Årsmelding til behandling i Sametinget

Sametinget behandlet fredag 2. juni NIMs årsmelding for 2016.

– Nasjonal institusjon ønsker at vår årsmelding med anbefalinger bidrar til mer oppmerksomhet og debatt om menneskerettslige utfordringer i Norge. Sametingets behandling av vår årsmelding er i så måte viktig for at Nasjonal institusjons arbeid med fremme av menneskerettighetene blir gjort kjent også i samiske samfunn, og at vi oppfyller vårt mandat innenfor urfolks-og minoritetsrettsområdet, sier direktør Petter Wille.

Han merker seg at Sametinget under sin behandling av årsmeldingen viste til flere aktuelle saker hvor statens menneskerettslige forpliktelser bør vurderes.

– For oss i Nasjonal institusjon er det viktig at Sametinget aktivt er med på å fremme menneskerettigheter og vi ser at dialog med Sametinget vil gi oss viktige innspill til vårt videre arbeid, sier Wille.

Styremedlem Gro Dikkanen og fagdirektør Laila Susanne Vars fulgte behandlingen av Nasjonal institusjons årsmelding i Karasjok. Vars holdt også et foredrag for Sametingets oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomite tirsdag 30.mai, der hun presenterte årsmeldingens hovedtrekk og NIMs mandat og virksomhet. På bakgrunn av denne presentasjonen oppfordret Sametinget Nasjonal institusjon til å fortsette sitt arbeid for å gjøre virksomheten mer kjent i samiske samfunn.

Under behandlingen av årsmeldingen på Sametinget kom det også frem at Sametinget ber Nasjonal institusjon gjøre nødvendige grep for å sikre at urfolks menneskerettigheter får den nødvendige prioritet i det faglige arbeidet og at anbefalingene som fremkommer i Nasjonal institusjons årsmelding blir fulgt opp gjennom en videre dialog mellom Stortinget, regjeringen og Sametinget.

Dokumentene fra Sametingets behandling kan du lese her. På våre nettsider finner du også årsmeldingen og de aktuelle temarapportene.

Innspill til Norges 23./24. rapport til FNs rasediskrimineringskomité (CERD)

NIM-IR-2017-003
Innspill - FNs rasediskrimineringskomite (pdf) 420.18 KB

De problemstillinger som tas opp er: NIM; begrepene etnisitet eller rase i diskrimineringsloven; hatkriminalitet og hatefulle ytringer; urfolk; nasjonale minoriteter; omsorg for enslige mindreårige asylsøkere; eldre og deres menneskerettighetssituasjon; utredningsinstruksen.

Du finner vårt brev ved å følge lenken øverst i artikkelen.

Les mer om temaet her: NIMs temasider om diskriminering og sårbare grupper, NIMs temasider om nasjonale minoriteter, NIMs temasider om urfolk, NIMs temasider om ytring og forsamling

Ja, vi elsker Grunnloven

Hvor mye tenker du på Grunnloven utenom 17. mai? Domstolene ser ut til å tenke stadig mer på den, noe ikke alle er like fornøyde med. Vår fagdirektør Anine Kierulf skriver om temaet.

Nå har vi elsket dette landet igjen. Og Wergeland og ytringsfriheten. Og bursdagsbarnet, da, Grunnloven. Den er jo ellers litt perifer.

Til dens 200-årsjubileum i 2014 skjedde det en del. Ikke bare snakket vi om Grunnloven også utenom 17. mai, våre folkevalgte gav den en real oppussing: Den fikk oppdatert språk, på nynorsk og bokmål.

Og den fikk sin egen «Bill of Rights»: Sentrale menneskerettigheter som inntil da bare hadde stått i menneskerettskonvensjoner, ble grunnlovsfestet. For å «styrke menneskerettighetene i norsk rett», som Stortinget sa.

