Side 12 – Norges institusjon for menneskerettigheter

Er «neger» rasistisk?

Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 7. september 2024.

Nei. Ord er ikke noe i seg selv. Ord er noe i kraft av hva de brukes til.

Ord som «skyt» og «Brann!!» kan være direkte dødelige, uttrykt på en eksekusjonspelotong eller av en oppvigler i et overfylt teater. Men i seg selv er de ikke farlige. Det vet alle som har sett en fotballkamp i Bergen.

«Neger» kan selvsagt være dønn rasistisk. Ordet er uansett så belastet, og så rystende for mange at det ikke bør brukes uten god grunn.

En slik grunn er undervisning om rasisme, slik 37 lærere på Katta i vår forklarte i kronikken «Vi blir anklaget for rasisme når vi underviser om rasisme». Jeg var nylig med på å gi dem Fritt Ords honnør for å skape opplyst debatt om ubehagelige ytringers plass i skolen. Lærerne og prisutdelingen har fått kritikk fra flere hold. Slikt kan få frem nyanser og opplyse debatten ytterligere. Urettmessige påstander om rasisme gjør i mindre grad det.

Hva ord betyr, kommer an på hva de brukes til. Ord forutsetter innlevelse i menneskelig samhandling for å være noe mer enn bare bokstaver på et papir eller lyder fra en munn. I kontekst kan de bli rasistiske og truende. Ikke uten.

Hvorfor? Fordi det er sammenhengen som gjør det mulig å forstå hvilken funksjon ordene har, der de er. Funksjonen av ordet «neger» ropt av en ilter gjest stanset av en mørkhudet dørvakt i en nattklubbkø, er åpenbart sjikanøs, og rasistisk. Funksjonen av det samme ordet i et forklarende dikt er like åpenbart ikke det. Heller ikke åpen diskusjon av antirasistiske tekster i en skoletime. Ordet skaper ubehag uansett, men på ulike måter, av ulike grunner og med ulike intensjoner – det fungerer ulikt.

Ikke engang «jævla neger» er rasistisk i seg selv. Var det voldsomt å lese? Det skjønner jeg, det var voldsomt å skrive. Men ordene er ikke rasistiske per se, og det sier jeg ikke bare fordi jeg er en hvit, privilegert person.

For uansett hvilken hudfarge hen hadde: Påtalejuristen som innstilte på tiltalen «Lørdag 15. august 2015 kl. 02.24 på Torget i X, i påhør av andre, kalte han D ‘jævla svarting’ og/eller ‘jævla neger’» opptrådte ikke rasistisk. Poenget var jo å beskrive hva tiltalte faktisk sa. Tiltalen kunne ikke vært tatt ut uten. Ikke pådømt heller. De som i sin funksjon som dommere i Høyesterett skrev ordene «jævla neger» for å vurdere om mannen kunne straffes, gjorde heller ikke noe rasistisk. De gjorde jobben sin.

Jeg kan ikke opplyse journalister om hvorfor gjesten i nattklubbkøen ble straffet, hvis jeg ikke kan referere hvilke ord Høyesterett dømte ham for å ha brukt. Hvordan skulle folk få vite hva som var straffbart da? Ikke kan jeg lære jusstudentene hva som faller innenfor straffebud mot ytringer heller. Og det nytter ikke om jeg omsorgsfullt omskriver med «n-ordet»– ingen blir dømt for å bruke «n-ordet». Det enkelte, i noen særlige sammenhenger er blitt dømt for, er bruken av ordet «neger».

Studentene mine skjønner dette, og jeg bruker tid på å forberede dem. Men det er ubehagelig hver gang. Ikke fordi jeg frykter å bli kalt rasist, urimelige påstander sier mest om dem som fremmer dem. Det er ubehagelig fordi jeg – som lærer, og medmenneske – vil gjøre det jeg kan for å unngå å bidra til utenforskap eller legge sten til byrder jeg ikke aner noe om. Mitt ubehag er uansett ingen ting i forhold til det de med rasistiske erfaringer opplever i møte med ordet «neger».

Er det så farlig om noen urettmessig kaller andre for rasister? Er det ikke uansett verre å bli kalt «neger»? Det er milevis verre. Og rasisme og rasister finnes, dessverre i mye større monn enn mange tror.

