NIMs anbefalinger om rusbrukere

Siden 2022 har NIM fremmet en rekke anbefalinger til myndighetene for å bedre menneskerettighetssituasjonen for personer som bruker ulovlige rusmidler. Her er en oversikt.

Avkriminalisering av befatning med narkotika til eget bruk

Det eksisterer ikke per i dag en generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. Det eksisterer imidlertid heller ingen plikt til å kriminalisere. Hvilke løsninger som velges vil derfor være et politisk spørsmål. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) viser samtidig at strafferettslige sanksjoner mot narkotika til eget bruk kan utgjøre et inngrep i retten til privatliv. Dette kan medføre at visse typer sanksjoner, dersom de er uforholdsmessig byrdefulle, i enkelttilfeller vil kunne utgjøre brudd på EMK. Flere internasjonale organer anbefaler avkriminalisering, blant annet for å bedre realisere retten til helse og barns rettigheter. Avkriminalisering er neppe i strid med folkerettslige forpliktelser, såfremt statene har alternative tiltak for å beskytte mot skadelig og problematisk rusbruk.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:

Myndighetene må gjennomføre grundige menneskerettslige vurderinger når det tas stilling til spørsmål omkring avkriminalisering, og menneskerettslige hensyn bør tillegges vekt.

Politiets tvangsmiddelbruk

En undersøkelse fra Riksadvokaten avdekket våren 2022 mange tilfeller av tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker i strid med straffeprosessuelle krav. Dette utfordret retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. I etterkant har praktiseringen av regelverket bedret seg. NIM har også påpekt utfordringer knyttet til grensedragningen for rusavhengighet og ivaretakelse selvinkrimineringsvernet i praktiseringen av Riksadvokatens retningslinjer for saker om rusavhengiges befatning med narkotika til eget bruk.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:

Myndighetene må sikre at all tvangsmiddelbruk utøves innenfor rammene av EMK artikkel 8, og at eventuelle brudd kan repareres etter EMK artikkel 13.

Vold og overgrep

Voldsutsatte med rusproblemer mangler et reelt krisesentertilbud mange steder i landet, og mye tyder på at det generelle hjelpetilbudet til gruppen er svakt. Samtidig utsettes gruppen for vold og overgrep i større grad enn andre. Dette utfordrer myndighetenes sikringsplikt etter Istanbulkonvensjonen til å beskytte mot vold og overgrep mellom privatpersoner.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:

Myndighetene bør utrede hvordan hjelpetilbudet til voldsutsatte i aktiv rus kan styrkes, og sikre gruppen reell tilgang til et godt krisesentertilbud over hele landet.

Legemiddelassistert rehabilitering

Det mangler god empirisk kunnskap om effekten av kontrolltiltakene i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), sammenlignet med andre mindre inngripende tiltak. I tillegg har det over lengre tid vært store regionale forskjeller i praktiseringen av kontrolltiltakene. Mye tyder også på at mange som har vært lenge i LAR og er godt rehabilitert, har gjennomgått til dels strenge kontrollvilkår. Dette kan utfordre retten til privatliv.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:

Myndighetene bør iverksette tiltak som sikrer at regelverket for LAR gjennomføres og praktiseres likt over hele landet, og vurdere om enkelte vurderingstemaer bør løftes fra retningslinjen til LAR-forskriften.

Behandlingstilbudet til voksne med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser (ROP-lidelser)

Det somatiske behandlingstilbudet til personer med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser (ROP-lidelser) er mangelfullt på flere områder, noe som utfordrer retten til helse. Personer med alvorlige ROP-lidelser lever rundt 15 år kortere enn befolkningen ellers, særlig på grunn av somatisk sykdom. Samtidig mottar gruppen ofte dårligere somatisk helsehjelp enn andre.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:

Myndighetene bør styrke helsetilbudet til personer med ROP-lidelser, herunder sikre tilstrekkelig tilgang til somatisk og psykisk helsehjelp, samt styrke gruppens boligtilbud.

Barns rettigheter

Det eksisterer flere menneskerettslige mangler i forebyggings- og behandlingstilbudet til barn som bruker ulovlige rusmidler, noe som blant annet utfordrer barns rett til beskyttelse mot narkotika, retten til helsehjelp og retten til privatliv. Blant annet gjelder dette bruken av ruskontrakter for ungdom, behandlingstilbudet til barn med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser og hjelpetilbudet til barn på barnevernsinstitusjoner som bruker rusmidler.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:

  • Myndighetene bør utrede om rusprøver, enten som del av frivillig ruskontrakt eller som vilkår for påtaleunnlatelse, har ønsket effekt. Dersom frivillige ruskontrakter skal benyttes, bør det utredes om de må ha hjemmel i lov.
  • Myndighetene må sikre et reelt behandlingstilbud til barn og unge med samtidige psykiske lidelser og rusproblemer, slik det følger av barnekonvensjonen.
  • Myndighetene må sikre at barn med rusproblemer som oppholder seg på en barnevernsinstitusjon får et forsvarlig hjelpetilbud, herunder helsetjenester, slik det følger av barnekonvensjonen.

I NIMs årsmelding for 2022 anbefalte NIM:

Stortinget bør be regjeringen om å sørge for at forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet sikrer at barn som bruker rusmidler har et hjelpetilbud som ivaretar deres rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Reformen må være menneskerettighetsbasert og ivareta barns særlige rettigheter som hensynet til barnets beste, barns rett til privatliv, helse og utvikling samt barns rett til å bli hørt.

Diskriminering

Rusavhengige risikerer å oppleve stigma og usaklig forskjellsbehandling i møte med ulike offentlige tjenester, noe som kan ha skadelige konsekvenser både på individ- og samfunnsnivå. Samtidig er det uklart hvor langt gruppens rettslige vern mot diskriminering strekker seg i lovverket, og det er behov for holdningsskapende og kunnskapshevende tiltak.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:

Myndighetene bør utrede hvilket faktisk og rettslig behov det er for et diskrimineringsvern for personer som bruker rus, og om det bør gjøres endringer i lovgivning og praksis for å bedre ivareta denne gruppens menneskerettslige vern mot diskriminering.

I rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» (2024) anbefalte NIM:

  • Myndighetene bør utrede hvordan diskrimineringsvernet for personer med rusavhengighet kan tydeliggjøres i likestillings- og diskrimineringsloven og sektorregelverk, for å bedre ivareta denne gruppens menneskerettslige vern mot diskriminering.
  • Myndighetene bør iverksette tiltak for å øke bevisstheten i offentlige tjenester om personer med rusavhengighet, om hvilke fordommer og stereotypier de møter i samfunnet og om hvilket rettslig vern de har mot diskriminering. Dette kan omfatte for eksempel holdningskampanjer, kurs, brukermedvirkningstiltak, opplæringsmateriell eller kunnskapshevingstiltak i profesjonsutdanningene.

Rapportene med anbefalinger om rus

Menneskerettigheter, klima og miljø etter EUs aktsomhetsdirektiv og åpenhetsloven

Bakgrunn

Stater har det rettslige ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene etter Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner. Men slik verden har utviklet seg, er den faktiske ivaretakelsen av menneskerettighetene i økende grad også avhengig av selskapers atferd og praksis.

Det har lenge eksistert veiledende prinsipper for selskaper, som FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. De siste årene har man i økende grad også vedtatt rettslig bindende regler om selskapers menneskerettsansvar. I Norge kom dette gjennom åpenhetsloven, som trådte i kraft 1. juli 2022 og som pålegger selskaper å foreta aktsomhetsvurderinger med sikte på å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter. I juli 2024 trådde EU sitt aktsomhetsdirektiv i kraft. Direktivet er kategorisert som EØS-relevant.

I forarbeidene til åpenhetsloven ble det presisert at «departementet legger opp til en evaluering av loven etter en tid», også i lys av dette direktivet, som vil «medføre behov for endringer i norsk rett.» 1Prop.150 L (2020–2021) punkt 7.2.3.3. Ettersom direktivet på flere punkter er mer omfattende enn åpenhetsloven, er det grunn til å tro at åpenhetsloven vil måtte endres. Et eksempel er at virksomheters påvirkning på miljø og klima omfattes, også der dette ikke resulterer i negativ påvirkning på menneskerettighetene.

Prosjektbeskrivelse

I dette prosjektet vil NIM ta sikte på å klargjøre rekkevidden av selskapers ansvar for miljømessige og klimarelaterte innvirkninger under EUs aktsomhetsdirektiv. Denne delen av prosjektet vil ha et internasjonalt fokus, og vil dermed også utgis på engelsk.

Prosjektet vil også se nærmere på forholdet mellom åpenhetsloven og EUs aktsomhetsdirektiv på klima- og miljøområdet. Dette vil bidra inn i NIMs anbefalinger til myndighetene om hvordan direktivet bør inkorporeres i norsk rett.

NIM tar også sikte på å gjøre en vurdering av om et utvalg av norske selskapers aktsomhetsvurderinger og rapporter er i samsvar med disse forpliktelsene.

Formålet med prosjektet er også å

  • bidra til en god gjennomføring av direktivet når det gjelder klima, miljø og menneskerettigheter i alle EU-land,
  • øke bevissthet og fremme dialog mellom nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, selskaper, myndigheter og sivilsamfunnet om aktsomhetvurderinger av menneskerettigheter, klima og miljø.

Prosjektet støttes av den danske institusjonen for menneskerettigheter.

Prosjektperiode

Prosjektet starter opp høsten 2024, og vil resultere i en rapport som utgis høsten 2025. Denne vil være rettet mot myndighetene, relevante selskaper og sivilsamfunnet.

Kontaktperson

Vetle Magne Seierstad

Rådgiver

vetle.seierstad@nhri.no

Norge dømt i EMD etter selvmord i fengsel

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i dag avsagt en dom hvor Norge dømmes for brudd på retten til liv og retten til et effektivt rettsmiddel etter at en mann tok sitt eget liv i fengsel i 2020. NIM mener at selvmordsforebyggingen i fengslene må styrkes. Samtidig er det viktig å foreta strukturelle grep for å tilrettelegge for bedre psykisk helse hos innsatte.

Myndighetene må forebygge selvmord i fengsel

Saken for menneskerettsdomstolen gjaldt en mann i varetekt i Oslo fengsel. Mannen var dømt til tvungent psykisk helsevern etter et drapsforsøk, og begikk senere drap på en medpasient ved helseinstitusjonen der han ble behandlet. Etter drapet ble han plassert i varetekt i Oslo fengsel. Han satt en periode under fullstendig isolasjon, og med brev- og besøksforbud. Etter noe tid tok mannen sitt eget liv på cella.

Den avdødes far anmeldte forholdet til politiet. Statsforvalteren anbefalte ikke ytterligere etterforsking, blant annet under henvisning til at det ikke var avdekket noe brudd på helsepersonelloven som kunne gi grunnlag for straffansvar. Statsforvalteren vurderte også at det ikke var bevis for at den medisinske oppfølgingen i fengsel avvek vesentlig fra normal praksis. Likevel fant Statsforvalteren senere at helsevesenet i fengselet ikke hadde ytt tilstrekkelig helsehjelp da det ikke fantes dokumentasjon for oppfølgende helsehjelp i fengselet etter 14. februar 2020. Straffesaken ble imidlertid henlagt. Faren klaget deretter saken inn til EMD og anførte at myndighetene ikke hadde gjort tilstrekkelig for å forhindre sønnens selvmord.

Retten til liv er en av de mest grunnleggende menneskerettighetene vi har, og sikres blant annet i EMK artikkel 2 og i Grunnloven § 93. I tillegg til at staten ikke må berøve noen livet, har staten også plikt til å sikre retten til liv, for eksempel ved å treffe rimelige tiltak for å forhindre selvmord eller dødsfall hos personer i statens varetekt, der myndighetene visste eller burde ha visst at det forelå en slik fare.

EMD fant at staten ikke gjorde nok for å forhindre dødsfallet. EMD fant at mannen kun hadde fått begrenset medisinsk tilsyn og behandling, til tross for hans omfattende psykiske helseproblemer, og at det var svakheter i koordineringen og kommunikasjonen mellom de ulike helsemyndighetene involvert, i og utenfor fengselet. Staten hadde dermed ikke gjort nok for å sikre mannens liv, og hadde derfor krenket EMK artikkel 2.

Les hele dommen fra EMD her.