Etter 2014 ble det stillere. Igjen ble Grunnloven «noe for juristene», kunne man tenke. Sannheten er at heller ikke juristene holdt noe særlig på med Grunnloven før 2014. Men det gjør de nå. Antall ganger Grunnloven er nevnt av Høyesterett har økt betraktelig: I 2000-2010 ble den brukt i 5-6 saker årlig, i 2016 i 20. 

Enkelte hevder dette viser at Høyesterett er blitt mer «aktivistisk». Da mener de at Høyesterett driver med politikk istedenfor juss. Grunnloven setter grenser for hvilken politikk som lovlig kan utøves. Så når Høyesterett tolker Grunnloven annerledes enn politikerne, begrenser Høyesterett det politiske handlingsrom. Med juss, men med juss som oppfattes som politikk – i alle fall når man er uenig i resultatene.

Som professor Hege Skjeie dokumenterte i en studie fra 2011, er det et påfallende skifte i innstillingen til politikkbegrensende rettigheter når politikere går fra opposisjon til posisjon: Grensene for maktutøvelse er langt mindre populære hos dem som har makten. 

«Aktivistiske dommer» er avgjørelser man selv ikke liker. Avgjørelser man liker får ikke sånne merkelapper, selv når de avgjør spørsmål med politiske virkninger. SV og Arbeiderpartiet vedtok tilbakevirkende rederiskatt. Da Høyesterett i 2010 overprøvde skatten som grunnlovsstridig, mente disse partiene at Høyesterett opptrådte politisk. Høyre og FrP syntes dommen var god juss. Da Høyesterett i Maria-saken brukte Grunnloven til å la en kenyansk mor få oppholdstillatelse i Norge, var det høyrestemmer som mente Høyesterett opptrådte aktivistisk.

Selv om Grunnloven nå brukes mer, overprøves imidlertid ikke politikerne mer. Antall saker der Høyesterett årlig bruker Grunnloven slik, har vært omtrent stabilt fra år 2000 – også etter 2014. Og hvor «aktivistiske» er domstolene egentlig, hvis grunnen til at de nå bruker Grunnloven mer er at de endelig lytter til Stortingets ønske om at Grunnloven skal brukes mer?

Det var ikke bare fordi Grunnloven var gammel at den ikke ble brukt noe særlig før 2014. Wergelands hjertebarn, § 100 om ytringsfriheten, fikk en oppussing i 2004. Men heller ikke denne nye bestemmelsen, som skulle «bringe ytringsfrihetsbeskyttelsen hjem», slik man i Stortinget håpet, ble brukt. Isteden fortsatte man å bruke konvensjonene.

Hverken formelt eller praktisk står § 100 i noen annen stilling etter 2014; den er som i 2004. Men for noen uker siden ble den plutselig brukt, og det til å løse et spørsmål som har vært uavklart i tiår. Det har vært planlagt løst politisk, men er ikke blitt det. Nå ble det isteden besvart av Borgarting lagmannsrett, ved hjelp av Grunnloven § 100.

Spørsmålet var om pressen har ankerett når dørene til en rettssak lukkes. Rettssaker er i utgangspunktet åpne. Pressen er vårt hørerør inn i den tredje statsmakt, og vår representant for å sikre åpenhet. Dermed kunne man tenke at pressen burde ha mulighet til på våre vegne å påklage beslutninger om å fravike offentlighetsprinsippet. Et prinsipp som i 2004 ble tydeliggjort i Grunnloven § 100. Som taler for å gi pressen ankeadgang, uten at politikerne har gjort noe med det. Borgarting gjorde noe med det.

Kjennelsen kommer neppe til å bli omtalt som aktivistisk. Saker de fleste politikere er enige i blir sjelden det. Den kommer neppe til å bli omtalt noe særlig overhode, man får ikke valgkamppoeng av å forklare at en domstol nå har gjort det politikerne selv burde gjort tidligere.

Men Wergeland hadde nok jublet.

 

Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 20. mai 2017.

Menneskerettslige utfordringer ved tvangsretur av barn

Når barnefamilier tvangsreturneres, må myndighetene ta sterkere hensyn til den samlede effekten av inngrep overfor barna, mener NIM.

