Ord er ikke vold, og kan sjelden straffes. Men de kan likevel gjøre forferdelig vondt.
I en debatt nylig møtte jeg synspunktet «ord er vold». Debatten gjaldt provoserende ytringer som kan smerte og skremme – og som kan være ment å gjøre det også. Argumentet var at så skadelige ytringer burde anses som vold, også rettslig.
Vold – fysiske kroppskrenkelser – er straffbare. I form av slag og spark, selvsagt, men også i ganske milde varianter, som klyping, spytting og sneballkasting.
En del ord er også straffbare. Selv om vi har ytringsfrihet er det ikke lov å true folk, eller oppfordre til straffbare handlinger, utsette minoriteter for grovt hatefulle ytringer eller drive personforfølgelse og sjikane. Felles for disse lovgrensene er at de forbyr ord som ord, på grunn av den effekten de har som ord.
Er ord vold? Argumentet, som dukker opp fra tid til annen, ble denne gang fremholdt av en teolog. Det fikk meg til å tenke på ediktet i Nantes fra 1598, et vendepunkt i religionshistorien, fordi hugenottene fikk trosfrihet. Og et slags vendepunkt i tenkningen om forholdet mellom handlinger og ytringer: Etter årtiers voldelige religionskriger, ble man enige om å være uenige, selv om noe så viktig som religion. Uenige med ord, snarere enn sverd. Med ytringer fremfor handlinger.
Sett som en slags krigens fortsettelse med andre midler, blir det klart at harde ord mellom dønn uenige mennesker kan smerte og skremme og skade noe aldeles fryktelig. Men mindre enn harde handlinger.
Skaden ord kan gjøre er mer indirekte og betinget. Av kontekst, men også av subjektive forhold. Den som snakker, må ha en form for overtak eller innflytelse for at ordene skal svi (de svir mindre fra uvitende barn). Og den som lytter, må la seg påvirke. Det siste er ikke alltid noe man kan velge, selvsagt. Men der det samme, harde knyttneveslaget mot ansiktet har ca. samme effekt på alle som blir slått, kan verbale knyttnever ramme noen veldig hardt, og andre ikke i det hele tatt. Den verbale knyttneven, eller foten i munnen, kan endog ramme den som «slår».
Ord kan være vold, for eksempel i språkfilosofien eller psykologien. Og i jussen – i alle fall i ett tilfelle: Psykisk vold i form av ord kan være straffbart. Men da i nære relasjoner, der slike ord kan ta form av mishandling over tid, og mellom mennesker som nettopp står i et særegent avhengighetsforhold til hverandre.
Fra et litterært eller religiøst perspektiv er det vanskeligere å forholde seg til ord som vold. Store epos kan smerte og skremme (med vilje!), hellige skrifter kan direkte oppfordre til vold og fornedring av kvinner, utro, homofile og obsternasige barn. I seg selv er ordene likevel ikke vold. Og hvis vi (mis)bruker dem til voldelige handlinger, er det handlingene samfunnet reagerer på – sosialt og rettslig.
Mer generelt funker «ord er vold» dårlig i rettsstatlige demokratier. I alle fall hvis man mener at ytringsfrihet til kritikk av alt samfunnsrelevant er en forutsetning for reelt folkestyre:
Propalestinske demonstrasjoner og slagord(sic.) kan skremme jøder, pro-israelske ditto kan smerte palestinere. Og deres respektive støttespillere her hjemme. Slik smerte, eller nedverdigelse av motparten trenger ikke være motivasjonen bak slagordene, men det kan være det. I fravær av ulovlige ytringer er demonstrasjonene uansett uttrykk for legitim og viktig maktkritikk.
Arnulf Øverland smertet en del kristne med sin ramsalte kritikk av kristendommen. Ways of Seeing skremte familien Wara/Bertheussen ved å filme husfasaden deres. Kanskje var det intensjonen også. Vedvarende mediekjør mot Sindre Finnes’ aksjehandler er antagelig egnet til å skade ham, personlig. Hans kones offentlig uttalte skuffelse kan ha smertet ham. Uten Ways of Seeing og den harde omtalen av Finnes ville vi neppe kommet på at justisministersamboere kan være trusler mot demokratiet eller byttet utenriksminister i høst. Ytringers virkninger i verden er ganske uforutsigbare.
Ord kan i det hele tatt ha en rekke virkninger som er svært negative for dem de rammer, og likevel være samfunnsviktige. Derfor kan de ikke sammenstilles med vold rettslig sett, hvis vi vil beskytte muligheten til fri meningsutveksling.
Det er dessverre alt for mye virkelig vold om dagen. Heller ikke den blir lettere å komme til livs hvis vi likestiller de ordene vi kommuniserer om volden med, med volden selv.
Selv om ord ikke er vold, kan verbal krigføring, utøvd forsettlig eller uaktsomt, gjøre forferdelig vondt. Bare spør mobbeofre eller hardt fagfellerefuserte akademikere eller samfunnsstøtter som, berettiget eller ei, blir gjenstand for flokkmedienes inkvisisjoner.
For ikke å snakke om de sosiale flokkmedienes. Massiviteten i verbal krigføring er voldsom for dem som av ulike grunner er dens mål. Siden de fleste av oss nå er redaktører for vår egen sosialmediale formidling, kan vi derfor merke oss (de symbolske) avslutningsordene i pressens Vær Varsom-plakat: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»
FNs Generalforsamling vedtok tirsdag 21. november en resolusjon om menneskerettighetsforsvarere. 25 år etter at FN-erklæringen om menneskerettighetsforsvarere ble vedtatt, uttrykker resolusjonen sterk bekymring for, og fordømmer, at menneskerettsforsvarere i mange land fortsatt blir utsatt for represalier, trakassert, bøtelagt, forfulgt, kriminalisert, fengslet og drept for sitt arbeid.
I resolusjonen gjentas tidligere anmodninger til statene om å gjennomfører erklæringen og fremhever betydningen av å skape et trygt og fritt miljø for menneskerettighetsforsvarere og å sikre at de beskyttes.
Også i Europa opplever vi tilbakeslag for menneskerettighetsforsvarere. Flere land har vedtatt restriktive lover som snevrer inn handlingsrommet deres. Menneskerettighetsforsvarere er et prioritert tema for det europeiske nettverket for menneskerettighetsinstitusjoner, (ENNHRI). Her kan man lese mer om ENNHRIs arbeide med menneskerettighetsforkjempere: Human rights defenders – ENNHRI
NIM har tidligere skrevet en rapport om menneskerettighetsforsvarere i Norge. Den kan du lese her:
NIM gjennomførte våren 2021 en spørreundersøkelse rettet mot noen utvalgte kommunale ledere. Formålet med undersøkelsen var å kartlegge den generelle kjennskapen til menneskerettighetene blant ledere med sentrale funksjoner i landets kommuner, og få innblikk i hvordan kommunen arbeider med menneskerettigheter. Undersøkelsen resulterte bl.a. i rapporten «Kommuner og menneskerettigheter».
