Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør, og Mina Haugen, rådgiver. Opprinnelig publisert i Altinget 25. november 2023.

Vold mot kvinner fremdeles er en av våre største samfunnsutfordringer. I 2024 har myndighetene en gyllen mulighet til å gjøre noe med det.

Den 25. november er den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Dagen er til for å sette søkelys på et av de mest systematiske og utbredte menneskerettighetsbruddene i verden, nemlig vold mot kvinner og jenter.

Også i Norge er det dessverre fortsatt grunn til å markere dagen.

I mars kom Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) med en ny nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge. Den viser blant annet en dobling i antall kvinner under 29 år som sier de har blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold. Ifølge studien oppgir én av ti kvinner å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra en partner, og at å ha bli utsatt voldtekt og andre seksuelle overgrep stadig er særlig utbredt blant kvinner. Kun et mindretall av de som var utsatt for vold og overgrep anmelder det til politiet, og at mange opplevde at saken ikke ble etterforsket etter anmeldelse.

Vold mot kvinner er ikke bare en utfordring i rettssystemet. Kvinnehelseutvalget, som leverte sin utredning tidligere i år, viser at kjønnsbasert vold også er et kvinnehelseproblem. I utredningen påpeker utvalget at kvinner oftere enn menn utsettes for seksuell vold og vold i nære relasjoner. Kvinners psykiske helseproblemer som følge av volden er også større.

Som om ikke de menneskelige kostnadene var store nok, så har kjønnsbasert vold store samfunnsøkonomiske kostnader. Tidligere i år kom også Menon Economics’ rapport om samfunnskostnadene av vold i nære relasjoner, der det anslås at vold i nære relasjoner utgjorde en samfunnskostnad på 92,7 milliarder kroner i 2021. Av disse milliardene utgjorde 58 prosent kostnader knytt til redusert livskvalitet og helseutfordringer. Produksjons- og effektivitetstap, blant annet redusert deltakelse i arbeidslivet, utgjorde 27 prosent.

Samfunnsproblem og menneskerettighetsproblem

Bildet rapportene danner er ikke hyggelig. De viser et stort samfunnsproblem, så vel som et menneskerettighetsproblem. Norge er forpliktet etter Kvinnekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner.

Tidligere i år ble Norge hørt i FNs kvinnekomité, som overvåkeretterlevelsen av kvinners Kvinnekonvensjonen. I høringen kritiserte komiteen myndighetenes innsats mot vold mot kvinner. Det er heller ikke lenge siden Norge fikk tilsvarende kritikk fra Europarådet for etterlevelsen av Istanbulkonvensjonen, som forplikter myndighetene til å forebygge og bekjempe både vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Alvorlig kritikk har også kommet her hjemme ifra, fra Partnerdrapsutvalget og Riksrevisjonen. Samlet danner dette et bilde av vedvarende svakheter i etterlevelsen av plikten staten har til å forebygge og bekjempe kjønnsbasert vold.

Et kunnskapsbasert voldsoppgjør

Bildet er likevel ikke bare dystert. Både forskningen og systemkritikken vi har fått gir oss innsikt om både art, omfang og årsaker til kjønnsbasert vold, som er nødvendig for å iverksette tiltak mot den. Og i året som kommer har myndighetene en gyllen mulighet til å sette kunnskapen ut i livet.

Regjeringen har varslet en ny opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner og vold mot barn. Tidligere i år satte regjeringen også ned et eget voldtektsutvalg, som skal utrede hvordan man kan styrke arbeidet med å forebygge og bekjempe voldtekt, og å bidra til av utsatte får et tilpasset og helhetlig tilbud om bistand og oppfølging. Regjeringen skal også følge opp Straffelovrådets utredning om den strafferettslige reguleringen av seksuallovbrudd.

På nyåret skal også krisesenterloven, som regulerer et av de viktigste hjelpetiltakene vi har for voldsutsatte, revideres. Dette har også sider til menneskerettighetene, ettersom myndighetene etter Istanbulkonvensjonen har en plikt til å sikre at det finnes et tilstrekkelig antall formålstjenlige og tilgjengelige krisesentre. Lovutvalget om negativ sosial kontroll skal også levere sin utredning om de juridiske problemstillingene i saker om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold.

Etter menneskerettighetene har myndighetene en plikt til å føre en kunnskapsbasert politikk for å forebygge og avverge vold mot kvinner. De siste årene har gitt oss kunnskapen. La 2024 bli året som gir oss politikken- og gjennomføringen.