NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har avgitt høringsuttalelse til NOU 2023: 29 Abort i Norge – ny lov og bedre tjenester. Høringsuttalelsen gjelder enkelte særlige spørsmål utredningen reiser, nemlig spørsmål om abort i tilknytning til beslutnings/samtykkekompetanse og forholdet til CRPD og barnekonvensjonen.
Høyesterett i storkammer har i dag avsagt enstemmig dom om såkalte nakenvisitasjoner i fengsel.
Norske fengsler har i mange år fått kritikk for å drive rutinemessig nakenvisitasjon. Nakenvisitasjon går ut på at de innsatte må kle av seg og gjøre en dyp knebøy, slik at man kan kontrollere om den innsatte forsøker å smugle inn narkotika eller andre uønskede ting.
Høyesterett har i tre tidligere saker lagt til grunn at en slik rutinemessig praksis er i strid med EMK. Dette har imidlertid vært i straffesaker, hvor påtalemyndigheten var part. Denne saken var en sivil sak med krav om oppreisning, og staten ved Regjeringsadvokaten hevdet at tidligere høyesterettspraksis ikke kunne legges til grunn. Siden staten hevdet dette, besluttet Høyesterett at spørsmålet om menneskerettsbrudd skulle behandles av Høyesterett i storkammer. En slik behandling, med 11 dommere, kan besluttes når det «oppstår spørsmål om å sette til side en rettsoppfatning Høyesterett har lagt til grunn i en annen sak».
Den konkrete saken gjaldt tre innsatte i Bergen fengsel. De hadde vært utsatt for et stort antall visitasjoner før og etter besøk i besøksavdelingen, og før og etter utgang fra fengselet. De var også utsatt for dette uansett om de hadde hatt følge av fengselstilsatte eller politiet. Et viktig poeng i saken var at slike visitasjoner ble utført i alle situasjoner som kunne medføre en viss risiko for smugling, men uten at nødvendigheten av inngrepet ble tilstrekkelig vurdert. Høyesterett uttalte blant annet at «selv om risiko for inn- og utsmugling generelt sett ikke kunne utelukkes i noen av de aktuelle situasjonene, skulle den konkrete sikkerhetsrisikoen vært vurdert opp mot hensynet til de innsattes verdighet». Behandlingen var, også i antall og innhold, egnet til å vekke en vedvarende følelse av ydmykelse og mindreverdighet utover det som soning av fengselsstraff nødvendigvis er forbundet med. Høyesterett konkluderte med at behandlingen var i strid med EMK artikkel 3 og Grunnloven § 93 som forbyr å utsette noen for nedverdigende behandling eller straff.
Saken var avgrenset til spørsmålet om brudd på menneskerettighetene. De innsatte har også krevet oppreisning for inngrepet etter EMK artikkel 13. Dette kravet vil bli behandlet av Høyesterett senere i vår, sammen med en annens sak hvor det anføres brudd på EMK artikkel 8. NIM har skrevet et innlegg til Høyesterett om den delen av saken, som du kan lese her.
Domsavsigelsen skjedde ved opplesning av hele dommen i Høyesterett
NIMs årsmelding for 2023 (Dokument 6 2023–2024) ble overlevert Stortinget 21. mars. I årsmeldingen redegjør NIM for utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge, institusjonens virksomhet og gir anbefalinger til myndighetene om ivaretakelsen av menneskerettighetene.
Les pressemeldingen i forbindelse med årsmeldingslanseringen.
For å bedre menneskerettighetssituasjonen i Norge, fremmer derfor NIM fem anbefalinger til Stortinget, innenfor temaene:
I dag overleverte NIMs styreleder Trine Skei Grande og direktør Adele Matheson Mestad fem anbefalinger til Stortinget, deriblant en anbefaling om å styrke krisesentertilbudet.
Anbefalingene presenteres i årsmeldingen «Menneskerettighetene i Norge 2023».
– Flere av anbefalingene knytter seg til sårbare grupper som ikke får rettighetene sine realisert godt nok. Det er alvorlig, sier styreleder Trine Skei Grande.
