Side 10 – Norges institusjon for menneskerettigheter

NOU 2023:24 Med barnet hele vegen – Barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit

NIM-H-2024-004

Høringssvar NIM NOU 202324 Barnevernsinstitusjonsutvalget (pdf) 230.87 KB

NIM mener utvalget har levert en grundig utredning om store deler av institusjonsbarnevernsfeltet. Utredningen ivaretar barns rett til medvirkning på en god måte. Utvalget redegjør godt for og drøfter mange sentrale menneskerettigheter, samtidig som andre deler av utredningen klart har en side til menneskerettighetene uten at de i særlig grad trekkes inn. NIM har videre enkelte kommentarer knyttet til temaene helsehjelp for barn som bruker rusmidler og utvalgets vurdering av utfordringene knyttet til tverrfaglig helsekartlegging av barn.

NOU 2023: 20 «Tegnspråk for livet. Forslag til en helhetlig politikk for norsk tegnspråk»

NIM-H-2024-003

Høyringssvar NIM - NOU 2023 20 «Tegnspråk for livet. Forslag til en helhetlig politikk for norsk tegnspråk» (pdf) 219.65 KB

Til: Kultur- og likestillingsdepartementet

NIM meiner at utgreiinga gir departementet eit godt grunnlag for vidare arbeid med å styrke realiseringa av rettane til teiknspråkbrukarar, etter både CRPD og andre menneskerettskonvensjonar. NIM meiner det er viktig at departementet har ei menneskerettsleg tilnærming til oppfølginga av utvalet sine forslag, og at det vert sett i verk tiltak for å sikre at kommunane er tilstrekkeleg rusta til å ivareta det menneskerettslege ansvar dei har overfor teiknspråkbrukarar.

– Historisk milepæl for funksjonshemmede i Norge

I dag foreslo et ekspertutvalg å ta FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) inn i menneskerettsloven. – Dette er en gledens dag, sier direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).

Utvalget, som har bestått av tre jurister, ble nedsatt av regjeringen desember 2022. Et flertall i utvalget anbefaler å ta CRPD inn i menneskerettsloven. Dette vil innebære at den får forrang i norsk rett. Hvis det er en konflikt mellom CRPD og norsk lov, vil menneskerettskonvensjonen dermed gå foran.

– Dette er en historisk milepæl for realiseringen av funksjonshemmedes rettigheter i Norge. Funksjonshemmede møter i dag på diskriminering på alle samfunnets områder. Å ta konvensjonen inn i menneskerettsloven vil sende et viktig signal om at den norske staten tar funksjonshemmedes menneskerettigheter på alvor. Det vil også kunne øke kunnskapen om konvensjonen og styrke gjennomføringen av den. Det er på tide, sier NIMs direktør Adele Matheson Mestad.

Norge er allerede folkerettslig fullt bundet av konvensjonen. Over lengre tid har det imidlertid vært uenighet om konvensjonen i tillegg skal gjøres til en del av norsk lov direkte, og i så fall hvordan. Andre diskrimineringskonvensjoner, som Barnekonvensjonen og Kvinnekonvensjonen, er allerede tatt inn i menneskerettsloven med forrang i norsk rett.

– Å gjennomføre konvensjonen med forrang på linje med de øvrige konvensjonene, har vært et samlet krav fra funksjonshemmedes organisasjoner over lang tid. NIM har fått tydelige tilbakemeldinger fra organisasjonene om at manglende inkorporering i menneskerettsloven i seg selv oppleves diskriminerende, sier Mestad.

Vil få praktiske konsekvenser

En innlemming av CRPD i menneskerettsloven vil kunne få konkrete konsekvenser for funksjonshemmede i Norge. Et eksempel er utstedelse av pass. NRK skrev i forrige uke om en gutt som ble nektet pass med grunnlag i passlova § 5. Bestemmelsen sier at pass kan nektes utstedt dersom søkeren er «alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet og ikke vil være i stand til å ta vare på seg selv i utlandet».

Utvalget konkluderer med at denne bestemmelsen er i strid med CRPD. I dag er det sånn at hvis det er konflikt mellom reglene i CRPD og norsk lov, vil norsk lov i utgangspunktet gå foran. Men hvis konvensjonen hadde vært inkorporert i menneskerettsloven, ville konvensjonsrettighetene gått foran.