Dette notatet presenterer funn som ikke ble tatt med i rapporten fra den samme undersøkelsen, knyttet til offentlige ansattes ytringsfrihet.1For en nærmere gjennomgang av hvordan dataene har blitt innhentet, se NIMs rapport Kommuner og menneskerettigheter, kap. 4.
2. Relevante menneskerettslige forpliktelser
Det følger av Grunnloven § 92 at «statens myndigheter» skal respektere og sikre menneskerettighetene. Både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes.2HR 2022- 401-A avsn. 46. Kommunene har med andre ord et selvstendig menneskerettsansvar. De må rette seg etter menneskerettighetene og annen norsk lovgivning.3Ibid.
Ytringsfriheten er vernet av blant annet Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Ytringsfriheten gjelder for enhver, og utgangspunktet er at kommuneansatte kan uttrykke det de vil, og at de har rett til å skaffe seg informasjon.
Som mange andre menneskerettigheter, har ytringsfriheten noen grenser. Én av disse er lojalitetsplikten. Det faller inn under arbeidsgivers styringsrett å bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av kommunen. For eksempel kan en leder av et sykehjem bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av sykehjemmet. Fordi utgangspunktet er at enhver har ytringsfrihet, kan kommuneledelsen likevel ikke bestemme hva den ansatte kan uttale seg om på egne vegne.
Arbeidstakere kan ha særlig innsikt i spørsmål de jobber med eller forhold på deres arbeidsplass. Arbeidstakernes rett til å ytre seg på egne vegne vil kunne gi dem som står på utsiden innsikt i hva som fungerer, og avdekke forhold som ikke er bra. Det kan ha betydning for den enkeltes tillit til myndighetene, og eksempelvis hvordan man stiller seg til spørsmål om eldreomsorg eller til hvem man velger å stemme på ved neste kommunestyrevalg.
Det avgjørende for om en ansatt har brutt lojalitetsplikten er om den ansattes handlinger eller ytringer påviselig skader eller innebærer en åpenbar risiko for skade på kommunens legitime og saklige interesser. Hva som skal til for at en ytring nettopp gjør dette, vil måtte avgjøres konkret.4Momenter i vurderingen er blant annet ytringens innhold, ytringens form, faren for identifikasjon mellom arbeidstaker og arbeidsplassen, forholdet til den ansattes funksjon og formålet med ytringen. Det kan også ha betydning i vurderingen om ytringen først er fremsatt internt. Les mer om lojalitetsplikten i NIMs veiledere «Ytringsfrihet for kommunalt ansatte» og «Ytringsfrihet for sykepleiere», som er tilgjengelig på www.nhri.no Sivilombudet har slått fast at kommunalt ansatte kan uttale seg kritisk om egen virksomhet, og dessuten har spillerom for feil.5Sivilombudet i sak 2018/4777 Kommunen kan ikke kreve at uttalelsene skal godkjennes på forhånd.6Se Grunnloven § 100 fjerde ledd. Den kan likevel veilede om hvor grensene går på en nøytral måte.
3. Funn fra NIMs undersøkelse – offentlige ansattes ytringsfrihet
Spørsmålene om kommunalt ansatte sin ytringsfrihet ble sendt til kommunedirektører. Totalt var det 35 kommunedirektører som svarte på undersøkelsen. Det er funnene fra svarene til dette utvalget som danner grunnlaget for dette notatet.
Fordi utvalget er av begrenset størrelse, må man være varsom med å generalisere funnene som presenteres i dette notatet til kommunedirektører generelt. Funnene kan gi noen indikasjoner på hvordan det står til med kommunalt ansatte sin ytringsfrihet sett fra kommuneledelsens perspektiv. En undersøkelse med et større og annerledes utvalg (for eksempel blant kommunalt ansatte som ikke er i en lederstilling), ville kunne gitt andre funn og perspektiver. Funnene gir ikke grunnlag for å si noe om hvordan det står til med ytringsfriheten sett fra de ansattes ståsted.
Ikke alle kommunene har gitt relevant opplæring/kursing til de ansatte
Kommunedirektørene ble bedt om å svare på om ansatte i kommuneadministrasjonen hadde fått informasjon eller opplæring om ytringsfrihet (kurs, veiledning, seminar osv.) de siste årene.
Fire av ti kommunedirektører bekrefter at ansatte har fått informasjon eller opplæring om ytringsfrihet de siste årene. Like mange avkrefter dette, mens to av ti ikke har kjennskap til slik opplæring. Utbredelsen av opplæring stiger med kommunestørrelsen, fra de minste (tre av ti) til de største (syv av ti) kommunene.
Figur 1 viser i prosent hvordan kommunedirektørene har besvart spørsmålet om de ansatte har fått opplæring i ytringsfrihet.
Figur 1 Hvorvidt de ansatte har fått opplæring eller informasjon om ytringsfrihet de siste årene. Kommunedirektører. N =35.
Kommunalt ansatte har ofte – men ikke alltid – mulighet til å kritisere arbeidsgiver offentlig
De 35 kommunedirektørene besvarte to spørsmål knyttet til ansattes muligheter til å uttale seg i offentligheten om kommunens arbeid.
For det første ble kommunedirektørene spurt om hvor frie eller bundne de ansatte i kommuneadministrasjonen er til å offentlig kritisere eller stille kritiske spørsmål til/om kommunen. Åtte av ti direktører bekrefter at de ansatte er svært eller ganske frie til å fremme offentlig kritikk. De fleste av disse (fem-seks av ti) sier at de ansatte er «ganske frie». Ingen oppgir at de ansatte er svært bundne på disse områdene, mens 6 prosent sier «ganske bundne». Figur 2 illustrerer hvordan de 35 kommunedirektørene besvarte spørsmålet.
Figur 2: Hvor frie eller bundne de ansatte i kommuneadministrasjonen er til offentlig å kritisere eller stille kritiske spørsmål til/om kommunen (prosent). Kommunedirektører. N =35.
Friheten til å fremme kritikk er i følge svarene mest utbredt blant de større kommunene. Alle kommunedirektører i kommuner med over 5.000 innbyggere, rapporterer at de ansatte står fritt. I kommunene med færre enn 5.000 innbyggere oppgir tre av ti at de ansatte er ganske bundne eller «verken bundne eller frie» på dette området.