– Dette året har det vært svikt på flere områder i arbeidet med å bekjempe vold og overgrep. Sånn kan vi ikke ha det, sier direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Adele Matheson Mestad.
Ifølge Voldtektsutvalget er det «få tegn til et systematisk arbeid på myndighetsnivå for å forebygge og bekjempe voldtekt».
I 2023 ble 38 personer drept i Norge, og unormalt mange drap preget de første månedene av 2024. I flere av sakene var den mistenkte partner eller ekspartner med offeret. Partnerdrapsutvalgets gjennomgang av tidligere saker viser at mange av partnerdrapene var «varslet». Norge har fått internasjonal kritikk for at krisesentertilbudet ikke er godt nok, og flere rapporter har pekt på store mangler, særlig for utsatte grupper.
– Stortinget må sikre ivaretakelse av plikten etter menneskerettighetene til å beskytte enkeltindivider mot vold og overgrep. Krisesentrene er et av de viktigste tilbudene for voldsutsatte, og et effektivt virkemiddel i arbeidet med å forebygge partnerdrap. Krisesentrene utgjør også en viktig del av dagens støttetjenester til voldtektsutsatte. Vi anbefaler at myndighetene sikrer et likeverdig og tilstrekkelig tilbud, også til utsatte grupper. Jeg håper virkelig Stortinget følger opp denne anbefalingen, sier Mestad.
Årsmeldingen peker også på utfordringer på andre områder. For å bedre menneskerettighetssituasjonen i Norge, fremmer derfor NIM fem anbefalinger til Stortinget, innenfor temaene:
NIMs direktør peker på at det fremdeles er en lang vei å gå når det kommer til innsattes rettigheter. I 2023 fikk blant annet forholdene ved Bredtveit fengsel mye oppmerksomhet etter at en kvinne tok livet sitt foran andre innsatte.
– Kvinners soningsforhold er ofte mer krevende enn mennenes, og preges i større grad av psykisk sykdom og selvskading. Dette må myndighetene ta tak i, blant annet ved å gi bedre helsehjelp, sier Mestad.
I 2023 ble det også avdekket flere tilfeller av ulovlig tvangsbruk overfor sårbare eldre på sykehjem. Situasjonen ser ikke ut til å ha bedret seg de siste årene.
– Dagens praktisering av tvungen helsehjelp i eldreomsorgen er mangelfull, og oppfyller i mange tilfeller ikke menneskerettslige krav til vurdering av pasientens samtykkekompetanse, sier Mestad.
Videre påpeker hun at det det ikke alltid fattes vedtak når det brukes tvang, noe som i ytterste konsekvens går ut over den enkeltes rettssikkerhet.
– Dette bør høyere opp på myndighetenes dagsorden, og det bør settes i verk både lovendringer og andre tiltak for å redusere graden av ulovlig tvangsbruk, sier Mestad.
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM mener at Sannhets- og forsoningsrapporten er et viktig grunnlag for å forstå dagens menneskerettighetsutfordringer til samer, kvener og skogfinner. NIMs innspill følger i hovedsak kommisjonens inndeling av tiltak. NIM berører temaene 1) tap av språk, 2) kunnskap og holdninger, 3) forebygging av konflikter, 4) inngrep i samiske bruksområder, 5) implementering og 6) vold og overgrep. NIM håper at kommisjonens rapport og den politiske behandlingen av den vil styrke dialogen og bidra til økt forståelse mellom statlige myndigheter og minoritetssamfunnene og mellom majoritetssamfunnet og minoritetene. Kommisjonens rapport føyer seg inn i rekken av grundige utredninger som inneholder flere tiltak som etter NIMs syn vil styrke realiseringen av flere menneskerettigheter. Det viktige nå, er at de følges opp gjennom effektive og målrettede tiltak.
Etter en periode med usikkerhet, stemte et flertall i EU-rådet 15. mars for å vedta EUs direktiv om virksomheters aktsomhetsvurderinger i forbindelse med bærekraft (Corporate Sustainability Due Diligence Act).