– Denne bestemmelsen i passloven er en diskriminerende bestemmelse, som er et direkte brudd på funksjonshemmedes menneskerettigheter. Saken illustrerer godt hvorfor det er viktig å ta CRPD inn i menneskerettsloven, sier Mestad.

– En grundig utredning

Det har over lengre tid vært motstand mot å ta CRPD inn i norsk lov. Det dreier seg blant annet om frykt for rettsliggjøring og usikkerhet om konvensjonens innhold når det gjelder bruk av tvang og vergemål. For å vurdere dette, utga NIM derfor i 2022 rapporten «Inkorporering av CRPD i norsk rett». I rapporten diskuteres disse motforestillingene, men NIM konkluderer med at argumentene for inkorporering likevel er vesentlig mer tungtveiende. Utvalgets flertall ser ut til å stor grad være enig med NIMs vurderinger.

– Dette er en veldig grundig utredning fra et utvalg som ser ut til å ha en balansert tilnærming til veldig krevende juridiske spørsmål. Motforestillingene mot inkorporering med forrang, godt belyst av det dissenterende utvalgsmedlemmet, er godt kjent og grundig drøftet av utvalget. Dette styrker konklusjonene til flertallet, sier Mestad.

Mestad trekker også frem at disse motargumentene var tydelig fremme i prosessene rundt inkorporering av både barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen. Hun mener historien har vist at det i virkeligheten ikke var så mye å bekymre seg for.

– Inkorporeringen av disse konvensjonene førte ikke til økt rettsliggjøring eller utilbørlig innsnevring av det politiske handlingsrommet, slik noen fryktet. Norske domstoler har generelt vist at de godt evner å balansere forholdet mellom jus og politikk på rettighetsområdet, sier Mestad.

Nå skal saken opp til politisk behandling i regjeringen. NIM håper at regjeringen vil følge opp så snart som mulig, og følger flertallets innstilling.

Myndighetene vil kunne ha en plikt til å tilby husly til bostedsløse i kulden

Den siste tiden har det vært fokus på bostedsløses menneskerettigheter i lys av manglende overnattingstilbud for bostedsløse i sprengkulden.

Etter menneskerettighetene har bostedsløse en rett til akuttovernatting blant annet i tilfeller der det er fare for liv og helse, slik som ved svært lave temperaturer utendørs. Myndighetene skal sikre menneskerettighetene til alle personer som befinner seg på statens territorium. Menneskerettighetene gjelder altså uavhengig av oppholdsstatus.

Rett til akuttovernatting reiser mange vanskelige spørsmål. I norsk sammenheng blir menneskerettighetene utfordret ved behov for overnatting for personer som ifølge sosialtjenesteloven ikke har bopel i Norge, herunder personer som har ulovlig opphold. For å forebygge risikoen for menneskerettighetskrenkelser, bør rettighetene klargjøres og fremgå tydelig av sosialtjenesteloven. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har bestilt en juridisk utredning fra et advokatfirma om blant annet hvilke implikasjoner menneskerettighetene har for utenlandske statsborgeres rett til å motta sosiale tjenester i Norge.

Kommunene har allerede i dag et ansvar for å oppfylle retten til husly. Etter sosialtjenesteloven § 27 er kommunen forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv. For å få individuelle tjenester, slik som midlertidig botilbud, etter sosialtjenesteloven, er det som hovedregel et inngangsvilkår at personen har statsborgerskap eller bopel i Norge.¹ Det heter likevel i et rundskriv fra NAV at dette inngangsvilkåret ikke gjelder hvis det følger noe annet av en internasjonal konvensjon eller avtale.² Videre heter det at «[k]ommunen har en hjelpeplikt overfor personer i en nødssituasjon, også utover den lov- og forskriftsregulerte plikten til å yte hjelp».

Den europeiske menneskerettsdomstolen har uttalt at staten vil kunne ha en plikt til å tilby husly til særlig sårbare individer («particularly vulnerable individuals») i eksepsjonelle tilfeller («exceptional cases»).³ NIM antar at lave temperaturer som utgjør fare for liv og helse, kan være et slikt særlig tilfelle. Vernet mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3 og retten til liv etter artikkel 2 kan også etter forholdene gi en rett til husly i nødstilfeller.

