Innspill til Rushåndhevingsutvalget

NIM-B-2023-026

Innspill til Rushånhevingsutvalget fra NIM (pdf) 213.06 KB

NIM har avgitt innspill til Rushåndhevingsutvalget. NIM nevner flere menneskerettslige spørsmål som bør vurderes, blant annet vern mot selvinkriminering og bruk av overskuddsinformasjon. Videre gir vi innspill definisjonen av «rusmisbruker» i tilfeller der rusbruken har sin årsak i en funksjonsnedsettelse og om spørsmålet om funksjonsnedsettelsens betydning for straffefastsettelsen.

Brev til Kommunal- og distriktsdepartementet med innspill til tillegg til veilederen «Utvalgsarbeid i staten», med forslag om å inkludere referanser til NIMs menneskerettighetsverktøy.

NIM-B-2023-027

Innspill til veilederen Utvalgsarbeid i staten (pdf) 159.67 KB

Til: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

NIM har sendt brev til Kommunal- og distriktsdepartementet med innspill til tillegg til veilederen «Utvalgsarbeid i staten», med forslag om å inkludere referanser til NIMs menneskerettighetsverktøy.

NIM deltar på FNs klimatoppmøte i Dubai

Mellom 30. november og 12. desember skal delegasjoner fra hele verden samles for å forhandle om løsninger på klimakrisen under FNs klimatoppmøte (COP28) i Dubai. Dette haster. Verden er nå 1,1°C varmere enn preindustriell tid, og klimaendringene er allerede tydelige.

Dette påvirker menneskerettighetene. Et skadet klimasystem vil føre til mer ekstremvær som truer menneskers liv, hjem, helse, biologisk mangfold og naturen vi avhenger av. Menneskerettighetene forplikter stater til å beskytte sine innbyggere mot slike trusler etter menneskerettigheter som retten til liv, privatliv, helse, eiendom og et levelig miljø. Klimaendringene er med rette beskrevet som en av de største truslene mot menneskerettighetene av 161 land i en resolusjon fra FNs generalforsamling.

For å fremme dette perspektivet, reiser NIMs direktør Adele Matheson Mestad til COP28. NIM har to hovedformål med deltakelsen:

1. Fremme oppfordringer fra 120 nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner til delegasjonene

Sammen med 120 nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, har vi gjennom vår globale allianse GANHRI gått sammen om et felles brev med seks oppfordringer til alle delegasjonene.

En hovedoppfordring er at statene må øke ambisjonene om utslippskutt for å nå 1,5°C målet i Parisavtalen. En ny rapport fra FNs miljøprogram viser at med staters vedtatte politikk er oppvarmingen fortsatt er på vei mot 2,9°C. Dette kan få katastrofale følger for menneskerettighetene. For å få å holde målet om å begrense oppvarmingen til 1,5°C innen rekkevidde, oppfordrer GANHRI også statene å fase ut fossil energi, samtidig som fornybar energi og energieffektivisering økes.

GANHRI understreker også at menneskerettighetene må integreres i klimaforhandlingene. Dette betyr blant annet at statene må sørge for at sivilsamfunnet kan delta fritt i klimaforhandlingene, og at miljøforsvarere beskyttes før, under og etter COP28 i Dubai.

Hele brevet fra GANHRI til delegasjonene kan leses her.

2. Bidra til gode diskusjoner om klima og menneskerettigheter og observere pågående forhandlinger

NIM vil også delta på en rekke arrangementer og være observatør til de pågående forhandlingene, med sikte på å fremme menneskerettighetene i diskusjonene som pågår.

Vil du komme i kontakt med oss?

Direktør Adele Matheson Mestad er til stede i Dubai 2. til 6. desember. Dersom noen ønsker å komme i kontakt med NIM i Dubai, kan direktør Adele Matheson Mestad nås på e-post adele.mathesonmestad@nhri.no.

