Menneskerettigheter i Høyesterett, EMD og FN

Menneskerettighetene i Norge behandles av både nasjonale og internasjonale domstoler og overvåkningsmekanismer. Dette kapitlet gir en oversikt over statistikk fra Høyesterett, Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og FN-organer.

Menneskerettigheter i Høyesterett i 2024

I 2024 behandlet Høyesterett 79 saker i avdeling, og to i storkammer.⁴⁷Storkammersakene var Karasjok-dommen (HR-2024-982-S) og HR-2024-551-S om rutinemessige kroppsvisitasjoner av tre innsatte i Bergen fengsel. De 81 sakene fordelte seg på 44 sivile saker og 37 straffesaker.⁴⁸Se mer i Høyesteretts årsmelding, Norges Høyesterett, 2024, s. 31. To av de sivile sakene var storkammersakene nevnt over. 

NIM har sett på hvor stor andel av disse sakene som handlet om menneskerettigheter og hvilke typer spørsmål som ble behandlet.⁴⁹NIM har gjort det samme i tidligere årsmeldinger. Alle årsmeldingene er tilgjengelige på nhri.no. Sakene er valgt ut basert på følgende kriterier:

• I mange saker vil menneskerettighetene ha betydning for rettstilstanden som legges til grunn i saken og for utfallet, for eksempel gjennom at tidligere relevant praksis har bygget på menneskerettslige standarder, eller at lovregler, lovarbeider eller andre kilder gjør det. NIMs gjennomgang omfatter saker der Høyesterett har gått nærmere inn på, og i en viss grad, drøftet innholdet i menneskerettslige regler.
• Saker fra Høyesterett der menneskerettighetene bare er kort referert, er også inkludert i enkelte tilfeller. Dette gjelder saker der forståelsen av menneskerettighetene på tross av kort omtale synes å ha hatt vesentlig betydning for rettsanvendelsen, og avgjørelsen innebærer en viss rettsavklaring eller rettsutvikling.
• Det samme gjelder saker der rettsreglene er tolket på en måte som bidrar til oppfyllelsen av menneskerettighetene, selv om en slik tolkning ikke nødvendigvis var påkrevd for å oppfylle menneskerettighetene. Tilsvarende gjelder der domstolen har anvendt sitt skjønn på en måte som har vesentlig betydning for oppfyllelsen av menneskerettslige forpliktelser.

Våre utvelgelseskriterier har et element av skjønn i seg.⁵⁰Eksempler på straffesaker som ikke er inkludert etter vår klassifisering er: HR-2024-897-A, HR-2024-999-A, HR-2024-1016-A, HR-2024-1023-A, HR-2024-1201-A, HR-2024-1870-A, HR-2024-1900-A, HR-2024-2347-A, HR-2024-2268-A. Eksempler på sivile saker som ikke er med i vår klassifisering er HR-2024-1948-A, HR-2024-423-A, HR-2024-761-A, HR-2024-550-A, HR-2024-761-A, HR-2024-967-A, HR-2024-1686-A, HR-2024-2073-A, HR-2024-2308-A. Kjennelser og beslutninger fra Høyesteretts ankeutvalg faller utenfor gjennomgangen, selv om også ankeutvalgets avgjørelser kan reise prinsipielle spørsmål om menneskerettigheter.⁵¹Eksempler på dette er HR-2024-935-U, HR-2024-2107-U, HR-2024-1214-U, HR-2024-144-U og HR-2024-2389-U.

En gjennomgang av høyesterettspraksis, basert på NIMs utvelgelseskriterier, kan bidra til å gi et mer utfyllende kunnskapsgrunnlag for diskusjoner om menneskerettighetene og deres betydning for norsk rett, særlig når tallene sees over tid. Denne kartleggingen har imidlertid noen begrensninger som det er viktig å være klar over. Det er få saker som ender i Høyesterett, og en gjennomgang av høyesterettsavgjørelser vil ikke gi et dekkende bilde av i hvilken grad menneskerettighetsspørsmål behandles i lavere domstoler.

