Menneskerettigheter i Høyesterett i 2022

I 2022 avgjorde Høyesterett 111 saker etter muntlig behandling i avdeling. Av dem var det 56 sivile saker og 55 straffesaker.⁸³Se Høyesteretts årsmelding for 2022 s. 34.

Som i tidligere årsmeldinger, har NIM sett på hvor stor andel av sakene Høyesterett behandlet i 2022 som handlet om menneskerettigheter, og hvilke typer spørsmål som ble behandlet.⁸⁴Se NIMs årsmelding 2017 s. 154, 2018 s. 112, 2019 s. 96, 2020 s. 82 og 2021 s. 46. Oversikten er basert på en gjennomgang av avgjørelsene på Høyesteretts nettside, kontrollert mot Lovdatas database. I Lovdata var søk filtrert på avgjørelser fra Høyesterett i avdeling for 2022 og søkeordene «menneskerett*, grunnlov*, flykt*, charter*, ILO*, sosialpakt*, konvensjon*» utvidet med synonymer. I utvelgelsen av menneskerettighetssaker er det inkludert avgjørelser der Høyesteretts flertall i sitt votum har vist til menneskerettighetene i Grunnloven, EMK, SP eller andre internasjonale konvensjoner, ev. praksis fra internasjonale overvåkningsorganer, og der innholdet i rettighetene er drøftet i en viss grad. Sakene er valgt ut basert på følgende kriterier:

• I mange saker vil menneskerettighetene ha hatt betydning for rettstilstanden som legges til grunn i saken og for utfallet, for eksempel ved at tidligere relevant praksis har bygget på menneskerettslige standarder, eller at lovregler, lovarbeider eller andre kilder gjør det. NIMs gjennomgang dekker saker der Høyesterett har gått nærmere inn på, og til en viss grad drøftet, innholdet i menneskerettslige regler.
• Saker fra Høyesterett der menneskerettighetene bare er kort referert, men der forståelsen av menneskerettighetene likevel synes å ha hatt vesentlig betydning for rettsanvendelsen og avgjørelsen synes å innebære en viss rettsavklaring eller rettsutvikling, er også tatt med.
• Det samme gjelder saker der rettsreglene er tolket på en måte som bidrar til oppfyllelsen av menneskerettighetene, selv om en slik tolkning ikke nødvendigvis var påkrevd for å oppfylle menneskerettighetene. Tilsvarende gjelder der domstolen har anvendt sitt skjønn på en måte som har vesentlig betydning for oppfyllelsen av menneskerettslige forpliktelser.

NIMs ovennevnte utvelgelseskriterier har elementer av skjønn i seg.⁸⁵Eksempler på avgjørelser som ikke er inkludert etter vår klassifikasjon, til tross for at de kan komme opp ved søk som nevnt i forrige fotnote, er følgende sivile saker: HR-2022-207-A, HR-2022-328-A, HR-2022-390-A, HR-2022-925-A, HR-2022-956-A, HR-2022-993-A, HR-2022-1132-A, HR-2022-1246-A, HR-2022-1322-A og følgende straffesaker: HR-2022-2120-A og HR-2022-2120-A, HR-2022-2225-A.Avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg faller utenfor gjennomgangen, på samme måte som i tidligere årsmeldinger.⁸⁶Ankeutvalgets kjennelser kan likevel reise prinsipielle spørsmål om menneskerettigheter eller bidra til å avklare innholdet i menneskerettighetene, se f.eks. HR-2022-1859-U, som hadde sin bakgrunn i en foreldretvist. Høyesterett opphevet lagmannsrettens beslutning om ankenektelse og også dens kjennelse om rettskraft av tingrettens dom. Lagmannsrettens ankenektelse innebar i realiteten fastsettelse av samvær og barnets bosted. Lagmannsretten hadde feilaktig lagt til grunn at barnet var hørt av den sakkyndige og hadde ikke tatt i betraktning barnets synspunkter, jf. barneloven § 31, som Høyesterett uttalte at «gir et mer konkret uttrykk for det som følger av» Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 12. Se også f.eks. HR-2022-734-U, HR-2022-1270-U og HR-2022-2312-U.