Problemet med løstsittende rasismeanklager er at de vanskeliggjør den dialog og perspektivutveksling som kan skape innsikt i andres erfaringer og sårbarhet. De sementerer folk i hudfarger som uansett ikke kan forstå hverandre. Så hvorfor prøve da? De som tjener på dette, er de reelle rasistene. Hvor ille er det å være rasist i 2024 når du er i selskap selv med katedralskolelærere? Rause rasismeanklager stilner primært de samvittighetsfulle. De som prøver å skape demokratiske borgere av skoleelever, eller bare å forstå. Rasistene hånler uansett.

Du synes kanskje denne teksten er feil? Det går fint, uenighet er viktig. Men heller ikke den uenigheten hadde vi kunnet diskutere, om jeg ikke hadde skrevet dette.

NIM ber om at myndighetene ivaretar rettssikkerheten til barn på mottak

NIM har sendt brev til Justis- og beredskapsdepartementet om plikten til å gjøre periodiske vurderinger av enslige mindreårige asylsøkeres omsorgssituasjon på mottak.

Barn har en grunnleggende rett på omsorg. Dette er nedfelt i flere av barnekonvensjonens bestemmelser.

I Norge er omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere delt mellom ulike myndigheter. Utlendingsdirektoratet har omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak, mens Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har omsorgen for de som bor på omsorgssenter. Skillet innebærer både forskjeller i kvaliteten på omsorgen, men også forskjeller knyttet til hvor ofte og hvor inngående barna får vurdert omsorgssituasjonen sin.

Det er retten til periodiske vurderinger for enslige mindreårige på asylmottak som er tema for brevet vi har sendt til Justis- og beredskapsdepartementet.

Brevet finner du her:

Barn under statens omsorg har en rett til periodiske vurderinger etter barnekonvensjonen. Periodiske vurderinger er en viktig rettssikkerhetsgaranti, som skal sikre at man jevnlig sørger for at barns rettigheter etter konvensjonen er oppfylt. Dersom omsorgssituasjonen til et barn forverres, er det periodiske vurderinger som kan sørge for at dette oppdages og korrigeres.

Hva må myndighetene gjøre og hvorfor?

Det er NIMs vurdering at regelverket for enslige mindreårige på mottak ikke fullt ut oppfyller kravene i barnekonvensjonen artikkel 25.

For det første er det etter NIMs vurdering nødvendig med flere og hyppigere tilsyn med enslige mindreårige på mottak enn i dag, for å ivareta retten til periodiske vurderinger.

Statsforvalteren fører tilsyn med mottakene der det bor enslige mindreårige asylsøkere.

Siden tilsynsordningen ble opprettet, er det gjennomført fem tilsyn, der lovbrudd ble avdekket ved fire av disse. Totalt er det rundt 60 mottak for enslige mindreårige asylsøkere i Norge.¹

For det store flertallet av mottakene er det altså ikke gjennomført tilsyn, og disse barna har dermed ikke fått statsforvalterens vurdering av omsorgssituasjonen ved mottaket. Til sammenlikning gjelder det et minimumskrav om tilsyn to ganger i året ved barnevernsinstitusjoner.

For det andre mener NIM at dagens regelverk ikke i tilstrekkelig grad sikrer at det foretas individuelle vurderinger for den enkelte enslige mindreårige asylsøker.

For de aller fleste av mottakene der UDI har omsorgsansvaret, gjennomføres det ikke tilsyn av statsforvalterne. Det betyr at andre oppfølgingstiltak som staten har, blir særlig viktige. Slik NIM forstår regelverket, er det mottaket selv som skal følge med på barnas omsorgssituasjon. Regelverket for barn i omsorgssentre, som Bufetat har ansvaret for, oppfyller plikten til periodiske vurderinger bedre.²

Kjernen i artikkel 25 er at et organ, uavhengig av institusjonen selv, skal vurdere barnets omsorgssituasjon i institusjonen. Konkret mener vi at regelverk og retningslinjer mangler et krav om at UDI (eller andre) skal gjøre uavhengige og jevnlige vurderinger av den omsorgen asylmottaket gir den enslige mindreårige.