Retten til liv og retten til helse i fengsel

Innsatte i fengsel er totalt underlagt statens kontroll. De kan ikke selv oppsøke helsehjelp, og er avhengig av at fengselsansatte ser hvilke behov de har og skaffer dem hjelpen de trenger. Staten har derfor et særlig ansvar for denne gruppen, og samtidig en større mulighet til å overvåke og iverksette tiltak ved selvmordsfare, sammenlignet med personer utenfor fengsel.

Les også:

Sivilombudet har i 2023 undersøkt hvordan kriminalomsorgen jobber for å forebygge selvmord og selvmordsforsøk. Rapporten viste tydelige svakheter i kriminalomsorgens arbeid med å forebygge selvmord og selvmordsforsøk i fengsler.

NIM har lenge påpekt at soningsforholdene i norske fengsler medfører risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter slik som retten til liv etter EMK artikkel 2 og forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3. NIM har blant annet fremmet en rekke anbefalinger til Stortinget om styrke helsehjelpen til innsatte, og styrke selvmordsforebyggingen. NIM har hatt anbefalinger knyttet til innsattes soningsforhold i alle årsmeldinger siden institusjonens opprettelse i 2017, og om selvmord i fengsel spesifikt i 2023. Mangel på helsehjelp, særlig for psykisk syke innsatte, har vært en gjennomgående utfordring over flere år.

NIMs anbefaling om psykisk syke i fengsel.

NIM har også gitt innspill til Justis- og beredskapsdepartementet om å styrke varetektsinnsattes rettigheter, særlig der den innsatte er psykisk syk og ikke mottar tilstrekkelig helsehjelp i fengselet. Det er viktig at dette nå følges opp med effektive tiltak.

Behov for å tenke bredere og nytt rundt selvmordsforebygging – kommunikasjon og utetid

Soningsforholdene i norske fengsler generelt medfører en rekke menneskerettighetsutfordringer, særlig knyttet til isolasjon, tvangsbruk, selvmord, retten til privatliv og manglende ivaretakelse av personer med utviklingshemming og psykisk syke innsatte. Problemene har i stor grad strukturelle og økonomiske årsaker, i tillegg til mangler ved regelverk og retningslinjer.

Regjeringen har nedsatt et utvalg (Straffereaksjonsutvalget) for å evaluere forvaring, særreaksjonene tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, og utrede ivaretakelsen av domfelte og innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming. Utvalget har frist til å avgi sin utredning 1. mars 2025.

Etter NIMs syn er det behov for å tenke bredere og mer helhetlig rundt forebygging av psykiske lidelser som kan medføre selvmordstanker eller selvmordsrisiko. Isolasjon fører til flere psykiske problemer, som fører til mer isolasjon og tvangsbruk, som igjen medfører økt risiko for menneskerettighetsbrudd.

Økt sosial kontakt kan være et egnet tiltak for å forebygge selvmord. I Sivilombudets rapport «Selvmord og selvmordsforsøk i fengsel» fra 2023 viser med grunnlag i forskning til at institusjonelle forhold i fengselet, som høyt sikkerhetsnivå, mangel på sosial kontakt og opphold på enecelle, kan bidra til økt risiko for selvmord. Ombudet fremholdt at støttende menneskelig kontakt enten med ansatte, innsatte eller familie og nettverk utenfor fengselet, er et helt sentralt forebyggingstiltak mot selvmord. En av ombudets anbefalinger er at det iverksettes tiltak for å styrke og systematisere fengslenes tiltak for å forebygge selvmord ved å gi fengslene mest mulig effektive og kunnskapsbaserte arbeidsmetoder. Et av tiltakene i Kriminalomsorgens retningslinjer for «Forebygging og håndtering av selvskading, selvmordsforsøk og selvmord i fengsel» er oppfølging fra ansatte i fengselet i form av samtaler og aktivisering, samhandling med helsetjenestene, økt kontakt med familie og nettverk mv.

NIM mener det er viktig med utvidet adgang til kontakt gjennom både telefon, besøk og internett. En styrking av rettighetene til kontakt med nærstående og andre medmennesker på mer generelt grunnlag kan avbøte ensomhet og håpløshetsfølelse som kan medføre psykiske problemer samt selvskading og selvmordsforsøk. Økt adgang til kommunikasjon med medmennesker gjennom internett, f.eks. gjennom videosamtaler med nærstående og andre medmennesker via nettbrett, bør vurderes særskilt.

Også brudd på retten til et effektivt rettsmiddel

Norge ble i samme avgjørelse også dømt for brudd på EMK artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel. Faren til avdøde hadde ifølge EMD ikke hatt noen reell mulighet til å få oppreisning for sønnens dødsfall. Dette er et menneskerettslig krav i visse alvorlige saker. Norsk rett har imidlertid ikke hatt noen hjemmel for slik oppreisning. Videre har staten i tidligere saker for domstolene bestridt at domstolene kan gi oppreisning direkte i medhold av EMK artikkel 13.

NIM har i flere år anbefalt Justis- og beredskapsdepartementet å utrede og innføre nettopp en hjemmel for erstatning ved menneskerettsbrudd:

Disse brevene ble også sitert av EMD i avgjørelsen.

Høyesterett avgjorde i juni to saker om oppreisning direkte i medhold av EMK artikkel 13, hvor det ble tilkjent oppreisning for brudd på henholdsvis EMK artikkel 8 og EMK artikkel 3.

NIM hadde levert skriftlig innlegg til høyesterett i forkant av avgjørelsene.

EMD viste til disse avgjørelsene, men fant at det ikke hadde hjulpet klager i denne saken, som fant sted før dommene ble avsagt. Dette viser, som NIM lenge har påpekt, at mangelen på en mekanisme for oppreisning i norsk rett vil kunne krenke retten til reparasjon etter EMK artikkel 13.

Utbredt frykt for tap av rettigheter i alderdommen

Kronikk av assisterende direktør Gro Nystuen. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 11. oktober 2024 under tittelen «Eldrebølgen vil ramme oss alle». 

Nesten halvparten av Norges befolkning tror ikke at norsk eldreomsorg vil kunne ta vare på dem på en god måte hvis de blir hjelpetrengende som gamle.

Dette er et av funnene i en fersk spørreundersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) som ble omtalt av Dagsavisen i forrige uke.