NOAS og Redd Barna presenterte i dag en rapport om barns opplevelse av tvangsinternering.

– Det gjenstår fortsatt menneskerettslige utfordringer, selv om et nytt lovforslag styrker rettsikkerheten til barna, sier Adele Matheson Mestad, nestleder ved Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM).

Siden 2013 har 794 barn blitt internert på Trandum, og organisasjonene har dybdeintervjuet 12 av disse barna. Intervjuene viser at barna sliter med søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, frykt for politiet og endret atferd.

– Om vi skal være helt ærlige, forteller rapporten om forhold som vi egentlig ikke ønsker å vite om. Vi ønsker ikke å kjenne på hvordan disse barnas redsel og reaksjoner er de samme som våre egne barn ville hatt, sier Mestad.

Rapporten kritiserer ikke tvangsretur som prinsipp, men måten tvangsretur utføres på i praksis. I rapporten kommer det blant annet frem at barn har opplevd å bli vekket midt på natten av at politiet låser seg inn i leiligheten deres med nøkkel i stedet for å banke på, og at barn var til stede mens foreldrene deres ble kroppsvisitert. Tre av fire enslige mødre forteller at barna så på mens de satt nakne på huk over et speil.

– Ved siden av det rent følelsesmessige, gir rapporten oss også konkret informasjon fra det som før har vært en svart boks, av den enkle grunn at familier som er tvangsreturnert normalt ikke lar høre fra seg etterpå. Deres stemmer finnes simpelthen ikke i det offentlige ordskiftet. Rapporten synligjør de konkrete konsekvensene av valgene politikerne har tatt, sier Mestad.

Til høsten skal Stortinget behandle et lovforslag om endringer i utlendingslovens bruk av tvangsmidler. Til tross for at det ikke finnes noe absolutt menneskerettslig forbud mot internering av barn, inneholder lovforslaget fremdeles menneskerettslige utfordringer. I sin høringsuttalelse fremhever NIM fremhever at barnets interesser må løftes bedre frem.

– Tvangsretur består av en rekke inngripende tiltak: Som å la være å ringe på døren og i stedet låse seg inn i en families hjem for år pågripe dem for fengsling før klokken seks om morgenen, å overvåke påkleding og dobesøk og inndra mobiltelefoner, å utøve fysisk makt overfor barn og voksne foran barn. Dette kan til sammen være for inngripende, selv om enkeltinngrepene hver for seg kan være akseptable, sier Mestad, og understreker at lovforslaget må vurdere den samlede effekten av disse påkjenningene, noe NOAS og Redd Barna tydelig griper tak i med sin rapport.

De påpeker også hvor stor forskjell den enkelte politimann, dommer eller barnevernskonsulent kan gjøre.

– Rapporten viser hvor viktig det er for barna hvordan politiet snakker, om stemmene er milde eller strenge. Om de tar barnas sorg på alvor eller feier den under teppet og sier at alt skal gå bra. Om de lytter til en tidligere voldtekstsutsatt kvinne som opplever alvorlig retraumatisering når hun blir bedt om å kle av seg. Rapporten tegner dette menneskelige bildet med stor tydelighet, og synligjør det menneskelige menneskerettsansvaret, sier Mestad.

 

Muntlig høring om sannhetskommisjon

Muntlig innspill sannhetskommisjon (pdf) 311.34 KB

Sannhetskommisjoner er i flere land brukt for å kartlegge og granske spørsmål om brudd på menneskerettigheter eller andre overgrep. Slike kommisjoner er en av pilarene i såkalt overgangsrettferdighet (transitional justice) for å håndtere tidligere tiders systematiske og grove menneskerettighetsbrudd og/eller brudd på folkeretten.

Sannhetskommisjoner er i flere land brukt for å kartlegge og granske spørsmål om brudd på menneskerettigheter eller andre overgrep. Slike kommisjoner er en av pilarene i såkalt overgangsrettferdighet (transitional justice) for å håndtere tidligere tiders systematiske og grove menneskerettighetsbrudd og/eller brudd på folkeretten.