Når det gjelder enslige mindreårige over 15 år, gjentar vi NIMs anbefaling om å sikre at denne gruppen får et omsorgstilbud som både kvalitativt og rettighetsmessig er likeverdig med det tilbudet som gis til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år og øvrige barn som det offentlige har omsorgen for. Å flytte omsorgsansvaret til Barne-, ungdoms- og familieetaten vil både løse utfordringene med ulovlig forskjellsbehandling, og sikre at kravet til periodiske vurderinger etter barnekonvensjonen artikkel 25 ivaretas for denne gruppen.

Hvordan gjennomføre periodiske vurderinger?

Artikkel 25 handler om å sikre tilstrekkelig omsorg gjennom periodiske vurderinger.

Bestemmelsen gir ikke selvstendig veiledning med hensyn til hvem som bør gjennomføre vurderingen, eller på hvilken måte. Statene har derfor en skjønnsmargin. Imidlertid er det tatt til orde for fire minimumskrav til gjennomføringen av vurderingen:³

Tilsynet skal gjennomføres av noen som er uavhengig fra institusjonen barnet er plassert på.
Personene som gjennomfører gjennomgangen, skal være tilstrekkelig kvalifiserte. De skal være i stand til å vurdere nødvendigheten og egnetheten av plasseringen.
Gjennomgangen skal involvere barnet og alle relevante personer i barnets liv.
Funnene fra gjennomgangen skal etter nasjonale regler kunne håndheves.

Hvordan har NIM jobbet med enslige mindreårige?

NIM har gjennom flere år jobbet for endringer i enslige mindreåriges omsorgssituasjon, slik at barn over 15 år får et likeverdig omsorgstilbud som andre barn under offentlig omsorg.

I nettartikkelen Enslige mindreårige asylsøkere i Norge gjennomgår vi NIMs arbeid med temaet.

NIM har i rapporten Omsorgssituasjonen for enslige mindreårige asylsøkere gjennomgått forpliktelsene etter barnekonvensjonen overfor denne gruppen, og konkludert med at de ikke ivaretas.

Enkelte forbedringer er gjort, men NIMs vurdering er fremdeles, som også fremholdt overfor Stortinget, at enslige mindreårige asylsøkere fortsatt utsettes for ulovlig forskjellsbehandling holdt opp mot andre barn under statens omsorg.

Periodiske vurderinger av behandlingen og plasseringen av enslige mindreårige asylsøkere på mottak

NIM-B-2024-022

Periodiske vurderinger av behandlingen og plasseringen av enslige mindreårige asylsøkere på mottak (pdf) 309.00 KB

Til: Barne- og familiedepartementetJustis- og beredskapsdepartementet

NIM redegjør i dette brevet for hvilke krav barnekonvensjonen artikkel 25 om periodiske vurderinger stiller til myndighetenes vurdering av omsorgssituasjonen til enslige mindreårige asylsøkere som bor i asylmottak.

Les også vår nettartikkel «NIM ber om at myndighetene ivaretar rettssikkerheten til barn på mottak».

FNs menneskerettighetskomité og Jovsset Ánte Sara-saken

Norge fikk nylig kritikk fra FNs menneskerettighetskomité i en sak om reindrift og urfolksrettigheter, Jovsset Ánte Sara-saken. Hva er FNs menneskerettighetskomité og hva har uttalelsene fra komiteen i denne saken å si for Norge?

Om komiteen

Menneskerettighetskomiteen er en viktig del av det internasjonale menneskerettighetssystemet. Komiteen er opprettet for å overvåke den nasjonale gjennomføringen av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP).

I komiteen sitter 18 medlemmer som er valgt av medlemslandene. De skal ifølge konvensjonen være personer med «høy moralsk karakter og med anerkjent sakkunnskap i menneskerettighetsspørsmål».

Komiteen avgir både generelle tolkningserklæringer om konvensjonen og behandler klagesaker fra enkeltpersoner fra de landene som er part i konvensjonen. Uttalelser i slike klagesaker har ikke direkte bindende virkning for statene, men i norsk rett legges det stor vekt på komiteens synspunkter. Etter straffeprosessloven og tvisteloven kan uttalelser fra menneskerettighetskomiteen gi anledning til gjenåpning av saker.

Komiteen har tidligere vurdert 20 individklager mot Norge. Av disse har 9 blitt avvist mens 11 har blitt realitetsbehandlet. I 3 av de 11 realitetsbehandlede sakene ble det konkludert med menneskerettighetsbrudd. Jovsset Ánte Sara-saken er den 21. saken komiteen har vurdert.

