Direktøren har ordet

Samtidig som denne årsmeldingen leveres, går mitt åremål som direktør ut og jeg gir stafettpinnen videre. Det gir en anledning til å både se i bakspeilet og til å løfte blikket.

Utgangspunktet for NIMs arbeid er og har vært godt. Menneskerettighetene har sterk demokratisk forankring i norsk rett. Stortinget har gitt dem forrang foran annen lovgivning og sikret dem i Grunnloven. Dette er folkets langtidsplan for de norske verdiene og fundamentet for vårt samfunn, bygget på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter.

Til tross for mange mørke globale skyer, er det flere lysglimt på den nasjonale menneskerettighetshimmelen. Et av de viktigste er den menneskerettslige og rettsstatlige kulturen i Norge. Selv om den ofte kritiseres, er den generelt sterk. Uten å anerkjenne det som fungerer, står vi i fare for å miste det.

En kjernekomponent i den kulturen er forståelsen av at et godt samfunn er et puslespill der brikkene må settes sammen med innsikt fra mennesker som ser verden gjennom forskjellige linser. Som har ulike roller og kan være sterkt uenige, men forstår nødvendigheten av slike forskjeller.

Et levende, liberalt demokrati er ikke én ting. Det består av små og store tannhjul – politikere, byråkrater, presse, ombud, sivilsamfunn og fagpersoner. Demokrati skjer ikke bare hvert annet eller fjerde år, men gjennom ulike offentligheter, gjennom høringsinstituttet, faglige innspill til politiske prosesser, gjennom maktfordeling og via vaktbikkjer og et bredt og levende sivilsamfunn som ansvarliggjør de folkevalgte. Et liberalt demokrati skaper rom for uenighet, hvor ulike synspunkter brynes mot hverandre. Diskusjon og motstand fører til kunnskap, som kan stanse dårlige ideer og bringe fram bedre. For å fungere forutsetter disse demokratiske tannhjulene at menneskerettighetene er reelle – at vi har minoritetsvern, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, og den frie pressens særlige vaktbikkjefunksjon.

Gjennom de siste ti årene har NIM fått virke mellom disse tannhjulene. Bare de siste årene har vi sett flere fremskritt på områder vi har jobbet med. I 2024 styrket Stortinget vernet av domstolenes uavhengighet i Grunnloven, noe NIM lenge hadde arbeidet for. Dette viser tydelig hvordan Norge tar ansvar for å beskytte uavhengige institusjoner og maktfordeling, som er et avgjørende forsvarsverk mot en fremtid vi ikke kjenner. I løpet av året har det også vært betydelige forbedringer i tilgangen til reparasjon for menneskerettighetsbrudd, et grunnleggende element i menneskerettighetsvernet. NIM har arbeidet for å styrke rettighetene til utsatte grupper som eldre, innsatte, funksjonshemmede og rusavhengige. Regjeringens varslede tiltaksplan mot diskriminering av rusavhengige er blant annet et resultat av NIMs anbefalinger etter å ha kartlagt utfordringene på dette området.

Klimakrisen er en av vår tids største utfordringer. Da Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 2024 anerkjente staters forpliktelse til å kutte utslipp for å beskytte menneskerettigheter, var dette i samsvar med NIMs synspunkter og innspill gjennom flere år. Vi har utredet betydningen for Norge av denne avgjørelsen og understreket behovet for et sterkere nasjonalt rammeverk på klimaområdet.

Å sikre menneskerettighetene i ny lovgivning er en kjerneoppgave for NIM. Derfor var det gledelig da regjeringen endret utredningsinstruksen for å tydeliggjøre plikten til å ivareta menneskerettigheter i utformingen av statlige tiltak. Vi håper at også NIMs menneskerettslige veileder vil være et nyttig verktøy ved vurderingen av menneskerettigheter i ny lovgivning.