I tillegg fremkommer det at 40 prosent ikke har tillit til at myndighetene rydder opp etter lovbrudd i eldreomsorgen. Så mange som en fjerdedel av oss kjenner til at noen i omgangskretsen har vært utsatt for uverdig behandling i eldreomsorgen.

Eldrebølgen er litt som klimakrisen. Alle vet at den kommer og de aller fleste er enige om at vi må handle. Samtidig iverksetter vi ikke tiltak raskt nok, selv om saken er høyt på den offentlige agendaen. På samme måte som klimakrisen, vil eldrebølgen ramme oss alle i tiden fremover, enten som pårørende, ansatt eller som hjelpetrengende.

En perspektivmelding for eldres menneskerettigheter

Regjeringens perspektivmelding gir god grunn til denne bekymringen. Meldingen anslår at vi vil bli 700 000 flere over 67 år i Norge i 2060 enn i dag. Samtidig vil vi ha behov for omtrent 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgstjenestene, uten at andelen i yrkesaktiv alder øker.

Beskjeden fra meldingen er klar: Fra 2030-tallet og utover må utgiftene ned og/eller inntektene må opp. Det er vanskelig å se hvordan dette skal skje uten at det går utover tjenestetilbudet til eldre.

Allerede i dag er eldres menneskerettigheter under press. Om vi ikke i tilstrekkelig grad tar tak i disse utfordringene nå, vil vi i enda mindre grad være i stand til å sikre eldres menneskerettigheter i framtiden. Da vil de 48 prosentene av oss som ikke tror at norsk eldreomsorg vil kunne ta vare på dem som gamle, få rett.

Eldres menneskerettigheter – på stedet hvil?

Eldre har de samme menneskerettighetene som alle andre, blant annet rett til liv, helse, privatliv og beskyttelse mot nedverdigende og umenneskelig behandling. Dette følger av en rekke menneskerettighetskonvensjoner som har forrang i norsk rett. Likevel viser flere rapporter og tilsyn at det eksisterer en rekke mangler ved ivaretakelsen av disse rettighetene i praksis.

Vi i NIM har flere ganger uttrykt bekymring for ivaretakelsen av eldres menneskerettigheter i Norge. I en rapport fra 2019 konkluderte vi med at myndighetene måtte ta grep på flere områder for å unngå menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen. I oppfølgingsrapporten Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil? fra 2023 fant vi få tegn til bedring:

  • Flere studier og rapporter tyder på at vold og overgrep mot eldre ikke blir avdekket og håndtert tilstrekkelig. Det er fortsatt mangel på strategier, tiltak og kunnskap på området.
  • Praktiseringen av tvungen helsehjelp overfor eldre oppfyller i flere tilfeller ikke menneske­­rettslige krav, særlig når det gjelder retten til privatliv.
  • Mange eldre på sykehjem og hjemmeboende eldre er underernærte og utsettes for uheldig legemiddelbruk i eldreomsorgen.

Er domstolene løsningen?

Vi vet altså at sårbare eldre kan stå i fare for å få sine menneskerettigheter krenket. Da er det helt nødvendig med solide rettssikkerhetsmekanismer, som sørger for at urett avdekkes og rettes opp i. Det skjer ikke alltid. Når hele 40 prosent av befolkningen ikke har tillit til at myndighetene rydder opp etter lovbrudd i eldreomsorgen, bør det vekke bekymring.

Dette leder til et betimelig spørsmål: Hvordan kan sårbare eldre få sine rettigheter realisert? På andre områder i samfunnet har forbedringer skjedd etter rettssaker med erstatningskrav mot det offentlige om menneskerettighetskrenkelser. Dette gjelder for eksempel bruk av isolasjon og ulovlige kroppsundersøkelser i fengsel. Et av hovedformålene med et fungerende rettsvesen er nettopp at det skal bidra til forbedring. Erstatningskrav skal forhindre gjentakelser.

Slike rettsavklaringer er fraværende når det gjelder sårbare eldre. Det skyldes dels praktiske forhold: sårbare eldre har sjelden anledning til å sette i gang en rettssak. Men mangelen på slike saker skyldes også at regelverket har gjort det vanskelig å gå til sak.

Dette er nå i endring. Høyesterett har nylig slått fast at de som er utsatt for menneskerettsbrudd kan ha krav på erstatning, uavhengig av regelverket. Dommen innebærer trolig også at nærstående personer kan kreve erstatning, hvis vedkommende ikke selv er i stand til å føre en sak eller er død.

Behov for innsats på flere fronter

Det er lett å bli overveldet av framtidsutsiktene, både når det gjelder klimakrisen og eldrebølgen. Samtidig kan ikke reaksjonen være å gi opp. Vi har fortsatt mulighet til å endre fremtidsutsiktene. Da trengs en bred innsats på flere fronter. Både politikere, tilsyn, tjenestene, rettsvesenet og ikke minst eldre selv, kan og bør spille en større rolle for å bedre ivaretakelsen av eldres rettigheter.

Vi har nemlig ikke et valg. Å oppfylle menneskerettighetene er en plikt, også etter hvert som eldrebølgen øker i omfang.

Høyst ærverdige grublerier

Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 12. oktober 2024.

Vi bør minne hverandre oftere om Grunnloven.

I vår var det ti år siden Grunnloven vår fikk et eget menneskerettskapittel. Om noen måneder er det ti år siden Høyesterett første gang måtte gruble på hva de skulle gjøre med det. For det er slik, med rettigheter politikere begeistret vedtar, at det er domstolene som i siste instans må fastslå hva de egentlig betyr.

Grunnlovsreformen i 2014 var ikke bare en fin måte å feire Grunnlovens 200-årsjubileum på. Den hadde også som uttalt demokratisk mål å gjøre Grunnloven mer relevant, også rettslig. «Å bringe menneskerettighetene hjem» som en stortingsrepresentant sa, hen var lei av at de bare fremkom «der ute» – særlig i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)

Menneskerettigheter er en fin ting. Men, i kraft av å gi oss rettigheter, innebærer de også begrensninger på politisk maktutøvelse. Dermed kommer de av og til i veien for flertallspolitikk. Dette er nettopp poenget, men det skaper tidvis kontroverser. Når rettighetene hindrer billig statlig ekspropriasjon, for eksempel. Eller muligheten til å beskatte rederier. Eller stiller krav til klimapolitikken vår, som vårens klimadom fra EMD.