Reparasjonsplikten

Etter SP artikkel 2 (3) har stater som har krenket konvensjonens rettigheter en plikt til å sørge for «effektive rettsmidler» for å bøte på bruddet. Ifølge denne bestemmelsen er staten forpliktet til å «sikre at enhver, hvis rettigheter og friheter etter denne konvensjon blir krenket, skal ha adgang til effektive rettsmidler, uansett om krenkelsen er foretatt av personer som har handlet i offentlig tjeneste».

Les mer om menneskerettslig reparasjonsplikt her.

Jovsset Ánte Sara-saken

Norge ble nylig kritisert av menneskerettighetskomiteen på bakgrunn av Jovsset Ánte Sara-saken. I desember 2017, da saken gikk for Høyesterett, krevde staten at Sara skulle redusere reinflokken sin til 75 dyr. Saken handler om byrdefordeling av reintallsreduksjon internt i siidaen. Reindriftsloven § 60 tredje ledd bestemmer at dersom siidaen ikke blir enige om hvordan reduksjonen skal gjennomføres, skal reduksjonen gjennomføres forholdsmessig blant alle reineierne. Staten fikk gjennomslag for sitt syn fra flertallet i Høyesterett, i tråd med reindriftsloven § 60.

Etter tapet i Høyesterett, sendte Jovsset Ante Sara en individuell klage til FNs menneskerettighetskomité. I en avgjørelse datert 19. juli 2024 ble Høyesterettsdommen kritisert av menneskerettighetskomiteen, som konkluderte med at artikkel 27 i konvensjonen var krenket.

Menneskerettighetskomiteen legger i uttalelsen stor vekt på at myndighetene, i lovgivningsprosessen, ikke hadde tatt hensyn til innspill fra Reindriftslovutvalget (NOU 2001: 35) samt Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om å skjerme reineiere med færre enn 200 dyr fra reintallsreduksjon. Departementet gikk ikke inn for en slik skjerming, og fremholdt i proposisjonen at dette «på sikt [vil] kunne føre til en uheldig næringsstruktur» som svekker lønnsomheten i siidaen.

Menneskerettighetskomiteen kritiserer Norge på dette punkt og uttaler at Sametinget og NRL «are best placed to determine the intereests of the Sámi community and the reindeer husbandry industry».

NIM mener at komiteens avgjørelse understreker betydningen av urfolks rett til selvbestemmelse. Saken handlet om byrdefordelingsspørsmål innad i reindriften, og Sametinget og NRL hadde et annet syn enn staten på innretningen av disse reglene. Menneskerettighetskomiteen mente at det var naturlig å ta utgangspunkt i det entydige synet fra det samiske samfunnet.

Komiteens uttalelse må følges opp både ved at myndighetene vurderer endringer av reindriftsloven § 60 tredje ledd i tråd med komites syn og at de sikrer reparasjon ovenfor Jovsset Ánte Sara. Akkurat hvordan dette skal gjennomføres er det for tidlig å si noe konkret om. Komiteen har bedt Norge om å rapportere innen 180 dager om hvordan disse tiltakene er planlagt gjennomført.

Erfaringer med grunnleggende rettigheter og verdier i EØS-avtalen

NIM-H-2024-30

Høringsinnspill fra NIM til NOU 2024_7 Norge og EØS (pdf) 195.76 KB

Til: Utenriksdepartementet

Utvalget har sett på utviklinger og erfaringer med EØS-avtalen det siste tiåret, og peker på flere problemer og muligheter. NIM har gitt innspill for å belyse noen av de utfordringer og utviklingstrekk vi opplever i arbeidet med menneskerettighetene i EU- og EØS-retten.

NOU 2024:5 – Skjermet identitet for ansatte i politiet og kriminalomsorgen

NIM-H-2024-029

NIM Høringsinnspill NOU 2024_5 (pdf) 215.72 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

Utvalget har foreslått økt regler og adgang til å skjerme politiansatte sin identitet og andre relaterte endringer for å beskytte politiansatte mot trusler og represalier. I høringssvaret er NIM enig med utvalget i at åpenhet enda bør være hovedregelen, og har ellers kommentarer til konkrete deler av forslaget. Særlig rundt adgangen til å skjerme identiteten når en politiansatt selv er mistenkt, om taushetsplikt for slike opplysninger, og rundt en foreslått økt adgang til anonym vitneførsel.