Permanent forum: Tok opp vold i nære relasjoner

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter deltok i slutten av april på FNs permanente forum for urfolks-saker i New York. Direktør Petter Wille presenterte NIM og vårt arbeid med samers menneskerettigheter, og ba spesielt forumet følge opp urfolks-kvinners situasjon når det gjelder vold i nære relasjoner. 

FNs permanente forum for urfolkssaker (United Nations permanent forum for indigenous issues) samler representanter fra stater og urfolksorganisasjoner for å diskutere saker som angår urfolk. Forumet, som er det 16. i rekken, arrangeres hvert år i New York og vil være et av de internasjonale foraene der Nasjonal institusjon vil prioritere å delta. Blant viktige temaer i år var 10-årsjubileet for urfolkserklæringen og implementeringen av denne blant medlemsstatene, samt urfolks deltakelse i FN-systemet.

Nasjonale institusjoner fra blant annet Danmark, New Zealand, Australia, Kenya og en rekke asiatiske land var tilstede på forumet for å informere om sitt arbeid med urfolks menneskerettigheter og hvordan institusjonene kan være til nytte for andre FN-organer enn menneskerettighetsorganene. Et felles tema for institusjonene var deres egen status og rolle i tilknytning til FNs permanente forum for urfolkssaker.

– Rapporter indikerer at en større andel samiske kvinner og jenter opplever vold i nære relasjoner enn norske kvinner, og at terskelen til å søke hjelp hos det offentlige er høyere blant samiske kvinner enn blant norske kvinner, sa direktør Petter Wille til Permanent forum. FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter Victoria Tauli Corpuz har gjort en global studie av situasjonen for urfolkskvinner og jenter, og la høsten 2015 fram en egen rapport der konklusjonen er at urfolkskvinner og -jenter er spesielt utsatt for vold og en rekke andre brudd på menneskerettighetene. I Norge gjelder dette samiske kvinner. Nasjonal institusjon har registrert at informasjon om vold i nære relasjoner i samiske samfunn er sprikende. Noen rapporterer om svært høye tall, men samtidig pekes det på at det mangler forskning og dokumentasjon. Det er altså behov for å sette av ressurser til et grundigere arbeid på området.

– Jeg håper at Permanent forum vil fortsette å ha denne problemstillingen høyt på agendaen, uttalte Wille. I 2015 lanserte Saminor en forskningsrapport som rapporterte at opptil 49 % av samiske kvinner har vært utsatt for vold. Sametinget i Norge har gjennom lengre tid arbeidet systematisk med bekjempelse av vold i nære relasjoner.

NIM ved direktør Petter Wille tok opp vold i nære relasjoner i samiske samfunn i sitt innlegg til FN`s permanente forum for urfolk.
(Foto: Ante Bals)

Nylig presenterte Sametinget og Justisdepartementet en forskningsbasert rapport om temaet: «Om du tør spørre, tør folk svare». Rapporten gir et innblikk i hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn. Rapporten peker på at det mangler forskning og dokumentasjon på området. Det vil være viktig å få frem dokumentasjon på hvilke type henvendelser hjelpeapparatet mottar, og om antall henvendelser reflekterer det omfanget av vold som eksisterer. Samtidig må det avdekkes om det er slik at det er en systematisk underrapportering fra samiske områder til for eksempel Likestillings- og diskrimineringsombudet, og hva årsakene til dette i så fall kan være.

Årsmeldingen vår for 2016 og vår temarapport om sjøsamenes rett til fiske finner du her.

For mer info om FNs permanent forum for urfolkssaker, trykk her.