For det andre fikk kommunedirektørene spørsmål om hvor frie eller bundne ansatte i kommuneadministrasjonen er til å offentlig gi uttrykk for faglige vurderinger, selv når de strider mot kommunedirektørens/sentraladministrasjonens syn. Åtte av ti direktører svarer at de ansatte er svært eller ganske frie til å uttale seg offentlig om slike vurderinger. Av disse svarer fire-fem av ti at de ansatte er «ganske frie». Én av ti svarer at ansatte verken er bundne eller frie, mens 6 prosent sier «ganske bundne». På dette området er det større variasjon blant de største kommunene enn i vurderingen av de ansattes rett til å kritisere offentlig.
Kommunalt ansatte har ofte – men ikke alltid – anledning til å omtale kommunen kritisk i sosiale medier
Kommunedirektørene ble videre bedt om å svare på om kommuneadministrasjonens ansatte kan omtale kommunen kritisk i sosiale medier.
Syv av ti oppgir at de ansatte har anledning til dette. Dette gjelder for alle kommunene med 5.000 eller flere innbyggere. Blant kommunene med færre enn 5.000 innbyggere sier seks av ti at dette er tilfelle, mens én-to av ti sier «nei» og like mange tar ikke stilling.
En tydelig trend i samtlige spørsmål om ansattes ytringsfrihet, er med andre ord at kommunedirektører i de større kommunene i større grad svarer at de ansatte har høy grad av frihet til å ytre seg, enn direktørene i de mindre kommunene.
De fleste kommunene har retningslinjer for ytringer
Kommunedirektørene ble spurt om kommunen har utviklet egne retningslinjer for ytringer, henholdsvis retningslinjer for mediehenvendelser, retningslinjer for bruk av sosiale medier eller andre retningslinjer.
Ni av ti kommunedirektører svarer at de har retningslinjer på disse områdene. For seks av ti gjelder det for mediehenvendelser, blant syv av ti for ansattes ytringer i sosiale medier, mens én av ti har andre retningslinjer. Hva som er innholdet i retningslinjene, er ikke kjent.
Igjen er kommunenes størrelse av betydning, selv om variasjonene er små: Blant kommuner med flere enn 20.000 innbyggere har alle innført retningslinjer, mens det samme gjelder for åtte-ni av ti blant de mindre kommunene.
NIM gjennomførte våren 2021 en spørreundersøkelse rettet mot noen utvalgte kommunale ledere. Formålet med undersøkelsen var å kartlegge den generelle kjennskapen til menneskerettighetene blant ledere med sentrale funksjoner i landets kommuner, og få innblikk i hvordan kommunen arbeider med menneskerettigheter. Undersøkelsen resulterte bl.a. i rapporten «Kommuner og menneskerettigheter».
Dette notatet presenterer funn som ikke ble tatt med i rapporten fra den samme undersøkelsen, knyttet til barns medvirkning i barnevernssaker.1For en nærmere gjennomgang av hvordan dataene har blitt innhentet, se NIMs rapport Kommuner og menneskerettigheter, kap. 4.
2. Relevante menneskerettslige forpliktelser
Det følger av Grunnloven § 92 at «statens myndigheter» skal respektere og sikre menneskerettighetene. Både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes.2HR 2022- 401-A (Tolga) avsn. 46 med videre henvisninger. Kommunene har med andre ord et selvstendig menneskerettsansvar. De må rette seg etter menneskerettighetene og annen norsk lovgivning.3Ibid.
Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12 gir alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som berører dem selv. Bestemmelsen gir også rett til at synspunktene skal tillegges behørig vekt i samsvar med alder og modenhet. Rettigheten gjelder individuelle tiltak overfor det enkelte barn, eksempelvis tiltak i barnevernstjenesten. Artikkel 12 gir også rett til medvirkning på systemnivå, for eksempel i utformingen av planer, politikk og tiltak som berører barn. Det er ingen aldersgrense for når barnet skal høres, det sentrale er om barnet er i stand til å uttrykke en mening om spørsmålet.4FNs barnekomité, General comment No. 12 (2009): The right of the child to be heard.
Barnets rett til medvirkning henger også nøye sammen med konvensjonens artikkel 3 om hensynet til barnets beste. Dersom man ikke vet hva barnet selv mener om en sak, vil man heller ikke kunne gi en riktig vurdering av hva som er til barnets beste.5FNs barnekomité, General comment No. 14 (2013) on the right of the child to have his or her best interests taken as a primary consideration, avsn. 43. Barnekomiteen anbefalte også Norge i 2018 å gi jevnlig opplæring til relevante fagfolk i barns rett til medvirkning i avgjørelser som angår dem.6FNs barnekomité, Concluding observations on the combined fifth and sixth periodic reports of Norway, CRC/C/NOR/CO/5-6, avsn. 14(b).
De menneskerettslige forpliktelsene er nærmere presisert gjennom barnevernloven. Barnevernloven § 1-4 regulerer barnets rett til å medvirke i barnevernssaker. Barns rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser.7Prop 133L (2020-2021) kap. 25.1. Til § 1-4 Barnets rett til medvirkning.
3. Funn fra NIMs undersøkelse – medvirkning i barnevernet
Spørsmålene om barns medvirkning ble sendt til barnevernsledere. Totalt var det 56 barnevernsledere som svarte på undersøkelsen. Det er funnene fra svarene til dette utvalget som danner grunnlaget for dette notatet.
Fordi utvalget er av begrenset størrelse, må man være varsom med å generalisere funnene som presenteres i dette notatet til barnevernsledere generelt. Funnene kan gi noen indikasjoner på hvordan det står til med barns medvirkning i barnevernstjenestene.8Spørsmålene ble også stilt og besvart før ny barnevernlov trådte i kraft 1. januar 2023. Retten til medvirkning i barnevernsloven før lovendringen var noe mindre presis utformet enn i den nye loven. Videre kunne en undersøkelse med et større og annerledes utvalg (for eksempel blant barn eller foreldre som er i kontakt med barnevernstjenesten), gitt andre funn og perspektiver.
De aller fleste kommunene har gitt relevant opplæring/kursing til de ansatte
Barnevernslederne ble spurt om ansatte i barnevernstjenesten i løpet av de siste tre årene har deltatt på kurs eller fått opplæring i barns rett til medvirkning og informasjon. Dette bekreftes i de aller fleste tilfellene. Omtrent ni av ti har gjennomført slik kursing. De resterende svarer at ansatte ikke har deltatt på slik opplæring/kursing eller at de ikke vet. Situasjonen er om lag den samme uavhengig av kommunestørrelse, bortsett fra i de aller minste kommunene med færre enn 2000 innbyggere, der tre av ti avkrefter at ansatte har mottatt opplæring.