Pressekontakt i Norge er Magnus Eide. Tlf. 93 88 24 53 E-post: magnus.eide@nhri.no

Skriftlig innlegg til Høyesterett i sak om nakenvisitasjoner i Bergen fengsel og sak om oppfølging etter barnevernets omsorgsovertakelse

NIM-T-2023-002

Skriftlig innlegg til Høyesterett, 271123 (pdf) 341.82 KB

Til: Høyesterett

NIM har send skriftlig innlegg til Høyesterett, såkalt amicus curiae eller tredjepartsintervensjon, i sak om nakenvisitasjoner i Bergen fengsel som reiser spørsmål om krenkelse av EMK artikkel 3 og reparasjonserstatning etter artikkel 13, og sak om oppfølging etter barnevernets omsorgsovertakelse som reiser spørsmål om krenkelse av retten til familieliv og oppreisning etter EMK artikkel 13.

NIM lanserer krafttak for menneskerettigheter i kommunene

I dag lanserer NIM et menneskerettighetskurs for folkevalgte og ansatte i kommunene. – Vi vil hjelpe kommunene med å jobbe mer systematisk med menneskerettigheter, sier NIM-direktør Adele Matheson Mestad.

Formålet med satsingen er å få opp kunnskapen om menneskerettighetene i kommunene. Kurset retter seg mot folkevalgte, ledere, ansatte og personer som driver kontrollarbeid i kommunene.

Kommunene står ofte i førstelinjen for å innfri menneskerettighetene i Norge, innenfor områder som eldreomsorg, barnevern og skole. Samtidig er det nok mange ute i kommunene som er usikre på hva menneskerettighetene er. Vi håper vårt kurs vil bidrar til å øke bevisstheten om menneskerettighetene blant de som jobber eller er folkevalgt i kommunene, sier Mestad.

Kommunene har etter Grunnloven § 92 et selvstendig ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene. En spørreundersøkelse gjennomført av NIM i 2021 viste at kommunale lederes kjennskap til menneskerettighetene er varierende. Samtidig viste undersøkelsen at interessen var stor for å lære mer.

Vi opplever at det er stor interesse ute i kommunene for hva menneskerettighetene har å si for den enkelte. I mange kommuner har det også blitt gjort mye godt arbeid for å styrke gjennomføringen av særlig barnekonvensjonen. Dette har blant annet ført til bedre medvirkning fra barn i saker som berører dem. Det viser potensialet i å jobbe systematisk med menneskerettigheter på kommunalt nivå, sier Mestad.

Ifølge direktøren kan manglende kunnskap i verste fall bidra til økt risiko for at menneskerettighetene brytes. Hun trekker frem tre eksempler:

Sivilombudet har i flere avgjørelser konkludert med at kommuner har begrenset de ansattes ytringsfrihet for mye, blant annet på grunn av manglende kunnskap om når lojalitetsplikten kan begrense ytringsfriheten.
Norge har de senere årene blitt dømt i en rekke barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Sakene viser at barnevernets kompetanse om gjenforeningsmålsetningen ikke har vært god nok.
Et landsomfattende tilsyn fra Helsetilsynet fra 2023 konkluderte med at regelverket om tvungen helsehjelp ofte ikke er godt nok forstått og innarbeidet i de undersøkte kommunale helse- og omsorgstjenestene. Manglende kunnskap om når en pasient er samtykkekompetent kan blant annet føre til ulovlig tvangsbruk.

Et av kursets målsetninger er å ruste folkevalgte og ansatte til bedre å kjenne igjen situasjoner hvor rettigheter kan komme i spill.

Kommunalt ansatte i alt fra barnevernstjenesten, skoler, og helsetjeneste har grunnleggende viktige oppgaver med å sikre gjennomføringen av rettigheter. Målet vårt er å hjelpe dem å få menneskerettighetene under huden. På den måten kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd i Norge, sier Mestad.

Mestad anerkjenner samtidig at dette er kompliserte problemstillinger, og at kunnskapsheving bare er en del av løsningen.

Det er flere forhold som kan gjøre det vanskelig å jobbe strukturelt med menneskerettigheter. I tillegg til kompetanseutfordringer, peker kommunelederne som har svart på vår undersøkelse særlig på tidspress og manglende ressurser. Demografiutviklingen og tilgangen til arbeidskraft øker disse utfordringene. Likevel håper vi at vårt kursopplegg kan være et steg på veien mot en mer systematisk tilnærming til menneskerettighetene i kommunene, avslutter Mestad.

