som gjorde det mulig for likekjønnede par å inngå partnerskap. Norge var det andre landet i verden til å innføre en slik lov. Senere, i 2009, ble ekteskapsloven endret slik at også likekjønnede par kunne inngå ekteskap. Norge ble med dette det sjette landet i verden som åpnet for likekjønnet ekteskap.

Generelt diskrimineringsvern innføres for skeive – inkludert transpersoner

I 2013 kom lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Innføringen av loven innebar at skeive fikk et generelt vern mot diskriminering. Tidligere hadde skeive hatt et mer avgrenset vern, blant annet gjennom straffeloven, ikke-diskrimineringsbestemmelser i arbeidslovgivningen og boliglovgivningen, og den gamle loven om likestilling mellom kjønnene fra 1978. Med den nye loven fikk man et bredere og mer helhetlig vern.

En annen viktig utvikling som kom med den nye loven, var at «kjønnsidentitet» og kjønnsuttrykk» ble innlemmet som egne diskrimineringsgrunnlag i loven. Det innbar at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk som bryter med tradisjonelle normer for kjønn fikk et eksplisitt vern mot diskriminering i lovverket, noe som ikke hadde vært tilfelle tidligere.

Loven ble erstattet av dagens likestillings- og diskrimineringslov, som trådte i kraft fra 2018. Diskrimineringsvernet for både seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er alle videreført i dagens lov.

Lov om endring av juridisk kjønn

Et annet viktig fremsteg kom i 2016, med loven om endring av juridisk kjønn. Loven gjelder personer som er bosatt i Norge, og som opplever å tilhøre «det andre kjønnet» enn det man er registrert, rett til å endre sitt juridiske kjønn. Med «juridisk kjønn» menes det kjønnet man er registrert med i folkeregisteret. Formålet med loven er å tilrettelegge for at man kan endre det juridiske kjønnet sitt til å være i overenstemmelse med ens kjønnsidentitet.

Loven stiller ingen vilkår om en bestemt diagnose eller medisinsk behandling for å kunne endre juridisk kjønn. Innføringen av loven innebar at man endret den daværende forvaltningspraksisen for å endre juridisk kjønn. Den tidligere praksisen omfattet at personer som ønsket å endre juridisk kjønn måtte gjennomgå kjønnsbekreftende behandling i form av hormonbehandling og kirurgiske inngrep, inkludert sterilisering og kastrering. Praksisen hadde blitt kraftig kritisert av blant annet det skeive sivilsamfunnet, Amnesty International og Likestillings- og diskrimineringsombudet. Den europeiske menneskerettsdomstol har senere uttalt at lignende former for praksis for endring av juridisk kjønn, som Norge hadde før 2016, er menneskerettighetsstridig.

Dagens lov om endring av juridisk kjønn er avgrenset til at man kan endre til «det andre kjønn» enn det man er registrert med. Det er med andre ord ikke adgang til å endre det juridiske kjønnet sitt til noe annet enn fra mann til kvinne, eller omvendt. I praksis innebærer det at personer som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne, for eksempel ikke-binære, per i dag ikke er anerkjent gjennom en egen juridisk kjønnskategori.

Transpersoner får vern mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet

Som nevnt har homofile og lesbiske hatt et vern mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet siden grunnlaget «homofil orientering» ble tatt inn som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven i 1981.

I 2021 fikk bestemmelsene om hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet en oppdatering. Da ble da diskrimineringsgrunnlagene «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» innlemmet. I praksis innebar dette at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med samfunnets tradisjonelle normer og forventinger til kjønn, fikk det samme har fått det samme vernet som lesbiske og homofile har hatt mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet siden 1981.

I tillegg endret man ordlyden «homofil orientering» til «seksuell orientering». Formålet med denne endringen var tydeliggjøring av at også bifile har vern mot hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet.

Siden innlemmingen av «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» har Høyesterett avsagt én rettskraftig dom om hatefulle ytringer rettet mot en transperson.