NIMs mandat er svært bredt: Hvordan kan vi sikre et godt samfunn, der rettigheter ivaretas? Et så stort spørsmål er vanskelig å besvare. Våre forsøk på å besvare deler av det, har også tydeliggjort noen utfordringer: Det ene er hvordan alle de krevende menneskerettslige utfordringene ikke bryr seg om sektorer. De bryr seg heller ikke om organisatoriske skillelinjer mellom stat og kommune. Men det er nettopp i disse grensesnittene at utfordringene oppstår, mellom sektorer og beslutningsnivåer.

En annen generell lærdom både til menneskerettslig og økonomisk ettertanke, er at mange av disse utfordringene kunne vært avverget gjennom forebygging, tidlig innsats og kunnskapsbaserte, langsiktige tiltak. Forebygging og tidlig innsats er ikke bare et rettslig krav, men tallenes tørre tale viser også at forebygging er den beste samfunnsøkonomiske investeringen. For eksempel koster en fengselsplass for ungdom ti millioner kroner årlig, midler som kunne blitt brukt på mange forebyggende tiltak. Vold og overgrep i nære relasjoner koster samfunnet over 90 milliarder kroner årlig. Det betyr at innsats i forebygging ville forrentet seg godt. Men viktigst av alt, det ville sikret flere gode, trygge og meningsfulle liv, der rettigheter ivaretas.

Vi har ofte kunnskapen og forutsetningene for å drive fram kunnskapsbaserte og helhetlige løsninger på de vanskelige – og viktige – spørsmålene. Men det er ikke alltid sant at det enkle er det beste. Det vanskelige er ofte det beste, og det tar gjerne litt lengre tid, noe som ikke alltid passer inn i kortsiktige behov for velgerappell. Her kan menneskerettighetene spille en viktig rolle ved å minne oss om dette.

Et tredje perspektiv er at ting som går galt, kan gi viktig læring. Koronapandemien lærte nordmenn betydningen av blant annet å vurdere hensynet til barnets beste. Fosen-saken lærte oss at det finnes en menneskerettighetskonvensjon som verner urfolks rett til kulturutøvelse. 25. juni-skytingen lærte oss mer om hvordan man bedre sikrer skeives rettigheter og forsamlingsfriheten. Kvaliteten i et samfunn kan ikke vurderes ut fra de feilene som gjøres, men hvordan vi lærer av dem. En av de siste tingene jeg gjorde som direktør for NIM, var å delta i høring om hva vi kan lære av pandemien. Å leve i et demokrati som forstår betydning av læring er, i det store bildet, et privilegium.

Vi lever i en tid hvor grunnleggende menneskerettigheter er under økende press. Optimismen som preget verdens utvikling fram mot slutten av 1990-tallet, med økt demokratisering, styrking av rettsstaten og en felles innsats for en regelstyrt internasjonal verdensorden, er borte. Autoritære krefter vinner terreng, krig og konflikt rammer hardt, også i Europa. Ytringsfriheten utfordres både av regimer og av teknologiens påvirkning på sannhetskampen. Kun åtte prosent av verdens befolkning lever i frie demokratier i dag.

NIMs mandat er i Norge, men vår nasjonale kontekst påvirkes av globale hendelser som krigen i Ukraina og Gaza, og diskusjoner om Norges internasjonale rolle i en verden hvor folkeretten stadig brytes. Dette forplikter oss til å være et fyrtårn for verdier vi kanskje har tatt for gitt. Det minner oss også om at selv om Norge topper internasjonale rangeringer for demokrati og menneskerettigheter, må vi aldri la dette bli en hvilepute.

Jeg vil takke for alt det gode samarbeidet, alle diskusjoner, enighet og uenighet som har vært avgjørende for å sikre en kunnskapsbasert menneskerettighetspolitikk. Og til slutt, en varm og helhjertet takk til alle ansatte hos NIM som hver dag jobber grundig og engasjert for å ivareta NIMs mandat om å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge.

Adele Matheson Mestad
Direktør