En gjennomgang av høyesterettspraksis – basert på NIMs utvelgelseskriterier – kan bidra til å gi et mer utfyllende kunnskapsgrunnlag for diskusjoner om menneskerettighetene og deres betydning for norsk rett, særlig når tallene ses over tid. Denne kartleggingen har imidlertid noen begrensninger som det er viktig å være klar over. Det er få saker som ender i Høyesterett, og en gjennomgang av høyesterettsavgjørelser vil ikke nødvendigvis gi et dekkende bilde av i hvilken grad menneskerettighetsspørsmål behandles i lavere domstoler.

NIMs gjennomgang viser at Høyesterett tok stilling til menneskerettighetsspørsmål i 28 avgjørelser i 2022. Avgjørelsene fordelte seg på 12 sivile saker og 16 straffesaker.⁸⁷Sivile saker: HR-2022-401-A, HR-2022-718-A, HR-2022-729-A, HR-2022-847-A, HR-2022-833-A, HR-2022-1113-A, HR-2022-1246-A, HR-2022-1639-A, HR-2022-2106-A, HR-2022-2292-A, HR-2022-2329-A, HR-2022-2433-A. For begge sakstypene sett under ett utgjør disse cirka 25 prosent av det totale antall avgjørelser. De siste fem årene var prosentandelen henholdsvis 29, 25, 13, 21 og 16 prosent. Økningen i antall menneskerettighetssaker de siste tre årene sammenliknet med tidligere kan ha sammenheng med justeringene vi har gjort i utvelgelseskriteriene.⁸⁸Utvelgelseskriteriene ble justert noe i årsmeldingen for 2020, sammenliknet med tidligere år. Denne årsmeldingen følger modellen fra 2020, slik som i 2021.

Som NIMs gjennomganger fra tidligere årsmeldinger har vist, er det sjelden at en privat part får medhold i Høyesterett i anførsler som bygger på menneskerettighetene.⁸⁹Det avgjørende for kategoriseringen er ikke om parten vant saken eller ikke, men om de menneskerettslige anførslene førte fram. Denne trenden vedvarte i 2022. Den private part fikk i 2022 medhold eller delvis medhold i fem av de 28 menneskerettighetsanførslene.⁹⁰Merk at i HR-2022-883-A og HR-2022-1639-A var menneskerettighetene anført av to ulike parter, hvor den ene fikk medhold og den andre ikke. I én av sakene fikk den private part delvis medhold fordi minst én av anførslene førte frem og minst én ikke gjorde det.⁹¹Se HR-2022-847-A der anførsel om fast bosted og foreldreansvar ikke førte fram, men samvær ble gitt til ikke-biologisk far etter EMK art. 8. I de to straffesakene HR-2022-1319-A og HR-2022-1320-A ble det for øvrig konstatert brudd på EMK art. 6, som fikk betydning for straffeutmålingen, se nærmere i neste fotnote. Videre finnes saker der menneskerettighetene er trukket inn i sakens rettslige eller faktiske side uten at det er konstatert brudd på en menneskerettighetsforpliktelse.⁹²Menneskerettighetene er trukket inn i vurderingen av sakens rettslige side i følgende sivile saker: HR-2022-653-A, HR-2022-2251-A og følgende straffesaker: HR-2022-926-A, HR-2022-980-A, HR-2022-1319-A og HR-2022-1320-A. I HR-2022-732-A, HR-2022-733-A og HR-2022-1322-A synes utfallet å ha betydning for ivaretakelse av menneskerettslige forpliktelser. I HR-2022-350-A har Høyesterett nevnt menneskerettslige kilder som en del av reguleringen.

Rettskildene Høyesterett anvendte for å fastlegge menneskerettighetenes nærmere rettslige innhold, var i hovedsak tidligere høyesterettspraksis og rettspraksis fra EMD. Disse kildene ble anvendt i majoriteten av avgjørelsene. Høyesterett viste til FNs barnekonvensjon, FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), FNs konvensjon om flyktningers stilling og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk og EØS-retten. Disse kildene brukes på ulik måte fra sak til sak – noen ganger tillegges de til dels stor selvstendig vekt, andre ganger brukes de mer som støtteargumenter.

Fordeling menneskerettighetssaker i Høyesterett

Sivile saker

Straffesaker

Begge sakstyper

Temaer i 2022

Sivile saker (56)

Av 56 sivile saker i 2022 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 12 saker.

Straffesaker (55)

Av 55 straffesaker i 2022 tok Høyesterett stilling til menneskerettighetsspørsmål i 16 saker.