Kurset er tilgjengelig i KS Læring og på NIMs nettsider.

Ta kurset på NIMs nettsider her.

Ta kurset i KS læring her.

Ønsker du intervju med NIMs direktør i forbindelse med lanseringen av kurset?

Ta kontakt med NIMs kommunikasjonsrådgivere Nora Vinsand (tlf. 90 23 47 37) eller Magnus Eide (tlf. 938 82 453).

La 2024 bli året for et voldsoppgjør

Kronikk av Adele Matheson Mestad, direktør, og Mina Haugen, rådgiver. Opprinnelig publisert i Altinget 25. november 2023.

Vold mot kvinner fremdeles er en av våre største samfunnsutfordringer. I 2024 har myndighetene en gyllen mulighet til å gjøre noe med det.

Den 25. november er den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Dagen er til for å sette søkelys på et av de mest systematiske og utbredte menneskerettighetsbruddene i verden, nemlig vold mot kvinner og jenter.

Også i Norge er det dessverre fortsatt grunn til å markere dagen.

I mars kom Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) med en ny nasjonal omfangsstudie om vold og seksuelle overgrep i den voksne befolkningen i Norge. Den viser blant annet en dobling i antall kvinner under 29 år som sier de har blitt utsatt for alvorlig fysisk partnervold. Ifølge studien oppgir én av ti kvinner å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra en partner, og at å ha bli utsatt voldtekt og andre seksuelle overgrep stadig er særlig utbredt blant kvinner. Kun et mindretall av de som var utsatt for vold og overgrep anmelder det til politiet, og at mange opplevde at saken ikke ble etterforsket etter anmeldelse.

Vold mot kvinner er ikke bare en utfordring i rettssystemet. Kvinnehelseutvalget, som leverte sin utredning tidligere i år, viser at kjønnsbasert vold også er et kvinnehelseproblem. I utredningen påpeker utvalget at kvinner oftere enn menn utsettes for seksuell vold og vold i nære relasjoner. Kvinners psykiske helseproblemer som følge av volden er også større.

Som om ikke de menneskelige kostnadene var store nok, så har kjønnsbasert vold store samfunnsøkonomiske kostnader. Tidligere i år kom også Menon Economics’ rapport om samfunnskostnadene av vold i nære relasjoner, der det anslås at vold i nære relasjoner utgjorde en samfunnskostnad på 92,7 milliarder kroner i 2021. Av disse milliardene utgjorde 58 prosent kostnader knytt til redusert livskvalitet og helseutfordringer. Produksjons- og effektivitetstap, blant annet redusert deltakelse i arbeidslivet, utgjorde 27 prosent.

Samfunnsproblem og menneskerettighetsproblem

Bildet rapportene danner er ikke hyggelig. De viser et stort samfunnsproblem, så vel som et menneskerettighetsproblem. Norge er forpliktet etter Kvinnekonvensjonen, Istanbulkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner.

Tidligere i år ble Norge hørt i FNs kvinnekomité, som overvåkeretterlevelsen av kvinners Kvinnekonvensjonen. I høringen kritiserte komiteen myndighetenes innsats mot vold mot kvinner. Det er heller ikke lenge siden Norge fikk tilsvarende kritikk fra Europarådet for etterlevelsen av Istanbulkonvensjonen, som forplikter myndighetene til å forebygge og bekjempe både vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Alvorlig kritikk har også kommet her hjemme ifra, fra Partnerdrapsutvalget og Riksrevisjonen. Samlet danner dette et bilde av vedvarende svakheter i etterlevelsen av plikten staten har til å forebygge og bekjempe kjønnsbasert vold.

Et kunnskapsbasert voldsoppgjør

Bildet er likevel ikke bare dystert. Både forskningen og systemkritikken vi har fått gir oss innsikt om både art, omfang og årsaker til kjønnsbasert vold, som er nødvendig for å iverksette tiltak mot den. Og i året som kommer har myndighetene en gyllen mulighet til å sette kunnskapen ut i livet.

