O. mot Norge

About the ruling

Saken gjaldt en klager som hadde blitt frifunnet for seksuelle overgrep mot datteren sin. Han søkte om erstatning og oppreisning fra staten, men lagmannsretten forkastet kravet. Søkerens krav ble avslått, da domstolen mente at det var sannsynlig at han hadde begått de handlingene han var frikjent for, noe som førte til at han klaget på brudd på artikkel 6 § 2 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), som beskytter uskyldspresumsjonen. 

Domstolens vurdering

Domstolen vurderte først om erstatningsprosedyrene kunne anses som en “criminal offence” i henhold til artikkel 6 nr 2, og konkluderte med at de var nært knyttet til straffesaken, da erstatningen var avhengig av utfallet av straffesaken. Den konkluderte med at prosedyrene falt innenfor rammen av artikkel 6 nr 2, selv om søkeren ikke ble tiltalt på nytt. 

Videre vurderte domstolen om artikkel 6 nr 2 var overholdt i erstatningssaken. Den fant at Høyesterett, ved å bruke bevis fra straffesaken og antyde at det var sannsynlig at søkeren hadde begått overgrepene, i realiteten uttrykte mistanker om søkerens uskyld, noe som er uforenlig med prinsippet om uskyldspresumsjon i EMK. Domstolen understreket at etter en endelig frikjennelse kan det ikke reises mistanker mot en persons uskyld. Domstolen konkluderte med at det hadde skjedd et brudd på artikkel 6 nr 2.