NIMs gjennomgang viser at Høyesterett substansielt tok stilling til menneskerettighetsspørsmål i 22 dommer i 2024. Avgjørelsene fordelte seg på 8 sivile saker og 14 straffesaker.⁵²En oversikt over disse sakene finner du i grafikken på neste side. For begge sakstypene sett under ett utgjør disse cirka 27 prosent av det totale antall avgjørelser.

Som NIMs gjennomganger fra tidligere årsmeldinger har vist, er det sjelden at en privat part får medhold i Høyesterett i anførsler som bygger på menneskerettighetene.⁵³Det avgjørende for kategoriseringen er ikke om parten vant saken eller ikke, men om de menneskerettslige anførslene førte fram. I 2024 er trenden den samme, men den private part fikk medhold i større andel av de sivile sakene som er tatt med i beregningen enn i straffesakene.⁵⁴I enkelte av sakene har den private parten kun fått delvis medhold fordi minst én av anførslene har ført fram og minst én ikke har det. I tillegg er det flere saker hvor menneskerettighetene er trukket inn i vurderingen av sakens rettslige side.

For å fastlegge menneskerettighetenes rettslige innhold brukte Høyesterett i hovedsak tidligere høyesterettspraksis, rettspraksis fra EMD og Grunnloven som rettskilder. Disse kildene ble anvendt i majoriteten av avgjørelsene. Videre har Høyesterett også brukt FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), Flyktningkonvensjonen og ILO-konvensjonen nr. 169. Disse kildene brukes på ulik måte fra sak til sak – noen ganger tillegges de til dels stor selvstendig vekt, andre ganger brukes de mer som støtteargumenter.

Straffesaker

Av 37 straffesaker i 2024 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 14 saker.

Sivile saker

Av 44 sivile saker i 2024 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 8 saker.

Utvikling andel MR-saker 2018–2024

I 2024 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 38 % av straffesakene og 18 % av de sivile sakene.

Medhold i MR-anførsler 2018–2024

EMD og Norge – en historisk oversikt

I 2024 avsa EMD én dom mot Norge.⁵⁵Haugen v. Norge. I saken ble Norge ble for å ha krenket retten til liv og retten til et effektivt rettsmiddel etter at en mann tok sitt eget liv i fengsel i 2020. Se mer i kap. 1. Totalt har EMD avsagt 74 dommer mot Norge, og staten har blitt dømt i 48 av disse.⁵⁶Det kan forekomme avvik i statistikken om EMD som er beskrevet i tidligere årsmeldinger. Dette er på grunn av endringer i tallmaterialet fra EMD. Se for øvrig NIMs oversikt over EMD-dommer mot Norge på nhri.no. I denne oversikten er det registrert 76 dommer. Det er fordi to saker er behandlet i både avdeling og storkammer.

Klager som avvises

EMD avviser de fleste klagene domstolen mottar. I perioden 1959–2024 ble 96 prosent av klagene som ble avgjort enten avvist eller strøket av listen. Når EMD avviser en sak, er det fordi vilkårene for å klage til domstolene ikke er oppfylt.⁵⁷Jf. EMK art. 35. EMD henlegger også mange klager administrativt pga. mangler ved klagen, jf. EMDs interne reglement § 47. En sak kan bli strøket fra listen dersom klageren ikke har til hensikt å følge opp klagen, hvis saken er løst eller hvis domstolen ikke lenger kan forsvare videre behandling, jf. EMK art. 37.

I 2024 mottok EMD 101 nye klager mot Norge. Siden domstolen ble opprettet i 1959 har den mottatt over 2500 klager mot Norge.⁵⁸All statistikk i denne delen er basert på EMDs egne oversikter, tilgjengelig på www.echr.coe.int. Totalt har EMD mottatt om lag én million klager mellom 1959 og 2024.

Majoriteten av klagene mot Norge avvises også, slik tabellen viser.