Det ble gjort noen siste endringer i teksten, hovedsakelig at selskaper nå må ha flere ansatte og større omsetning for å omfattes av kravene i direktivet. Det siste som nå gjenstår er at EU parlamentet formelt vedtar direktivet, som forventes å skje i april.
Selv om Norge ikke har vært med på å avgi stemme, er direktivet EØS-relevant, og vil også gjelde for Norge. Åpenhetsloven pålegger allerede om lag 9000 virksomheter som hører til i Norge å kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter som virksomheten enten har forårsaket eller bidratt til, eller som er direkte knyttet til virksomhetens forretningsvirksomhet, produkter eller tjenester gjennom leverandørkjeder eller forretningspartnere.
På enkelte områder vil imidlertid EUs aktsomhetsdirektiv gå lengere enn den norske åpenhetsloven, for eksempel ved å eksplisitt omfatte klima og miljø i tillegg til menneskerettigheter. Barne- og familiedepartementet la i forarbeidene til åpenhetsloven opp til en evaluering, og potensielt endringer, av åpenhetsloven i lys av EUs aktsomhetsdirektiv.
NIM ønsker direktivet velkommen. Selv om det ikke trer i kraft før om en stund, bør lovgiver, selskaper og rettsanvendere forberede seg på å følge opp direktivet, sier assisterende direktør i NIM, Gro Nystuen.
NIM har jobbet med næringslivets menneskerettighetsansvar i en årrekke og blant annet utarbeidet flere ressurser som kan være nyttige for selskaper i arbeidet med aktsomhetsvurderinger under åpenhetsloven. Vi håper disse ressursene (se nedenfor) kan være til inspirasjon i arbeidet framover.
Hvordan kan selskaper forårsake, medvirke til eller på andre måter være direkte knyttet til menneskerettighetskrenkelser?
NIM og Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv har sammen utarbeidet en tabell med eksempler på hvordan selskaper kan bli involvert i menneskerettighetsbrudd. Tabellen omhandler 32 ulike menneskerettigheter hentet fra FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og fra flere av ILOs kjernekonvensjoner.
Formålet med tabellen er å inspirere til tenkning og prosesser i arbeidet med menneskerettslige aktsomhetsvurderinger i virksomheten. Den gir ikke en uttømmende oversikt over relevante menneskerettigheter eller tolkning av disse, men kan være et nyttig verktøy i arbeidet med åpenhetsloven.
Les «Næringslivets menneskerettighetsansvar – eksempeltabell» her.
Den eskalerende globale klimakrisen reiser komplekse spørsmål der jussen, politikken og vitenskapen møtes. Klimaendringene truer et spekter av menneskerettighetene, inkludert retten til privat- og familieliv, hjem, helse og kultur. NIMs rapport «Canary in the Coal Mine – Sámi Rights and Climate Change in Norway» utforsker hvordan klimaendringer påvirker samisk kultur. Kapittel 10 ser nærmere på næringslivets ansvar for å respektere samiske rettigheter i denne konteksten.
Les rapporten «Canary in the Coal Mine – Sámi Rights and Climate Change in Norway» på engelsk her.
Les et norsk sammendrag av rapporten her.
Loga sámegielat čoahkkáigeasu.
Åpenhetsloven handler om virksomheters menneskerettighetsansvar. Denne veilederen er en kort innføring i loven, hvordan den fremmer respekt for menneskerettighetene og anstendige arbeidsforhold, samt sikrer allmenheten tilgang på informasjon.
16. mars er Kvenfolkets dag og rundt om i landet markeres kvenenes/norskfinnenes språk, kultur og historie.
Kvener/norskfinner er en av Norges fem nasjonale minoriteter og deres kultur, språk og identitet har et særlig vern etter menneskerettighetene. De har lang tilknytning til Norge og har en egen kultur, språk og identitet, sitt eget flagg og sin egen kvendrakt. Kvener/norskfinner har historisk vært knyttet til tradisjonelle bosettingsområder i Nord-Norge, men bor i dag også i andre deler av landet. De har historisk erfaring med statlig diskriminering og assimileringspress som ledd i tidligere fornorskningspolitikk.