NIMs innspill til FNs barnekomités generelle kommentar om barns klagerett

Input to Draft General Comment on Access to Justice from NNHRI (pdf) 156.34 KB

NIM har gitt innspill til FNs barnekomités planlagte generelle kommentar om barns «access to justice» og effektive rettsmidler.

FNs barnekonvensjon (1989) er en egen konvensjon som gjelder bare for barn, og er ratifisert av alle stater i verden utenom USA. Konvensjonen overvåkes av et ekspertorgan, FNs barnekomité, som både vurderer statenes oppfyllelse av konvensjonen og avgir tolkningsuttalelser i form av såkalte generelle kommentarer (General Comments). Norges Høyesterett legger til grunn at slike kommentarer skal ha stor vekt i tolkningen av barnekonvensjonen, men sier samtidig at man må vurdere hvor godt uttalelsen er forankret i konvensjonsteksten, og at man må skille mellom tolkninger av konvensjonen og såkalte tilrådinger om optimal praksis, som skal tillegges mindre vekt (HR-2018-2096-A).

Barnekomiteen har bestemt at deres neste generelle kommentar, nr. 27 i rekka, skal handle om såkalt «access to justice» eller tilgang til rett, og effektive rettsmidler. Kort fortalt handler dette om hvilke krav barnekonvensjonen stiller til hvordan påståtte krenkelser av konvensjonen skal kunne både klages inn, vurderes og eventuelt repareres. NIM har tidligere jobbet mye med behovet for bedring av nasjonale klagemekanismer for barn, og ønsker derfor en egen generell kommentar om denne tematikken velkommen.

I vårt innspill til utviklingen av barnekomiteens generelle kommentar tar vi opp noen spesifikke problemstillinger. For det første peker vi på viktigheten av at barnekomiteen forankrer tolkningen sin av barns rett til effektive rettsmidler i barnekonvensjonen ved bruk av folkerettslig metode for traktattolkning. Dette er spesielt viktig siden barnekonvensjonen ikke etter sin ordlyd inneholder noen eksplisitt rett til et effektivt rettsmiddel, slik det blant annet følger av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Videre kommenterer vi rollen til nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og barneombud som en del av nasjonale klagemekanismer for barn.

I innspillet oppfordrer vi komiteen til å vurdere barns prosessuelle handleevne særskilt. Dette handler om hvilken rett barn har på egen hånd til å sende inn klager, stevninger og liknende, og til å ta videre rettslige skritt som klage eller anke. Vi oppfordrer komiteen til å se nærmere på balansen mellom barns rett til selvbestemmelse, beskyttelse og behovet for bistand. I de tilfellene der barn ikke selv skal ha prosessuell handleevne, ber vi komiteen kommentere behovet for at barn er representert på en måte som er til deres beste. Ofte kan foreldrene representere barna i prosesser, men ikke alltid, for eksempel der det er interessekonflikt, noe noen av de norske barnevernssakene har illustrert.

Til sist anmoder vi komiteen om å gi retningslinjer om at systemene og kravene må være tilpasset barn, og at det ikke bør stilles for strenge formelle krav til barns utøvelse av klagemuligheter. I denne sammenheng nevner vi også problemstillingen knyttet til at korte frister for foreldelse av krav kan være spesielt vanskelig for barn, som kanskje verken har rett til å klage inn en sak på egen hånd, eller har skjønt at det kan være offer for en menneskerettighetskrenkelse.

Hele NIMs innspill til barnekomiteens generelle kommentar kan leses her.

Barnekomiteen har bedt om innspill til utviklingen av den nye generelle kommentaren fra alle som ønsker å si noe om det. Nå skal komiteen jobbe med innspillene, og vil etter hvert presentere et utkast som en også kan komme med innspill om. Denne prosessen kan følges videre her:

Draft general comment No. 27 on children’s rights to access to justice and effective remedies | OHCHR

Noen klargjøringer om premissene for CRPD-debatten

Kronikk av assisterende direktør Gro Nystuen og rådgiver Eivind Digranes. Opprinnelig publisert i Kommunal Rapport 13. august 2024.

