Menneskerettighetene

Innhold på denne siden

Alle mennesker har noen grunnleggende rettigheter. Disse rettighetene kalles menneskerettigheter, og de gir uttrykk for grunnleggende verdier. Kjernen i menneskerettighetene er beskyttelse av individene mot mulig maktmisbruk fra myndighetenes side. De hviler på historiske erfaringer om behov for et særlig vern av grunnleggende rettigheter, også mot et politisk flertall. Menneskerettighetene følger av nasjonal rett, folkerettslige avtaler og folkerettslig sedvanerett.

Menneskerettighetenes funksjoner

Menneskerettighetene har flere funksjoner. De skal:

  • Ivareta menneskeverdet
  • Hindre maktmisbruk overfor innbyggere
  • Bidra til maktfordeling og demokrati
  • Beskytte rettighetene til minoriteter og utsatte grupper
  • Sikre en felles internasjonal standard for statlige myndigheters forpliktelser overfor individene.

Menneskerettighetene sikrer dels grunnleggende rettigheter som det er liten politisk strid om, slik som retten til en rettferdig rettergang, uskyldspresumsjonen i straffesaker og vernet mot tortur og slaveri. Dels legger de rammer som kan være politisk kontroversielle, som for eksempel forbudet mot å utvise utlendinger til land der man risikerer dødsstraff. Menneskerettighetene gir utsatte og sårbare grupper, for eksempel innsatte i fengsel, asylsøkere og funksjonshemmede, mulighet til å stille krav til myndighetene. De gir vern ved tiltak som rammer relativt få i befolkningen fordi det ellers er en risiko for at det politiske flertallet ikke prioriterer slikt vern i tilstrekkelig grad. Mindretallsvern kan få særlig betydning i en krisesituasjon, når et presset flertall lettere nedprioriterer mindretallets behov for beskyttelse.

Oppfyllelse av menneskerettigheter nødvendiggjør ofte avveininger mellom flere rettigheter. For eksempel kan det oppstå et motsetningsforhold mellom myndighetenes plikt til å beskytte barn mot omsorgssvikt på den ene siden og foreldrenes rett til vern om sitt familieliv på den andre.

Menneskerettighetene er ofte generelt utformet fordi de skal gjelde over tid. Gjennom håndhevingen i domstoler og andre kontrollorganer fastlegges det nærmere innholdet i menneskerettighetene, og de tilpasses endrede samfunnsforhold. Menneskerettighetene tolkes altså dynamisk. For eksempel er ytringsfrihetens rammer, når det gjelder for eksempel blasfemi eller pornografi, helt andre i dag enn de var i 1950.

Ulike kategorier menneskerettigheter

Vi skiller gjerne mellom sivile og politiske menneskerettigheter på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle på den andre. Begge rettighetskategoriene er juridisk bindende, og kategoriene er delvis overlappende.

  • Blant de sivile og politiske rettighetene finner vi blant annet retten til liv, forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, ytringsfriheten, retten til privat- og familieliv og vernet av privat eiendom.
  • De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene omfatter blant annet retten til anstendige arbeidsforhold, retten til utdanning, en tilfredsstillende levestandard og høyest oppnåelig helsestandard. Noen av de økonomiske sosiale og kulturelle rettighetene kan oppfylles gradvis, avhengig av hvilke ressurser staten har tilgjengelig. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er like fullt bindende for statene.

Les mer om de to rettighetskategoriene på nettsidene til FN.

En annen måte å kategorisere menneskerettigheter på er å skille mellom negative og positive forpliktelser. Negative forpliktelser går ut på at myndighetene må avstå fra å gripe inn i rettighetene. Positive forpliktelser gjelder det myndighetene aktivt må gjøre for å sikre rettighetene. For eksempel innebærer plikten til å beskytte retten til familieliv at myndighetene i utgangspunktet må avholde seg fra å gripe inn i familiens anliggender, men samtidig har myndighetene plikt til å gripe inn for å beskytte barn mot omsorgssvikt.

Menneskerettighetene i Norge

Norge er blant statene i verden som i størst grad respekterer og sikrer menneskerettighetene. Samtidig fremmes stadig saker for norske domstoler, kontrollorganer og internasjonale håndhevingsorganer der spørsmålet om mulige menneskerettighetsbrudd i Norge tas opp.