De aller fleste kommunene har utviklet rutiner/fremgangsmåter for medvirkning
Barnevernslederne ble bedt om å oppgi hvorvidt det er utviklet rutiner/fremgangsmåter for barnas egen deltakelse i saker som angår dem. Respondentene ble spurt om å spesifikt angi om det fantes rutiner/fremgangsmåter for å ivaretas barns rett til å bli hørt og medvirke. Figur 1 viser hvordan de 56 barnevernslederne besvarte spørsmålene om rutiner knyttet til de ulike aspekter av barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt.
Figur 1: Hvorvidt det fins rutiner/fremgangsmåter for barns medvirkning og retten til å bli hørt (prosent). Barnevernsledere. N=56.
Som figuren viser, finnes det rutiner i de aller fleste kommunene på alle disse områdene. På særlig to områder avkrefter imidlertid noen kommuner eksplisitt at de har rutiner, nemlig når det gjelder å forberede barna på saksgangen og i vurderingen av barnas alder og modenhet.
Når rutinene vurderes samlet, fremgår det at mellom seks og syv av ti kommuner oppfyller alle de fem kriteriene, mens to av ti har fire av fem av disse rutinene. Noen få kommuner har ingen rutiner på disse områdene. Det er de aller minste kommunene som er uten rutiner, samtidig som omfanget stiger med kommunestørrelsen – om enn ikke entydig.
NIM gjennomførte våren 2021 en spørreundersøkelse rettet mot noen utvalgte kommunale ledere. Formålet med undersøkelsen var å kartlegge den generelle kjennskapen til menneskerettighetene blant ledere med sentrale funksjoner i landets kommuner, og få innblikk i hvordan kommunen arbeider med menneskerettigheter. Undersøkelsen resulterte bl.a. i rapporten «Kommuner og menneskerettigheter».
Dette notatet presenterer funn som ikke ble tatt med i rapporten fra den samme undersøkelsen, knyttet til bruk av tvang i eldreomsorgen, samt forebygging og avverging av vold og overgrep mot eldre.1For en nærmere gjennomgang av hvordan dataene har blitt innhentet, se NIMs rapport Kommuner og menneskerettigheter, kap. 4.
2. Relevante menneskerettslige forpliktelser
Det følger av Grunnloven § 92 at «statens myndigheter» skal respektere og sikre menneskerettighetene. Både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes.2HR 2022- 401-A avsn. 46. Kommunene har med andre ord et selvstendig menneskerettsansvar. De må rette seg etter menneskerettighetene, og annen norsk lovgivning.3Ibid.
Offentlige myndigheter har en menneskerettslig handlingsplikt til å beskytte eldre mot vold og overgrep fra andre privatpersoner. Slike forpliktelser oppstår der myndighetene har visst eller burde ha visst at det forelå en reell og umiddelbar risiko for vold og overgrep. Dersom disse vilkårene er oppfylt, må myndighetene utføre alle rimelige tiltak som kan forhindre at risikoen materialiserer seg. Dersom den voldsutsatte er en sårbar person, for eksempel på grunn av svekkede kognitive evner, har myndighetene en særlig sterk forpliktelse til både å treffe tiltak og til å sørge for at personen gis reell beskyttelse.4Se Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), særlig retten til liv (art. 2), forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling (art. 3), retten til privatliv (art. 8) og forbudet mot diskriminering (art. 14). samt tilhørende praksis fra EMD. De samme forpliktelsene følger av Istanbulkonvensjonen Europarådets Istanbulkonvensjon ble ratifisert av Norge i nov. 2017. Se også Rt. 2013 s. 588, avsn. 45–50 med videre henvisinger.
Kommuneledelsen ved kommunedirektør og kommunestyre, har ansvar for å bidra til at vold og seksuelle overgrep kan forebygges, avdekkes og avverges ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Dette stiller blant annet krav til at kommunens helse- og omsorgstjenester organiseres og tilrettelegges på en slik måte som gjør dette mulig.5Se helse- og omsorgsloven § 3-3a og Prop.71 L (2016-2017) s. 228.
Dersom myndighetene skal utøve tvang mot en person, må det gjøres innenfor rammene av menneskerettighetene, for eksempel innenfor de rammer som følger av retten til privatliv.6Tvungen helse- og omsorgshjelp kan også reise spørsmål knyttet til forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling etter EMK art. 3 og Grl. § 93. Også CRPD art. 25 og ØSK art. 12 om retten til helse er relevant i denne sammenheng. Det gås ikke nærmere inn på disse bestemmelsene her. Selv mindre inngrep i den fysiske integriteten er å anse som et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8, dersom det er foretatt uten samtykke.7Storck v. Tyskland (61603/00) avs. 143; Y.F v. Tyrkia (24209/94) avsn.33; Glass v. Storbritannia (61827/00) avsn.70. Et inngrep er imidlertid ikke et menneskerettighetsbrudd hvis det har hjemmel i lov, har et legitimt formål og er proporsjonalt.8Se EMK art. 8 nr. 2.
I norsk rett er det i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A oppstilt strenge vilkår for bruk av tvang ved helse- og omsorgshjelp til beboere på sykehjem, når beboeren motsetter seg dette. I vurderingen av om et tiltak mot en pasient kan gjennomføres mot pasientens vilje, er det flere sentrale elementer som inngår. Et av disse elementene er om pasienten er samtykkekompetent.9Se for eksempel Boze v. Latvia (40927/05) avsn. 69; Arskaya v. Ukraine, (45076/05) avsnitt 69. Helsepersonellet må vurdere hva som er et gyldig samtykke og ha nødvendig kunnskap til å foreta vurderinger av samtykkekompetanse.10Vilkårene for samtykkekompetanse er nedfelt i lov om pasient- og brukerrettigheter av 2. juli 1999 § 4-3. Et annet element er at den tvungne helsehjelpen må følge det minste inngreps prinsipp; tvang skal være siste utvei og stå i forhold til det man ønsker å oppnå.11Se for eksempel Pretty v. Storbritannia, (2346/02) avs. 70; X v. Finland (34806/04) avs. 213. Videre er det viktig å ivareta sentrale rettsikkerhetsgarantier som skriftlige vedtak, klageadgang og andre prosessuelle garantier.12Se for eksempel X v. Finland (34806/04) avs. 217 flg. Dette setter krav til helsepersonellets kunnskap om hvilke rutiner som skal følges i en tvangssituasjon.