Vi har respekt for at det finnes flere syn på spørsmålet om FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) skal tas inn i norsk lov. Samtidig er det viktig at debatten tar utgangspunkt i gjeldende faktiske og rettslige forhold.

5. august skrev fungerende adm.dir. Helge Eide i KS et innlegg i Kommunal Rapport som begrunner hvorfor KS er skeptisk til å ta CRPD inn i norsk rett. Bakgrunnen er høringen av en ekspertutredning som nylig har vurdert spørsmålet.

I denne saken har Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) et annet synspunkt enn KS, og mener CRPD bør tas inn i menneskerettsloven, på lik linje med flere andre sentrale menneskerettighetskonvensjoner. Dette går vi ikke nærmere inn på her.

Som et offentlig organ som skal informere og rådgi om menneskerettighetene, ser vi samtidig behov for å kommentere på enkelte av premissene som legges til grunn i Eides innlegg.

Eide starter sitt innlegg med å vise til at KS’ landsting tidligere i år vedtok at intensjonene i CRPD må følges bedre opp. Det er positivt at KS ønsker styrket implementering av konvensjonen.

Samtidig er det verdt å nevne at CRPD i sin helhet allerede er folkerettslig bindende for norske myndigheter. På denne måten skiller CRPD seg fra for eksempel FNs bærekraftsmål, som er politiske målsettinger.

Etter Grunnloven § 92 har også kommunene et selvstendig menneskerettsansvar. Konvensjonen må dermed allerede i dag etterleves.

Eide skriver videre at KS ønsker at konvensjonen gjennomføres ved transformasjon, altså at myndighetene konstaterer at norsk rett tilfredsstiller konvensjonens krav. Det bør imidlertid påpekes at dette allerede er gjort.

CRPD ble gjennomført ved transformasjon i forbindelse med ratifiseringen av konvensjonen i 2013. Spørsmålet de senere årene har vært om konvensjonen skal inkorporeres – altså tas inn i lovverket. Blir den ikke det, vil den fortsette å være transformert.

Eide mener også det er viktig at Stortinget som lovgiver tar direkte stilling til rekkevidden av konvensjonsbestemmelsene. Dette er vi helt enige i.

Samtidig er det viktig å presisere at dette ikke utelukker inkorporering som gjennomføringsform. I forbindelse med politisk behandling av en eventuell lovproposisjon om inkorporering, har regjeringen og Stortinget anledning til utførlig å uttrykke lovgivers vilje i relasjon til konvensjonen. Dette er noe som vil legges stor vekt på av domstolene.

Videre uttrykker Eide bekymring for at inkorporering vil bidra til at vurderinger knyttet til politiske prioriteringer i større grad overlates til domstolene.

Det er flere gode grunner til å anse maktforskyvning fra folkevalgte organer til domstolene som uønsket. Dette spørsmålet er derfor helt sentralt i utvalgets utredning. Utvalgets flertall konkluderer med at inkorporering vil få begrensede rettslige konsekvenser, blant annet fordi mange deler av konvensjonen ikke har såkalt selvkraft, og fordi Norge allerede er bundet av konvensjonens bestemmelser.

Her er det også viktig å se på erfaringene etter inkorporering av andre konvensjoner, hvor tilsvarende synspunkter om rettsliggjøring ble sterkt fremmet.

En gjennomgang av rettspraksis viser at inkorporering ikke har ført til mange saker hvor politiske prioriteringer overprøves av domstolene. Norske domstoler er tilbakeholdne med å overta vurderinger som Stortinget, regjeringen og kommunene er mer egnet til å foreta, særlig knyttet til ressursfordeling og valg av virkemidler. Det er all grunn til å anta at det samme vil være tilfelle ved inkorporering av CRPD.

I innlegget skriver Eide også at det er «udiskutabelt» at innføring av CRPD i norsk rett vil ha økonomiske og administrative følger. Vi har forståelse for at kommunenes ivaretakelse av lovpålagte oppgaver er krevende, særlig i en tid med stadig mer begrenset tilgang til ressurser og personell.

Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad dette vil påvirkes av inkorporering av CRPD, noe som er grundig utredet av utvalget. Utvalgets flertall konkluderer med at de økonomiske og administrative kostnadene av inkorporering av CRPD vil være begrensede, også for kommunene.