I Norge har debatter om det er mest bra eller dårlig at domstoler håndhever rettigheter, foregått i over 200 år. Fra 90-tallet har de også omfattet overnasjonale domstoler, som EMD. Debattene går ca. slik: Det er fint at domstoler håndhever rettigheter. Med mindre de håndheves på måter jeg er politisk uenig i, da er det dumt. Hvem som er politisk uenig i hva, varierer ca. like mye som ellers. Juss er ikke politikk. Men disse debattene har mer til felles med debatter om ordinære politiske beslutninger enn med debatter om juss. Det særegne med domstolsdebattene, i motsetning til debatter om «dumme» stortingsvedtak, er at man etter dumme dommer ikke bare mener at dommen er dum, men at hele domstolen er illegitim, og bør reformeres.

Debatter om reform av EMD har pågått i Europa i tredve år. I disse dager hylles denne domstolen av dem som mener klimadommen var god. De som er skikkelig uenig i dommen mener vi bør melde oss ut av hele menneskerettskonvensjonen (EMK).

Også slik er det fint at vi for ti år siden fikk menneskerettighetene hjem, sånn for sikkerhets skyld. Men bare hvis Grunnloven faktisk brukes mer, slik Stortinget ville. Den forblir en papirløve om ikke politikere og domstoler fyller den med innhold. Det er ikke alltid så lett. Særlig når ingen demokratisk laget noen klar juridisk oppskrift på hva man skal gjøre i møte med doble rettigheter «hjemme» og «ute» – som kanskje, eller kanskje ikke, betyr det samme. Det Høyesterett avklarte for ti år siden, var at menneskerettighetene i Grunnloven skal tolkes i lys av sine internasjonale forbilder, men at det er Høyesterett som har ansvaret for å utvikle grunnlovsbestemmelsene.

Har Høyesterett gjort det? På et seminar for grunnlovsreformens tiårsjubileum i mai presenterte min UiO-kollega Tomas Midttun Tobiasen sin forskning om at Høyesteretts grunnlovsbruk i disse årene har vært «konservativ». At Grunnloven i liten grad får utfolde seg alene der det finnes parallelle EMK-rettigheter.

Det er også mitt inntrykk. Høyesterett nevner Grunnloven oftere, men løser fremdeles de fleste saker der grunnlovsbestemmelser kunne vært brukt, etter de internasjonale reglene. Det er ikke så rart, frem til 2014 var EMK ofte eneste kilde, og praksis fra EMD er rikholdig. Men det metodiske valget har både rettslige og politiske konsekvenser.

samme seminar kritiserte tidligere høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy Høyesterett for å ha fastslått at man ikke kan få fastsettelsesdom for grunnlovsbrudd, selv om man kan få dom for EMD-brudd. Tekniske greier, men kritikken var såpass frisk at den har underholdningsverdi også utenfor jussland.

I en avgjørelse fra i vår, glemte Høyesterett rett og slett at grunnlovsbeskyttelsen tidvis kan gå lengre enn EMK, slik tilfellet er med forbudet mot forhåndssensur. Også den saken ble derfor avgjort etter EMK, og Grunnloven ble ikke drøftet.

Hvis vi skal honorere folkeviljen bak 2014-reformen, må både folkevalgte og domstoler bidra til å utvikle Grunnlovens nye kapittel. Slike bidrag vil ha betydning om man nå er mest opptatt av det menneskerettslige eller det nasjonalt rettsstatlige klima.

Forslag til regler om bruk av fysisk inngripen for å avverge at en elev utsetter noen for psykiske krenkelser eller vesentlig forstyrrer undervisningen for andre elever

NIM-H-2024-038
NIM - Høringsuttalelse om Forslag til regler om bruk av fysisk inngripen overfor elever (pdf) 160.92 KB

NIM understreker at det er en svært høy terskel for bruk av tvang og makt mot barn etter FNs barnekonvensjon. NIM er kritisk til at konsekvensene av maktbruk for å avverge at et barn utsetter noen for psykiske krenkelser eller vesentlig forstyrrer undervisningen for andre elever ikke er tilstrekkelig belyst i det foreslåtte lovforslaget. NIM mener også at barnets rett til medvirkning ikke er godt nok ivaretatt i prosessen. NIM anbefaler en grundigere utredning av disse spørsmålene. NIM peker også på at en eventuell regulering bør være mer pedagogisk, og etablere en høyere terskel for maktbruk mot barn ved psykiske krenkelser eller vesentlige forstyrrelser av undervisningen.

Rus og rettshåndhevelse

Regjeringen sendte i vår ut NOU 2024: 12 – Håndheving av mindre narkotikaovertredelser på høring. NIM har sendt høringssvar til utredningen, hvor vi kommer med en rekke innspill til de foreslåtte lovendringene.

Les hele høringssvaret her

Rus og menneskerettigheter er et prioritert arbeidsområde for NIM. NIM lanserte i 2022 rapporten «Rus og menneskerettigheter». NIM har også utgitt rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», om rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering i møte med offentlige tjenester, som også berører rusbrukeres opplevelser med politiet.

Utredningen

Utredningen var skrevet av det såkalte Rushåndhevingsutvalget, som ble oppnevnt for å utrede en rekke strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål på rusfeltet. Av mandatet fremgikk det at utvalget skulle se hen til NIMs rapport om rus og menneskerettigheter i arbeidet.

Utredningen inneholder en rekke forslag til lovendringer. Et hovedforslag er å lovregulere en straffutmålingsordning for rusavhengige der disse har befatning med rusmidler til eget bruk. Regjeringens mål er at disse skal møtes med hjelp i stedet for straff. Samtidig inneholder forslaget også en rekke endringer som skal sikre at andre som bruker ulovlige rusmidler kan etterforskes og straffes, blant annet en hjemmel for å benytte tvangsmidler som kroppslig prøve for å avdekke rusbruk. Også forebygging av rusbruk hos barn og unge i det straffeprosessuelle sporet behandles i høringen.

Kriminalisering og retten til helse

Som redegjort for i NIMs rapport «Rus og menneskerettigheter», eksisterer det ikke per i dag noen generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk. Det eksisterer imidlertid heller ingen plikt til å kriminalisere slik befatning. Fortsatt kriminalisering vil dermed i seg selv ikke vil være brudd på noen menneskerettighet, og avkriminalisering var heller ikke tema for utredningen. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) viser samtidig at strafferettslige sanksjoner mot narkotika til eget bruk kan utgjøre et inngrep i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Dette kan medføre at visse typer sanksjoner, dersom de er uforholdsmessig byrdefulle, i enkelttilfeller vil kunne utgjøre brudd på EMK artikkel 8. Dette vil kunne avhenge av de konkrete omstendighetene i saken og hvilken reaksjon som er ilagt.