Regjeringen har varslet en ny opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner og vold mot barn. Tidligere i år satte regjeringen også ned et eget voldtektsutvalg, som skal utrede hvordan man kan styrke arbeidet med å forebygge og bekjempe voldtekt, og å bidra til av utsatte får et tilpasset og helhetlig tilbud om bistand og oppfølging. Regjeringen skal også følge opp Straffelovrådets utredning om den strafferettslige reguleringen av seksuallovbrudd.

På nyåret skal også krisesenterloven, som regulerer et av de viktigste hjelpetiltakene vi har for voldsutsatte, revideres. Dette har også sider til menneskerettighetene, ettersom myndighetene etter Istanbulkonvensjonen har en plikt til å sikre at det finnes et tilstrekkelig antall formålstjenlige og tilgjengelige krisesentre. Lovutvalget om negativ sosial kontroll skal også levere sin utredning om de juridiske problemstillingene i saker om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold.

Etter menneskerettighetene har myndighetene en plikt til å føre en kunnskapsbasert politikk for å forebygge og avverge vold mot kvinner. De siste årene har gitt oss kunnskapen. La 2024 bli året som gir oss politikken- og gjennomføringen.

Verbal krigføring

Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 25. november 2023.

Ord er ikke vold, og kan sjelden straffes. Men de kan likevel gjøre forferdelig vondt.

I en debatt nylig møtte jeg synspunktet «ord er vold». Debatten gjaldt provoserende ytringer som kan smerte og skremme – og som kan være ment å gjøre det også. Argumentet var at så skadelige ytringer burde anses som vold, også rettslig.

Vold – fysiske kroppskrenkelser – er straffbare. I form av slag og spark, selvsagt, men også i ganske milde varianter, som klyping, spytting og sneballkasting.

En del ord er også straffbare. Selv om vi har ytringsfrihet er det ikke lov å true folk, eller oppfordre til straffbare handlinger, utsette minoriteter for grovt hatefulle ytringer eller drive personforfølgelse og sjikane. Felles for disse lovgrensene er at de forbyr ord som ord, på grunn av den effekten de har som ord.

Er ord vold? Argumentet, som dukker opp fra tid til annen, ble denne gang fremholdt av en teolog. Det fikk meg til å tenke på ediktet i Nantes fra 1598, et vendepunkt i religionshistorien, fordi hugenottene fikk trosfrihet. Og et slags vendepunkt i tenkningen om forholdet mellom handlinger og ytringer: Etter årtiers voldelige religionskriger, ble man enige om å være uenige, selv om noe så viktig som religion. Uenige med ord, snarere enn sverd. Med ytringer fremfor handlinger.

Sett som en slags krigens fortsettelse med andre midler, blir det klart at harde ord mellom dønn uenige mennesker kan smerte og skremme og skade noe aldeles fryktelig. Men mindre enn harde handlinger.

Skaden ord kan gjøre er mer indirekte og betinget. Av kontekst, men også av subjektive forhold. Den som snakker, må ha en form for overtak eller innflytelse for at ordene skal svi (de svir mindre fra uvitende barn). Og den som lytter, må la seg påvirke. Det siste er ikke alltid noe man kan velge, selvsagt. Men der det samme, harde knyttneveslaget mot ansiktet har ca. samme effekt på alle som blir slått, kan verbale knyttnever ramme noen veldig hardt, og andre ikke i det hele tatt. Den verbale knyttneven, eller foten i munnen, kan endog ramme den som «slår».

Ord kan være vold, for eksempel i språkfilosofien eller psykologien. Og i jussen – i alle fall i ett tilfelle: Psykisk vold i form av ord kan være straffbart. Men da i nære relasjoner, der slike ord kan ta form av mishandling over tid, og mellom mennesker som nettopp står i et særegent avhengighetsforhold til hverandre.

Fra et litterært eller religiøst perspektiv er det vanskeligere å forholde seg til ord som vold. Store epos kan smerte og skremme (med vilje!), hellige skrifter kan direkte oppfordre til vold og fornedring av kvinner, utro, homofile og obsternasige barn. I seg selv er ordene likevel ikke vold. Og hvis vi (mis)bruker dem til voldelige handlinger, er det handlingene samfunnet reagerer på – sosialt og rettslig.