3. Funn fra NIMs undersøkelse
Spørsmålene om eldres menneskerettigheter ble sendt til omsorgsledere i kommunene. Totalt var det 70 omsorgsledere som svarte på undersøkelsen. Det er funnene fra svarene til dette utvalget som danner grunnlaget for dette notatet.
Fordi utvalget er av begrenset størrelse, må man være varsom med å generalisere funnene som presenteres her til å gjelde omsorgsledere generelt. Funnene kan gi noen indikasjoner på hvordan det står til med bruken av tvang i eldreomsorgen og om forebygging og avverging av vold og overgrep mot eldre. En undersøkelse med et større og annerledes utvalg (for eksempel blant eldre som er i kontakt med tjenestene), kunne gitt andre funn og perspektiver.
Nedenfor går vi gjennom funnene knyttet til respondentenes svar på spørsmål knyttet til vold og seksuelle overgrep mot eldre og tvang i eldreomsorgen.
3.1. Vold og seksuelle overgrep mot eldre
Et flertall av kommunene har gitt relevant opplæring/kursing til de ansatte
Omsorgslederne ble spurt om ansatte i kommunens omsorgstjenester og omsorgsinstitusjoner de siste tre årene har fått opplæring/kurs i å forebygge, avdekke og avverge vold eller seksuelle overgrep mot eldre beboere. Dette bekreftes i flertallet av kommunene:
Syv av ti sier de har kurset de ansatte, hvorav fire sier «noen» og tre sier «de fleste». Ingen kommuner har kurset alle ansatte. Én av ti sier de har ikke kurset noen. To av ti tar ikke stilling eller svarer at de ikke vet.
Blant kommuner som har kurset de ansatte, gjelder dette i åtte av ti tilfeller for ansatte på sykehjem og for syv av ti ved henholdsvis omsorgshjem og i hjemmetjenesten. Færre enn en av ti har ingen dedikert opplæring. Én av ti svarer at de ikke vet eller lar spørsmålet stå ubesvart. Oppsummert har seks av ti kommuner som har gjennomført opplæring, kurset ansatte både på sykehjem, i omsorgshjem og i hjemmetjenesten. Én av ti har ikke kurset ansatte på noen av disse områdene.
Kursaktiviteten er mest utbredt i kommunene med 13.000 eller flere innbyggere, der alle oppgir at noen av de ansatte har blitt kurset.
Flere av kommunene har ikke et bekymringsmeldingssystem
Omsorgslederne ble videre bedt om å svare på om kommunen hadde systemer for å sende bekymringsmelding ved mistanke om eller forekomst av vold og seksuelle overgrep mot eldre i kommunens omsorgssektor.
Seks av ti kommuner bekrefter at de har bekymringsmeldingssystem for alle omsorgstjenester og -institusjoner. Andelen øker til syv av ti om vi også tar med dem som har et slikt system uten at det dekker alle omsorgstjenester og -institusjoner. To av ti har ikke noe system, mens én av ti tar ikke stilling ved at de svarer «vet ikke» eller at spørsmålet er ubesvart. Heller ikke alle kommunene med over 13.000 innbyggere har bekymringssystemer på plass.
Arbeidet hindres av manglende opplæring og tidspress
Omsorgslederne ble også bedt om å vurdere hvilke praktiske utfordringer som kan være til hinder for arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep mot eldre i sykehjem, omsorgsboliger og hjemmetjenesten.
Figur 1 viser hvilke utfordringer de 70 omsorgslederne oppga å ha når det kom til forebygging, avdekking og avverging av vold og seksuelle overgrep mot eldre i omsorgs- og hjemmetjenesten. Svarene er oppgitt i prosent. Omsorgslederne ble bedt om å krysse av på alle utfordringene som passet. Svarene illustrerer at problemomfanget er bredt. Alle de mulige svarkategoriene nevnes av kommunene. I gjennomsnitt har respondentene krysset av for 2,8 utfordringer.
Figur 1: Utfordringer knyttet til forebygging, avdekking og avverging av vold og seksuelle overgrep mot eldre i omsorgs- og hjemmetjenesten. Omsorgsledere. N=70.
Det er særlig tre forhold som blir nevnt som utfordringer i arbeidet med forebygging av vold og seksuelle overgrep mot eldre: I overkant av seks av ti kommuner er det en utfordring å sikre systematisk opplæring av ansatte. Omtrent halvparten viser til tidspress. I overkant av tre av ti har krysset av for manglende kartleggingsverktøy eller rutineguider.
3.2. Tvang i eldreomsorgen
Et flertall av kommunene har gitt relevant opplæring/kursing til de ansatte
De 70 omsorgslederne ble spurt om de ansatte i kommunens sykehjem har fått opplæring/kurs i forebygging av tvang de siste tre årene. Åtte av ti kommuner har kurset, hvorav fem av ti sier «de fleste», to av ti sier «noen» og én av ti sier «alle» ansatte er blitt kurset. Fire prosent av kommunene har ikke hatt opplæring på dette området. Én av ti oppgir at de ikke vet eller at spørsmålet blir ubesvart.
Omsorgslederne ble også spurt om de ansatte i kommunens sykehjem har fått opplæring i hvilke tiltak som regnes som tvang i løpet av de siste tre årene. Da oppgis det at åtte av ti kommuner har gitt slik opplæring, fire prosent har ikke. I underkant av to av ti vet ikke eller har ikke besvart spørsmålet.
Arbeidet hindres av manglende opplæring og tidspress
Som for volds- og overgrepstematikken, ble omsorgslederne bedt om å vurdere hvilke praktiske utfordringer som er til hinder for arbeidet med å begrense bruk av tvang mot eldre i kommunens sykehjem. Svarprosenten fordeler seg som vist i figur 2. De aller fleste kommunene opplever utfordringer når det gjelder tvangsbruk. I gjennomsnitt har respondentene krysset av for 3,1 utfordringer.
Figur 2: Praktiske utfordringer knyttet til å begrense bruk av tvang mot eldre i kommunens sykehjem. Omsorgsledere. N=70.
Det er særlig fire forhold som blir nevnt som utfordringer i arbeidet med begrensning av tvangsbruk: I overkant av halvparten av kommunene viser til manglende systematisk opplæring av ansatte i håndteringen av samtykkevurderinger. Deretter følger tidspress som andre mest hyppigst omtalte utfordring. Omtrent fire av ti har krysset av for at ansatte er usikre på hva som er gyldig samtykke, og omtrent like mange nevner manglende kunnskap om vilkårene for å gi helsehjelp til pasienter som motsetter seg det.