Konverteringsterapi blir forbudt

Den siste i rekken av lovendringer som skal styrke skeives rettighetsvern kom i 2021. På tampen av året ble det innført et forbud mot konverteringsterapi etter flere år med omfattende høringsrunder og debatter. Straffeloven fikk et eget straffebud som forbyr bruk av systematiske fremgangsmåter som har til hensikt å påvirke en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Formålet med forbudet er å beskytte mot denne type skadelig praksis, og dermed styrke skeives rettighetsvern.

Veien videre – et tredje juridisk kjønn i lovverket?

Som vist har mye skjedd på en rekke områder for skeives rettigheter i Norge de siste femti årene. Samtidig foregår det stadig utvikling på feltet.

I 2021 fikk Barne-, ungdoms, og familiedirektoratet i oppdrag å lage en utredning om innføringen av en tredje juridisk kjønnskategori i lovverket. Utredningen ble levert i 2022, og konkluderte blant annet med at det ikke foreligger noen menneskerettslig plikt til å innføre en tredje juridisk kjønnskategori, men at det samtidig ikke foreligger noen menneskerettslige hindringer for å gjøre det.

Denne utredningen er per i dag til behandling i Kultur- og likestillingsdepartementet. Oppfølgingen av utredningen vil ha stor betydning for ikke-binære og andre som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne, som per i dag ikke er anerkjent i lovverket.

Les mer om skeives rettighetsvern i rapporten «Skeiv rett»:

Ny sak i Høyesterett: Snapchat-forbud ikke i strid med menneskerettighetene

Høyesterett avgjorde i avdeling den 30.mai en sak om ytringsfrihet og retten til privat- og familieliv. Saken gjaldt utmåling av straff mot en mann som ble dømt for seksuallovbrudd overfor barn. Spørsmålet for Høyesterett var om forbud mot bruk av Snapchat krenket mannens menneskerettigheter.

Mannen ble i tingretten og lagmannsretten dømt for seksuallovbrudd mot to gutter under 16 år, etter straffeloven § 302 og § 305. Han ble også dømt til tap av retten til å inneha brukerkonto på Snapchat i en periode på to år etter straffeloven § 56 bokstav b og § 58 første ledd. Dette ble begrunnet med at mannen i begge sakene hadde kommunisert med barna via Snapchat hvor mannen hadde sendt, og fått de fornærmede til å sende, nakenbilder. Spørsmålet for Høyesterett var om et slikt forbud mot bruk av Snapchat krenket mannens menneskerettigheter.

Kravet til klar lovhjemmel og anvendelsen av straffeloven § 56 om rettighetstap

Høyesterett kom først til at straffeloven § 56 bokstav b oppfylte kravet til klar lovhjemmel for straff etter Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Selv om ordlyden «aktivitet» i straffeloven § 56 har et vidt innhold, fastslo retten at bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester naturlig falt innenfor. I forarbeidene ble lovbrudd mot mindreårige gjennomført på chattesider fremhevet som en aktuell bruk av bestemmelsen overfor forbrytere i forarbeidene til straffeloven, noe retten anså som relevant også for Snapchat. Under henvisning til forarbeidene ble det konstatert at formålet med rettighetstap er å hindre den dømte fra å foreta visse handlinger. Retten la til grunn at det avhenger av en konkret vurdering i den enkelte sak om rettighetstap skal idømmes og at reaksjonen skal brukes med varsomhet, særlig når det gjelder dagligdagse aktiviteter.

Retten til ytringsfrihet og respekten for familie- og privatlivet

Høyesterett konstaterte at forbud mot å ha en brukerkonto Snapchat, og dermed i praksis et forbud mot å bruke denne kanalen, utgjorde et inngrep i ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Disse bestemmelsene beskytter retten til å meddele og motta opplysninger og bilder, men verner etter EMDs praksis også tilgangen til kommunikasjonskanaler i seg selv.