Flesteparten av klagene mot Norge som blir avvist, blir avgjort av én dommer.⁵⁹Dette gjelder 126 av 129 klager i 2017, 77 av 85 klager i 2018, 97 av 99 klager i 2019, 89 av 92 klager i 2020, 86 av 92 klager i 2021, 117 av 120 klager i 2022, 75 av 96 klager i 2023. Tallene for 2024 ble ikke publisert i tide til å bli inkludert i denne årsmeldingen. At en sak blir avgjort av én dommer, indikerer at det er ganske opplagt at saken skal avvises.⁶⁰Enedommerens kompetanse følger av EMK art. 27, hvor det bl.a. heter at «En enedommer kan beslutte å avvise eller stryke fra Domstolens saksliste en individklage innbrakt i henhold til art. 34 når slik beslutning kan treffes uten videre behandling». Disse avgjørelsene blir ikke publisert.

Noen få saker, der avvisningsspørsmålet er mer tvilsomt, blir avgjort enten av en komité med tre dommere eller av et kammer med syv dommere. Disse sakene, som gjerne omtales som begrunnede (eller materielle) avvisningskjennelser, blir publisert. I 2024 avsa EMD 14 slike begrunnede avvisningskjennelser i klager mot Norge.⁶¹Disse avvisningsbeslutningene er: H.B. m.fl. v. Norge (35858/21), R.A. v. Norge (1461/21), M.N. v. Norge (19626/21), M.R. og K.G. v. Norge (36825/21), A.N. v. Norge (36588/22), S.G. og M.C. v. Norge (38082/21), I.O. og R.A. v. Norge (29789/21), A.D. m.fl. v. Norge (56464/21), T.L. v. Norge (32874/22), S.G. og S.O. v. Norge (18004/21), T.E. og J.E. v. Norge (43483/22), I.L. v. Norge (28160/22), M.T. v. Norge (24148/22) og A.M. v. Norge (2287/22). I tillegg traff EMD i T.J. v. Norge (38014/22) en begrunnet beslutning om å stryke saken fra listen etter EMK art. 37.

I løpet av 2024 ble tre nye saker kommunisert til norske myndigheter.⁶²J.K. m.fl. v. Norge (24657/21) og I.H. m.fl. v. Norge (19628/21) om spørsmål om brudd på retten til familieliv og Thorenfeldt v. Norge (35473/23) om retten til privatliv. At en sak blir kommunisert betyr at EMD henvender seg til partene og ber om deres syn på saken eller deler av den. Formelt sett er saken fortsatt på stadiet der EMD tar stilling til om klagevilkårene er oppfylt eller ikke, noe som innebærer at den kan ende opp med å bli avvist.

Per 1. januar 2025 hadde EMD 52 klager mot Norge hvor det ennå ikke var avgjort om saken skulle tas til realitetsbehandling eller avvises.

Klager som ender med dom

For klager som ikke blir avvist eller strøket fra listen, vil domstolen avsi dom i saken. En dom kan enten frifinne staten eller konkludere med at det har blitt begått en eller flere menneskerettighetskrenkelser.

EMD har avsagt om lag 36 000 dommer siden domstolen ble opprettet i 1959. Sakene mot Norge utgjør en minimal andel av dommene, noe som blant annet reflekterer folketallet.

Flesteparten av dommene mot Norge har handlet om retten til privat- og familieliv, som er beskyttet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. De fleste av disse dommene har handlet om barnevernssaker. Dernest har Norge fått flere saker mot seg som gjelder retten til en rettferdig rettergang, som er beskyttet i EMK artikkel 6. Dette er den sakstypen EMD oftest behandler og oftest finner menneskerettighetsbrudd i. Andre sakstyper der EMD ofte finner menneskerettighetsbrudd er ulovlig frihetsberøvelse (EMK artikkel 5), krenkelse av eiendomsretten (EMKs tilleggsprotokoll 1, artikkel 1) og brudd på forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling (EMK artikkel 3). Norge har blitt dømt for brudd på vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse ved én anledning⁶³E. v. Norge (11701/85). og for å ha krenket eiendomsretten i én sak.⁶⁴Lindheim m.fl. v. Norge (13221/08 og 2139/10). En annen sakstype der Norge har flere fellelser mot seg, er saker om ytrings- og pressefrihet, som beskyttes av EMK artikkel 10.