1. Hvor mange ganger har Norge blitt dømt eller frifunnet i barnevernssaker, og hvor mange saker er avvist?
De siste årene har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) behandlet en rekke norske barnevernssaker med grunnlag i foreldres rett til familieliv med sine biologiske barn etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Startskuddet gikk i 2017 med saken M.L. mot Norge. EMDs storkammer kom i saken Strand Lobben m.fl. mot Norge fra september 2019 med sentrale avklaringer om norsk lov og praksis på barnevernsfeltet, som har dannet grunnlaget for etterfølgende dommer.
Per november 2023 har EMD avsagt 24 dommer om barnevern mot Norge der det har blitt konstatert krenkelse av EMK artikkel 8. På ingen andre områder har Norge blitt dømt så mange ganger for menneskerettsbrudd, og dette er derfor en alvorlig og gjentatt menneskerettsutfordring i Norge.
Norge har blitt frifunnet 6 ganger. En rekke saker har blitt avvist. I 2023 ble 13 saker avvist.
2. Hva dreier sakene seg om?
De norske barnevernssakene er forskjellige. Hver sak er unik, og basert på helt egne faktiske omstendigheter. EMD tar stilling til enkeltsaker, og ikke norsk barnevern som sådan.
Det er likevel mulig å se noen generelle likhetstrekk mellom sakene. Sakene som har blitt klaget inn til EMD handler hovedsakelig om tvangstiltak iverksatt med hjemmel i barnevernsloven. Disse tiltakene er ofte begrunnet i mangler ved foreldrenes omsorgsevne, de involverer ofte små barn, og forhold tilbake i tid. EMD har sjeldent kritisert barnevernets beslutning om å overta omsorgen for et barn i seg selv. Snarere har fokuset vært på om begrensninger i samvær mellom foreldre og barn etter omsorgsovertagelsen, eller vedtak om adopsjon der de juridiske båndene med barnet brytes, krenket foreldrenes rett til familieliv med sine biologiske barn etter EMK artikkel 8. Generelt sett har det derfor vært begrenset kritikk mot barnevernets avgjørelser om å overta omsorgen for et barn.
Norge har blitt dømt fordi myndighetene ikke alltid har ivaretatt gjenforeningsmålsettingen. Denne går ut på at alle barnevernstiltak som skiller foreldre og barn som hovedregel skal utformes slik at de skal gjelde midlertidig, og har til formål å bidra til å opprettholde og videreføre familiebånd. Målsetningen er ikke absolutt, og unntak kan gjøres hvis gjenforening på visse vilkår ikke er til barnets beste. Men det er på dette området EMD har identifisert svikt: ofte har barn blitt plassert i fosterhjem med en antakelse om at plasseringen ville bli langvarig. Samvær mellom barnet og de biologiske foreldrene har ofte blitt satt til mellom tre og seks ganger i året, uten en nærmere konkret begrunnelse. Lite samvær kan få varige og potensielt irreversible konsekvenser for foreldrene og for barna ved at biologiske familiebånd kan brytes, og at tilbakeføring ikke blir mulig.
Dommene fra EMD gir generelt inntrykk av at de allmenne rettssikkerhetsgarantiene som er innfortolket i EMK artikkel 8 er godt ivaretatt i norske barnevernsnemnder og domstoler, som blant annet at foreldrene er representert ved advokat, at det settes av god tid til behandlingen av sakene, at det er bred bevisførsel og muligheter for anke. Likevel har EMD i flere av sakene hvor Norge er blitt domfelt kommet til at de konkrete beslutningsprosessene som ledet opp mot vedtak om å tillate adopsjon, eller til sterke begrensninger i eller ikke noe samvær, ikke har vært gode nok, sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er. Dommene viser betydningen av konkrete, gode begrunnelser ut fra relevante kriterier for vurdering av samvær eller adopsjon etter EMDs praksis, og et oppdatert og bredt beslutningsgrunnlag.
3. Hvordan må myndighetene reparere menneskerettighetsbruddene i enkeltsaker?
Etter EMK artikkel 46 må staten rette seg etter endelig dom i saker hvor de er part. Dette betyr at staten må avslutte en eventuell pågående krenkelse, og reparere følgene av krenkelsen. Formålet er at den krenkede part så langt som mulig stilles i samme posisjon som vedkommende ville vært i dersom menneskerettsbruddet ikke hadde skjedd.1Ilgar Mammadov v. Aserbajdsjan (15172/13) avsnitt 148, 150. Slik også HR-2020-1201-A avsnitt 28, 29.
Innenfor denne rammen kan statene velge mellom ulike alternativer til hvordan de skal reparere krenkelser. I noen tilfeller der menneskerettighetskrenkelsen er pågående, for eksempel ved ulovlig fengsling, vil det kunne være nødvendig å iverksette individuelle tiltak for å avslutte menneskerettskrenkelsen, for eksempel ved å løslate personen. I andre saker kan det være tilstrekkelig at domstolene konstaterer et menneskerettighetsbrudd, og/eller at klager får en oppreisningserstatning. Gjenåpning av saken kan også være et alternativ, selv om det ikke er en generell plikt til dette.2HR-2020-1201-A avsnitt 29–30 og Rt. 2010 s. 396 avsnitt 25–26 med videre henvisninger. Les mer om adgangen til gjenåpning i NIM, Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet, desember 2020, s. 66-67.
Det er vanskelig å si noe om hva som skal til for å reparere menneskerettskrenkelsen i enkeltsaker, fordi dette er nært knyttet til hva menneskerettighetsbruddet helt konkret gikk ut på. Men som et generelt poeng er reparasjon av menneskerettighetsbrudd på barnevernsfeltet særlig komplisert fordi situasjonen til barnet alltid må vurderes ut fra forholdene i nåtid. Det betyr at selv om foreldrene får medhold i at det har skjedd en krenkelse av deres rettigheter etter EMK artikkel 8, vil ikke barnet automatisk tilbakeføres til biologiske foreldre, og samværet med biologiske foreldre vil heller ikke automatisk økes. Dette er fordi hensynet til barnet på tidspunktet for domsavsigelsen kan tale imot en slik løsning, for eksempel fordi barnet har mistet kontakt med biologiske foreldre.3HR-2020-661 avsnitt 115. Reparasjonen av menneskerettskrenkelsen vil derfor i mange tilfeller måtte bestå i konstatering av et menneskerettsbrudd, eventuelt i kombinasjon med en økonomisk oppreisning eller beklagelse.
Dette kan fremstå urettferdig for biologiske foreldre, som etter flere år kan ha vunnet frem med at deres rettigheter er brutt. På mange måter vil konsekvensene for dem kunne være både inngripende og irreversible. Det er derfor svært viktig å fokusere på å treffe materielt riktige avgjørelser til å begynne med, slik at menneskerettighetsbrudd så langt som mulig ikke skjer. Dette krever gode lover som håndheves og etterfølges i praksis.