Mer generelt funker «ord er vold» dårlig i rettsstatlige demokratier. I alle fall hvis man mener at ytringsfrihet til kritikk av alt samfunnsrelevant er en forutsetning for reelt folkestyre:

Propalestinske demonstrasjoner og slagord(sic.) kan skremme jøder, pro-israelske ditto kan smerte palestinere. Og deres respektive støttespillere her hjemme. Slik smerte, eller nedverdigelse av motparten trenger ikke være motivasjonen bak slagordene, men det kan være det. I fravær av ulovlige ytringer er demonstrasjonene uansett uttrykk for legitim og viktig maktkritikk.

Arnulf Øverland smertet en del kristne med sin ramsalte kritikk av kristendommen. Ways of Seeing skremte familien Wara/Bertheussen ved å filme husfasaden deres. Kanskje var det intensjonen også. Vedvarende mediekjør mot Sindre Finnes’ aksjehandler er antagelig egnet til å skade ham, personlig. Hans kones offentlig uttalte skuffelse kan ha smertet ham. Uten Ways of Seeing og den harde omtalen av Finnes ville vi neppe kommet på at justisministersamboere kan være trusler mot demokratiet eller byttet utenriksminister i høst. Ytringers virkninger i verden er ganske uforutsigbare.

Ord kan i det hele tatt ha en rekke virkninger som er svært negative for dem de rammer, og likevel være samfunnsviktige. Derfor kan de ikke sammenstilles med vold rettslig sett, hvis vi vil beskytte muligheten til fri meningsutveksling.

Det er dessverre alt for mye virkelig vold om dagen. Heller ikke den blir lettere å komme til livs hvis vi likestiller de ordene vi kommuniserer om volden med, med volden selv.

Selv om ord ikke er vold, kan verbal krigføring, utøvd forsettlig eller uaktsomt, gjøre forferdelig vondt. Bare spør mobbeofre eller hardt fagfellerefuserte akademikere eller samfunnsstøtter som, berettiget eller ei, blir gjenstand for flokkmedienes inkvisisjoner.

For ikke å snakke om de sosiale flokkmedienes. Massiviteten i verbal krigføring er voldsom for dem som av ulike grunner er dens mål. Siden de fleste av oss nå er redaktører for vår egen sosialmediale formidling, kan vi derfor merke oss (de symbolske) avslutningsordene i pressens Vær Varsom-plakat: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»

FNs Generalforsamling uttrykker bekymring for menneskerettsforkjemperes situasjon

FNs Generalforsamling vedtok tirsdag 21. november en resolusjon om menneskerettighetsforsvarere. 25 år etter at FN-erklæringen om menneskerettighetsforsvarere ble vedtatt, uttrykker resolusjonen sterk bekymring for, og fordømmer, at menneskerettsforsvarere i mange land fortsatt blir utsatt for represalier, trakassert, bøtelagt, forfulgt, kriminalisert, fengslet og drept for sitt arbeid.

I resolusjonen gjentas tidligere anmodninger til statene om å gjennomfører erklæringen og fremhever betydningen av å skape et trygt og fritt miljø for menneskerettighetsforsvarere og å sikre at de beskyttes.

Resolusjonen kan leses her.

Også i Europa opplever vi tilbakeslag for menneskerettighetsforsvarere. Flere land har vedtatt restriktive lover som snevrer inn handlingsrommet deres. Menneskerettighetsforsvarere er et prioritert tema for det europeiske nettverket for menneskerettighetsinstitusjoner, (ENNHRI). Her kan man lese mer om ENNHRIs arbeide med menneskerettighetsforkjempere: Human rights defenders – ENNHRI

NIM har tidligere skrevet en rapport om menneskerettighetsforsvarere i Norge. Den kan du lese her:

Funn fra kommuneundersøkelsen om offentlige ansattes ytringsfrihet

NIM-N-2023-003

Notat – funn fra kommuneundersøkelsen om offentlige ansattes ytringsfrihet (pdf) 748.84 KB

1. Innledning

NIM gjennomførte våren 2021 en spørreundersøkelse rettet mot noen utvalgte kommunale ledere. Formålet med undersøkelsen var å kartlegge den generelle kjennskapen til menneskerettighetene blant ledere med sentrale funksjoner i landets kommuner, og få innblikk i hvordan kommunen arbeider med menneskerettigheter. Undersøkelsen resulterte bl.a. i rapporten «Kommuner og menneskerettigheter».