I 2023 leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget. Temaet for kommisjonens arbeid er norske myndigheters fornorskingspolitikk overfor samer og kvener/norskfinner og skogfinner, og de negative konsekvensene fornorskningspolitikken har hatt for enkeltindivider og grupper og for forholdet mellom majoritetsbefolkningen og disse gruppene.
Les rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen på Stortingets nettside.
I 2021 gjennomførte NIM i samarbeid med Kantar Public en undersøkelse om befolkningens holdninger til blant annet kvenene. Denne undersøkelsen ble i 2022 til rapporten «Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge». Der kom det blant annet frem at det var lite kunnskap i befolkningen om kvenene/norskfinnene. Undersøkelsen viste blant annet at:
17 %
har aldri hørt om kvener/norskfinner.
87 %
sier de lærte ingenting eller lite om kvener/
79 %
har ingen eller lite kunnskap om kvener/
I rapporten anbefaler NIM blant annet at det bør igangsettes et nasjonalt kompetanseløft om nasjonale minoriteter for alle lærere og lærerutdanninger for å øke befolkningens kunnskap om disse gruppene.
Les hele rapporten og andre publikasjoner fra NIM om kvener/norskfinner her:
NIMs dokumenter er nummerert for å gjøre dem lettere å finne frem til og å vise til. Dette er denne publikasjonens unike dokumentnummer.
NIM har gitt innspill til regjeringens handlingsplan mot hets og diskriminering av samer, med bakgrunn i tidligere anbefalinger og funn fra en undersøkelse som viser at en betydelig andel av befolkningen har observert samehets. NIM fremhever behovet for flere tiltak, inkludert et nasjonalt kompetanseløft om samer og nasjonale minoriteter for lærere og lærerutdanninger, utvikling av en lavterskelløsning for å melde fra om hatprat/hets, og at politidistrikter skal samle inn og publisere statistikk om hatefulle ytringer og hatkriminalitet mot samer og nasjonale minoriteter. NIM understreker også viktigheten av tiltak for å støtte tilskuerintervensjon mot hets og belyser sammenhengen mellom samehets, arealkonflikter og det grønne skiftet, spesielt i lys av økende hets under debatter om utbyggingsprosjekter.
Kronikk av Mina Haugen og Pernille Borud, rådgivere i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 8. mars 2024.
For dårlige risikovurderinger kan få alvorlige konsekvenser for kvinners liv. I tillegg innebærer det en risiko for menneskerettsbrudd.
Årets hovedparole denne kvinnedagen er «Ikke én til – stopp menns kvinnedrap!». En mørk start på 2024 viser at vi fortsatt må rette søkelyset mot kvinner som risikerer å bli utsatt for vold, og i verste fall drept.
Politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, har tatt ansvar for systemsvikt etter drapet på Rahavy Varatharajan. Oslopolitiet har hatt verktøy og egne fagmiljøer som ser på risiko for partner- og æresrelatert vold, men de har ikke hatt det i «stalkingsaker». Politimesteren har lovet tiltak, blant annet bedre risikovurderinger.
Øystese fortjener ros for å erkjenne ansvar.
Vold i nære relasjoner er et menneskerettighetsproblem. Det betyr for det første at det ikke er valgfritt for myndighetene å bekjempe vold i nære relasjoner. For det andre innebærer det konkrete forpliktelser for statene.
For det tredje kan staten bli dømt i både norske og internasjonale domstoler hvis den ikke ivaretar forpliktelsene til å forebygge og avverge partnerdrap.
I alt 38 mennesker ble drept i løpet av 2023. Det er det høyeste drapstallet på ti år. Av dem ble 17 drept av nåværende eller tidligere partner.
Sammenliknet med andre land skjer det få drap i Norge. Samtidig vitner både nye og tidligere saker om vedvarende utfordringer.