4. Hvilke virkninger har domfellelsene fått på systemnivå?
Statens myndigheter har plikt til å sørge for at norsk lovgivning og praksis er i overensstemmelse med menneskerettighetene.
Myndighetenes manglende ivaretakelse av retten til familieliv i barnevernssaker har utgjort en gjentatt og alvorlig menneskerettsutfordring i Norge. Dommene fra EMD har dermed ført til flere endringer av norsk lovverk og praksis.
Dette gjelder for det første i norske domstolers praksis. Høyesteretts storkammer avsa i mars 2020 tre avgjørelser hvor de vurderte hvilken betydning dommene fra EMD skal ha for norsk regelverk og praksis på barnevernsfeltet.4HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S. Det er også iverksatt kompetansehevingstiltak for nemndsmedlemmer og dommere.
Det gjelder for det andre selve utformingen av barnevernstjenesten, der det er iverksatt en rekke reformer for å adressere kritikken fra EMD. Noen sentrale tiltak er følgende:
Ny barnevernslov som trådte i kraft 1. januar 2023, med flere endringer for å gjennomføre føringene fra EMD og Høyesterett
Utredningen NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid, nedsatt på bakgrunn av dommene fra EMD for å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet. Utvalget kom 117 forslag, som per høsten 2023 er til vurdering hos departementet.
På oppdrag fra BufDir gjennomførte OsloMet i 2021 et forskningsprosjekt om samvær.5Ingunn Festøy Alvik: Samvær etter omsorgsovertakelse – en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter. OsloMet skriftserie 2021 nr. 4. Denne forskningen viser at det nå fastsettes mer samvær enn tidligere, og at avgjørelsene i all hovedsak bygger på konkrete vurderinger fremfor standardnormer. Gjenforeningsmålsetningen synes også godt ivaretatt i de fleste saker. Imidlertid er det også bekymring for at noen barn kan få for mye samvær.
Virkningene av endringer som barnevernsreformen eller ny barnevernslov er ikke evaluert ytterligere, som ikke er unaturlig når reformene har blitt iverksatt de siste årene. Flere mener derfor man må la endringene virke noe til før man evaluerer disse med sikte på å klargjøre om de har hatt ønsket effekt. En slik evaluering vil også måtte hensynta hvorvidt barns rettigheter ivaretas godt nok etter reformene, for eksempel at pendelen ikke har svingt over slik at det fastsettes samvær av hensyn til foreldres rettigheter på bekostning av hva som er til barnets beste.6Se for eksempel Nordmoen og Kvalø, Barnevern i motsatt grøft?, publisert i Fontene 16. februar 2023.
Sakene som har kommet årene etter storkammersaken Strand Lobben m.fl. mot Norge fra 2019, adresserer i hovedsak problemstillinger som likner på de sakene som allerede er avgjort av EMD. Sakene gjelder ofte også forhold flere år tilbake i tid, der lovverket og praksis også kan ha endret seg siden inngrepene fant sted. Dette betyr at dommene som ble avsagt av EMD i 2023 ikke nødvendigvis gir noen nye avklaringer om rettsreglene som i seg selv gjør endringer i lov og praksis nødvendig. For de individene som har fått en endelig dom på at deres rettigheter er krenket, er det likevel svært alvorlig, og rettighetsbrudd som må repareres.
5. Hvordan har NIM jobbet med sakene?
NIM mener det historisk høye antall domfellelser mot Norge på barnevernsområdet er alvorlig, både på systemnivå, og ikke minst for de individene som har fått deres rettigheter krenket.
NIM har arbeidet mye med temaet de siste årene, og følger utviklingen tett. Her gjennomgår vi noe av det vi har gjort.
5.1 Anbefalinger til Stortinget i årsmeldinger
NIM hadde anbefalinger om barnevern til Stortinget i våre årsmeldinger av 2016, 2017, 2018, 2019 og 2020. Dette har ført til debatt om temaet på Stortinget. For temaet barnevern og menneskerettigheter debattert eksempel under trontaledebatten 6. oktober 2020 ble, og i et enstemmig vedtak 15 bestemte Stortinget i å «be regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.»7Dette ble fulgt opp gjennom utredningen NOU 2023: 7.
5.2 Rapport om temaet med tilhørende anbefalinger
NIM skrev også en rapport om hvorfor Norge er dømt i barnevernssaker i EMD, lansert i desember 2020. Rapporten kan leses her:
NIM hadde tre anbefalinger til myndighetene i rapporten, som bygger på de tidligere anbefalingene i årsmeldingene. Disse ble også fremmet for Stortinget i vår årsmelding for 2020, som førte til en bred debatt på Stortinget. Per november 2023 er to av anbefalingene delvis innfridd:
Anbefaling desember 2020
Utvikling november 2023
Regelverk og praksis på barnevernsfeltet må vurderes opp mot EMDs prinsipp om at alle omsorgsovertakelser som utgangspunkt skal anses som midlertidige. Barnevernet, fylkesnemnder og domstoler må ha tilstrekkelig bredt og oppdatert faktagrunnlag, gi konkrete begrunnelser og avveie kryssende menneskerettigheter når de treffer beslutninger om barnevernstiltak. Hensynet til barnets beste må veie tungt, og barnets rett til å bli hørt må sikres på alle stadier.
Delvis innfridd
Ny barnevernslov ble vedtatt i 2021 og trådte i kraft 1. januar 2023. Gjennom dette lovarbeidet er det tydeliggjort at gjenforeningsmålet er utgangspunktet i saker om omsorgsovertakelse. I tillegg lanserte Bufdir i 2022 nye retningslinjer for vurdering av samvær etter omsorgsovertakelse. Dette suppleres av de andre tiltakene nevnt over, der også nye vurderes.
Det arbeides kontinuerlig med dette temaet, men det er uten endelige tiltak og evaluering per i dag ikke mulig å konkludere med at anbefalingen er innfridd fullt ut.
Staten bør i barnevernssaker for EMD aktivt arbeide for at det oppnevnes egne representanter for barnet som kan sikre barnets rett til å bli hørt.
Ikke innfridd
Det er ikke satt i verk større arbeid knyttet til å oppnevne egne representanter for barn i barnevernssaker for EMD. Dette mener NIM fortsatt er viktig for å ivareta barns selvstendige rettigheter i prosesser for EMD.
Barne- og familiedepartementet bør utrede og etablere en ordning for å reparere menneskerettighetskrenkelser på barnevernsfeltet gjennom tildeling av oppreisningserstatning. I den forbindelse bør departementet vurdere om det skal gis en lovhjemmel der dette reguleres.
