Kronikk av Cecilie Hellestveit, spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Morgenbladet fredag 8. september 2023, og i danske Politiken lørdag 16. september 2023.

Hvem har danskene gitt etter for? Er det «følelsene» til muslimer i Danmark, er det blodtørstige sjiamilitser i Irak, eller er det presset fra stadig mer markeringsvillige autoritære muslimske stormakter som gjør at danskene forsøker å kjøpe seg litt ro og fred?

I 2017 opphevet danskene som siste land i Skandinavia endelig sin blasfemi-bestemmelse. Da den sovende loven fra 1683 ble opphevet, sto det å lese på Folketingets hjemmesider: Religion bør ikke diktere hva som er forbudt og hva som er lov til å mene offentlig. En av initiativtagerne til lovopphevelsen uttalte til Jyllands-Posten at «loven ga religion en helt urimelig prioritet i det danske samfunnet».

Men etter fem år med en lovtilstand som reflekterer verdiene nordiske liberaldemokratiske samfunn bygger på, har danskene nå fått nok. Friheten ble for dyr.

Den 1. september ble lovforslaget om en innstramning for brenning av Koranen (og andre hellige skrifter) lagt frem. Nå blir det opptil to år på vann og brød for nordiske provokatører eller iranske kvinner som på offentlig sted vil brenne en bok mange mennesker, men også blodige regimer, holder hellig. Og vi andre skal merke oss moralen fra Danmark: For å beskytte vår frihet mot misbruk, må vi innskrenke den!

En autoritær kampanje

Vi små nordiske demokratier er myke mål for autoritære krefter, og har begrenset med hardtslående redskaper i verktøykassen. Det er dessuten krevende å formidle til hele den store verden at de som varmer seg over koranbålene her i nord stort sett er våre egne elendige, folk som ikke representerer makten, mens selv står i opposisjon. Det er ufarlige tullinger i kategorien Paludan, som møter forakt hos skandinaver flest. Vi finner også en og annen rasende flyktning, som irakiske Momika i Sverige. De brenner gjerne hellige bøker for å vise sin avsky med sitt fordums regime, samt vise sitt nye vertskap hvordan verden egentlig er.

Og som de roper, får de svar. Men hvem er det egentlig der ute som svarer?

De som nå kan notere seier i boken, er statene som i 1999 satte i gang en diplomatisk kampanje gjennom OIC, organisasjonen for muslimsk samarbeid, for å endre innholdet i menneskeretten til trosfrihet. Den menneskerettslige religionsfriheten nedfelt i blant annet FN-traktaten for politiske og sivile rettigheter forstås som sikringsplikt samt en begrensning på statsmaktens rett til inngrep ovenfor den enkeltes religionsutøvelse – altså en beskyttelse for individer og minoriteters rett til å praktisere sin religion uten frykt for forfølgelse. OIC drev en utstrakt global kampanje for å vri religionsfriheten til å bli en rett til beskyttelse mot ærekrenkelse av religion. Ikke individene, men religionene skulle beskyttes.

I spissen sto regimene i Saudi-Arabia og Iran (for dere som stusser på denne djevelske pakt – på dette punktet har de to kumpanene alltid vært hjertens enige. Når klimaet tillater det, gjør de gjerne felles sak for å vri lover i alskens land i «islamvennlig retning»).

Offensiven varte i rundt ti år, frem til FNs menneskerettighetsråd til slutt fikk reddet den vestlige, demokratiske forståelsen av religionsfrihet. Resolusjonen kom i mars 2011, under høydepunktet for den arabiske våren, delvis orkestrert av Tyrkia, som derfor hadde stort behov for vestlig støtte. Den vestlige forståelsen av religionsfrihet skulle implementeres gjennom «Istanbul-prosessen». Vesten (og Tyrkia) håpet at den arabiske våren ville vinne frem.

Den gang ei. Da det dro seg til, valgte Europa den enkle utvei, og lot demokratiene mot sør seile sin egen sjø. De kullseilte rimelig fort, og etter mye blod og gørr, endte de autoritære kreftene med å ta over roret i samtlige muslimske land i Nord-Afrika og Midtøsten.

Også i Tyrkia ble det nye, mørkere toner.

Makten og æren

Tyrkias sunnimuslimske sultan, Erdogan, er blant dem som har ropt høyest på nye lover i Sverige som «beskytter muslimske verdier» gjennom å forby aktivitet som (ære)krenker islam. Men svenskene og finnene har allerede gitt etter for Tyrkias krav om å ofre kurdernes menneskerettigheter for egen sikkerhet. Svaret fra Stockholm på Erdogan krav har derfor klokelig vært nei. Muslimske lover får dere heller ha i den muslimske verden, sier svenskene.