Videre konstaterte Høyesterett at forbudet utgjorde et inngrep i retten til familie- og privatliv i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Retten viste til HR-2024-775-A, hvor Høyesterett la til grunn at telefonsamtaler må ansees som «korrespondanse», at private telefonsamtaler beskyttes av retten til privatliv, og at kontakt med nær familie vernes av retten til familieliv. Ifølge Høyesterett måtte det samme gjelde vernet av kommunikasjon i Grunnloven § 102, og for kontakt med familie og venner gjennom sosiale medieplattformer.

Spørsmålet for retten var følgelig om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn og hadde et legitimt formål. Disse vurderingskriteriene følger av EMK artikkel 8 og 10. Høyesterett uttalte kort at ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven § 100 inneholder en egen regulering av adgangen til inngrep som avviker fra EMK artikkel 10. Høyesterett gikk imidlertid ikke nærmere inn på dette, ettersom de mente det var «klart at dersom rettighetstapet som A er idømt, ikke er i strid med EMK artikkel 10, vil det heller ikke være i strid med Grunnloven § 100».

Grunnloven § 100 fjerde ledd inneholder imidlertid en egen bestemmelse om forhåndssensur som fastlegger at «[f]orhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler [ikke kan] benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder». Høyesterett la til grunn at å fradømme retten til å bruke Snapchat hadde et legitimt formål nettopp fordi det skulle forebygge seksuelle overgrep mot mindreårige. Likevel vurderte ikke Høyesterett adgangen til å gripe inn i mannens ytringsfrihet etter Grunnloven § 100 fjerde ledd og vurderingskriterier etter denne bestemmelsen.1Se også vurderingskriteriene i HR-2007-506-A med henvisning til relevante forarbeidsuttalelser.

I forholdsmessighetsvurderingen la Høyesterett til grunn at et forbud mot å ha brukerkonto på Snapchat utvilsomt vil være egnet til å forhindre at denne plattformen blir brukt for å komme i posisjon til å begå nye seksuelle overgrep mot mindreårige. Selv om også andre plattformer kan benyttes, ble det tatt hensyn til at Snapchats funksjonaliteter gjør denne tjenesten særlig egnet i en slik sammenheng.

Videre vurderte retten det slik at forbudet ikke gikk lenger enn nødvendig. Selv om forbudet ville ramme all bruk av Snapchat, mente domstolen at håndhevingsproblemer tilsa en slik løsning. Brudd på et mer begrenset forbud, eksempelvis et forbud mot å bruke Snapchat til kontakt med mindreårige gutter, ville etter rettens syn være vesentlig vanskeligere å avdekke enn brudd på et generelt forbud.

Endelig kom retten til at forbudet ikke ville ramme uforholdsmessig hardt. Høyesterett anerkjente at forbud mot bruk av Snapchat over to år utvilsomt ville utgjøre en følbar begrensning i muligheten til å holde kontakt med familie og venner. En god del av denne perioden ville sammenfalle med soning av fengsel i ett år og én måned, hvor et slikt forbud ville være unødvendig. Retten kom, under tvil, til at allmenne hensyn tilsa at rettighetstap burde idømmes. Retten la da avgjørende vekt på behovet for å beskytte mindreårige mot slik bruk av sosiale medier.

Konklusjonen ble følgelig at forbudet var forholdsmessig, og dermed at inngrepet i Grunnloven og EMK kunne forsvares.

Oppsummering av muntlig høring; Dokument 18 (2003-2004) Rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer

NIM-B-2024-017
Oppsummering av muntlig høring - Dokument 18 (2003-2004) Rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer (pdf) 110.60 KB

NIM har sendt brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen med oppsummering av NIMs kommentarer i muntlig høring om rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer. NIM ga generelt uttrykk for at et slikt forslag til endring er viktig, også ut fra grunnleggende rettsstatshensyn.