Delvis innfridd
Selv om det ikke er i satt i verk utredninger for å sikre oppreisningserstatning på barnevernsfeltet særskilt, bestilte Regjeringen ved Justis- og beredskapsdepartementet en utredning om mulig lovregulering av adgangen til å kreve erstatning for visse menneskerettighetsbrudd, som vil omfatte også krenkelser på barnevernsområdet.
Utredningen ble gjennomført av professor Kjetil Mujezinović Larsen, og ble ferdigstilt i august 2023. NIM følger forslaget om å lovhjemmel om rett til erstatning for menneskerettsbrudd videre. Med andre ord er ordningen utredet, men ikke etablert, og anbefalingen er derfor delvis innfridd.
5.3 Ytterligere arbeid fra NIM
Ut over anbefalinger til Stortinget og rapporter har NIM blant annet:
Internasjonalt har vi særlig tatt opp temaet i ulike høringer i FN. Vi tok for eksempel opp temaet i vårt innspill av 2017 til hvilke temaer FNs barnekomité bør stille i den femte og sjette evalueringen av om Norge oppfyller sine forpliktelser etter FNs barnekonvensjon. På bakgrunn av blant annet dette arbeidet, fremmet FNs barnekomité anbefalinger til Norge i 2018 på barnevernsfeltet. Disse anbefalingene er tilgjengelig på NIMs human rights tracker, som skal gjøre det lettere å finne frem til slike anbefalinger fra FN og undersøke om myndighetene følger opp disse.
NIM har for øvrig også publisert en rapport i 2021 om barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt.
Oppdatering: I en tidligere versjon av denne aritkkelen skrev vi at det var 25 krenkelser mot Norge i barnevernssaker fra EMD. Dette er nedjustert til 24 da vi opprinnelig telte én sak to ganger, da den ble behandlet først. avdeling, så i storkammer med samme utfall.
Høringssvaret gjelder rapporten «Forenkle og forbedre. Rapport fra ekspertutvalg for organisering av psykisk helsevern.» I høringssvaret kommenterer NIM behandlingstilbudet til voksne med ROP-lidelser. En rekke studier vier at personer med ROP-lidelser mottar et dårligere somatiskhelsetilbud enn resten av befolkningen. Flere rusavhengige opplever heller ikke å få god nok psykisk helsehjelp. Dette utfordrer kravet til kvalitativt gode helsetjenester slik retten til høyest oppnåelige helsestandard krever.
NIM mener at departementet i arbeidet med oppfølgingen av utredningen, bør se hen til denne særproblemstillingen, og finne og gjennomføre tiltak som styrker tverrfagligheten og samhandlingen med andre deler av helsevesenet for akkurat denne pasientgruppen.
Hatprat og hets kan påføre individer store skader, og utgjør også et alvorlig problem på samfunnsnivå. Dessverre reagerer flertallet med stillhet når de er vitne til at andre blir utsatt for hatprat og hets.
Derfor lanserer NIM, sammen med Amnesty International Norge og Catalysts holdningskampanjen «Stillhet sårer». Vårt mål er å motivere flere til å gjøre noe når de er vitne til hets, og å sette tilskuerintervensjon på agendaen i Norge. Kampanjen er støttet av Bufdir og Sparebankstiftelsen DNB.
«Stillhet sårer» består av en rapport, kampanjefilmer, undervisningsopplegg for ungdomsskole og videregående skole, og workshops for ansatte i offentlige, private og ideelle organisasjoner.
Som del av kampanjen har Kantar Public gjennomført en nasjonal undersøkelse om tilskuerintervensjon i møte med hets i Norge på vegne av prosjektpartnerne.
Noen av hovedfunnene i undersøkelsen er:
34 % av befolkningen har observert at en person eller en gruppe har blitt utsatt for hets i løpet av det siste året.
56 % gjorde ingenting da de var vitne til hets.
84 % mener at man bør gjøre noe når man er vitne til hets.
Flest har observert mest hets på nettet eller sosiale medier (81 %), i det offentlige rom (28 %) og i private omgivelser (27 %).
De hyppigste rapporterte årsakene til at tilskuere ikke griper inn er bekymring for potensielle konsekvenser eller eskalering (31 %), at de mener hetsen ikke angår dem (18 %), at de som hovedregel aldri deltar i nettdebatter (17 %) og at de mener det er nytteløst å gripe inn (15 %).
Disse funnene kan du lese mer om i NIMs nye rapport om tilskuerintervensjon, der vi gjennomgår kunnskapsgrunnlaget for prosjektet, oppsummerer funnene kampanjen bygger på og beskriver en rekke strategier for tilskuerintervensjon.
«Når man opplever å bli hetset føles det ut som om man blir angrepet i et utstillingsvindu, totalt sårbar og fullstendig ensom. Jeg liker å tro det beste om folk, men i slike situasjoner er det lett å tenke at «den som tier, samtykker», og det gjør smerten av situasjonen langt mer uutholdelig.» – Tamina Sheriffdeen Rauf
«Når man blir hetset, og ingen griper inn, så har det en forsterkende effekt og det oppleves veldig ensomt. Èn ting er de som lirer av seg hetsen, men at ingen griper inn og kommer til mitt forsvar gjør at det oppleves som om alle aksepterer oppførselen. Om bare én person hadde grepet inn, hadde det føltes mye lettere å håndtere frustrasjonen. Å føle seg alene i slike tilfeller gjør situasjonen definitivt verre.» – Mushaga Bakenga
«Det kjennes ut som om man får et slag i magen når man blir hetset og ingen tilskuere gjør noe. Jeg blir redd, og det er forferdelig å være redd hele tiden. Det oppleves som om du ikke blir anerkjent som menneske.» – Rita Helmi Toivosdatter Laakso
Høringssvaret gjelder Samtykkeutvalgets utredning «Bedre beslutninger, bedre behandling» og omhandler blant annet vilkåret om manglende samtykkekompetanse for bruk av tvang i psykisk helsevern.
I høringssvaret kommenterer NIM tre forhold som tas opp i utredningen. De tre forholdene er oppprettholdelsen av fravær av samtykkekompetanse som vilkår for tvang, beviskravet i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd og statens sikringsplikt overfor voldsutsatte i relasjon til «fare»-vilkåret. NIMs høringssvar er ikke uttømmende når det gjelder menneskerettslige spørsmål i utredningen.
Flere av vurderingene og tiltakene som foreslås i utredningen berører sentrale sider av de tidligere høringsrundene til Tvangslovutvalgets utredning, «NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten» i 2019 og departementets oppfølging av forslagene til utvalget i 2021, som NIM tidligere har levert omfattende høringssvaret til.