Reaksjonene på den irakiske Momikas koranbrenning i Sverige, kommer derimot fra annet hold. De har vært orkestrert av den irakiske politiker-mullaen Muqtada al-Sadr, skruppelløs militsleder og nå (midlertidig) drevet fra makten i Bagdad. Han vil markere at sjiamuslimene er like mektige som den sunnimuslimske sultanen i Tyrkia. Også han kan vel få små skandinaviske land til å innføre islamvennlige lover.

I Sadrs eget Irak, hvor sjiamuslimske krefter har sittet med makten siden USAs invasjon i 2003, står det også dårlig til med den tradisjonelle religionsfriheten. Mer enn 90 prosent av den kristne minoriteten har flyktet fordi myndighetene – hvor Sadr har vært en sentral brikke – ikke evner eller viljer å beskytte dem. Religionenes ære, derimot, det skal vernes om.

Det er altså neppe omtanken for trosfriheten til Nordens muslimske minoriteter som driver Sadr og hans militser til å rope på skandinavisk blod.

Nordens svakeste ledd

I 2006 orkestrerte den samme Sadr voldelige demonstrasjoner i Irak mot Danmark under karikaturstriden – den gang med Iran i ryggen, i et forsøk på å samle sunnier og sjiaer på randen av borgerkrig mot en felles ytre fiende, de gudeløse, islamfiendtlige skandinavene. Den gang gjorde Sadr felles sak med sunnimuslimske palestinske Fatah, sjiamuslimske libanesiske Hizbollah, det syriske Assad-regimet og iranerne for å sette fyr på skandinaviske symboler for å «vise sin avsky» mot vestlig politisk karikaturkultur.

I 2023 er det derimot handlingen «å brenne bøker i protest» som skal til pers. Av åpenbare grunner er det få krefter i nordiske land som har det i seg å «stå klippefast opp for retten til bokbål». Det er bare å gratulere Sadr og hans kumpaner med å ha identifisert det svakeste leddet i vårt nordiske forsvarsverk. Det glapp for danskene.

Bare begynnelsen

Det kommer ikke til å stanse her. For det er neppe religionsfriheten de ønsker å styrke. Ifølge det amerikanske instituttet Pew research har overgrep mot religiøse minoriteter i stater i Midtøsten og Nord-Afrika fra 2007 til 2017 økt med 72 prosent i gjennomsnitt.

I motsetning til Norden, som huser de fleste av de 9 land i verden som fortsatt er grønne på internasjonale ytringsfrihetsskalaer, er samtlige stater som krever innskrenkning av ytringsfriheten i Norden selv røde eller mørkerøde. Det er den politiske situasjonen i denne regionen som særlig forklarer det økte presset mot skandinaviske lover og tradisjoner.

Et kjennemerke for autoritære stater er at de ikke tillater kritikk av egne maktstrukturer. Kritikk av andre samfunn er derimot i skjønneste orden. Og den må gjerne være voldelig og kreve blod for å bidra til å lette på det hjemlige trykket. Selv om vi har sluttet å karikere profeten Muhammad, og i tillegg tilbyr oss å straffe de som brenner Koranen i våre land, vil disse autoritære kreftene neppe la oss i fred. Det er mye annet å ta av.

Barnevernet, der «kristne og ateister sjeler muslimske barn fra muslimske familier» kan være den neste skanse. Dette var kjernen i desinformasjonskampanjen mot Sverige i 2022, delvis orkestrert av religiøse miljøer i Egypt (og muslimske miljøer i Sverige). Styresmaktene i Kairo har flere politiske fanger i sine fengsler enn noen annen stat i verden (opp mot sekssifret antall ifølge informerte kilder). Om engasjerte grupper kan vie sin tid og kraft til å bekjempe lover i Skandinavia, er det lite som tjener regimet bedre.

Internett har brakt egypterne nærmere de gudløse skandinavene, som ifølge propagandaen tilber homoseksualitet, praktiserer utenomekteskapelig seksuelt samkvem og holder oss med institusjoner som stjeler muslimske barn fra sine familier – og plasserer dem hos kristne, ateister eller homofile for å gjøre dem til «ekte sekulære skandinaver», altså en form for tvangsomvendelse bort fra islam. Samtlige av disse aktivitetene gir dødsstraff i Allahs bok for de som leser Koranen bokstavelig (eller mer presist, i profeten Muhammeds gjøren og laden).

Blodtørstige krefter

Hvem har danskene gitt etter for? Er det «følelsene» til muslimer i Danmark, er det blodtørstige sjiamilitser i Irak, eller er det presset fra stadig mer markeringsvillige autoritære muslimske stormakter som gjør at danskene forsøker å kjøpe seg litt ro og fred?

At Sian tilsynelatende kan få rett når de roper «Muhammedanernes lover kommer til landet!», blir kun ett av våre mange nye problemer. Danskene er i ferd med å gjøre Norden til en strålende lynavleder for et dusin muslimske autoritære regimer i vårt nabolag mot sør.