Dette notatet presenterer funn som ikke ble tatt med i rapporten fra den samme undersøkelsen, knyttet til offentlige ansattes ytringsfrihet.¹

2. Relevante menneskerettslige forpliktelser

Det følger av Grunnloven § 92 at «statens myndigheter» skal respektere og sikre menneskerettighetene. Både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes.² Kommunene har med andre ord et selvstendig menneskerettsansvar. De må rette seg etter menneskerettighetene og annen norsk lovgivning.³

Ytringsfriheten er vernet av blant annet Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Ytringsfriheten gjelder for enhver, og utgangspunktet er at kommuneansatte kan uttrykke det de vil, og at de har rett til å skaffe seg informasjon.

Som mange andre menneskerettigheter, har ytringsfriheten noen grenser. Én av disse er lojalitetsplikten. Det faller inn under arbeidsgivers styringsrett å bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av kommunen. For eksempel kan en leder av et sykehjem bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av sykehjemmet. Fordi utgangspunktet er at enhver har ytringsfrihet, kan kommuneledelsen likevel ikke bestemme hva den ansatte kan uttale seg om på egne vegne.

Arbeidstakere kan ha særlig innsikt i spørsmål de jobber med eller forhold på deres arbeidsplass. Arbeidstakernes rett til å ytre seg på egne vegne vil kunne gi dem som står på utsiden innsikt i hva som fungerer, og avdekke forhold som ikke er bra. Det kan ha betydning for den enkeltes tillit til myndighetene, og eksempelvis hvordan man stiller seg til spørsmål om eldreomsorg eller til hvem man velger å stemme på ved neste kommunestyrevalg.

Det avgjørende for om en ansatt har brutt lojalitetsplikten er om den ansattes handlinger eller ytringer påviselig skader eller innebærer en åpenbar risiko for skade på kommunens legitime og saklige interesser. Hva som skal til for at en ytring nettopp gjør dette, vil måtte avgjøres konkret.⁴ Sivilombudet har slått fast at kommunalt ansatte kan uttale seg kritisk om egen virksomhet, og dessuten har spillerom for feil.⁵ Kommunen kan ikke kreve at uttalelsene skal godkjennes på forhånd.⁶ Den kan likevel veilede om hvor grensene går på en nøytral måte.

3. Funn fra NIMs undersøkelse – offentlige ansattes ytringsfrihet

Spørsmålene om kommunalt ansatte sin ytringsfrihet ble sendt til kommunedirektører. Totalt var det 35 kommunedirektører som svarte på undersøkelsen. Det er funnene fra svarene til dette utvalget som danner grunnlaget for dette notatet.

Fordi utvalget er av begrenset størrelse, må man være varsom med å generalisere funnene som presenteres i dette notatet til kommunedirektører generelt. Funnene kan gi noen indikasjoner på hvordan det står til med kommunalt ansatte sin ytringsfrihet sett fra kommuneledelsens perspektiv. En undersøkelse med et større og annerledes utvalg (for eksempel blant kommunalt ansatte som ikke er i en lederstilling), ville kunne gitt andre funn og perspektiver. Funnene gir ikke grunnlag for å si noe om hvordan det står til med ytringsfriheten sett fra de ansattes ståsted.

Ikke alle kommunene har gitt relevant opplæring/kursing til de ansatte

Kommunedirektørene ble bedt om å svare på om ansatte i kommuneadministrasjonen hadde fått informasjon eller opplæring om ytringsfrihet (kurs, veiledning, seminar osv.) de siste årene.

Fire av ti kommunedirektører bekrefter at ansatte har fått informasjon eller opplæring om ytringsfrihet de siste årene. Like mange avkrefter dette, mens to av ti ikke har kjennskap til slik opplæring. Utbredelsen av opplæring stiger med kommunestørrelsen, fra de minste (tre av ti) til de største (syv av ti) kommunene.

Figur 1 viser i prosent hvordan kommunedirektørene har besvart spørsmålet om de ansatte har fått opplæring i ytringsfrihet.