Partnerdrapsutvalget, som gjennomgikk saker fra 2010-2019, viste at de fleste av drapene var varslet. De fleste ofrene hadde vært i kontakt med hjelpetjenestene før drapet, og det hadde forekommet partnervold i forkant. Riksrevisjonen fremmet i 2022 alvorlig kritikk, blant annet av politiet og hjelpetjenestenes utilstrekkelige tiltak for å redusere risikoen for alvorlig partnervold. NIM har tidligere uttalt at funnene tyder på risiko for menneskerettighetsbrudd.
Også FNs kvinnekomité og Istanbulkonvensjonens overvåkningsorgan GREVIO har kritisert Norge. GREVIO har særlig kritisert nettopp mangelfulle risikovurderinger.
Menneskerettighetene krever ikke det umulige eller uforholdsmessige. Staten kan vanskelig avverge alle partnerdrap.
Det betyr imidlertid ikke at myndighetene slipper ansvar fordi det er vanskelig å spå fremtiden. Der det er reell og umiddelbar risiko som myndighetene er eller burde være kjent med, må de reagere. De må reagere med tiltak som det «ut fra situasjonen er rimelig å forvente».
Høyesterett uttalte dette i en dom fra 2013, og kom til at staten hadde brutt plikten etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) til å sikre en kvinne mot forfølgelse fra tidligere partner. Mannen var dømt for grov vold, hadde gjentatte ganger brutt besøks- og kontaktforbud, og utsatte kvinnen for langvarig forfølgelse med karakter av psykisk terrorisering. Politiet hadde blant annet gitt kvinnen voldsalarm og sperret adresse, og noen brudd på besøksforbudet ble etterforsket og ført for retten. Når Høyesterett likevel kom til at dette ikke var nok, var det særlig på grunn av to forhold: Oppfølgingen av stadige brudd på besøksforbudet var «meget mangelfull», og to potensielt svært alvorlige trusler mot kvinnen ble ikke nærmere etterforsket.
Dommen klargjør at myndighetene har konkrete innsatsforpliktelser. Når drapstrusler ikke etterforskes nærmere, blir ikke mulige behov for skjerpede beskyttelsestiltak avklart.
Dette krever gode risikovurderinger. Statens menneskerettighetsplikter er svært konkret utformet på voldsfeltet. Istanbulkonvensjonen krever at staten sikrer at myndighetene vurderer faren for dødelig utgang og risikoen for gjentatt vold.
En forutsetning for gode risikovurderinger er kunnskap. Istanbulkonvensjonen forplikter myndighetene til å føre kunnskapsbasert politikk for å avverge partnerdrap.
Det er derfor bra at en egen partnerdrapskommisjon, som skal gjennomgå saker og bidra til læring av feil, skal starte opp i 2024.
Samtidig er ikke dette alene tilstrekkelig. Istanbulkonvensjonen bygger på at intet tiltak alene kan avverge vold. Partnerdrapsutvalget fremmet i sin tid hele 70 anbefalinger til forebyggingstiltak. GREVIO og FNs kvinnekomité har også fremmet en rekke anbefalinger.
Politimesteren i Oslos erkjennelse av at Varatharajan-saken burde ha blitt håndtert annerledes og at tiltak nå er iverksatt, er et eksempel til etterfølgelse. Nå må øverste ansvarlige myndigheter følge etter.
Denne våren skal en ny opptrappingsplan mot vold behandles i Stortinget. Planen må inneholde konkrete og forpliktende tiltak, så den blir en reell opptrapping. Året så langt har vist at det er nødvendig.
Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 9. mars 2024.
Stortingets kontrollkomite har i lengre tid grublet på hvordan den kan rehabilitere våre inhabile politikere.
Denne uken kom et slags svar. Ordet «tillit» ble nevnt 140 ganger da Stortinget diskuterte kontrollsakene tirsdag.
Hvordan gjenreise tilliten til at våre folkevalgte faktisk er av folket, og ikke bare en livsfjern elite av aksjespekulanter, juksemakere, vennetjenesteytere og daytradende ektemenn?