Det er en kjent sak at Europa sviktet under kampen for demokrati i våre naboland sør og øst for Middelhavet. En lei effekt er at de autoritære bølgeslagene nå slår inn også ved våre egne nordlige breddegrader. Det er ikke uriktig å peke på at dette monsteret har vi bidradd til å skape selv. Men vår Frankenstein er ekte nok. De blodtørstige kreftene som har presset frem den danske lovendringen, har flere ofre for øyet. Våre friheter blir ikke beskyttet av å innskrenkes. De dør.

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 16. september 2023.

Kommunepolitikere kan heldigvis ikke få påtalemyndigheten til å tilberede valgflesket sitt. Men de kan gjøre mye annen skade.

Valgbomben 2023 er gjennomslaget til Partiet Sentrum (PS). I Oslo slo partiet til og med den energiske Vanlige Folk™-kometen Industri- og næringspartiet – riktignok bare med 447 stemmer.

Raymond Johansen sa før valget at han «reagerer sterkt på at Partiet Sentrum leker med folks følelser og lover ting de vet de ikke kan gjennomføre.» Han siktet til partiets resolusjon om å straffe koranbrenning.

Lokalpolitikere kan jo ikke innføre noen straffehjemmel mot koranbrenning. Slikt må vedtas av Stortinget. Det krever et flertall som ikke finnes. Er det noen andre partier som vil straffe dette? Regjeringen har med støtte fra SV, FrP og Venstre eksplisitt sagt at det er uaktuelt for dem.

Det er heller ikke slik at en koranbrenningshjemmel egentlig finnes, som bare ingen andre enn PS har forstått at finnes. Juridisk rammes koranbrenning ikke av strl. § 185, selv om PS mener den burde det. Kommunalpolitikere kan heldigvis ikke påvirke vår uavhengige påtalemyndighet til å praktisere straffeloven i tråd med politikeres private rettsoppfatninger.

Selv om man hadde hatt et forbud som politiet ville håndheve, vil koranbrenning uansett sjelden kunne avverges. Fordi Grunnloven forbyr forhåndssensur, ville straffeforfølgning av brenningen først kunne utøves etter at koranbrenningen var utført.

Politikere som vil, kan sette seg inn i denne jussen før de lover noe de ikke kan holde. Særlig i et parti som ledes av en jurist.

Resolusjonen er ganske ullen, og PS har dermed kunnet tilpasse den det ulike velgergrupper vil høre. Mange i partiet har «ført en kampanje i lukkede Facebookgrupper, der de har lekt med følelsene til muslimer», sier Arshad Jamil, leder i Muslimsk dialognettverk, til Minerva. De som har villet høre at de ved å stemme PS kunne bidra til å få slutt på koranbrenning, har nok hørt akkurat det.

Alt tyder på at partiets lek med følelser har betalt seg i stemmer. Salafistiske Islam Net har tatt æren for brakvalget, og mener deres oppfordring til muslimer om å stemme PS gjennom guiden MuslimerStemmer, representerte en «signifikant påvirkning». Estimatet deres er at de har stått for en økning på 44,6 prosentpoeng.

Man kunne man jo tenke at alt dette egentlig var riktig så oppbyggelig – jammen har PS klart å mobilisere en velgergruppe som har vært underrepresentert. Som Arbeiderpartiet ikke har klart å mobilisere. Godt er vel det? Et viktig bidrag til integrering av nye landsmenn inn i vårt demokratiske fellesskap, i den norske verdien demokratisk deltagelse.

Følelsesleken virker mindre samlende på PS selv, leder og nestleder for Unge Sentrum trakk seg denne uken grunnet politisk uenighet blant annet om ytringsfrihet.

Blant dem som, når partiets mobilisering nå avdekkes i mediene, må tåle steken av følelsesleken, er også noen andre: Fredelige muslimer som berøres like negativt av koranbrenning, men som likevel ikke mener slike krenkende ytringer bør møtes med straff i et sekulært demokrati. Den velgergruppen trenger definitivt ikke mer stigma.

Og de er jo ikke sikkert den demokratiske integreringen varer så lenge, når de nye velgerne ser at det de gav sin stemme viser seg ikke å stemme. Når valgflesk viser seg like haram som vanlig flesk. Med mindre man anser fellesskap også om den norske verdien politikerforakt integrerende, da.

Men PS’ følelseslek har jo noen lyspunkter også. Når konservative muslimer nå blir bedre kjent med sitt nye partis øvrige kjernesaker, kanskje de velger å kjempe også for dem fremover? Flere og mer innflytelsesrike stemmer som krever at Pakistan avstår fra ulovlige arrestasjoner og styrker kvinners rettigheter og ytringsfrihet vil klart nok kunne forsterke vårt medborgerlige verdifellesskap. Også uttalt støtte til homofiles og skeives rettigheter, og deltakelse i Pride-tog «for å vise solidaritet, medmenneskelighet og nestekjærlighet» vil kunne være en brobygger.