Vi har respekt for at det finnes flere syn på spørsmålet om inkorporering av CRPD. At både argumentene for og mot inkorporering løftes fram i det offentlige ordskiftet, bidrar til at saken blir grundig belyst.

Samtidig er det viktig at debatten foregår med utgangspunkt i en presis presentasjon av gjeldende faktiske og rettslige forhold. Ekspertutvalgets utredning gir et godt kunnskapsgrunnlag for nettopp dette.

Overveldende flertall for å styrke funksjonshemmedes rettigheter

En høringsrunde viser klart flertall for å ta FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) inn i menneskerettsloven.

5. juni gikk Kultur- og likestillingsdepartementets høringsfrist ut for å gi innspill til en ekspertutredning som har vurdert hvordan CRPD skal tas inn i norsk lov. Formålet med konvensjonen er å sikre at funksjonshemmede får oppfylt sine menneskerettigheter på lik linje med andre.

CRPD ble ratifisert av Norge i 2013. Myndighetene er derfor allerede fullt ut bundet av konvensjonen i sin helhet. Spørsmålet utvalget har tatt stilling til er imidlertid om konvensjonen skal inkorporeres – altså tas inn i norsk rett. I dag er ikke CRPD tatt inn i lovverket, i motsetning til for eksempel FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon.

Utvalget har levert en delt innstilling. Utvalgets flertall foreslår å ta konvensjonen inn i menneskerettsloven, noe som vil innebære at den går foran annen lovgivning ved eventuell konflikt mellom CRPD og norsk lov. Mindretallet mener konvensjonen ikke bør inkorporeres, eller eventuelt tas inn i likestillings- og diskrimineringsloven.

Omfattende støtte

NIM har gjort en gjennomgang av alle de innsendte høringsinnspillene. Gjennomgangen viser at det er overveldende støtte i høringsrunden til flertallets forslag. Blant godt over 100 høringsinstanser, støtter omtrent to tredjedeler at konvensjonen tas inn i menneskerettsloven. Dette er ikke medregnet de mange høringsinnspillene fra kommunale og fylkeskommunale råd for personer med funksjonsnedsettelser, privatpersoner og underledd i enkeltorganisasjoner, hvor støtten er nær unison.

Støtten er stor både blant fagmiljøer, sivilt samfunn, kommuner og offentlige organer som har svart på høringen. 19 av de 27 kommunene og fylkeskommunene som har sendt inn høringssvar mener konvensjonen bør inkorporeres. Hovedbegrunnelsen som vektlegges i høringssvarene er signalet dette vil sende om at staten tar funksjonshemmedes menneskerettigheter på alvor.

Flertallets forslag støttes blant annet av NIM, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Barneombudet, Advokatforeningen, Fellesorganisasjonen, Virke, Trondheim kommune, Stavanger kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Statsforvalteren i Rogaland.

Enkelte av høringsinstansene støtter ikke inkorporering eller uttrykker bekymring for hvilke konsekvenser det kan få. Dette gjelder blant annet Regjeringsadvokaten, KS, Oslo kommune og Legeforeningen. Andre aktører har avgitt høringssvar uten å ta direkte stilling til hvorvidt konvensjonen bør inkorporeres.

Avdramatiserer inkorporering

Ekspertutvalget, som ble nedsatt av regjeringen i desember 2022, hadde i oppdrag å utrede konsekvensene av å inkorporere CRPD i norsk lov og hvordan dette bør gjøres. Utvalget har bestått av høyesterettsdommer Hilde Indreberg, professor ved Institutt for offentlig rett ved UiO Kjetil Mujezinović Larsen og tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs. Den endelige utredningen forelå 15. januar 2024.

Utvalget ble nedsatt etter flere år med uenighet om konvensjonen skal tas inn i norsk rett, og i så fall i hvilket lovverk. Saken har møtt stor politisk motstand, blant annet på grunn av frykt for rettsliggjøring, CRPD-komiteens tolkningsstil og mulige konsekvenser for dagens tvangs- og vergemålslovgivning. Flere av motforestillingene er også belyst av utvalgets mindretall.