EMD har avsagt 74 dommer mot Norge. Den første av disse ble avsagt i 1990. I 48 av dommene (65 prosent) har EMD konkludert med at Norge har krenket en eller flere menneskerettigheter.

I 2024 ble Norge dømt for brudd på menneskerettighetene i Haugen mot Norge. Som nevnt i kapittel 1, var sakens bakgrunn en psykisk syk mann som tok sitt eget liv mens han satt i varetekt i Oslo fengsel. Norge ble ikke ansett for å ha gjort nok for å sikre mannens rett til liv etter EMK artikkel 2. Norge ble i samme avgjørelse også dømt for brudd på EMK artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel. Staten har klaget saken inn for EMDs storkammer. Dommen er dermed ikke rettskraftig.

Oversikt over EMK-spørsmål i norske saker

I noen av sakene har EMD behandlet brudd på flere EMK-bestemmelser, og i noen har de behandlet flere saker under ett. Derfor avviker antallet saker i denne oversikten fra det totale antallet dommer mot Norge.

Oversikt over EMD-dommer

Antall dommer i EMD per medlemsland i perioden 1959 til og med 2024. I oversikten er kun domfellelser og frifinnelser tatt med.

FNs overvåkningsorganer og Norge – en historisk oversikt

FNs overvåkningsorganer gir jevnlig anbefalinger til Norge. I 2024 mottok Norge anbefalinger fra FN-komiteen som overvåker FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning.

FN har ni kjernekonvensjoner om menneskerettigheter. Norge er tilsluttet åtte av disse. Alle konvensjonene har hvert sitt overvåkningsorgan, også kalt FN-komité. FN-komiteene gir jevnlig anbefalinger til medlemslandene, og kan i utgangspunktet behandle individklager. I 2024 mottok Norge anbefalinger fra én FN-komité og en annen FN-komité behandlet en klagesak mot Norge.

FN-komiteenes tre hovedoppgaver

FN-komiteene har tre hovedoppgaver. For det første skal de med jevne mellomrom gi anbefalinger til statene gjennom såkalte konkluderende merknader, på bakgrunn av statenes rapporter om gjennomføringen av menneskerettighetene nasjonalt. For det andre publiserer komiteene på eget initiativ generelle kommentarer. Dette er tolkningsuttalelser eller anbefalinger knyttet til spesifikke artikler i konvensjonene eller til spesifikke tema. For det tredje behandler komiteene individklager om brudd på menneskerettighetene. Komiteene kan kun behandle slike klager hvis statene har akseptert en slik klageordning.

Individklager mot Norge

Norge har akseptert klageordningene under fire av konvensjonene: FNs menneskerettighetskomité, FNs torturkomité, FNs rasediskrimineringskomité og FNs kvinnekomité.⁶⁵I 2017 vedtok Stortinget at Norge ikke skulle slutte seg til klageordningene til FNs barnekomité, FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, jf. Stortingets vedtak 454, 31. jan. 2017. I forbindelse med ratifikasjonen av FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning uttalte regjeringen at spørsmålet om tiltredelse vil vurderes på et senere tidspunkt, se Prop. 42 LS (2018-2019), pkt. 9.

I 2024 fikk Norge kritikk fra FNs menneskerettighetskomité i en sak om reindrift og urfolksrettigheter, Jovsset Ánte Sara-saken. Se mer om denne saken i kapittel 1.

Samlet sett har komiteene vurdert 33 individklager mot Norge. Av disse har 15 saker blitt avvist, mens 18 har blitt realitetsbehandlet.⁶⁶Oversikten er basert på praksisdatabasen tilgjengelig på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside. I åtte av de 18 realitetsbehandlede klagene har det blitt konkludert med menneskerettighetsbrudd. Norge har blitt «frifunnet» i ti saker. De tidligere sakene er nærmere omtalt i NIMs årsmeldinger fra tidligere år.

