FNs overvåkningsorganer og Norge – en historisk oversikt

FNs overvåkningsorganer gir jevnlig anbefalinger til Norge, og kan i utgangspunktet behandle individklager. I 2022 ble det behandlet én individklage mot Norge.

FN har ni kjernekonvensjoner på menneskerettighetsområdet. Norge er tilsluttet åtte av disse. Alle konvensjonene har hvert sitt overvåkningsorgan, også kalt FN-komité, som følger opp medlemsstatenes oppfølging av konvensjonen.

Komiteene har tre hovedoppgaver: For det første skal de med jevne mellomrom gi anbefalinger til statene, såkalte konkluderende merknader («concluding observations»), på bakgrunn av rapporter fra statene om gjennomføringen av menneskerettighetene nasjonalt. For det andre publiserer komiteene på eget initiativ generelle kommentarer eller generelle anbefalinger, som er tolkningsuttalelser eller anbefalinger knyttet til spesifikke artikler eller temaområder. For det tredje behandler komiteene individklager om brudd på menneskerettighetene, forutsatt at statene har akseptert en slik klageordning.

Verken konkluderende merknader, generelle kommentarer/anbefalinger eller avgjørelser i individklagesaker er rettslig bindende for statene, i motsetning til dommer fra EMD.

Individklager mot Norge

Norge har akseptert klageordningene til fire av konvensjonene: FNs menneskerettighetskomité (som overvåker SP), FNs torturkomité, FNs rasediskrimineringskomité og FNs kvinnekomité.¹⁰⁶I 2017 vedtok Stortinget at Norge ikke skulle slutte seg til klageordningene til FNs barnekomité, FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, jf. Stortingets vedtak 454, 31. jan. 2017. I forbindelse med ratifikasjonen av FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning uttalte regjeringen at spørsmålet om tiltredelse vil vurderes på et senere tidspunkt, se Prop. 42 LS (2018–2019) pkt. 9. Se også NIMs høringsuttalelse til Utenriksdepartementet av 27. sept. 2017.

FNs menneskerettighetskomité behandlet en sak mot Norge i 2022. Komiteen fant at Norge hadde brutt menneskerettighetene til en toåring som ble internert på Trandum i 76 dager sammen med foreldrene sine.¹⁰⁷CCPR/C/135/2926/2017.

Siden Norge tilsluttet seg klageordningene, har 32 individklager mot Norge vært vurdert. 15 av disse sakene har blitt avvist, mens 17 har blitt realitetsbehandlet.¹⁰⁸Oversikten er basert på praksisdatabasen tilgjengelig på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside.  I syv av de 17 realitetsbehandlede klagene ble det konkludert med menneskerettighetsbrudd, mens Norge ble «frifunnet» i ti av sakene. De tidligere sakene hvor det ble konstatert menneskerettighetsbrudd er nærmere omtalt i NIMs tidligere årsmeldinger.¹⁰⁹Se f.eks. NIMs årsmelding fra 2021, s. 57.

Anbefalinger tilknyttet statens rapporteringer

Norge mottok sine første anbefalinger om ivaretakelsen av menneskerettighetene under de ulike FN-konvensjonene fra FNs rasediskrimineringskomité i 1972. Siden den gang har Norge mottatt slike anbefalinger i forbindelse med statens rapporteringer totalt 49 ganger fra ulike overvåkningsorganer og komiteer.¹¹⁰En oversikt over alle anbefalingene er tilgjengelig på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside. NIM har laget en sammenstilling av anbefalingene Norge har fått i 2017–2020, tilgjengelig her: https://www.nhri.no/NIM-R-2020-002

Rapporteringssystemet fungerer slik at statene med jevne mellomrom leverer rapporter til komiteene om gjennomføringen av konvensjonsforpliktelsene nasjonalt. Det rapporteres ofte på bakgrunn av spesifikke spørsmål fra komiteene. Andre aktører, som ulike relevante organisasjoner, får anledning til å komme med tilleggsinformasjon (såkalte skyggerapporter) både til komiteens spørsmål og etter at staten har levert sin rapport. Nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner med A-status, slik som NIM, har nå en fast rolle i forbindelse med slike rapporteringer og avgir en egen rapport hvor statens rapport kommenteres. Deretter er det en muntlig høring av staten i komiteen (eksaminasjon), før komiteen til slutt gir sine anbefalinger («concluding observations») til staten om mulige tiltak for ivaretakelsen av menneskerettighetene. Stadig flere komiteer krever også en rapport om noen utvalgte anbefalinger etter ett til to år for å vurdere statens oppfølging.

I 2022 mottok ikke Norge noen nye anbefalinger fra konvensjonsorganer. Staten mottok imidlertid vurderinger fra komiteene for to av FNs konvensjoner på grunnlag av statens oppfølgingsrapporter. Menneskerettighetskomiteens vurderinger omhandlet vold mot kvinner og jenter, asylsøkere og ureturnerbare utlendinger, samt urfolks rettigheter.¹¹¹CCPR/C/134/3/Add.4. Vurderingene fra ØSK-komiteen handlet om mottakssystemet og ivaretakelsen av enslige mindreårige asylsøkere, eldres helse- og omsorgstjenester og beskyttelse mot vold og overgrep, samt ulovlige migranters tilgang på helsetjenester.¹¹²2022-63/CESCR/FU tilgjengelig på ohchr.org.

Selv om ikke anbefalinger fra FN-komiteene er rettslig bindende kan de likevel ha en viss rettskildemessig vekt. Komiteens syn på et spørsmål kan også gi en pekepinn på hvordan de vil forholde seg dersom de mottar en individklage om spørsmålet. Komiteene har en pådriverfunksjon, og anbefalingene gir uttrykk for komiteenes syn på hvordan statene ideelt sett bør innrette sin praksis.

Oversikt over anbefalinger/rapporteringer