Figur 1 Hvorvidt de ansatte har fått opplæring eller informasjon om ytringsfrihet de siste årene. Kommunedirektører. N =35.

Kommunalt ansatte har ofte – men ikke alltid – mulighet til å kritisere arbeidsgiver offentlig

De 35 kommunedirektørene besvarte to spørsmål knyttet til ansattes muligheter til å uttale seg i offentligheten om kommunens arbeid.

For det første ble kommunedirektørene spurt om hvor frie eller bundne de ansatte i kommuneadministrasjonen er til å offentlig kritisere eller stille kritiske spørsmål til/om kommunen. Åtte av ti direktører bekrefter at de ansatte er svært eller ganske frie til å fremme offentlig kritikk. De fleste av disse (fem-seks av ti) sier at de ansatte er «ganske frie». Ingen oppgir at de ansatte er svært bundne på disse områdene, mens 6 prosent sier «ganske bundne». Figur 2 illustrerer hvordan de 35 kommunedirektørene besvarte spørsmålet.

Figur 2: Hvor frie eller bundne de ansatte i kommuneadministrasjonen er til offentlig å kritisere eller stille kritiske spørsmål til/om kommunen (prosent). Kommunedirektører. N =35.

Friheten til å fremme kritikk er i følge svarene mest utbredt blant de større kommunene. Alle kommunedirektører i kommuner med over 5.000 innbyggere, rapporterer at de ansatte står fritt. I kommunene med færre enn 5.000 innbyggere oppgir tre av ti at de ansatte er ganske bundne eller «verken bundne eller frie» på dette området.

For det andre fikk kommunedirektørene spørsmål om hvor frie eller bundne ansatte i kommuneadministrasjonen er til å offentlig gi uttrykk for faglige vurderinger, selv når de strider mot kommunedirektørens/sentraladministrasjonens syn. Åtte av ti direktører svarer at de ansatte er svært eller ganske frie til å uttale seg offentlig om slike vurderinger. Av disse svarer fire-fem av ti at de ansatte er «ganske frie». Én av ti svarer at ansatte verken er bundne eller frie, mens 6 prosent sier «ganske bundne». På dette området er det større variasjon blant de største kommunene enn i vurderingen av de ansattes rett til å kritisere offentlig.

Kommunalt ansatte har ofte – men ikke alltid – anledning til å omtale kommunen kritisk i sosiale medier

Kommunedirektørene ble videre bedt om å svare på om kommuneadministrasjonens ansatte kan omtale kommunen kritisk i sosiale medier.

Syv av ti oppgir at de ansatte har anledning til dette. Dette gjelder for alle kommunene med 5.000 eller flere innbyggere. Blant kommunene med færre enn 5.000 innbyggere sier seks av ti at dette er tilfelle, mens én-to av ti sier «nei» og like mange tar ikke stilling.

En tydelig trend i samtlige spørsmål om ansattes ytringsfrihet, er med andre ord at kommunedirektører i de større kommunene i større grad svarer at de ansatte har høy grad av frihet til å ytre seg, enn direktørene i de mindre kommunene.

De fleste kommunene har retningslinjer for ytringer

Kommunedirektørene ble spurt om kommunen har utviklet egne retningslinjer for ytringer, henholdsvis retningslinjer for mediehenvendelser, retningslinjer for bruk av sosiale medier eller andre retningslinjer.

Ni av ti kommunedirektører svarer at de har retningslinjer på disse områdene. For seks av ti gjelder det for mediehenvendelser, blant syv av ti for ansattes ytringer i sosiale medier, mens én av ti har andre retningslinjer. Hva som er innholdet i retningslinjene, er ikke kjent.

Igjen er kommunenes størrelse av betydning, selv om variasjonene er små: Blant kommuner med flere enn 20.000 innbyggere har alle innført retningslinjer, mens det samme gjelder for åtte-ni av ti blant de mindre kommunene.