En rekke internasjonale organer anbefaler imidlertid avkriminalisering for å bedre realisere retten til helse, blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs spesialrapportør for retten til helse, og FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Sistnevnte komité har anbefalt Norge å avkriminalisere bruk av ulovlige rusmidler og styrke tilgjengeligheten og kvaliteten på skadereduserende tiltak og helsetjenester til rusbrukere.

Et hovedpoeng i NIMs høringssvar var derfor at den strafferettslige tilnærmingen til befatning med narkotika til eget bruk må sees i sammenheng med retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Det var utenfor utvalgets mandat å vurdere hvordan en strafferettslig tilnærming kan påvirke muligheten til å oppsøke eller benytte seg av de hjelpetiltakene som foreligger eller som skal videreutvikles med regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. Mange studier viser at kriminalisering kan stå i veien for retten til helse, blant annet ved at rusbrukere kvier seg for å oppsøke hjelpeapparatet i frykt for straff. Etter NIMs syn er det viktig at dette aspektet også tas med i videre arbeid med de foreslåtte lovendringene.

Straff for befatning med narkotika til eget bruk

Utvalget foreslår en ny straffebestemmelse om befatning med narkotika til eget bruk. Dette skal fortsatt straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder. Dersom man er rusavhengig, kan saken imidlertid medføre andre reaksjoner, slik som henvisning til rådgivende enhet for russaker eller påtaleunnlatelse. NIM hadde flere innspill til bestemmelsen, herunder vurderingen av rusavhengighet og hvilket beviskrav som bør stilles til å bevise dette. I tillegg hadde NIM noen merknader knyttet til selvinkrimineringsvernet og uskyldspresumsjonen, som følger av retten til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 og 2 som etter vårt syn må vurderes nærmere i det videre arbeidet.

Tvangsmidler og forholdsmessighet

Straffeprosessuelle tvangsmidler er normalt å anse som inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Dette betyr at de må ha hjemmel i lov, være formålstjenlige og forholdsmessige.

Utvalget foreslår en rekke endringer i straffeprosessloven, blant annet en adgang til å ta kroppslig prøve (spytt-, urin-, eller blodprøve) ved mistanke om rus, bruk av «tegn og symptomer»-metoder for å vurdere mistanke om rusbruk, samt et sett momenter det kan legges vekt på ved vurderingen av om et inngrep er forholdsmessig etter straffeprosessloven § 170a.

Det nasjonale lovverket må formelt være i tråd med kravene som kan utledes av EMK og Grunnloven. I tillegg bør regelverket også i størst mulig grad være utformet slik at det heller ikke oppstår risiko for menneskerettighetsbrudd i enkelttilfeller, selv om lovverket på overordnet nivå ikke strider mot menneskerettighetene. NIMs mandat er ikke utelukkende å gjøre myndighetene oppmerksomme på absolutte menneskerettslige grenser, men også bidra til at regelverket sikrer betryggende menneskerettslig oppfyllelse i praksis. NIMs innspill til høringen var hovedsakelig av sistnevnte art, med forslag som etter vårt syn kan redusere risikoen for uhjemlet og/eller uforholdsmessig tvangsbruk i enkelttilfeller.

NIM hadde flere innspill til de straffeprosessuelle endringene, både av språklig og materiell karakter. En rekke av forslagene til endringene i straffeprosessloven vil gjelde alle straffesakstyper. Dette gjelder for eksempel utvalgets forslag om at hensynet til rettshåndhevelse skal kunne vektlegges sterkere i vurderingen av om et tvangsmiddel er forholdsmessig etter straffeprosessloven § 170a. NIM mener prinsipielt at endringer i straffeprosessuelle regler om tvangsmidler som kan slå ut generelt i alle straffesakstyper bør utredes bredere enn innenfor rammen av denne utredningen.

Forebygging – barn og unge

Barnekonvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som kommer til anvendelse når barn er siktet eller mistenkt i en straffesak. I tillegg inneholder barnekonvensjonen artikkel 33 en plikt for statene til å treffe tiltak for å beskytte barn mot narkotika. Bestemmelsen forplikter myndighetene til å iverksette forebyggende, rehabiliterende og skadereduserende tiltak i møte med barns rusbruk. Etter artikkel 40 nr. 3 bokstav b) skal staten dessuten søke å finne andre tiltak enn straff overfor barn der dette er hensiktsmessig og ønskelig. Barnekomiteen har uttrykt bekymring for de negative konsekvensene straffelegging kan ha for barn, og anbefaler at rusbruk møtes med andre virkemidler. Straff er altså ikke et anbefalt virkemiddel overfor barn.

Etter barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104 skal hensynet til barnets beste være grunnleggende i saker som berører dem. Barnekomitéen har nylig bedt Norge redegjøre for tiltak for å forhindre rusbruk blant ungdom og for å sikre at barn har tilgang til helse- og hjelpetiltak.

I rapporten «Rus og menneskerettigheter» undersøkte NIM hjelpetilbudet til barn og unge. NIM fant at det eksisterer flere menneskerettslige mangler i det helhetlige forebyggings- og behandlingstilbudet til barn som bruker ulovlige rusmidler. En rekke tiltak mangler empiri for god effekt, inkludert såkalte ruskontrakter.

Utvalget foreslår at henvisning til rådgivende enhet for russaker eller ruskontrakt skal være den foretrukne reaksjonen overfor barn og unge. Det er positivt at det dreies vekk fra tradisjonelle straffereaksjoner mot barn. Det er likevel viktig at de rådgivende enheter for russaker har nødvendig kompetanse og ressurser. NIM stiller også spørsmål ved om påtalemyndigheten er rette instans til å avgjøre hva en ungdom har behov for av oppfølging.

Utvalget har imidlertid fulgt opp NIMs anbefalinger om blant annet å sikre at tiltak rettet mot barn og unge evalueres, slik at det kan gi grunnlag for ny kunnskap, og foreslår også at påtalemyndigheten må sikre reell likebehandling av siktede uavhengig av sosioøkonomisk status.