Hvilken rettslig status har menneskerettighetene i Norge?

Menneskerettighetskonvensjoner Norge har sluttet seg til er folkerettslig bindende for Norge. Mange menneskerettigheter er også nedfelt i Grunnloven og i norsk lovgivning direkte. I utgangspunktet vil norske regler gå foran folkerettslige regler ved regelkonflikt. Norsk rett skal likevel, så langt det er mulig, tolkes i samsvar med konvensjonene. Menneskerettighetene er gjennomført på ulike nivåer i norsk rett.

Grunnloven

Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og har ved motstrid forrang over all annen lov. Grunnloven har et eget kapittel om grunnleggende menneskerettigheter, som retten til liv, ytringsfrihet og barns rett til å bli hørt. De fleste av Grunnlovens menneskerettsbestemmelser har sitt motstykke i menneskerettigheter som følger av ulike konvensjoner som Norge har sluttet seg til.

Menneskerettsloven

Etter menneskerettsloven gjelder fem menneskerettighetskonvensjoner som norsk lov, med forrang foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. loven §§ 2 og 3:

Andre lover

Norge har også inkorporert menneskerettighetskonvensjoner i andre deler av norsk lovgivning. Dermed gjelder de som norsk lov i sin helhet, men uten forrang på nasjonalt nivå. Det gjelder:

Menneskerettighetskonvensjoner

Norge er part i flere menneskerettighetskonvensjoner som ikke er gjort til norsk lov direkte. Norge er likevel fullt ut bundet av disse konvensjonene. Konvensjoner Norge er folkerettslig bundet av får betydning for innholdet av norsk rett gjennom det såkalte presumsjonsprinsippet, som går ut på at norsk rett så langt det er mulig, skal tolkes i samsvar med folkeretten. Vanligvis er slike konvensjoner gjennomført i norsk rett gjennom endring av eksisterende lov for å møte konvensjonens krav, eller ved å konstatere at det ikke er behov for å endre norsk lov for å oppfylle pliktene i konvensjonen.

Menneskerettighetskonvensjonene kan være regionale eller globale.

Regionalt er Norge for eksempel part i en rekke konvensjoner vedtatt av Europarådet, blant andre Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen). EMK er av særlig betydning gjennom inkorporeringen i menneskerettsloven.

Globalt er det særlig FN som har utviklet menneskerettighetsvernet. Fem av FNs ni kjernekonvensjoner om menneskerettigheter er gjort til norsk lov, og Norge er part i ytterligere tre:

  • FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
  • FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (TK)
  • FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning (CED)

Også andre av FNs konvensjoner er av betydning for menneskerettsvernet, for eksempel FNs flyktningkonvensjon.

Menneskerettighetene gjelder for alle offentlige myndigheter

Alle offentlige myndigheter er forpliktet til å følge menneskerettighetene. Det gjelder også de kommunale og fylkeskommunale myndighetene.

Private, for eksempel selskaper, er ikke direkte forpliktet etter menneskerettighetene. Statene har et ansvar for å sørge for lover og systemer som hindrer at private, blant annet selskaper, krenker privates menneskerettigheter. I norsk rett var vedtakelsen av åpenhetsloven, som trådte i kraft i juli 2022, et ledd i gjennomføringen av denne plikten. Arbeidsmiljølovgivningen og diskrimineringslovgivningen er andre eksempler.

Les mer om kommuners menneskerettighetsansvar her.

Adgangen til å gripe inn i menneskerettighetene

Det finnes både absolutte og relative menneskerettigheter.

  • En absolutt rettighet er en rettighet man ikkekan gjøre inngrep i. Et eksempel er forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det er forbudt å utsette noen for slik behandling, uansett grunn.
  • En relativ rettighet er en rettighet man kan gjøre inngrep i. De fleste rettigheter er relative, blant annet bevegelsesfriheten, retten til privat- og familieliv og ytringsfriheten. For eksempel gjorde kommunene store inngrep i privatlivet og bevegelsesfriheten under covid-19-pandemien, for å beskytte innbyggernes liv og helse.