Spørsmålet er hva slags plikter myndighetene har i tilfeller som ikke kvalifiserer som rene nødstilfeller. Den reviderte europeiske sosialpakt artikkel 13 og 31 gir rett til sosial og medisinsk hjelp og rett til husly hvis personen ikke kan skaffe det selv. Denne konvensjonen gjelder imidlertid bare personer fra stater som er part til Den reviderte europeiske sosialpakt, og som er lovlig bosatt («legally resident») eller arbeider regelmessig i Norge. NIM antar at en EØS-migrant etter en konkret vurdering vil kunne oppfylle disse kravene etter ganske kort tid i Norge. Sosialtjenestelovens krav om statsborgerskap eller bopel kan synes å legge terskelen høyere enn det Den reviderte europeiske sosialpakt forutsetter.

Les mer om bostedsløses rettigheter

Tilsynsrådet mener dagens praksis på Trandum utlendingsinternat er i strid med EMK

Tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternering kommer i sin årsmelding for 2023 med sterk kritikk av dagens praksis ved Trandum utlendingsinternat, særlig rutinemessig innlåsing og hyppige kroppsvisitasjoner, som rådet hevder er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Ulovlig rutinemessige innlåsingen av internerte

Tilsynsrådet peker på, som i tidligere årsmeldinger, at internerte rutinemessig låses inn hver dag, en praksis som er ulovlig.

En slik innlåsing er et inngrep i den personlige frihet og i retten til privatliv, og krever derfor en tilstrekkelig klar hjemmel. Tilsynsrådet mener norsk lov i dag bare åpner for innlåsing etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, og at det derfor ikke foreligger hjemmel for rutinemessig innlåsing.

Tilsynsrådet konkluderer derfor med at den rutinemessige innlåsingen må opphøre, og anbefaler en endring av praksis og klargjøring av regelverket for å få frem at det kreves en konkret og individuell vurdering.

Kroppsvisitasjoner i strid med EMK artikkel 8

Det gjennomføres et stort antall kroppsvisitasjoner ved Trandum. Som Tilsynsrådet påpeker utgjør dette et inngrep i retten til privatliv, og kan bare forsvares dersom det foreligger lovhjemmel og et legitimt formål som ikke kan oppnås ved andre mindre inngripende tiltak.

Siden det er mulig å ivareta de samme sikkerhetshensynene ved hjelp kroppsskannere, er ikke ikke dette inngrepet nødvendig.

Av samme årsak kan kroppsvisitasjoner vanskelig forenes med forbudet mot umenneskelig behandling ifølge Tilsynsrådet. De konkluderer derfor med at dagens gjennomføring av kroppsvisitasjoner er ulovlig, og anbefaler at det anskaffes kroppsskannere.

Interneringen har et for fengselslignende preg

Tilsynsrådet uttrykker også bekymring over at Trandum på generelt grunnlag har et for fengselslignende preg, noe som ikke passer med formålet siden personene ikke er der for straff, men for at myndighetene skal vite hvor de er. Rådet anbefaler bla. mer sivil kledning for de ansatte og at de internerte ikke skal omtales som «innsatte». De stiller også spørsmål ved om de strenge begrensningene for kommunikasjon med omverdenen kan være i strid med EMK artikkel 8 og 10.

Tilsynsrådet mener riktignok at det overordnet sett er positivt at driften skal overføres fra Politiet til Kriminalomsorgen, fordi sistnevnte har bedre forutsetninger for å implementere praksisjusteringene som er nødvendige.

NIMs arbeid med Trandum

NIM har også tidligere omtalt forholdene ved Trandum utlendingsinternat, blant annet i årsmeldingene for 2021 og 2022. Departementet har varslet forskriftsendringer, og sa sist i 2023 at det skulle komme i løpet av året, men det har latt vente på seg.

Det Tilsynsrådet avdekker er veldig alvorlig og kan ikke fortsette. Mye av dette er påpekt tidligere og har blitt kritisert av blant annet NIM og Sivilombudet, og selv om prosesser er satt i gang for å gjøre forbedringer ser vi at forholdene fortsatt er uholdbare og i strid med grunnleggende menneskerettslige forpliktelser. Det haster å forbedre forholdene for de internerte på Trandum.

NIM om Trandum utlendingsinternat i årsmeldingen for 2022 kan du lese her.

NIM om Trandum utlendingsinternat i årsmeldingen for 2021 kan du lese her.