«Tilliten velgerne har til politikerne, politikken og de politiske institusjonene er et av demokratiets viktigste fundament, og at mangel på tillit kan og vil føre til en forvitring av demokratiet og redusere oppslutningen om det, er helt klart. Det er derfor helt nødvendig at ansvaret for det som har gått galt, plasseres et sted, og at vi som politikere tar ansvar for å gjenreise tilliten når den har fått seg en alvorlig knekk som den har fått det siste året», sa saksordfører Grunde Almeland.
Gjenreisningen bestod i at Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna fikk kritikk. Med henvisning til DNs nylige avsløringer mente flere partier at det var for svakt, FrP stemte endatil for mistillit.
Anniken Huitfeldt har gått av som utenriksminister, men også hun fikk kritikk. Anette Trettebergstuen og Ola Borten Moe fikk ikke kritikk, fordi de hadde gått av. Det hadde Erna Solberg også, riktignok av en litt annen grunn, men hun fikk sterk kritikk.
Masterminister Sandra Borch gikk av fordi hun ikke hadde skilt mellom rett og galt i sitt svennebrev i faget «skillet mellom rett og galt». Borch «tror alle som skriver master henter litt her og der, limer inn i et dokument for så å skrive det til sitt eget», men hun var ikke klippet og limt inn i kontrollsaken.
Hvorfor vedtar våre folkevalgte «kritikk» av statsråder? For å uttrykke en form for misnøye som er så høytidelig at man tidvis tyr til gamle, tyske ord som «daddel» for å få frem alvoret. Eller «nese», som (gammel)danskene sier. Daddelvedtak er en slags mistillit light, som ikke har noen andre virkninger enn skampåføring (og slik kanskje tillitsgjenreisining?) Mistillit, derimot, er skikkelige saker. Statsråder som får mistillitsforslag mot seg, er rettslig forpliktet til å gå av.
I vårt demokrati er makten fordelt mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. I tillegg til å gi lover (og beskatte og bevilge), skal Stortinget drive kontroll med regjeringen. Etter at vi fikk parlamentarismen, er det den som er kjernen i kontrollen: Hvis ikke regjeringen har Stortingets tillit, må den gå av. Og hvis Stortinget er skikkelig misfornøyd, men har tillit likevel, og også vil at folket skal ha tillit, ikke bare til statsrådene, men til Stortinget, kan det altså vedta kritikk. (Kritikk av Borch får den fjerde statsmakt ta seg av.)
I Stortingets kontrollverktøykasse ligger både dadler og mistillit. Og en storslegge som virkelig svinger: Riksretten. Hvis statsråder har brutt sine konstitusjonelle plikter ved straffbart eller annet rettsstridig forhold kan de, etter Grunnloven § 86, stilles for riksrett. Og straffes, faktisk. Opplysningsplikten sin, for eksempel.
I forrige uke var det 140-årsjubileum for Norges viktigste riksrettssak, saken mot ministeriet Selmer i 1884. Før den kunne ikke statsrådene en gang møte i Stortinget, tanken på ukentlig grilling i spørretimer må ha fremstått fullkomment latterlig. Saken la grunnlaget for den parlamentarismen som siden har gjort at Stortinget (a.k.a. folket, vi) nå har litt mer kontroll over regjeringen enn vi hadde i embetsmannsstaten.
Riksretten er så gammel at nesten ingen bryr seg om den. Inntil nylig hadde nesten ingen skrevet noe om den heller. Sånn er det heldigvis ikke lenger, Marius R. Gulbransons «Riksrett – sovende motmakt» er noe så sjelden som en lettlest og munter-lærd bok – med 800 noter. (Borch: Notér.)
Om storslegga er bedre til å gjenreise tillit, er likevel usikkert. Et eksempel jeg av habilitetsgrunner uansett må nevne, er min kriminelle tippoldefar, som var blant dem som ble dømt i 1884 for sin manglende folkelighet. Den mangelen var nok grunnen til dommen ikke fikk større konsekvenser for ham enn at han kort tid etter ble forfremmet til generalløytnant. Ansvar plassert. Men tillit gjenreist? Fjernhet fra folket er ikke noe nytt, den tar bare noen nye former.