Under de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som er inkorporert i menneskerettsloven er det adgang til å gjøre inngrep (begrensninger) i de fleste av menneskerettighetene på nærmere angitte vilkår. I visse nøds- eller krisesituasjoner er det også adgang til å fravike eller suspendere (derogere fra) enkelte menneskerettigheter. Det er viktig å understreke at derogasjon og begrensningsadgang er to ulike ting. Derogasjon er et unntaksregime som bare gjelder ved krig eller andre alvorlige kriser som truer, mens inngrepsadgangen i rettigheter gjelder alltid.

Uttrykkene «begrensinger» og «inngrep» brukes ofte som synonymer ved omtalen av menneskerettigheter – begge betyr at det kan gripes inn i rettigheter på nærmere angitte vilkår. Slike begrensninger kan begrunnes i hensynet til andre viktige samfunnsformål, som f.eks. smittevern, samfunnssikkerhet eller hensynet til andres menneskerettigheter. Denne adgangen gjør det mulig å ha lover som griper inn i rettigheter, så som trafikkregler tross bevegelsesfriheten, forbud mot trusler tross ytringsfriheten, eller lovlig etterforskning tross vernet om privatlivet osv.

Ved inngrep eller begrensninger i menneskerettigheter kreves det at visse vilkår er oppfylt:

  • begrensningen har tilstrekkelig grunnlag i lov. Alle begrensninger i rettigheter må stå i en lov eller forskrift. Dette kalles at noe har «hjemmel i lov». For eksempel åpner helse- og omsorgstjenesteloven for at kommunen i noen situasjoner kan bruke tvang mot personer med utviklingshemming og personer med rusmiddelavhengighet.
  • Begrensningen ivaretar et legitimt formål. I tillegg må en begrensning i rettigheter tjene et legitimt formål. Det kan for eksempel være å beskytte andres rettigheter eller viktige samfunnshensyn, som å beskytte liv og helse eller bekjempe kriminalitet.
  • Begrensningen er nødvendig og forholdsmessig. Forholdsmessighetsvurderingen er sammensatt. Behovet for inngrepet må vurderes opp mot ulempen for den enkelte ved inngrepet. Det må foreligge en rimelig balanse mellom samfunnsformål og hensynet til individet. Hvor strenge krav som stilles, beror særlig på hvor inngripende tiltaket er og hvor hardt det rammer.

Hvordan håndheves menneskerettighetene?

For at menneskerettighetene skal oppfylles, er det avgjørende at det finnes kontrollmekanismer både nasjonalt og internasjonalt. Den viktigste instansen for å håndheve menneskerettighetene er domstolene. I tillegg har Sivilombudet, Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet og NIM en viktig rolle i å påse at forvaltningens myndighetsutøvelse er i tråd med menneskerettighetene.

I Europa spiller Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en viktig rolle som et internasjonalt klageorgan. Privatpersoner som mener de er utsatt for brudd på EMK, kan klage staten sin inn for EMD. Saken må først ha vært prøvd så langt som mulig i det nasjonale rettssystemet.

Innenfor FN-systemet har flere organer viktige kontrollfunksjoner. Det finnes ulike komiteer som er tilknyttet de ulike konvensjonene. Disse komiteene kalles gjerne traktatorganer. Statene må med jevne mellomrom rapportere til traktatorganene, som deretter gir dem anbefalinger om hvilke tiltak de bør iverksette for bedre å ivareta menneskerettigheter.

Komiteene kan også behandle klagesaker fra enkeltindivider, dersom staten selv har akseptert en slik klageordning. Uttalelsene fra klageorganene er ikke folkerettslig bindende for statene, men kan ha rettslig betydning. Det finnes individklageordninger for flere konvensjoner:

  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
  • FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
  • FNs torturkonvensjon
  • FNs kvinnekonvensjon
  • FNs rasediskrimineringskonvensjon
  • FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter
  • FNs barnekonvensjon

Av disse er Norge tilsluttet individklageordningen for FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, rasediskrimineringskonvensjonen, torturkonvensjonen og kvinnekonvensjonen.

Les mer om klageordningene på vår side om veiledning og råd.

Publisert Sist oppdatert