Muntlig høring om Statens pensjonsfond utland

Muntlig uttalelse til høring av SPU (02.05.2017) (pdf) 356.65 KB

Forslaget Stortinget skal drøfte er hvorvidt det bør stå en eksplisitt henvisning i retningslinjene for SPU, til ILO konvensjon 169 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som grunnlag for SPUs etiske retningslinjer for investeringer. I gjeldende retningslinjer står det at et selskap kan utelukkes der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker eller […]

Forslaget Stortinget skal drøfte er hvorvidt det bør stå en eksplisitt henvisning i retningslinjene for SPU, til ILO konvensjon 169 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som grunnlag for SPUs etiske retningslinjer for investeringer. I gjeldende retningslinjer står det at et selskap kan utelukkes der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker eller er ansvarlig for grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene.

Ingen erstatning for kostnader til forsvarer utover offentlig salærsats

Nylig tok Høyesterett stilling til om det var grunnlag for å kreve erstatning for advokatutgifter utover offentlig salærsats. Høyesterett slår fast at straffeprosessloven ikke gir grunnlag for å kreve erstatning for kostnader utover offentlig salærsats.

Ved kjennelse 7. april i år tok Høyesterett stilling til om det var grunnlag for å kreve erstatning for advokatutgifter utover offentlig salærsats hvor det var behov for særlig juridisk ekspertise, som var privat engasjert (HR-2017-753-A). Retten til rettferdig rettergang følger av Grunnloven § 95 og menneskerettsloven § 2, jf. EMK art. 6 og SP art. 14. Ett element i kravet til rettferdig rettergang er at enhver som er tiltalt i en straffesak har rett til å la seg bistå av forsvarer. I norsk rett er det klare utgangspunktet at den straffeforfulgte får oppnevnt forsvarer på statens regning. Hvis man velger å engasjere og betale for forsvarer selv, kan man få dekket kostnadene ved dette, men bare opp til offentlig salærsats, som i dag er kr 1 020,- per time.

Høyesterett slår fast at straffeprosessloven § 438 ikke gir grunnlag for å kreve erstatning for kostnader til forsvarerbistand utover offentlig salærsats. Deretter vurderer Høyesterett om denne rettstilstanden er forenelig med EMK art. 6 og SP art. 14, herunder om konvensjonsbestemmelsene kan gi grunnlag for å kreve erstatning basert på en høyere timepris enn den offentlige salærsatsen. Det er verdt å merke seg at Høyesterett ikke viser til retten til rettferdig rettergang i Grunnloven § 95.

I vurderingen viser Høyesterett til at det avgjørende etter EMK art. 6 er om den straffeforfulgte faktisk fikk en rettferdig rettergang, ikke på hvilken måte det ble oppnådd. Det var uomtvistet at de som hadde vært tiltalt i saken, og som nå var frifunnet, hadde fått en rettferdig rettergang. Det var videre på det rene at de selv hadde vært i stand til å skaffe seg et effektivt forsvar, herunder advokater med særlig skatte- og selskapsrettslig ekspertise.

I EMK art. 6, nr. 3, bokstav c, fremgår det at den som ikke har «sufficient means to pay for legal assistance» skal gis fri juridisk bistand av staten såfremt «the interests of justice so require». Allerede ordlyden i konvensjonen tilsier at staten ikke plikter å tilby fri juridisk bistand dersom den straffeforfulgte selv er i stand til å betale for det. Den samme forståelsen er lagt til grunn av EMD, blant annet i Shimdzu og Berllaque mot Storbritannia, som Høyesterett viser til. I avgjørelsen fra EMD heter det:

That Article guarantees free legal assistance to those without sufficient means to pay for it. The inclusion of that guarantee in Article 6 must imply that a trial will not be unfair simply because a State requires those with sufficient means to pay for their own representation.

Blant annet fra dette utleder Høyesterett at EMK art. 6 ikke gir krav på dekning av utgifter vedkommende faktisk har hatt til nødvendig forsvar, selv om utgiftene overstiger en beregning basert på offentlig salærsats. Uten at det fremgår eksplisitt i begrunnelsen oppfatter vi at det er et forutsatt premiss at de tiltalte var i stand til å betale differansen mellom offentlig salærsats og advokatenes private salær, og at de på denne måten selv var i stand til å skaffe seg et effektivt forsvar. Høyesterett viser videre til at det ikke er grunnlag for å utlede noe annet fra SP art. 14. Med dette avklarer Høyesterett at det ikke er adgang til å kreve erstatning for advokatutgifter utover offentlig salærsats, såfremt rettergangen har vært rettferdig.