Hele høringssvaret kan leses her.

 

NOU 2024: 12 – Håndheving av mindre narkotikaovertredelser

NIM-H-2024-037
Høringssvar -NIM-H-2024-037 (pdf) 221.39 KB

NIM har sendt høringssvar til NOU 2024: 12 – Håndheving av mindre narkotikaovertredelser. NIMs innspill kan overordnet oppsummeres som følger:

Den strafferettslige tilnærmingen til befatning med narkotika til eget bruk må sees i sammenheng med retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Det var utenfor utvalgets mandat å vurdere hvordan en strafferettslig tilnærming kan påvirke muligheten til å oppsøke eller benytte seg av de hjelpetiltakene som foreligger eller som skal videreutvikles med regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. Etter NIMs syn er det sentralt at disse aspektene medtas i videre arbeid.

Lovverket må formelt være i tråd med kravene som kan utledes av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Grunnloven. I tillegg bør regelverket også i størst mulig grad være utformet slik at det heller ikke oppstår risiko for menneskerettsbrudd i enkelttilfeller, selv om lovverket på overordnet nivå ikke strider mot menneskerettighetene. NIMs mandat er ikke utelukkende å gjøre myndighetene oppmerksomme på absolutte menneskerettslige grenser, men også bidra til at regelverket sikrer betryggende menneskerettslig oppfyllelse i praksis. NIMs innspill til høringen er hovedsakelig av sistnevnte art, hvor vi kommer med forslag som etter vårt syn kan redusere risikoen for uhjemlet og/eller uforholdsmessig tvangsbruk i enkelttilfeller.

NIM mener prinsipielt at endringer i straffeprosessuelle regler om tvangsmidler som kan slå ut generelt, bør utredes bredt og med henblikk på alle sakstyper som kan påvirkes.

NIM har ellers innspill til utredningens kapittel IV som gjelder forebygging, særlig rettet mot barn og unge. Dette henger også sammen med retten til helse og barns rettigheter etter Barnekonvensjonen. I tillegg vil andre utvalgte problemstillinger, slik som selvinkrimineringsvernet og uskyldspresumsjonen, kommenteres særskilt.

1 av 4 kjenner til uverdig behandling i eldreomsorgen

Det viser en undersøkelse utført av Verian på oppdrag fra NIM. I tillegg fremkommer det at 48 prosent har liten tro på at eldreomsorgen vil være i stand til å ivareta dem på en god måte om de får behov for hjelp når de blir gamle.

NIMs assisterende direktør Gro Nystuen mener funnene er alvorlige.

– Det er alvorlig at så mange kjenner til uverdig behandling av eldre. NIM har over lengre tid advart om rettighetsutfordringer i norsk eldreomsorg. Disse funnene bør være en vekker for myndighetene, og understreker behovet for tiltak som bedre ivaretar rettighetene til hjelpetrengende eldre, sier Nystuen.

Les hele undersøkelsen her

Undersøkelsens hovedfunn

Undersøkelsen viser blant annet at:

  • Én av tre (32 %) mener hjelpetrengende eldre ikke blir godt ivaretatt i norsk eldreomsorg.
  • Kun 27 % vet hvor de kan si ifra om brudd på eldres rettigheter i helse- og omsorgssektoren i sin kommune.
  • Nesten halvparten (48 %) tror ikke at eldreomsorgen vil være i stand til å ivareta dem på en god måte om de får behov for hjelp når de blir gamle. Kun 22 % tror at eldreomsorgen vil være i stand til å ta vare på dem i fremtiden.
  • 40 % har ikke tillit til at myndighetene rydder opp når det avdekkes lovbrudd i eldreomsorgen.
  • Mer enn 1 av 4 (27 %) kjenner til at noen i sin omgangskrets har vært utsatt for uverdig behandling i eldreomsorgen.

­– Et rettssikkerhetsproblem

NIMs undersøkelse viser at en stor andel ikke vet hvor de kan si ifra om mulige brudd på eldres menneskerettigheter i helse- og omsorgssektoren i sin kommune. Mange har også lav tillit til at myndighetene rydder opp når det avdekkes lovbrudd i eldreomsorgen. NIM har tidligere advart om at rettighetsutfordringer for sårbare eldre kan gå under radaren, blant annet på grunn av få klager, liten grad av tilsyn og mangelfull kunnskap om eldres rettigheter.

– Eldreomsorgen skal ivareta noen av de mest sårbare i samfunnet vårt. Da er det nødvendig med solide rettssikkerhetsmekanismer, som sørger for at urett avdekkes og rettes opp i. Det er bekymringsfullt at kun en fjerdedel vet hvor de kan si ifra, når samtidig så mange sier at de kjenner til uverdig behandling, sier Nystuen.

I regjeringens perspektivmelding anslås det at vi vil bli 700.000 flere over 67 år i Norge i 2060 enn i dag. Samtidig vil vi ha behov for omtrent 180.000 flere ansatte i helse- og omsorgstjenestene, uten at andelen i yrkesaktiv alder øker.

 – Eldrebølgen kommer, enten vi vil eller ikke. Allerede i dag er eldres menneskerettigheter under press. I takt med den økende andelen eldre i samfunnet vil også rettighetsproblemene øke om vi ikke tar tak nå, sier Nystuen.

Mangelfull ivaretakelse av eldres rettigheter

De siste årene har NIM skrevet to rapporter om eldres menneskerettigheter og fremmet flere anbefalinger til myndighetene om hvordan realiseringen av sårbare eldres menneskerettigheter kan styrkes i Norge. Blant annet har NIM pekt på at myndighetene må styrke innsatsen innenfor områder som vold og overgrep, tvungen helsehjelp, underernæring og uheldig legemiddelbruk.

– Myndighetene har en rettslig plikt til å ivareta eldres menneskerettigheter. Likevel ser vi at disse utfordringene vedvarer over tid og det er få tegn til bedring, sier Nystuen.

NIMs undersøkelse kommer i kjølvannet av at en rekke ulike aktører har påpekt mangler i norsk eldreomsorg de senere årene, inkludert Helsetilsynet, Sivilombudet, Riksrevisjonen og statsforvalterne. Riksrevisjonen konkluderte i 2018 med at det er «store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen».