Innspill til representantforslag 39 S (2023–2024)

NIM-H-2024-002

Innspill til representantforslag 39 S (2023-2024) (pdf) 250.54 KB

Til: Stortingets kommunal og forvaltningskomité

NIM har avgitt skriftlig innspill til Kommunal- og forvaltningskomiteens behandling av representantforslag om en tiltakspakke for enslige mindreårige asylsøkere.

NIM mener at omsorgstilbudet for enslige mindreårige asylsøkere i Norge innebærer en manglende oppfyllelse av barnekonvensjonen. Det er etter vårt syn nødvendig med både rettslige og faktiske tiltak for å bedre situasjonen. I denne omgang går vi nærmere inn på det vi anser som et minimum for at omsorgstilbudet som gis til enslige mindreårige asylsøkere skal oppfylle barnekonvensjonens krav.

NOU 2023: 23 Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping

NIM-H-2024-1

Høringsnotat - NOU 2023 23 Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping (pdf) 168.71 KB

Til: Nærings- og fiskeridepartementet

NIM støtter utvalgets forslag om å utarbeide en tydelig veileder for konsultasjoner i planprosesser som omtaler sjøsamiske interesser. I områder hvor rettighetene er omtvistet eller ikke ferdig kartlagt, bør myndighetene sørge for at disse blir kartlagt og ellers utvise varsomhet før tillatelser til oppdrettsvirksomhet tildeles.

Kommunene er menneskerettighetenes førstelinje

Kronikk av direktør i NIM Adele Matheson Mestad,og rådgiver Eivind Digranes. Opprinnelig publisert i Kommunal rapport 21. desember 2023.

Uten kommunene klarer vi ikke å innfri menneskerettighetene. Da må vi gi dem gode menneskerettighetsbriller – og kunnskap.

Visste du at kommunene er avgjørende for at Norge skal ivareta menneskerettighetene? Det er kanskje ikke så ofte vi tenker på «kommuner» og «menneskerettigheter» sammen. Men store deler av kommunenes arbeidshverdag handler faktisk om oppfyllelsen av menneskerettigheter.

For eksempel: Når sykehjemsansatte bruker tvang mot en pasient, er det et inngrep i retten til privatliv. Slike inngrep må oppfylle menneskerettslige krav. Når ansatte i plan- og bygningsavdelingen vurderer universell utforming i byggeprosjekter, påvirker dette innfrielsen av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Når ansatte i barnevernet grubler på hvordan man kan lytte best til barnets ønsker, må føringer i FNs barnekonvensjon følges.

Kommunene har etter Grunnloven § 92 et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. Hvis de ikke gjør det, kan de holdes direkte rettslig ansvarlige for brudd på menneskerettigheter i domstolene. Det virker dramatisk, men det er faktisk flere slike saker på gang nå.

Det er staten som har det overordnede ansvaret for å sikre menneskerettighetene, gjennom utarbeidelsen av lover og regler. Men når menneskerettslige krav skal ivaretas, forutsetter det at også de som håndhever rettighetene gjør selvstendige menneskerettslige vurderinger. Dette forutsetter at kommunene har god kjennskap til hvilke rammer menneskerettighetene legger for deres arbeid.

Men hvor god er denne kjennskapen? Det prøvde vi i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) å få svar på, da vi i 2021 gjennomførte en spørreundersøkelse blant 218 kommunale ledere. Undersøkelsen viste at selv om kommunene kjenner sitt ansvar for å sikre menneskerettighetene, er den detaljerte kjennskapen mer varierende.

Det er ikke bra. Manglende kunnskap kan i verste fall gjøre at kommuner bryter menneskerettighetene. For eksempel:

Flere saker fra Sivilombudet viser at kommuner har begrenset de ansattes ytringsfrihet for mye, blant annet på grunn av manglende kunnskap om når lojalitetsplikten kan begrense ytringsfriheten.
Norge har de senere årene blitt dømt i en rekke barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Sakene viser at barnevernets kompetanse om menneskerettslige krav til å tenke på mulige gjenforeninger ikke har vært god nok.
Helsetilsynet konkluderte i 2023 med at regelverket om tvungen helsehjelp ofte ikke er godt nok innarbeidet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene enkelte steder i landet.