Funn fra kommuneundersøkelsen om barns medvirkning i barnevernstjenesten i kommunene

NIM-N-2023-002

Notat – funn fra kommuneundersøkelsen om barns medvirkning i barnevernstjenesten i kommunene (pdf) 735.11 KB

1. Introduksjon

Dette notatet presenterer funn som ikke ble tatt med i rapporten fra den samme undersøkelsen, knyttet til barns medvirkning i barnevernssaker.¹

2. Relevante menneskerettslige forpliktelser

Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12 gir alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som berører dem selv. Bestemmelsen gir også rett til at synspunktene skal tillegges behørig vekt i samsvar med alder og modenhet. Rettigheten gjelder individuelle tiltak overfor det enkelte barn, eksempelvis tiltak i barnevernstjenesten. Artikkel 12 gir også rett til medvirkning på systemnivå, for eksempel i utformingen av planer, politikk og tiltak som berører barn. Det er ingen aldersgrense for når barnet skal høres, det sentrale er om barnet er i stand til å uttrykke en mening om spørsmålet.⁴

Barnets rett til medvirkning henger også nøye sammen med konvensjonens artikkel 3 om hensynet til barnets beste. Dersom man ikke vet hva barnet selv mener om en sak, vil man heller ikke kunne gi en riktig vurdering av hva som er til barnets beste.⁵ Barnekomiteen anbefalte også Norge i 2018 å gi jevnlig opplæring til relevante fagfolk i barns rett til medvirkning i avgjørelser som angår dem.⁶

De menneskerettslige forpliktelsene er nærmere presisert gjennom barnevernloven. Barnevernloven § 1-4 regulerer barnets rett til å medvirke i barnevernssaker. Barns rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser.⁷

3. Funn fra NIMs undersøkelse – medvirkning i barnevernet

Spørsmålene om barns medvirkning ble sendt til barnevernsledere. Totalt var det 56 barnevernsledere som svarte på undersøkelsen. Det er funnene fra svarene til dette utvalget som danner grunnlaget for dette notatet.

Fordi utvalget er av begrenset størrelse, må man være varsom med å generalisere funnene som presenteres i dette notatet til barnevernsledere generelt. Funnene kan gi noen indikasjoner på hvordan det står til med barns medvirkning i barnevernstjenestene.⁸ Videre kunne en undersøkelse med et større og annerledes utvalg (for eksempel blant barn eller foreldre som er i kontakt med barnevernstjenesten), gitt andre funn og perspektiver.

De aller fleste kommunene har gitt relevant opplæring/kursing til de ansatte

Barnevernslederne ble spurt om ansatte i barnevernstjenesten i løpet av de siste tre årene har deltatt på kurs eller fått opplæring i barns rett til medvirkning og informasjon. Dette bekreftes i de aller fleste tilfellene. Omtrent ni av ti har gjennomført slik kursing. De resterende svarer at ansatte ikke har deltatt på slik opplæring/kursing eller at de ikke vet. Situasjonen er om lag den samme uavhengig av kommunestørrelse, bortsett fra i de aller minste kommunene med færre enn 2000 innbyggere, der tre av ti avkrefter at ansatte har mottatt opplæring.

De aller fleste kommunene har utviklet rutiner/fremgangsmåter for medvirkning

Barnevernslederne ble bedt om å oppgi hvorvidt det er utviklet rutiner/fremgangsmåter for barnas egen deltakelse i saker som angår dem. Respondentene ble spurt om å spesifikt angi om det fantes rutiner/fremgangsmåter for å ivaretas barns rett til å bli hørt og medvirke. Figur 1 viser hvordan de 56 barnevernslederne besvarte spørsmålene om rutiner knyttet til de ulike aspekter av barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt.

Figur 1: Hvorvidt det fins rutiner/fremgangsmåter for barns medvirkning og retten til å bli hørt (prosent). Barnevernsledere. N=56.

Som figuren viser, finnes det rutiner i de aller fleste kommunene på alle disse områdene. På særlig to områder avkrefter imidlertid noen kommuner eksplisitt at de har rutiner, nemlig når det gjelder å forberede barna på saksgangen og i vurderingen av barnas alder og modenhet.

Når rutinene vurderes samlet, fremgår det at mellom seks og syv av ti kommuner oppfyller alle de fem kriteriene, mens to av ti har fire av fem av disse rutinene. Noen få kommuner har ingen rutiner på disse områdene. Det er de aller minste kommunene som er uten rutiner, samtidig som omfanget stiger med kommunestørrelsen – om enn ikke entydig.