Avgjørelsen avklarer likevel ikke det tilgrensende spørsmålet om staten etter omstendighetene kan ha plikt til å bekoste juridisk bistand som er dyrere per time enn offentlig salærsats, dersom det er nødvendig for å sikre et effektiv forsvar og en rettferdig rettergang. Forutsetningen må i så fall være at den straffeforfulgte selv er økonomisk forhindret fra å skaffe seg slik juridisk bistand.

Kjennelsen har også en side mot Straffeprosesslovutvalgets forslag til ny straffeprosesslov i NOU 2016: 24. Utvalget foreslår i § 44-1, andre ledd, at utgifter til forsvarer kan erstattes utover offentlig salærsats dersom «utgiftene har vært nødvendige på grunn av sakens art.». I lys av kjennelsen og EMDs praksis, er dette neppe nødvendig for å ivareta retten til rettferdig rettergang etter EMK art. 6 og SP art. 14. Utvalgets forslag bygger på hensynet til å oppnå likevekt mellom tiltalte og påtalemyndighet, særlig i spesielt kompliserte straffesaker. En idé som utspringer fra Høyesteretts avgjørelse er at det samme grunnhensynet kanskje kan ivaretas mer treffsikkert dersom forslaget suppleres med et krav om økonomisk behovsprøving. Statens menneskerettslige ansvar begrenser seg til straffeforfulgte som ikke selv kan skaffe seg et effektivt forsvar.

Tilknytningskrav for familieinnvandring

NIM-H-2017-022
Høringsuttalelse - endringer i utlendingsforskriften- tilknytningskrav ved familieinnvandring (pdf) 559.16 KB

NIM ser at asyl og migrasjon er et komplekst område hvor kryssende hensyn gjør seg gjeldende. Forslaget til endringer i utlendingsforskriften om presisering av tilknytningskravet berører imidlertid noen sentrale menneskerettslige problemstillinger. I denne høringsuttalelsen vil vi peke på enkelte aspekter ved forslaget som det ut fra et menneskerettslig perspektiv kan være grunn til å være oppmerksom på i det videre […]

NIM ser at asyl og migrasjon er et komplekst område hvor kryssende hensyn gjør seg gjeldende. Forslaget til endringer i utlendingsforskriften om presisering av tilknytningskravet berører imidlertid noen sentrale menneskerettslige problemstillinger. I denne høringsuttalelsen vil vi peke på enkelte aspekter ved forslaget som det ut fra et menneskerettslig perspektiv kan være grunn til å være oppmerksom på i det videre arbeidet.

NIMs årlige rapport til Stortinget for 2016

DOK6-2016-2017
Årsmelding 2016 - Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (pdf) 2.92 MB

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheters årsmelding for 2016 ble overlevert Stortinget 28. mars. Sammen med årsmeldingen har vi i 2016 gitt ut tre temarapporter. Les temarapportene her: Temarapport 2016 – Omsorg for enslige mindreårige asylsøkere Temarapport 2016 – Sjøsamenes rett til sjøfiske Temarapport 2016 – Grunnloven § 102: Hva må ikke finne sted unntatt i hvilke tilfeller?

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheters årsmelding for 2016 ble overlevert Stortinget 28. mars.

Sammen med årsmeldingen har vi i 2016 gitt ut tre temarapporter. Les temarapportene her:

Temarapport 2016 – Omsorg for enslige mindreårige asylsøkere

Temarapport 2016 – Sjøsamenes rett til sjøfiske

Temarapport 2016 – Grunnloven § 102: Hva må ikke finne sted unntatt i hvilke tilfeller?