Kommunene står ofte i førstelinjen og gjør et avgjørende arbeid for å sikre rettigheter i praksis. NIMs undersøkelse viste at selv om kjennskapen varierer, er interessen stor for å lære mer. Det lover godt.

Vi i NIM ønsker å bistå kommunene som best vi kan. Derfor lanserte vi nylig et menneskerettighetskurs for ansatte og folkevalgte i kommunene. Målet med kurset er å bidra til at flere kommuner jobber mer systematisk med menneskerettigheter og får kompetansen som trengs for å ivareta dem.

Det er ingenting ved dette som er enkelt. Kommunene har mange lovpålagte oppgaver som gir dem komplekse strukturelle utfordringer. Vår undersøkelse viste at utfordringer som manglende opplæring, tidspress, mangel på ressurser og dårlig informasjonsflyt ofte står i veien for godt menneskerettslig arbeid.

Samtidig ser vi også at enkelte kommuner har begynt å jobbe mer målrettet med menneskerettighetene. Blant annet er det gjort et godt arbeid i en rekke kommuner med implementering av FNs barnekonvensjon og CRPD. Vi håper disse erfaringene kan inspirere andre kommuner.

Hva skal så til for å få en mer systematisk menneskerettslig tilnærming? Dessverre fins det ingen fasit som vil passe i alle kommuner. Her likevel tre mulige grep:

Styring: Menneskerettighetene bør være en grunnleggende del av styringen av kommunen. For eksempel kan menneskerettighetene tas inn styringsdokumenter som kommuneplanen, temaplaner og økonomiplan. Kanskje kan flere byer også la seg inspirere av Bergen, og bli en menneskerettighetsby?
Opplæring: Alle ansatte og folkevalgte i kommunene bør få grunnleggende opplæring i hva menneskerettigheter er, hvilken rolle man spiller i å innfri dem og hvordan man kan kjenne igjen situasjoner hvor rettigheter kan komme i spill.
Kontroll: Menneskerettighetene er en del av Norges lover og regler, og bør inngå i kontrollarbeidet i kommunen. For eksempel ved at man kartlegger hvilke områder det er risiko for menneskerettighetsbrudd.

Alle kan ikke være eksperter på menneskerettighetene. Men om alle de dyktige folkene ute i kommunene rustes til å bli litt bedre på å kjenne igjen røde menneskerettsflagg, vil mye være gjort.

Akademisk beredskap

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. desember 2023.

Julestria var i år ispedd akademisk ytringsfrihet på begge sider av Atlanteren.

Her hjemme skrev rektor ved NTNU et avisinnlegg i DN der hun tok sterk avstand fra egne forskeres uttalelser om kjernekraft i samme avis. Innlegget viste manglende forståelse av forskjellen på et universitet og enkeltforskere. Den er ganske grunnleggende for forståelsen av hva forskning er, og hva et universitet er.

Hun var raskt ute med å beklage, og trakk seg. Saken fikk ingen konsekvenser for de som oppfordret henne til å skrive innlegget, Anniken Hauglie i NHO og Knut Sunde i Norsk industri.

Forskere representerer ikke universiteter. NHO-direktører representerer ikke næringslivet. Hvis jeg var næringslivet, med behov for kunnskap og innovasjon, ville jeg likevel kjent på et behov for å si hva jeg selv mente om deres akademiske undergraving. Om ikke for annet, så for å gjøre det jeg kunne for at moderat betalte forskere skal gidde å fortsette å forske.

Over there er det, som vanlig, verre. Deler av akademia har lenge vært skrekkeksempler på institusjonell kvelning av akademisk ytringsfrihet. Med velmente, men tidvis absurde «ytringskodekser» har antallet forbudte ytringsformer kvalt muligheten for reell meningsbrytning, og med det for sannhetssøken (et slags akademisk poeng). Urovekkende nok er universiteter som i århundrer har vært gullstandarden for akademia, som Harvard og Yale, blant dem. De flagger begge «sannhet» i sine våpenskjold.

Fenomenet ugrei ytringsfrihet i amerikansk akademia fikk en omdreining med krigen mellom Hamas og Israel: Tross sine sensitive ytringskodekser klarte ingen av presidentene ved Harvard, Penn eller MIT å svare Kongressen på om de ville sanksjonere studentgrupper som oppfordret til folkemord på jøder.