Anbefalinger fra FN-komiteene til Norge

Norge mottok sine første anbefalinger om ivaretakelsen av menneskerettighetene i 1972, fra FNs rasediskrimineringskomité. Siden den gang har Norge mottatt anbefalinger i forbindelse med statens rapporteringer fra ulike FN-komiteer.

Rapporteringssystemet fungerer slik at statene med jevne mellomrom leverer rapporter til komiteene om gjennomføringen av konvensjonsforpliktelsene nasjonalt. Det rapporteres ofte på bakgrunn av spesifikke spørsmål fra komiteene. Andre aktører, som frivillige organisasjoner, får mulighet til å komme med tilleggsinformasjon (såkalte skyggerapporter) både til komiteens spørsmål og etter at staten har levert sin rapport. Nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner med A-status, som NIM, har nå en fast rolle i forbindelse med slike rapporteringer og avgir en egen rapport hvor statens rapport kommenteres. Deretter er det en muntlig høring av staten i komiteen, før komiteen til slutt gir sine anbefalinger i form av konkluderende merknader til staten. Slike merknader inneholder ofte mulige tiltak for å sikre ivaretakelse av menneskerettighetene. Stadig flere komiteer krever også en rapport om utvalgte anbefalinger etter ett eller to år for å vurdere statens oppfølgning.

I 2024 mottok Norge anbefalinger fra FN-komiteen som overvåker FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning.⁶⁷CED/C/NOR/CO/1 (8. okt. 2024).

Selv om anbefalinger og generelle kommentarer fra FN-komiteene ikke er rettslig bindende, kan de likevel ha en viss rettskildemessig vekt. Høyesterett har slått fast at vekten av generelle kommentarer avhenger av hvor godt de er forankret i konvensjonsteksten, og om de gir uttrykk for tolkning av konvensjonens rettslige innhold eller om de er ment som anbefalinger om optimal praksis på konvensjonens område.⁶⁸HR-2018-2096-A avsn. 14 med videre henvisninger til bl.a. HR-2015-1524-P avsn. 151 flg. Uttalelsene knytter seg direkte til generelle kommentarer fra barnekomiteen. Høyesterett har gjentatt disse utgangspunktene, i en sak om CRPD, uten at retten gikk nærmere inn på vekten av uttalelsene fra CRPD-komiteen i den saken, se HR-2016-2591-A avsn. 57-58.

FN-komiteenes syn på et spørsmål kan også gi en pekepinn på hvordan de vil forholde seg dersom de mottar en individklage om spørsmålet. Komiteene har en pådriverfunksjon, og anbefalingene gir ofte uttrykk for komiteenes syn på hvordan statene ideelt sett bør innrette sin praksis for å best realisere menneskerettighetene.

Anbefalinger fra FNs menneskerettighetsråd

I 2024 mottok Norge også anbefalinger fra FNs menneskerettighetsråd i forbindelse med Universal Periodic Review (UPR), som alle medlemslandene i FN må gjennom omtrent hvert femte år. I motsetning til overvåkningsorganene hvor statene vurderes av uavhengige eksperter, er UPR en mellomstatlig mekanisme hvor stater vurderer hverandres ivaretakelse av menneskerettighetene. Ordningen er ikke rettslig bindende, og Norge skal våren 2025 ta stilling til hvilke anbefalinger som skal aksepteres og ikke.

Oversikt over anbefalinger/rapporteringer

• CRPD = FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
• CESCR = FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
• CED = FNs komité for tvungne forsvinninger CCPR = FNs menneskerettighetskomité
• CEDAW = FNs kvinnekomité
• CRC = FNs barnekomité
• CAT = FNs torturkomité
• CERD = FNs rasediskrimineringskomité

Årstallene i tidslinjen baserer seg primært på tidspunktet for komiteens anbefalinger, slik dette fremgår av FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside www.ohchr.org. Der er det også en oversikt over alle rapporteringer med tilhørende dokumentasjon.

På NIMs nettsider finner du en oversikt over alle anbefalinger til Norge siden 2017: nhri.no/en/recommendations