FNs overvåkningsorganer og Norge – en historisk oversikt

FNs overvåkningsorganer behandler individklager og gir jevnlig anbefalinger til Norge. I alt har 31 individklager blitt behandlet, og 49 ganger har Norge mottatt anbefalinger. I 2021 mottok ikke Norge noen anbefalinger fra organene.

FN har ni kjernekonvensjoner på menneskerettighetsområdet. Norge er nå tilsluttet åtte av disse, etter at FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning ble ratifisert av Norge i august 2019. Alle konvensjonene har hvert sitt overvåkningsorgan (komité), som følger opp medlemsstatenes oppfølging av konvensjonen.

Komiteene har tre hovedoppgaver:

  • For det første skal komiteene med jevne mellomrom gi anbefalinger til statene, på bakgrunn av rapporter fra statene om gjennomføringen av menneskerettighetene nasjonalt.
  • For det andre publiserer komiteene på eget initiativ generelle kommentarer, som er tolkningsuttalelser eller anbefalinger knyttet til spesifikke artikler eller temaområder.
  • For det tredje behandler komiteene individklager om brudd på menneskerettighetene fra personer i stater som har akseptert en slik klageordning.

Individklager mot Norge

Norge har akseptert klageordningene under fire av konvensjonene:

  • FNs menneskerettighetskomité, som overvåker FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)
  • FNs torturkomité
  • FNs rasediskrimineringskomité
  • FNs kvinnekomité

I 2017 vedtok Stortinget at Norge ikke skulle slutte seg til klageordningene til FNs barnekomité, FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.1Stortingets vedtak 454 (2016–2017), 31. jan. 2017. I forbindelse med ratifikasjonen av FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning uttalte regjeringen at spørsmålet om tiltredelse vil vurderes på et senere tidspunkt.2Se Prop. 42 LS (2018–2019) pkt. 9, se også NIMs høringsuttalelse til Utenriksdepartementet av 27. sept. 2017 (tilgjengelig på www.nhri.no).

Samlet har komiteene behandlet 31 individklager mot Norge. 15 av disse sakene har blitt avvist, mens 16 har blitt realitetsbehandlet.3Oversikten er basert på praksisdatabasen tilgjengelig på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside. Av de realitetsbehandlede sakene dreier det seg om ti saker for menneskerettighetskomiteen, fire for torturkomiteen og to for rasediskrimineringskomiteen. Kvinnekomiteen har ikke realitetsbehandlet noen saker mot Norge.

I 2021 fant FNs menneskerettighetskomité, i en individklagesak, at Norge ikke hadde brutt konvensjonen. Komiteen konkluderte på samme måte som Høyesterett med at det ikke utgjorde et brudd på SP artikkel 9 at den tiltalte ikke var fremstilt for retten før etter 52 timer, selv om dette overskred 48-timersfristen i straffeprosessloven § 183.4CCPR/C/132/d/2854/2016 (07.07.2021).

Samlet har komiteene i seks saker konkludert med at det forelå menneskerettighetsbrudd, mens staten har blitt frifunnet i ti. Tre av de seks sakene var for menneskerettighetskomiteen, som har konkludert med at det forelå brudd på SP i forbindelse med henholdsvis manglende begrunnelse for ankenektelse i straffesak (brudd på SP artikkel 14 nr. 5), religions- og livssynsundervisningen i norsk skole (brudd på SP artikkel 18 nr. 4) og unødvendig lang varetekt før fremstilling for dommer (brudd på SP artikkel 9 nr. 1).5Se hhv. Aboushanif v. Norway (1542/2007), Leirvåg and others v. Norway (1155/2003) og Spakmo v. Norway (631/1995). Torturkomiteen har konkludert med brudd på FNs torturkonvensjon i to saker om tvangsretur ved påberopelse om beskyttelse. Den ene saken gjaldt gjennomføringen av en utvisning til tross for at komiteen hadde bedt myndighetene om å avvente komiteens behandling (brudd på FNs torturkonvensjon artikkel 22), mens den andre gjaldt en utvisning der komiteen mente det var stor risiko for at vedkommende ville bli utsatt for tortur ved retur (brudd på FNs torturkonvensjon artikkel 3).6Se hhv. Dar v. Norway (249/2004) og Eftekhary v. Norway (312/2007). I den sjette saken konkluderte rasediskrimineringskomiteen med at frifinnelsen av en nynazist for rasistiske uttalelser var i strid med rasediskrimineringskonvensjonen (brudd på artikkel 4 og 6).7The Jewish community of Oslo and others v. Norway (30/2003).

alt="Antall klager (komite: totalt/frifinnelse/brudd/avvist): Menneskerettighetskomiteen: 19/7/3/9; Torturkomiteen: 9/2/2/5; Rasediskrimineringskomiteen: 3/1/1/1; Kvinnekomiteen: 0;

Anbefalinger tilknyttet statens rapporteringer

Norge mottok i 1972 sine første anbefalinger fra FNs rasediskrimineringskomité om ivaretakelsen av menneskerettighetene under de ulike FN-konvensjonene. Siden den gang har Norge totalt mottatt slike anbefalinger 49 ganger fra ulike overvåkningsorganer/komiteer i forbindelse med statens rapporteringer.8En oversikt over alle anbefalingene ligger tilgjengelig på FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside. NIM har laget en sammenstilling av anbefalingene Norge har fått mellom 2017 og 2020, som er tilgjengelig på www.nhri.no. I 2021 har ikke Norge mottatt anbefalinger. Siste anbefaling mottok Norge i 2020.9E/C.12/NOR/CO/6 (2. apr. 2020). I den siste fireårsperioden har Norge mottatt anbefalinger fra alle komiteene.10Med unntak av FNs komité for beskyttelse mot tvungen forsvinning, der Norge først ble part i 2019.

Rapporteringssystemet foregår i korte trekk slik at statene med jevne mellomrom leverer rapporter til komiteene om gjennomføringen av konvensjonsrettighetene nasjonalt. De senere årene har dette som regel skjedd på bakgrunn av spesifikke spørsmål fra komiteene. Etter at staten har levert sin rapport, får andre aktører anledning til å komme med tilleggsinformasjon til komiteen (såkalte skyggerapporter). Nasjonale institusjoner, som NIM, har nå en fast rolle i forbindelse med slike rapporteringer og avgir en egen skyggerapport. Deretter er det en muntlig høring av staten i komiteen (eksaminasjon), før komiteen til slutt gir sine anbefalinger (Concluding Observations) til staten om mulige tiltak for ivaretakelsen av menneskerettighetene.

Anbefalingene er ikke rettslig bindende. Det vil si at staten ikke er juridisk forpliktet til å følge komiteenes anbefalinger, men anbefalingene kan likevel ha en viss rettskildemessig vekt. Komiteens syn på et spørsmål kan også gi en pekepinn om hvordan den vil forholde seg dersom den mottar en individklage om spørsmålet. I tillegg har komiteene en pådriverfunksjon, og anbefalingene kan derfor gi uttrykk for hvordan statene ideelt sett bør innrette sin praksis.

Oversikt over anbefalinger/rapporteringer

Årstallene i tidslinjen baserer seg primært på tidspunktet for komiteens anbefalinger, slik dette fremgår av FNs høykommissær for menneskerettigheters nettside www.ohchr.org. Der er det også en oversikt over alle rapporteringer med tilhørende dokumentasjon.