Så grusomt det enn høres, er jo dette som det skal være: Universiteter har ingen ting med å sanksjonere studenters eller ansattes ytringer. Frie studenter og forskere kan gi uttrykk for det de vil, gjennom sin ordinære eller akademiske ytringsfrihet. Duften av råtnene eføy ble imidlertid påtrengende når Ivy league-universiteter som i en årrekke har slått ned på synspunkter og uttrykksformer en masse, plutselig ikke kunne det akkurat nå. Når universitetsledere først nå fremholder det som burde være selvsagt, alltid: at ytringer må tolkes, at kontekst er viktig, at alle har frihet til å gi uttrykk for det de mener, i den formen de selv vil.

Den Hamasutløste Ivy-leage-julestriden ble et trollspeil til begge parter i en kulturkrig som karikert ser slik ut: En høyreside som mener «ingenting er mulig å si lenger» grunnet venstresidens «woke» kansellerings- og uthengningskultur. Og en venstreside som blåser av hele problemstillingen, det er i høyden tale om en «ansvarlighetskultur» som holder hvite, privilegerte snøflak til standarder som mindre privilegerte grupper uansett har måttet tilpasse seg for å eksistere.

I trollspeilet har rollene skiftet: Nå er det de som ellers tar sterk avstand fra slikt, som selv står for kanselleringer og uthengninger, og «woke» ytringer som utsettes for «ansvarlighetskulturen»: pengesterke alumi vil ikke lenger støtte Harvard, advokatfirmaer boikotter arbeidslivsdager der, studenter som har signert opprop om at Hamas’ angrep 7. kun var Israels skyld får trukket jobbtilbud og henges ut offentlig med navn og bilde, fysisk og på nett. Politikere som ellers aggressivt fremholder First Amendments forbud mot politisk innblanding i privates ytringer, vil nå presse private universiteter til å forby det de anser antisemittisk.

Hvordan kan vi her hjemme sikre akademia mot forsøk på overstyring av den frie ytring og tenkning, innenfra og utenfra? To forhold teller:

For det første er den statlige basisfinansieringen av universitetene, selv om vi alltid klager over den, ganske solid. Den er mindre sårbar for likes&dislikes enn privat finansiering, men den er, som NTNU-saken viser, og som Jan Fridthjof Bernt forklarer, under press.

For det andre har vi – inntil videre – rimelig fungerende felles offentligheter. I Retriever gir «akademisk frihet» rundt 300 treff årlig det siste tiåret, kombinasjonen «ytringsfrihet» og «universitet» 700. Tilløp til angrep på akademisk frihet kommer raskt på dagsorden, det virker disiplinerende både på akademiske og politiske ledere (kanskje også økonomiske).

Dette er antagelig vår fremste beredskap mot amerikanske tilstander – hvis vi vet å ivareta den.

Ny rapport om global ytringsfrihet

En ny rapport om ytringsfrihet fra prosjektet «The Future of Free Speech» tegner et dystert bilde av ytringsfrihetens globale tilstand. Rapportens formål er å kaste lys over utviklingen i 22 åpne demokratiske land, deriblant Norge.

En av fellesnevnerne er ifølge rapporten ny lovgivning som begrenser ytringsfriheten av hensyn til nasjonal sikkerhet. Rapporten peker på en negativ utvikling i kjølvannet av økt polarisering og pågående kriger, slik som forbud mot propalestinske demonstrasjoner. Rapporten anerkjenner at disse landene kan møte økende utfordringer i en ny virkelighet preget av mer terror, autoritære stater og galopperende digital utvikling, men påpeker at «medisinen» ytringsfrihetsbegrensninger kan være like skadelig som den lidelsen man vil bekjempe.

Rapporten er basert på rapportering fra fagfolk i de forskjellige landene, om lover og håndhevelse som er restriktive eller positive for ytringsfriheten. Alle landene har utvikling som trekker i begge retninger. Rapporten inneholder ingen direkte sammenlikning mellom de forskjellige landene, men i Norden synes Norge å komme rimelig bra ut. Danmark utpeker seg med spesielt mange «restriktive» lover, slik som det nylig vedtatte blasfemiforbudet om utilbørlig behandling av religiøse skrifter.

Rapportens kapittel om Norge er skrevet av NIM ved Vilde Jalleni Tennfjord og Vidar Strømme.

Les hele rapporten fra «The Future of Free Speech» her.