Flertallet i utvalget konkluderer med at de rettslige konsekvensene av å inkorporere CRPD vil bli begrensede. Dette begrunnes blant annet med at konvensjonen allerede er rettslig bindende for Norge, at mange deler av konvensjonen mangler selvkraft, og at konvensjonen allerede har gjennomslagskraft i norsk rett. Utvalget har gjort en grundig gjennomgang av konvensjonsforpliktelse og deres ivaretakelse i norsk rett, og finner svært få tilfeller av direkte motstrid mellom CRPD og norsk lovgivning.

NIM støtter inkorporering

NIM er blant aktørene som støtter flertallets forslag om å ta konvensjonen inn i menneskerettsloven. Etter vår vurdering bygger flertallets gjennomgang samlet sett på grundige menneskerettslige vurderinger, som gir grunn til å avdramatisere de rettslige konsekvensene av en inkorporering.

NIM mener blant annet at:

Det er prinsipielt uheldig at CRPD i dag er den eneste av FNs diskrimineringskonvensjoner som ikke er tatt inn i norsk lov. Inkorporering vil sende et signal om at funksjonshemmede skal ha de samme rettighetene som alle andre.
Inkorporering vil kunne øke bevisstheten om konvensjonen i offentlige organer. Dette kan i seg selv styrke konvensjonens etterlevelse i praksis, ved at CRPD i større grad trekkes inn i forvaltningspraksis og lovgivningsarbeid.
De rettslige konsekvensene av å inkorporere CRPD vil bli begrensede, også ved inkorporering i menneskerettsloven. Dette er blant annet fordi Norge allerede er bundet av konvensjonens bestemmelser, fordi inkorporering i liten grad vil påkreve lovendringer og fordi mange deler av konvensjonen mangler selvkraft.
Mindretallets bekymringer for at inkorporering vil skape økt rettslig usikkerhet om rekkevidden av rettigheter og statens plikter etter konvensjonen, underbygges etter NIMs vurdering ikke tilstrekkelig empirisk og rettslig i utredningen.
Utredningen gir ikke grunnlag for å anta at inkorporering av konvensjonen vil bidra til rettsliggjøring, i form av maktforskyvning fra folkevalgte organer til domstolene. Rettspraksis etter inkorporering av andre konvensjoner viser at dette ikke har ført til mange saker hvor politiske prioriteringer «overprøves» av domstolene.
CRPD-komiteens tolkningsstil bør ikke være et avgjørende moment for å la være å inkorporere. Komiteens uttalelser er ikke rettslig bindende. I norsk rett avhenger vekten av slike uttalelser av hvor godt de er forankret i konvensjonsteksten. Komiteens uttalelser er ikke alltid det. Myndighetene har rom til å uttrykke sine rettslige syn på konvensjonens rekkevidde, også der de avviker fra komiteens syn.
Det er liten grunn å anta at inkorporering vil begrense myndighetenes handlingsrom i ressursfordelingsspørsmål i særlig grad. Staten har større grad av skjønn i realiseringen av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som det gjerne er knyttet mest bekymring til.

Regjeringen avgjør veien videre

Utredningen er nå til politisk behandling i regjeringen, sammen med de innsendte høringssvarene. Støre-regjeringen har varslet at den har til hensikt å ta konvensjonen inn i lovverket. Når dette eventuelt vil skje og i hvilket lovverk, er enda ikke avklart.

NIM var på innspillsmøte med regjeringen i vår, hvor statssekretær Even Aleksander Hagen tok imot innspill fra ulike aktører på feltet. Vi har også nylig sendt brev for å orientere om våre vurderinger i saken til Stortingets justiskomité, arbeids- og sosialkomité og familie- og kulturkomité. I tillegg deltar vi i den offentlige debatten for å orientere om vårt syn. NIM følger med på saken videre, og oppfordrer myndighetene til å legge frem et lovforslag for Stortinget så snart som mulig om å inkorporere CRPD i menneskerettsloven.

Interessert i å lære mer?

Vil du sette deg nøyere inn i utredningen og NIMs syn i saken? Les mer her:

Utredning om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov

NIM-B-2024-021

Utredning om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov (pdf) 118.70 KB

Til: Stortingets arbeids og sosialkomitéStortingets familie- og kulturkomitéStortingets justiskomité

NIM har sendt brev til Stortingets justiskomité, arbeids- og sosialkomité og familie- og kulturkomité om ekspertutredningen om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov, som nylig har vært på høring. Formålet med brevet er å orientere Stortinget om NIMs mest sentrale rettslige vurderinger i saken.