Krigen i Gaza påvirker holdninger til jøder og muslimer viser ny rapport fra Amnesty

Forrige uke publiserte Amnesty en analyse av det norske debattklimaet rundt krigen i Gaza, der de særlig fokuserte på andelen kommentarer på sosiale medier som kan anses som støtende eller hatefulle mot jøder og muslimer i Norge.

Amnestys rapport bygger på en omfattende analyse av kommentarfelt på TikTok og Facebook i etterkant av angrepet 7. oktober. Analysen viser at debattklimaet har blitt vesentlig tøffere i denne perioden. Antall kommentarer under oppslag om Midtøsten-konflikten øker i gjennomsnitt med 190 prosent i mediene og politikernes kommentarfelt på Facebook etter 7. oktober.

Totalt inneholder fire prosent av kommentarene på TikTok om konflikten stigmatiserende, nedsettende, krenkende, stereotypiske, ekskluderende, sjikanerende eller truende ytringer. På Facebook er andelen tre prosent. Selv etter moderasjon inneholder to prosent av kommentarene utsagn som er antisemittiske eller muslimfiendtlige. Analysen viser videre at det som fører til størst splittelse er konflikt mellom ulike virkelighetsforståelser, kampen om det historiske narrativet i konflikten, Norges rolle og personangrep mot meningsmotstandere. Forståelse, enighet og læring mellom meningsmotstandere er ifølge undersøkelsen nærmest fraværende fra diskusjonen på sosiale medier.

Les Amnestys rapport her.

Holocaustsenteret om nordmenns holdninger til muslimer og jøder

Tidligere i år publiserte Holocaustsenteret resultatene av sin undersøkelse om nordmenns holdninger til muslimer og jøder, som de har gjennomført hvert femte år siden 2011. Tallene viser kort oppsummert at nordmenns holdninger til jøder har blitt betydelig mer negative etter krigens utbrudd.

Undersøkelsen fra holocaustsenteret undersøkte tre ulike dimensjoner av holdninger:

  1. Fordomsindeksen (støtte til ulike stereotypiske forestillinger)
  2. Sosial avstand (syn på naboskap og vennskap)
  3. Motviljeindeksen (sympati kontra motvilje)

Resultatene viser en økning i alle tre dimensjoner av negative holdninger til jøder, sammenlignet med undersøkelsen fra 2022. Undersøkelsen viser ingen tilsvarende endring når det gjelder negative holdninger til muslimer, men dette er likevel utbredt. Undersøkelsen viser imidlertid at andelen som støtter trakassering og vold mot både muslimer og jøder som følge av nylige terrorangrep og Israels politikk, har gått ned siden 2022.

Holocaustsenteret har også undersøkt i hvilken grad folk opplever at krigen i Gaza har påvirket deres holdninger til jøder og muslimer. Resultatene viser en økning i andelen som sier at israelsk politikk har gjort dem mer negativt innstilt til jøder generelt. Samtidig svarer 35 prosent at Hamas’ angrep 7. oktober har påvirket deres syn på muslimer negativt.

Les hele undersøkelsen fra Holocaustsenteret her.

Norges ansvar for å verne sårbare grupper

Negative holdninger til utsatte grupper kan føre til utbredt diskriminering og stigmatisering av de mest sårbare i samfunnet, og undergrave kjerneverdiene i et demokratisk samfunn. Selv om ytringsfriheten står sterkt, er Norge derfor pålagt å demme opp for slike holdninger, og å sanksjonere hatefulle ytringer. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at hatefulle ytringer er straffbart etter straffeloven § 185.

Norge er pålagt å bekjempe fordommene som fører til hatefulle ytringer. Artikkel 7 i FNs konvensjon mot rasediskriminering pålegger statene å iverksette effektive tiltak for å bekjempe fordommer som fører til diskriminering og hatefulle ytringer, og til å fremme forståelse og toleranse blant etniske grupper. Eksempler på slike tiltak er læreplaner, lærerutdanning og læremidler som fremmer toleranse, og bevisstgjøringskampanjer og opplæringsprogrammer som gjør folk oppmerksomme på skadene forårsaket av hatefulle ytringer.

I Norge er slike tiltak ofte samlet i handlingsplaner eller strategier, som setter opp et veikart for planlegging, gjennomføring og evaluering av myndighetenes innsats på området. Regjeringen har vedtatt en handlingsplan mot antisemittisme og en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, som begge gikk ut i 2023, men ble forlenget til 2024. En ny handlingsplan mot antisemittisme forventes å komme senere i år og en ny handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer forventes i 2025.

NIMs arbeid med holdninger til utsatte grupper

Holdninger til utsatte grupper er en viktig del av NIMs arbeid. Vi har for eksempel gjennomførte undersøkelse og skrevet rapporter som bla. tar for seg holdninger til og hets mot samer og nasjonale minoriteter, lhbti+ personer, funksjonshemmede og rusavhengige. NIM har også gitt innspill til Ytringsfrihetskommisjonens forslag om endringer i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer. I tillegg har vi laget en video og skrevet ekspertkommentarer som forklarer hvilke ytringer som er straffbare.

Selv om det er avgjørende med gode og systematiske tiltak fra myndighetene for å begrense og motvirke hatprat/hets, er det samtidig en nødvendig erkjennelse at dette er et samfunnsproblem som det ikke er mulig å få helt bukt med, og som staten ikke kan løse alene, for eksempel gjennom bruk av straff. Den største andelen hatprat og hets må vi derfor håndtere selv. Derfor lanserte NIM i november 2023 holdningskampanjen «Stillhet sårer» sammen med Amnesty International Norge og Catalysts. Kampanjen er støttet av Bufdir og Sparebankstiftelsen DNB. Vårt mål er at flere skal vite hvordan de kan gripe inn på en trygg måte for å støtte personer som blir utsatt for hets. «Stillhet sårer» består av en rapport, en undersøkelse, kampanjefilmer, undervisningsopplegg for ungdomsskole og videregående skole, samt workshops for ansatte i offentlige, private og ideelle organisasjoner. Som en del av kampanjen har vi utviklet «SOS-metoden», som setter frem tre strategier som tilskuere kan bruke for å gripe inn når de er vitne til hatprat/hets.

Les mer om kampanjen «Stillhet sårer» og «SOS-metoden» på nettstedet stillhetsarer.no.